-
Geocaching på Venås
Denne helgen er det julemarked på festningen, og dit ville jeg. Samtidig må jeg jo få gått en tur med Nairo, men å ta med seg han inn på festningen ville vært dyreplageri, så jeg så meg ut en runde med cacher på Venås og dro dit først.
Været var ikke helt stabilt i dag, og vi fikk et par skikkelige skurer underveis. Men Nairo er ordentlig flink, og sitter stille og venter imens jeg logger:
Etter at vi fikk ubudne gjester her hjemme (les: villsvin), så har jeg mistet lysten på å gå tur i skogen. Nå aner jeg ikke om det er sett villsvin på Venås, og jeg vil ikke vite det heller, men jeg følte meg rimelig trygg der i dag, helt til vi står på toppen av en bakke og jeg ser at det er noe som krysser veien et stykke nede i bakken. Jeg hadde ikke på meg brillene, så jeg kunne ikke se hva det var. Og dermed var jeg litt mer utrygg resten av runden.Nairo var også litt mer på vakt i dag enn han pleier å være på skogstur, men det kan være på grunn av både lukter og lyder han ikke er vant med. Venås og Høiås er jo mye mer populære turområder enn han er vant til å gå i her hjemme.
Det var 14 cacher som sto på planen i dag, men jeg hadde bestemt meg for å ikke å gidde å lete lenge hvis det var noen som ikke åpenbarte seg rimelig kjapt. Været innbød ikke til å bruke mye tid, og jeg ville oppom festningen før det begynte å mørkne (selv om det selvsagt er mer stemning på et sånt marked når det er mørkt). Så det var 3 cacher vi hoppet over, og dermed 11 nye funn. Veldig fornøyd med det!Vi måtte bushe litt for å komme fra den siste cachen tilbake til bilen uten å gå gjennom en hage, og så gikk det radig de få meterne langs asfaltveien:
Etter dagens tur ligger jeg greit an når det gjelder 100 turdager i 2016, og litt bedre an når det gjelder mitt uuttalte cachemål for året. Allikevel har jeg mer tro på at jeg klarer 100 turdager enn at jeg klarer cachemålet, men det er fremdeles 42 dager igjen å gjøre det på.Del dette på:
-
Jentetur til Hallingdal
I lengre tid har Tove, Nøve og jeg forsøkt å finne noen dager hvor det passet for oss alle tre, hvor vi kunne møtes hos Nøve for å gå fjelltur og finne cacher. Denne helgen passet det endelig!
Jeg satt meg i bilen lørdag formiddag, og hadde planer om å logge noen cacher underveis, ihvertfall nordover etter Hønefoss. Men regnet bøttet ned, og cachene jeg hadde plukket ut viste seg å stort sett ikke være rasteplasscacher men heller cacher i veikryss og busslommer, så det ble ingen stopp før jeg kom til Hallingporten.
Der er det en snodig tunnel, men jeg har lært at det var meningen at det skulle gå tog her, derfor det ekstra hullet på toppen:
Tove hadde tjuvstartet og var allerede godt på plass da jeg kom frem. Og etter å ha gitt de tobeinte en klem og kost litt med de firbeinte, var det på tide å hilse på de nyfødte, nemlig kyllingene:
Her ser du 5 av 10 små nøster, de er så vakre!Vi tok en liten gåtur på kvelden så hundene skulle få luftet seg. Nairo var ikke med denne gangen, og selv om jeg selvsagt savnet han, så hadde jeg godt selskap i Toves Barfi og Nøves Tassen og Nalle. Her er sistnevnte, en 10 år gammel lapphundgutt:
Etter en god natts søvn og litt frokost dro vi først til Bromma for å kjøpe baguetter og logge en cache. Så logget vi en cache til på vei opp til parkeringsplassen, like i nærheten av Sørbølsetra. Etter litt organisering var vi klare til å gå, her er Tove med Barfi og Nalle, Tassen sitter i bakgrunnen og venter på Nøve:
Ikke lange stunden etterpå ble neste cache logget, sånn ser det ut når man står midt inne i skogen:
Det bratteste partiet på dagens tur var helt i starten, og det var det jeg fryktet mest. Jentene og hundene kløv oppover foran meg, jeg pustet og peste og kom meg jo oppover, selv om det gikk tregt. Belønningen er når man kommer over tregrensa og får utsikt:
Den første planlagte toppen har ikke noe navn, men det var vakker utsikt til alle kanter:
Som dere ser hang skyene tungt over oss, og i løpet av turen hadde vi både sol, regn og hagl. Hagl!Bortsett fra den tunge første bakken, var første store utfordring for meg å komme meg over her:
Pysa meg sto sikkert i 10 minutter før jeg turte å gå ned fra den store steinen midt i bildet, var redd for å skli og slå meg og bli våt. Men jeg klarte det!Og belønningen med mer utsikt fikk jeg jo omtrent for hvert steg vi tok:
Grønt i grønt og blått i blått:
Ved en liten bekk hadde Nalle selskap da han drakk:
Jeg aner ikke om dette er en firfisle eller en salamander, si gjerne ifra hvis du vet!En cache til ble logget, og så måtte vi forlate stien. Vi kom da ut i lav lyng, og det var forferdelig tungt å gå i! Men så kom vi frem til nok en nydelig plass, Sørbølkulpen:
Eneste stedet å krysse elva her var rett frem på bildet. Litt enklere enn den første elva, men skummelt nok allikevel.Cachen ble funnet her også, og da viftet jeg med det hvite flagget og spurte pent om vi kunne droppe de siste cachene. Været var fremdeles ustabilt (haglbygen hadde ikke kommet enda), jeg var søkkvåt i beina (buhu, de gode turstøvlene mine tar inn vann!), og hoftene mine begynte å knirke. Så vi fant oss en rasteplass ved vannet like ovenfor elva, og koste oss med baguetter. De var like gode som jeg hadde fått inntrykk av!
