-
Kyststien fra Bakke og hjem
I dag la Nairo og jeg ut på skikkelig langtur. Eileif kjørte oss til Bakke, og derfra skulle Nairo og jeg gå hjem, hovedsaklig langs Kyststien. Backupplanen var at Eileif skulle hente oss ved Berby hvis beina og kroppen ikke ville være med lenger, men vi gikk hele veien og jeg er kjempestolt!
Vi startet altså på Kyststien like ved Bakke.
Dere som har meg på Endomondo kan se hele turen der, men dessverre slo mobilen av Endomondo mot slutten, så turen ble delt i to deler. Jeg finner ikke noen god beskrivelse av Kyststien på noen karttjeneste på nett, men jeg vet at den er lang, og at den er en del av et samarbeid med Sverige også.Rester etter husmannsplasser finnes i nesten hver eneste skog vi går i, og dette var ikke noe unntak. Jeg har altså gått innom Jammerdalen i dag, og det var mye mer koselig enn det høres ut som 😉
Kyststien går, som navnet sier, stort sett nær kysten. Her er vi ved den innerste delen av Iddefjorden. Alt på venstre side er Sverige, og tettstedet der dere ser den røde flekken (som forøvrig er et stort lasteskip av noe slag) heter Krokstrand. På høyre side kan dere langt bak i bildet skimte Bakke opptreningssenter:
En liten stund senere kom vi over denne steinen:
Jeg aner ikke om dette er en grensestein, en riksrøys eller noe helt annet, så hvis noen vet, blir jeg glad for forklaring.Ved siden av steinen sto et infoskilt over Folkå naturreservat, som vi var i ferd med å gå inn i:
Kyststien følger vannet hele veien, men for det meste var det vanskelig å se vannet på grunn av skog (som egentlig var ganske åpen, men som allikevel skygget for vannet) og på grunn av 2 meter høyt siv. Men innimellom fikk vi fine glimt mot vannet:
Det ligger noen få hytter innover langs Kyststien. Jeg aner ikke om de må via Kyststien for å komme seg til hyttene eller om de har andre veier frem, men fytte rakkern så idyllisk de lå! Her stoppet jeg like i utkanten av en hyttetomt og tok bilde av utsikten de hadde:
Noen kilometer senere var vi på kjente trakter, nemlig helt øverst i runden jeg på Endomondo kaller Berby rundt. Her tok vi dagens første pause, og jeg fikk godgutten min til å balansere litt:
Her hadde jeg to valg: enten kunne jeg fortsette på østsiden av det som ikke lenger er et vann men som er kjent som Berbyelva eller Enningdalselva, eller så kunne jeg gå over brua og gå sørover på vestsiden. Vi valgte vestsiden, og etter et par kilometer var vi fremme ved Riksvei/Fylkesvei(?) 102. Det var her Eileif eventuelt skulle hentet oss, men jeg var sta i dag og ville gå hele veien hjem 🙂 Her hadde jeg også to valg: jeg kunne igjen krysse elva og gå sørover på østsiden, noe som ville gitt meg bare et par hundre meter med asfalt å gå på, eller jeg kunne fortsette på vestsiden. Jeg valgte igjen vestsiden og tenkte ikke på at jeg da fikk nesten 1 km på asfalt og med oppoverbakke. Puh, det var slitsomt! Her har vi allerede gått et stykke, og vi skulle helt opp til den mørke treklyngen til venstre:
Her hadde vi altså forlatt Kyststien for en stund, og grusveien vi gikk inn på er en del av Olavsleden (noe jeg faktisk ikke var klar over før i dag). Her snudde jeg meg og tok et bilde over veien vi hadde gått. Her ser dere Berby herregård til høyre, og vi hadde gått mellom åskammene dere ser midt i bildet:
Og så måtte jeg jo bare dokumentere at det var Olavsleden vi gikk på 😉
Denne grusveien har vi gått en del ganger før, da den leder til Stenen i Enningdalselva, der vi har en cache. I senere tid har jeg jo funnet en mye mer koselig vei å gå dit her hjemmefra, så nå var det lenge siden sist vi gikk her.På den andre siden av et jorde fanget dette treet oppmerksomheten min. Dårlig bilde, men det var så vakkert der det sto og var grønt nederst og rødt øverst:
Det blir sjeldent tatt bilder av meg ute på tur. Enten går jeg alene eller så går jeg med kameraet mens Eileif går med Nairo, så da blir det bare ikke noe av. I dag snudde jeg kameraet opp ned og tok en selfie nedenfra. Veldig lite flatterende, men: Tittei! :p
Etter et par kilometer kom vi inn på Kyststien igjen, og til slutt kom vi frem til Stenen, og vi tok turens tredje og siste pause. Jeg gruet meg veldig til å gå over brua, da det er lite å holde seg fast i (spesielt når man går med et kobbel i den ene hånda og en gåstav i den andre hånda). Men det er så fint akkurat her, hvor elva har fått litt fart på seg, og det er steiner i elva som gjør at det blir litt brus å høre på:
Nå var Nairo (i likhet med meg) veldig sliten, og for første gang på turen la han seg ned:
Men nå hadde vi bare 3 km igjen, hvorav noen titalls meter i bratt oppoverbakke og 500 meter på asfalt. Vi fulgte også her Kyststien en stund, før vi svingte av sørover igjen og videre hjemover.I skogen ikke langt hjemmefra gikk Nairo rett over en huggorm. Jeg holdt på å tråkke på den, men klarte å stoppe i siste sekund. Ekkelt!
Vel hjemme segnet jeg om på trappa foran inngangsdøra, virkelig fornøyd med dagens tur. Totalt ble det 14,63 km, og effektiv gåtid var 2 timer og 51 minutter, noe som betyr en gjennomsnittsfart på 5,5 km/t. Hadde aldri i verden trodd at det skulle være mulig! Vi brukte ca 3 1/2 time totalt på turen, i tillegg til pausene ble det som dere skjønner en god del stopp for å ta bilder.
Nå kjenner jeg at kroppen protesterer litt over hva den har vært med på, og Nairo har ligget rett ut siden vi kom hjem. Men åh så stolt jeg er over oss! 🙂
Del dette på:
-
Sopp- og hundetur
Nairo og jeg dro i dag på besøk til Katharina for å gå en tur i skogen og se etter sopp samtidig som hundene fikk herjet litt sammen. Nairo prøvde å be pent om ikke jentene kunne komme bort til han:
Så langt i høst har jeg kun funnet tre bittesmå kantareller. Katharina tok oss med til et av hennes faste kantarellsteder, og selv om det var mindre der enn det visstnok pleier å være, så var det mer der enn jeg har sett noe annet sted i år. Og det var god størrelse på soppen også:
Det var umulig å få tatt noe fint bilde av alle tre hundene. Derfor legger jeg ut et bilde som er det totalt motsatte av fint, nemlig morsomt :p Det ser her ut som om Muffy svever i lufta med Nairos forlabber rundt seg. Nairo ser vettaskremt ut, og Muffy har tatt frem krokodillegapet og sier ifra at hun ikke vil ha noe av lukting i rompa :p Sally har som vanlig inntatt rollen som politi og står i forgrunnen og kjefter på “bråkmakerne”:
Men tro meg, alle tre både kan være og er veldig vakre! Her er Muffy-jenta:
Og Sally-jenta:
Og urokråka mi:
Det er mye sopp i skogen som jeg ikke har noen peiling på hva er. Dette er vel en fluesopp, og uansett hvor giftig den er så er det ikke til å komme unna at det er en vakker sopp som gjør mye ut av seg:
Det ble mer skravling da vi kom hjem til Katharina, men til slutt måtte jeg komme meg hjemover. Og da jeg hadde åpnet dørene for å pakke inn i bilen var det ei som tydeligvis ville være med meg hjem! Og det hadde ikke vært meg imot <3
Tusen takk for noen kjempekoselige timer, Katharina! Vi bor så nært hverandre at dette burde vi gjøre oftere 🙂 Og Nairo har sovet siden vi kom hjem, og han var også sulten som bare dét 😉Del dette på:
-
Langs Bohusleden – fra Håvedalen til Sandvatten
I september i fjor ble cachen Sandvatten publisert, og jeg fattet umiddelbar interesse for den siden den ligger ved en gapahuk, og gapahuker betyr ofte fint turterreng. Men jeg var veldig usikker på hva som var beste vei frem til cachen. I april i år la FB-siden Turer i Halden og omegn ut et fotoalbum fra en tur som går innom denne gapahuken, og siden utgangspunktet var i nærheten av oss, var det enkelt å konkludere med at jeg ville gå denne ruta til cachen.
Sist søndag parkerte vi på en sidevei i Håvedalen og startet turen langs Bohusleden. Hele ruta ser sånn ut, hvor du ser Strömstad i vest, mer Sverige i øst og Halden ligger utenfor kartet i nord:
Været var helt fantastisk med sol, litt vind og helt perfekt til å gå tur.Ikke lenge etter starten ble vi møtt av porter uten gjerde. Jeg antar de er der for å forhindre kjøring på veien, selv om veien stoppet like etterpå:
Terrenget var veldig fint. En del grusveier og en del skogsstier i åpen skog og over lave fjellknauser. Litt opp og ned gikk det, men ikke så mye at det ble et problem. Gutta mine ventet selvsagt på meg når jeg hadde stoppet opp for å ta noen bilder 🙂
Langs store deler av turen ligger det rester etter gamle steinbrudd. Her har noen satt opp et steingjerde midt ute i ingenmannsland. Kanskje det var noenmannsland den gangen?
På et tidspunkt underveis skremte vi opp 3-4 av det vi tror var orrfugl. Rakk aldri å ta noe bilde, men store var de, og de hørtes godt der de slo vingene mot trærne. Men jeg rakk å ta bilde av en annen villmarkens sønn, han her satt helt stille så lenge jeg så han:
Noen våte partier var det her og der, så turstøvler anbefales. Det er så vakkert å komme over sånne små vannkilder inne i skogen, uansett om det er ei myr, et lite vann eller en liten bekk, sånn som her:
Mer rester etter steinbrudd-tiden. Her har det tydeligvis stått en ørliten hytte av noe slag:
Kanskje et sted for steinhuggerne å spise matpakka si eller å ta seg 5 minutter under tak på dager med dårlig vær?Det ligger også igjen mye stein som ser ferdigkappet ut for mine ukvalifiserte øyne:
Bohusleden er godt merket, og selv om den ikke i utgangspunktet går forbi gapahuken ved Sandvatten, er det allikevel godt skiltet mot gapahuken:
Sandvatten er stort, og utsikten vi fikk over vannet var formidabel, selv om jeg ikke fikk med en brøkdel av vannet på kun ett bilde:
Og ofte gir det mer stemning å se bare litt av noe i forhold til å se mye. Lyngen er nydelig nå!
Nå glemte jeg helt å ta bilde av selve gapahuken, men det er en fin laftet huk som egner seg godt til overnatting. Og på siden av huken sto også hjemmelaget fiskeutstyr som man kunne benytte seg av:
Såååå stor er gjensynsgleden når gutta mine har vært borte fra hverandre i to minutter 🙂
Utsikten fra gapahuken ble kun forstyrret av furua dere ser på bildet:
Grillmuligheter er det både i grilldunken dere ser og som bål. I tillegg var det også satt opp en utedo der. Cachen ble også funnet lett, og vi fikk kludret ned et par ord i gjesteboka til gapahuken.Nairo storkoste seg på tur:
Totalt ble turen på såvidt over 10 km, og vi brukte 2 1/2 time på å gå. En helt fantastisk tur som jeg absolutt anbefaler til alle, uansett om dere bor her i traktene eller om dere kommer på besøk!Del dette på:
-
Lite vann i elva
Vi har gått til Stenen i Enningdalselva mange ganger, og fra flere forskjellige utgangspunkt. I dag tror jeg vi tok den korteste veien vi noen sinne har gått, og selv om vi tok en rundtur, ble den på bare 5,5 km. MEN! For første gang siden mars har jeg gått tur på over 5 km! Jaggu på tide med tanke på at det ikke er lenge siden jeg nesten ikke gikk turer på under 5 km.
Bortsett fra et par uker med regn har denne sommeren vært varm og tørr ganske lenge. Det var tydelig å se der vi gikk gjennom skogen, skogbunnen var tørr og knaste under beina våre, og det var ytterst lite vann i elva når vi kom frem:
Selv om vi ikke gikk helt bort til Stenen og brua på Stenen, så er det liksom obligatorisk å ta bilde av den:
Fine gutta mine!
Nairo synes det var varmt i dag også, selv om det var grått. Men han var flink til å kjøle seg ned i elva og han er alltid flink til å drikke når vi er ute og går.Enningdalselva er jo en lakseelv, så dette er kanskje en lakseflue? Nymfe? Tror jeg holder meg til å gjette på insekt, jeg :p
Dette er ihvertfall en frosk eller en padde. Ikke engang de to vet jeg forskjell på. Ser du han der han ligger og trykker?
I skrivende stund høljer det ned ute, og forhåpentligvis kommer det såpass mye regn at brannfaren i skogen minsker, at alle vekster får det de trenger av vann og kanskje elva vokser seg ihvertfall litt større.Fortsatt god søndag!
Del dette på:
-
Har jeg blitt lat?
Jeg lurer på om jeg har blitt lat. Hvis jeg hadde vært skikkelig lat, hadde dette innlegget stoppet etter første punktum, men siden innlegget fortsetter er jeg vel ikke helt bortenfor all redning. Men noe har så absolutt skjedd, og da tenker jeg spesielt på turfronten. I fjor gikk det ikke en uke uten at jeg planla den kommende (og gjerne de neste) helgens tur. Sjekket værmeldingen og studerte kartene på ut.no for å finne beste mulige tur utifra hvilken tid vi hadde til rådighet og om vi ville gå en runde, frem og tilbake til noe, i skogen eller langs havet. Om vi ville gå en kjent og kjær tur, eller om vi ville utforske nytt terreng. Så langt i år er det ikke sånn.
Manglende motivasjon? Egentlig ikke. Nairo er på sitt mest lykkelige når vi er på tur, og selvsagt vil jeg se han lykkelig. Se han få raptusanfall i vannkanten eller i lyngen, se han speide innover blant trærne fordi han hørte noe, se han gå med snuta klistret i bakken fordi han følger et spor etter noe bare han vet hva er, se han lyse av stolthet mens han bærer en kongle eller når han kommer seg opp en bratt skrent.
I tillegg skriker alle fibre i meg etter å komme meg ut på cacheturer igjen. Jeg har ynkelige 8 funn så langt i år, og det er egentlig bare flaut.Dårlig økonomi? Økonomien har absolutt en avgjørende betydning. For selv om turen i seg selv ikke trenger å koste en krone, så koster det å kjøre dit jeg vil gå tur. Nå mener jeg ikke at alle turer må foregå langt borte fra hjemmet, men turene her i nabolaget er de vi går når vi ikke har tid til noe mer. Og det er dessverre sånn at regninger, mat og andre utgifter må prioriteres foran bensinutgifter til fritidsbruk.
Lite tid? Jeg må si egentlig ikke på dette også. Helgene står stort sett fritt til min disposisjon, husarbeid og det lille jeg gjør av hagearbeid kan gjøres av og til og innimellom.
Fra Norge på tvers-turen sammen med Siv Anita i juli 2012For høye krav? Definitivt en medvirkende årsak. Av en eller annen idiotisk grunn sier hodet mitt at å finne én cache på en liten tur ikke er nok, og at turene som ligger i nærheten, men som allikevel ikke er en av de vi går oftest, ikke er bra nok. Jeg tar meg selv i å titte på bilder fra tidligere opplevelser, å lese blogginnlegg fra venner som ikke bor i flate Østfold og som derfor har mye mer spektakulære turer enn hva vi får, å drømme meg bort i forslag til 3-dagers fotturer på tidligere nevnte ut.no, å se på bilder fra de fantastiske turene venner poster på FB. Og da er liksom ikke svippturen i “naboskogen” noe fristende.
For komfortabelt i sofaen? Hvis klokka rekker å passere 10 på en fridag uten at jeg har kommet meg igang med noe, ja da er sofaen absolutt altfor komfortabel. Det er akkurat som om all energi fosser ut av kroppen og at det oppstår et magnetfelt mellom sofaen og meg som det er umulig å slite seg bort fra. Det eneste som får meg opp av sofaen og ut på tur etter det tidspunktet er disse småturene med Nairo i nabolaget eller hvis jeg har avtalt en tur sammen med noen.
Fra telttur i Tresticklan nasjonalpark i juli 2013Dårlig kondis? Jeg vil ikke si at det er en grunn til at jeg har blitt lat, det har blitt en konsekvens. Det er ingen tvil om at det hadde vært verre å legge ut på en lang dagstur nå enn det var for et år siden, og det sitter selvsagt en liten fyr på den ene skulderen min som sier at det er mye mer behagelig å bli i sofaen enn det er å gå seg sliten en hel dag. Men jeg vet også av erfaring at det ikke skal så mye til for å orke litt mer for hver tur, så dårlig kondis er hverken en unnskyldning eller en forklaring.
Mangel på turselskap? Jeg har jo alltid turselskap i Nairo, men etter at jeg gikk hver eneste tur alene mens Eileif var nordpå må jeg si at jeg ble møkk lei av å ikke ha noen å skravle med på tur. Nå er jo Eileif hjemme igjen, men vi er litt for flinke til å motivere hverandre til å sitte i sofaen istedenfor å motivere hverandre til å gå tur. Jeg har i det siste gått noen turer sammen en nabo og hennes hund, og det er ingen tvil om at selv de mest kjedelige turene i nabolaget blir fantastisk koselige når man går sammen med noen. Så ja, mangel på turselskap er nok en medvirkende faktor til at jeg har blitt lat, selv om jeg faktisk har turselskap tilgjengelig.
Fra Aursjoen kultursti sammen med Heidi i juli 2013Nå høres det ut som om jeg aldri går tur og at Nairo ikke får det han trenger. Selvsagt kunne han fått mer enn det han får, men han får selvsagt stort sett det han trenger. Som i dag, hvor vi tok en av de vanlige turene i nabolaget (som forresten nå er så gjengrodd av busker og gress og bregner at jeg faktisk ikke har lyst til å gå den turen igjen før til høsten), og Nairo fikk brukt både nese og ører og øyne. Og han fikk også en litt utenom det vanlige-opplevelse da vi gikk forbi beitet til kyrne til naboen, og de var supernysgjerrige og fulgte oss så langt de kunne:
Uansett hvorfor jeg har blitt så lat, så kjenner jeg at jeg må ta meg selv i nakken. Få ned forventningene og si til meg selv at små turer også er store turer, at turer i nabolaget også kan være gode og opplevelsesrike, at én cache er bedre enn ingen. Og hvis det er noen som har lyst til å ha meg med på tur, så er det bare å si ifra!Del dette på:
-
To drømmecacheturer
Det finnes mange enkeltstående cacher jeg har lyst til å ta, men siden Tove spurte etter hva drømmecacheferien min ville vært, er det to turer jeg vil fortelle om.
Den første er forholdsvis nære, men også den mest krevende. Det er en WoodTrail (WT) som ligger i Skrim-Sauheradfjella naturreservat sør for Kongsberg, i grensetraktene mellom Telemark og Buskerud, og den er på hele 292 cacher fordelt på 85 km (pluss noen til som ikke er en del av trailen, men som ligger i samme område):
Her snakker vi om teltovernattinger (eller hytteovernattinger for de som foretrekker det) og lange dagsmarsjer i både skogsterreng og opp på noen topper, hvor den høyeste er 871 moh. Selv uten sykdom i kroppen er ingen av oss godt nok trent til å ta denne trailen i en fei, så jeg tror nok det hadde vært mest hensiktsmessig for oss å dele trailen i to ukesturer, for ikke bare er det langt å gå i variert terreng, men det tar også mye tid å finne og logge cacher underveis. Og poenget for meg er at jeg skal kose meg og nyte turen, ikke stresse for å finne flest mulig cacher på kortest mulig tid. Spesielt interesserte kan gå inn på den første cachen i trailen, 001 # WT 85 km – 50 timer # 3 GC4AWWD.Min andre drømmecachetur befinner seg nesten i den andre enden av vårt langstrakte land, og selv om de fleste cachene der er lett tilgjengelig, så er det altså å komme seg dit som er utfordringen. Stedet jeg snakker om er Vannøya i Troms, nord-nordøst for Tromsø, øya min bedre halvdel kommer fra:
Det er ikke flere enn 13 cacher på øya i skrivende stund, og selv om det ikke var en eneste cache der har jeg vanvittig lyst til å se øya. Men når jeg en eller annen gang kommer meg nordover skal jeg så absolutt gjøre mitt beste for å finne alle boksene. For når man går inn og titter på de enkelte cachene og ser på bildene som er lagt ut, så må man jo bare få lyst til å se dette utrolig fine landskapet med hav og fjell. Gå f.eks. inn på cachen Torsvåg GCVEB2 og titt på utsikt og høyde.Det er jo etter hvert mange av dere faste lesere som har begynt med caching, hva er deres drømmecacheturer?
Del dette på:
-
Koselig overraskelse i skogen
En hel liten ny verden har åpenbart seg for meg nå som jeg har blitt oppmerksom på det som for meg er nye traktorveier i nærområdet. Det er utrolig deilig å slippe å kjøre noe sted for å gå tur, og det er jo spennende å se hva som befinner seg innenfor en radius på noen få kilometer fra huset! Det at jeg må gå opptil en kilometer på asfalt får jeg bare ta med på kjøpet.
I dag var planen å ta en kortere runde i samme området som jeg gikk forrige helg. Håpet var å slippe å gå i bushen, og det klarte jeg nesten i dag, det ble bare et par hundre meter gjennom kratt og over et jorde (hadde aldri gått over jordet hvis det allerede var sådd der), ellers gikk hele turen på gamle traktorveier og på grusveier som er i daglig bruk, pluss de obligatoriske meterne på asfalt.
Siden vi bor i et ekstremt flatt fylke og dermed ytterst sjeldent opplever noe annet enn skog når vi går på tur, så blir de små overraskelsene desto større. Det kan være et glimt av utsikt, et lite vann, rester av gamle boplasser eller en godt skjult gapahuk. I dag kom vi over en liten bekk som ble et lite fossefall:
Fossen gikk tilbake til å være en liten bekk som gikk tvers over veien, og videre ned til dette huset som absolutt har sett sine bedre dager:
Man kan vel trygt si at det er lavt under taket der :p Neste gang jeg går denne runden, tror jeg jaggu at jeg skal gå helt bort til restene og titte litt mer nøye på det.Nairo hadde mye energi på turen i dag, så vi hadde en del diskusjoner om hvordan man skal gå når man går på tur. Vi er ikke helt enige, han mener det er om å gjøre å komme seg fortest mulig frem (selv om han ikke vet hvor han skal), jeg mener at man kan gå i et normalt tempo uten å dermed rusle. Men, han har blitt utrolig flink til å holde seg i ro når jeg ber han om å sitte mens jeg tar bilder:
Som dere ser har vi strålende sol i dag (og da skinner pelsen til Nairo i mørkebrunt), men det blåser noe veldig. Og da er det faktisk en fordel å gå tur i tykkeste skogen, for inni der blåser det ikke så mye 🙂God søndag, og til dere som har påskeferie: god påske! Håper dere får en avslappende påske med pusting med lave skuldre 🙂
Del dette på:
-
På nye og slitsomme stier (og offroad)
På åsen øst for oss står en av mobilmastene til Telenor. Den har jeg lyst til å se (for det er umulig å se den herfra), så i formiddag gikk Nairo og jeg i den retningen. Vi fulgte en traktorvei ganske lenge, og jeg konfererte med mobilkartet til Endomondo både støtt og stadig, men det kartet har ikke høydestreker, ikke oppmerket mindre veier/stier og ikke stedsnavn, så det var etterhvert umulig å vite om vi gikk i riktig retning. For hver gang vi kom på toppen av en ny bakke (og de var det m.a.n.g.e av!), håpet jeg å se masten ett eller annet sted i nærheten, men nei, ingen mast var å se.
Det vi derimot fikk se var denne vakre lille gapahuken:
Et under at jeg i det hele tatt så den, for den lå tilbaketrukket fra veien og også i en sving. Med tanke på trofeet som henger rett under taket, er jeg ganske så sikker på at huken brukes i jakta:
Like etter at vi hadde passert gapahuken begynte jeg å bli såpass sliten at det var på tide å forlate traktorveien og drømmen om mobilmasta og bevege oss inn i busk og kratt og lyng og mose. I et par kilometer gikk vi nesten rett mot huset vårt på “kompasskurs”, og det var en utfordrende strekning som også innebar litt lettere klatring. Men til slutt fant vi nok en liten traktorvei og endte opp omtrent midt i hagen til en nabo.Det morsomme med denne turen var at det ble den første på over 5 km siden desember! Ikke visste jeg at vi kom til å gå så langt heller, for jeg hadde (og har fremdeles ikke) ingen formening om hvor langt det er til masta. Så det var en fin bonus å se på Endomondo når jeg stoppet den ved inngangsdøra 🙂
Nairo har stort sett ligget rett ut etter at vi kom hjem. Jeg har plutselig fått en dose energi, og har fått vasket 3 maskiner med klær, fått tørket litt støv både i stua og på kjøkkenet, vasket litt, tømt ovnen for aske, laget og spist mat (pepperbiff i dag, digger helgetilbudene til Kiwi!), sett på tv og støvsuget litt “elektrisk støv” (dere vet, sånt støv som samler seg rundt pc og skjerm og sånt) på kontoret. Nå er det snart Hver gang vi møtes, og så får vi se om været i morgen blir bra nok for en tur da også 🙂
Del dette på:
-
På vei oppover igjen
Turgåingen min har dabbet av de siste månedene. Egentlig begynte det en stund før jul, men spesielt nå etter jul har det ikke blitt de lange turene. Årsaken er jo logisk, jeg jobber 100 % og jeg er alene, da blir det dessverre sånn at det er lettere å ta småturer for å også kunne få tid til alt praktisk som må gjøres hjemme.
Når jeg ser på statistikken min på Endomondo, ser jeg med glede tilbake på april 2013. Her på dette skjermbildet med statistikk for de siste 12 månedene troner denne måneden høyt over de andre:
10 mil på en måned, det er ca 3 km pr dag, det! At det ikke ble gått mye i sommer er jo rett og slett på grunn av det varme været. I vintermånedene kan jeg denne vinteren ikke skylde på snømengder, for vi har jo nesten ikke hatt snø i vinter. I januar var jeg sånn halvflink, for da gikk jeg av og til en tur i en lysløype i by’n rett etter jobb, jeg hadde jo Nairo med meg i bilen. Men så dabbet det av også.Men nå i mars synes jeg at jeg har vært flink. Det har blitt en god del gåing på asfalt (hvis jeg kun går på asfalt, registrerer jeg det som Walking på Endomondo. Hvis jeg også går i skog og mark, tar jeg det som Hiking), men det har mye med å gjøre at Nairo nå er hjemme mens jeg er på jobb, så det blir tur langs veien hver morgen og av og til på ettermiddagen også. Og for de av dere som lurer: selvsagt sysselsetter jeg han på andre måter også 🙂
Det negative med å ha vært relativt sløv med gåingen over lengre tid er at kondisen på ingen måte er som den var for et år siden. 3 km på flatmark går fint, men blir turen lengre enn det eller hvis det er stigning med i bildet, da peser jeg som en blåhval. Så nå gleder jeg meg til Eileif kommer hjem, sånn at jeg har tid til å gå noen fine turer i skogen igjen på helgene. Eller kanskje ute langs kysten. Sol, måkeskrik, hav…ja, det frister det altså 🙂
Del dette på:
-
Ny turrunde
Jeg er alltid på jakt etter nye steder å gå tur. Fortrinnsvis sånn at jeg kan gå rett fra døra, istedenfor å måtte kjøre i fler kilometer for å komme noe sted. Siden jeg bor på landet burde det være en enkel sak å finne turområder i nærmiljøet, men jeg har en sperre mot å gå over tunet til folk, selv om det ser fraflyttet ut, så det er mange steder som av den grunn faller bort. En annen bakdel er at uansett hvor jeg skal gå hvis jeg skal gå her fra huset, så må jeg gå et stykke på asfalt. Det er hverken ryggen eller beina mine spesielt glad i.
Sist helg prøvde jeg å gå opp på en topp ikke langt herfra. Men da jeg kom til et sted hvor veien var stengt med kjetting og et skilt påskrevet “Privat vei”, da var det bare å snu. Men jeg skal forhøre meg litt med noen naboer, kanskje det er greit å gå der allikevel.
I dag satt jeg og tittet litt på karttjenesten til Ut.no, og fikk øye på noe som lignet en traktorvei eller en grusvei som gikk inn i skogen ved låvehjørnet til en nabo. Sendte en mail til henne og fikk bekreftet at joda, der går det en dårlig vei. Så da gikk Nairo og jeg den turen, og det var en riktig så fin liten runde på ca 3 km.
Vi gikk feil ett sted, men det ble egentlig bare en positiv avstikker. Vi havnet nemlig nede ved Enningdalselva, og det er jo aldri feil å se vann når man er ute og går:
Og Nairo benyttet muligheten til å slukke tørsten:
Han kunne jo drukket fra den andre siden av gresset han står på da, så han hadde fått drukket litt renere vann enn sølevann. Men det er jo typisk hunder 😉Vel hjemme igjen må jeg bare innrømme at kondisen er heller laber. Pust og pes (ala blåhval), og skikkelig sure legger. Men det er egentlig ikke noe rart når jeg titter på statistikken min på Endomondo. April i fjor var min beste turmåned etter at jeg begynte med Endomondo, da gikk jeg totalt 10 mil i løpet av måneden. De siste 9 månedene har jeg gått et gjennomsnitt på 4,5 mil pr måned, og jeg har ikke gått en eneste tur på over 5 km siden desember. Totalt elendig, og dermed ikke noe rart at det føles som om kroppen er bly når jeg nå forsøker meg på mer enn 1 km. Skjerpings!
Er dere noe flinke til å finne nye runder å gå i deres nærområde, eller holder dere dere til de “samme gamle” rundene?
Del dette på:
