-
Nært hytta, men likevel ukjent
I Sponvika, ikke langt fra hytta mi, ligger Kjeøya. Dette er egentlig ikke en øy, da den såvidt henger fast i fastlandet, men den heter nå engang Kjeøya. Her burde jeg være kjent, men det var tydeligvis nok å finne på i området helt nært hytta da jeg var liten, for vi tok liksom aldri turen til Sponvika, og derfor er nesten hele Kjeøya uutforsket område for meg. Det eneste stedet jeg kjenner til her, er badestranda Pina.
Selvsagt er det cacher på Kjeøya. Vi har vært her ute før og funnet et par, men det har med tiden dukket opp fler, og i dag passet det bra å stikke utom og se om vi fant noen. Vi fant én cache på vei ut mot Sponvika, og så hadde jeg notert meg 4 cacher på selve øya, men vi endte opp med å se etter to av de.
På Kjeøya er det flere gamle skyteskår og små fort. Nå har jeg ikke noe annet enn infoen fra cachene å gå etter, men visstnok stammer disse forsvarsverkene fra Karl XIIs tid, men de ble også brukt under 2. verdenskrig. Her ser dere inngangen til et skyteskår:
Nå skjønner jeg ikke helt vitsen med dette skåret, for det ligger i en liten dal i terrenget, uten utsikt noen vei. Men kanskje det var bedre utsikt den gangen det ble bygget?Her er utsikten fra et annet skår:
Trærne var helt sikkert ikke der den gangen 🙂Det er ingen merkede stier på øya, så det blir mye gåing i busker og kratt for å finne frem. Heldigvis kommer man før eller senere over en sti som fører oss i nogenlunde riktig retning, men i god geocachingånd finner vi aldri stier før det nesten er for sent 😉 Vi kom oss uansett over til den andre siden av øya, og her fikk vi utsikt utover havet:
Og her fikk jeg virkelig smake på savnet etter havet. Ikke å være på sjøen, for det liker jeg ikke, men å se vannet, ha utsikt langt utover, høre bølgeskvulp og måkeskrik…åh, som jeg håper vi kan bli ferdige med hytta snart!Eileif og Nairo har ofte samtaler når vi tar oss pauser. Jeg hører aldri etter hva de snakker om, men det virker som om de diskuterer alt fra utsikt til verdensproblemer:
Seilbåten dere ser til høyre der så vi ganske lenge. Og vi hørte den. Eller, vi hørte ikke så mye av motoren i båten, men vedkommende som var ombord spilte salmen “O bli hos meg” på trompet. Så har man opplevd det også 😉Nairo koser seg som alltid på tur, og for en gangs skyld klarte jeg å få knipset et bilde hvor han smiler litt, og hvor de fine mandelformede øynene hans virkelig kommer til sin rett:
Og kort tid etterpå blir han utålmodig igjen, og det er akkurat som han sier: “Skal vi ikke gå videre snart??? Nå da??? Nå da??? Jammen, NÅ DA???” 😉
Turen i dag ble ikke særlig lang, men det er ikke lengden som teller. Og på toppen av det hele klarte Nairo å passere tre voksne mennesker og en barnevogn uten å hverken bjeffe eller å gjøre noe som helst annet, han bare kastet et blikk på de og tuslet videre uten å stoppe. Kanskje min lille vakre endelig begynner å bli litt voksen i hodet? 🙂
Del dette på:
-
Merkedager og turer
I går var det 30 år siden pappa døde. En merkedag jeg helst ville vært foruten, og selv om jeg husker den dagen som om den skulle vært i går, så har jeg jo levd størstedelen av livet mitt uten pappa, og vet liksom ikke om noe annet. Det ble uansett en tur på kirkegården med en bukett røde roser.
Nairo og jeg gikk så en tur i lysløypa på Høyås. Målet var å finne en cache, og selv om den lå ganske langt borte fra oppgitte koordinater, så fant vi den ettersom noen hadde vært greie og skrevet mer riktige koordinater i sin logg. Denne cachen ble vårt funn nummer 600 og runden var på 7,16 km, så jeg var alt i alt storfornøyd med turen.
I går fylte den yngste datteren til et vennepar 5 år og i tillegg fyller mannen i huset der år i morgen, så vi startet dagen i dag med å dra på besøk til de. Og Busterine sier sjeldent nei til kos når man kommer dit:
De satt opp trampolina i dag, og det synes jentene var toppers! De hoppet og hoppet, og til slutt lo de så mye at de knapt klarte å stå på beina:
Kalvingen er i full gang hos de, og her har to av kalvene brutt seg løs, og ligger i låvedøra og nyter sola:
De har også høns på gården, og ikke lenge etter at jeg tok bildet over av kalvene, så kom den ene kalven rundt hjørnet på låven og “jaget” hønene mens den danset litt, slik bare kalver kan. Veldig synd at jeg ikke fikk knipset bilde akkurat da!Da jeg gikk langtur sammen med E om tirsdag, nevnte hun at det skulle gå en merket sti fra Aspedammen til Skårefjell. Jeg har jo vært en del ganger på Skårefjell, men da har jeg gått fra Klepper, noe som innebærer 30 minutters kjøring hjemmefra. Til Aspedammen tar det bare 15-20 minutter, så Eileif og jeg bestemte oss for å se om vi fant denne stien i dag, og det gjorde vi:
Veldig enkelt å finne frem til utgangspunktet, vi parkerte rett over jernbanesporet i krysset mellom Aspedammenveien og Ørveien, fulgte så veien bort til venstre og opp den bratte bakken, det er faktisk blåmerket helt fra jernbanen.Dette var en kjempefin tur! Blåmerkingen var tidvis veldig bra og tidvis litt dårlig, men stien er så godt oppgått at det var lett å følge den hele veien. Noen bløte partier, men stort sett greit å gå rundt.
Vi var ikke kommet så langt inn i skogen før vi kom over dette treet:
Hvem har laget disse hullene? Som dere ser på kartet, er det langt til nærmeste vann, så bever er det vel ikke? Holder hakkespetten på så nært bakken?Hele turen går gjennom stort sett åpne partier, med litt skog her og der. Veldig deilig å slippe å krangle med trærne om plassen!
Stien vi fulgte er en del av Olavsleden:
Jeg har jo gått deler av Olavsleden fler ganger og på forskjellige steder, jeg bare tenker ikke over at jeg faktisk følger den.Vel fremme på Skårefjell måtte jeg som vanlig opp i tårnet for å ta et utsiktsbilde:
Nesten helt i venstre bildekant, kan dere skimte Nexanstårnet (en liten gråhvit prikk), som utifra ryktene er Norges høyeste bygning, med sine 123,5 meter.Utkikkstårnet på Skårefjell har 3 avsatser med bratte tretrapper hele veien opp. Jeg er stolt over at jeg kommer meg til den midterste avsatsen, i dag ble jeg enda mer stolt over at Nairo kom seg opp til den nederste avsatsen og også at han kom seg like hel ned igjen:
Dette tårnet er relativt nytt. Det gamle tårnet sto på en fjelltopp i nærheten av det nye tårnet, men det er bare morken ved og noen gamle fester i fjellet igjen av det gamle:
Jeg synes selv at jeg har blitt mer og mer dårlig på å ta interessante bilder på tur. Det blir for det meste bilder av Nairo og av utsikt. Dette tenkte jeg på da vi gikk hjemover, noe som resulterte i at jeg ble litt mer oppmerksom på de mindre tingene vi gikk forbi. Sånn som dette “skjegget”:
Og disse snodige “blomstene” jeg antar er rester fra i fjor:
Turen i dag ble på 8,3 km. Og jeg må bare avslutte dagen med å skryte litt av meg selv, for jeg er superstolt over å kunne si at jeg denne uken har gått 34,6 km! Så langt har jeg ikke gått på én uke siden jeg startet å bruke Endomondo i mai i fjor! Og i tillegg har jeg gått 72,87 km så langt i april, noe som innebærer at denne måneden blir min beste måned noensinne! Nå går jeg ikke tur for å gå lengst mulig, og jeg bruker heller ikke Endomondo for å passe på at jeg får gått lengst mulig, men når jeg først har tilgang til den type informasjon via Endomondo, så må jeg si at jeg blir supermotivert og superstolt over å se sånne resultater 🙂 Nå har jeg bil igjen i noen dager, så da kan det kanskje bli noen fine turer til uka også 🙂Del dette på:
-
I kjent terreng
Jeg starter dagens innlegg med å på en måte avslutte gårsdagens. For jeg avsluttet i går med å skrive at Nairo lå til lading med hodet på beina på Eileifs kontorstol, og tilfeldigvis fikk jeg tatt et bilde av det. Nå er det vanskelig å se stolbeina (det er 5 av de), men de er der et sted, under masse pels 😉
Tilbake til i dag. I dag valgte vi å gå en tur vi har gått før, nemlig til Björnerödspiggen. Stien begynner ca 20 minutters kjøring herfra, og det er en tur på totalt ca 3,6 km. Siden dette er en topp med et utkikkstårn, er det en del stigning opp mot toppen, men selv om vi ikke har gått denne turen veldig mye, merker vi at den blir lettere og lettere å gå. Og det er moro når man merker at noe så morsomt som å gå tur gjør at formen blir bedre! 🙂Vel oppe tok jeg turen opp i den nederste avsatsen i tårnet. Der kan man lese dette:
Nå tør ikke jeg å bevege meg så mye rundt når jeg er oppe i et sånt tårn, men utsikten mot havet måtte jeg bare dokumentere:
Det er så utrolig godt å ha utsikt til noe annet enn bare skog!Mens vi tok oss en pause i sola, kom det først en gjeng med mennesker opp fra en annen sti enn den vi hadde gått (mental huskelapp: jeg må sjekke ut hvor den stien går fra!). Nairo stilte seg på bakbeina og vinket til de mens de var på avstand, men så fort de kom bort til oss, fikk pipa en annen lyd. Og så kom det en ny gjeng fra samme side som oss, og de hadde med seg ei søt tispe som Nairo selvsagt prøvde å sjarmere:
Selv om Nairo nå hadde fått fokus vekk fra “skumle” mennesker, valgte vi å tusle tilbake mot bilen, det ble liksom litt vel mye mennesker der. Og utsikten tilbake er også verdt å beundre:
Dette er da i motsatt retning av hav-bildet.Og så må jeg bare avslutte med å skryte litt av meg selv. Denne uka har jeg gått tur 5 av 7 dager, og jeg har til sammen gått 2 mil! Kjempestolt!
Ukens utsiktsbilde kommer senere i dag 🙂
Del dette på:
-
I ukjent terreng
I dag tok vi turen til et for oss delvis nytt område. Jeg har gått deler av denne turen før, Eileif har aldri vært her. Alltid moro med noe nytt!
(kartutsnitt fra Endomondo)Jeg har tidligere gått til like etter Bråtenetjern, bittelitt lenger enn 2-tallet. Vi har hørt rykter om at det skal ligge en gapahuk inn den veien vi gikk i dag, men vi fant den ikke. Mulig jeg er på villspor, men jeg tror den gapahuken ligger nærmere Elgsjøen, som forøvrig er sjøen elven Elgå kommer fra, og den elven ender opp som Elgåfossen.
Men, uansett, avgårde gikk vi. Jeg tok på meg broddene og testet også ut de nye gåstavene i dag, gikk veldig fint! For en del snø og is er det fremdeles i skogen:
Aldri en tur uten raptusanfall 😉
Huset Bråtane har utsikt til Bråtenetjern. Dette er en gammel plass:
Utsikt over Bråtenetjern:
Huset ligger på høyden på utsiden av venstre bildekant.
Videre inn i skogen bar det, på en blanding mellom gamle ubrukte skogsbilveier, nesten gjengrodde stier og over lyng. Etter en stigning hadde vi utsikt bakover mot det jeg antar er Korstjern:
Plutselig dukket det opp blåmerking her og der:
Men det var klin umulig å følge merkingen, så det ble mye gåing i lyng.
Til slutt fikk vi utsikt over dette vannet, som jeg etterpå fant ut er Langevann (det finnes fler vann i traktene som heter Langevann):
Så her stoppet vi, drakk litt vann og spiste en KvikkLunsj. Det blåste surt i dag, men sola varmet allikevel, og det var godt å bare sitte og høre på stillheten, bare avbrutt av romlingen fra Nøkken som vil ha bort isen over seg 😉
På vei hjemover fikk vi vikeplikt for denne karen:
2 cm lang, og med stø kurs bort fra snø og is. De er så søte, de larvene som ser ut som de har pels 🙂
Nairo har stått til tørk på verandaen siden vi kom hjem, nå ligger han til lading med hodet oppe på beina til Eileifs kontorstol. Fast soveplass for Nairo så lenge vi sitter ved hver vår pc, for da får han umiddelbart med seg om vi beveger på oss 🙂
Det er meldt bra vær i morgen også, lurer på hvor jeg skal gå tur da!
Del dette på:
-
Jakten på staver
Da jeg gikk Norge på tvers i fjor, fikk jeg låne gåstaver av Siv Anita. Det var jeg utrolig takknemlig for, både for at de hjalp meg i klatringen både oppover og nedover, fordi de gjorde at jeg ikke ble så sliten i armene, og fordi de hjalp meg å holde balansen. Nå kan jeg jo ikke bruke gåstaver mens jeg går tur med Nairo, da jeg ikke kan ha kobbelet hans i magebelte på grunn av ryggen min, men er Eileif med og går tur, er det han som går med Nairo, og da hadde det passet meg ypperlig å ha gåstaver.
Påskeaften tok jeg derfor turen til XXL i Sarpsborg. Jeg hadde fremdeles litt til gode der på et par gavekort, og ville bruke det på gåstaver. Joda, de hadde gåstaver, men hverken jeg eller ekspeditrisen klarte å skru fast teleskopdelen på stavene, og å ha gåstaver som ikke er høyere enn 70 cm er liksom litt bortkastet. Allikevel ville jeg få brukt opp gavekortene, og siden vi ikke har vært 100 % fornøyde med noen av drikkeflaskene våre, endte jeg opp med å kjøpe to av disse:
(bildet er lånt fra Nalgenes nettside)
Jeg har brukt flasken for første gang i dag, og er strålende fornøyd. Lett å bære med seg i hånda og god å drikke av. Det jeg angrer på, er at jeg kjøpe flasker på 0,5 liter, det blir litt lite. Så nå står det større varianter av denne på ønskelista, og på Nalgene sine hjemmesider kan man også lage sin egen variant. Jeg liker! 🙂
Jakten på staver fortsatte. Jeg stakk bortom Intersport på samme senter som XXL, men de hadde ikke gåstaver. På vei hjem, stoppet jeg på G-Sport på Svinesundparken. Der hadde de billige gåstaver i fast lengde, men jeg fant ingen lengde jeg synes funket for meg. De hadde også teleskopstaver, men de kostet like mye som en ukes matbudsjett, altså ikke aktuelt. Og til sist stoppet jeg på Intersport på Halden storsenter, men fikk der beskjed om at de skulle slutte å føre friluftsartikler (!), så de hadde heller ikke.
Da jeg kom hjem, tenkte jeg at det må da for svingende være mulig å få tak i teleskopgåstaver, så jeg satt igang et intensivt søk på nett. Til slutt kom jeg over denne nettbutikken, og de hadde jaggu teleskopstaver på tilbud! Det virker som om jeg fikk kjøpt det siste paret, for jeg finner de ikke igjen i nettbutikken, men det er disse jeg fikk hentet i dag:
(bildet er lånt herfra, en google-link da linken til originalsiden ikke virker)Og nå serverer jeg dere noe å mobbe meg for på et sølvfat 😉 Jeg trodde at stavene besto av to stenger, og hadde lest meg frem til at riktig høyde på stavene for meg skulle være ca 110 cm. Så jeg vred og strakk ut stavene, og strammet de igjen på riktig høyde, og skjønte ingenting da håndtaket såvidt rakk meg til hoftene. Jaja, sikkert feilmerking, tenkte jeg, og justerte de til det som føltes som riktig lengde, noe som var helt i ytterkant av hvor langt jeg kunne dra stengene fra hverandre. Dette stusset jeg veldig på, for da er jo stavene egentlig laget for barn, kortvokste og oss som er max 160 cm lave. Satt stavene fra meg, men når det er noe som irriterer meg, klarer jeg ikke å skyve det bakover i hodet, så jeg tok de frem igjen. Oppdaget at foten nederst kunne tas av, slik at jeg da får pigger istedenfor. Perfekt for isføre 🙂 Men samtidig som jeg dro av foten, synes jeg at staven også ble litt lengre. Og da oppdaget jeg at det var en tredje stang inni der! Når jeg da fikk stilt den der den skulle være og så stilt den andre stangen på 110 cm, så passet de perfekt! Jeg må si jeg følte meg rimelig blond en stund der, jeg får skylde på de grå hårene og det faktum at jeg fyller rundt tall om 6 måneder minus 1 dag 😉
Nå gjelder det bare å få med seg Eileif på tur, så jeg kan teste ut de fine nye gåstavene mine 😀
God helg!
Del dette på:
-
Linnekleppen
I går gikk Nairo og jeg en tur på såvidt over 7 km i Høyåsmarka her i Halden. I dag fikk vi med oss Eileif, og vi dro til Linnekleppen, som ligger på grensen mellom kommunene Marker og Rakkestad. Selvsagt var det en cache som lokket (det var det også i går), men hovedsaken var å komme oss ut i frisk luft.
Du kan lese mer om Linnekleppen på hjemmesiden deres, og ifølge denne siden er Linnekleppen Østfolds femte høyeste topp. Så vi kan nesten si at vi har vært på topptur i dag 😉
Fra første steg ble tatt, var jeg veldig glad jeg hadde tatt på meg broddene. Skogsstien var bar i de mest solfylte områdene, men stort sett gikk vi på is eller på snø på is. Generelt sett var det et kjempefint terreng å gå i, og i motsetning til stort sett over alt ellers i Østfold, så var det veldig åpent her, og vi hadde god utsikt nesten hele turen.
Ikke lenge etter parkeringsplassen møtte vi på denne figuren:
Nesten hele veien fra parkeringsplassen og opp er det satt ut informasjonstavler. Her kan man lese om dyreliv, planteliv og miljøet, veldig informativt:
Sola strålte som bare vårsola (og påskesola) kan, og det er på ingen måte feil å gå tur på en dag som denne og med slik utsikt:
Og så måtte vi jo bare ta oss en liten pustepause når vi møtte denne karen:
Nairo har sjeldent tid til å sette seg når vi tar pauser. Han bruker tiden til å snuse rundt, og til å være full i apestreker:
Men av og til har han tid til å være litt søt også, selv med snø på snuta:
Etter 3,3 km gåing i veldig rolig tempo (brukte 1 time og 14 minutter opp), var vi fremme:
De har virkelig lagt området til rette for turgåere, med en fin gapahuk, massevis med benker, et par klatrestativer til ungene, og ikke minst:
Og man trenger ikke føle seg ensom der oppe, for man har alltid selskap av denne karen og et par av hans artsfrender:
Det er satt opp et monument der med litt info, og med oversikt over alle som har hatt vakttjeneste der:
Utsikten var formidabel fra selve toppen, selv om det sto trær både her og der:
Selvsagt er utsikten bedre fra toppen av tårnet, men ikke pokker om noen får meg opp i den trappa!
