-
Søndagstur
I dag fyller ei av mine beste venninner rundt tall, så i går hadde hun invitert til Jentenes Aften. En utrolig koselig feiring som endte opp i en (for meg) veldig sen kveld, men det forhindret ikke Eileif, Nairo og meg å legge ut på søndagstur i dag.
Vi har ved fler anledninger tidligere gått til en gapahuk som ligger like ved svenskegrensen ved Berby, men grusveien fortsetter videre forbi, så målet for dagen var å gå ned til vannet gapahuken ligger ovenfor. Ikke lenge etter at vi startet turen, så vi at det satt tre mannfolk på hver sin turstol inne i skogen, og plutselig kom det en løs hund i vår retning. Dette var en 5 måneder gammel jakthund av noe slag, og han og Nairo fant selvsagt tonen og lekte godt en liten stund.
Vi gikk så videre, men det tok ikke lang tid før valpen kom etter oss. Nairo var i langline, og normalt for han, er da å springe imøte den andre hunden. Men denne gangen gjorde Nairo dette:
(dere ser valpen står på veien litt lengre bak i bildet)
Hadde det vært Arkas og ikke Nairo, så hadde jeg jo absolutt tolket denne oppførselen som gjeting. Men BC’er og FL’er gjeter jo på to ganske forskjellige måter, så det stemmer ikke i dette tilfellet. Har spurt i en av FL-gruppene på Facebook om noen har noe forslag på hvorfor Nairo la seg flatt ned, og ett tips så langt er at Nairo ville vise at han var liten og ufarlig. Og det kan så absolutt være en mulig forklaring 🙂
Valpen kom ihvertfall nærmere, og da kom Nairos normale oppførsel tilbake. Se på uttrykket til valpen på dette bildet:
For meg ser det ut som han sier: “Du fåkke tak i meg, såhh!” 😉
Og når så dette skjedde:
så ser det ut som han sier: “Å fillern, du får jo tak i meg jo!” 😉 Moro hadde de det ihvertfall, helt til eieren kom joggende for å hente valpen sin 🙂
Vi tuslet videre og kom snart til vannet Håvedals-Langevann. Vi fant en odde vi satt oss ned på, tok oss en pust i bakken og Nairo snuste rundt og drakk litt vann. Plutselig begynner Nairo å knurre og bjeffe, og vi får se en mann komme ut på odden vi satt på. Så endret Nairo lydene han kom med, og vi fikk da se at mannen hadde med seg en hund. En helt annen mann og en helt annen hund enn valpen vi akkurat hadde møtt. Mannen spurte om hundene kunne hilse, og når han fikk et ja på det, slapp han jenta si. Nairo lar jo ikke et møte med ei jente gå fra seg, og satt igang med sin sedvanlige sjarmoffensiv umiddelbart. Jeg er dog veldig usikker på hvordan jeg skal tolke uttrykket hennes her:
Vi har møtt denne mannen og hunden tidligere og fikk da vite litt av historien hennes. En skjønn og virkelig tilgjengelig hund er hun så absolutt, og hun var like ivrig på å få kos av meg som hun var på å leke med Nairo.
Mannen tok med seg hunden sin og gikk videre, vi ble sittende litt til og nyte formiddagen:
Men nå var Nairo blitt veldig rastløs og ville etter jenta, så vi tuslet tilbake mot bilen. Turen tok et par timer inklusive pauser, og vi gikk 3,8 km (effektiv gåtid var 1 time). Regnet kom en km før vi var tilbake ved bilen, men det var et lett høstregn som ikke gjorde noen av oss spesielt bløte.
Nå har vi en veldig sliten pelsdott her, for selv om turen ikke var spesielt lang, ble det masse inntrykk for han 🙂
Del dette på:
-
Budalsvika
I dag er det jo mandag og kursdag, men jeg hadde en avtale et sted om mulig praksisplass, og da gjør jeg jo kursrelaterte ting, og får derfor ikke fravær. Hvordan det går med praksisplassen vet jeg ikke ennå, men oppdatering kommer så snart jeg har mer info.
Eileif og jeg bestemte oss for å benytte finværet i dag med å ta en gåtur til Budalsvika, en DNT-eid hytte som ligger i Halden kommune, men som nås enklest fra Sverige. Som tenkt, så gjort, så vi pakket sekken med alt av nødvendigheter, kjøpte inn mat så vi kunne spise skikkelig lunsj og satt kursen først mot Nössemark og så sørover. Ca 3 mil før vi kom til Ed, tok vi av mot Tresticklans nasjonalpark og fant parkeringen som ligger på et sted som heter Råbocken.
Det var fler enn oss som tok turen i dag, og vi hørte både tysk og italiensk underveis (ei dame sa Ciao Bella da Nairo “vinket” til henne 😉 ).
Vi gikk hovedsaklig på herlige skoggstier, akkurat sånn Nairo og jeg liker det. Innimellom var det veldig vått og leirete i stien, men turstøvlene våre taklet dette helt fint. Det var også en del myrområder, og da hadde flinke sjeler lagt ned mye jobb for at vi skulle komme tørskodd over:
Vi gikk også forbi noen vann, og man kan ikke annet enn å bli forelsket i norsk og svensk natur når man har utsikt som dette:
I naturreservater er jo alt fredet, inklusive døde trær. Og når jeg ser “skulpturer” som dette, er jeg veldig glad for fredningen:
Siden jeg titt og ofte stopper opp for å ta bilder, havner Eileif og Nairo ofte et stykke foran meg. Og da er det spesielt godt for et mammahjerte å se at lille vakre stopper opp og ser etter meg:
Plutselig var riksgrensa der, og akkurat som på toppen av Elgåfossen (den fossen vi tok bryllupsbildene ved), så kunne vi her bokstavelig talt stå med ett bein i hvert land:
Som nevnt kan man ta turen til Budalsvika fra norsk side også, da er det ca 11 km hver vei. Fra svensk side og til Halden er det ca 3 mil, og det var en tur som de brukte et par dager på i gamle dager. Da var det stort å få dra til byen med noe smått de kunne selge, så de kunne kjøpe med seg andre nødvendigheter hjem. Denne ruta ble også brukt under 2. verdenskrig:
Selvfølgelig ligger det en cache ved hytta, og den ble raskt funnet og logget. Hytta ligger ganske inneklemt til, ikke noe utsikt å snakke om:
Og midt i solsteiken fyrte vi opp stormkjøkkenet og grillet oss pølser til lunsj:
Midt i “sittefirkanten” dere ser bak og til høyre for Eileif, var det laget til en stor bålplass med lokk. Vi kunne så absolutt ha grillet pølsene der istedenfor, men det var lettere å bruke stormkjøkkenet denne gangen. Nairo fikk både tyggepinne og kald pølse, så han koste seg han også 🙂
Og det var ikke bare mens vi spiste at Nairo koste seg. Som vanlig var han i storform under hele skogsturen, og det er virkelig synlig på han:
Han fikk en flis i den ene bakpoten i går, så vi var litt usikre på om vi ville gå så langt med han i dag, men han sluttet å halte raskt i går etter at Eileif fikk ut flisa og det sluttet å blø, og han har ikke vist noen tegn til ubehag i dag, heldigvis.
Arkas var ikke noe flink til å drikke vann da vi var på turer, jeg måtte helst ha med i flaske til han. Vi har selvsagt med vann til Nairo, men han er veldig dyktig til å finne vann selv. Og når man har en hel innsjø å ta av, da er det ihvertfall ikke vanskelig 🙂
Tilbake i bilen, kunne vi fastslå at vi hadde brukt 4 1/2 time totalt. Endomondo viser at turen var på 8,33 km, og gåtiden var 2 timer og 45 minutter. Jeg prøver nemlig å være flink til å pause Endomondo når jeg ikke går, og da får jeg litt mer nøyaktig gåtid.
Dette var en fantastisk fin tur, og jeg vil anbefale den til alle som er i området. Terrenget gikk litt opp og ned, men det er absolutt overkommelig så sant du ikke har det travelt og samtidig ikke er i toppidrettsutøverform. Man skal jo kose seg på tur, og om man stopper for hver andre meter i en stigning, så er det faktisk lov!
Nå i kveld har vi kost oss med biff (takk og lov for Kiwis helgetilbud, billig og god biff!), pestopoteter og bernaise, og nå er det 71 grader nord snart. Har ikke denne dagen vært perfekt, så vet ikke jeg!
Del dette på:
-
Geocaching i Sarpsborgskog
I går kveld sjekket jeg alt av værmeldingstjenester på nett for å finne ut hvordan været skulle bli i dag. De fleste meldte regn til rundt midt på dagen, og så lettskyet hele ettermiddagen. Da jeg sto opp i dag og tittet ut, så jeg bare en grå vegg av regn, og jeg klarte ikke helt å se for meg at den skulle forsvinne. Men det letnet faktisk innen klokka var 10, og da bestemte vi oss for å dra til Sarpsborg for å få logget en trail der. Og for dere som ikke vet hva en trail er: i geocachingverdnen er en trail en rekke av cacher som ligger langs en rute av noe slag. Vi har selv en trail på 8 cacher langs en lysløype her i traktene, og det finnes vel en trail på sørlandet som er på nærmere 1000 cacher.
Jeg aner ikke hva skogen vi dro til heter, men ifølge kartet ligger den like vest for Klavestadhaugen. Trailen er på 15 cacher, og skulle gå i lett skogsterreng. Og det var det jaggu! Et par steder gikk vi oss inn i skikkelig tett skog og måtte tvinge oss frem, men det var nok mer vår skyld enn det var cacheeiernes skyld 😉
Nairo koste seg som vanlig glugg ihjel i skogen:
Cachene fant vi en etter en, og som dere ser på bildet over, stakk også sola frem nesa si. Det ble rimelig varmt å gå, så vi stoppet opp og tok oss en liten pause etter en stund. Jeg forsøkte da å få en nuss av Nairo, men tenåringsgutter nusser vel ikke mødrene sine, vel? 😉
“Gi deg da, muttern!!!”
Men han klarer å være fin gutt også, gitt:
Som sagt var trailen på 15 cacher, men da vi kom til nr. 10, var vi ikke langt unna bilen. Så da fant vi ut at de siste 5 kunne få være, så kan vi heller dra tilbake og ta de en annen gang. Så 10 funn ble det i dag, på en deilig søndagstur. Veldig bløtt i skogen her og der, men man har jo tette sko! Eileif fikk testet ut både turstøvlene og sommerturbuksa i dag, og han var strålende fornøyd! Jeg hadde med den nye jakka mi, men det ble altfor varmt til å bruke den, så da får den heller vente til kaldere dager 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Nye turklær
I fjor kjøpte Eileif seg nye turstøvler. De virket bra til å begynne med, men etterhvert synes han de var vonde å gå i. Det hjalp ikke å prøve å gå de inn mer, og et forsøk på bytting i butikken var ikke mulig, da det var for lenge siden han kjøpte de. Turstøvler må man jo ha, og da han kom over dette tilbudet, slo vi til. Han sjekket selvsagt masse på nett først, og fant bare positive tilbakemeldinger fra tidligere kjøpere.
Nå har han testet ut de lave støvlene noen ganger, og han er fremdeles strålende fornøyd.
De høye støvlene blir nok ikke testet før til vinteren.
Nå kjøpte han seg disse etter at jeg hadde bestilt bursdagsgavene til han, ellers skulle han fått deler av disse som bursdagsgave. Men vi ble enige om at noe av prisen for disse skal gå inn i mine julegaver til han.
Når jeg bestilte sommerturbuksa til Eileif, klarte jeg ikke helt å dy meg. Stormberg har så mye lekkert, og selv om jeg strengt tatt ikke trengte en turjakke til, så hadde jeg veldig lyst på. Så jeg klekket en liten plan og bestilte hjem denne:
Så etter at Eileif fikk gavene sine i går, fortalte jeg han at han hadde kjøpt litt bursdagsgave til meg, og så viste jeg han jakka 😉
Så nå har vi stort sett det meste vi trenger av turklær. Eileif har ikke noen skikkelig turjakke, så det blir vel det neste vi investerer i, pluss at jeg ønsker meg en tynn fleecejakke. Ikke genser, men jakke. Så jeg skal nok tråle Stormbergs nettbutikk litt til 😉
{minsignatur}
Del dette på:
-
Gratulerer med dagen, min kjære ektemann!
I dag har min kjære Eileif bursdag, hurra! Rundt tall var det i fjor, men jeg har vokst opp med at alle bursdager skal markeres på en eller annen måte, og derfor måtte jeg jo gjøre litt stas på mannen min i dag 🙂
Fikk gratulert han på morgenen før jeg dro på kurs. Etter kurs bar det rett hjem, så han kunne få pakke opp gavene sine. En spent mann pakker opp den første:
Og så glad ble han da han så hva som var i pakka:
Gaven er et tursett han har ønsket seg, og det består av multiverktøy (Leatherman-lignende), lomme-sett med kniv, gaffel og skje, lommelykt, fiskekniv, tursag og liten øks.
Og i den andre pakken var dette:
Sommerturbukse fra Stormberg med masse lommer (et must på alle ytterplagg Eileif har) og med avtagbare bein.
Så tok vi turen til by’n og til Café Spisekroken, der vi spiste nydelig pasta. Siden været i ettermiddag var av det bedre slaget, tok vi en tur nedom Grotten på Torvet og spiste is til dessert. En ordentlig trivelig bursdag 🙂
Gratulerer med dagen, kjære mannen min!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Naturreservatet Halle-Vagnaren
Den tredje lørdagen i august, er det hvert år den internasjonale geocachingdagen. Og selv om vi kanskje ikke er like ivrige cachere nå som før, så måtte vi jo ut en tur og logge en cache. Man får jo en så fin virtuell souvenir på geocachingprofilen sin 😉
Jeg satt meg ned tidligere i uken og tittet etter potensielle turcacher. Vi har ikke testet den nye GPS’en i Sverige etter at vi kjøpte den, så jeg fant en cache på svensk jord som var et mulig mål. Men vi overførte også noen i Norge, sånn i tilfelle vi ikke skulle finne den i Sverige.
Målet for turen til Sverige, var et naturreservat jeg ikke visste om. Kjører man inn mot Nordby kjøpesenter, men fortsetter ned gjennom Lunneviken camping, opp den bratte bakken til venstre, og så et lite stykke til, kommer man til den ørlille parkeringsplassen til reservatet. Og etter noen hundre meters gåing på grusvei, finner man dette skiltet ved siden av en ganske ny tretrapp:
Trappen hadde gittertrinn, noe Nairo ikke hadde planer om å tråkke på. Men etter litt overtalelse, gikk det fint som bare det, og jeg fikk nok en grunn til å være veldig stolt av reddharen vår 🙂
Fra toppen av trappa var det blåmerket hele den veien vi gikk, dvs til cachen. Fin skogssti med blåbærlyng som raslet mot leggene. Litt dårlig merket her og der, men bare man stopper opp og titter, finner man merkingen fint igjen. Været var ikke på vår side i dag, så det var vått både i lufta og på bakken, pluss at alt av utsikt forsvant i tåka. Og så var det noen bratte stigninger underveis, men turen var så absolutt fin!
En idyllisk liten vik vi gikk forbi på vei oppover:
Nairo trives så absolutt best på skoggstier, og når man er omringet av lyng og blåbær- og tyttebærris, nei da blir ikke livet bedre 🙂
Vel fremme ble cachen lokalisert etter litt leting. Utsikten var som sagt så og si borte i tåka:
Men hvis jeg ikke tar feil, er det Makø (Norge) man kan skimte bak til venstre i bildet over. Og ja, Nairo har på seg regndress 😉
Min kjære mann speider ut i tåka:
Han har forresten bursdag til mandag, og jeg vet han blir glad for begge gavene jeg har kjøpt til han 😉
Turen ble på ca 3,9 km totalt (Endomondoen min ville ikke helt være med hele tiden), og på grunn av stigningene tok det litt mer tid og krefter enn en såpass kort tur ellers ville gjort.
På vei hjemover ble det en kort stopp i en butikk for å handle pålegg (glemte det da jeg ukeshandlet i går), og så innom Gårdsbutiken en tur for å ønske eieren der god ferie. Jeg har ikke fått vært der på lenge, så det var koselig med en liten prat igjen 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
En kortere tur til Stenen
Dere som har fulgt meg en stund, husker kanskje innlegget Tur til Stenen fra november i fjor. Da hadde vi lest om Stenen i lokalavisa, og kjørte ned til Berby og gikk derfra. Runden ble på 9,5 km, og vi var rimelig slitne etterpå. Men vi fant ut at da vi var ved Stenen, var vi ganske nært hjemme, og jeg har hele tiden etterpå hatt lyst til å gå hjemmefra og til Stenen, for å se hvor langt det var.
Etter å ha studert fler turkart og kartet på GPS’en, fant jeg ut at det skulle gå en sti ned til Stenen fra en grusvei like borti gata her. I dag la vi i vei, og la hus og deilig utsikt bak oss:
Da vi kom til stedet der GPS’en sa at stien skulle gå til venstre, møtte vi en vegg av skog. Så om det har gått en sti der noen gang, er ikke godt å si, men den var ikke mulig å følge nå. Så da gikk vi videre på grusveien, og så over til skogsveier, som igjen ble til traktorvei overlesset i store kvister og greiner pluss myrområder, før den siste biten ned til Steinen, som var en fin skogssti. Størsteparten av denne veien gikk vi også da vi gikk fra Berby.
Det har vært ordentlig sommervær i dag, og Nairo ville selvsagt slukke tørsten da vi kom ned til Enningdalselva:
Samtidig fant han knuppen på en vannlilje. For han så dette antagelig ut som en fin grønn ball, og den skulle han jo ha tak i! Og hvis det betyr at man må leke ubåt-hund, så gjør man det 🙂
Og jaggu fikk han tak i knuppen til slutt 🙂
(trykk på bildet for større versjon, så ser dere den grønne “ballen” han har i munnen)
Her er Stenen:
Arbeidernes jeger- og fiskerforening har laget brua, og siden vi hadde friskt i minnet hvor ekkelt det var å gå over brua, så droppet vi det denne gangen, selv om det står en trebenk på andre siden. Vi satt oss heller ned ved elva på “riktig side” og koste oss med fin natur:
Nairo fortsatte å kose seg i vannkanten, og selv om han ikke legger på svøm, er han ikke spesielt redd for vannet:
Min mamma er veldig glad i kantareller, så vi plukket selvsagt sopp til henne når vi først var i skogen. Etter rensing hjemme, stoppet vekta på 900 gram kantareller (inklusive én piggsopp), og i morgen skal Eileif prøve å forvelle kantareller for første gang. Jeg husker med gru lukta da mamma forvellet kantareller da jeg var lita, så jeg prøver å styre unna 😉
Turen i dag ble på 6,27 km, dvs over 3 km kortere enn å gå runden fra Berby. Jeg husket på å pause Endomondo’en de fleste gangene vi stoppet for sopp, men vi gikk uansett sakte og brukte 2 timer på selve gåingen. Totalt brukte vi vel 3 1/2 time. En helt fin tur, men altfor mange bløte partier og altfor lite sti eller vei å gå på. Ikke en tur jeg kommer til å ta ofte, tror jeg.
Og når jeg først er inne på Endomondo: fremdeles kjempeartig å følge med på app’en og på nettet, men veldig ofte mister jeg kontakten med nettet mens jeg er ute og går, og da får jeg ikke en total statistikk over turen. I dag oppførte den seg heldigvis eksemplarisk 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Årets Grillkløverkveld
I går var dagen her igjen, dagen for årets Grillkløverkveld! Savnet etter disse kveldene starter egentlig dagen etter at vi har hatt de, og forberedelsene starter gjerne noen måneder før avtalt kveld.
Jeg startet de siste forberedelsene i går formiddag. Nairo synes dette var totalt uinteressant, og la seg heller i stolen sammen med Eileif:
Rimelig avslappet hund 😉
En halvtime før normal tid, dukket S og A opp. Veldig klare for årets happening, og med poser fulle av mat og drikke. Da C kom, dro Eileif, D og Nairo hjem til C for å låne hennes stue gjennom kvelden. D var ikke helt i form i går, så deres opprinnelige planer gikk i vasken.
Lemonade ble servert Grillkløveret første gang i fjor, og etter ønske fra jentene laget jeg det i år igjen:
Og etter litt kokkelering, var forretten klar. En forrett helt klart i C og min smak 🙂
Forretten besto av de tradisjonelle scampiene (nåde den som foreslår å kutte ned på antallet scampi eller å kutte det helt ut!) og C’s focaccia. I tillegg overrasket C oss med asparges med spekeskinke (var det parmaskinke, tro?), fantastisk godt!
Etter en liten pause var vi veldig klare for hovedrett:
Og som vanlig var det ikke akkurat mangel på mat… Smørdampede poteter, smørdampet brokkoli, smørdampet blomkål, smørdampet champignon, kyllingfileter med to forskjellige marinader, helstekt svin indrefilet, laks, maiskolber, kryddersmør, hvitløkssmør og potetgull med hjemmelaget dip til. Det som overrasket meg mest i går, var at vi for første gang ikke satt igjen med mat til en halv bataljon, det ble akkurat nok rester til at Eileif fikk seg en god frokost i dag 🙂
Så var tiden kommet for årets nyhet. Dette går på rundgang, og i år var det min tur. Kriteriene for årets nyhet er at det skal være til nytte eller glede for Grillkløveret, og det kan like gjerne være mat som en ting. Fjorårets nyhet var pledd. Vi har fra tidligere en egen eske som alle tingene våre ligger i, men esken ble for liten når pleddene skulle oppi. Så årets nyhet ble derfor poser til pleddene:
Fargene på posene er tilpasset fargen på pleddet til den enkelte (mitt pledd er grått, og de hadde dessverre ikke grå pose), men alle har i tillegg fått navnet sitt på posen. Og etter en liten brainstorming, sitter vi nå med mulige nye ting for flere år fremover, så det skal bli moro å se hva C finner på neste år 🙂
C og jeg gikk så på kjøkkenet for å klargjøre desserten. Det tok et kvarters tid, noe vi ikke synes var kjempelenge, så overraskelsen var stor da vi kom ut på terrassen og oppdaget at S og A var borte. Heldigvis hadde de ikke dratt så langt, de sto jaggu og stablet ved:
Snille jentene!
Årets dessert ble bestemt på et lite minimøte vi hadde tidligere i år. Jordbær og banan med smeltet sjokolade:
C hadde kjøpt med til både mørk og lys sjokolade, og det var virkelig godt! Men jeg tror vi skal gjøre noen justeringer til neste år, slik at konsistensen på sjokoladene blir litt mer samarbeidsvillig. Godt var det ihvertfall!
Av erfaring fra tidligere år, vet vi at vi ikke orker stort av godis etter en sånn matauk. Så vi satt igjen og småspiste jordbær, vi koste oss med mer av potetgullet og den hjemmelagede dip’en, og vi hadde en skål med ren melkesjokolade. Te ble tryllet frem i de fine koppene våre, og skravla gikk ut i de sene nattetimer:
Jeg fikk slukket lyset og lagt hodet på puta like før kl. 2 i natt, mett i magen og strålende fornøyd etter nok en vellykket Grillkløverkveld. Tusen takk, jenter, jeg gleder meg allerede til neste år!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Mandag og tirsdag – Norge på tvers
Det var ren og skjær luksus å sove i en normal seng, og det er ingen tvil om at vi våknet opp mer uthvilte mandags morgen enn hva vi hadde vært gjennom helgen! Planen var egentlig å bli på Turisthytta bare én natt, men Siv Anita snakket med sin kjære som fortalte at det var meldt regn i Bodø både mandag og tirsdag, så da fant vi fort ut at vi ble i Sulitjelma under tak frem til vi dro mot Bodø og flyplassen tirsdag.
Mandag formiddag gikk med til geocaching. Det er ikke kjempemange cacher i Sulitjelma, men vi fikk logget ihvertfall noen. Én ga vi opp, da den rett og slett satt helsefarlig til, og jeg håper inderlig cacheeierne tar til vettet og flytter den!
Sulitjelma er opprinnelig en gruvelandsby, og i tillegg til å se rester av gruver over alt, inkludert i nærheten av turisthytta, så har de også et gruvemuseum. Vi tok oss ikke råd til å gå inn og titte, men det var et falleferdig murhus uten tak helt inntil museet, og siden det var en cache der, ble det til at vi tittet oss litt rundt:
Det var også en cache et stykke opp på fjellet, ikke langt fra turisthytta. Utsikten ned mot Sulitjelma var fabelaktig!
Vi kjørte også ned til noen gjenmurte gruver som vi hadde sett fra hytta. Snøen ligger fremdeles i fjellet:
Faktisk var veien videre opp fra hytta stengt på grunn av manglende brøyting!
Og her er Turistforeningens hytter i Sulitjelma:
Nyhytta bakerst, sikringshytta (og den hytta du får lov til å ta med hund inn i) er foran.
På mandagskvelden kom hytteverten innom turisthytta for å sjekke at alt sto bra til. Det ga oss en gylden mulighet til å høre mer historie om hyttene, gruvedriften og Sulitjelma, og det viste seg også at mannen var født i ett av husene som sto her, da hans far jobbet i gruva. Nok en gang: det er en gullskatt å møte lokalbefolkning, slik at man får masse historie!
Sola og skyene ga oss en spektakulær avslutning på dagen:
På tirsdag morgen pakket vi sammen sakene våre og la i vei mot Bodø. En obligatorisk stopp for å ta bilde av Sulitjelmas bensinstasjon var på sin plass:
La meg også få bemerke at “bensinstasjonen” sto avmerket på bil-GPS’en 😉
Cacher skulle selvsagt finnes i dag også, og på den første stoppen, ved en vakker gammel gård, fikk jeg vårt funn nummer 500:
Geitene tittet nysgjerrig på oss, sola skinte og Nord-Norge viste seg så absolutt fra sin beste side på min siste dag nordpå.
Inn til Bodø kom vi, og vi fikk tittet litt rundt i byen og på havneområdet. Hurtigruta lå til kai, og vi fikk også sett da den la ifra og fortsatte på sin ferd. Enorm båt:
Vi koste oss med lunsj på Egon og fortsatte cachingen en stund til, før det var på tide for meg å komme meg på flyet. Det skulle gå kl. 1810, men på grunn av mangel på flygeledere på Gardermoen, ble vi ca en halvtime forsinket ved avgang. Medvinden gjorde at vi landet bare 10 minutter etter skjema på Gardermoen, og det var ei sliten Kjersti som gikk smilende imot sin kjære mann. Nairo fikk totalt raptusanfall da jeg kom hjem, han trodde vel ikke helt sine egne øyne da han så at mamma var kommet hjem 🙂
Så hva vil jeg huske fra denne turen? Jeg vil huske gleden over å være lengre nord enn jeg har vært før. Jeg vil huske fjell og hav og dramatisk natur. Jeg vil huske de fantastiske øyeblikkene: gå ut på Kanonen, varme oss i ei torvgamme, vasse i et iskaldt fjellvann, komme frem til svenskegrensa og faktisk kunne si at jeg har gått Norge på tvers. Selv om jeg ikke er sliten lenger, vil jeg nok aldri glemme hvilket slit det var å gå alle disse høydemeterne i et så bratt terreng. Jeg vil huske cacher, jeg vil huske masse om historien til Hellemobotn og Sulitjelma og jeg vil huske stemning.
Og sist, men på ingen som helst måte minst: jeg vil huske reisefølget mitt. Kjære Siv Anita: tusen hjertelig takk for at du hadde en drøm om å gå Norge på tvers. Tusen hjertelig takk for at jeg fikk være med. Tusen hjertelig takk for din kunnskap om turer i fjellet, som du så gladelig delte med en anti-fjellgeit fra østlandet. Tusen hjertelig takk for guiding over alt. Tusen hjertelig takk for samtaler, latter og stille stunder. Tusen hjertelig takk for en opplevelse jeg aldri vil glemme, en opplevelse jeg vil gjemme i hjertet mitt i alle mine dager.
{minsignatur}
Del dette på:
-
Torsdag og fredag – Norge på tvers
Nå er jeg hjemme igjen! Turen har vært helt fantastisk, og jeg er redd bare ett innlegg fra alle dagene vil bli eviglangt, så jeg deler turen opp i tre deler. Jeg oppdaterte ingenting underveis, rett og slett fordi jeg a) ikke hadde dekning over alt og b) lot internett være internett og bare koste meg på ferie 🙂
Dessverre er en del av bildene tatt på kveldstid og på natten ganske uklare. Hadde jeg slått på blitsen, ville det sett ut som om det var mørkere enn det var, men siden det uansett var litt lite lys, ble lukkertiden så lang at jeg ikke alltid klarte å holde kameraet stødig nok. Men jeg tror dere skal kunne se de fleste motivene uansett 🙂 Jeg legger også ut bildene i litt større versjon enn jeg pleier, så jeg blir veldig glad hvis dere sier ifra om bildene ikke laster, om det tar veldig lang tid å laste de, eller om dere rett og slett foretrekker de mindre utgavene av bildene. Here goes! 🙂
Eileif kjørte meg til Gardermoen torsdag kveld. Flyet gikk ikke før kl. 2140, og som vanlig var vi ute i god tid. Men vi fikk tiden til å gå, og når vi til slutt sa hadet og jeg kom meg gjennom sikkerhetskontrollen, hadde de jaggu begynt boarding. Halvannen time senere satt jeg føttene mine på jord lengre nord enn de noen gang har vært før, og der sto Siv Anita og ventet på meg. Herlig å se henne igjen! Sekken min kom ganske kjapt og så satt vi kursen mot Saltstraumen.
Et mektig skue! Å lese tallene over vannmasser og fart er nesten uvirkelig, det går liksom ikke an å forestille seg det!
Selvsagt er det cacher i nærheten av Saltstraumen, så vi fartet litt hit og dit på begge sider av brua for å finne og logge. Nydelige motiver var det over alt:
Og selv om klokka var passert midnatt, var det folk stort sett over alt. Dessverre var det overskyet, så noe midnattssol ble det ikke på meg (og det gjaldt for hele turen), men fine motiver trenger ikke nødvendigvis sol:
Etter å ha logget oss ferdig og også sett en nise svømme rundt i strømmen, dro vi til campen Siv Anita hadde satt opp et stykke på veien mot Fauske. Kan ikke klage på slikt husly! 🙂
Fredag morgen satt vi kursen mot Drag. Selvsagt var det cacher på veien, og vi benyttet en cachestopp til å også få i oss litt mat og varm drikke:
Jeg skal innrømme at jeg var litt mer opptatt av den storslagne naturen rundt oss enn selve cachene, men det var absolutt moro å få logget mange cacher når jeg først var på tur. Siv Anita var en dyktig cachejeger, både når det gjaldt å peke ut de cachene hun allerede hadde funnet, men også til å finne nye cacher.
Hun startet jo med caching noen måneder etter oss, men har logget mange fler. Så mange fler at dette ble dagen hvor hun fant og logget sin cache nr. 1000, og det ved denne nydelige fossen:
Gratulerer så mye med jubileet, det var ordentlig moro å få være en del av det!
Videre nordover bar det, og når man kommer over slike motiver, må man jo bare stoppe:
Tidlig på ettermiddagen kom vi til Drag. Båten skulle ikke gå før kl. 1855, så vi hadde god tid. Først ble det en runde for å finne cacher, og så pakket vi om sekkene våre. Noe skulle være igjen i bilen og noe var det ikke nødvendig å dra med seg dobbelt av. I tillegg sørget vi for å få nogenlunde likevekt på hver vår sekk, for å slippe belastningsskader.
Og plutselig var hurtigbåten der:
Det så ikke stort ut, det som stakk over bryggekanten, men under dekk var det to salonger og nok plass til at alle (for det var faktisk mange!) fikk være med.
Båtturen inn til Hellemobotn tok 1 time og 20 minutter, og etter å ha pratet med ei av de som bor der på sommeren, la vi i vei. Første stigning var ikke lang, og ikke så fryktelig bratt heller, og plutselig hadde vi denne utsikten mot Hellemobotn:
Et fantastisk stykke norsk natur!
Videre oppover bar det, og fosser var det både her og der i fjellsidene:
Fosser ender som kjent i elver (eller eventuelt rett i fjorden), og tidlig på kvelden var det et par elver vi måtte over:
Og så begynte stigningene. Tok ikke lang tid før jeg var fryktelig anpusten og hadde puls langt over hva som er normalt for meg, så det ble hyppige pauser på meg, mens fjellklatreren Siv Anita fortsatte med jevnt og trutt tempo. Og lengre og lengre vekk fra Hellemobotn kom vi:
Planen for dagen var egentlig å komme oss opp til en gamme vi hadde lest om, men vi skjønte fort at vi måtte gi opp den muligheten, og heller campe i lyngen:
Fredag kveld gikk vi i totalt 2 timer og 40 minutter, vi gikk ikke lenger enn 3,81 km, men til gjengjeld klatret vi 294 høydemeter. Utrolig slitsomt! Veldig godt å legge seg ned, la pulsen og pusten komme ned til et akseptabelt nivå og prøve å sove. Hadde noen 2-minutters regnbyger, men det var så lite at det ikke var plagsomt.
Opplevelsene på lørdag og søndag kommer i neste blogginnlegg 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