Tigger du, Nalle?
Tygger du, Tassen? (jada, alle tre fikk litt av hvert)
Tigger du, Barfi?
Neeeeida, det er ingen som tigger her! :p
Vi var heldige med pauseværet, dette var utsikten rett opp:
Så startet vi på tilbakeveien. Vi prøvde å finne en rute utenom lyngen tilbake til stien, men det var ikke lett, så det ble litt kjemping den veien også. Det var her vi fikk hagl i hodet, ikke det minste godt!Vi tok oss en pause da vi kom tilbake til stien, og plutselig får vi dette nydelige synet rett bak oss:
Regnbuen var så og si under oss, og det var et mektig skue!Det er alltid tid for å kose en hund, her er Nøve og Tassen:
Og Tove og Barfi:
Det ble nesten 11 km tur, og hvis vi ser bort ifra været og min knirkende hofte, var det en nydelig tur med masse utsikt. Men jeg må nok være realistisk og si at hvis jeg skal fortsette å ønske meg ut på fjelltur, må jeg enten bli i betraktelig bedre form (både kondisjonsmessig og “knirke”messig), eller så må jeg finne fjellturer hvor jeg slipper de bratteste partiene. Og så må jeg finne ut om det er hull i støvlene mine, eller om jeg bare har vedlikeholdt de for dårlig.Resten av kvelden tok vi livet helt med ro med nydelig middag (småmat og lefsekling) og fotballkamp på tv.
I går hadde vi en rolig start på dagen før vi dro til Bjørneparken i Flå. Både Nøve og Tove hadde vært der før, men det var første gang for meg, og en stor opplevelse å få se bjørn. I hovedhegnet går mor og sønn, mor er midt i felling og ser egentlig ikke pen ut i det hele tatt:
Og det klødde i fingrene etter å plukke dottene på henne! 🙂Vi fikk også med oss at de fikk lunsj, hovedsaklig bestående av frukt. Ser dere honningmelonen som kommer flyvende inn fra venstre?
Vi tok en runde og tittet på de andre dyra, både flere bjørner, gris, elg, rev, rådyr og gaupe før vi kom tilbake til mor og sønn igjen. Sønnen er halvannet år og dermed tenåring etter vår målestokk. Men han var ikke helt enig i det, han mener jo selv at han er liten gutt, og maste veldig på mamma om å få die. Og etter mye mas lot hun han få lov, utrolig moro å se!
Cachen ved parken ble selvsagt logget, og det gjorde også den ved senteret/hotellet etter at vi hadde spist lunsj/middag. Og klokka 19 parkerte jeg hjemme på gårdsplassen, sliten og veldig fornøyd etter en fin helg med masse opplevelser, nydelig natur og herlige jenter og hunder.Tusen takk for dagene sammen, jenter! Veldig koselig at vi endelig fikk det til!
Del dette på:
-
Væromslag
De siste par ukene har vi hatt temperaturer ned mot -20 her. Det er jo egentlig en helt normal norsk vinter, men de siste årene har vi sluppet denne kulda, så det er rimelig uvant. Og jeg har egentlig ikke noe imot disse temperaturene, for det er jo ikke noe vanskelig å kle seg for noen timer ute, eller hvis det er litt ekstra kaldt inne.
Men. Når man våkner til 10 grader på soverommet, kommer hjem til 8 grader i stua, jobber i 18-20 grader og til stadighet må ut i -15 grader, da er det ikke lett å kle seg. Jeg har ingen problemer med å dra på meg varmedress på vei til og fra jobb (selv om jeg ikke har gjort det ennå), men jeg har ikke lyst til å dra den av og på ørti ganger i løpet av arbeidsdagen. Jeg kan godt ha på meg pysj og bre over meg ekstra pledd når jeg legger meg, men det er like fordømt kaldt utenfor dyna når jeg står opp. Og jeg har ingen problemer med å sitte i stua med skjerf, vanter og varme tøfler, men det er unektelig litt mer komfortabelt i en helt vanlig kosedress uten tilbehør.
I går sto jeg opp til -16, og jeg gikk og la meg til -1. Det var en god følelse, det! I dag snødde det litt på morgenen, så da Nairo og jeg la ut på dagens lille skogstur, var det greit å være godt skodd, begge to. Jeg smurte potene til Nairo inn med en fettstift for poter, og det klumpet ingenting. Selv tok jeg på meg mine vidunderlige brodder:
Jeg liker ikke å gå på glatta, da jeg er redd for å ramle eller nesten ramle og gjøre noe som gjør at prolapsene mine begynner å danse samba, eller at jeg skal få en prolaps til. Disse broddene gjør at jeg føler meg trygg alle steder bortsett fra på asfalt eller fjell, og de er verdt hver eneste krone de kostet.Nairo storkoste seg i dag. Nok snø til at han kan gå fremover med snuta konstant nedi snøen, masse gode lukter og spor for han å følge, og en helt perfekt temperatur for en noget tynnpelset lapphund.
Den neste uken påstås det at vi skal ha plussgrader, tåke og regn, noe som kanskje ikke er et bedre alternativ enn kulda. Snøen forsvinner, det blir mørkere ute, og det kommer til å bli glatt å kjøre. Men, vi får ta det vi får. Jeg synes uansett det er deilig å være gjennomvarm for første gang på et par uker.Del dette på:
-
Valpekos
Ahmakoira har sitt første valpekull, og i går tok jeg derfor turen til Skien for å lukte på og kose med de 4 små pelsdottene. Forrige gang jeg var der kjørte jeg Oslofjordtunnelen og så noen småveier ned til Skien, rett og slett fordi jeg hater å være på vannet. I går bestemte jeg meg for å utfordre meg selv og ta Moss-Horten-ferga, og for å se om min ekstreme evne til å bli sjøsyk hadde avtatt siden sist jeg var på vannet. Svaret ble at den nok hadde avtatt, men jeg ble uggen på vei til Horten, og så gikk det bedre på returen. Men jeg var så heldig at jeg fikk med meg en vakker soloppgang ihvertfall:
Etter å ha kjørt noen mil på E18 og så en liten stund opp gjennom Porsgrunn, kom jeg frem og fikk en herlig velkomst. Først en klem og så en haug med nusser:
Og selv om det helt klart er veldig stas med valpenusser, så er det like stas med nuss fra Storm, valpenes “onkel”:
Det er slitsomt å være liten pelsdott, så soving skjer både titt og ofte. Her er det Quenya som har sluknet:
Og her sover Arda sin søteste søvn:
Jeg er ikke sikker på hvem av de sorte den til venstre her er, men jeg mistenker at det er gutten i kullet, Eldamar, da han er veldig glad i “onkel” Storm. Til høyre ligger Quenya:
Og her blir Arda veiet. Ikke noe vits å våkne av den grunn 😉
Mamma Nova er ei flink og tålmodig mamma, og vakker er hun også:
Valpene fikk være ute en liten stund, og de benyttet sjansen til å spise litt. Synes dette bildet var så herlig, en liten valpehale under mammas store hale:
Vakre små lapphundrumper:
Jeg er igjen ikke sikker på hvem den sorte i bakgrunnen er, men hvis vi gjetter det er Valinor, har jeg fått med bilde av alle de fire små vidundrene.Jeg storkoste meg fra start til slutt i hele går. Masse skravling (er det noe Annikken og jeg er flinke til, så er det å skravle!) og masse kos med både små og store hunder. Synd det er så himla langt mellom Skien og Halden!
I dag og i morgen har jeg ferie fra jobbene, men jeg var allikevel tidlig oppe i dag for en avtale i byen. Hva slags avtale det var får dere se i morgen 😉
Del dette på:
-
Rakkestadfjella ga oss jubileum og personlige rekorder
I Rakkestadfjella ligger det som etter sigende er Østfolds lengste WoodTrail (her er starten). Altfor lang å tas på én dag etter mitt syn, så derfor var det den østligste delen vi skulle prøve oss på i går. Og da hoppet vi også faktisk over cachene som ligger langs grusveien man må kjøre for å komme til parkeringsplassen, vi hadde en tidsfrist på når vi måtte være hjemme (premiere på Skal vi danse går ikke jeg glipp av, nei! 😉 ).
Like før klokka 10 parkerte vi på anvist plass og ble møtt av en haug med mennesker og nesten like mange hunder. Jeg ble litt usikker på om vi skulle gå gjennom hyttetunet, så jeg fikk spurt en av de som var der om stiene innover går den veien, noe hun kunne bekrefte, og dermed la vi i vei. Alle disse menneskene kom etter oss med en av hundene, så vi lot de gå forbi så vi fikk logget de to første cachene. Men plutselig tok vi de igjen, da sto de bom stille på veien og jeg kunne se hunden jobbe i langline inne i skogen, så jeg skjønte det var spor på gang. Spurte, og de holdt på med sportrening, så vi snek oss forbi og fortsatte vår ferd innover i skogene, cache for cache.
Nairo lekte gjemsel i lyngen:
Det var fint vær i går, men heldigvis så blåste det litt, så det var ikke helt uutholdelig å gå langtur. Men pauser tok vi både titt og ofte, og selv om Nairo ikke er noe glad i å bli tatt bilde av, så gjør han stort sett som jeg ber om, spesielt hvis det innebærer å hoppe opp på noe:
Det var godt skiltet og stort sett godt merket hele runden vi gikk. Nå trenger man jo ikke hverken skilter eller merking når man driver med geocaching, for da følger man jo cachene, men det er allikevel fint å se at marka blir brukt så mye at det er behov for skilting:
Det var mye myr og vått i hele området, men mange av stedene var det godt tilrettelagt med små broer og plankeoverganger:
Og det var vann etter vann etter vann langs hele turen:
Her og der lå det hytter av ymse slag. Noen var helt klart fortsatt i bruk (tror vi så både private hytter og offentlige hytter/speiderhytter osv), mens andre så absolutt ikke lenger var i bruk:
Vi hadde kjempeflaks ett sted, for jeg oppdaget at det var en cache jeg ikke hadde overført til GPS’en. Mobildekning fantes ikke, så her måtte vi gå grundig til verks for å slippe å få et hull i smilefjesene. Vi gikk til vi var 161 meter fra forrige cache og begynte så å se etter cachestier. Hintet hadde jeg skrevet ned, og etter en liten stund oppdaget Eileif noe som kunne ligne på en cachesti. Nå var det mye i det området som kunne passe til hintet, men etter noen minutters leting fant vi cachen! Herlig å slippe å måtte gå tilbake, bare for den.Når man skal gå såpass langt, synes jeg det er veldig deilig å ha motivasjon underveis. Vakker natur er alltid motivasjon i seg selv, men etterhvert som man blir sliten, ser man gjerne ikke naturen for bare trær, barnåler og steiner. Men av og til dukker det opp nydelige lysninger, små vann eller kanskje en blomst? Eller sola som glitrer i vannet:
Cacher er også motivasjon. Og på en slik tur som dette trenger det ikke være forseggjorte cacher, det er helt greit med PET i gran så lenge de er enkle å finne. Noen av cachene på denne runden var litt off, så det gikk litt tid med til leting innimellom. Men heldigvis fant vi alle.Vi hadde tatt en kort matpause tidligere på dagen, men da vi kom hit ved 1430-tiden, var det ingen tvil om at vi skulle ta en lengre pause her:
Mat og noe varmt i koppen til Eileif og meg, mat og vann til Nairo. Det blåste litt surt her, men det var så vakkert at jeg gjerne kunne ha sitter der enda. Men da hadde jeg jo ikke fått sett Skal vi danse 😉Nairo koste seg også:
Det var bare å komme seg videre. Mange cacher igjen, og litt over en times kjøring for å komme hjem gjorde at vi begynte å få litt dårlig tid. Men jeg hadde så lyst til å klare alle, for det ville gi oss både jubileum og flere personlige rekorder. Så vi bet tennene sammen og fortsatte, cache for cache.Nairo har jo ikke vært den som har slappet av på pauser. Han har stort sett funnet en kvist å gnage på, eller noen røtter han kunne grave opp og tygge til fliser. Men på turen på Vehuskjerringa i sommer la han seg villig ned og sov i nesten hver pause, og jeg tror han lærte noe da. For mot slutten av dagen i går la han seg også ned for å sove litt på en av pausene:
Så kom vi til et hyttetun igjen. Jeg tror dette er en av bygningene på et speiderhyttetun, og jeg tror det heter Orestupet her. Tok oss ikke tid til å lese informasjonen som lå i postkassa på en av de andre bygningene, og tok oss heller ikke tid til å skrive i hytteboka som lå der.
