I dag la vi veien til et område like nord for Moss, men i Akershus, for å finne noen cacher. På lista sto 14 cacher, akkurat det antallet vi trengte for å komme opp i 201 cacher i år, og 401 cacher totalt. Målet for i år var jo å finne 1 cache mer enn vi fant i fjor, og vi tenkte sånn at hvis vi ikke skulle finne de 14 cachene i dag, ville det allikevel gjenstå så få at vi kan ta noen av de vi mangler her i by’n.

Dryppende våt tåke fulgte oss hjemmefra og helt inn til Ødemørk, så egentlig burde kameraet blitt hjemme eller i bilen. Men det fristet for mye å ta det med, så bildene bærer litt preg av dugg og fukt.

Like ved parkeringsplassen sto denne store gammen. Vi tittet ikke inn i den, men det var sikkert plass til 30 personer der.

Dette har vel vært en gammel gård, nå var det kiosk der hver søndag. Et godt tiltak for å få folk ut i skog og mark, men jeg antar mange droppet skogsturen og heller gikk de få metrene rett til utsalget 🙂

Det var flere løyper i området. Alt var merket, og det sto også skilt flere steder. Løypa vi skulle følge heter Eventyrstien. Nå så vi ikke noe som kunne minne om eventyr der, men det vi satt veldig pris på, var at mesteparten av de 6 km vi gikk (løypa er på 4 km, vi gikk litt ekstra for å finne en cache som ikke var en del av løypa) var stier i skogen, istedenfor brede skogsveier. På den måten kom vi oss ordentlig ut i naturen, og selv om Nairo ikke fikk sprunget i langlina, så koste han seg veldig med å ha noe å snuse på over alt.

Et lite stykke inn på veien kom vi over en haug med gulrøtter. Gulrøtter midt i skogen. Jøss! Vi så jo spor etter både rådyr og elg, så vi skjønner jo at det er lagt ut til de, men det var et så snodig syn å se en haug med orange gulrøtter midt i skogen.

Gutta lå selvsagt i front. Nairo, som de fleste andre hunder jeg kjenner, har ikke ro på seg til å gå bak noen, så de bante vei mellom greiner og gjennom spindelvev. For det var faktisk en del spindelvev over stien.

Etter ikke veldig lang tid gikk stien forbi naturreservatet Ishavet. Ikke et hav i det hele tatt, men en gigantisk myr. Vi så ikke stort av den, bare denne lille biten dere ser på bildet til venstre, men vi vil tro det er et flott område på sommeren.

Og når vi først snakker om grønnsaker i skogen… Dere må da være enig i at dette ihvertfall ser ut som en blomkål? 🙂

Etter å ha funnet 8 av 8 cacher, hvorav 6 tilhørte Eventyrstien, var det på tide med litt lunch og litt varmt i koppen.

Vi hadde med egen snacks til Nairo, men han måtte jo selvsagt få litt brød med ost og skinke også.

Hele Nairo forteller at min brødskive lukter ordentlig godt! 🙂

Vi brukte god tid på pausen, da turen så langt hadde tatt mye kortere tid enn hva vi trodde, og vi måtte sørge for at vi ikke var tilbake i Halden før ved 15-tiden. Hvorfor kommer jeg tilbake til.

Videre bar det, og fler cacher ble funnet og logget. Det var som sagt stier vi fulgte, og stort sett var det flatmark, men ved et par-tre tilfeller gikk det rimelig bratt opp. E hadde drahjelp i Nairo, jeg klarte meg nesten alene hele veien. Men det er godt å ha armen til E som hjelp av og til, da jeg er livende redd for å skli og ødelegge ryggen mer. Og det skal sies at det var vått og glatt i skogen. Med en stor myr som nabo, var det selvsagt også litt myr her og der i skogen. Og når alt løvet nå har samlet seg på bakken og blitt skikkelig vått, var det også glatt å gå på. Men vi klarte oss uten noen andre uhell enn at E plumpet og nok en gang måtte gå noen kilometer med våte føtter. Det er virkelig på tide med nye turstøvler til han nå.

Midt inne i skogen møtte vi på dette byggverket. Hvis noen kan fortelle oss hva dette er, hadde vi blitt veldig glade. For det var ikke noen trapp opp til plattingen dere ser der, så et utkikkstårn var det ihvertfall ikke.

Det som var ennå mer snodig, var at få meter fra byggverket var det et bål som det fremdeles var liv i. Ikke et menneske å se i nærheten. Vår teori er at siden dette er en eventyrsti, er bålet iscenesatt og uten ild (men bare røyk), slik at det skal være litt mer “skummelt” å gå der. Vi gikk aldri helt bort til bålet for å se om vår teori stemte 😉

Ikke langt derfra kom vi over noen andre installasjoner i skogen, men dessverre ble bildene så mørke at de ikke var noe å ta vare på. Vi fant heller aldri ut hva dette var for noe.

Etter ca 4 timer og ca 6 km kunne vi sette oss i bilen og glade konstantere at vi hadde funnet alle 14 cachene, og at vi derfor har nådd målet vårt! Yippie! Det er ikke dermed sagt at vi ikke skal mer på cachetur i år, men vi har ikke noe planlagt, og har nå ikke noe “press” på oss lenger.

Det er ikke ofte vi koster på oss å spise ute. Men siden vi om fredag hadde vært forlovet i 3 år og gift i 5 måneder, og siden vi klarte målet vårt når det gjelder antall cacher i år, hadde vi bestemt oss for å dra rett til Sponvika Vertshus for å feire (og de åpnet kl. 15, derfor måtte vi bruke litt ekstra tid på lunchen). 3 retter til kr. 185,- er noe vi kan leve med en gang eller to i året, og dagens meny var som følger: terteskjell med Sponvikarøre (reker, rødbeter, fiskepudding mm) til forrett, baconsurret svinefilet med maispuré, hjemmelaget bernaise og båtpoteter til hovedrett, og crême brulée til dessert. Nam!

Nå sitter vi mette og fornøyde hjemme, og er klare til en ny arbeidsuke/hjemmeværendeuke. Håper dere har hatt en god helg!

{minsignatur}