-
Mammas lille vakre har bursdag!
I dag fyller den vakreste hunden jeg vet om 7 år! Tenk, 7 år og stor gutt!
Lisa og jeg hadde vår vanlige avtale om tur i dag, og jeg ville selvsagt ha med meg bursdagsgutten. Da passet det veldig bra å ta Ulveholtet, en runde Eileif, Nairo og jeg gikk i juli, men som Lisa ikke hadde tatt. To dager etter at vi var der ble det publisert en enslig cache til i trailen, så da ville jeg få et funn i dag jeg også.
Det har vært noen minus i natt, og sola varmer ikke stort for tiden, så det var kjølig men vakkert å gå i dag:
Når vi var her i sommer, var Nairo helt nede i denne kulpen for å drikke. Nå var det så mye vann i elva at han ikke engang ville prøve å drikke:
Vakre lille gutten min <3
Jeg er alltid redd for å ramle. I dag ramlet jeg. Lisa var omtenksom nok til å spørre hvordan det gikk før hun begynte å le, men jeg bare lå der og lo og ba henne få tatt et bilde:
Lisa overrasket med å ikke ha med matpakke! Men lussekatter hadde hun 😉
Det er ikke mye snø i skogen i disse traktene, men nok til at det ble litt julestemning. Og stien buktet seg så fint fremover:
Ikke lett å ta en selfie av tre på en gang 😉
Nairo storkoste seg på hele turen. Masse å lukte på, snø å begrave snuta i. Tror han så langt var fornøyd med bursdagen sin 🙂
Imens vi gikk i skogen, plinget det inn publisering av en adventscache i Halden sentrum. Den måtte vi selvsagt stoppe innom på vei hjemover, en ordentlig søt cache og selvsagt twist:
Så var det tid for Nairos bursdagsmiddag. Våtfôr og tørrfôr. Tror du noen er utålmodig, eller? 😉
Hver eneste smule gikk ned på høykant:
Og litt senere i kveld fikk han et skikkelig tyggebein. Nå ligger han og sover sin søteste søvn, det tar nok litt på å ha bursdag 🙂
Del dette på:
-
Villmarksrunden i Degernes med Lisa
I lengre tid har Lisa og jeg planlagt at akkurat denne helgen skulle brukes til lang cachetur, hvis været tillot det. Været var heldigvis på vår side, så i går dro vi til Degernes for å gå Villmarksrunden. Klikk her for å komme til nr. 1. Hvis man tar med cachen som ligger på parkeringsplassen, men som ikke tilhører trailen, er det totalt 60 cacher. Det er mye, det!
Jeg sitter klar og venter på Lisa, som er dagens sjåfør:
Jeg ser at jeg ikke er helt fargekoordinert, jeg kan vel ikke ha én sekk for hver turbukse, kan jeg vel? :p
En times tid senere parkerte vi ved Sandbekk mølle:
Det skulle være julemarked der i går fra klokka 10 til klokka 16. Vi var for tidlig ute til å få med oss åpningen, men spørsmålet var jo om vi rakk å komme tilbake før det stengte.
Vi plukket den ene cachen etter den andre. Terrenget var lettgått med nesten bare kjedelige grusveier, men de er jo kjekke når man skal gå langt, da bruker man ikke så veldig mye energi på det å gå.
Innimellom dukket det opp små perler, som dette vannet:
Nesten halvveis på runden, viste cachetrailen oss til en liten avstikker. Kan jo ikke la en cache ligge ulogget sånn midt inne i en runde, så vi fulgte pila på GPS’en, og gikk over denne lille brua:
Da fikk vi noen hundre meter på sti, og kom frem til ei lita hytte hvor vi tok dagens ordentlige matpause:
Mammas lille engel Arkas skulle ha fylt 20 år i går. Jeg pleier ikke å bruke denne thermokoppen, men akkurat i går bare MÅTTE den være med. Skjønne gutten min <3
Utsikten fra pauseplassen var upåklagelig, og vi fikk le fra den litt sure vinden som av og til dukket opp underveis i går:
Vi tuslet videre, fremdeles egentlig ved godt mot, selv om både Lisa og jeg nå hadde fått noen vondter her og der. Da er det godt med de pausene man får imens man leter etter og logger cacher, og så var det med ujevne mellomrom små infoskilt som fortalte litt historie. De må jeg også ha med meg:
Sånn ser det veldig ofte ut når man er på cachetur i skogen. Hallo? 😉
Litt over halvveis fant jeg mitt funn nummer 1900. Hurra! 😀
Akkurat her var det et hogstområde og restene av en fin skogssti. Nå ser det nesten ut som, tja, jeg vet ikke helt hva…
Vi hadde sol stort sett hele dagen. Men den går tidlig nedover nå for tiden, og før den er helt borte gir den et fint gyldent lys:
Akkurat her var det ordentlig idyllisk, Lisa fant til og med en stol å sitte på!
Furu i solnedgang, kaller jeg dette bildet:
Mer av dette gyldne lyset:
Mørket og vondtene tok oss før vi kom ut på asfaltveien, der vi visste at vi måtte gå ca 1,5 km for å komme tilbake til bilen. Denne strekningen var det ikke noen cacher på, så det var bare å gå på, alt det remmer og tøy kunne holde. Jeg vraltet bak med refleksvest, og fikk det (forhåpentligvis) midlertidige kallenavnet Quasimodo:
Kunne jo ikke annet enn å le når jeg så hvordan jeg faktisk så ut 😀
Lisa gikk foran med hodelykt:
Dessverre gikk aktivitetsklokka mi tom for strøm etter ca 11,5 km (selv om den ble ladet torsdag kveld). Lisa hadde heldigvis en fungerende app på, og fasit ble ca 16 km, og, som nevnt, 60 nye smilefjes på kartet. Vi var tilbake til bilen mer eller mindre nøyaktig 7 timer etter at vi startet, noe som vil si at hvis vi trekker fra spisepause og andre småpauser, så hadde vi en effektiv gåtid på ca 6 timer. 10 cacher i timen, helt etter Lisas skjema 😉 Og nei, vi rakk ikke julemarkedet.
Det er ingen tvil om at dette var en lang tur på et ikke helt optimalt underlag. Lisas fot, som fra før ikke er helt bra, ble langt fra noe bedre. Jeg fikk en smell i ryggen underveis som jeg kjente godt etterhvert, den vonde tåa mi sa godt ifra hvor den var, den ikke så vonde foten min ble helt klart midlertidig litt vondere, og hofta mi sa også ifra at den levde. Men det skal KJENNES at man har gått på tur! På den gledelige siden må jeg dra frem at tanna som egentlig skulle vært trukket, ikke kom med det minste lille knyst om at den fremdeles sitter på plassen sin, og det er jeg veldig glad for!
Disse vondtene har på ingen måte skremt meg fra å legge ut på flere langturer, og Lisa og jeg har allerede planene klare. Vi må bare vente til det ikke blir mørkt så tidlig. Cachene, kilometerne og timene flyr unna i godt selskap hvor vi skravler like mye begge to, og er inne på omtrent alle mulig tenkelige temaer underveis. Vi ble litt mer stille i bilen på vei hjem, men det skulle da bare mangle 😉 Takk for nok en strålende tur!
Del dette på:
-
Nesten ufrivillig langtur
Overskriften henspeiler på gårsdagens tur på Nairo og meg, som nesten ble en langtur, men det var litt ufrivillig at så mye av den ble på asfalt. Forklaring følger 🙂
Eileif og jeg var bedt i bursdagsfeiring til den skjønneste 7-åringen vi kjenner. Mamma trengte sjåfør til noen ærender, og siden Eileif har litt vondt i en fot for tiden, fant vi ut at vi skulle ta med Nairo, og etter feiringen skulle Nairo og jeg gå cachetur samtidig som Eileif var privatsjåfør, og så skulle Eileif plukke opp Nairo og meg ett eller annet sted på vei hjem.
Jeg hadde egentlig tenkt å gå tur på Erte, det er to cacher der oppe som jeg ikke har tatt, og nå på denne tiden av året er det ikke noen fare for vårkåte tiurer. Men det er en fare for jakt, og siden jeg ikke har lyst til å forstyrre, fant jeg ut at det var tryggere å finne et annet sted å gå tur hvor sjansen for jakt var mye mindre.
Det åpenbarte seg et område ikke langt fra der vi skulle i bursdag, og med litt studering av stier, fant jeg ut hvilke cacher jeg skulle gå etter. Første stopp var Slavekirkegården. Her var vi for mange år siden og fant cachen som var her da, men den har i ettertid blitt borte og arkivert, og en ny har blitt lagt ut:
Så gikk vi inn på et mylder av stier og orienterte oss frem til 3 av 4 cacher i en liten serie. Vi var på vei mot det fjerde også, men der mistet jeg den ene stien jeg fant, og siden det var veldig bratt i området, gadd jeg ikke bushe. Men det var veldig fint i skogen i går! Lite vind og sola skinte, en skikkelig fin høstdag:
Nairo fant en liten bekk med rennende vann, så han fikk slukket tørsten:
Dum som jeg var, så hadde jeg selvsagt ikke tatt med vann til meg selv. Urutinert!
For å komme oss ut av denne skogen, tok jeg sikte på det stedet der ett av adventseventene skal holdes i desember. Her har jeg aldri vært før, men her var det skikkelig fint! Se på gapahukene!
Om vi fant den beste og enkleste veien fra gapahukene og ut på veien er jeg rimelig usikker på, men vi kom oss ut og fortsatte i retning neste cache. Men det var så himla mye hus der jeg trodde jeg kunne gå inn og komme til en sti, så jeg var redd for å gå rett inn i en hage. Derfor droppet jeg den, og gikk videre på asfalten.
Etter ikke så veldig lenge var jeg plutselig på baksiden av den ene jobben, det er ganske fint her altså!
Jordhaugen rett foran meg er på grunn av at de rett bak ryggen min bygger ny barneskole. Der er det to nåværende skoler som skal flytte inn om et års tid, da blir det en skole på 500+ elever:
Helt i bakgrunnen ser dere festningen, og like foran festningen, til høyre i bildet, er brakkene som anleggsarbeiderne bruker, og bakenfor der ligger ungdomsskolen.
Her fikk jeg igjen en mulighet til å gå etter cachen jeg droppet litt tidligere på turen, men når jeg hadde 90 meter igjen, var det bare bushing. Derfor droppet jeg den også, og fortsatte videre på Kongeveien.
Når den tok slutt, kunne jeg gått etter to andre cacher. Men nå var jeg bare interessert i å se hvor langt Nairo og jeg kunne komme før Eileif kom etter oss, så da endte det med 4 funn. Og det var 4 flere enn jeg hadde om fredag, så det er jeg fornøyd med!
Jeg var ikke det minste interessert i å se om det var mulig å finne noen stier eller grusveier, så vi fulgte hovedveien. En veldig lite inspirerende vei, siden jeg kjører her hver eneste dag. Men, som sagt, det var i det minste fint vær 🙂
Da vi kom til Idd kirke, sendte jeg en sms til Eileif og ba han kjøpe med en Snapple til meg, og at vi straks gikk videre mot gamle Iddevang skole. Han var akkurat da klar for å kjøre fra mamma for å finne meg, så da fikk jeg fart i veldig trøtte bein, jeg SKULLE komme frem til den gamle skolen før han kom! Men først måtte jeg bare ta et bilde av Nairo, han var overbevist om at det var Eileif som kom i bilen som akkurat parkerte:
Like bak kirken ligger denne søte lille broen, som for øyeblikket var kledd i høstskrud:
Og videre bar det, heldigvis er det en kilometer med gangsti akkurat her. Eileif ringte og sa at de ikke hadde Snapple i den butikken han var innom…og jeg som hadde SÅ lyst på Snapple! Men noe måtte jeg ha, så jeg ba han kjøpe vann.
Nå var jeg ekstremt sliten i føttene, å gå på asfalt er ikke det beste jeg vet akkurat. Sikkert derfor (og fordi jeg har sola midt i ansiktet) jeg ser så sur ut her:
Men vi kom oss frem til den gamle skolen (hvor det var noe hundetrening eller lignende i går, så Nairo ble veldig interessert i alle lyder), og fikk jaggu 5 minutters pustepause før Eileif kom.
Det ble altså ufrivillig langt på asfalt i går, og det ble nesten en langtur. Manglet 200 meter på 1 mil! Beina mine var ikke helt gode i dag (ikke ryggen heller, egentlig), så heldigvis var foten til Eileif litt bedre, så han tok dagens tur med Nairo. Jeg har gjort en hel del stillesittende arbeid i dag, ting jeg har gruet meg til, men som det er godt å være ferdig med. Hurra 🙂
Del dette på:
-
20 smileys og en hel haug latter
Lisa og jeg ut på tur igjen, i dag var det en trail i Rokke som sto for tur. Pluss noen cacher til, det er jo alltid noen cacher til 😉
Nairo var med i dag, han trengte sårt å røre på seg og ikke minst komme bort fra hva det nå er som lukter så godt hjemme at hans favorittsyssel på kveldene er å ule. Har ikke fått bekreftet at det er løpetid i nabolaget, men hva ellers kan han ule for? Og slutte å spise for? Nåvel, tilbake til i dag 🙂
Lisa og jeg planlegger en langtur, men i dag visste vi at vi ikke hadde nok tid, så da ble det en kortere tur. Trailen “Langs Rokkeraet” er på 18 cacher i lettgått terreng, helt perfekt og akkurat det vi trengte i dag.
Det var ikke meldt regn, men det så jaggu utrygt ut:
Cachene lå som perler på en snor, og gode hint gjorde de veldig enkle å finne. Nøyaktig sånn jeg vil ha det! Så vi kunne konsentrere oss om å skravle, ta litt bilder:
skravle litt mer, og skravle enda litt mer. Såpass mye gikk skravla at hadde det ikke vært for pipingen i Lisas GPS når vi nærmet oss en cache, så hadde vi helt sikkert gått forbi flere av de 😉
Nairo synes ikke den første delen av turen var noe ok. Jeg hadde sjekket på forhånd at jakta var over akkurat i dette området, men ikke langt unna hørtes det smell, så nabolaget hadde fremdeles jakt. Men han klarte å sitte stille til tider, og det er ikke verst når man vil bort derfra:
Det beste med dette området var at det var flatt. Til tider var det også ganske åpent, og da kan man kose seg med å se langt:
Så kom vi inn i litt skog, med alt det kan innebære av ablegøyer og morsomheter 😉
Ved den siste cachen ble vi enige om å fortsette rett frem istedenfor å gå tilbake samme vei. Vi visste fra cachebeskrivelsen at vi da kunne komme ned på hovedveien igjen og så følge den tilbake til bilen. Vi var vel kanskje ikke klar over hvor langt det var… Men regnet holdt seg unna!
Det ble to funn til på meg, og etter 8,6 km var vi tilbake ved bilen. Litt mer slitne, men veldig fornøyde. En av cachene jeg tok i dag hadde Lisa tatt fra før. Men vi stoppet et par steder til så hun kunne ta cacher jeg allerede har logget. Så min fasit ble 20 cacher, Lisas ble 21. God uttelling på en vindfull lørdag! Og med tanke på at vi skravla fra før vi satt oss i bilen her hjemme og frem til Lisa lukket døren på sin bil når hun dro herfra, så har vi jaggu fått god uttelling på lattermuskulaturen også 😀 Vi er ekstremt gode på å begynne å fortelle noe for å få frem et poeng, men vi snakker oss bort underveis og aner til slutt ikke hvorfor vi fortalte akkurat dette. Og selv det skaper mye latter 😉
Nairo var også veldig fornøyd med dagen, han holdt på å sovne i bilen, og han har stort sett ligget rett ut siden vi kom hjem (bortsett fra når Eileif laget middag, da satt Nairo som den standhaftige tinnsoldaten han er og håpet at noe skulle komme hans vei). Nå gjenstår det å se om han har planer om å spise middagen han skal få om en liten stund, eller om han gir totalt blanke.
Del dette på:
-
Tilbake på Linnekleppen
Fredag kveld satt jeg og forberedte cachetur for Eileif, Nairo og meg selv på lørdag, da jeg plutselig fikk en melding fra Lisa (Willeikke) med spørsmål om jeg hadde tatt runden på Linnekleppen. Det hadde jeg ikke, og Eileif synes det var helt greit å ikke være med på tur, så jeg sa ja til Lisa og startet overføring av cacher til GPS’en.
Sist vi var på Linnekleppen var for 4 1/2 år siden, og da var det bare én cache der. I ettertid har det kommet en trail på 20 cacher pluss bonus, og jeg er jo ikke på noen som helst måte vanskelig å få med på trailer 🙂 Lisa og jeg ble enige om at hun skulle komme hit lørdag formiddag, så skulle vi kjøre én bil oppover. Vi stoppet og tok to cacher før vi parkerte på den enorme parkeringsplassen, og så var det bare å følge streken på GPS’en og komme igang.
Det småregnet når vi kjørte oppover, men været skiftet og det tok ikke mange meterne før det var rimelig varmt. Typisk høstvær, og selv om jeg ikke er glad i å gå tur når det regner, så er det sånt vær jeg liker best; at dagen kan starte smådårlig, men bli helt fantastisk uten at man smelter i løpet av dagen.
Cachene lå som perler på en snor. Siden jeg gikk med Nairo, var Lisa så snill og krøp inn i alt av grantrær, furuer og einere og logget for oss begge:
Denne karen hadde fått noen flere tenner siden sist jeg var her:
Vi gikk forbi flere små tjern, noen litt mer i bakgrunnen enn andre, og noen rimelig utilgjengelige på grunn av myr:
Skravla gikk kontinuerlig på oss, jeg tror det var én gang i løpet av hele dagen som vi kanskje holdt tyst sammenhengende i et par minutter. Så du kan trygt si at praten gikk lett, og det var om alt fra geocaching til hund, fra seriøst til useriøst, fra mat til litt mer mat 😉 Dagens største humoristiske innslag tror jeg må ha vært da jeg snakket om en hund som hele tiden har tunga hengende ut på siden, og Lisa trodde jeg snakket om et menneske. Det var forøvrig en av gangene vi ikke pratet på en liten stund, mest fordi vi var veldig opptatte av å le 😉
Lisa gjør de nødvendige forberedelsene på GPS’en for å finne den neste cachen:
Toppen ble nådd, og vi tok oss en velfortjent halvtimes pause. Utsikten her oppe er upåklagelig hvis man vil se langt:
Nå skal det sies at det ikke er stort å se på, for det er jo bare jorder og skog. Men, for oss som bor i de flate delene av både Norge og Sverige, så er det å komme seg opp i høyden og se langt å betrakte som luksus, så det gjør ikke meg noe særlig at man ikke ser noe annet enn trær.
Nairo forsøkte å sjarmere både andre hunder på området, og Lisa, ved å stå på to og vinke:
Og tårnet sto på nøyaktig samme plass som sist, og det er fremdeles ikke besøkt av meg:
Tro meg, jeg skal ikke opp i det!
Første gangen jeg var på Linnekleppen, gikk vi samme vei opp og ned. Trailen som har kommet tar oss med på en rundtur, og det setter jeg stor pris på. Så vi tuslet videre, og kom snart til nok et lite tjern, dette med vannliljer både helt ved oss og borte i andre enden:
Og plutselig dukket det opp en liten hytte midt i skogen, uten noen form for skilting:
Jeg tok bilde av hytta i en veldig merkelig vinkel, så det ser jo ut som et dukkehus! Men jeg kan love at det var for mennesker i vanlig størrelse altså 🙂
Det ble 8 km på tellerverket når vi var tilbake ved bilen og den siste cachen var funnet. En veldig fin tur som anbefales! Det venstre kneet mitt, som begynte å tulle med meg for et par år siden og som har vært bra i ihvertfall halvannet år, begynte å tulle litt igjen mot slutten av turen. Så nå blir det støttebandasje en stund fremover igjen, i håp om at det ikke utvikler seg mer.
På vei hjemover var det meningen at vi skulle ta noen P&G’s, men det endte opp med at vi stoppet ved en finurlig Field Puzzle. Der ble vi vel sittende i rundt en times tid (om det ikke var mer) før vi fant løsningen og endelig fikk tak i loggen. En helt fantastisk cache som jeg gjerne skulle vist dere bilder av, men sånt gjør man bare ikke. Men skal dere til Aremark og er klare for å bruke litt tid på en cache, søk opp cachene til Yarnslayer og finn den som ligger få meter fra veien og er en Field Puzzle. Du vil ikke angre!
8 timer etter at vi dro herfra, var vi tilbake på gårdsplassen. Tusen takk igjen for en herlig tur, Lisa, dette må vi gjøre flere ganger!
Jeg vet at jeg er dårlig på å spørre andre cachere om vi skal dra ut sammen, jeg har jo Eileif som stort sett alltid blir med meg, selv om han kanskje ikke har kjempelyst til å cache. Jeg lover å prøve å bli flinkere til å spørre, for det er jo utrolig moro å cache sammen med andre som er på samme nivå som meg, både når det gjelder kondisjon og interesse. Og skulle noen ha lyst til å dra med meg ut på tur, så er det bare å spørre! Det er en stor sannsynlighet for at jeg sier ja, så sant jeg ikke har andre planer (noe jeg har de to kommende helgene).Del dette på:
-
Rishaugen
Fredag er handledag, og da er det veldig lett å kombinere handlingen med tur, ihvertfall når man har ferie. Normalt er det Eileif som handler, men jeg blir selvsagt med når vi skal gå tur, og ihvertfall når det er cacher å finne 😉
Etter en kjapp stopp på Storsenteret, kjørte vi til Hov for å gå den lille cacherunden på Rishaugen. For meg er Rishaugen avlastningssenteret som ligger nede på Iddesiden, men tydeligvis heter åsen bak senteret også Rishaugen. Og etter å ha fulgt veipunktet kom vi inn på en fin sti i til dels tett skog. Men det var også en god del nedfallstrær der:
Husker dere spillet Pinnespill? Der man slipper en haug med pinner på bordet og så skal man plukke de opp, en etter en, uten at de andre pinnene rører på seg. Det er sånn jeg følte det gjennom denne skogen. Ikke at jeg skulle prøve å plukke opp trærne altså, men det så like rotete ut 😉
Så kom vi frem til det første av to utkikkspunkter. Her ser man Idd skole til høyre i midten:
Kiwiposen var ikke vår, den var full med ved og klar til bruk i den lille bålplassen like utenfor bildet når bålforbudet er over.
Jeg måtte jo ha Nairo opp på bordet, for det fineste man har setter man på bordet, ikke sant? 😉
På vei til neste utkikkspunkt lyste dette treet grønt mot meg:
Lenge mellom hver gang man ser så grønn mose!
På baksiden av treet kunne man antagelig få seg en historieleksjon:
Og ved det neste utkikkspunktet kan vi skimte Iddebo litt til venstre for midten:
Siden vi valgte å parkere lengre vekk enn parkeringskoordinatene viste, fikk vi en tur på nesten 4 km, inklusive en del gåing på asfalt. 6 cacher og alle ble funnet uten nevneverdige problemer. En god fredag! Handling ble så gjennomført (av Eileif, imens jeg passet på Nairo med gjennomtrekk i bilen), og resten av dagen har vært deilig sløv 🙂
Del dette på:
-
Superkoselig besøk i 48 timer!
De siste 4 årene har Heidi og jeg forsøkt å få til at hun og Tore skulle komme hit på besøk. Alle gangene har det kommet noe i veien, og det gjorde det nesten denne gangen også, men de tok en forkortet variant og var i Halden mandag morgen og dro igjen i morges. Og for noen timer vi har hatt sammen! Det er alltid koselig å tilbringe tid sammen med gode venner, men det blir noe ekstra når det er gode venner man ser sjeldent, og når det er gode venner man deler mange interesser med.
Ingen besøk utenbys fra uten å vise frem festningen, så vi møtte de der mandag morgen. Rundturen vi gikk på festningen ble selvsagt bestemt utifra cacher, så etter å ha funnet cachen på Gyldenløve og Norgesboksen, gikk vi videre inn i indre festning i retning klokketårnet. Et obligatorisk stopp for å bli foreviget som skikkelsen til Den hvite dame, denne gangen i en litt ekstra spesiell variant:
Joda, Heidi og Tore hadde selvsagt med sin 6 måneder gamle valp av rasen Bayersk viltsporhund. Verdens herligste lille jente, så utrolig trygg og stødig, og både Eileif og jeg ble sjarmert i senk!
Tore og Eileif står og titter utover Halden:
Så kjørte vi hjem og satt her og skravlet litt.
Tidligere på dagen hadde jeg sjekket “On this day” på Facebook, altså der man får opp minner fra samme dato foregående år. Da oppdaget jeg at samme dato for 4 år siden var den dagen jeg kom på besøk til Skjåk for første gang og Heidi fant sin aller første cache. Pussig! Jeg fant ut at det måtte feires med at de skulle finne sin første svenske cache. I tillegg hadde ihvertfall Heidi et ønske om å se noen av stedene jeg har vist frem mye her i bloggen, så vi tok Jen med i stasjonsvogna og lot Eileif og Nairo være hjemme og passe bobilen, og så dro vi på en liten rundtur her i nærområdet. Først bort til Bøkevangen, og da var det også enkelt å få tatt med en ekstra kirkecache på Prestebakke. I tillegg stoppet vi ved den aller første cachen Eileif og jeg la ut.
Så kjørte vi over Berby ned til Håvedalen, så den første svenske cachen ble en Large Mystery. På vei tilbake stoppet vi først ved cachen som var det aller første funnet til Eileif og meg, en cache jeg i senere tid har adoptert, og så stoppet vi ved Berby så Jen fikk bevege litt på seg og tok Eileif og mitt andre funn, også en cache jeg senere har adoptert. Det er fint nede ved elva:
Det ble ett funn til på de i det området, og når man ikke er høy nok og ikke har med stige, så løfter den ene den andre og man får logget allikevel 😀
Neste stopp ble ved kirken Eileif og jeg giftet oss i, og så kjørte vi nok en gang over grensa og logget min cache der. Der møtte vi to nederlandske søstre som også hadde logget cachen, fikk oss en kjempekoselig prat med de, og fortsatte så i retning hjem, men den siste stoppen ble på Elgåfossen og de tre cachene der. I likhet med for litt siden, når jeg hadde event der, var fossen ikke det minste å skryte av, og i dag var det faktisk en gjeng med unge voksne som klatret opp fossen, dere kan se de som noen små prikker på bildet, de var på vei oppover her:
Nå var det på høy tid med middag, og Eileif briljerte som vanlig med kokkekunnskapene sine. Jeg hadde lovet Heidi at hun skulle få smake på vår variant av Gyros, og det fikk de.
Resten av kvelden satt vi på verandaen og skravlet. Jeg gikk og la meg med et smil om munnen og gledet meg til neste dag!
På mandag hadde vi så smått lagt noen planer for tirsdagen, men de ble endret på grunn av varmen. Vi lot Nairo være hjemme og dro alle sammen i stasjonsvogna mot Halden sentrum etter en koselig frokost. Etter et par små stopp og logging av en cache, dro vi ut på hytta. Der er det 3 cacher, men på grunn av mye folk fikk de bare logget to av de. Men en tur på stranda ble det selvsagt:
Heidi og Jen tok også turen ut på grunna, og Jen svømte til og med! Tøffe lille jenta <3
Litt skravling med mamma ble det i varmen, hun er på hytta for tiden.
Og Jen oppførte seg eksemplarisk, til tross for hauger med nye inntrykk. Har dere sett så vakker hun er, selv med gress i munnviken? 🙂
Norsk side av gamle Svinesundbrua var neste stopp. Tore fikk seg en tålmodighetsprøve på en av cachene der, før Heidi og jeg gikk så de fikk logget en annen cache. Så ble det en stopp på Halden TB Hotell før vi gikk ut til Hjelmkollen. Der har jeg aldri vært, og jeg hadde lyst til å logge en cache sammen med de.
Himmel og hav, for en utsikt der er derfra! Jeg har jo sett masse bilder, men det er noe helt annet å se det med egne øyne:
Jeg våget meg nesten ut på kanten, og fytterakkern så langt ned det var!
Heidi og Tore hadde aldri smakt påsmurt purke, så det var dagens lunsj der på kollen. Og litt kosing med Jen, så klart:
Vi fortsatte nedover i Sverige, fikk stoppet for litt shopping og tre cacher til på vei hjem. Da var vi rimelig slitne alle sammen, så det var godt å sette seg ned og puste ut litt. Det vil si, etter at Nairo hadde fått seg en liten tur.
Dagens middag ble tatt på Nellies Place på Vassbotten. Store porsjoner med nydelig mat i sommersola med gode venner, hva mer kan man ønske seg?
Tilbake på verandaen hjemme, og der ble vi sittende til langt etter både Heidis og min leggetid. Heidi hadde tatt med seg denne flasken, da hun skulle se om hun kunne gjøre vindrikker ut av meg 😉
Helt ærlig, så var vel dette noe av den beste vinen jeg har smakt, men allikevel kjente jeg tydelig smaken og lukten av vin, og da funker det bare ikke for meg. Men jeg er glad jeg har fått smakt!
I dag tidlig ble det også tid til en koselig frokost og litt skravling før gjestene dro hjemover igjen. Jeg sitter igjen med en inderlig takknemlighet over et herlig besøk av skjønne mennesker og vakker hund, og jeg er så glad i de alle tre. Jeg skulle selvsagt ønske at oppholdet hadde vart lenger, men jeg forstår veldig godt hvorfor de måtte hjem litt fortere enn planlagt. Uansett, så er jeg glad for at de kom! Og jeg er også ekstremt glad for at de er så tålmodige med Nairo, han kan være en prøvelse å ha rundt seg til tider.
Tusen takk for besøket, dere er hjertelig velkomne tilbake uansett når det skulle passe! <3
Del dette på:
-
Helt satt ut etter mitt Mary Hyde-event
For noen uker siden sendte Geocaching HQ ut beskjed om at årets challenge fra de skulle starte med utdeling av suvenir for de som deltar på et event 15. eller 16. juli. Jeg kastet meg rundt og fikk publisert et event jeg ville avholde ved Elgåfossen.
Jeg har jo holdt 3 eventer tidligere, og jeg har vært nervøs før alle 3. Etterhvert som Will Attend-loggene har strømmet inn til dagens event, har nervøsiteten kommet sigende denne gangen også, uten at jeg kan sette fingeren på noe spesielt jeg var nervøs for, annet enn at jeg selvsagt ville at det skulle bli vellykket. Og hvis jeg absolutt skal dra frem to ting som gikk galt i dag, så må det være a) at jeg ikke gadd å dra ut og ta koordinater, jeg tok utgangspunkt i noen cachekoordinater og håpet jeg havnet noenlunde riktig, men jeg bommet med 80 meter og det var sitteplass både der jeg mente at eventet skulle være og der koordinatene sa at eventet skulle være, så en stund var jeg litt usikker på om eventdeltakerne hadde delt seg i 2 grupperinger (men de andre var mugglere), og b) at parkeringsplassen ikke var stor nok. Jupp!
Altså, jeg forstår veldig godt at et event midt på sommeren som i tillegg gir suvenir tiltrekker seg flere geocachere enn et event midt på vinteren, selv om begge eventene blir holdt sånn litt ute i ødemarken. Men at det skulle ramle inn over 40 nick i loggboka mi, nei det hadde jeg ikke i mine villeste fantasier forestilt meg! Helt fantastisk at så mange tok turen, jeg er helt overveldet og totalt satt ut! Veldig mange kjente, men også veldig mange, for meg, ukjente, både nick og ansikter. Og noen av disse var på sitt første og andre event, og de har gitt så koselige tilbakemeldinger, og da blir jeg glad! Og det er like stas at ringrevene også kommer med koselige logger!
Jeg vet at det ikke krever så mye å holde et event, man trenger egentlig bare å være der og ha med en loggbok, selv om loggbok faktisk ikke heller er påkrevet (hvis ikke de reglene har blitt endret, det vet jeg ingenting om). Men jeg synes jo det er viktig at folk synes det er koselig, at alle føler seg inkludert, og at man går derfra med et smil om munnen. Og igjen har jeg følelsen av at de fleste hadde det trivelig, og jeg prøvde å få snakket med så mange som mulig.
Elgåfossen er jo Østfolds og Bohusläns høyeste uregulerte fossefall, og det er stas å vise frem fossen. Men nå har vi jo ikke hatt mye nedbør i det siste, derfor fikk fossen noen nye navn i dag: Elgåbekken, Elgådryppen og Østfolds mest patetiske foss:
Joda, det rant litt vann i skråningen fra øverst til høyre og nedover mot venstre, men jeg har aldri sett fossen så tørr før. Det gikk fint å gå tørrskodd i det som skulle vært elva fossen renner ned i, og jeg tror også det hadde gått fint å klatre opp fossen også. Men, en stakkars EO kan ikke sørge for BÅDE pent vær og vann i fossen, så da valgte jeg pent vær akkurat i dag. Så får jeg heller sørge for vann i fossen nesten gang 😉
Tusen takk til alle som sørget for at dette ble nok et vellykket event, selv om parkeringsplassen ikke var stor nok, selv om koordinatene var skrekkelig feil og selv om fossen var tørr. Jeg lover meg selv å prøve å ikke være så nervøs neste gang jeg skal ha event!
Del dette på:
-
Cachetur med ny GPS
For en stund siden fikk jeg beskjed fra banken min om at de ikke hadde lagret gyldig legitimasjon på meg. Det eneste de godtar som gyldig legitimasjon er pass. Jeg reiser aldri, så jeg har ikke noe gyldig pass, men det var ingen bønn, det måtte jeg skaffe meg. I dag hadde jeg time for nytt pass, og for å få det, måtte jeg identifisere meg. Gyldig identifikasjon hos politiet er førerkort eller bankkort med bilde. Jeg har bankkort med bilde fra banken min. Den samme banken som kun godtar pass som legitimasjon. Så for å få et pass, kan jeg altså identifisere meg med det banken ikke godtar som identifikasjon, som de har gitt meg. Hurra, for en logikk! :/ Når man i tillegg må kjøre 75 km én vei til nærmeste passkontor, blir det en dyr affære.
MEN! Man kombinerer selvsagt et sånt ærend med en cachetur! Og når man i tillegg har ny GPS, blir det ekstra moro 😀 Den gamle GPS’en fungerer fremdeles, men jeg synes den har blitt litt vel unøyaktig. I tillegg har den blitt hardere å trykke på. Ja, det er berøringsskjerm på den også (Garmin Oregon 550), men den reagerer ikke like godt som den gjorde når den var ny. Så da ble det en Garmin Oregon 700 på oss:
Jeg knotet noe veldig for å skjønne menyer og slikt. Men når jeg til slutt fikk endret menyoppsett til noe som lignet litt mer på den gamle, så gikk det så mye bedre. I bruk i dag har det gått bra. Jeg synes kanskje ikke at den er noe særlig mer nøyaktig enn den gamle, jeg fikk en del off på de fleste cachene i dag, akkurat som jeg har pleid med den gamle. Men jeg kan ikke dra noen konklusjon etter bare 15 cacher. Det jeg savner aller mest, er å se de åpne skattekistene når jeg har trykket “funnet” på en cache. Nå bare forsvant de fra kartet. Det finnes sikkert en innstilling for det, og jeg klarer helt sikkert å google meg frem til det, men hvis du vet hvordan, må du gjerne si ifra til meg 🙂
Så hvor gikk turen i dag? Jo, jeg tittet etter trailer i nærheten av passkontoret og fant den som heter Rundt Fugleleiken. Hele trailen er for lang til at vi kunne ha klart den i dag, men litt er bedre enn ingenting, så jeg overførte 30 cacher (inklusive noen som ikke er en del av trailen). Det var nydelig ved parkeringsplassen:
Og inn i skogen bar det. Fine stier og fin natur:
Det var mye åpen skog, og da ble det fryktelig varmt i dag:
Så varmt at vi ganske snart fant ut at å prøve oss på alle 30 cachene ble litt i overkant, så vi kuttet ned og endte med halvparten.
En bro sto midt i skogen, ikke en bekk i sikte:
Og vi gikk også forbi en veldig søt jettegryte:
Vi var på passkontoret en time før min tid. Jeg hadde hørt at det var mulig at de tok deg inn tidligere, så jeg registrerte at jeg hadde kommet, gikk inn på venterommet og rakk ikke engang å sette meg ned før mitt kønummer lyste på tavlen. Inn en dør, bort en gang, og der satt en politimann og ventet på meg. 10 minutter senere gikk jeg ut derfra igjen. Kjapt og greit, og kr. 450,- fattigere, bare fordi banken ikke har lagret gyldig legitimasjon på meg.
Dagens middag ble kjøpt like borti gata for passkontoret:
Og den ble spist sittende i bagasjen i bilen og på en stein på utsiden av bilen 😉
En liten oppdatering når det gjelder de nye turskoene mine! De fikk sin første ordentlige test i dag, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd! Kjenner nesten ikke at de er på foten, ikke antydning til gnagsår, veldig gode!
Del dette på:
-
Ulveholtet
Lettskyet og litt vind, det er jo perfekt turvær! Så tur ble det, og denne gangen til Ulveholtet, en runde et lite stykke nord for Halden sentrum. 25 cacher er jo ikke feil 🙂
Hele runden var blåmerket, både på trær og på varder:
Det ble nok litt varmere enn jeg hadde sett for meg. Vi hadde heldigvis med oss nok vann, og Nairo finner jo vann når han trenger det, selv om drikkestillingen kanskje blir litt ubekvem 😉
Istedenfor å rygge opp igjen, så hoppet han videre uti, og måtte så hoppe og sprette litt for å komme seg tilbake til Eileif:
Stort sett alle cachene var lette å finne, men vi slet litt ekstra ved et par av de. På den ene begynte jeg å flytte på en stein, men fingeren min kom i klem og da hadde jeg ikke lyst til å håndtere den steinen noe mer:
Ironisk nok viste det seg litt senere at cachen lå akkurat bak den steinen 😉
Hele runden var stort sett godt tilrettelagt med bruer og klopper:
Siden det har vært så lite nedbør i det siste, var ikke myrområdene vi måtte over noe problem heller. Det største problemet i dag, hvis vi i det hele tatt kan kalle det et problem, var at det var mye vegetasjon inntil stien, så vi vasset hele tiden i vått gress og kratt. Noen steder var det faktisk såpass mye gress at Nairo ble borte under der. Så skal man gå denne runden, anbefales både vanntette sko og langbukser (glad jeg ikke tok shorts, som jeg hadde tenkt!).
En vakker liten bekk fikk et streif av sol på seg:
Det var flere hytter og koier langs stien også:
Og Nairo har helt tydelig et litt anstrengt forhold til kameraet 😉
Trær og sol og skyer og himmel:
Eileif leker gjemsel med meg 😉
Kanskje han prøver å gå i ett med blåmerkingen?
Om jeg har en hund som tigger? Nei, på ingen måte 😉
Når vi nærmet oss slutten, var Nairo tydelig sliten. Det er ikke ofte han legger seg når vi tar pauser, men det gjorde han når vi tok den siste lille pausen for dagen. Akkurat her var det veldig mye kråkesølv, og titter du nøye etter, kan du kanskje se at Nairo har pyntet seg med kråkesølv i skjegget:
Det står i cachebeskrivelsen at runden er på i underkant av 9 km. Jeg fikk 6,8 på Endomondo, og hvis jeg måler sånn grovt på kartet, kommer jeg også til rundt 6-7 km. Runden er uansett fin, i variert terreng fra tett skog til åpen skog til myr. Ingen vann, ingen utkikkspunkt, men stillhet og helt klart mulighet for å se dyr og fugler. Vi møtte et rådyr like før parkeringen, og en frosk fant ut at han skulle holde meg med selskap imens jeg logget en cache. Jeg var ikke spesielt glad for dette selskapet.
Runden anbefales!
Del dette på:
