-
Lapphundspesialen i Kongsberg
Vi sto opp uforskammet tidlig i dag. Visste at vi hadde minst et par timers kjøring foran oss, og det var også to cacher vi ville se etter på vei mot Kongsberg. Så første stopp ble cachen Storebaug – TB Hotel. Denne har vi sett etter før uten hell, i dag lurte vi på hva i alle dager vi drev med sist da den var kjempeenkel! Den andre og siste cachen var En liten pust mot vest – S-E#2, en fin rasteplass like vest for Oslofjordtunnelen. Cachen fant vi lett, og vi tok også en liten tur opp i utkikkstårnet der.
Så var det straka vegen til Kongsberg. Hadde fått strålende veibeskrivelse, og det var ikke veldig vanskelig å finne frem. Parkerte bilen ca 3 timer etter at vi dro hjemmefra, og gikk de få metrene til utstillingsområdet for å få litt oversikt. Fikk fort øye på fler jeg kjenner igjen fra blogger jeg følger med på, og endte opp med å sette oss sammen med noen av de.
Var veldig spente på hvordan lille, engstelige Nairo skulle ta dette. Dette var første gang han var med på noe som innebar så mange mennesker og så mange hunder, men jeg kan ikke si jeg så en eneste gang noe som kunne ligne på skjelving! Han var bare kjempeivrig på å komme bort til alle firbeinte han så, og han var til og med frivillig borte og snuste på tobeinte vesner, jeg er altså så stolt og imponert over han! Selvsagt blokker han ut det meste av kommandoer og ros, men jeg ville ikke kreve stort av han i dag, jeg ville bare at det skulle være så positivt som mulig. Så med en fantastisk vårsol i ansiktet, satt vi i skråningen og bare tittet på mens Nairo prøvde å sjarmere alle vofser han så:
Vi møtte som sagt flere som jeg “kjenner” fra blogger jeg følger. Nalle var trøtt og sliten og gjemte seg bak mor:
Tjorven tittet langt etter søster og mor, som akkurat på dette tidspunktet befant seg i utstillingsringen:
Tjorvens søster Milli (den lyse hunden midt i bildet) gjorde det bra i ringen i dag:
Leo (Tjorvens bror) smilte og koste seg i sola:
Molly ser på ett eller annet interessant over hodet mitt:
Frost tok livet med stor ro:
Max (hannhunden til venstre) ble Best I Rasen, noe han stort sett alltid gjør:
Jeg tror jaggu Nairo forelsket seg for første gang i dag! Molly var hans utkårede, og han gjorde det han kunne for å få hennes oppmerksomhet, noe han også klarte:
De lekte også sisten en stund, her ser det ut som om Molly sier “du har’n” 🙂
Og til slutt sa hun klart ifra at nå var hun ferdig med hopp og sprett:
Nå skal jo ikke Nairo brukes i avl, men han hadde uansett ikke fått lov til å videreutvikle sine varme følelser for Molly, da de har samme pappa og dermed er halvsøsken. Men jeg er sikker på at de hadde fått nydelige barn hvis alt hadde ligget til rette for det 🙂
Etter noen timer med masse inntrykk, masse skravling med superkoselige mennesker og deilig vårsol satt vi kursen hjemover igjen, og uten stopp tok turen bare 2 1/2 time. Ikke avskrekkende langt å kjøre i det hele tatt!
Nok en gang må jeg si at jeg er utrolig imponert over Nairo i dag. Selvsagt skulle jeg gjerne sett at han ikke prøvde å dra armene våre ut av ledd for å komme bort til alle hundene han ville bort til, men heller det enn at han skulle sitte under en busk og være redd. Nå har han jo aldri vært engstelig ovenfor andre hunder, men jeg trodde kanskje det ville blitt for mye for han i dag, noe han motbeviste til gagns. Og nå ligger han rett ut og er totalt utslitt 🙂
Veldig hyggelig å møte dere vi traff på! Det var ei tispe jeg dessverre ikke fikk tatt bilde av før hun ble satt i bilen (hun het vel Laika hvis jeg ikke husker feil), men det var veldig koselig å prate med dere alle sammen! Moro å se ansiktene bak bloggene, og også å treffe dere som ikke har blogger. Vi følte oss godt mottatt, og tusen takk for at ingen av dere sprang i motsatt retning da jeg kom og presenterte meg 🙂
Er det opp til meg, kommer ihvertfall Nairo og jeg tilbake til Kongsberg neste år 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Stigende form
I dag er jeg hjemme på tredje dagen, og nå virker det som om feberen endelig har sluppet taket. Egentlig burde jeg vel ikke skrive det, for da ender det vel opp med at feberen kommer tilbake i løpet av ettermiddagen, men jeg tar sjansen allikevel 🙂 Må på kurset i morgen uansett hvordan jeg føler meg, så jeg får bare gjøre det beste ut av det.
Dagene hjemme har vært som sykedager pleier å være. Stille og rolige, tilbragt stort sett på sofaen med hjernedød underholdning på tv’n. En time på øyet en gang i ny og ne hjelper også betraktelig.
Nairo synes ikke det er spesielt moro å ha meg hjemme om dagen, siden jeg ikke orker noe som helst. Eileif jobber sent tre kvelder denne uka og sover selvsagt på formiddagen, noe Nairo ikke gjør noe stort ut av. Men så lenge han er rolig på dagen, kommer energien på kvelden, og det merkes godt at Nairo kjeder seg. Så jeg pakker på meg varme klær og varmedressen og går ut i hagen så han kan springe litt og vi får trent litt innkalling samtidig. Jeg trener litt triks inne, og han får prøve seg på hjernetrimleken sin. Så får vi begge bare glede oss til formen min er på topp igjen og vi kan finne oss et sted å gå lang tur på.
Håper dere slipper unna alt som heter forkjølelse og influensa, husk at selv om sola skinner, så er det kaldt i lufta!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Feeling hot!
Nå skulle jeg ønske at jeg, etter denne overskriften, kunne fortsette innlegget med å fortelle at jeg har blitt kvitt bilringen som egentlig skulle kalles en mage, at jeg føler meg fresh nok til å dolle meg opp og virkelig føle meg HOT, men så vel er det dessverre ikke. Egentlig er det totalt motsatt.
Utover ettermiddagen og kvelden i går kjente jeg mer og mer av de typiske tegnene for forkjølelse/influensa. Trykk bak øynene, “dotter” i ørene, småtett i nesa og i hodet, og jevn og trutt nysing. Jeg bestemte meg for å overse symptomene og satse på at en god natts søvn ville fjerne alt, men som vanlig tok jeg helt feil.
Våknet i morges med ennå mer trykk, ennå fler “dotter” og ikke minst ennå mer tett. Men feberen var ikke veldig fremtredende, så jeg satt meg i bilen og kjørte til Kråkerøy. Heldigvis sto Jobbsøking på timeplanen i dag, for jeg hadde ikke maktet noe som krevde mye tankevirksomhet. Og det var faktisk moro å ta de to “personlighetstestene” og få konstantert at jeg faktisk er sånn som jeg tror jeg er 🙂
Men feberen kom jo snikende utover dagen, og som vanlig er den ille nå på kvelden. Har godt over 25 grader i stua, sitter innpakket i klær og med pleddet rundt meg, og småfryser allikevel. Feberkrampene har også kommet snikende, og jeg vet at selv om det ikke er kjempeille ennå, så kommer jeg antagelig til å vri meg i smerter innen kort tid. Oh, what a wonderful life!
Jeg har reservert innhegningen på Gårdsbutiken i morgen, og kommer til å dra dit uansett. Jeg får bare holde meg varm, og så kan Nairo springe det han vil. Han trenger det så sårt etter en lang uke hvor både Eileif og jeg har vært borte på dagtid.
Søndag er planen å dra til Akershus Universitetssykehus. En god venn av meg har fått sin andre hjerneblødning, og jeg har så vondt, så vondt av han. Men, hvis ikke formen er merkbart bedre og feberen er borte innen søndag morgen, vil jeg ikke risikere å smitte han. Han har mer enn nok å stri med, og trenger ihvertfall ikke en forkjølelse i tillegg. Så da får jeg bare se an når jeg våkner på søndag.
Vil samtidig benytte anledningen til å beklage at jeg er dårlig på å legge igjen kommentarer for tiden. Jeg lover at jeg kommer sterkere tilbake!
Ha en riktig god helg, alle sammen!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Tur nesten til Drøftetrauet
Jeg har et turkart for det området av Halden vi bor i, og har tittet mye på det gjennom årenes løp. Ett sted jeg har hatt lyst til å gå til lenge, er Drøftetrauet. Fint avmerket på kartet med utkikkspunkt og at det går traktorvei/sti helt frem.
De tobeinte gutta skulle være harryhandlere i dag, så jeg tok med meg den firbeinte gutten og kjørte avgårde. GPS’en var på, jeg hadde skrevet huskelapp med “1. til høyre, 3. til venstre, hold høyre osv”, og jeg hadde til og med tegnet ned kartet på en liten bit matpapir. Bare sånn for å være helt sikker på at jeg skulle finne frem i mylderet av skogsveier og stier.
Jeg skjønte fort at jeg ikke fikk kjørt inn den siste veibiten jeg hadde planlagt, da den faktisk var mer traktorvei enn kartet tilsa. Så etter litt knoting fant jeg en ørliten plass uten trær og kratt og fikk parkert bilen der.
Så la vi i vei, Nairo og jeg. På nøyaktig slike skogsveier jeg liker å gå på:
Nairo derimot, synes det er mye mer moro offroad:
Stort sett det eneste vi hørte, var susing i tretoppene, knaking i trestammene og en og annen fugl. Ellers var det helt stille, og hadde det ikke vært for at sola ikke tittet frem og at det var litt kald vind, hadde det vært en perfekt tur.Vel fremme dit jeg trodde vi skulle, møtte dette oss:
Her har det foregått steinhugging i tidligere tider, og selv om trær og kratt omkranset det meste, var det tydelige spor etter bruddaktivitet i området.Men utsikten jeg så var ikke spesielt spennende:
Vindmøllene på svensk side var den eneste utsikten jeg fikk med meg, og det kvalifiserer vel egentlig ikke til å bli avmerket i kartet som utkikkspunkt (klikk på bildet for å i det hele tatt se vindmøllene der borte over tretoppene). Så jeg skjønte jo at jeg på en eller annen måte hadde bommet, men jeg visste jo faktisk ikke hva jeg skulle se etter. Dårlig planlegging er ikke akkurat det som normalt beskriver meg, men i dag var altså dagen det skulle skje.At jeg ikke rager høyt over bakken, er et faktum. Og for at jeg ikke skal se totalt merkelig ut, har jeg ikke spesielt lange armer heller. Derfor er det ikke noe særlig lett å ta selvportrett av Nairo og meg. Og av opptil mange forsøk, ble dette det eneste “bra nok” til å vises frem:
Kom også over denne herlige rota der vi stoppet:
Skulle nesten tatt den med hjem og satt den i hagen 😉Vel hjemme fant jeg ut etter litt googling at å drøfte er å rense korn, dvs skille agn og støv fra kornet. Og jeg fant også ut at Drøftetrauet er et vann på toppen av Himmerikskollen, og jeg vil tro at vannet har fått sitt navn fordi det ser ut som et trau. Jeg så en sti som gikk videre fra der Nairo og jeg snudde, så jeg antar at det var der vi skulle ha gått for å få sett vannet og utsikten. Det positive (se, der var jeg positiv igjen!) med dette er at vi må ta turen minst en gang til, og at Nairo og jeg uansett fikk oss en deilig tur på ca 4,5 km i dag.
Kos dere med søndagsettermiddagen og -kvelden!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Ny tv og ny ubåt
På mandagskvelden skulle jeg sette meg ned og se på tv. Tv’n hadde da stått på i et par-tre timer, og alt virket normalt. Plutselig smalt det i tv’n, den ble sort, og så knitret det noe forferdelig. Så ille at Nairo sprang opp på soverommet, og jeg måtte lokke han ned igjen. Men før jeg gjorde det, fikk jeg selvsagt dratt ut stikkontakten fortere enn svint.
Prøvde å sette i kontakten igjen et par ganger, men knitringen kom tilbake med en gang, så jeg skjønte fort at det var tv’n som hadde tatt kvelden. Litt usikker på nøyaktig hvor gammel den var da Eileif kjøpte den brukt, men den var antagelig ikke mer enn 6-7 år.
En tv må man jo ha. Eller, man må jo ikke, men jeg ville følt meg ganske utafor hvis jeg ikke hadde hatt tv. Så etter et lite innhogg i sparekontoen, dro Eileif i dag og shoppet, og kom hjem igjen med denne:
En helt grei 32″ Samsung. Det hadde kanskje lønnet seg å legge mer penger i en tv, men vi er ikke akkurat rike for tiden, så da får vi heller belage oss på at vi har bedre råd den gangen denne ryker.
Nå trenger man heldigvis ikke å være veldig rik for å få tak i en ubåt. Faktisk er vi så heldige at vi har fått en!
En aldeles nydelig liten ubåt til å ha te i! 🙂 Eileif drikker jo helst kaffe, så det er nok jeg som kommer til å bruke den, og tusen takk til bonusbarna mine S og D. Dere er snille, dere!
Siden det er skuddårsdag i dag, hadde folkene bak Groundspeak bestemt seg for å gi en virtuell souvenir til de som logger minst én cache i dag. Vi kunne selvsagt ikke la sjansen gå fra oss, og siden Eileif hadde fri i dag og jeg var ferdig tidlig på kurs, dro vi et lite stykke inn i Sverige og fant cachen “Vad var det här? #5”. Det var to til i nærheten som vi også kunne tatt, men tiden strakk ikke til. Og det viktigste var å finne ihvertfall én.
Håper dere alle har en fin onsdagskveld, er det noen av dere ugifte jenter som har fridd i dag?
{minsignatur}
Del dette på:
-
Det kunne vært verre!
Se, positive Kjersti stikker innom igjen! 😉 Kanskje det er sånn at jeg blir mer positiv jo mer jeg sier det?
Første kursdag er over, og, som overskriften tilsier, så kunne det så absolutt vært verre! Som jeg skrev om lørdag, så blir det mye oppfriskning av emner for meg, men det blir også totalt nye og for meg krevende ting. Så får vi bare håpe at hjernen min ennå ikke er for gammel til å ta inn mye ny informasjon 🙂 Nivået på de forskjellige delene av kurset blir nok ganske variert, for vi er 21 kursdeltakere med totalt forskjellig bakgrunn. Noen med null erfaring og noen med årevis av erfaring.
Kjøringen gikk bedre enn forventet i dag. Brukte såvidt i overkant av en time hver vei, og hvis dagens rushtrafikk var representabel for rushtrafikken hver dag, skal jeg ikke klage. Jeg fant kjapt frem til der kurset avholdes, men er litt usikker på om parkeringen jeg har funnet meg er gratis eller ikke. Ingen bot i dag, og jeg fant ikke noe skilt, så jeg prøver på det samme i morgen 🙂
Kursdagene går fra kl. 9 til kl. 15 hver dag. Det kan jeg også på alle måter leve med, jeg bare synes det er totalt unødvendig med en times lunch. Kunne heller hatt en halvtimes lunch og dratt hjem en halvtime tidligere. Og jeg skal bøye meg i støvet og ta tilbake lørdagens “sutring” over null sommerferie i år, for jaggu får jeg 4 uker ferie! Det hadde jeg aldri i verden trodd!
Det jeg trodde kom til å bli utfordrende, og som blir utfordrende, er at jeg ikke får sett min kjære de dagene han jobber kveld, for selv om jeg slutter kl. 15, så er jeg ikke hjemme før han må dra på jobb. Og de dagene han jobber dagtid blir Nairo alene hjemme i noe over 8 timer. Det var ikke noe bra sted å ta han med seg slik at han kunne sitte i bilen, så han må dessverre være hjemme. Liker ikke den løsningen, men må man, så må man.
God mandagskveld fra en overraskende positiv Kjersti 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Et nytt kapittel
Det er jo ikke lenge siden Eileif startet sin karriere som taxisjåfør, og jeg må ærlig innrømme at det er vanskelig å venne seg til udda arbeidstider og anderledes planlegging av fellestid. Men det har gått fremover dag for dag, og pessimisten Kjersti vet jo at alt går seg til tilslutt uansett 🙂
Til mandag starter et nytt kapittel i vårt liv. Jeg har kommet inn på AMO-kurset Regnskap og kontor via Nav, og det avholdes hos Varehandelakademiet.
Kurset skal gi nødvendig kompetanse innen kontorfag/regnskap. Dette skal kvalifisere til jobber innen enklere saksbehandling, personal lønn, annet kontorarbeid og regnskapsmedarbeider. Deltakerne skal i tillegg få relevant arbeidserfaring gjennom praksis. Kurset skal ellers gi deltakerne kunnskaper om arbeidsmarkedet og om jobbsøking. Hovedmålet er at deltakerne kommer i relevant arbeid etter kurset. Kurset består av en teoridel på 24 uker og en praksisdel på 12 uker.
Jeg gleder meg til kurset! Hvis det er som kursbeskrivelsen sier, burde jeg få en oppfriskning av ting jeg lærte på skolen, en oppfriskning av ting jeg gjorde i mine første jobber, og ny lærdom rundt økonomiske ting. Kunnskaper om arbeidsmarkedet og om jobbsøking føler jeg at jeg ikke trenger så veldig mye av, da jeg nå har gått ledig i 5 måneder, og i løpet av den tiden har fått mye om dette info via et annet Nav-tiltak.
Dette betyr at det blir kurs helt til slutten av november. Nå regner jeg med at det er fri på vanlige helligdager, men utover det ser det dårlig ut med ferie i år. Forhåpentligvis vet jeg mye mer om dette etter første kursdag.
Og så ønsker vi pessimisten Kjersti velkommen igjen: kurset er på Kråkerøy i Fredrikstad… Iberegnet rushtrafikken vil jeg tro jeg kommer til å bruke nærmere halvannen time hver vei, og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke gleder meg til det i det hele tatt. Veldig tidlig opp og relativt sent hjem, noe som også innebærer få timers fritid. Pluss at de dagene Eileif jobber kveld, kommer vi ikke til å se hverandre i det hele tatt. Jeg vet at mange familier har det sånn, men det er ikke dermed sagt at det er min drømmesituasjon.
Men jeg har en usannsynlig snill mamma som låner oss bilen sin hele denne perioden, ellers hadde vi ikke fått det til å gå opp. Buss er mangelvare her på landet, og med Eileifs litt rare skift får vi ingenting annet til å funke. Takk, mamma!
Ønsk meg lykke til, da dere! Som sagt: pessimisten vet at det meste ordner seg etterhvert, og om en måneds tid har jeg nok innfunnet meg med en ny rutine, og jeg har blitt vant til å kjøre en vei jeg pr i dag synes ser fryktelig utfordrende ut.
{minsignatur}
Del dette på:
-
Jeg er heldig, jeg!
Jeg er heldig som har så mange snille mennesker rundt meg! I dag hentet Eileif en pakke på posten som jeg har ventet på. Svigermor har nemlig vært i gang med pinnene sine, og jeg gledet meg masse!
For et par år siden fikk jeg et par heklede strømper av henne som jeg ikke har turt å bruke. Vi har nemlig ubehandlet furugulv i stua, så alt av strikkede og heklede sokker blir jo ødelagt på null komma niks. Når Eileif fortalte dette til sin mor, synes hun det var for ille, så hun heklet rett og slett et par til. Det første paret er i rødt og blått, dette paret er i lilla og hvitt:
Strømpene er altså så deilige og varme, og siden de går nesten opp til knærne, får jeg litt ekstra varme på de kalde dagene.
Strømpene ligger på den andre tingen i pakka, nemlig et stort strikket pledd. Det er så mykt at det eneste jeg kan sammenligne det med, er de mykeste koseklutene man får til babyer. Helt herlig!
Jeg er heldig, jeg! <3
{minsignatur}
Del dette på:
-
Risikabel tur
Det blir ikke mye turgåing for tiden. Eileif jobber mye, og i det siste har været vært så dårlig at det ikke har fristet å bevege seg ute. Nettopp derfor burde jeg tenkt at selv om sola skinner, så er det ikke dermed sagt at det er en fornøyelse å gå tur i skog og mark for tiden, og sola er faktisk med på å gjøre føret verre. Men jeg tok allikevel med meg Nairo ned til Elgåfossen for å gå en tur der nå på formiddagen, og når parkeringsplassen var omgjort til skøytebane, så var det like ille på stiene innover mot fossen, noe dere forhåpentligvis ser på det første bildet her.
Jeg tror ikke jeg har vært her siden vi tok bryllupsbildene her (herlighet så dårlig hukommelse man har noen ganger!), og det er nesten så man ikke kjenner seg igjen. Sist var det grønt og varmt og vakkert, nå var det grått og hvitt med innslag av grønt, ikke så veldig varmt (selv om sola faktisk har begynt å varme litt), men fremdeles vakkert. Fossen var stort sett bare is nå, men med et par åpne hull her og der.Men en av de tingene som var likt under bryllupsfotograferingen og nå, var mygg. Ja, du leste riktig, mygg! Jeg holdt på å få sjokk da jeg satt meg ned i sola og oppdaget at det svermet mygg rundt meg! Altså, vi er bare i februar, og jeg har ihvertfall ikke noe behov for å bli omsvermet allerede nå.
Men uansett; Nairo og jeg krysset brua som går over elven i bunnen av fossen, og fortsatte bortover stien derfra. Kom så til en reell klatrebakke full av is, før vi kom opp på veien på den svenske siden. Veien var også full av is, og det var ikke spesielt lett å gå, men heldigvis lå det litt snø helt ute i veikanten, så jeg kom meg opp. Av og til er det også praktisk at Nairo drar litt vel mye når vi går tur, for da får jeg litt drahjelp på de verste stigningene 🙂
Opp på toppen kom vi, og gikk så inn i skogen igjen for å komme frem til toppen av fossen. Is, is og atter is. Glatte broer over elva. Ikke en spesielt hyggelig gåtur, men vi fikk ihvertfall brukt kroppen, både Nairo og jeg.Til høyre her ser dere broen som går over toppen av fossen. Her kan man bokstavelig talt stå med et bein ihvert land, og grensekontroll er det ikke mye av 🙂
Så var det på tide å komme seg ned igjen. Jeg kunne nå gå tilbake samme vei jeg gikk opp, men jeg liker som kjent ikke å gå den samme veien både frem og tilbake, så jeg dristet meg til å ta trappa ned fra fossen. Lurt? Nei. Trappetrinnene var glatte, og det er fremdeles mye bakke igjen der trappa slutter, og hva var det i stien i den bakken? Jo, is.
Så jeg satt meg rett og slett ned i bunnen av trappa for å legge en plan. Nairo sto og tittet ut over det store området, vi har nå fossen på venstre hånd.Nairo er som nevnt en trekkhund, ikke spesielt positivt i alle situasjoner, så jeg skjønte at å gå ned stien var utelukket. Så da måtte vi heller bane oss vei gjennom busker og kratt, sånn at jeg hadde litt fotfeste. Heldigvis har jeg halvveis inne kommandoen “gå bak” på Nairo, og da ble det litt enklere å komme seg ned uten å brekke både armer og bein.
Tilbake til bilen en times tid etter at vi forlot den, og konklusjonen etter dagens tur er at man holder seg langt unna skogsstier når været er som det har vært de siste dagene. Vil tro det er mye bedre de stedene snøen ikke er nedtråkket, men jeg vet ikke om noen steder som ikke blir ofte brukt på denne tiden av året, så det kan bli en utfordring. Men! Det var veldig deilig å tusle en tur i det som faktisk ikke kan betegnes som noe annet enn vårsol! 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Veterinærbesøk i går
I går var det tid for den årlige vaksineringen av Nairo. Den første vaksineringen etter at vi fikk han var det Eileif som tok seg av, da jeg var på jobb. Men jeg vet jo hvor redd Nairo er i nye situasjoner, og veterinærkontoret er vel ikke akkurat det stedet hunder flest føler seg trygge, selv om jeg absolutt har sett mange eksempler på det også.
Men jeg troppet opp et par minutter før avtalt tid og vi satt oss på venterommet. Der satt det ei mor med ei datter på 5-6 år og en terrier-lignende hund. Det var greit for henne at hundene hilste, og så lenge det ble en positiv opplevelse for Nairo, synes jeg det bare var bra. I tillegg gikk han på eget initiativ bort og snuste på den lille jenta, yippie for den av og til tøffe hunden min!
Men så kom vår tur til å gå inn til undersøkelsesrommet, og da startet marerittet for Nairo. Pulsen gikk rett opp i høyeste nivå, han skalv som…ja, jeg vet ikke hva jeg skal sammenligne det med, og han siklet nok til å lage et middelt stort fuglebad. Men ikke en lyd kom det fra han, og han godtok alt som ble gjort med han. Sprøyta i nakken enset han ikke, og han nøs ikke engang etter sprayvaksinen i neseboret.
Jeg hadde noen andre ting å ta opp med veterinæren når vi først var der. Nairo er litt skjev i høye øre, og jeg klarer ikke få sett skikkelig nedi der, men antar det er løs pels som ramler nedi og irriterer. Veterinæren kunne heller ikke se noe bortsett fra at han har klødd seg litt rød, så da blir det ørerens én gang i uka fremover.
Jeg har lagt merke til at når Nairo er i høy aktivitet, hoster han en og annen gang. Veldig lite, og bare når han faktisk springer rundt. Men selvsagt tenker jeg hjertefeil, så veterinæren hørte på hjertet hans (så godt hun kunne, ikke lett når det slår i 350. Hun kunne ikke høre noe, og sa også at hos hunder med hjertefeil kommer hosten gjerne når hundene begynner å roe seg ned etter en kraftanstrengelse, f.eks. når de kommer hjem. Men jeg skal selvsagt følge med på dette på Nairo!
Og så er det denne manglende testikkelen hans. Det finnes en økt risiko for at hunder med den ene testikkelen i buken kan utvikle kreft, og derfor bør han jo kastreres. Og da er mitt spørsmål: når bør man kastrere de? Skal jeg vente til han nærmer seg/har passert 2 år, slik at han får de neste 10 månedene på å utvikle det kjønnstypiske for en hannhund, eller skal jeg ta det nå slik at han slipper mer testosteron i kroppen nå som han er i tenårene? Her blir jeg veldig glad for alle innspill, og gjerne fra de som har erfaring med kastrering av hannhunder selv!
Vi kom oss uansett hjem fra veterinæren, og han var rimelig sliten i går. Virker som om han er litt redusert i dag også, men det er jo ikke noe unormalt når de har fått vaksine. Går seg til i løpet av en dag eller to 🙂
Jeg hadde hendene fulle med hund hos veterinæren, ellers skulle jeg ha tatt et bilde eller to til dere. Får prøve neste gang vi er der, gjerne hvis vi er to 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