Og så kom dagens store happening: Vi logget vårt funn nummer 1000! Stor stas selv om det “bare” var PET i gran:
At jeg på dette tidspunktet hadde så vondt i knærne at jeg hadde lyst til å gråte litt ble glemt i de minuttene vi sto ved denne cachen. Knærne, ja. Jeg har aldri hatt store problemer med knærne. Litt vondt av og til etter lengre turer, ja, så absolutt, men mot slutten i går visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. På flatmark og oppover gikk det tålelig greit, men i nedoverbakker trodde jeg at beina skulle knekke sammen under meg og at Eileif måtte bære meg de siste par kilometrene til bilen.Et større myrområde ble passert, veldig glad vi ikke skulle over der:
Da vi kom til siste cache for dagen, møtte vi igjen på mennesker på sportrening med hundene sine. Og til min skrekk oppdager jeg at de sitter akkurat der den siste cachen skulle være. Jeg ba Eileif ta med seg Nairo videre for at han ikke skulle forstyrre hunden som gikk spor, og så forklarte jeg de sittende menneskene om hva vi holdt på med og at den siste posten skulle være akkurat der. Kunne jeg få lov til å se etter den? Selvsagt kunne jeg det, og den hang akkurat der sporstarten lå. Jeg bevegde meg minst mulig, fikk logget cachen, takket pent for meg og ønsket de lykke til. Og så var vi fremme ved bilen etter en lang dag i skogen.Her er runden vi gikk:
Bildeutsnitt fra geocaching.com Som dere ser, har vi mye igjen av trailen, både langs kjøreveien i sør og gåturen i vest og nord. Statistikk for dagen ble 3 timer og 45 minutter effektiv gåtid, 8 timer totalt i skogen (leting og pauser tar også tid), såvidt over 15 km gåing, og totalt 56 funn.
Av personlige rekorder ble disse satt:
- Funn nummer 1000 ble logget, 5 år, 7 måneder og 6 dager etter at vi logget vår første cache.
- Mest loggede funn på én dag var tidligere 33 stk (23. oktober 2011), i går ble det altså 56 stk.
- Mest loggede funn på én måned var tidligere 61 (august 2010), denne måneden har det blitt 93 (og med tanke på at denne august er over i morgen, tror jeg nok ikke at det blir flere heller).
- Mest loggede funn på et kalenderår var tidligere 202 (2011), så langt i år har vi 249.
Kan ikke si annet enn at jeg er strålende fornøyd med gårsdagen! Om vi rakk hjem til Skal vi danse? Selvsagt, med 3 minutters margin 😉
Og som en liten epilog kan jeg fortelle at knærne er bedre i dag, men langt fra bra. I går kveld brukte jeg vel et par minutter på å komme meg opp trappa for å få lagt meg, i dag er jeg i stand til å både bøye de og rette de ut uten å få tårer i øynene. Håper inderlig at dette er forbigående, og ikke noe jeg må forvente hver gang jeg går en langtur.
Del dette på:
-
To koselige møter
Da klokka nærmet seg 9 i morges, hadde jeg allerede vært våken i over 3 timer. Internett var brukt opp, frokosten var spist, og de eneste planene jeg hadde var å finne en fin tur i nærområdet som jeg kunne gå med Nairo, og å få georgineknollene i bakken. Ca klokka 0850 endret de planene seg brått da det tikket inn et varsel om en ny cache bare ca 3 km i luftlinje hjemmefra!
De fleste som kjenner meg vil ikke akkurat beskrive meg som spontan, men når det blir publisert en ny cache i mitt nærområde på et tidspunkt på døgnet hvor jeg både er hjemme, våken og ikke har nært forestående planer om å legge meg, da skal jeg love deg at jeg ikke bare er spontan, men også kjapp!
Fikk lest gjennom beskrivelsen på multien, lastet den over på GPS’en, hoppet i turklærne og forlot en snurt Nairo (han skjønner jo ikke at bilen hans er på verksted) hjemme sammen med Eileif, og kjørte så den raskeste veien til oppgitt parkeringsplass. Raskeste vei til en cache 3 km i luftlinje unna tar ikke nødvendigvis 5 minutter å kjøre, vi sier nok heller 15 minutter.
Og idet jeg skulle svinge inn på parkeringsplassen, ser jeg det står en bil der. Og håpet om FTF forsvant da jeg så at det var mannen til en tidligere kollega, for de driver jo også med caching. Så jeg gikk ut av bilen og kom med noen mindre pene gloser (samtidig som den minste av deres to geodog’er hilste overstrømmende happy på meg), men jeg ble snart beroliget da det viste seg at han bare hadde funnet steg 1 på multien, og vi kunne løse oppgaven sammen og eventuelt ta en co-FTF hvis ingen hadde vært der før oss.
Oppgaven ble løst, nye koordinater plottet inn, og innover i skogen gikk vi. En fin liten sti langs det ene lille vannet etter det andre. Skravla gikk i ett om caching og hund, og etter en fin liten gåtur kunne vi veldig enkelt dra frem loggboka og fornøyde få bekreftet at det ble en co-FTF på oss. Yippi!
Den alltid like glade geodog’en undersøkte bålplassen like ved cachen:
Det var så vakkert i dette området! Og den merkede stien går videre innover og så tilbake til utgangspunktet, så den turen skal jeg ta en gang. Men i dag nøyde vi oss med å ta en pust i bakken og nyte utsikten før vi gikk tilbake samme vei.
Et veldig koselig møte, og helt ok å dele en FTF med hyggelig turfølge.Vel hjemme ble det logging og en forsinket kopp te, før Eileif og jeg gikk ut og fikk tatt et lite skippertak i hagen. Alt jeg gjør i hagen er egentlig skippertak, det er litt trøttsomt å både ville ha en fin hage og ikke ville gjøre noen innsats for å få det. Men vi fikk gravd opp to roser jeg fikk i fjor, satt ned georgineknollene jeg har (noen som har overvintret i kjelleren og noen jeg nylig fikk av den ene sjefen min), gravd ned rosene på forhåpentligvis permanente steder, og luket en haug med lupiner.
Så tok jeg med meg Nairo for en liten gåtur langs veien. På tilbakeveien stopper en bil like bak oss, og damen i den roper på oss. Når jeg snur meg og svarer, sier hun at hun har en Finsk Lapphund i baksetet! Så jeg snudde selvsagt og fikk en koselig prat med de.
De bor i Fredrikstad og har hytte på en ås i nærheten av meg, og den vakre firbeinte damen er en omplasseringsdame på 7 år fra Sverige. De hadde sett Nairo og meg flere ganger, men det hadde ikke passet å stoppe før nå. Superkoselig! Nairo var selvsagt overivrig som vanlig, hans artsfrende var litt mer reservert men på alle måter veldig trivelig og supersøt! Hvis noen av dere vet hvem hun er, si gjerne ifra da det alltid er moro å titte litt på stamtavler 🙂 Nok et veldig koselig møte, og selv om det ikke ble noen skikkelig langtur på Nairo i dag, så er han rimelig sliten etter å ha prøvd alt han kunne for å sjarmere henne 😉Håper alle har en fin pinsehelg!
Del dette på:
-
Valpelykke
En stund etter at jeg sto opp, fikk jeg et vakkert skue ut av kontorvinduet. Jeg er bombesikker på at det var pappa som feiret bursdagen sin med å farge himmelen rosa:
Gratulerer med dagen, kjære pappa! Det ligger roser på graven din, og du er i hjertet mitt, alltid <3Til torsdag er Pufflingens valper 8 uker, så denne helgen var siste mulighet for meg for å få hilst på de igjen. Og jeg er jo ikke vanskelig å be når det gjelder å hilse på valper 😉 Det blir også litt spesielt for meg så lenge jeg har falt så totalt for valpenes mamma, Muffy er liksom litt min (men hun skal få fortsette å bo hos deg, Fia 😉 ).
Valpene ble sluppet ut når jeg kom, og de har blitt store siden sist jeg var der! Dette tror jeg er Lilla Alchemilla:
Og dette tror jeg er Aconitum, som jobber med å rydde opp i hagen:
Her er jeg rimelig sikker på at det er Anthriscus som har satt seg ordentlig på rumpa, akkurat sånn bare valper kan:
Mamma Muffy veileder to valper i hvordan å komme over skyhøye brøytekanter:
Jeg tror det er Adonis som ligger her og tar livet helt med ro:
Her er det nok Aconitum igjen, som har funnet seg en pinne. Den pinnen vil “tante” Sally gjerne ha, og hun tok den også. Se så slukøret valpen ser ut på siste bilde, stakkars.
Liten valp med høye bakbeinsløft på tur ut i den store verden sammen med mamma:
Sally-jenta, som jeg også er så glad i:
Vakre lapphundrumper! Og så de bittesmå halene som allerede krøller seg så fint!
“Road-kill”-leke var kjempepopulært, og både Muffy og valpene ville gjerne ha den. Muffy hadde drakamp med de, men på de to siste bildene ser dere at valpene samarbeider for å lure mamma. En valp står klar til å gjøre en avledningsmanøver, en annen distraherer mamma, og den tredje stikker av med leka 😉
Utspekulerte små pelsdotter 😉
Vi kom oss inn og satt oss selvsagt i valpenes område, kjøkkenet. Den ene grinda, som deler spisestua fra kjøkkenet, sto delvis åpen. Allikevel klarte disse to å legge seg på hver sin side av grinda og late som om de ikke fikk tak i hverandre. Det var et skikkelig leven med bjeffing, knurring og flekking av tenner, akkurat så nydelig som valper får det til. Innimellom stoppet de, akkurat som de ville si “Nei, vi gjør ikke noe galt, vi er så uskyldige, såhh!”, og så satt de igang igjen 😉
Men selv små og søte valper blir trøtte og slitne innimellom, og vakrere og mer uskyldige skapninger skal man lete lenge etter:
To tvillinger som sover søtt:
Tror det er Adonis til venstre og Anthriscus til høyre.Her er det Anthriscus som sier “Hei!”:
“Neida, jeg er ikke trøtt i det hele tatt!”:
“Jeg bare blunker til deg, jeg har bare ikke lært å blunke med kun ett øye enda”:
“Det var da veldig så tung snuta mi ble da!…zzzz.zzzz” 😉
Valpekos!
Valpepiraya!
Og en trøtt og sliten mamma Muffy:
Jeg har ikke engang tenkt å si sorry for å bombardere dere med så mange bilder i ett og samme innlegg, for jeg klarte ikke kutte ut noen. Alle bildene forteller jo en liten historie!Tusen takk for at jeg fikk komme en siste gang og hilse på valpene, Fia! Jeg skulle så ønske at en av de skulle flytte hit til meg, men det får bli en annen gang, en gang i fremtiden. Og så må jeg ønske alle valpene lykke til i sine nye hjem, jeg håper jeg får fulgt med på de via bilder her og der.
Del dette på:
-
Terapi
Det er få ting som gjør meg så lykkelig som valper, og det å tilbringe noen timer sammen med valper er terapi for sjelen, uten tvil! Like før jul fikk Pufflingens sitt første kull, og siden innehaveren av denne kennelen er ei venninne av meg, siden det er Finsk Lapphund vi snakker om, og siden de bor bare en times kjøretur unna, tok jeg i dag turen for å hilse på disse 3 uker gamle vidundrene. Og om jeg ikke på forhånd hadde smeltet av bildene jeg har sett av de, så smeltet jeg ihvertfall i dag. Det skulle vært ulovlig å være så søte!
Mamma Muffy fylte 3 år i dag, og det ble selvsagt behørig feiret med både partyhatt og bursdagskake med lys:
Muffy er ei utrolig herlig og trygg jente, så da jeg satt meg opp i valpekassa, kom hun og la seg helt inntil meg og ville ha kos. Og jeg må ærlig innrømme at jeg er veldig lykkelig når jeg kan sitte med en valp i fanget og samtidig få nuss av mammaen til valpen! Fia knipset dette blinkskuddet:
Men nå over til overload av bilder av supersøte valper! Jeg aner ikke hvem som er hvem, men hvis Fia gir meg beskjed, så kan jeg legge inn navnene i etterkant 🙂En liten trøtting som gjør akkurat som min Nairo, nemlig sover med øynene litt åpne:
Aconitum En annen liten trøtting som har en nydelig kort snute:
Arctostapylos Litt våkne er de jo også, og her er det to små nysgjerrige. Se de herlige blikkene som har hele livet foran seg, og som enn så lenge bare vet om den trygge verden i valpekassa:
Adonis til venstre og Anthriscus til høyre De har akkurat begynt å få tenner, og da må det selvsagt utforskes hvordan det er å tygge på hverandre:
Lilla Alchemilla og Arctostapylos Den typiske sovestilen til lapphunden er allerede på plass:
Aquilegia Se denne skjønne lille tassen!
Anthriscus Her ligger det to søsken og sover godt:
Og da tenker selvsagt en av de andre valpene at her vil jeg også sove, så da legger jeg meg oppå de:
Det er noe med disse helt nye potene, helt myke og fantastisk gode å ta på:
Og til sist, en som har funnet ut at sin egen labb kan fungere som pute:
Adonis Du kan følge valpene i Pufflingens blogg, og også på Pufflingens hjemmeside.
Tusen takk for at jeg fikk komme og hilse på i dag, jeg kommer tilbake før disse vakre skapningene flytter ut!
Del dette på:
-
Fôrbytte
Helt siden vi fikk Nairo har han fått Royal Canin. Kroppen hans bruker en del energi siden han er litt stressa og engstelig, så han har i voksen alder fått Energy 4800, noe som har fungert bra. Vi har fått han opp i vekt, han har spist greit nok, og han har hatt en vakker pels.
Jeg har gjort forsøk på å gå over til Vom & Hundemat til han, men det blir han ordentlig løs i magen av, så det har vi rett og slett kuttet ut.
Da han for et års tid siden begynte å få litt problemer med analkjertlene, begynte jeg å tenke at jeg måtte bytte fôr til han. Siden 4800 inneholder mye fett (som han har trengt for å legge på seg), blir jo også avføringen ganske løs, noe som igjen kan resultere i at kjertlene ikke får tømt seg skikkelig.
Tidlig i høst begynte jeg å forhøre meg om hva slags fôr jeg burde gå over til. Det er ikke få krav jeg stiller til et fôr, for selv om jeg ikke vil kalle Nairo en problemhund, så er det noen utfordringer å finne noe som skal tilfredsstille følgende kriterier:
- Mye smak, siden Nairo ikke er spesielt matglad.
- Noe som gjør at han legger på seg og holder vekta, siden han alltid har vært noe undervektig.
- Noe som er skånsomt mot magen, siden han har lett for å få stressmage.
- Noe som gir hardere avføring, slik at analkjertlene tømmer seg.
To av tre dyrebutikker vi var innom anbefalte Acana, så jeg kjøpte/fikk prøveposer på Acana Grasslands og Acana Pacifica. Vi gikk vitenskapelig til verks, og lot Nairo få ti kuler av hvert fôr i hver sin bolle én gang pr dag i en uke, og noterte så hvilken av typene han spiste opp først. Det var egentlig close race, men det var Grasslands som vant, og 5. september startet vi overgangen til det fôret.
Jeg tar ingen sjanser med Nairos sarte mage, så vi brukte veldig lang tid på tilvenningen. Og hvis jeg ikke husker helt feil, så var vi over på kun denne maten for et par uker siden, noe som vil si at vi har brukt to måneder på overgangen. Og det har gått over all forventning!Nairo har for første gang siden han var liten valp bedt om å få mat! I tillegg spiser han opp så og si hvert eneste måltid (han får mat to ganger pr dag), det kan være at det ligger igjen noen få kuler. Tidligere kunne han hoppe over måltider både titt og ofte, nå tilhører det sjeldenhetene selv om han ikke har vært i høy aktivitet.
Vektmessig vil jeg at han skal holde seg over 15 kg, og helst også over 16 kg, og det har han gjort:
Som dere ser, har han svingt mellom 16 og 17 siden vi startet overgangen, og det er helt akseptabelt for meg. Kan være at vi prøver å øke porsjonene litt, men hvis vi ser at han da lar det være igjen enda mer i skåla, så går vi tilbake til 140 gram pr måltid, som han får nå.Bank i bordet, Nairo har kun hatt et par dager med løs mage siden september, og det tror jeg er helt normalt for han uansett hva han går på. Han har ikke vært utsatt for noe mer stressende enn normalt, så dette kan vi leve med. Alle har jo dager hvor magen er litt i ulage.
Avføringen har også blitt vesentlig fastere, og mengden har også minket.
Alt i alt er jeg altså veldig fornøyd med Acana Grasslands. Det eneste jeg har lagt merke til, er at pelsen hans ikke er like fin som den var, logisk nok siden han nå får mindre fett. Jeg har ikke noe lyst til å gi han olje over maten da jeg er redd det fører til løsere avføring på sikt, men han er veldig glad i laks, så planen er å gi han det en gang eller to i uka. I tillegg får han også en og annen kyllingklubbe, men det er mer for tannhygienens skyld enn noe annet.
Ikke misforstå, jeg har ingenting vondt å si om Royal Canin. Men nå fungerte det ikke lenger for Nairo, og jeg er superglad for at vi har funnet et fôr som han fungerer på, og som han uten tvil synes er veldig godt.
Del dette på:
-
Sopp- og hundetur
Nairo og jeg dro i dag på besøk til Katharina for å gå en tur i skogen og se etter sopp samtidig som hundene fikk herjet litt sammen. Nairo prøvde å be pent om ikke jentene kunne komme bort til han:
Så langt i høst har jeg kun funnet tre bittesmå kantareller. Katharina tok oss med til et av hennes faste kantarellsteder, og selv om det var mindre der enn det visstnok pleier å være, så var det mer der enn jeg har sett noe annet sted i år. Og det var god størrelse på soppen også:
Det var umulig å få tatt noe fint bilde av alle tre hundene. Derfor legger jeg ut et bilde som er det totalt motsatte av fint, nemlig morsomt :p Det ser her ut som om Muffy svever i lufta med Nairos forlabber rundt seg. Nairo ser vettaskremt ut, og Muffy har tatt frem krokodillegapet og sier ifra at hun ikke vil ha noe av lukting i rompa :p Sally har som vanlig inntatt rollen som politi og står i forgrunnen og kjefter på “bråkmakerne”:
Men tro meg, alle tre både kan være og er veldig vakre! Her er Muffy-jenta:
Og Sally-jenta:
Og urokråka mi:
Det er mye sopp i skogen som jeg ikke har noen peiling på hva er. Dette er vel en fluesopp, og uansett hvor giftig den er så er det ikke til å komme unna at det er en vakker sopp som gjør mye ut av seg:
Det ble mer skravling da vi kom hjem til Katharina, men til slutt måtte jeg komme meg hjemover. Og da jeg hadde åpnet dørene for å pakke inn i bilen var det ei som tydeligvis ville være med meg hjem! Og det hadde ikke vært meg imot <3
Tusen takk for noen kjempekoselige timer, Katharina! Vi bor så nært hverandre at dette burde vi gjøre oftere 🙂 Og Nairo har sovet siden vi kom hjem, og han var også sulten som bare dét 😉Del dette på:
