-
Gammelt, midlertidig og nytt
Vi har to trapper opp til verandaen, en fra gårdsplassen og en fra kjellernivå. Den fra kjellernivået blir så og si aldri brukt, mens den fra gårdsplassen blir brukt mye. Dessverre har den blitt farlig å gå på pga råte, noe som ikke er så vanskelig å se her:
Dere ser der at det nederste trinnet er fjernet, og dere kan også se på høyre side at et trinn har gitt etter. Ikke bra i det hele tatt! Så i dag satt Eileif altså igang med riving av trappa, og mens han gjorde det, kvalitetssikret Nairo pallene vi har fått, som midlertidig skal fungere som trapp:
Og her er det ferdige resultatet:
Ikke akkurat supervakkert, men den er trygg og stødig og derfor mye tryggere enn den som var der.
Av nye ting i hagen må jeg jo bare holde dere oppdatert på georginene mine, og de blomstrer! Her er en vakker hvit:
Og her er en vakker rosa:
Det er mye maur på de, vet ikke helt hvordan jeg skal få bort de krypene.
Den nye klaserosen min er også i full blomst nå:
Faktisk tror jeg den er ganske lik rosen som står i bedet på andre siden av inngangsdøra, så da blir ikke symmetrien så gal allikevel 🙂
Klematisen er også i blomst nå, så selv om den ikke er ny, slik som georginene og rosen, så hører den jo med siden jeg har med gamle ting i dette innlegget også 🙂
Fargen på bildet her lyver, for den er enda litt mer burgunder enn blålilla, men det var veldig vanskelig å få frem. Med blitz ble fargen altfor blå. Jeg synes også blomstringen er veldig tidlig på klematisen i år, men det har vel sikkert med den varme sommeren å gjøre.
God lørdag!
-
Vann er ukult
Jeg synes vi har fått vår dose av vann der vann ikke skal være og manglende vann der vann skal være. For litt over 4 år siden hadde vi en massiv vannlekkasje på hytta som resulterte i at alt av gulv måtte rives og byttes. Restaureringa pågår enda siden vi gjør jobben selv, men nå er det virkelig ikke mye igjen. Samtidig mistet vi vannet her hjemme da pumpa i brønnen sa takk for seg, og vi levde da uten brukbart vann i springen i ca 3 uker. Og samtidig fikk vi en liten taklekkasje pga mye snø, så vi hadde “dusj” på kontoret. I den perioden hatet jeg vann som pesten.
I dag var jeg flink husmor og vasket på badet i 2. etasje. Jeg var akkurat ferdig, og skrudde av dusjhodet etter å ha skylt over badekaret. Så hører jeg at det suser i vannrørene på en måte det normalt aldri suser her i huset. Jeg blir stående og lytte, og blir så oppmerksom på at det siger litt vann fra under badekaret og mot meg. Be meg aldri om å fjerne fronten på et badekar, for jeg vet ikke hvordan. Men på en eller annen merkelig måte klarte jeg å få det av, og får så tatt tak i de nærmeste håndklærne for å starte med opptørking. Jeg ringer Eileif på jobb for å spørre hvor stoppekrana er, og får forklaring på det. Krana er selvsagt i råkjelleren, et rom jeg normalt aldri går inn i, men nå måtte jeg jo bare. Springer opp på badet igjen, og vannet fortsetter å piple, og jeg blir da oppmerksom på at det er varmtvann som renner. Så jeg fortsetter å pakke rundt med håndklær samtidig som jeg skrur på vasken på badet for å lette trykket.
Neste stopp var å ringe forsikringsselskapet. De hadde ingen foretrukne rørleggere, så jeg valgte enkelt og greit å ringe den rørleggeren jeg husket navnet på. De skulle sende opp en rørlegger og tipset meg samtidig om å dra ut sikringene til varmtvannsberederen, noe jeg gjorde. Samtidig satt jeg på krana på kjøkkenet og slo av krana på badet. Da tok det ikke lang tid før det sluttet å piple vann, men jeg rakk å ta et bilde av skaden først:
Ja, det er møkkete under der, jeg vasker ikke ofte nok under badekaret…
Rørleggeren kom, og han fant fort ut at det var brudd i en kobling (jeg gjettet på en gåen pakning). Så etter 30-40 minutter var problemet fikset, og vi har nå vann igjen, kun på de stedene det skal være vann. Vannet er riktignok litt grumsete, men det er helt normalt når man har brønnvann og det skjer noe utenom det vanlige. Heldigvis har jeg gode naboer, så jeg har fått hentet et par 10 liters kanner sånn at vi har til Nairo, til matlaging og til tannpuss.
Dagens huskestue gjorde meg oppmerksom på tre ting, ting jeg egentlig var klar over, men som jeg av og til glemmer:
Jeg blir ekstremt lett stressa. Ikke sånn at jeg springer rundt meg selv og ikke helt vet hva jeg skal gjøre, men mer sånn at jeg springer og tenker og handler. Jeg tror at jeg legger steg for steg-planer mens jeg tenker, men det skjer så ubevisst at jeg ikke er sikker.
Jeg klarer faktisk å ta kontroll og fikse det som må fikses. Det tror jeg kommer av disse planene jeg antar at jeg legger, og at jeg på en eller annen måte klarer å tenke logisk, fornuftig og praktisk. Så det å skrive nettopp dette her håper jeg skal gjøre at jeg husker det i fremtiden og dermed har mer tro på meg selv at jeg faktisk kan, jeg også!
Jeg bruker lang tid på å roe meg ned etter å ha stressa og vært full av adrenalin. Først da vi spiste middag og jeg tittet på ettermiddagens reprise av en gammel Grey’s Anatomy-episode følte jeg at jeg var rolig igjen, at skuldrene senket seg, at pusten ble normal, at pulsen gikk ned og at hodet sluttet å gå på høygir.Og dere: NÅ vil vi ikke ha noe mer trøbbel med vann!
-
Lite vann i elva
Vi har gått til Stenen i Enningdalselva mange ganger, og fra flere forskjellige utgangspunkt. I dag tror jeg vi tok den korteste veien vi noen sinne har gått, og selv om vi tok en rundtur, ble den på bare 5,5 km. MEN! For første gang siden mars har jeg gått tur på over 5 km! Jaggu på tide med tanke på at det ikke er lenge siden jeg nesten ikke gikk turer på under 5 km.
Bortsett fra et par uker med regn har denne sommeren vært varm og tørr ganske lenge. Det var tydelig å se der vi gikk gjennom skogen, skogbunnen var tørr og knaste under beina våre, og det var ytterst lite vann i elva når vi kom frem:
Selv om vi ikke gikk helt bort til Stenen og brua på Stenen, så er det liksom obligatorisk å ta bilde av den:
Fine gutta mine!
Nairo synes det var varmt i dag også, selv om det var grått. Men han var flink til å kjøle seg ned i elva og han er alltid flink til å drikke når vi er ute og går.
Enningdalselva er jo en lakseelv, så dette er kanskje en lakseflue? Nymfe? Tror jeg holder meg til å gjette på insekt, jeg :p
Dette er ihvertfall en frosk eller en padde. Ikke engang de to vet jeg forskjell på. Ser du han der han ligger og trykker?
I skrivende stund høljer det ned ute, og forhåpentligvis kommer det såpass mye regn at brannfaren i skogen minsker, at alle vekster får det de trenger av vann og kanskje elva vokser seg ihvertfall litt større.
Fortsatt god søndag!
-
Mat- og havnefestivalen 2014
Denne helgen er det den årlige Mat- og havnefestivalen på sydsiden i Halden, og som vanlig var jeg ikke interessert i å gå glipp av den. Men i etterpåklokskapens lys kunne vi like gjerne droppet det, for når jeg kjapt leste gjennom blogginnlegget fra festivalen i fjor, var det absolutt ingen endring til i år, bortsett fra at min kjære var med i år og så var det et par boder mindre i år enn i fjor.
Været var like dårlig som i fjor. Bodene i år besto av en med spekepølser og 5-6 boder med diverse “juggel”, leker, strikkede plagg (det er fremdeles et par jakker jeg har fryktelig lyst på), og capser, t-skjorter og boxere med diverse tekster og trykk.
Det var færre båter enn i fjor også.
I år hadde de droppet kupongheftene til matbodene, så nå betalte vi direkte i hver enkelt bod. Vi spiste Haldenpølse med potetsalat fra Bergstrøm, pulled pork i pita og gyros som varmretter og en panna cotta til dessert. Mett ble jeg, og herligheten kostet totalt kr. 235,-. Dyrt ja, men verdt det én gang i året.
Men nå håper jeg inderlig at de som arrangerer dette tar noen grep og gjør noen endringer. Jeg ønsker meg en festival med enda mer fokus på mat man kan kjøpe med seg hjem, f.eks. boder med hjemmelaget syltetøy og alt sånt. De klarer det jo på julemarkedet på festningen hvert år, så det må da gå an å få til noe sånt på denne festivalen også? Og når det først er såpass mange boder med “juggel” (hvor det samme går igjen i hver eneste bod), så kan man vel kutte ut ihvertfall 2-3 av de og heller ha hjemmelagede smykker, treleker, lokale strikkeprodukter eller lignende? Og jeg ønsker meg også at det blir trykket opp foldere med menyen til de enkelte matbodene slik som det har vært tidligere år, for nå var det jo håpløst å få en oversikt over hvem som serverte hva uten å måtte gå rundt og rundt på torvet.
Så i år er min konklusjon: god mat (som vanlig), men ellers totalt mislykket, og det har ingen ting med været å gjøre.
-
Har jeg blitt lat?
Jeg lurer på om jeg har blitt lat. Hvis jeg hadde vært skikkelig lat, hadde dette innlegget stoppet etter første punktum, men siden innlegget fortsetter er jeg vel ikke helt bortenfor all redning. Men noe har så absolutt skjedd, og da tenker jeg spesielt på turfronten. I fjor gikk det ikke en uke uten at jeg planla den kommende (og gjerne de neste) helgens tur. Sjekket værmeldingen og studerte kartene på ut.no for å finne beste mulige tur utifra hvilken tid vi hadde til rådighet og om vi ville gå en runde, frem og tilbake til noe, i skogen eller langs havet. Om vi ville gå en kjent og kjær tur, eller om vi ville utforske nytt terreng. Så langt i år er det ikke sånn.
Manglende motivasjon? Egentlig ikke. Nairo er på sitt mest lykkelige når vi er på tur, og selvsagt vil jeg se han lykkelig. Se han få raptusanfall i vannkanten eller i lyngen, se han speide innover blant trærne fordi han hørte noe, se han gå med snuta klistret i bakken fordi han følger et spor etter noe bare han vet hva er, se han lyse av stolthet mens han bærer en kongle eller når han kommer seg opp en bratt skrent.
I tillegg skriker alle fibre i meg etter å komme meg ut på cacheturer igjen. Jeg har ynkelige 8 funn så langt i år, og det er egentlig bare flaut.Dårlig økonomi? Økonomien har absolutt en avgjørende betydning. For selv om turen i seg selv ikke trenger å koste en krone, så koster det å kjøre dit jeg vil gå tur. Nå mener jeg ikke at alle turer må foregå langt borte fra hjemmet, men turene her i nabolaget er de vi går når vi ikke har tid til noe mer. Og det er dessverre sånn at regninger, mat og andre utgifter må prioriteres foran bensinutgifter til fritidsbruk.
Lite tid? Jeg må si egentlig ikke på dette også. Helgene står stort sett fritt til min disposisjon, husarbeid og det lille jeg gjør av hagearbeid kan gjøres av og til og innimellom.
Fra Norge på tvers-turen sammen med Siv Anita i juli 2012
For høye krav? Definitivt en medvirkende årsak. Av en eller annen idiotisk grunn sier hodet mitt at å finne én cache på en liten tur ikke er nok, og at turene som ligger i nærheten, men som allikevel ikke er en av de vi går oftest, ikke er bra nok. Jeg tar meg selv i å titte på bilder fra tidligere opplevelser, å lese blogginnlegg fra venner som ikke bor i flate Østfold og som derfor har mye mer spektakulære turer enn hva vi får, å drømme meg bort i forslag til 3-dagers fotturer på tidligere nevnte ut.no, å se på bilder fra de fantastiske turene venner poster på FB. Og da er liksom ikke svippturen i “naboskogen” noe fristende.
For komfortabelt i sofaen? Hvis klokka rekker å passere 10 på en fridag uten at jeg har kommet meg igang med noe, ja da er sofaen absolutt altfor komfortabel. Det er akkurat som om all energi fosser ut av kroppen og at det oppstår et magnetfelt mellom sofaen og meg som det er umulig å slite seg bort fra. Det eneste som får meg opp av sofaen og ut på tur etter det tidspunktet er disse småturene med Nairo i nabolaget eller hvis jeg har avtalt en tur sammen med noen.
Fra telttur i Tresticklan nasjonalpark i juli 2013
Dårlig kondis? Jeg vil ikke si at det er en grunn til at jeg har blitt lat, det har blitt en konsekvens. Det er ingen tvil om at det hadde vært verre å legge ut på en lang dagstur nå enn det var for et år siden, og det sitter selvsagt en liten fyr på den ene skulderen min som sier at det er mye mer behagelig å bli i sofaen enn det er å gå seg sliten en hel dag. Men jeg vet også av erfaring at det ikke skal så mye til for å orke litt mer for hver tur, så dårlig kondis er hverken en unnskyldning eller en forklaring.
Mangel på turselskap? Jeg har jo alltid turselskap i Nairo, men etter at jeg gikk hver eneste tur alene mens Eileif var nordpå må jeg si at jeg ble møkk lei av å ikke ha noen å skravle med på tur. Nå er jo Eileif hjemme igjen, men vi er litt for flinke til å motivere hverandre til å sitte i sofaen istedenfor å motivere hverandre til å gå tur. Jeg har i det siste gått noen turer sammen en nabo og hennes hund, og det er ingen tvil om at selv de mest kjedelige turene i nabolaget blir fantastisk koselige når man går sammen med noen. Så ja, mangel på turselskap er nok en medvirkende faktor til at jeg har blitt lat, selv om jeg faktisk har turselskap tilgjengelig.
Fra Aursjoen kultursti sammen med Heidi i juli 2013
Nå høres det ut som om jeg aldri går tur og at Nairo ikke får det han trenger. Selvsagt kunne han fått mer enn det han får, men han får selvsagt stort sett det han trenger. Som i dag, hvor vi tok en av de vanlige turene i nabolaget (som forresten nå er så gjengrodd av busker og gress og bregner at jeg faktisk ikke har lyst til å gå den turen igjen før til høsten), og Nairo fikk brukt både nese og ører og øyne. Og han fikk også en litt utenom det vanlige-opplevelse da vi gikk forbi beitet til kyrne til naboen, og de var supernysgjerrige og fulgte oss så langt de kunne:
Uansett hvorfor jeg har blitt så lat, så kjenner jeg at jeg må ta meg selv i nakken. Få ned forventningene og si til meg selv at små turer også er store turer, at turer i nabolaget også kan være gode og opplevelsesrike, at én cache er bedre enn ingen. Og hvis det er noen som har lyst til å ha meg med på tur, så er det bare å si ifra!
-
3 års bryllupsdag i dag
I dag er det 3 år siden en av de største dagene i vårt liv. Hvor i alle sine dager ble det av de 3 årene? Jeg synes ikke det er mer enn et par måneder siden jeg sjekket værmeldingen opptil mange ganger pr dag, at jeg omtrent gikk rundt meg selv i et forsøk på å finne ut om det var noen detaljer jeg hadde glemt, noe jeg ikke hadde tenkt på, noe jeg manglet kriseplan for. Det er ikke lenge siden jeg, roligere enn jeg hadde trodd, var hos frisøren på morgenen og så ble sminket på formiddagen. Det er ikke lenge siden adrenalinet og sommerfuglene i magen kom snikende da jeg fikk på meg brudekjolen og da jeg fikk se brudebuketten for første gang. Det er ikke lenge siden jeg sto på kirketrappa sammen med mamma, og sommerfuglene endret seg til gigantiske forhistoriske utgaver av seg selv mens kirkeklokkene kimte. Og det er ikke lenge siden kirkedørene gikk opp og jeg fikk se han som bare minutter senere sa ja og ble min ektemann.
Foto: Wenche Strand
Jeg savner den dagen, jeg! Spenningen, gleden, stemningen, gjestene, selskapet, alt! Og jeg har lyst til å en eller annen gang fornye løftene våre. Da vil jeg ikke gjøre det like formelt som ved et vanlig bryllup, men jeg har lyst til denne spenningen og stemningen igjen. Eller kanskje jeg bare skal slutte å se på “Say yes to the dress” for å slippe å bli fristet? 😉
Elsker deg, mannen min! <3
-
Litt shopping
Eller kanskje det heter mye shopping? Siden vi lever relativt sparsommelig av logiske årsaker, har jeg gjennom årenes løp blitt veldig flink til å ikke shoppe. Penger skal brukes på det mest nødvendige, og skulle vi mot formodning ha noe til overs, går det inn på en sparekonto til potensielt dårligere tider. Sånn fungerer hodet mitt når det gjelder økonomi, og selv om vi begge skulle få oss faste jobber, kommer nok hodet mitt til å fortsette å fungere på den måten i mange år til. Både fordi det har blitt en vane, men også fordi det er så himla mye å bruke pengene på av nødvendige ting som hus og bil og sånt.
Men av og til må jeg bare bruke litt penger på “unødvendige” ting. Unødvendige ting er for meg ting vi klarer oss veldig fint uten, men som vi uansett kommer til å bruke. Da sløser jeg ihvertfall ikke bort pengene som ellers ville gått til sparekontoen. Denne “sløsingen” er min måte å klare å gå månedsvis uten å kjøpe noe som helst “unødvendig”.
Forrige helg hadde Stormberg et gavekort på kr. 400,- til alle som handlet for over kr. 1.000,-. Og det var ikke det minste vanskelig å plukke varer for over kr. 1.000,- i nettbutikken :p
Zen Sports-bh, bilde lånt fra stormberg.no
Sports-bh’er får jeg egentlig ikke nok av, og når de kommer i rødt er fargevalget veldig enkelt for meg 😉 Denne bestilte jeg i en størrelse som viste seg å være for liten, men fikk byttet den til en størrelse større i Stormbergs butikk på Nordby shoppingsenter i dag. Nå har jeg bare prøvd den på, ikke brukt den ordentlig, men jeg tror den vil fungere fint til mitt bruk som jo bare er vanlige gåturer og ikke noen store hopp og sprett. Men jeg kan allerede si at snittet på bh’en ikke er laget for oss som har litt store fordeler.
Sinnes hipster, bilde lånt fra stormberg.no
Denne har jeg allerede brukt, og den er behagelig og myk. Jeg har en annen hipster-modell fra Stormberg også, og på den bretter strikkanten seg ned og er fryktelig irriterende. Det gjør den ikke på denne.
Spinn sømløs topp, bilde lånt fra stormberg.no
Her er det stretch for alle penga, og jeg kan godt tenke meg at denne er god for de som driver med litt mer høyintensiv trening enn hva jeg gjør. Men jeg tror og håper at den også blir god å ha på de litt lengre gåturene i skogen, da den puster godt og tørker fort.
Fonnavik jakke, bilde lånt fra stormberg.no
Denne jakka bestilte vi til Eileif da han trenger en ny vår- og høstjakke. Jeg hadde siklet på den, jeg også, men jeg trengte ingen slik jakke, så da skulle den gå til Eileif. Men dessverre for han ble denne for trang over ryggen hans, og siden jeg synes den var like fin i virkeligheten som på bildene på nett, så ble den min istedenfor. Jeg kommer garantert til å finne massevis med bruksområder for denne også 😀
Som nevnt var jeg en tur på Nordby i dag. Måtte dit av flere årsaker enn bare å bytte sports-bh’en (blant annet for å finne bryllupsdagspresang til min kjære, tenk 3 år til onsdag!). Nordby er ikke det morsomste jeg vet. Shopping generelt er ikke det morsomste jeg vet. Men i dag fikk jeg ganske god utbytte av turen, selv om det fremdeles står igjen to ting på handlelista mi. Men her er det jeg fikk med meg hjem, alt kjøpt på H&M.
(jeg så først når jeg lastet inn bildene på pc’en at fokuset her ikke hadde kommet på skjørtet men på bakgrunnen, og da var jeg for lat til å gå opp og hente skjørtet igjen for å ta et nytt bilde…)
På jobben er jeg normalt ei olabuksejente, men nå på sommeren blir det altfor varmt. Jeg har tre lange skjørt jeg veksler mellom, men de fleste av mine andre skjørt er kortere enn jeg føler jeg kan gå med. Har sikkert noe med alderen å gjøre, for skjørtene begynner å bli noen år gamle. Men dette er et helt enkelt svart skjørt (nei, ikke grått, som det ser ut som), og det har litt vidde nederst og en fin lengde på meg, sånn nesten ned til knærne. Skjørtet har også synlig glidelås bak.
Et enkelt burgunder skjørt i samme stil som det svarte, men dette har ikke like mye vidde nederst. I tillegg er det bittelitt lengre bak enn foran.
Et enkelt svart skjørt i full lengde, noe som innebærer at det er bittelitt for langt for meg egentlig, men det går sånn på hengende håret. Så får jeg heller prøve å få lagt det opp ved anledning. Og til min store glede oppdaget jeg når jeg kom hjem at det er lommer i skjørtet også 🙂
På vei hjem ble det (som vanlig) en tur innom Gårdsbutiken. Skravling er alltid koselig, og Nairo trenger av og til noen ting, han også:
Karlie Flamingo Cooling Pad 90×50 cm (sammenbrettet på bildet), Fixodida tabletter mot flått og to helt vanlige tennisballer
Nairo takler vanligvis varmen veldig godt, men i år synes jeg han peser mer enn normalt. Kanskje ble det for varmt for fort, ikke vet jeg. Han har ihvertfall ikke hverken mer eller mindre pels i år enn han har hatt tidligere år. Men for å hjelpe han litt kjøpte jeg kjøleteppe til han. Han har ikke helt forstått at den er god å ligge på, selv om vi har hatt en treningsøkt med teppet. Men jeg håper han skjønner det etterhvert, og hvis ikke han gjør det, kommer Eileif til å bruke den selv 😉
Vi gir Nairo ExSpot hele sommeren, og det har fungert bra mot flåtten. En og annen flått får han selvsagt alltid, men i år synes jeg han har fått litt vel mange. Nå kan man sikkert si at han ville fått veldig mange fler uten ExSpot’en, og det er sikkert sant, men jeg har lyst til å prøve noe annet, derfor kjøpte jeg Fixodida tabletter. Det er nok tabletter til 40 dager til han, og i løpet av den tiden bør vi kunne fastslå om Fixodida fungerer for han.
Av alle hundeleker i hele verden (ihvertfall av de han har prøvd), så er Nairo aller mest glad i baller. Og hvis vi skal rangere forskjellige typer baller, så ligger tennisballer helt øverst på pallen. De forrige tennisballene vi kjøpte delte seg innvendig, så nå er det ganske lenge siden Nairo har hatt en tennisball. Så jeg skal love dere at gleden var stor da han i ettermiddag fikk en av disse, og han har gått rundt og båret på den helt siden det. Han la seg overraskende nok til å sove litt i ste, men da med tennisballen trygt plassert mellom forlabbene. Ikke prøv å ta fra han tennisballen hans, altså! :p
Det var ukas shopping (og antagelig halvårets shopping) for min del, har dere shoppet noe “unødvendig” i det siste? Fortell! 🙂
-
To drømmecacheturer
Det finnes mange enkeltstående cacher jeg har lyst til å ta, men siden Tove spurte etter hva drømmecacheferien min ville vært, er det to turer jeg vil fortelle om.
Den første er forholdsvis nære, men også den mest krevende. Det er en WoodTrail (WT) som ligger i Skrim-Sauheradfjella naturreservat sør for Kongsberg, i grensetraktene mellom Telemark og Buskerud, og den er på hele 292 cacher fordelt på 85 km (pluss noen til som ikke er en del av trailen, men som ligger i samme område):
Her snakker vi om teltovernattinger (eller hytteovernattinger for de som foretrekker det) og lange dagsmarsjer i både skogsterreng og opp på noen topper, hvor den høyeste er 871 moh. Selv uten sykdom i kroppen er ingen av oss godt nok trent til å ta denne trailen i en fei, så jeg tror nok det hadde vært mest hensiktsmessig for oss å dele trailen i to ukesturer, for ikke bare er det langt å gå i variert terreng, men det tar også mye tid å finne og logge cacher underveis. Og poenget for meg er at jeg skal kose meg og nyte turen, ikke stresse for å finne flest mulig cacher på kortest mulig tid. Spesielt interesserte kan gå inn på den første cachen i trailen, 001 # WT 85 km – 50 timer # 3 GC4AWWD.
Min andre drømmecachetur befinner seg nesten i den andre enden av vårt langstrakte land, og selv om de fleste cachene der er lett tilgjengelig, så er det altså å komme seg dit som er utfordringen. Stedet jeg snakker om er Vannøya i Troms, nord-nordøst for Tromsø, øya min bedre halvdel kommer fra:
Det er ikke flere enn 13 cacher på øya i skrivende stund, og selv om det ikke var en eneste cache der har jeg vanvittig lyst til å se øya. Men når jeg en eller annen gang kommer meg nordover skal jeg så absolutt gjøre mitt beste for å finne alle boksene. For når man går inn og titter på de enkelte cachene og ser på bildene som er lagt ut, så må man jo bare få lyst til å se dette utrolig fine landskapet med hav og fjell. Gå f.eks. inn på cachen Torsvåg GCVEB2 og titt på utsikt og høyde.
Det er jo etter hvert mange av dere faste lesere som har begynt med caching, hva er deres drømmecacheturer?
-
Årets første x2
I alle år har jeg vært forkjølet mer eller mindre gjennom hele vinteren. Det er først de senere årene dette heldigvis har avtatt, men jeg slipper som regel aldri unna. Disse månedene som Eileif har vært nordpå, har jeg holdt meg frisk. Min teori er at kroppen har gått på høygir fordi jeg ikke har hatt tid til å være syk. Den dagen jeg skulle hente Eileif, våknet jeg med såre mandler. Feberen kom mens jeg kjørte til Gardermoen, så planene mine om å bruke denne påsken til å gå lange deilige skogsturer med Nairo har gått rett i vasken. Istedenfor har det blitt to korte turer, og ellers sløving foran pc og tv, med inntak av væske og febernedsettende. Årets første forkjølelse er et faktum, og den kunne ikke kommet på et verre tidspunkt. Tenk å måtte holde seg i ro i dette fantastiske påskeværet! 🙁
Den andre av årets første ble gjennomført nå i ettermiddag, det var årets første grillings. Og grillings er aldri feil, uansett om man er syk eller ikke:
Smørdampet sopp, smørdampede poteter, marinert svinefilet, Haldenpølsa fra Bergstrøm og potetsalat fra Bergstrøm. I tillegg koste Eileif seg med marinert spareribs. Kommer til å være mett resten av kvelden og antageligvis i morgen også, men det er det verdt! 🙂
Fortsatt god påske, håper de av dere som har nydelig vær har mulighet til å virkelig nyte det 🙂
-
Jeg ønsket meg nordlys, og det fikk jeg!
For en stund siden spurte Eileif hva jeg ønsket meg fra nord. Jeg ville egentlig ikke ha noe annet enn at han kom hjem, men gave skulle han ha med uansett hva jeg sa. Så jeg sa at jeg ønsket meg nordlys, og det fikk jeg:
Holdt på å le meg ihjel når han la avisa på bordet! :p
Men jaggu kom han med flere gaver også. Snille svigermor hadde sendt dette med han til meg:
Nydelige tykke sokker med reinsdyr på, perfekt til kalde vinterkvelder. Herlige tynne hjemmestrikkede sokker, akkurat sånne jeg trenger i turstøvlene. Og en vakker buff med nordlys på, og teksten “I’ve seen the light”. Nå har jo jeg ikke sett lyset (hverken på den ene eller den andre måten), men jeg skal uansett bære denne buffen med stolthet!
Og så fikk jeg gaver av søte snille mannen min:
T-skjorte med nordlys på, isbjørn med baby (perfekt til bamsesamleren meg!), kjærlighetste (nok en gang: mannen min er definitivt mer romlemantisk enn meg 🙂 ), 3 små magnetiske bokmerker (bare 2 ble med på bildet), og kjøleskapsmagnet. Så ingen skal komme og si at jeg ikke får det jeg ønsker meg, og heller ikke at mannen min ikke er oppfinnsom! 😀
Og forresten: det er ubeskrivelig herlig å ha mannen min her hos meg igjen!