Så jeg holdt meg på landjorda og storkoste meg i solsteiken:
Vel nede igjen kunne vi konstatere at vi hadde gått 6,6 km inklusive ca 300 høydemeter oppover, og vi brukte 2 timer og 12 minutter med effektiv gåtid. All isen på stien var årsaken til at det gikk ganske så sakte, men det var en utrolig fin tur, og jeg anbefaler den til alle som er i området. Skal du gå der på sommertid, leser jeg i cacheloggene at vanntette støvler anbefales. Og ja, cachen ble funnet 🙂
Del dette på:
-
Sånn var mars
For tiden sitter jeg fast her hjemme. Eileif har fått praksisplass og har derfor bilen hver dag, og jeg kommer meg ikke noe sted. Og siden det ikke skjer nevneverdig mye i et gult hus ute på landet, så blir det ikke mye å fortelle om i bloggen. Derfor tenkte jeg at jeg kunne vise dere hvordan min mars har vært de siste årene 🙂
Vi begynner i 2003, altså 10 år siden! Da var jeg på hytta, og hadde masse besøk av fugler på fuglebrettet rett på utsiden av et vindu:
Hvis jeg ikke tar helt feil, er busken en kaprifol, og den hadde allerede i mars kommet med skudd.
Så flytter vi oss til mars 2004. Store ting skjedde i nabolaget, vi var i ferd med å få en ny E6 og en ny Svinesundbro:
I juni dette året fikk jeg mulighet til å gå opp på buen, og selv om høydeskrekken min stoppet meg fra å komme meg helt på toppen, var det allikevel en storslagen opplevelse! Og i juli heiste de opp midtseksjonen av veien. Da kjørte jeg utom hver morgen før jobb for å ta bilde av hvor langt de hadde kommet, de brukte 3 dager på den prosessen.
I mars i 2005 var jeg på Nordens Ark:
Nå er det altfor lenge siden jeg var der sist, og jeg savner å gå rundt der nede og titte etter dyrene.
Mars 2006 var tydeligvis kald, ihvertfall hvis vi skal dømme utifra hvordan Elgåfossen så ut:
Det er tomt i bildemappa mi for mars 2007, men 22. mars 2008 hadde vi en fabelaktig solnedgang her:
Av og til skulle jeg ønske at jeg virkelig klarte å ta bilder av hvordan naturen nøyaktig ser ut, for jeg synes alltid det går noe tapt på veien mellom virkelighet og minnebrikke.
28. mars 2009 var det vår her. Krokusen prøvde så godt den kunne å komme seg opp, og dette er fra det bedet med mest skygge:
Rundt denne dato i 2010 var løkblomstene i bedet langs veien på god vei opp:
Nå har jeg faktisk ikke vært ute og tittet i dette bedet enda i år, men det er snøfritt der, og solen varmer også godt der, så kanskje der er noe på gang?
I 2011 hadde fokuset skiftet tilbake til hund, og her er et bilde fra den andre dagen vår på valpekurs. Se den bittelille halen! 🙂
Og i fjor hadde vi en staselig hund som nøt vårsolen ute på nedsiden av verandaen:
Nå er det straks helg, og den skal, hvis jeg får bestemme, fylles med litt shopping (mamma har snart bursdag), helst to lange gåturer, og kanskje et cachefunn 🙂
Del dette på:
-
Vi går (h)elgen i møte
Etter at Eileif hadde unnagjort noen ærender i by’n i morges, dro vi på oss turklærne og kjørte ned til parkeringsplassen til Snarsmon. Her har vi gått tur mange ganger før, og det er en fin liten tur på totalt såvidt over 4 km.
Det var grusomt å gå her i dag. Det har kjørt biler innover skogsveien, og snøen i bilsporene var helt polert og speilblank. Imellom bilsporene lå det 15 cm våt og tung snø. Så selv om det var en fin dag med sol og bare litt vind, var vi rimelig slitne når vi kom til den siste biten inn mot Snarsmon, den biten hvor det bare er en smal sti.
Plutselig peker Eileif til høyre for oss, og der sto årsaken til tittelen på dette innlegget, bare 50 meter fra oss:
Ser dere begge to? En midt i bildet, og en like til høyre for treet på høyre side, dere skimter den såvidt mellom greinene. Det er jaggu ikke ofte vi møter elg på tur, og selv om jeg har en veldig respekt for disse store dyra og er redd de skal komme etter oss, er det utrolig stas å få se de på så nært hold!
Jeg hadde planer om å slippe Nairo litt da vi kom helt frem til Snarsmon, men ville ikke at han skulle dra på jakt etter elgene, så han fikk være i bånd. Men det går an å ha det moro allikevel! Man kan få raptusanfall og se helt gal ut:
Man kan late som om man lukter eller hører noe spennende under snøen og sette igang et gravearbeid ut av en annen verden:
Og man kan fortsette dresseringen av Eileif, slik at man kan hoppe høyt etter snøballer:
For selv om lappene er tunge i kroppen og ikke akkurat bygget for høydehopp, så klarer de jo å lette litt fra bakken 🙂
På vei tilbake mot grusveien sier Eileif at han så en elg oppe på høyre side av oss, så jeg var ikke mye på vakt. Men da vi kom tilbake til der vi så de to elgene på vei innover, ser vi at de jaggu står der enda, så det betyr at det var minst tre elg rundt oss!
Ser dere begge nå da? En midt i bildet, den andre står delvis skjult bak noen småtrær helt i høyre bildekant 🙂
Og med nok et bilde av den idylliske innsjøen:
så ønsker jeg dere en god fredagskveld, og håper dere går (h)elgen i møte med et smil og koselige planer 🙂
Del dette på:
-
Spontan ettermiddagstur
Alle som kjenner meg, vet at jeg er en av verdens minst spontane mennesker. Jo mer som kan planlegges, jo bedre er det, og kan det planlegges lang tid i forveien, så er det absolutt best. En sjelden gang kan jeg allikevel overraske med å være spontan, og denne ettermiddagen ble en slik gang. For ikke bare ville jeg spontant ut på en liten ettermiddagstur, den spontaniteten gjorde også at tidspunktet for middag ble forskjøvet, og det er jo nesten første gang i historien at dét skjer!
Siden sola var på vei ned, tok vi den lille turen til Trestikkehuken. Dette gjorde at bildene tatt på bakkenivå ble veldig mørke, og bildene tatt der de siste solstrålene falt ble veldig stemningsfulle. Jeg lar bildene tale for seg, bortsett fra at jeg må påpeke at på bilde nummer 4 er faktisk Nairo, og han er der en svevelapp (ingen bein i bakken). Enjoy!
Del dette på:
-
Min romlemantiske mann
Det er ingen hemmelighet at jeg ikke er særlig romantisk av meg. Jeg er heller ikke noen stor tilhenger av Valentines Day, jeg synes denne dagen er skapt av handelsstanden, og at man skal ta vare på alle sine forhold gjennom hele året, uansett om det er kjæresteforhold, familieforhold eller venneforhold. Ikke at jeg er så flink til det heller egentlig, men jeg prøver ihvertfall.
Min bedre halvdel er nettopp dét på mange områder, altså bedre. Det er ytterst sjeldent at han er og handler uten meg, uten å komme hjem med ett eller annet til meg. En sjokolade, en bok, eller noe annet han vet jeg ønsker meg eller har lyst på. Så jeg føler meg ivaretatt gjennom hele året, og det setter jeg stor pris på! Men at han skulle huske på Valentines Day, nei det trodde jeg ikke. Og der tok jeg feil! Belgisk sjokolade og en halv meter lang rose kom han hjem med i dag, snille mannen min!
Og som om det ikke var nok, se hva som står inne i blomsten:
Jeg er fremdeles ikke noen tilhenger av Valentines Day, men jeg må si det er koselig å bli satt pris på allikevel, uansett hvilken dag kalenderen sier at det er 🙂 Tusen takk, snille mannen min!
Del dette på:
