-
Om å overføre cacher til GPS
Det finnes mengder med måter å overføre cacher til GPS på. Jeg har i mange år gjort det som antagelig er den mest tungvinte og tregeste måten, nemlig å gå inn på cachesiden og trykke Send to my GPS:
For mitt bruk har det fungert strålende, selv om det har tatt tid de gangene vi har skullet ta en lang trail.
For ikke lenge siden oppdaget jeg at jeg ikke trengte å gå helt inn på cachebeskrivelsen, jeg kunne gjøre det fra den lille infoen man får når man trykker på en cache på kartet:
Fremdeles tar det lang tid, men det tar kortere tid enn måten beskrevet over.
Disse to måtene har fungert fint i Firefox i alle år, men, og nå skal jeg begi meg inn i språk og terminologi jeg ikke er helt sikker på, den plug-in’en man trenger for at dette skal fungere blir ikke lenger oppdatert, og derfor fungerer det ikke lenger i Firefox. Jeg har forsøkt både Chrome og Opera, men det fungerer ikke der heller. Heldigvis går det fremdeles i Safari.
En annen måte er å putte cachene inn i en liste, og så overføre alle cachene i lista:
Forsåvidt en ganske grei og smidig måte, men såvidt jeg har skjønt, må man da inn på cachebeskrivelsen for hver cache.
Man kan også derfra lage en PQ, eller gå via PQ-siden og lage den derfra:
Og få en .gpx-fil derfra. Også helt greit, men litt tungvint i mine øyne. Og det å få tilsendt disse .gpx-filene har jo sine begrensninger.
En siste måte, som jeg oppdaget i høst når jeg kjøpte aktivitetsklokka, er å overføre cachene via Garmin Express:
Går vel stort sett ut på samme måte som å sende cacher fra en liste, men sikkert med modifikasjoner.
Så har du flere muligheter, som å bruke wifi hvis GPS’en din støtter det, å bruke gsak (som jeg faktisk har brukt noen timer på å prøve å forstå, men uten hell), og å bruke cachetur.no (som jeg bruker stort sett bare når vi skal cache langt hjemmefra, men som såvidt jeg vet ikke gir deg muligheten til å automatisk overføre mange cacher for et gitt område, f.eks. alle i Bergen kommune). Og sikkert enda flere måter som jeg ikke vet om.
Så, som sagt, det er mengder med måter å overføre cacher på. Spørsmålet er egentlig: hva er best for deg og måten du cacher på?
Tidligere har mine cacheturer vært veldig bestemte og planlagte. Vi skal kjøre til den skogen og gå den trailen, da overfører jeg nøyaktig de cachene. Jeg skal handle i de butikkene i Sarpsborg, da overfører jeg de cachene som ligger i nærheten. Vi skal på ferie til sørlandet og oppholde oss i dét området, da overfører jeg de cachene som jeg kunne tenke meg å ta i nærheten. Punktum.
I det siste har det på planlagte turer blitt mer spontancaching, noe som gjør alle de nevnte overføringsmetodene ubrukelige, for jeg vet ikke hvilke cacher vi spontant skal ta (å planlegge spontancaching er liksom en selvmotsigelse 😉 ). Da har jeg faktisk kunnet bruke et par-tre timer på å overføre alle potensielt mulige cacher langs avtalt rute, for å være sikker. Og skulle det være at vi stoppet ved en cache jeg ikke hadde overført, måtte jeg skrive den opp i boka som alltid er med, så jeg hadde en mulighet til å huske å logge den.
(Som en liten bisetning må jeg her skyte inn at jeg ikke er noe glad i å cache med mobilen, men jeg har nylig lært meg hvordan jeg offlinelogger en cache i c:geo, sånn at jeg slipper å skrive den opp i boka. I tillegg har jeg også akkurat lært meg hvordan drafts fungerer på GPS’en, og disse to tingene i kombinasjon gjør livet ganske så mye mer enkelt!)
Så over til problematikken. På planlagte turer foretrekker jeg fremdeles å bruke den mest tungvinte måten, det vil si en av de to øverste måtene. Men siden det nå bare er Safari dette fungerer i, er det jo en reell risiko for at det faktisk slutter å fungere på et tidspunkt, og hva gjør jeg da? Da må jeg jo bruke lister, PQ’er eller Garmin Express, og jeg misliker alle tre variantene. Og finnes det noen som helst måte å overføre alle cacher i et område på, uten å bruke gsak?
Jeg vil veldig gjerne høre fra dere som jevnlig bruker GPS fremfor mobil når dere cacher. Hva er din foretrukne måte å overføre cacher på? Og veksler du mellom flere måter avhengig av hva slags cachetur du skal på (planlagt tur, spontancaching eller annet)? Hvis du mener du vet om den perfekte måten for meg å overføre cacher på, spesielt mange/alle cacher i et område, så er jeg ekstremt glad i teskje-forklaringer som sier trykk der, velg ditt og datt, trykk her osv. Men gsak er ikke aktuelt for meg før jeg er pensjonist og kan betale noen for å bruke en helg på å lære meg.
Del dette på:
-
Frivillig tortur
På en helt vanlig søndag velger man frivillig å stå opp halv seks på morgenen, for å cache. Høl i hue og helt på trynet, spør du meg. Men så må man jo være litt gal for å holde på med denne cachingen. Og som om det ikke var nok, så var det cacher med høy D/T-rating som sto på planen. Enda mer høl i hue, og tortur på flere nivåer. Joda, selvsagt er det helt frivillig. Dette er cacher jeg aldri i livet ville prøvd meg på alene, og jeg har ikke blitt plaget av å se at de har vært grønne på kartet mitt. Så egentlig kunne jeg holdt meg hjemme og kost meg med en stille og rolig morgen.
Istedenfor ble det en rimelig hektisk halvannen time hjemme før jeg satt meg i bilen og kjørte til avtalt møtested, bare et par-tre minutter forsinket. Der ventet Raymond og Lisa på meg, og siden jeg visste at det var krevende terreng vi skulle i, lot jeg Nairo være i bilen.
Raymond og jeg fikk logget to cacher på vei inn til den første utfordringen, og der var det helt klart fin utsikt:
Lisa og Raymond gjør seg klare og lurer på hvordan vi skal angripe torturområdet:
For det er virkelig tortur å lete i sånt som dette:
Man må være sikker på hvor man setter beina, man skal gjerne lete innunder og innimellom og bortimellom, og man blir ofte stående med rumpa høyere enn hodet. Man krabber og kryper og åler seg frem, og får vondt både her og der.
Men etter en times tid kunne Raymond triumferende løfte frem cachen, og vi var strålende fornøyde alle tre!
Så var det videre til neste utfordring, som helt klart var verre enn den første. Allikevel lavere i både D og T. Men på sted nummer to var det mye mørkere, våtere og generelt mer utrivelig å lete, vanskeligere å finne fotfeste, og større hulrom å lete i. Noe Lisa viser et godt eksempel på her:
Og Raymond var også flink til å utforske de litt mer utilgjengelige delene av området, ser dere han?
Han ligger flatt på ryggen på den lyse steinblokka midt i bildet, og har den gråspraglete blokka rett over seg.
Etter en times tid ga jeg opp og returnerte til Nairo, imens Lisa og Raymond fortsatte letingen. Nairo og jeg gikk til starten på trailen, fant en cache, DNF’et en annen og hoppet over flere. Det begynte å bli varmt, og jeg var sliten og sulten, så jeg ville hjem.
Møtte Lisa og Raymond idet de skulle dra, de hadde ikke funnet den jeg forlot. Men for meg ble det 4 funn i dag, hvorav den ene altså var en skikkelig vriompeis, som ikke bare torturerte meg med frustrasjon over mange potensielle gjemmesteder, men også med skrubbsår både her og der som kommer til å utvikle seg til fine blåmerker om ikke lenge. Kanskje jeg skulle cache oftere på steder som dette, for å slippe å bruke selvbruning på beina? 😉
Del dette på:
-
Fjellrunden og Soverkollen på Bakke
Dette innlegget skulle vært postet i går, men vi mistet nettet like etter at jeg hadde skrevet det ferdig.
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: det er utrolig hvor mange nye steder geocaching tar meg til!
Da denne runden ble publisert, skulle Eileif og jeg til Ulveholtet. Hadde jeg vært litt mer spontan av meg, kunne vi tatt denne runden istedenfor, fått noen FTF og en fin tur, istedenfor det mislykkede forsøket vi endte opp med. Men, det gjorde jo at jeg hadde en tur å gå i dag, og det er jo bra! Eileif skulle egentlig vært med, men kneet hans krangler litt, så han ble hjemme, og Nairo og jeg skulle utforske nytt terreng.
Jeg visste på forhånd at Kyststien og Karl 12s vei gikk her, men jeg visste ikke hvor. Og at det fantes en runde som heter Fjellrunden og en topp som heter Soverkollen, hadde jeg ikke det minste anelse om.
Skilt er aldri feil:
Og la meg si det med en gang: hele turen var ekstremt godt merket; runden i gult og turen til toppen i rødt. Veldig bra!
Det var god fart i elva vi fulgte en stund:
Og Nairo var klar for topptur:
Spor etter steinbrudd var det på så og si hele turen:
Og selv om deler av turen gikk på grusvei, var det også deler med helt tydelig anlagt vei:
Terrenget på hele denne turen var utrolig variert, kan ikke huske sist jeg opplevde så store skiftninger på så kort tid. Plutselig var vi inne i eventyrskog med få trær og myk skogbunn:
Og så: utsikt. Her i retning hjem, helt innerst i fjorden:
Her i motsatt retning, inn mot Halden. Ser du nøye etter, kan du skimte Nexans-tårnet til høyre i bildet, like til høyre for den andre tretoppen:
Og her: rett frem, hvor vi ser Krokstrand på svensk side til venstre, Bakke camping i midten, og Bakke opptreningssenter til høyre:
Vinke til Lisa 😉
Nairo mistet ørene sine på vei opp 😉
Så gikk vi samme vei tilbake, ned fra toppen, og inn på resten av runden igjen. Det var noen veldig våte og sølete partier, men ikke verre enn at vanlige turstøvler holdt vannet unna.
Gamle boplasser er godt merket og forklart i hele Idd og Enningdalen:
Jeg reagerte på fornavnet, stemmer det at Brynhild tidligere var et mannsnavn?
Uansett: han har fått juletreet midt i stua:
Etter at den siste cachen var funnet, fulgte jeg stien på kartet mitt ned til hovedveien, og gikk de få hundre meterne tilbake til bilen på asfalt.
Dette er en runde jeg anbefaler uansett om du driver med geocaching eller ikke. Mye historie, nydelig og variert natur, og fantastisk utsikt; mer kan man vel ikke be om på en tur ut? Bortsett fra cacher som gjennomgående er enkle å finne, det er alltid en bonus for oss som vil finne disse små boksene 😉
Del dette på:
-
Vedlikehold
En av ulempene med å legge ut cacher er at man må ha vedlikehold på de. Nå er ikke jeg en av de flinkeste på vedlikehold, jeg drar aldri ut og sjekker cachene mine før jeg får NM-logg på de. Til gjengjeld prøver jeg å være rimelig kjapt ute når jeg først får en NM-logg, men denne gangen har jeg sviktet litt.
For ca 3 uker siden fikk jeg en slik logg på en cache på Aspedammen-trailen min. Selvsagt en av cachene aller lengst vekk fra parkeringsplassen, er ikke det typisk da? Jeg har kviet meg litt for å dra ut, både fordi denne forkjølelsen ikke har villet slippe taket, men også fordi vi er i sinna tiur-sesong. Men i dag fikk jeg med meg Eileif og Nairo, og da føler jeg meg straks litt tryggere.
Det var mye bløtt i området i dag, men det vet jeg jo om, det er jo partier på denne runden som er bløte hele året. Men vi kom oss frem til cachen og fikk lagt på plass en ny.
Det mest frustrerende med akkurat dette vedlikeholdet er at det ikke var det minste galt med boksen. Ikke noen sprekker, ikke noen dårlige “flapper” på lokket til lock&lock-boksen. Allikevel var den full i vann, uten å ha ligget i vann. Men, det betyr bare at jeg kan tørke den og bruke den på nytt.
Ikke veldig lett å ta en selfie med pelsdotten i dag:
Har forresten plukket 6 flått av han siden vi kom hjem 🙁 Jeg trodde kulda vi fikk hadde tatt knekken på flåtten, men neida, de tåler jo omtrent alt fra sibirvintre til flammekastere, de ekle krypene. Nå biter de seg ikke fast på han, og skulle de gjøre det, dør de, men det er ikke noe moro å ha de kravlende rundt heller.
Jeg har helt glemt å vise dere påskeliljen som kom i blomst noe seint, men har stått ihvertfall i en uke:
Og markkryperen langs innkjørselen har også begynt å blomstre:
Blomstermessig har jeg en typisk vår-hage, det er ikke stort annet enn lupiner og annet viltvoksende som blomstrer utover sommeren. Så jeg får nyte de peneste så lenge jeg har de 🙂
Del dette på:
-
Läckö-Kinnekulle-event og fantastiske Hindens rev!
Tror dere ikke jeg har blitt dårlig igjen! Eller, egentlig ble jeg jo aldri frisk fra den runden som startet fredagen før påskeuka, så det er vel mer riktig å si at jeg har blitt dårligere. Om fredag ble jeg tettere enn vanlig, med dotter i både nesa og ørene og hodet. MEN! Det skulle ikke få legge noen demper på lørdagen, for denne lørdagen har jeg gledet meg til lenge!
Det var nemlig tid for det årlige eventet Läckö-Kinnekulle i Lidköping, på sørenden av innsjøen Vänerns bredd. Og dit skulle Lisa og jeg, det var bestemt og skrevet i stein for mange uker siden. Så med febernedsettende innabords kjørte jeg hjemmefra halv syv, og ramlet rett inn i et tåkehav som sola snart skulle fjerne:
For vi fikk et fantastisk vær i går, det kommer dere ikke til å ha noen problemer med å se på bilderaset som kommer i dette innlegget 🙂
Mesteparten av kjøreturen til Lidköping var transportetappe, men noen stopp ble det selvsagt 😉 Blant annet på en rasteplass som kan skilte med intet mindre enn et fly som severdighet:
Og at man får se mye rart og pussig når man cacher, er det ingen tvil om. For eksempel en plog, av alle ting:
Det ble en del kirker i går, og jeg må si at dette var en av de mer snodige og ikke minst vakre kirkene jeg noen sinne har sett, nemlig Håle Tängs kyrka:
Eventplassen var en skole, og vi hadde ingen problemer med å finne frem:
Det var godt skiltet både ute og inne, lett registrere seg og hente forhåndsbestilte ting, lett å finne cachebutikken, forelesningsrommene hvis man hadde meldt seg på slikt, og lett å finne loggboka. For er man på en skole, er det logisk hva som skal brukes som loggbok:
Vi fikk også en goodiebag, veldig koselig!
Vi ble ikke så lenge på eventet, Lisa hadde sett seg ut en trail hun hadde veldig lyst til å gå. Og siden jeg hadde bestemt meg for å ikke la forkjølelsen være til hinder for noe, ble jeg selvsagt med. På vei dit ble det noen stopp til, blant annet ved en gammel og utrolig vakker vindmølle:
Og noen kirker til, men så var vi fremme ved Hindens rev:
Og er det noe jeg anbefaler dere, så er det å ta en nærmere titt på dette området/denne cachetrailen og dra dit hvis dere har mulighet. For dette kommer helt klart opp på min topp 10 liste over cacheopplevelser!
Vi gikk hele veien ut uten å logge en eneste cache, vi ville cache oss tilbake til bilen. Derfor ble det enklere å ta bilder på vei ut, og for en utsikt!
Det var flere ganger jeg glemte at det var en innsjø vi gikk langs og faktisk var på vei ut i, for Vänern er så stor at det er lett å innbille seg at det er hav.
Stien var stort sett fin skogssti, med noen partier med småstein:
Denne spesielle bygningen måtte vi også forbi:
Jeg tok meg ikke tid til å lese så mye om den, men vi måtte jo signere gjesteboka:
Og etter ca 4 km var vi der ute. Helt ytterst ved det som virket som verdens ende:
Altså, jeg har sett land ende i vann før, men siden denne biten land vi gikk på var så smal, så ble det helt spesielt. Og jeg vet ikke om dere klarer å se det på neste bilde, men bølgene rullet inn mot land fra hver sin side:
Så i likhet med at land dannet en trekant eller en spiss ytterst, så dannet også bølgene det. Helt fantastisk fascinerende!
Lykkelig Lisa:
Og vi kunne som sagt ikke bedt om bedre vær. Angret veldig på at jeg ikke hadde tatt med speilreflekskameraet, men jeg skal ta med meg Eileif og Nairo hit en vakker dag, og da blir det enda mer bilder. Men noen bra bilder får jeg til med kompaktkameraet også:
Det ble noen pauser her og der mens vi cachet oss tilbake mot bilen, og jeg rakk knapt å legge kameraet ned i lomma:
Fremdeles veldig lykkelig Lisa:
Dette er et naturreservat, og da lar man jo alt av vegetasjon være i fred. Dette treet så like mye dødt ut som levende, og jeg synes det var veldig vakkert!
Det var helt klart på tide med middag når vi var ferdige med turen, så vi kjørte rett tilbake til Lidköping sentrum og fant fort en BurgerKing. Nam!!!
Vi bestemte oss så for å sette kursen hjemover, med noen få stopp der det passet seg. Det passet seg veldig godt med S:t Nicolai kyrka i sentrum, en vakker og stor kirke med en veldig finurlig cache:
Til og med steinleggingen på fortauene var vakker her!
Sola fulgte oss hjemover også, og to trøtte, slitne, fornøyde og fnisete jenter hadde sola midt i ansiktet i lengre tid:
Og Uddevallabron var også vakker i solnedgang:
16 timer etter at jeg forlot gårdsplassen var jeg tilbake i den. Dønn sliten, men ekstremt fornøyd etter en fantastisk og nesten ubeskrivelig dag. Selvsagt veldig, veldig fornøyd med 44 nye funn, men turen ut på Hindens rev kommer uten tvil til å stå igjen som den mest fantastiske cacheopplevelsen på lenge. Og hvis man ser bort ifra at jeg var tettere enn det jeg normalt er, så var hele dagen på alle måter helt perfekt, med nydelig vær, herlig selskap med skravling og latter, så og si bare godt vedlikeholdte cacher, og koselige møter med andre cachere både på eventet og ute ved cacher. Snakk om å få ladet batteriene!
Del dette på:
-
Mission aborted – Ulveholtet
To ganger tidligere har jeg vært på Ulveholtet, den samme runden begge gangene. Ikke lenge etter at jeg var der sist, kom det en ny runde med cacher på utsiden av den opprinnelige runden, og dit ville Eileif, Nairo og jeg i dag. I et vakkert vårvær med fuglekvitter og skyfri himmel.
Jeg hadde selvsagt lest cachebeskrivelsen og visste at den første delen av runde var myr. Det jeg ikke hadde tatt med i betraktning, er årstiden vi er i. Joda, det var frosne tuer å gå på, men ikke alle tuer var frosne, og da gikk det som det måtte gå, Eileif tråkket gjennom like etter den første cachen, og var allerede da gjennomvåt i beina. For selv med vanntette støvler, blir man våt i beina når vannet trenger inn fra over støvleskaftene.
Men vi fortsatte. Selv om jeg ikke visste hvor stor myra var, så visste jeg jo at den skulle ta slutt. Og Eileif sa selv at det var det samme for han om vi fortsatte eller snudde, så da ville jeg fortsette.
Vi fant 5 cacher og kom til en elv som helt klart var i vårstemning. En fin elv på alle måter, men ikke like fin å ta seg over. Her gikk stien/traktorveien:
Og der hadde ikke jeg lyst til å gå over, da hadde jeg også garantert blitt våt på beina. Vasse var selvsagt en mulighet, jeg har vasset over elver før, jeg, men det var strøm her, og om jeg er livredd for å falle på land, så er jeg enda mer livredd for å falle i vann.
Vi forsøkte å se både oppstrøms og nedstrøms, om det var noen andre mulige steder å krysse, men vi fant ingenting. Så vi satt oss rett og slett ned akkurat der, og grublet litt. Nairo sa blæh til hele elva:
For han ville over, og han kom seg over uten problemer! Men siden vi da hadde bestemt oss for å snu, måtte han over en gang til:
Men det å snu bød også på problemer, for vi hadde på ingen måte lyst til å gå samme veien tilbake, over myra. Så jeg tittet litt på kartet og litt på terrenget rundt oss, og fant ut at vi kunne gå opp på åskammen bakerst i bildet over, og følge elva bakover mot høyre, da ville vi komme ut på den blåmerkede stien som den eldste cacherunden følger. Og som tenkt, så gjort. Det ble jo litt bushing ut av det, men heldigvis var det åpen skog med bare lav vegetasjon, og det er mye bedre enn myr.
Ikke lenge etterpå får vi øye på blåmerkingen et stykke foran oss. Tilfeldigvis sto vi da ved en bitteliten bålplass, og så lenge vi hadde med oss mat (riktignok bare baguett og purke, ikke noe bålmat), så satt vi oss rett ned der for å spise. Og selvsagt hadde vi med mat til Nairo også:
Jeg har vært dårlig på å ta bilder av Nairo i det siste, men i dag hadde jeg med meg speilrefleksen, så her kommer et lite bilderas av han. Er det mulig å få noe av din mat, Eileif?
Ikke forstyrr imens jeg tigger, mamma!
Lukter jeg tiur?
(vi hørte flere tiurer!!!)
Jeg ser ingen skumle fugler, heldigvis!
Rett der borte er blåmerkingen, den vannrette stokken dere ser midt i bildet er rekkverket på en liten bro:
Men vi hadde det ikke travelt, nå som vi visste at det bare var et par kilometer tilbake til bilen, og i godt og tørt terreng. Så vi satt litt til.
5 funn, noe over 3 km, og veldig lang tid. Men vi skal tilbake! Enten gå den samme veien midt på vinteren, når det er en halv kilometer tele i bakken, eller gå motsatt retning, og når vi kommer til den siste cachen vi ikke har logget, kan vi skrå i samme retning som vi gjorde i dag, men på andre siden av elva. Da kommer vi til samme sti som vi gikk til i dag.
Ikke helt den cachedagen i skogen som jeg ønsket meg, og som Nairo hadde fortjent etter lang tid med veldig få skogsturer og enda færre langturer. Men det kommer garantert flere muligheter, og det er ikke lenge til all snø og is er borte, selv i skyggepartiene i skogen. Hurra!
Del dette på:
-
Fra Hogdal til Dynekilen og tilbake
Mellom Hogdal og Dynekilen (mellom Strömstad og Nordby) ligger det en liten cachetrail. Jeg har lest litt logger siden de kom ut, og har sett at selv garvede cachere har hatt problemer med noen av cachene, så jeg har ikke hatt den runden høyt oppe på min må ta-liste. Men i går hadde Eileif og jeg lyst til å gå en tur sammen, og fordi vi fremdeles hoster på oss både magemuskler og brokk, ville vi ikke gå noen tung og lang runde. I tillegg var gårsdagen en tom dato i cachekalenderen min, så jeg fant ut at vi kunne gå denne runden, og om jeg bare fant én cache, så var det helt greit.
Den første delen av turen var ikke stort å skryte av. Fin skogsvei, ja så absolutt, men den ligger få meter fra E6, så bråket fra trafikken sto for det meste av underholdningen. Men cacher fant jeg, så jeg var fornøyd uansett.
Fra Dynekilen og opp igjen til Hogdal var det en drøm å gå. Bare se her:
Heldigvis trengte vi ikke å gå over denne brua, og ikke hadde noen av oss gått over den nå heller, da den mangler planker på midten:
Men jeg håper noen reparerer den en vakker dag, for det hadde vært moro å sett hvordan det ser ut på den lille øya. Hvis jeg tør å gå over, da…
Nairo koste seg i finværet:
Og det gjorde jaggu vi tobeinte også, selv om de to små bakkene vi måtte opp nesten tok knekken på oss.
Infoskilt er alltid moro å lese:
Herlighet så vakkert det er, selv med is på fjorden!
Jeg er ikke helt sikker på hva de ser etter, men fine er de der de står <3
Nairo var tørst, så han gnagde i vei på isen:
Kan ikke tenke meg det var veldig godt, blanding av snø og brakkvann 😉
Selv om vi fulgte cacher, så er det også kjekt med skilt:
Trailen besto av 13 cacher, hvor jeg fant 9, DNF’et 3 og hoppet over 1 som ingen hadde funnet på veldig lenge. I tillegg lå det en annen cache like ved parkeringen, så det ble 10 funn i går. Veldig fornøyd! Det betyr at jeg for første gang siden jeg startet med caching hadde over 100 funn i løpet av en måned, i min lille verden er det helt vanvittig!
I tillegg har jeg så langt i år funnet flere cacher enn jeg fant noen av de 5 første årene, så ikke vet jeg hvordan resten av året kommer til å gå, men det virker som om det kan bli et rekordår på mange måter. Moro!Del dette på:
-
Fellestur til Kjøkøy
I dag arrangerte Geocaching Østfold fellestur til Kjøkøy inklusive event. Egentlig er vel ikke formen min god nok til en sånn tur, men det fristet altfor mye, og jeg visste at jeg hadde en del retrettmuligheter på runden, så jeg dro innover ved 9-tiden, 2 timer før oppmøte for fellesturen. Jeg visste at jeg kom til å bruke litt over en time i ren kjøretid, og så er det alltids noen andre cacher å ta underveis 😉
En av stoppene var ved Kråkerøy kirke, og der lå cachen et godt stykke unna kirken, men den er godt synlig allikevel:
Jeg var fremme på møteplassen 10 minutter før tiden, og det tok ikke lang tid før vi la i vei i lang rekke. Det var ganske mange som hadde møtt opp, moro! Og det tok ikke særlig lang tid før vi kom litt opp i høyden og vi fikk vakker utsikt:
Stort sett var det vanlige cacher langs kyststien, men med noen unntak. Ett av de var en earth ved en sprekk i fjellet som gikk langs store deler av øya:
Et snodig og veldig stilig fenomen!
Det var også fullt mulig å gå ned i denne kloven, noe flere i turfølget gjorde. Ikke jeg 🙂
En av de andre litt utenom det vanlige var en grotte/et forsvarsanlegg. Her dristet jeg meg ikke helt inn, men det jeg så var mer enn nok til å gi cachen favorittpoeng!
De som var inne fant både cachen, edderkopper og en flaggermus i dvale! Jeg storkoste meg med det jeg kunne se:
Jeg merket i dag hvor mye jeg har savnet å gå tur ved havet:
For selv om temperaturen ikke var veldig høy i dag (-8 hjemme når jeg sto opp i morges), så varmer sola når man finner le, og så lenge man beveger på seg, holder man uansett varmen.
Så var det event, og jeg fant meg fort ei ny venninne, lille Karma på 5 1/2 måned:
Det var flere som møtte opp til eventet enn vi som hadde gått tur, så det var en stor gjeng som koste seg i sola, grillet pølser på bål og inntok deilig kake:
Det var snakk om å kjøre felles til de nordligste cachene på øya etter eventet, men jeg kjente at jeg egentlig hadde fått nok. Så jeg tok følge med ei som hadde vært uheldig og falt ikke mindre enn to ganger på turen, vi gikk bortom de 3 siste cachene sør på øya som jeg ikke hadde tatt (hun hadde logget de før). Mer nydelig utsikt:
Og blant annet en cache inne i nok et forsvarsanlegg/fort. Denne turte jeg faktisk å gå inn til 🙂
22 funn ble det i dag, og med det har jeg også fullført planetjakten og fått alle 10 suvenirene for det. Hurra, da slipper jeg å stresse mer med det, selv om det er halvannen uke igjen til jakten er over.
Del dette på:
-
Nok en gang: sjukling på tur
I lengre tid har Lisa og jeg planlagt en heldag med caching i går. Hvor vi skulle, hvilke cacher vi skulle ta, skogsturen som skulle gåes, alt var på plass. Men, fredag våknet jeg med feber og vond hals, og nok en gang måtte jeg derfor kaste inn håndkleet og gjøre om på planene våre. Er jo ikke lenge siden sist det skjedde, men Eileif har mer eller mindre bare sovet og hostet siden natt til onsdag, så det var ikke noe rart at jeg ble syk. Men nå er det nok for denne gang!
Litt før klokka 8 i går morges kjørte jeg til Lisa, og på veien møtte jeg denne fyren:
Jada, jeg vet at det er klin umulig å se hva det er. Men der, midt i veien foran meg, satt herr tiur med noen av damene sine! Damene stakk av så fort jeg stoppet bilen, tiuren satt stille i veien frem til jeg fikk opp kameraet, da fløy han. Og det er det dere ser på bildet. Han landet i skogen på høyre side, men for langt inne til at jeg fikk tatt noe bilde. Nå vet jeg altså at jeg ikke skal ut av bilen i de traktene før høsten kommer.
Jeg kom meg til Lisa, og etter en kjapp stopp så jeg fikk hennes hjelp til å logge en av hennes cacher som jeg ikke rekker opp til, og en kjapp stopp for å kjøpe boller:
kjørte vi til Solli og fortsatte der vi slapp på forrige sjuklingtur. Det var et elendig vær hele formiddagen, i flere timer var dette alt vi så:
Men cachene fant vi, stort sett uten problemer, og da koser vi oss 🙂
Gamle steinringer er virkelig fine!
De fleste cachene vi tok er i serien Fredrikshaldske kongevei, men vi stoppet selvsagt ved andre underveis også. En av de var den virtuelle i Moss:
Og en annen ikke langt unna. Det blåste veldig, så det var godt å finne litt le:
På stranda sto denne karen:
Jeg trodde at det var en hvalross, men det ligner jo mer på en tusenbein. Eller noe sånt 🙂
Etter noen flere stopp i Moss, dro vi ut av kurs til Mosseporten og mat på mækkærn:
Det var ikke noe behov for noen stor middag, vi spiste jo både boller og andre ting i tillegg 😉
Selv om de fleste av cachene vi tok i går var lette cacher, så kan de allikevel lure deg litt. Her endte jeg opp med å ta på cachen før jeg så den:
Og her banet Lisa seg vei nedover en bratt skråning så jeg skulle slippe:
Ved en annen cache vi måtte gå 100 meter til, var det mer enn nok av dyp, råtten snø. Umulig å se hvordan det ser ut under, så det er bare å gå på og håpe på det beste. Det gikk som det måtte:
La det allikevel være sagt at jeg spurte hvordan det gikk med henne FØR jeg tok bilde 😉
I håp om hevn gikk Lisa bak meg på vei tilbake til bilen, og hun hadde kameraet klart hele tiden 😉
Jeg følte meg rimelig ustødig, men jeg holdt meg på beina! 😀
Vi kjørte videre i retning Oslo:
Men jeg kjente at så langt skulle vi ikke i går. Så det ble noen få funn til, blant annet denne som vi fant på en avkuttet grein på bakken:
Den siste cachen ble Son stasjon, og imens jeg tok meg 5 minutter på utsiden av bilen, oppdaterte Lisa seg på de siste hendelsene på Facebook, Instagram og Snapchat:
Jeg var hjemme litt etter 19, så det ble nesten 12 timer på veien.
Før vi skiltes, gjettet vi på hvor mange funn vi trodde vi hadde, og vi var veldig enige om at det måtte være rundt 40. Sjokket ble derfor stort da Lisa meldte meg og sa at hun hadde 60 funn! Jeg endte opp med 62 da jeg logget en av hennes funn pluss en cache hun hadde logget tidligere. Det betyr ny dagsrekord på meg, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd med dagen, selv om det ble mye febernedsettende og halspastiller.
Nå venter 3 dager med jobb før det endelig blir påskeferie på oss her i huset også. Måtte alle spor av sykdom være borte før skjærtorsdag!
Del dette på:
-
En god tur kan ikke gåes for ofte
Eller jo, egentlig kan man bruke opp gode turer. Hvis jeg legger ut en cachetrail i et område jeg liker å gå tur, slutter jeg å gå den turen, for jeg vet jeg må gå den når cachene skal vedlikeholdes.
I dag hadde Lisa og jeg egentlig langturplaner, men ingen av våre planer er hugget i stein, så om torsdag ble vi enige om å ta en mindre tur i dag, og i går ble vi enige om hvor: Sandvatten. Jupp, der Eileif, Nairo og jeg var for halvannen måned siden. Da fant vi ikke Lisas cache der, så hun ville vedlikeholde, pluss at det ligger en trail på hver side av vannet som jeg har ytterst få funn i. Lisa mangler noen få.
Så vi møttes ved en passende parkeringsplass i et vakkert vintervær:
Det er meldt skikkelig kaldt i over en uke fremover, innfrir varselet betyr det at vi kommer til å få beholde både snø og is en stund ut i mars. Jaja, bedre enn 5 plussgrader med regn og vind.
Første stoppen var ved selve Sandvatten, og der hadde det vært folk og gått på isen:
Cachen til Lisa ligger antagelig fast i isen, så hun må vente på mildvær før hun får sjekket om den faktisk er der og eventuelt lagt ut en ny.
Så tuslet vi videre, ut av oppkjørt vei og inn på sti med snø og is. Ekstremt glad for at jeg valgte å ta på meg broddene i dag!!! Mitt første funn for dagen var en cache Lisa allerede hadde funnet. Ferden gikk enda litt lengre bort fra bilene, til en av de Lisa ikke hadde funnet. Jeg var forberedt på å lete lenge, og etter å ha holdt på en stund, ville jeg ta meg to minutters pause fra å stå med rumpa i været og hodet inn under steiner og trær. Jeg hadde ikke før sagt det, før Lisa jublende kunne strekke cachen over hodet, hurra! Ikke en sur mine på noen av oss:
Denne cachen ga meg en ny kombinasjon i D/T-matrisen, og det er jo aldri feil.
Ferden gikk så tilbake dit vi kom fra, men med en liten avstikker så jeg kunne få logget dagens tredje og siste cache. En enkel og grei sak veldig nært stien. Nairo fikk mulighet til å komme seg litt opp i høyden:
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: jeg er så glad for at Nairo har blitt så trygg på Lisa! Vil dere se HVOR trygg han har blitt? Joda, se her:
Mammahjertet smelter, altså <3
Så var det strake veien tilbake til bilene, og en stund hadde vi utsikt til en vindmølle:
Joda, den er midt i bildet, langt bak i horisonten 😉
6 km gåing i nydelig vær med herlig selskap, og 3 nye funn hvorav en ganske utfordrende. Kan ikke klage på denne vinterferielørdagen i det hele tatt! Og med 5 km om torsdag og 2,5 km i går, skal jeg jaggu ha beina rimelig stille i hele morgen 🙂
Del dette på:
