• En skremmende geocachingopplevelse

    På Erte i Halden ligger det en mengde med cacher. Jeg har funnet mesteparten av de, men noen få gjensto her og der, så etter å ha vært hos veterinæren i går morges, ville jeg gå en runde rundt Lille Erte og få logget tre av cachene.

    Været var nydelig, det var lenge siden jeg hadde vært på Erte, og jeg gledet meg enormt til turen.

    Den første cachen ble logget uten problemer, og ved cache nummer to satt jeg meg ned på en bitteliten stein og tok dette bildet av utsikten:

    Det var ikke lange veien til nummer tre, den siste for dagen, og da jeg lokaliserte gjemmestedet og skulle til å logge, ble jeg oppmerksom på en lyd ikke langt unna. Da jeg titter opp, får jeg se en tiur 4-5 meter fra oss, der vi kom fra, og det første jeg tenkte var: “Oi, så spennende, en tiur!”. Jeg drar opp kameraet fra jakkelomma, knipser noen bilder, og så går realiteten opp for meg. “Shit, en tiur!”.

    Akkurat der vi står er det ganske mye døde greiner på bakken, en god del stubber, og litt gjørmete og våte områder. Tiuren kommer nærmere, jeg tar et par skritt bakover samtidig som jeg prøver å ha en knurrende Nairo bak meg, og dermed ramler jeg på ryggen. Den muligheten benytter selvsagt tiuren seg av, og han gjør et skikkelig fremstøt mot meg. Jeg får tak i en tykk men litt kort grein, klarer å få tiuren på litt avstand samtidig som jeg skriker og prøver å komme meg på beina, noe som ikke er særlig lett når man ligger litt i nedoverbakke og egentlig ikke har noen ledige hender å støtte seg med.

    Nairo hadde nå gått over til å være redd, ganske logisk med tanke på min reaksjon. Samtidig så knurrer han fremdeles en del, men han holder seg takk og pris bak meg, sånn at tiuren konsentrerte seg om meg.

    Jeg fortsatte å prøve å holde fuglen på den avstanden greinen kunne gi meg, noe som egentlig var altfor kort, men jeg fikk aldri tid til å se meg om etter en lengre grein, og jeg hadde aldri hatt tid til å bytte grein heller. Så til en hver tid hadde jeg tiuren kun på maks en meters avstand, og jeg prøvde å holde greinen noenlunde sidelengs mot brystet dens. For selv om jeg var livredd for hvilken skade den kunne gjøre mot Nairo og meg, så klarte jeg ikke tanken på å skade den. Jeg trodde forøvrig at jeg hadde skadet halefjærene hans, men når jeg ser på bildene, ser jeg at de var skadet fra før.

    Etter 8-9 minutter med krigføring, hvor jeg ramlet bakover minst en gang til, bestemte den seg for å trekke seg tilbake oppe på den bittelille kollen dere ser til venstre på det øverste bildet. Jeg returnerte mot cachen, der GPS’en min lå igjen, men innen jeg kom så langt, bestemte tiuren seg for å gjøre nok et forsøk. Greinen hadde jeg fremdeles i hånda, så det var bare å fortsette der vi slapp.

    Nå hadde jeg også begynt å rope på hjelp. Jeg visste at jeg i luftlinje ikke var spesielt langt unna Ertehytta, så jeg håpet inderlig at noen skulle høre meg og komme og hjelpe meg. Jeg var utslitt, jeg var livredd, og jeg bekymret for hvor lenge dette skulle pågå.

    Men etter nye 5-6 minutter fant han ut at det var nok, og trakk seg igjen tilbake, den veien Nairo og jeg kom ifra. Jeg fikk igjen gått tilbake til cachen for å hente tingene mine, og bestemte meg umiddelbart for at planen om å gå rundt Lille Erte ble skrinlagt, nå var det korteste veien opp til Ertehytta og så hovedveien tilbake til parkeringsplassen.

    Vel oppe på hytta var jeg så sliten, så full i adrenalin, så andpusten og så tørst at lykken var stor over at det var lagt ut en vannslange der. Det sto også en vannskål for hunder der, så Nairo fikk slukket tørsten, og jeg slurpet i meg det jeg klarte mens jeg pustet som en blåhval.

    Jeg skalv, hjertet pumpet, og gråten var egentlig ganske nær. Ringte hjem til Eileif, og selv om det selvsagt ikke var mye han kunne gjøre, var det veldig beroligende for meg å bare snakke med han. Samtidig satt jeg selvsagt og tittet etter om tiuren kom etter meg, eller om det dukket opp enda flere tiurer. Greinen hadde jeg ikke sluppet taket i, så den sto lent inntil veggen rett ved siden av meg.

    Jeg gikk strake veien tilbake til bilen, holdt meg mest mulig midt i veien, og blikket sveipet fra side til side hele tiden, spesielt i det området vi tidligere hadde gått inn på stien. Jeg skalv fremdeles, og var rett og slett redd.

    Fikk advart noen turgåere, slik at de ikke gikk inn på samme sti, låste opp bilen, fikk Nairo inn i buret og meg selv inn i førersetet, og først når jeg lukket igjen døra, pustet jeg lettet ut og kom meg hjem.

    Det er litt ironisk at jeg, som har gått hundrevis av turer i forskjellige skogsområder på denne tiden av året i mange år, aldri så mye som har sett snurten av en tiur før. Og når jeg da først får se en, så skal jeg måtte krangle med den i omtrent 15 minutter (jeg tittet på klokka sekunder før jeg oppdaget den, og tittet også på klokka når jeg gikk derfra). Og jeg synes ikke dette var en fantastisk villmarksopplevelse i det hele tatt. Ja, det er stas å ha sett en tiur, men jeg håper jeg aldri noensinne møter på en igjen.

    Så hvordan har jeg det i dag, nøyaktig et døgn etter opplevelsen? Jeg er stiv og støl i nesten hele kroppen. Venstrearmen brukte jeg for å holde Nairo bak meg mest mulig, høyrearmen brukte jeg til å holde greinen og denne 3-4 kilos fuglen unna. Beina brukte jeg jo også en god del, spesielt for å komme meg opp de gangene jeg falt. I tillegg har jeg fått en skikkelig slimete hals etter all skrikinga, det kjennes ut som jeg er forkjøla i halsen og lungene. Og så oppdaget jeg da jeg kom hjem at jeg har mistet den bittelille Leatherman’en min, så hvis noen drister seg til å gå stien helt nedtil Lille Erte og skulle finne den, blir jeg superglad hvis jeg får den tilbake.

    I tillegg kjenner jeg at jeg er redd, og det er vel det som bekymrer meg mest, det andre går jo over. Jeg har ikke lyst til at den møkkafuglen skal få ødelegge gleden min over å gå i skogen, og jeg prøver å si til meg selv at jeg jo tross alt har gått utallige turer uten å møte en tiur før. Og fuglen gjorde jo bare det instinktene hans sa at han skulle gjøre, forsvare området og rypene.

    Så i dag har jeg bedt Eileif om å bli med meg i skogen, og det første jeg skal gjøre når jeg kommer ut av bilen, er å finne en mer passende grein å ta med meg. Så får vi se hvordan det går.

  • Olav Digre i Sarpsborg

    Sarpsborg by feirer 1000 år i år, og geocachingverdnen lar jo ikke sånne jubileer gå fra seg. I går var dagen for det som blir den store feiringen, nemlig eventet Olav Digre i Varteig. Jeg er egentlig ikke så glad i store folkesamlinger, men jeg visste at jeg hadde angret hvis jeg ikke dro, så jeg dro.

    Stoppet først innom Biltema. Fant ikke det jeg var på jakt etter, men kom selvsagt ut med en haug andre ting. Stoppet også innom Borg Amfi for å se etter en genser på BYoung, men fant ikke den heller.

    Øs pøs regnvær fulgte oss hele dagen, men heldigvis var selve eventet innendørs i en gymsal på Varteig skole. Jeg parkerte noen få minutter etter eventstart, men allerede da var det stappfullt med folk, og flere kom til hele tiden.

    Det er alltid litt skummelt å dra alene på event, men heldigvis fant jeg kjentfolk sånn ca 9 sekunder etter at jeg gikk inn døra, og vi ble sittende sammen hele dagen. Flere kjentfolk satt seg også ned, og vi hadde det superkoselig!

    Det var lagt opp til noen aktiviteter der. Det ene var “fest halen på cacheboksen” (en avart av fest halen på eselet), men den rakk jeg ikke å prøve meg på. I tillegg fikk man et lite flagg man skulle skrive navnet sitt på, og så plassere det på koordinater vi fikk oppgitt. Her ble det ingen premie på meg, men jeg kan ikke ha vært langt unna da jeg vet jeg plasserte det i nærheten av han som vant.

    De hadde loddsalg, et sånt der man med en gang ser om man har vunnet. Og jaggu vant jeg! Det var mye fint å velge mellom, men jeg valgte meg boka om Kyststien, et mye bedre verktøy enn nettsiden.

    Cachetur.no hadde stand for å hjelpe folk med å komme igang med dette verktøyet. Jeg stakk aldri bortom der, noe jeg angret på da jeg kom hjem, for da oppdaget jeg at de hadde solgt loggebrett. Det er et lite brett man kan f.eks. feste til GPS’en, sånn at man har fast underlag når man skal skrive i de små loggene.

    Geosport hadde utsalg, og der måtte jeg jo bortom. Jeg klarte å holde meg til å bare kjøpe det jeg hadde planlagt, men jeg kunne fint brukt mange hundre kroner der, altså! Du kan se litt av utvalget deres bakerst til høyre i dette bildet:

    Selvsagt var det også salg av mat og drikke, og loggboka var et kapittel for seg selv:

    Det ble holdt et kåseri om Sarpsborgs og Olav Digres historie, og ikke mindre enn tre reviewere hadde tatt turen og fortalte litt om sin jobb. I tillegg var det også en som solgte coiner der.

    Rundt klokka 1430 begynte det å plinge frenetisk i mobiltelefoner, og vi fikk utdelt et hefte med ikke mindre enn 230 nye cacher. 230!!! Kun en av de var event-FTF, så jeg skal love dere at lokalene ble fort tømt da veldig mange cachere ville prøve å sikre seg en FTF eller ti. Den jakten droppet jeg, og satt heller kursen hjemover, etter å ha logget event-FTF’en (som forøvrig tok meg et steg nærmere å fylle D/T-matrisen).

    Jeg hadde planer om flere ærend på vei hjem, men på grunn av det elendige været droppet jeg de fleste, og stakk bare innom BYoung på Tistasenteret for å se etter genseren der også, men heller ikke der fant jeg den. Så jeg får stikke innom igjen og spørre etter den. Men jeg fikk gått innom Meny og kjøpt med meg noen Krembananer, har helt dilla for tiden :p

    Vil bare takke arrangørene av eventet for en strålende dag! Fint med litt aktiviteter, koselig med såpass mange kjente, og jeg ser også i loggboka at det var flere nick jeg kunne hatt lyst til å hilse på, men for det første visste jeg ikke at de var der, og for det andre aner jeg ikke hvordan de ser ut 😉

  • Mitt største prosjekt…så langt

    I flere år har jeg hatt lyst til å legge ut en trail med cacher i lysløypa på Aspedammen. Jeg har jo trailen i lysløypa på Prestebakke, så det virket naturlig å ha cacher på begge steder. Frem til nå har det bare ikke blitt til at jeg har lagt ut noen der. Har ikke hatt nok bokser og innhold, har ikke gidda, har ventet for å se om noen andre kom til å legge ut der.

    For en måneds tid siden tok jeg et grep i min egen nakke og fikk lagt ut 11 cacher som følger selve lysløypa. 10 tradisjonelle og en 1 mystery på en fin liten runde på ca 4 km. Det har tikket inn med gode logger og noen FP, noe jeg er superglad for!

    Men planene stoppet ikke der. For på utsiden av selve lysløypa går det en runde på ca 5 km som kalles Middagsåsen. Også en runde jeg har gått flere ganger, og jeg trives veldig godt der. Variert terreng og mulighet til å høre og se en del dyr.

    Da en cachevenninne kunne bidra med PET-rør, var ikke veien lang til å få ut cacher der heller, ellers hadde jeg måttet vente til jeg fikk kjøpt rør. Så for en liten stund siden gikk Nairo og jeg der og tok koordinater, og i går ble Eileif med så vi fikk lagt ut boksene. Resultatet ble 13 tradisjonelle og 1 mystery, og det ser slik ut:

    01 240416 Kart25 cacher totalt, og selvsagt mulig å ta alle på én gang hvis man har lyst. Da ville jeg tatt den ytterste runden først, altså #1-#4, så #12-#25, og så #5-#11. Årsaken til det valget er at man blir litt sliten av den innerste runden og litt mer sliten av den ytterste, og jeg er hellig overbevist om at det i de fleste tilfeller er best å ta det verste først 😉

    Jeg trykket på publish i går ettermiddag, og de ble publisert litt før kl. 0930 i morges. I skrivende stund har jeg ikke fått noen mail om at FTF’ene er tatt på #12-#25 (det er kanskje litt for tidlig på en søndags morgen?), så jeg er veldig spent på tilbakemeldingene. Mistenker at et par av de er litt off på koordinater, men forhåpentligvis går det fint an å finne alle sammen.

    Og for dere som synes det er kjedelig med bare PET i gran på en WT, her er det PET i mye rart, og også både small og regular 🙂

  • 3,5 km og 12 funn

    I februar fant jeg noen av cachene i en WT som ligger ikke så himla langt hjemmefra, rett over grensa. I dag tok vi turen tilbake dit for å finne noen til i trailen.

    Jeg hadde lagt opp til en runde, hvor det bare var ett lite sted vi måtte gå frem og tilbake. Sola glimret med sitt fravær og det var litt guffent, men veldig deilig å komme seg ut litt.

    En av cachene var en klatrecache, og her er jeg usikker på om jeg ville ha klatret opp selv, så jeg er glad Eileif var med:

    Nairo fulgte nøye med på hva Eileif holdt på med. Kanskje jeg kan sende Nairo opp neste gang vi kommer til en klatrecache? :p

    En del av trailen går forbi en crossbane, og vi hørte lenge før vi kom dit at det var folk der. Antagelig var det et stevne av noe slag, så det var en cache vi måtte hoppe over, det var stappfullt av folk over alt.

    Men det var veldig moro å stå og se litt, de hopper høyt de tøffingene! Nairo synes ikke det var like moro med alt bråket, så det var ikke lenge vi ble stående.

    Den siste biten tilbake til bilen var en slakk oppoverbakke, ser ut som Nairo synes det var tungt å dra på Eileif 😉

    En fin liten tur på 3,5 km og 12 funn. Skulle gjerne vært ute mer i dag, men vaskemaskinen ropte på meg, og det er jo alltid andre småting som må gjøres. Så da bærer det heller ut igjen i morgen. Turen i dag var forresten turdag nummer 26 i år, så jeg ligger fremdeles litt bak skjemaet på 2 turer i uka, men det satser jeg på å ta igjen på noen av fridagene fremover i vår.

    God lørdag, alle sammen!

  • Påsken går mot slutten

    Så var denne påsken straks over. Selv om været ikke har vært av det beste, har vi fått gjort en hel haug allikevel.

    Jeg jobbet de tre arbeidsdagene i forrige uke. Stille og rolig på begge skolene, fikk gjort masse av sånne ting man ellers ikke får gjort. Deilig!

    På torsdag ble det en kombinert tur med Nairo og planlegging av nye cacheutlegg. I tillegg fikk jeg byttet fra julegardiner til sommergardiner på kjøkkenet. Ja, her i huset varer faktisk jula helt til påske, hvert år 😉

    Jeg kjøpte ny kjøkkengardin for et par måneder siden, og jeg vet ikke helt om jeg er fornøyd med at den henger så mye ned i midten og buer seg så mye nederst i hjørnene:

    1 280316 250316 Ny kjøkkengardinSer dere på denne linken, ser dere jo at den henger rett. Men det kan jo være photoshoppet, og det kan være at jeg har heist gardinen for høyt opp. Men siden vi ikke har så store problemer med at folk titter inn til oss, har jeg ikke lyst til å senke gardinen noe særlig heller. Jaja, jeg får se om jeg venner meg til den.

    Strikking har det blitt en del av i påsken, nå er genseren min klar for montering. Men jeg har gjort noe galt, så jeg har bedt den ene sjefen min om hjelp, så får vi se om det blir en genser til slutt.

    Jeg er jo A-menneske uansett om det er hverdager, fridager eller ferie, og det innebærer at jeg stort sett aldri får sett en eneste film på tv. Alle de filmene jeg har lyst til å se går jo så sent på kvelden! Men denne påska har det gått Harry Potter-filmer på ettermiddagene, og jeg har fått sett alle sammen! I tillegg har jeg kost meg med MasterChef Australia på TLC.

    Om fredag var det ikke noe koselig vær her, så det ble en sløv dag. Må ha noen sånne innimellom også!

    Lørdag var vi jo på Nordens Ark, og turene ned dit lever jeg lenge på. Mange timer i frisk luft, og mange herlige inntrykk å kose seg med i lange tider.

    I går var det heller ikke noe koselig vær, det bøttet ned vann nesten kontinuerlig fra morgen til kveld.

    I dag startet dagen med regn, men så fort det ble opphold i formiddag, pakket jeg sekken og dro med meg Eileif og Nairo til Aspedammen lysløype for å gjøre ferdig cacheutleggene jeg startet med om torsdag. 11 cacher (10 tradisjonelle og 1 mystery(!)) ble plassert ut, og i skrivende stund tikker FTF-loggene inn. Vi møtte også årets første huggorm på turen:

    2 280316 HuggormNå blir det ikke gjort stort resten av denne dagen, og i morgen er det tilbake til normale tilstander for noen uker.

    Har dere fått gjort alt dere ville i påsken?

  • For et vinterferievær!

    Det været som har vært nå i vinterferien har vært helt fantastisk! Sol fra morgen til kveld, kjølig på kvelden, natta og morgenen, men nydelig midt på dagen. Hadde det ikke vært for all is og skare, skulle jeg vært på et par ordentlig langturer.

    Men, det har blitt tre småturer som alle har fått telle med i 100 turdager i 2016, noe som betyr at jeg har 17 tellende turdager i år. Og mange flere skal det bli!

    I dag fikk jeg med meg Eileif, og da gikk turen til et lite vann på Prestebakke. Nairo og jeg har gått her før, men det har kommet en treklatrecache der i etterkant, og siden jeg ikke visste hvor høyt man måtte klatre, var det greit å ha med Eileif, som har litt mindre høydeskrekk enn meg 😉

    Vi startet i krysset ved Prestebakke kirke. Ørsjøen er vakker nå:

    Så tok vi inn på naturstien like ovenfor Bøkevangen, og da måtte vi passere stabburet hvor vi tilbragte bryllupsnatta vår i 2. etasje:

    Det var en del snø og is i stien, men i dag hadde jeg broddene på meg, så det gikk så fint, så.

    Vi fant bevis på at Doffen virkelig har daua:

    (vi snakker laaaangt fra tjernet, så den har ikke klart å svømme hit for egen finne).

    Neste bilde har jeg lyst til å kalle “Mann som logger i soloppgang” 😉

    Jeg hadde helt fint klart å logge denne selv, det var ikke  høyt. Men det er alltid koselig å være to på tur 🙂

    Så kom vi ned til tjernet. Ikke en lyd å høre bortsett fra isen som var veldig snakkesalig.

    Nairo synes lydene fra isen var litt skumle, men han holdt seg i ro:

    En innholdsrik vinterferie går nå mot slutten, og jeg er strålende fornøyd med feriedagene mine. 3 korte turer, 17 cacher logget, en veldig overrasket og glad mamma, og en glad Kjersti som har fått gjort masse VIL-ting og noen MÅ-ting. Kan det bli bedre?

  • Geocaching i vårsol

    Jeg har tatt et par feriedager nå som det er vinterferie på skolene, og jeg var fast bestemt på at i dag skulle Nairo og jeg ut og kose oss i skogen, uansett hvordan vær det ble. Været ble perfekt, vindstille, skyfritt og en strålende sol som allerede varmer, så da må det jo være vårsola!

    Geocaching har det ikke blitt mye av i det siste, men nå har abstinensene blitt så store at jeg måtte finne noen. Valget falt på en hel MultiPT og deler av en vanlig PT rett over grensa. Jeg har aldri tatt noen MultiPT før, så jeg var spent på hvor lang tid jeg kom til å bruke på oppgavene og letingen, men denne var veldig grei, så jeg brukte ikke mye unødvendig tid.

    Begge PT’ene går i nærheten av et grustak, her er litt av det:

    Vi fulgte skogsveier hele tiden. Noen områder lå i sol og var derfor helt bare, andre områder lå i skygge og var derfor fulle av is og skare. Men det gikk fint, selv om jeg hadde latt broddene være igjen hjemme.

    Nairo storkoste seg! Masse ukjente lukter som måtte undersøkes, og utsikter som måtte sjekkes ut:

    Det skulle blitt 17 funn i dag, men jeg endte på 16. Den siste hoppet jeg rett og slett over, da den lå tett inntil en hytte med flere bjeffende hunder, og jeg så Nairo ble utilpass av dette. Så den får vi komme tilbake til en annen gang, jeg har jo mange igjen av den vanlige PT’en.

    En skikkelig deilig dag! Gleder meg til flere sånne utover våren. I morgen skal mamma og jeg ha en mor-datter-dag. Hun aner ikke hva vi skal, så det skal bli spennende å se reaksjonen hennes. Og jeg lover å blogge om det hvis jeg får lov av henne og de andre som er involvert 🙂

  • Geocaching uuuuuut mot havet

    I dag kjente jeg at jeg måtte komme meg ut på tur, og da ett eller annet sted hvor vi ikke normalt går tur. Med den vinden vi har her for tiden, fristet det ekstremt å komme seg ut mot havet, det er noe spesielt å være i nærheten av havet når det blåser som bare det. Nötholmen i Strömstad ble målet, men på vei dit testet jeg noe nytt.

    Jeg har hørt om Munzee før, men ikke festet meg så mye ved det. For et par dager siden ble det stilt spørsmål om hva det er i en geocachinggruppe på FB, og da ble jeg litt nysgjerrig også, så jeg registrerte meg for å få tatt en titt på kartet i nærheten. Det var ikke mange Munzees å finne her i Halden, men noen er det jo, og siden det er en på den veien vi uansett skulle kjøre, ville jeg se om jeg fant den. Ikke minst fordi den ble lagt ut for 3 år siden, og ingen hadde funnet den ennå.

    Kort fortalt går Munzee ut på å finne et lite merke med en QR-kode som du så skal scanne ved hjelp av app’en på telefonen din. Jeg har ikke satt meg mer inn i dette enn som så. Men jeg fant den lille saken, og det var jo absolutt stas. Jeg kommer ikke til å kaste meg helhjertet inn i dette, for jeg synes det er dumt at man er helt avhengig av mobilen. Men, det kan være et godt supplement til geocachingen.

    Vi kjørte til Strömstad og parkerte like ved Spahotellet. Tuslet den korte strekningen bort til der turstien på Nötholmen begynner:

    1 300116 Geocaching på NötholmenDet var 5 cacher vi var på jakt etter. Noen helt i nærheten av stier, andre litt på utsiden. Den første måtte vi klatre opp denne lille ravinen for å komme til. Fullt mulig at det finnes andre måter å komme seg opp på.

    2 300116 Geocaching på NötholmenNötholmen ligger ikke helt ytterst mot havet, så vi hadde aldri den helt formidable utsikten. Men, når man kommer opp i høyden, så får man følelsen av åpent hav allikevel:

    3 300116 Geocaching på NötholmenGutta mine poserer:

    4 300116 Geocaching på NötholmenNeste stopp var en gapahuk, og hvilken gapahuk det var! Har aldri sett noen gapahuker med denne fasongen før, utrolig fin!

    5 300116 Geocaching på NötholmenHer måtte vi lete en stund før den lille boksen åpenbarte seg. Egentlig veldig enkel, men allikevel så vanskelig 🙂

    Så skulle vi helt ned til havet. Man skulle tro at vinden tok mer i høyden, men akkurat i dag fikk jeg føle mer på kreftene helt i vannkanten. Det var flere ganger jeg måtte stålsette meg når jeg skulle ta bilder, for vinden ville på ingen måte sørge for at jeg fikk bilder i fokus i dag.

    7 300116 Geocaching på NötholmenJeg tok godt over 100 bilder i dag, motivene sto i kø. Ikke alle ble like vellykket, mye på grunn av den nevnte vinden. I tillegg tror jeg at speilrefleksen min begynner å bli litt sliten. Vet ikke om jeg skal koste på det en rens, eller om jeg skal starte sparingen til et nytt kamera.

    8 300116 Geocaching på NötholmenGutta mine løser verdensproblemer og koser litt samtidig:

    9 300116 Geocaching på NötholmenOg Nairo geiper til vinden, for han fikk hele tiden pels i øynene 😉

    10 300116 Geocaching på NötholmenSola brøt i ny og ne gjennom skydekket, og da ble det enda mer vakkert:

    11 300116 Geocaching på NötholmenDen fjerde cachen lå i nærheten av denne trappen. Jeg vil tro at man normalt kan gå ned trappa og videre fremover på stranda, men det var ikke mulig i dag på grunn av høyvann og vind:

    12 300116 Geocaching på NötholmenLegg også merke til hvor grå underulla til Nairo er!

    Jeg er ikke veldig kjent i Strömstad, men det var moro å se litt av byen fra en helt annen vinkel:

    13 300116 Geocaching på NötholmenSiden den naturlige veien videre var oversvømmet, måtte vi gå litt inn på øya og så litt hit og dit for å komme oss til den siste cachen. Nötholmen er et naturreservat, og et særdeles vakkert et siden det både har tilknytning til havet, og også kan by på lett skogsterreng:

    14 300116 Geocaching på NötholmenNok et nydelig motiv:

    15 300116 Geocaching på NötholmenVi tok en liten pause etter å ha funnet den siste cachen. Nairo var ikke helt fornøyd med vinden, her ser han nesten flat ut i ansiktet:

    16 300116 Geocaching på NötholmenMen det er så fint når alle de forskjellige fargene hans virkelig blir synlige! Sort, brunt, beige og hvitt.

    Jeg aner ikke hva dette huset blir brukt til, men det ser unektelig merkelig ut når det ligger midt ute i vannet, uten noen tilknytning til fastlandet:

    18 300116 Geocaching på NötholmenVeldig fornøyd med dagens tur! Det var helt klart et riktig valg å komme seg uuuuuut mot havet, jeg trengte det i dag. Nok en turdag i 2016 er unnagjort (dette var tur nr. 10 i år), 5 nye cacher er logget, jeg har fått testet Munzee, og vi har fått sett et område vi aldri hadde dratt til uten geocachingen.

    Et par timer etter at vi kom hjem, oppdaget vi at Nairo halter litt på det ene forbeinet. Jeg har tittet og klemt, men han sier ikke at noe gjør vondt, og jeg kan ikke se noe. Så jeg ser det an, men regner med at han kanskje bare har vrikket beinet på turen i dag.

    Hvordan går det med deres turdager? Benytter dere muligheten nå når snøen er borte, eller tar dere turdagene på ski kanskje? Eller blåser det så mye hos dere at det er uforsvarlig å oppholde seg utendørs?

  • En kald og innholdsrik dag

    Da jeg sto opp i morges, hadde jeg ikke det minste lyst til å gjøre noe som helst annet enn å fyre opp, legge meg under en haug med pledd og ikke bevege det minste på meg. Det var -18 grader ute og fyttegrisenkaldt inne (nektet å se på innetermometeret). Men, jeg visste at jeg kom til å angre hvis vi ikke gjennomførte dagens planer, så det var bare å sitte og fryse en stund før vi kledde på oss lag på lag med klær og kom oss ut i bilen.

    Det er ikke ofte vi tar selfies, men i dag ble det en Dritkaldt-i-Norge-selfie:

    I tillegg måtte jeg bare ta et bilde utover jordet, for det var fantastisk vakkert her i dag. Enda litt vakrere litt tidligere på morgenen, da soloppgangen farget åsene rosa, men dette duger, det også:

    Første stopp var å logge en av adventscachene fra før jul. Jeg var ikke med i racet geocacherne i Østfold har hver advent, det har jeg hverken lyst til eller råd til. Akkurat denne cachen ga meg den julefølelsen jeg stort sett aldri har lenger, både når det gjelder installasjonen, det lille området rundt cachen, og ikke minst dagens vær: iskaldt, snøkledde trær og strålende sol:

    Så dro vi ut på hytta. Hyttetaket er så flatt at vi må måke snø av det med jevne mellomrom, så snøen ikke blir så tung at taket kneler.

    Veiene der ute var superglatte, så vi lånte parkeringsplass på hytta til ei venninne og gikk den korte biten til min hytte. Jeg har sagt det før, og sier det igjen, det er vakkert i Svalerødkilen, uansett årstid!

    Oppe på taket fantaserte jeg om å ha en terrasse der oppe, for utsikten er jo helt vidunderlig. Men, det hadde blitt altfor varmt på sommeren, så vi får heller bare nyte utsikten når vi først er der oppe:

    Nairo sto som vanlig i kjettingen sin. Han har ikke fått vært nok på hytta til at han er 100 % trygg der, og i dag var det nok litt for kaldt for han (han røytet helt frem til jul og har ikke fått på seg noe særlig vinterpels). Og han var ihvertfall ikke fornøyd med at vi var høyt oppe på taket:

    Så dro vi på geocachingevent på Venås. En geocachingkompis ville feire at han har logget minst én cache hver dag i 900 dager i strekk, en helt utrolig imponerende streak! Kulda satt ingen stopper for oppmøtet, dette er bare en brøkdel av de som kom:

    Det var fyr i grillen, og der var det både bunnfrosne pølser, vanlige pølser og eksploderte pølser:

    Etter en koselig times tid satt vi kursen hjem til et iskaldt hus. Nå, 3 timer senere, er vi oppe i 18 grader inne, en helt levelig temperatur. Og nei, jeg angrer ikke et sekund på at vi dro ut i dag. En deilig dag som helt klart går inn i oversikten som dag 7 av årets turdager, selv om vi egentlig ikke har gått så mye. Men, vi har vært 3-4 timer ute, og det teller så absolutt.

    God søndagskveld! Og husk å bruke #100turdageri2016 hvis du er med på dette og legger ut bilder på Instagram, det er så moro å se bildene deres!

  • For en respons!

    Jeg vil ikke ta æren for å ha funnet på dette med 100 turdager i 2016. Jeg ble inspirert av flere på Instagram, ville slenge meg med, og synes det var moro om flere ble med. Og det er ingen tvil om at mange synes dette hørtes både moro, spennende og utfordrende ut, for det er mange som har blitt med! DET synes jeg er gøy, det!

    Min turdag nummer 3 var om mandag, den helt vanlige og egentlig ganske kjedelige runden i skogen her hjemme. Men solnedgangen var fin:

    1 090116 040116 SolnedgangDet er fremdeles så mørkt ute når jeg kommer fra jobb at det ikke blir noen tur jeg vil ta med i oversikten over 100 turdager. Det må man selvsagt gjøre noe med på helgene, og i dag ble det en kombitur: geocaching og turgåing i nærheten av der vi uansett skulle handle.

    Stedet var en liten bit av Bohusleden ikke langt fra Strömstad, og det var 6 cacher vi ville ta. Det har kommet noe snø, og det gjør gåinga litt mer utfordrende, spesielt der det er is under snøen. Men, vi klarte oss med bare ett fall, og det var ikke engang meg 😉

    Målet var et utkikkspunkt, men på grunn av været var det ikke mye utsikt å se i dag:

    Men Nairo prøvde uansett å få oversikt:

    Vi spanderte på oss en pause i den lille men søte gapahuken, før vi gikk samme vei tilbake.

    Det ble ikke lange turen, men det var en veldig fin tur. Og siden det var en av cachene vi ikke klarte å finne, får vi muligheten til å ta den samme turen en gang til våren eller sommeren også.

    5 funn og dag 4 er unnagjort, veldig fornøyde med det!

    Flere av dere er flinke til å oppdatere både blogger og Instagram med turene deres, fortsett med det, det er moro å følge med!