-
Det stokker seg for Nairo
Har Nairo og jeg en treningsøkt på kjøkkengulvet, så gjør han stort sett det jeg ber han om slik at han får godbiten sin. Det eneste som setter han litt ut av spill er hvis jeg venter med å gi han en kommando, da pleier han å vise frem fler av triksene han kan, i håp om at det skal være nok for å få det han har lyst på.
Hvis jeg har noe VIRKELIG godt, er det vanskelig å nå inn til han med selv de enkleste kommandoer, og her er en videosnutt som beviser nettopp dét 😉
NB! Det er bjeffing i videoen, så pass på høyttalere og ører!Som dere hører var det vanskelig å ikke le av han, for han er jo så søt når han holder på sånn! Men jeg lover, han kan både “dekk”, “sitt opp” og “begge” veldig mye bedre enn det han viser i videoen altså. Det bare stokker seg litt for han når godbiten er et deilig margbein 🙂 
Del dette på:
-
Rosa og lilla og blått
Det er fremdeles ordentlig kaldt i lufta, men heldigvis har sola endelig begynt å varme såpass at noen blomster finner det for godt å starte sesongen. Denne rosa saken, som jeg ikke aner navnet på, står på det lille feltet inntil gårdsplassen:
Jeg har tidligere vist dere krokusene jeg har i bedet ved inngangsdøra, nå har de i samme felt som den rosa over også endelig tatt turen opp av jorda:
I skråningen fra huset og ned i hagen, vokser det egentlig bare villniss, lupiner og annet herk. Men nå på våren lyser de skjønne, blå schillaene opp blant alt det tørre fra i fjor:
Nairo er ikke spesielt fornøyd med at jeg tusler rundt i hagen mens han må stå på verandaen:
Til bursdagen min i fjor ønsket jeg meg dugnadshjelp til hagen. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne bli glad i og flink til hagearbeid, men jeg må nok bare innse at jeg ikke fikk tildelt sånne gener, og heller holde meg til et minimum når det gjelder stell av hage. Dessverre resulterer dette i at jeg sjeldent gjør noe i denne hagen, og det trengs derfor et skikkelig skippertak til for at den skal se ut som noe annet enn et gjengrodd kaos. Dugnadshjelp fikk jeg av de snille jentene i Grillkløveret, og så sant værmeldingen ikke endrer seg til skikkelig drittvær, så kommer de til søndag for å hjelpe meg. Jeg har tenkt en stund på hvilke problemområder vi må ta tak i først, og her er de:
Helt i venstre bildekant er det et bed (dere kan såvidt skimte de nakne greinene til en syrin som står midt i bedet) som strekker seg noen meter utenfor bildekanten. Her er det i utgangspunktet ikke noe annet enn syrinen og noen løkblomster, men så er det disse hersens lupinene da. De vokser jo over alt. Så dette bedet skal få en opprenskning.Langs hele innkjørselen skal det renses opp på hver side. Her er det lupiner(!) og brennesle som råder, i tillegg til spirene av ett eller annet tre som prøver seg hvert eneste år. Problemet ligger i at de vokser sånn at man riper opp sidene på bilen når man kjører her.
Helt øverst i innkjørselen, der dere såvidt kan se en telefonstolpe, er det også et “bed”. Her står det noen busker, og ellers er det bregner som kommer opp. Bedet er kantet med naturstein, men de har sunket så langt ned i bakken at de nesten ikke er synlige lenger. Her skal det også renskes opp, steinene skal frem i lyset igjen, og når jeg en eller annen gang blir rik, skal jeg plante noe markdekkende der.
Skulle det vise seg at vi får tid til overs til søndag, så har jeg et stort problemområde til som det må gjøres noe med, men det blir en så tung jobb at jeg tror vi hopper elegant over det og eventuelt tar noe smått andre steder istedenfor. Glede meg gjør jeg ihvertfall!
Og så må jeg bare sånn til slutt nevne at jeg til lørdag er så heldig at jeg skal få være med og se på når K går MH med sin Finske Lapphund-tispe Muffy! Jeg har sett en del videoer fra MH’er, og lest om fler med lapper som har gått MH, og det ser kjempeinteressant ut! Jeg blir med for å filme for K, så jeg antar jeg da blir så opptatt at jeg egentlig ikke får med meg hva som skjer, men jeg håper vi kan få sett en annen hund gå også. MH er ikke aktuelt for Nairo, jeg tror nemlig det ville gjort mer skade enn nytte, men det er jo uansett moro å se på, selv om jeg må stå opp før fuglene 😉
Del dette på:
-
Mitt paradis
I dag tok Nairo og jeg turen til Moss for å se på agility. T og Barfi konkurrerte, og denne gangen filmet jeg for henne, så jeg fikk ikke tatt noen bilder av løpet deres. I tillegg dro jeg før de skulle gå hopp og lag, så jeg vet ikke hvordan det gikk der, men jeg er ganske så sikker på at det kommer et blogginnlegg hos T etterhvert. Følg med der 🙂
På vei hjemover kjørte jeg utom hytta for å få lest av strømmen. Det blåste bra der ute i dag, men jeg har funnet ut at det er like vakkert der ute uansett hva slags vær det er. Mitt paradis!
Vil bare, sånn for ordens skyld, presisere at dette ikke er utsikten fra hytta mi, men fra den offentlige stranda 😉Nå håper jeg av hele mitt hjerte at vi kan få hytta innflytningsklar i sommer, så jeg kan nyte dette litt oftere!
Del dette på:
-
Kunsten å følge en sti
De fleste som driver med geocaching, vet at det å finne stier ikke alltid er like enkelt. Man står ved utgangspunktet og vil gjerne ta den strakeste veien mot cachen, og da er det ikke nødvendigvis logisk at man ser til sidene for å se etter en sti. Stier finner vi gjerne på vei tilbake mot bilen 😉
Nå har ikke vi drevet med geocaching i dag, og ikke har vi ikke funnet en sti, vi har bare ikke klart å følge de store orange merkene som viser at vi går på Bohusleden i Sverige. Helt utrolig, men vi klarte faktisk å gå omtrent 500 meter før det gikk opp for oss at vi ikke så noen merker. Da gikk vi et par hundre meter til, bare sånn for sikkerhets skyld, før vi ble helt sikre på at vi hadde gått feil. Det positive i dette var at turen da ble lenger enn den egentlig skulle ha vært 😉
Vi har jo gått til Snarsmon flere ganger før. I dag valgte vi å gå en annen rute inn dit, og denne ruten følger altså Bohusleden. Vi gikk for langt mot nord der vi gikk feil, og der møtte vi på dette skiltet:
Jeg visste at vi skulle gå nært grensa, men dette ble altfor nært.Vel fremme ved Snarsmon tok Eileif og Nairo seg en bitteliten pause i restene av ett av husene:
“Hva er det for en lyd du lager, mamma???”
Nå er jo ikke Nairo noen utstillingshund, og her står han også i oppoverbakke, så proporsjonene blir ikke helt riktige, men han står ihvertfall pent 🙂
Eileif og jeg diskuterte dette med utsikt når vi gikk tilbake mot bilen. Han vil helst ha utsikt over havet eller til mektige fjell når han går tur (han er jo nordlending 🙂 ), mens jeg er fornøyd så lenge vi kommer litt opp i høyden og kan se litt lengre enn til trærne vi passerer. Vi fikk litt sånn utsikt på turen i dag:
Og så lurer jeg på hva i alle dager som får folk til å tenne et bål midt på skogsveien:
Jeg forstår at det er mindre brannfare akkurat der enn det er ut mot grøftekantene, men det er litt snodig å komme over et bål midt på en vei.Nå blåser det som bare dét her, så resten av dagen holder vi oss innendørs 🙂
Del dette på:
-
Nært hytta, men likevel ukjent
I Sponvika, ikke langt fra hytta mi, ligger Kjeøya. Dette er egentlig ikke en øy, da den såvidt henger fast i fastlandet, men den heter nå engang Kjeøya. Her burde jeg være kjent, men det var tydeligvis nok å finne på i området helt nært hytta da jeg var liten, for vi tok liksom aldri turen til Sponvika, og derfor er nesten hele Kjeøya uutforsket område for meg. Det eneste stedet jeg kjenner til her, er badestranda Pina.
Selvsagt er det cacher på Kjeøya. Vi har vært her ute før og funnet et par, men det har med tiden dukket opp fler, og i dag passet det bra å stikke utom og se om vi fant noen. Vi fant én cache på vei ut mot Sponvika, og så hadde jeg notert meg 4 cacher på selve øya, men vi endte opp med å se etter to av de.
På Kjeøya er det flere gamle skyteskår og små fort. Nå har jeg ikke noe annet enn infoen fra cachene å gå etter, men visstnok stammer disse forsvarsverkene fra Karl XIIs tid, men de ble også brukt under 2. verdenskrig. Her ser dere inngangen til et skyteskår:
Nå skjønner jeg ikke helt vitsen med dette skåret, for det ligger i en liten dal i terrenget, uten utsikt noen vei. Men kanskje det var bedre utsikt den gangen det ble bygget?Her er utsikten fra et annet skår:
Trærne var helt sikkert ikke der den gangen 🙂Det er ingen merkede stier på øya, så det blir mye gåing i busker og kratt for å finne frem. Heldigvis kommer man før eller senere over en sti som fører oss i nogenlunde riktig retning, men i god geocachingånd finner vi aldri stier før det nesten er for sent 😉 Vi kom oss uansett over til den andre siden av øya, og her fikk vi utsikt utover havet:
Og her fikk jeg virkelig smake på savnet etter havet. Ikke å være på sjøen, for det liker jeg ikke, men å se vannet, ha utsikt langt utover, høre bølgeskvulp og måkeskrik…åh, som jeg håper vi kan bli ferdige med hytta snart!Eileif og Nairo har ofte samtaler når vi tar oss pauser. Jeg hører aldri etter hva de snakker om, men det virker som om de diskuterer alt fra utsikt til verdensproblemer:
Seilbåten dere ser til høyre der så vi ganske lenge. Og vi hørte den. Eller, vi hørte ikke så mye av motoren i båten, men vedkommende som var ombord spilte salmen “O bli hos meg” på trompet. Så har man opplevd det også 😉Nairo koser seg som alltid på tur, og for en gangs skyld klarte jeg å få knipset et bilde hvor han smiler litt, og hvor de fine mandelformede øynene hans virkelig kommer til sin rett:
Og kort tid etterpå blir han utålmodig igjen, og det er akkurat som han sier: “Skal vi ikke gå videre snart??? Nå da??? Nå da??? Jammen, NÅ DA???” 😉
Turen i dag ble ikke særlig lang, men det er ikke lengden som teller. Og på toppen av det hele klarte Nairo å passere tre voksne mennesker og en barnevogn uten å hverken bjeffe eller å gjøre noe som helst annet, han bare kastet et blikk på de og tuslet videre uten å stoppe. Kanskje min lille vakre endelig begynner å bli litt voksen i hodet? 🙂Del dette på:
-
Merkedager og turer
I går var det 30 år siden pappa døde. En merkedag jeg helst ville vært foruten, og selv om jeg husker den dagen som om den skulle vært i går, så har jeg jo levd størstedelen av livet mitt uten pappa, og vet liksom ikke om noe annet. Det ble uansett en tur på kirkegården med en bukett røde roser.
Nairo og jeg gikk så en tur i lysløypa på Høyås. Målet var å finne en cache, og selv om den lå ganske langt borte fra oppgitte koordinater, så fant vi den ettersom noen hadde vært greie og skrevet mer riktige koordinater i sin logg. Denne cachen ble vårt funn nummer 600 og runden var på 7,16 km, så jeg var alt i alt storfornøyd med turen.
I går fylte den yngste datteren til et vennepar 5 år og i tillegg fyller mannen i huset der år i morgen, så vi startet dagen i dag med å dra på besøk til de. Og Busterine sier sjeldent nei til kos når man kommer dit:
De satt opp trampolina i dag, og det synes jentene var toppers! De hoppet og hoppet, og til slutt lo de så mye at de knapt klarte å stå på beina:
Kalvingen er i full gang hos de, og her har to av kalvene brutt seg løs, og ligger i låvedøra og nyter sola:
De har også høns på gården, og ikke lenge etter at jeg tok bildet over av kalvene, så kom den ene kalven rundt hjørnet på låven og “jaget” hønene mens den danset litt, slik bare kalver kan. Veldig synd at jeg ikke fikk knipset bilde akkurat da!Da jeg gikk langtur sammen med E om tirsdag, nevnte hun at det skulle gå en merket sti fra Aspedammen til Skårefjell. Jeg har jo vært en del ganger på Skårefjell, men da har jeg gått fra Klepper, noe som innebærer 30 minutters kjøring hjemmefra. Til Aspedammen tar det bare 15-20 minutter, så Eileif og jeg bestemte oss for å se om vi fant denne stien i dag, og det gjorde vi:
Veldig enkelt å finne frem til utgangspunktet, vi parkerte rett over jernbanesporet i krysset mellom Aspedammenveien og Ørveien, fulgte så veien bort til venstre og opp den bratte bakken, det er faktisk blåmerket helt fra jernbanen.Dette var en kjempefin tur! Blåmerkingen var tidvis veldig bra og tidvis litt dårlig, men stien er så godt oppgått at det var lett å følge den hele veien. Noen bløte partier, men stort sett greit å gå rundt.
Vi var ikke kommet så langt inn i skogen før vi kom over dette treet:
Hvem har laget disse hullene? Som dere ser på kartet, er det langt til nærmeste vann, så bever er det vel ikke? Holder hakkespetten på så nært bakken?Hele turen går gjennom stort sett åpne partier, med litt skog her og der. Veldig deilig å slippe å krangle med trærne om plassen!
Stien vi fulgte er en del av Olavsleden:
Jeg har jo gått deler av Olavsleden fler ganger og på forskjellige steder, jeg bare tenker ikke over at jeg faktisk følger den.Vel fremme på Skårefjell måtte jeg som vanlig opp i tårnet for å ta et utsiktsbilde:
Nesten helt i venstre bildekant, kan dere skimte Nexanstårnet (en liten gråhvit prikk), som utifra ryktene er Norges høyeste bygning, med sine 123,5 meter.Utkikkstårnet på Skårefjell har 3 avsatser med bratte tretrapper hele veien opp. Jeg er stolt over at jeg kommer meg til den midterste avsatsen, i dag ble jeg enda mer stolt over at Nairo kom seg opp til den nederste avsatsen og også at han kom seg like hel ned igjen:
Dette tårnet er relativt nytt. Det gamle tårnet sto på en fjelltopp i nærheten av det nye tårnet, men det er bare morken ved og noen gamle fester i fjellet igjen av det gamle:
Jeg synes selv at jeg har blitt mer og mer dårlig på å ta interessante bilder på tur. Det blir for det meste bilder av Nairo og av utsikt. Dette tenkte jeg på da vi gikk hjemover, noe som resulterte i at jeg ble litt mer oppmerksom på de mindre tingene vi gikk forbi. Sånn som dette “skjegget”:
Og disse snodige “blomstene” jeg antar er rester fra i fjor:
Turen i dag ble på 8,3 km. Og jeg må bare avslutte dagen med å skryte litt av meg selv, for jeg er superstolt over å kunne si at jeg denne uken har gått 34,6 km! Så langt har jeg ikke gått på én uke siden jeg startet å bruke Endomondo i mai i fjor! Og i tillegg har jeg gått 72,87 km så langt i april, noe som innebærer at denne måneden blir min beste måned noensinne! Nå går jeg ikke tur for å gå lengst mulig, og jeg bruker heller ikke Endomondo for å passe på at jeg får gått lengst mulig, men når jeg først har tilgang til den type informasjon via Endomondo, så må jeg si at jeg blir supermotivert og superstolt over å se sånne resultater 🙂 Nå har jeg bil igjen i noen dager, så da kan det kanskje bli noen fine turer til uka også 🙂Del dette på:
-
Langtur til Bastedalen
I dag har jeg gått lengre på én dag enn jeg noen sinne har gjort før, hvis vi ser bort ifra den ene etappen av Norge på tvers i fjor. Men la meg starte med begynnelsen, det pleier å være et fint sted å starte 🙂
Var innom butikken en tur i går, og møtte E der. Hun og jeg har gått turer sammen før, men nå var det lenge siden sist. Hun hadde fri fra jobb i dag, og var villig til å ha Nairo inn i sin bil (jeg er billøs for en lengre periode nå), så da bestemte vi oss for å gå tur i dag, nærmere bestemt til Bastedalen. Jeg hadde ikke hørt om stedet før, men jeg gjorde meg klar med ryggsekk og turklær, og ble hentet klokka 9 i morges. Vi kjørte inn i Sverige via Kornsjø, et lite stykke mot Ed, og så videre inn på gjørmete grusveier frem til to bomveier. Bilen ble parkert, og en skjelvende Nairo ble tatt ut av bilen (han liker ikke å sitte bak i stasjonsvogn uten bur). Og nå skal jeg gjøre motsatt av hva jeg pleier. Normalt forteller jeg og viser bilder fra turen inn til målet, i dag tok jeg bare bilder på vei tilbake til bilen, så da starter jeg derfor med målet og jobber meg tilbake.
Her er kartutsnittet fra Endomondo:
Jupp, vi gikk totalt 12,45 km! Effektiv gåtid var 3 timer, dvs en gjennomsnittsfart på ca 4,2 km/t. Fra bilen og frem til såvidt over 4 km gikk vi på grusvei, resten av veien inn til målet var hovedsaklig myr og noen korte strekninger med skogssti. Veien inn til Bastedalen er bare sporadisk merket, og jeg er jaggu ikke sikker på om jeg ville finne frem igjen, selv om jeg nå har vært der.Vel fremme ved Bastedalen var det absolutt på sin plass med litt å bite i. Og Nairo får selvsagt sin Dentastix:
E og jeg hadde med hver vår matpakke, men etter å ha sett matpakka til E, vet jeg at jeg skal bli mer kreativ selv, for mine brødskiver med svett gulost var ikke fristende i forhold til hennes kokte egg:
E sitter foran den “nye” hytta, som er åpen for alle. Som dere ser, er det noen ildsjeler som nå legger nytt tak, bytter vinduer og antagelig bytter kledning. Utrolig bra at noen tar vare på sånt!Men plassen her er eldre enn denne hytta, og det er tydelig å se hvis man snur seg rundt og titter på restene av den gamle hytta:
Jeg har ei kartmappe som heter “Fritidskart og kulturminner grenseområdet Dals-Ed, Aremark og Halden”. I den er det 4 kart over disse områdene, og så er det også ei bok med kartreferanser til severdigheter, gamle plasser og masse annet. Og i den boka står blant annet dette å lese om Bastedalen:Bastedalen är ett av de äldsta torpen i Klevmarken och har varit bebott från slutet av 1600-talet till 1946. I mitten av 1700-talet bodde här en man som hette Bryngel men allmänt kallad för “Bastedalsgubben”. Han var en mångkunnig människa och behärskade flera hantverk. Han var även en klok gubbe og betraktad som trollkunnig. På ålderdomen började Bryngel att grubbla över sitt trolldomsleverne och trodde att han skulle hamna på fel sida i himmelriket. Han fick då hjälp och en prest döpte om Bryngel och gav honom Guds förlåtelse. Dopet skedde i den källa som ännu i dag finns kvar og ligger intill stigen när man kommer från söder.
Vi så den brønnen som Bryngel ble døpt i, eller brønn og brønn, det er jo forsåvidt bare et stort hull i bakken.
Vi var stort sett heldige med været i dag, og selv om det var litt kjølig i vinden, så varmet sola nok til at vi gikk uten jakker.
På vei mellom hytta og myrområdet, fant vi dette:
Dette kan da ikke være annet en avføring fra ulv? Med litt beinrester og litt elgpels.Og så kom vi til den første delen av myra:
Det var nok bra at vi ikke ventet en uke eller fler med å gå her, for da hadde det vært totalt umulig å komme seg over uten å bli bløt opp til knærne. Nå var det bare om å gjøre å tråkke på de høyeste gresstustene og håpe at de holdt.Mer myr:
Helt over på andre siden, laaaaangt der borte, skulle vi. Jeg hadde med meg gummistøvler i sekken, men jeg klarte meg uten å plumpe. Riktignok må jeg bare se fakta i øynene og innse at turstøvlene mine synger på siste verset, for de tar inn vann 🙁Vel over myra, så ventet 4 km med grusvei på oss:
Og selv om grusvei egentlig er ganske kjedelig, så var det veldig åpent og fint på sidene, så det var noe å titte på hele tiden. Blant annet denne gamle “kjelleren”:
Ganske så stor, og med døra vid åpen, kunne vi fint ha gått inn og tittet. Men jeg er ikke så glad i å gå inn i mørke, ukjente rom, så jeg holdt meg på utsiden.Jeg sa til E at hadde jeg visst at turen var såpass lang, så hadde jeg nok ikke sagt ja til å være med. Men det var en veldig fin tur, og det er så utrolig moro å få sett nye steder! Ikke tale om at jeg hadde funnet frem hit på egen hånd, så tusen takk for turen, gleder meg allerede til neste gang! Føttene mine må bare slutte å verke først 😉
Del dette på:
-
I kjent terreng
Jeg starter dagens innlegg med å på en måte avslutte gårsdagens. For jeg avsluttet i går med å skrive at Nairo lå til lading med hodet på beina på Eileifs kontorstol, og tilfeldigvis fikk jeg tatt et bilde av det. Nå er det vanskelig å se stolbeina (det er 5 av de), men de er der et sted, under masse pels 😉
Tilbake til i dag. I dag valgte vi å gå en tur vi har gått før, nemlig til Björnerödspiggen. Stien begynner ca 20 minutters kjøring herfra, og det er en tur på totalt ca 3,6 km. Siden dette er en topp med et utkikkstårn, er det en del stigning opp mot toppen, men selv om vi ikke har gått denne turen veldig mye, merker vi at den blir lettere og lettere å gå. Og det er moro når man merker at noe så morsomt som å gå tur gjør at formen blir bedre! 🙂Vel oppe tok jeg turen opp i den nederste avsatsen i tårnet. Der kan man lese dette:
Nå tør ikke jeg å bevege meg så mye rundt når jeg er oppe i et sånt tårn, men utsikten mot havet måtte jeg bare dokumentere:
Det er så utrolig godt å ha utsikt til noe annet enn bare skog!Mens vi tok oss en pause i sola, kom det først en gjeng med mennesker opp fra en annen sti enn den vi hadde gått (mental huskelapp: jeg må sjekke ut hvor den stien går fra!). Nairo stilte seg på bakbeina og vinket til de mens de var på avstand, men så fort de kom bort til oss, fikk pipa en annen lyd. Og så kom det en ny gjeng fra samme side som oss, og de hadde med seg ei søt tispe som Nairo selvsagt prøvde å sjarmere:
Selv om Nairo nå hadde fått fokus vekk fra “skumle” mennesker, valgte vi å tusle tilbake mot bilen, det ble liksom litt vel mye mennesker der. Og utsikten tilbake er også verdt å beundre:
Dette er da i motsatt retning av hav-bildet.Og så må jeg bare avslutte med å skryte litt av meg selv. Denne uka har jeg gått tur 5 av 7 dager, og jeg har til sammen gått 2 mil! Kjempestolt!
Ukens utsiktsbilde kommer senere i dag 🙂
Del dette på:
-
I ukjent terreng
I dag tok vi turen til et for oss delvis nytt område. Jeg har gått deler av denne turen før, Eileif har aldri vært her. Alltid moro med noe nytt!
(kartutsnitt fra Endomondo)Jeg har tidligere gått til like etter Bråtenetjern, bittelitt lenger enn 2-tallet. Vi har hørt rykter om at det skal ligge en gapahuk inn den veien vi gikk i dag, men vi fant den ikke. Mulig jeg er på villspor, men jeg tror den gapahuken ligger nærmere Elgsjøen, som forøvrig er sjøen elven Elgå kommer fra, og den elven ender opp som Elgåfossen.
Men, uansett, avgårde gikk vi. Jeg tok på meg broddene og testet også ut de nye gåstavene i dag, gikk veldig fint! For en del snø og is er det fremdeles i skogen:
Aldri en tur uten raptusanfall 😉
Huset Bråtane har utsikt til Bråtenetjern. Dette er en gammel plass:
Utsikt over Bråtenetjern:
Huset ligger på høyden på utsiden av venstre bildekant.
Videre inn i skogen bar det, på en blanding mellom gamle ubrukte skogsbilveier, nesten gjengrodde stier og over lyng. Etter en stigning hadde vi utsikt bakover mot det jeg antar er Korstjern:
Plutselig dukket det opp blåmerking her og der:
Men det var klin umulig å følge merkingen, så det ble mye gåing i lyng.
Til slutt fikk vi utsikt over dette vannet, som jeg etterpå fant ut er Langevann (det finnes fler vann i traktene som heter Langevann):
Så her stoppet vi, drakk litt vann og spiste en KvikkLunsj. Det blåste surt i dag, men sola varmet allikevel, og det var godt å bare sitte og høre på stillheten, bare avbrutt av romlingen fra Nøkken som vil ha bort isen over seg 😉
På vei hjemover fikk vi vikeplikt for denne karen:
2 cm lang, og med stø kurs bort fra snø og is. De er så søte, de larvene som ser ut som de har pels 🙂
Nairo har stått til tørk på verandaen siden vi kom hjem, nå ligger han til lading med hodet oppe på beina til Eileifs kontorstol. Fast soveplass for Nairo så lenge vi sitter ved hver vår pc, for da får han umiddelbart med seg om vi beveger på oss 🙂
Det er meldt bra vær i morgen også, lurer på hvor jeg skal gå tur da!
Del dette på:
-
Jakten på staver
Da jeg gikk Norge på tvers i fjor, fikk jeg låne gåstaver av Siv Anita. Det var jeg utrolig takknemlig for, både for at de hjalp meg i klatringen både oppover og nedover, fordi de gjorde at jeg ikke ble så sliten i armene, og fordi de hjalp meg å holde balansen. Nå kan jeg jo ikke bruke gåstaver mens jeg går tur med Nairo, da jeg ikke kan ha kobbelet hans i magebelte på grunn av ryggen min, men er Eileif med og går tur, er det han som går med Nairo, og da hadde det passet meg ypperlig å ha gåstaver.
Påskeaften tok jeg derfor turen til XXL i Sarpsborg. Jeg hadde fremdeles litt til gode der på et par gavekort, og ville bruke det på gåstaver. Joda, de hadde gåstaver, men hverken jeg eller ekspeditrisen klarte å skru fast teleskopdelen på stavene, og å ha gåstaver som ikke er høyere enn 70 cm er liksom litt bortkastet. Allikevel ville jeg få brukt opp gavekortene, og siden vi ikke har vært 100 % fornøyde med noen av drikkeflaskene våre, endte jeg opp med å kjøpe to av disse:
(bildet er lånt fra Nalgenes nettside)
Jeg har brukt flasken for første gang i dag, og er strålende fornøyd. Lett å bære med seg i hånda og god å drikke av. Det jeg angrer på, er at jeg kjøpe flasker på 0,5 liter, det blir litt lite. Så nå står det større varianter av denne på ønskelista, og på Nalgene sine hjemmesider kan man også lage sin egen variant. Jeg liker! 🙂
Jakten på staver fortsatte. Jeg stakk bortom Intersport på samme senter som XXL, men de hadde ikke gåstaver. På vei hjem, stoppet jeg på G-Sport på Svinesundparken. Der hadde de billige gåstaver i fast lengde, men jeg fant ingen lengde jeg synes funket for meg. De hadde også teleskopstaver, men de kostet like mye som en ukes matbudsjett, altså ikke aktuelt. Og til sist stoppet jeg på Intersport på Halden storsenter, men fikk der beskjed om at de skulle slutte å føre friluftsartikler (!), så de hadde heller ikke.
Da jeg kom hjem, tenkte jeg at det må da for svingende være mulig å få tak i teleskopgåstaver, så jeg satt igang et intensivt søk på nett. Til slutt kom jeg over denne nettbutikken, og de hadde jaggu teleskopstaver på tilbud! Det virker som om jeg fikk kjøpt det siste paret, for jeg finner de ikke igjen i nettbutikken, men det er disse jeg fikk hentet i dag:
(bildet er lånt herfra, en google-link da linken til originalsiden ikke virker)Og nå serverer jeg dere noe å mobbe meg for på et sølvfat 😉 Jeg trodde at stavene besto av to stenger, og hadde lest meg frem til at riktig høyde på stavene for meg skulle være ca 110 cm. Så jeg vred og strakk ut stavene, og strammet de igjen på riktig høyde, og skjønte ingenting da håndtaket såvidt rakk meg til hoftene. Jaja, sikkert feilmerking, tenkte jeg, og justerte de til det som føltes som riktig lengde, noe som var helt i ytterkant av hvor langt jeg kunne dra stengene fra hverandre. Dette stusset jeg veldig på, for da er jo stavene egentlig laget for barn, kortvokste og oss som er max 160 cm lave. Satt stavene fra meg, men når det er noe som irriterer meg, klarer jeg ikke å skyve det bakover i hodet, så jeg tok de frem igjen. Oppdaget at foten nederst kunne tas av, slik at jeg da får pigger istedenfor. Perfekt for isføre 🙂 Men samtidig som jeg dro av foten, synes jeg at staven også ble litt lengre. Og da oppdaget jeg at det var en tredje stang inni der! Når jeg da fikk stilt den der den skulle være og så stilt den andre stangen på 110 cm, så passet de perfekt! Jeg må si jeg følte meg rimelig blond en stund der, jeg får skylde på de grå hårene og det faktum at jeg fyller rundt tall om 6 måneder minus 1 dag 😉
Nå gjelder det bare å få med seg Eileif på tur, så jeg kan teste ut de fine nye gåstavene mine 😀
God helg!
Del dette på:
