-
Skogstur
Været i dag var ikke like bra i dag som i går (har sikkert noe med sommertid å gjøre, for i skrivende stund snør det), men det stoppet ikke oss fra å dra på tur i dag også. Lysløypa på Prestebakke var målet, og vi dro straks jeg hadde satt på dagens andre vaskemaskin og planen var å være tilbake før den var ferdig.
Nairo var ikke spesielt happy når vi parkerte, og vi var ikke spesielt happy når vi skulle gå, for stiene var fulle av is. Men vi tok umiddelbart av fra stien og gikk inn i skogen istedenfor, mye bedre!
Men uansett om man går på stier eller i skogen, så er langline egentlig ganske slitsomt. Greit for Nairo at han kan springe litt og en veldig grei måte å trene innkalling på, men et herk når det setter seg fast og lager knuter på seg selv.
Som den hunden Nairo er, er jo pinner alltid velkommen. Nå kommer ikke jeg til å oppmuntre han så mye når det gjelder pinnekasting, men når han finner seg pinner på egenhånd, så får han lov til å kose seg også. Men av en eller annen grunn har Nairo den evnen at han ser molefonken ut, selv når han koser seg:
Men han er nå søt også da 😉
E fant en større pinne til han, og den måtte han jo selvsagt prøve å få med seg:
Pinnen var vel dobbelt så lang som han, og tykkere enn forbeina hans, men han klarte å drasse den med seg noen meter 🙂
Etter en liten stund fant vi en stor stein, og jeg prøver å dra nytte av naturen når jeg trener hund. Så jeg ville at han skulle komme seg opp på denne steinen og lokket selvsagt med godbiter. Nairo hadde veldig lyst på godbiten, men steinen var litt skummel gitt:
Men til slutt kom han seg opp, og da vanket det selvsagt en godbit:
Litt kosing må også til når han har vært flink gutt, det er for meg like viktig at belønningen er meg som at han skal få noe å tygge på:
Like ved står det en tregamme som er åpen for alle. Sittebenker hele veien rundt innvendig, og også en innvendig bålplass:
Så tilbake til det med langline i skogen…
Jaja, vi fikk fjernet knuter nok en gang, og Nairo fant et lite hull i bakken som han ville undersøke nærmere:
En vakker dag må vi vel til Kina for å finne han igjen tenker jeg 😉
En liten treningsøkt til, som ble avsluttet med et overfall:
Vel hjemme igjen, 10 minutter før vaskemaskinen var ferdig, og Nairo fikk en grisehale å kose seg med:
Kort tid etterpå blåste det opp, og så kom, som sagt, snøen. Det er noe grunnleggende feil med ordene sommertid og snø i den samme setningen, går ikke nærmere inn på det.
Alle bildene kan du se i denne mappen.
{minsignatur}
Del dette på:
-
Sparetiltak
Regner med at de fleste har fått med seg at det var Earthhour i går kveld. Her i huset gjorde vi som vi alltid gjør, slår av lysene, men lar pc’ene og tv’n stå på. Bedre med litt enn ingenting.
Ja, E ligger på sofaen, og jeg tror det skal være en hund der ett eller annet sted 😉 Trykk på bildet for større versjon.
Det pågår diskusjoner om den ene timen den ene gangen i året har noe for seg, og uten å ha det minste peiling på tallene bak, er min personlige mening at energien vi ikke bruker den ene timen må ha ihvertfall litt effekt. Selv om energien blir brukt opp på et senere tidspunkt, så er det jo en time med mindre forbruk. Selvsagt hadde det vært ennå mer effektivt om dette ble gjort oftere. Selvsagt hadde det hjulpet mer om folk hadde tenkt strømsparing i det daglige. Men ikke ti ville hester ville fått meg til å mene at den ene timen ikke hjelper.
Her i huset er vi sikkert ikke av de mest ivrige når det gjelder strømsparing. Det er mye vi kunne ha gjort i det daglige, og det er ennå mer vi kunne ha gjort hvis vi hadde hatt pengene til det. Som å etterisolere, bytte vinduer og slike ting. Men vi prøver ihvertfall. Nå på vårparten, og også på høsten for den saks skyld, regulerer vi de få panelovnene vi har utifra hva slags temperatur det er ute. Vi er konsekvente på å slå av lyset i rom vi ikke er i. Og vi kler på oss istedenfor å fyre til en jevn innetemperatur på over 20 grader. Men vi gjør ihvertfall et forsøk!
Et annet slag for strømsparing blir i disse dager gjort av Fortum. Vi har meldt oss på med et tips for sparing av strøm på soverom, og premien er gratis strøm resten av livet! Det absolutt geniale med konkurransen er at man kan vinne ved å stemme på andre bidrag også, så jeg oppfordrer dere alle til å gå inn og stemme på oss, selvsagt 😉 Og jeg lover dere herved at jeg ikke skal sløse med strømmen selv om vi skulle vinne!
God søndag!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Sterkt lys i fjeset
Når E hadde stått opp i morges, spurte jeg om han hadde lyst til å bli med til Elgåfossen en tur når han hadde fått i seg kaffe og litt frokost, og det var han klar for. For en gangs skyld skulle han ta med seg sitt kamera, så da lot jeg mitt være igjen hjemme og konsentrerte meg heller om Nairo. Sistnevnte har ikke vært kjempehappy der nede tidligere, så alfa og omega i dag var at han skulle få en så positiv opplevelse som mulig. Og jeg ville se om jeg kunne plukke ut et par steder der nede som jeg absolutt vil ta bryllupsbilder på, noe som faktisk ikke var vanskelig i det hele tatt 😉
Vel nede, og lot langline være langline og beholdt det korte kobbelet på. Over den første broa, og Nairo og jeg kunne ikke bli helt enige om hvor vi skulle gå:
Fossen har begynt å smelte, så det var mye lyd der i dag.
Trening prøver jeg å legge inn hvorsomhelst og nårsomhelst, og turen i dag var ikke noe unntak. Her har han strålende kontakt:
Og her er han dritt lei og ser ut som han ber alt han kan om at E må komme og redde han 🙂
Men bare han får tenkt seg om, husker han at godbiter er ordentlig godt, og da kan han faktisk legge seg også 🙂
Vannspruten står fra fossen nå. Dette vannet legger seg på en del av trærne like ved, og siden det fremdeles er frost om natta, fryser dette på trærne:
Litt høyere opp i bakken fant vi fler isformasjoner:
Og her ser dere tydelig vannet i lufta før det legger seg på trærne og bakken:
Vi gikk også helt opp til toppen av fossen og også til den mindre fossen et like stykke bak den store. Nairo var i toppslag og sprang sikksakk foran meg på stien. Utrolig gøy å se han når han er så trygg og at han koser seg så veldig!
Trappa opp til det øverste platået var ikke noe moro i det hele tatt, men på vei ned skulle man tro at Nairo aldri har gjort noe annet enn å springe i trapper. Og da blir man så glad, så glad 🙂
Like på bortsiden av fossen står det en gammel bygning av noe slag. Det var litt skummelt, men når E gikk inn i det, var det ikke det minste skummelt lenger:
Så fant vi oss det som i utgangspunktet er en ganske åpen plass, men det er en del bringebærkvister der. Og bringebærkvister smaker jo, som alle hunder vet, veldig godt. Ingen skal få ta fra han kvisten her nei!
Vi ble oppmerksomme på ei dame og hennes to Border Collier, og var selvsagt påpasselige med dette. Man vet jo aldri hvordan ukjente hunder er. Men hun satt kobbel på begge hundene og kom bort til oss. Jeg holdt Nairo på avstand, men det kunne jeg egentlig spart meg da ingen av BC’ene var interesserte i å hilse på han, noe jeg synes var glimrende trening for knøttet vårt.
Mitt hjerte banker jo litt ekstra for BC’er, og jeg så umiddelbart at den ene av hennes hunder var ganske gammel. Yngstemann ser dere i forgrunnen på bildet under, han var 6 år:
Eldstemann står i bakgrunnen, og han var ikke mindre enn 14 1/2! Selvsagt stiv til beins, og eieren sa at hørselen sviktet han, men for en staselig gutt! Og så stor og kraftig! Vanvittig vakker og begge to var veldig godmodige og rolige. Totalt forskjellige fra min Arkas altså.
Vel, damen gikk, og vi ville fortsette litt leking på plassen. Men leking med langline ender gjerne opp i dette:
Ene enden av langlina sittende fast i hunden ett sted. Andre enden av langlina holdt fast av eier et annet sted. Og alle meterne med langline sittende fast litt her og der. Men at Nairo koste seg i dag er det ingen tvil om, og han har vært slått ut omtrent resten av dagen. Snart på tide å vekke han og få gitt han kveldsmat før han slukner for natta 🙂
Alle bildene kan dere også se i denne mappen.
{minsignatur}
Del dette på:
-
Valpekurs – uke 1
Om mandag startet vi på valpekurs med Nairo. Først og fremst for å sosialisere han, men også for å lære han at det går an å omgås andre hunder uten at han må “snakke” med de og for å lære meg nye måter å trene hund på. Gledet meg veldig!
Troppet opp på Øberg skole litt før kl. 1800 og der strømmet det inn med hunder og deres eiere. Mulig jeg glemmer noen nå, men det var to Yorkshire Terriere, en Eurasier, en terrier av noe slag, en større hund jeg ikke er sikker på hva er for noe, instruktørens Pumi og en blanding mellom Dachs og Cavalier King Charles Spaniel. Og oss da. Siden vi i det daglige ikke har tilgang på voksne hunder jeg er sikker på er trygge mot valper, ville jeg ihvertfall at Nairo skulle få muligheten til å omgås valper, og til å begynne med var alt bare skummelt.
Men mens vi fikk en innføring i kurset av instruktøren, fant Nairo og den lille blandingsgutten ut at de skulle være kompiser gitt:
Ikke tale om at det skulle læres noe her, her skulle det være boksekamp istedenfor!
Og akkurat som boksere, så har også valper en tendens til å bli slitne etter en kamp:
Under en pause i kurset fant Nairo ut at Eurasiergutten også var en fin kompis:
Akkurat at disse to skulle finne hverandre var veldig koselig, da de er de to mest engstelige valpene på hele kurset. Eurasieren er et par måneder eldre enn Nairo, og en utrolig vakker utgave av rasen. Jeg har faktisk vurdert Eurasier selv, men den nådde ikke helt opp gitt.
Første dagen på kurset gikk på å lære valpene å få øyekontakt, noe vi allerede har trent en del på hjemme. Men alt som fungerer hjemme er som kjent glemt når valpene kommer ut i den store verden, for da er ikke vi mennesker like interessante. Så det gjelder å finne de perfekte godbitene (noe vi ikke har gjort ennå) og å oppføre seg som en klovn for å bli mer spennende enn de andre hundene. Vi trente også litt på det jeg kaller snurre, hvor vi i prinsippet skal lære valpene samme bevegelse som de gjør når de jakter halen sin. Dette er noe Nairo har gjort naturlig helt siden vi fikk han, men jeg har ikke begynt å trene inn kommando på det før nå. Vi trente også litt på bakoverrosing, det vil si at når hundene tar kontakt med oss, skal vi bevege oss bakover og rose hunden slik at den naturlig følger etter fordi det er interessant. I tillegg hadde vi en runde med innkalling, og det gikk veldig fint.
Her et bilde fra kontakttrening, og det at han sitter er jo bare positivt:
Etter en time med avreagering når vi kom hjem, sluknet han totalt 🙂
Andre dag på kurset var i går, og nok en gang ville jeg at han skulle være trygg på de andre hundene. Det gikk mye fortere denne gangen, og det var skikkelig liv i leieren mens vi ventet på en forsinket instruktør:
Fokuset denne dagen skulle ligge på trening av sitt, noe Nairo allerede kan veldig godt. Men nok en gang skulle det vise seg at hukommelsen var helt fraværende, og alt annet enn meg var mer interessant.
Men han tok jo kontakt og satt seg til slutt 🙂
Instruktøren på kurset driver med freestyle (dans med hund), og hun legger derfor inn noen momenter fra sin trening i vår trening. Dette er noen momenter bare for moro (sånn som snurre), men også momenter som kan/vil ha praktisk betydning for oss i hverdagslydigheten også. Et av de momentene er target, hvor hunden skal belønnes for å være borte i en gjenstand eller en del av vår kropp på kommando. Vi begynte med target i går, og vi bruker hånda som target, og det gikk så dårlig at jeg bare hadde lyst til å gi opp. Ikke pokker at pelsdotten var interessert i meg som hoppet rundt og godsnakket med han og fristet med ikke fristende nok godbiter. E har derimot trent en del på det i dag, og jeg har prøvd det selv, og det går som ei kule.
Forhåpentligvis er løsningen på den manglende kontakten mens vi er på kurs å ikke la han hilse på hundene før kursstart. Så det skal vi prøve på mandag, i tillegg til å ha med oss godbiter vi håper står høyere i kurs, nemlig pølse 🙂 En av deltakerne har gått på kurset før, og det eneste som stort sett frister hans hund er koteletter 😉
At det er slitsomt for mennesker å gå på kurs også er det ingen tvil om. Er lenge siden jeg har sovet så godt som jeg gjorde både natt til tirsdag og natt til i går. Men det er utrolig moro, og ikke minst er det gøy å se at Nairo ihvertfall kan øvelsene hjemme. Så får vi bare fortsette å trene ute i den store verden, helt til han forstår at det er vi som skal være mest interessante. Eller rettere sagt: helt til vi klarer å gjøre oss mest interessante.
Alle bildene kan du også se i denne mappen.
{minsignatur}
Del dette på:
-
En vidunderlig helg er over
Satt meg i bilen på torsdag og kjørte mot Gardermoen. Flyet skulle lande kl. 1820, så jeg dro ved 15-tiden for å være sikker på å ha god tid. Kunne jo være jeg bommet på en avkjørsel eller at det var mye trafikk. I tillegg liker jeg ikke den delen av veien der E6 også heter Ring 3, det blir altfor mye biler, altfor mange kjørefelt og altfor mange skilt å passe på. Men det gikk så fint, og jeg var på Gardermoen nesten en time for tidlig.
Sommerfuglene hadde virkelig begynt å gjøre seg gjeldende, og jeg vekslet mellom å stå ute og røyke og å stå inne og se på ankomsttavla. I tillegg er ankomsthallen på Gardermoen faktisk et veldig koselig sted, ene og alene fordi det er så herlig å se alle menneskene som blir gjenforent. Barn og foreldre, kjærester, venner og kjente.
Klokka 1819 landet flyet (et helt minutt før tiden!), og så var det bare å vente på at tavla skulle si ifra at bagasjen var på båndet. Rakk en veldig kjapp tur ut, og så begynte passasjerene å komme gjennom dørene, og jeg var veldig kort tid unna å skulle endelig få møte jenta jeg har skrevet med, sendt kassetter til og Skypet med gjennom over 13 år. Og der var hun! Akkurat som på alle bildene jeg har sett, og det var utrolig koselig å endelig kunne gi henne en god klem og ønske henne velkommen til Norge!
Kom oss greit ut til bilen og J fikk tråkket på snø og is, noe de ikke akkurat har mye av i Australia 🙂 Kjøreturen hjem gikk veldig fint, og selv om stakkars J var trøtt og sliten etter en lang tur fra Praha, så fikk vi skravlet og oppdatert hverandre. Vel hjemme ventet E og Nairo, og sistnevnte ble veldig trygg på J fra første sekund. Det eneste som var skummelt gjennom hele oppholdet var stokken hennes. Etter en kopp te var det godt for oss alle å finne senga.
Fredags formiddag ble en avslappende affære i hver vår sofa. Dro en liten tur nedom “vår” kirke så J skulle få en følelse av den, og der fikk hun også virkelig oppleve norsk vinter-/vår-vær da det begynte å snø og blåse. Dro for å handle mat og så hente D på ettermiddagen og la inn en tur innom Tistasenteret så J fikk tatt ut noen kroner, Tsjekkisk valuta virker ikke her i landet 🙂 Så bar det hjem til middag og mer avslapping i sofaen med skravling og te. Snille J hadde tatt med gaver til oss: en cd med konserten hun holdt hjemme i Australia før hun dro på tur, et lite firkantet pyntefat med små australske motiver og en nydelig eske formet som en koffert med Haigh’s sjokolade. Har ikke engang lyst til å åpne den, for jeg vil ikke at sjokoladen skal ta slutt 🙂
På lørdagen hadde vi lovet D å ta en tur på Nordby for at han skulle få kjøpt noen spill til PS3’n, så da benyttet vi muligheten til å kjøre bakveien til Sverige og dermed også få tatt en tur innom Gårdsbutiken. Vi fikk kjøpt noen grisehaler og treningsgodbiter til Nairo, og en tilsvarende blekksprutleke som Nairo fikk av K en tid tilbake, denne nye fikk J med seg for å gi til sin førerhund Rob. Dro så videre til Nordby hvor gutta kjøpte spill og mat mens J fikk kjøpt en søt liten engel hun skulle gi til noen der hjemme.
Neste stopp ble Tistasenteret for å se etter noen fler souvenirer, og J fant to nydelige isbjørner i glass fra Hadeland som også skal få nye eiere i Australia. Vi kjørte så gutta hjem før vi dro videre for å hilse på C og jentene. Tror vi ble sittende i et par timer og skravle over god te, jeg storkoste meg! Og var også veldig stolt av 5 1/2 år gamle A som turte å si noen ord på engelsk! Hos C hadde ikke all snøen blitt til is ennå, så J og jeg avsluttet besøket der med å trampe i skikkelig snø, det virket som om det var en stor opplevelse 🙂 Været viste seg fra sin aller beste vår-side på lørdagen, og vi spiste en deilig svinestekmiddag før vi brukte kvelden på te og sjokolade. Godt å se at det ikke bare er jeg som er sjokoholiker, og også at norsk melkesjokolade, Kvikk Lunsj og Non-Stop falt i smak hos J.
Søndagen startet rolig. På lørdag kjøpte J en leke til Nairo som han fikk søndags morgen, og det var populært!
Han bar rundt på denne leka resten av dagen og var i storform 🙂
J ville spandere middag på oss denne dagen, og etter å ha lest dagens spesial hos Sponvika Vertshus bestemte vi oss for å dra dit. D skulle egentlig være med, men siden han skulle dra på leirskole på mandag, fristet det mer å være sammen med kompiser han ikke vil få se på en uke, så vi kjørte han hjem. En liten fotosession før han stakk:
Dro så videre for å spise, og egentlig var vi veldig heldige for det var rimelig fullt i Sponvika denne dagen, men vi fikk enden på et bord hvor det allerede satt noen.
Koste oss med indiske reker med yoghurt og nanbrød til forrett, tikka kyllingklubber med ris og karrystekte grønnsaker til hovedrett og mango- og passjonsfruktmousse til dessert. Anbefaler Sponvika Vertshus på det sterkeste, god mat til en billig penge! For ikke å snakke om idyllen der ute, men det vet jo vi alle som har vært mye i området 🙂
J ville også se hytta mi siden hun har hørt så mye om den gjennom alle år. Nå er det jo fremdeles totalt kaos der ute på grunn av bytting av gulv, men vi tok turen ut uansett:
Så dro vi hjem og fikk oss en varm kopp te (det var skikkelig kaldt her på søndag med overskyet vær og masse vind) og litt skravling før vi kom oss tidlig i seng.
Vi sto alle opp klokka 3 natt til mandag. E og Nairo skulle kjøre J til Gardermoen da flyet hennes videre mot Belfast gikk klokka 0815 mandags morgen, og siden E aldri har kjørt den strekningen ville han ha god tid. Jeg ville selvsagt si hadet til J, og slik ser vi ut midt på natta når vi akkurat har stått opp:
Det var ordentlig trist å si hadet til henne etter en vidunderlig helg med masse skravling. Jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er for at hun tok seg tid og råd til å komme til Norge når hun først skulle en tur til Europa, og jeg håper så inderlig at vi får muligheten til å treffes igjen om ikke altfor mange år.
Alle bildene kan du også se i denne mappen.
{minsignatur}
Del dette på:
-
Har en spennende langhelg foran meg
Høsten 1997 var vel mitt første møte med internett på privat basis, og ved en tilfeldighet ramlet jeg innom et amerikansk skravleforum for hundeinteresserte. Samtidig studerte jeg (halvveis) IT, og som en av oppgavene laget jeg en hjemmeside for min første hund, Santo. Via denne hjemmesiden og forumet kom jeg i kontakt med ei jente fra Australia som på den tiden ventet på sin første førerhund.
Vi har i alle disse årene holdt kontakten. Den første tiden via mail (hun har en talemaskin på pc’n som leser opp teksten på skjermen), og når jeg ikke hadde nettilgang, snakket vi inn på kassetter (for yngre lesere, trykk her for forklaring) og sendte til hverandre. Når jeg for 5 år siden fikk nettilgang her hjemme, har vi også skravlet via Skype. Og selv om kontakten til tider ikke har vært hyppig, så har vi alltid oppdatert hverandre på hva som har skjedd, vi har trøstet hverandre i motgangstider og vært glade på den andres vegne i medgangstider.
Drømmen har alltid vært å kunne dra til Australia for å besøke henne og et par jeg også har kontakt med der nede (de var på tur i nord-Europa for et par år siden, og da kom de hit til Halden en tur), men jeg har innsett at jeg antagelig ikke får råd til en tur før jeg er pensjonist, og har derfor egentlig slått meg til ro med at jeg aldri får møte henne.
Så fridde jo E til meg, og det slo meg at blant alle de andre jeg så gjerne vil skal dele dagen med oss, så er J en av de, og hun ble i fyr og flamme når jeg nevnte det for henne. J har utdannelsen sin innen sang, og fikk før jul i fjor muligheten til å delta i en sangkonkurranse i Praha nå i mars i år. Da fant hun ut at hun dessverre ikke har råd til to turer til Europa på ett år, og måtte derfor melde avbud til bryllupet. Men gleden kom fort tilbake til oss da hun fant ut at hun kunne kombinere Praha-turen med besøk hos venner og familie i Storbritannia og en tur til oss!
Så snart jeg fikk bekreftet datoene for besøket, snakket jeg med teamlederen min og fikk ordnet meg fri i morgen og fredag, og i morgen ettermiddag setter jeg kursen mot Gardermoen for å hente henne. Det skal bli så utrolig koselig å endelig møte henne og å bruke helgen på å skravle og kose oss! Om vi finner på noe får været egentlig avgjøre, men såvidt jeg kan se er det meldt sol hele helgen, og det lover jo bra. Det er jo fremdeles en del snø og is rundt omkring, men med godt fottøy og en stødig arm, skal jeg nok klare å lose henne rundt.
Skulle jeg få litt tid til overs, skal jeg holde dere oppdatert gjennom helgen, men ellers får dere en oppdatering til uka. E kjører henne til Gardermoen natt til mandag, og mandag kveld begynner vi på valpekurs, men jeg skal nok få tid til å blogge innimellom uansett 🙂
Gode onsdags-klemmer til dere alle!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Bytur og kvae
Vi starter på valpekurs til uka, og i den anledning snakket jeg med kursinstruktøren på telefonen om søndag. E kjenner henne fra før, og vi ble da enige om at E og Nairo skulle møte henne med to av hennes hunder (en voksen Cavalier og en Pumi-valp som er jevngammel med Nairo) for litt bytrening og møte med andre hunder i går mens jeg hadde angst hos tannlegen. Full av valium og bedøvelse møtte jeg de i bunnen av gågata når jeg var ferdig, og selv om jeg var en smule susete i hodet, var det en stor opplevelse!
For dere som kjenner meg og som har fått med dere hvordan Arkas var, så vet dere at han stort sett måtte holdes unna både folk og dyr. Selv om jeg vet at det er en helt ny hund vi nå har i hus, så var det allikevel en merkelig følelse å se Nairo tusle rundt blandt mennesker, og ikke minst også at han var så interessert i hundene til instruktøren. At han var engstelig og støttet seg en del til både den voksne og til den veldig trygge valpen er det ingen tvil om, men han klarte seg utrolig bra! Den eneste gangen jeg virkelig la merke til usikkerhet, var når vi stoppet i parken og det kom 3 (eller var det 4?) mennesker med en liten hund og en barnevogn. Han med barnevognen ville gjerne hilse, men Nairo trakk seg unna, antagelig på grunn av nettopp barnevognen.
At det var en veldig lærerik og positiv tur for Nairo er det selvsagt ingen tvil om. Moro var det absolutt at det gikk så bra, man senker jo skuldrene og tar med seg videre det man ser man må jobbe mer med.
Her hjemme har Nairo en forkjærlighet for å tygge på vedkubbene i vedkurven. Han vet nå at han ikke får lov, og hvis vi hører han prøver seg, så rekker han å sette seg ned og se ut som uskyldigheten selv innen vi kommer oss rundt hjørnet og får tatt han på fersken 🙂 Hvis han rekker å tygge av en flis, går han som regel og legger seg under stuebordet, men han trekker seg ikke unna og han protesterer heller ikke når vi fisker flisen ut av munnen hans.
Men i går var han virkelig artig. Som vanlig satt han som et tent lys når jeg skulle snakke til han, for han hadde jo ikke gjort noe galt 🙂 Jeg gikk allikevel bort til han, satt meg ned på huk og så avslørte han seg når han skulle gi meg en valpenuss: det luktet kvae! Ingen flis i munnen og ingen flis på gulvet, men hele munnen hans luktet av kvae, så det var jo ingen tvil om hva han hadde gjort 😉 Blir som med barn som hardnakket påstår at de ikke har spist sjokolade mens de har halve ansiktet fullt av bevis 😉
Avslutter med en aldri så liten kosestund Nairo og jeg fikk i går kveld:
Bildet kan du også se her.
Håper dere får en fin tirsdag!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Tur langs Berbyelva
Men før jeg kommer til dagens tur, må jeg gå tilbake til gårsdagen. Da fikk vi besøk av kollega T, hennes mann T og deres ett år gamle sønn M. Var veldig spent på hvordan Nairo ville reagere på en så liten pjokk, men det gikk over all forventning! Litt furten ble han når M begynte å rydde i lekene hans, men det gikk veldig fint allikevel, og det har sikkert noe med å gjøre at M til daglig bor sammen med en mye større hund, så han er vant med lukting på fingre og føtter og gjerne også inni øret 🙂 Koselig var det ihvertfall med besøk!
Min tannverk har roet seg betraktelig og smertestillende klarer nå å holde det verste unna. Og så lenge det ihvertfall var opphold i formiddag fant vi ut at vi skulle kjøre ned til Berby og gå en liten tur langs elva. E og Nairo har vært der et par ganger tidligere og det har gått veldig bra, så da var det et godt alternativ i dag. To biler sto parkert der, men vi så ikke noe til et eneste menneske i løpet av den timen vi var der. Hørte bare fuglekvitter og elvebrus.
Det blir mange bilder i dagens innlegg, og mange av de er teknisk elendige. Men jeg tar de med allikevel, rett og slett fordi de er festlige 🙂
Her er bautaen som står ved innkjørselen til Berby gård. Ikke spør meg om hva som står på den, jeg klarer kanskje å tyde halvparten:
E gikk med Nairo mens jeg tok meg av bildeknipsingen. Nairo måtte selvsagt forsikre seg om at jeg fulgte etter 🙂
Og på her ser dere at det går fint an å være i bevegelse uten å ha en eneste labb i bakken 🙂
Som dere ser, er det store forskjeller i føret. På og inntil gangveiene er det snø, mens under trærne er det nesten sommer. Og for en liten kropp kan det være godt å bare stoppe opp og virkelig undersøke verden:
Her har Nairo klart å lure E bort til seg ved å late som om han har funnet noe interessant:
Men det var bare et påskudd for å gi E noe å gjøre, nemlig å vikle løs både hund og langline 🙂
Av og til lurer jeg på om det faktisk er en hund vi har fått oss, eller om det kan være en gravende kenguru. For det er hopp og sprett hele tiden, og når han graver blir han spesielt ivrig:
Nairo har også evnen til å sysselsette både seg selv og oss. Her leker han gjemsel:
Og når han forstår at vi har sett han, prøver han å gjemme seg ennå bedre:
Man kan jo ikke bare hoppe og sprette og springe hele tiden, man må ta seg tid til å legge seg ned og nyte skogens spesialiteter, i dette tilfellet en kongle:
Men energien kommer fort tilbake igjen, og graving i snøen er et artig tidsfordriv. At man ser spik spenna gal ut har ikke noe å si:
En tur ut i det grønne igjen, variasjon er viktig:
Elva er vakker selv på vinteren (eller…det er jo egentlig vår nå da).
Noen meter bak ryggen min på bildet over ligger den andre cachen vi fant når vi startet med geocaching. Husker den var kjempevanskelig å finne (sikkert fordi det da var en halvmeter snø), men nå så vi den faktisk på avstand 🙂
Nesten tilbake ved bilen, og Nairo hadde mer energi. Så da var det å ta frem leka, og da går det unna gitt:
Men så er det litt vanskelig å ha kontroll på langline og kong og tau på en gang…og da blir man litt frustrert når man tråkker på tauet man egentlig skal ha med seg…
Men så blir man så glad når man får det til at man faktisk smiler! Og det selv om bakbeinet nesten er lengre frem enn snuta 🙂
Så tok Nairo og jeg oss en liten prat om hva vi så skulle finne på:
Og hans forslag var å dra meg til bilen etter foten:
Til slutt legger jeg ved en liten filmsnutt av vår gravende finske kenguru. Bruset fra elva er der hele tiden, men hører du godt etter, kan du på et par steder såvidt høre litt knurring og bjeffing 🙂
Vi hadde en deilig time ute på tur, og Nairo var ikke redd eller engstelig en eneste gang. Det var virkelig godt å være på tur med hund igjen, og jeg gleder meg så masse til mange fler timer av samme kaliber.
Bildene kan du også se i denne mappen.
{minsignatur}Del dette på:
-
Etterskuddsfastelavn og en ny bok
Siden ingen av oss tenkte over at det var fastelavn i går før langt utpå ettermiddagen, gadd vi ikke gjøre noe ut av det. Ikke hadde vi det vi trengte for å lage boller (les: vi hadde ikke noen ferdig-pose), og ikke var det så viktig heller. Men vaffeltanken kom inn i hodet i går og slapp ikke taket, så da ble det vafler i kveld.
Nairo fikk et tyggebein å kose seg med, og det falt absolutt i smak:
Og vi benket oss foran tv’n for å se sesongpremieren av Farmen:
Tidligere i dag hadde E og Nairo vært en tur på Berby, og det hadde gått så utrolig bra! Ikke noe skummelt noe sted, Nairo hadde kost seg og hoppet rundt og lekt og funnet kongler og pinner og virkelig hatt det bra, og det er nettopp sånne opplevelser han trenger, så da håper vi at vi er inne i en positiv spiral.
For en tid tilbake hadde Bestemors hage en genial give-away. Hun hadde noen bøker som hun ikke ville skulle ende i biblioteket til hotellet i syden, så hun ville rett og slett lodde de ut til noen av leserne sine, og det er jo en fantastisk måte å la fler få ta del i gode bøker på! Jeg vet jeg blir litt eiesyk når det gjelder gode bøker, men jeg likte virkelig ideen hennes og skal se om jeg ikke klarer å overtale meg selv til å la boka få reise videre når jeg er ferdig med den. For jeg vant nemlig loddtrekningen om en av bøkene:
Akkurat nå holder jeg på med Hellig blod, hellig gral av Michael Baigent, Richard Leigh og Henry Lincoln, og den er så tung og detaljert og innviklet at jeg kommer til å bruke lang tid på den. Men nå har jeg ihvertfall en motivasjon for å lese videre på den, siden jeg liker å gjøre meg ferdig med den boka jeg holder på med før jeg begynner på en ny.
Håper dere alle har en god kveld!
Tre av bildene kan du også se her.
{minsignatur}
Del dette på:
-
For en helg!
Så er snart denne helgen over også. For første gang på lenge synes jeg helgen har vært lang, men en helg kan egentlig aldri bli lang nok, og jeg gleder meg ikke noe mer til mandag uansett.
Når jeg står opp på morgenen og ikke skal på jobb, er det selvsagt min jobb å gå ut med Nairo. Kurven hans blir da stående igjen oppe, og så tar E den med seg ned når han står opp. Normalt ligger Nairo aldri å sover hverken i kurven eller i buret i stua, han pleier å ta gulvet eller sofaen i bruk til dagtidsoving. Men akkurat i går var tydeligvis unntaket som bekreftet regelen. Jeg satt ved pc’n og hørte lett gjennkjennelige lyder av at Nairo var borti buret. Så ble det stille på han en god stund, og siden jeg mistenkte hva som hadde skjedd, tok jeg med meg kameraet og snek meg rundt hjørnet for å se etter han. Og der lå han. I buret. Våknet selvsagt av at jeg tok bilder, men sovnet der inne igjen etterpå. Søte lille gutten i det store buret.
I går formiddag mistet vi nettilgangen. Ikke verdens undergang, spesielt ikke så lenge det var både langrenn og skiskyting på tv. Og normalt pleier nettilgangen å bli fikset relativt fort, så jeg tok livet helt med ro.
Alle tre gutta dro en tur opp på Prestebakke for litt miljøtrening av minstemann. Det hadde gått helt fint frem til noe snø hadde rast ned fra et tak i nærheten, da var resten av tiden de var der preget av redsel og skjelving.
Ettermiddagen kom og gikk, og vi fortsatte med tv-titting. Det vil si, jeg beslagla tv’n i stua for å se på repriser av Grey’s Anatomy, E og D gikk opp for å se på video. Fremdeles ikke noe nett, og for andre gang i livet logget jeg meg på nett via mobilen (første gangen var på E’s bursdag for to år siden, bare for å gratulerer han med dagen på FB i tillegg til ansikt til ansikt). Ingen kunne fortelle meg om vår nettleverandør hadde problemer eller ikke, så vi visste jo faktisk ikke om det var noe galt her eller på linja. Modemet lyste ihvertfall som normalt.
Kvelden i går skulle brukes til å se på Spellemannsprisen, men når klokka bikket 22 var jeg så trøtt og lei av tv’n at jeg valgte å finne senga istedenfor. Den hadde heldigvis ikke gjemt seg, så det tok ikke lang tid 🙂
Våknet i morges og husket umiddelbart at jeg hadde drømt at det lå 72 blogginnlegg i rss-feeden som skulle leses, og jeg kategoriserte ikke det som et mareritt, så jeg luftet Nairo og gikk inn på “kontoret”. Men neida, fremdeles ikke noe nett. Og for dere som sover litt lengre enn til klokka 0645 i helgene: det er ikke noe å se på på tv så tidlig! Men takk og pris sto E opp tidlig i dag for en gangs skyld, så jeg fikk litt selskap.
Litt bryllupsting skjer egentlig hver helg, og denne dagens innsats kan dere lese om i bryllupsbloggen. Men jeg må allikevel vise dere ett av bildene jeg har lagt ut der. For her kan dere se id-brikken vi bestilte i Gårdsbutiken forrige lørdag. Den kom i posten her om dagen og ble veldig fin!
Når jeg festet den i båndet hans fikk han totalt raptus i noen minutter, for han var hellig overbevist om at det var en leke som plinget mellom beina hans, og uansett hvordan han hoppet rundt og vred på seg, så fant han ikke leken 😉 Nå har han sluttet å bry seg om lyden.
Så dro Nairo og jeg en tur ned til Elgåfossen. Hans engstelige side slo inn med en gang vi kom ut av bilen, og det igjen ga utslag i en løs mage… Men jeg tenkte at det bare er å fortsette, vi skulle jo ikke akkurat gå tur, bare rusle litt og se på snø og trær og høre på fuglene. Og etter litt skepsis gikk alt så mye bedre, og vi slo oss ned på en liten plass ved bunnen av fossen. Nairo hoppet rundt i langlina, jeg hoppet rundt etter han for å vikle han løs fra busker og trær. Leka jeg hadde med meg (kong i tau) var også spennende, ihvertfall en stund. Men så ble han oppmerksom på en lyd, og den lyden var to personer som gikk gåstav-tur på stien forbi oss. Nairo knurret! Og så ble alt så forferdelig igjen, og når han kommer i den sinnstilstanden blokkerer han så det er umulig å nå inn til han. Ble sittende lenge for at han skulle avreagere før vi tuslet en bakvei tilbake mot bilen. Hadde det ikke vært is ennå, hadde vi ikke kommet frem den veien, for det lille elveleiet vi måtte krysse var heldigvis islagt ennå.
Vel hjemme igjen, og en stund etter det kom nettet tilbake også. Sånn omtrent idet 5-mila startet. Nettet vant den første timen, så var det 5-mila for alle penga, og det ble spennende! For et VM våre dyktige langrennsløpere og hoppere har hatt! Helt utrolig, gratulerer så mye!
På en luftetur i hagen rett etterpå fikk selvsagt Nairo noia igjen, da det var folk ute hos naboen. Så da brukte jeg vel en halvtime på at han skulle få avreagere, slik at han gikk inn fornøyd istedenfor pipende og skjelvende. Jeg har aldri før hatt en valp som har vært så engstelig for både lyder og nye steder, så her skal det jobbes fremover!
Hva har dere gjort i helgen da? Total avslapping, fornuftige gjøremål eller kost dere med uteliv av den ene eller andre sorten?
Bildene kan dere også se i denne mappen.
{minsignatur}
Del dette på:
