-
Lappetur på Erte
Man blir jo alltid kjent med nye mennesker når man er på lapphundspesialer, og ei av de jeg ble kjent med på Lygna var Unni. Hun bor nærmere Oslo, og på riktig side av Oslofjorden, og i dag tok hun og Ayja (Myeiko’s Arja) turen ned til Halden for å gå tur sammen med Nairo og meg. Siden jeg fremdeles holder på med disse 31 dagene med geocaching valgte jeg å legge turen til et område hvor jeg kunne få logget en cache, og på Erte var det en ulogget cache. I tillegg har man utrolig mange valgmuligheter på hvor langt man vil gå i det området.
Ayja og Nairo fant tonen med en gang. Nairo er jo en smule innpåsliten, så jeg tror Ayja var glad hver gang hun kom seg unna litt. Men da prøvde Nairo å sjarmere henne nærmere, her kjører han taktikken “vinke og slikke seg forførende om munnen”:
Og det funket tydeligvis, for hun kom nærmere, til tross for at Nairo da ble vill i blikket 😉
Nairo drar jo generelt når vi går på tur, jeg har ikke vært noe flink til å lære han å gå pent i bånd. Men den drainga han har på en vanlig tur alene var ingenting i forhold til drainga han satt igang med hvis vi ble liggende bak Unni og Ayja:
I nydelig vær tok vi en pause ved Ertehytta. Vi tobeinte skravlet og de to firbeinte flørtet under den ene benken:
Den siste biten gikk på fine skogsstier. Vi tok oss en liten pause til (sjokoladepause er viktig! 😉 ), og da benyttet jeg sjansen til å ta noen bilder av vakreste Ayja uten at Nairo skulle være et forstyrrende element:
Tusen takk for en superfin dag! Gleder meg allerede til neste gang vi får tatt en sånn tur, tror vi alle 4 koste oss like mye 🙂
Del dette på:
-
Hunder, mennesker og geocaching på Lygna
Helgen vi har lagt bak oss var en helg i hundens tegn for mitt og mange andres vedkommende. Norsk Lapphundklubb hadde i år lagt lapphundutstillingen i august til Lygnasæter hotell og camping, som ligger ved Rv4 mellom Hadeland og Toten. Jeg pakket bilen fredag formiddag og fulgte E6 opp til Hellerudsletta, og så var det Rv4 strake veien helt frem.
Siden det nå i august er en uhøytidelig konkurranse i geocachingmiljøet verden rundt om å finne minst én cache pr dag, måtte jeg jo finne noen når jeg var på tur. Fredagens funn ble derfor cachen som ligger i tilknytning til rasteplassen ved Lygnasæter.
På “hundeprogrammet” for fredag sto et foredrag ved Vegard Øksnevad, Lundqvist hundeskole. Dette foredraget rettet seg mot oppdrettere og andre interesserte, og handlet om nødvendigheten av å ha kunnskap om rasespesifikke egenskaper og formidling av dette til valpekjøpere. På parkeringsplassen møtte jeg kjente fra lapphundmiljøet, og fler kjente dukket opp til foredraget. Så mange deltakere på foredraget var vi dessverre ikke, men det var et interessant foredrag, og jeg bet meg merke i fler ting jeg skal ta med meg videre i mitt eget hundehold.
Etter foredraget ble det en liten rusletur sammen med andre lapphundeiere. Siden jeg ikke hadde med meg Nairo fikk jeg låne en hund å gå med, for ja, det er litt rart å gå tur uten hund 🙂
Jeg hadde selvsagt sett meg ut fler cacher, så på fredagskvelden dro jeg i retning Skrukkelisjøen og demningen som ligger i den østlige enden av sjøen. Sola var i ferd med å forsvinne, og det var vakkert utover sjøen:
Her fant jeg også en okay teltplass, og installerte meg her for natta:
Hadde en helt grei natt, og startet lørdagen med å lete etter cachen. Men nei, ikke tale om at jeg skulle finne den. Surret rundt i busker og kratt i en halvtimes tid før jeg ga opp, og laget meg litt mat og te istedenfor. Jeg hadde heldigvis noen cacher i backup, så i god tid før utstillingen dro jeg tilbake mot Lygna, fisket frem en annen cache på veien, og hadde noen ufrivillige stopp på grunn av både sauer og kyr i veibanen. Flytte oss? Nehei, det skal vi så absolutt ikke!
Jeg måtte faktisk lirke meg mellom de for å komme videre 😉Utstillingsplassen var på en stor grusbane/anleggsområde. I utgangspunktet helt greit, men vi fikk bøttevis med regn, og da var det ikke greit lenger. Alt ble gjørmete, vått og sølete, og jeg kan ikke tenke meg noen synes det var moro å dra med seg grå hunder inn i ringen. Men utstillingen ble gjennomført uten andre problemer, og som vanlig var det fullt av superkoselige mennesker å prate med, og fullt av nydelige hunder å kose med (noe jeg satt stor pris på siden jeg hadde litt Nairo-abstinenser). Se bare på disse to her:
Til venstre står Fjällfarmens Amie, Molly til daglig. Hun er halvsøsteren til Nairo (samme pappa), og hun er 5 dager yngre enn Nairo. Jeg har vist bilder av henne her i bloggen tidligere, og hun har vært en av mine favorittisper helt siden jeg så henne i valpekassa da vi hentet Nairo. Sjarmøren til høyre er Hakasitas Aslan, Thorvald til daglig. Han er også i slekt med Nairo, og han har vært en av mine favoritthanner siden jeg så bilder av han på Facebook. Fantastiske hunder, begge to! Eieren til Thorvald har forresten tagget meg i et bilde på Facebook fra søndagen hvor jeg koser med begge disse to samtidig, tror det er lett å se på ansiktet mitt hvor lykkelig jeg er da 🙂Tilbake til utstillingen. For dere spesielt interesserte ligger det 62 bilder (forhåpentligvis av alle hundene) i et åpent album hos meg på Facebook. Jeg har også linket til det albumet i tre lapphundgrupper, så dere finner det hvis dere vil. Derfor skal jeg ikke kjede dere med masse utstillingsbilder her, men et par bilder må jeg ta med. Først har vi valpene. Fra venstre: BIS1 Sisko Av Vintervidda (Finsk Lapphund), BIS2 Obbolalägdan’s Asti (Lapsk Vallhund) og BIS3 Oahpalas Geallu (Svensk Lapphund):
Og så har vi de voksne. Fra venstre: BIS1 Ukkonen Av Vintervidda (Finsk Lapphund), BIS2 Onnekas Sota Avatar (Lapsk Vallhund) og BIS3 Lillmusties Liam (Svensk Lapphund):
En utrolig koselig utstillingsdag til tross for været, jeg slutter aldri å forundre meg over hvor koselige lapphundmennesker er. Nå er det sikkert (forhåpentlig!) sånn i andre rasemiljøer også, men siden jeg ikke kjenner noe til de får jeg holde meg til å uttale meg om lapphundmiljøet. Man snakker sammen, uansett om man kjenner hverandre eller ikke, man “låner bort” hunder til hverandre, man hjelper hverandre og man har det rett og slett bare superkoselig sammen. Måtte det bli sånn for alltid!Etter litt mat var det tid for et nytt foredrag. Denne gangen var det dommeren på utstillingen, Mari Lackman fra Finland, som holdt et seminar om Lapsk Vallhund, som hun selv er oppdretter av. Nå har ikke jeg den store interessen for akkurat den rasen, men det var interessant å få med seg, og jeg lærte en hel del om hvordan anatomi henger sammen, og f.eks. at en “feil” ett sted på hunden kan få konsekvenser for andre steder på hunden når det f.eks. gjelder arbeidet de opprinnelig er avlet for å gjøre.
Kvelden ble brukt til mer skravling, og litt hjelp til nedrigging av utstillingsområdet. Jeg hadde så sett meg ut en ny cache for søndagen, og kjørte til det området og sov i bilen. Det var så utrygt for regn at jeg ikke hadde lyst til å sette opp teltet, så jeg fant ut at det var bedre å ligge tørt litt ukomfortabelt enn å ligge bedre men bli våt. Hadde satt klokka til vekking tidlig på søndagen for å få med meg innholdet den dagen også.
Startet søndagen med å finne cachen, og så kjørte jeg tilbake til Lygnasæter. Fikk beskjed om hvor vi skulle være, og dro avgårde og satt opp litt skilting, slik at de som kom senere også skulle finne frem til området uti skogen i nærheten av Lygna skisenter/skytebane. Her skulle det avholdes MH (mentalbeskrivelse av hund) i regi av klubben, og jeg gledet meg som en liten unge til å få være med som publikum. Dessverre tok det en stund før vi fikk satt igang så jeg fikk ikke med meg alle hundene, pluss at jeg valgte å stå over 2 for å få i meg noe mat. Totalt var det 7 hunder som gikk, 2 Lapske Vallhunder og 5 Finske Lapphunder, og det var en lærerik og interessant dag. Her et bilde hvor ei Finsk tispe får masse ros for at hun turte å gå bort til den litt skumle kjeledressen:
Innimellom MH’ene var det selvsagt også skravling, og jeg fikk hjelpe til med å lufte en gjeng med hunder, blant annet den lille brune tispa som ble BIS1-valp på lørdagen. Når man er så vakker som henne er det ikke noe problem å godta at hun skal smake på både nesa og haka mi 😉Jeg rakk også her å finne en cache, men tiden går fort når man har det koselig, og utpå ettermiddagen var det bare å sette seg i bilen og kjøre hjem. Så etter å ha kjørt ca 52 mil totalt på hele helgen kunne jeg parkere hjemme ved 2030-tiden søndag kveld. Totalt utslitt, men strålende fornøyd etter en super helg sammen med herlige mennesker og vakre og flinke hunder. Gleder meg allerede til neste gang! 🙂
Del dette på:
-
Vidunderlige dager
Om mandag pakket Nairo og jeg bilen og satt kursen nordover. Vi fulgte E6 og hadde to mål foran oss, Lillehammer og Skjåk. Delmål på sånne turer er jo alltid å logge noen cacher, og første stopp ble derfor en rasteplasscache ved Andelva:
Nydelig utsikt!Etter noen stopp kom vi frem til en rasteplass ved Lillehammer. Cachen her var umulig å logge usett, og utsikten her var like upåklagelig som ved Andelva:
Målet med å dra til Lillehammer var å treffe Marte, og etter noen sms’er og litt kjøring på GPS, fant jeg frem til jobben hennes. Og så snart hun var ferdig på jobb, dro vi til Maihaugen og parkerte der, og gikk så en fin tur i skogen mellom Maihaugen og hoppbakkene. Varmt som bare det, men heldigvis gikk vi stort sett i skygge.Midt inne i skogen måtte vi over en liten elv, og Marte var ikke helt trygg der hun balanserte på løse stokker 😉
Men vi kom oss over alle tre, og fortsatte turen tilbake til bilene. Og forresten Marte: hvis jeg ikke tar helt feil, var hoppbakkene rett på andre siden av badedammen :p Kjempekoselig å treffe henne, det må vi absolutt gjenta!Etter å ha sagt hadet til Marte, dro Nairo og jeg videre nordover. På leting etter et egnet sted å sette opp teltet havnet vi ved Ringebu stavkyrkje. Jeg husket at det var en cache der, men hadde ikke overført den til GPS’en, så jeg måtte bruke den elendige geocaching-app’en jeg har på mobilen. Heldigvis var det ikke en vanskelig cache, så den ble også funnet og logget. Og jeg er veldig glad for at jeg tok turen oppom kirken, den var utrolig fin!
Nairo og jeg kjørte litt til, og kom så over en liten rasteplass ved veien like nord for Ringebu. Her parkerte jeg bilen sånn at vi sperret litt av, slik at ingen skulle campe ved siden av oss, og så tok vi livet helt med ro før vi tok kvelden:
Våknet grytidlig tirsdag og hadde en sløv morgen. Leste litt i boka mi, fyrte opp stormkjøkkenet og laget te og slappet helt av. Ved halv åtte tiden dro vi videre nordover på E6 og svingte så vestover da vi kom til Otta. Jeg har vært på disse trakter før, men det er så mange år siden at jeg ikke husket hvor vakkert det var. Den gangen drev jeg jo heller ikke med geocaching, og heldigvis får den hobbyen meg til å stoppe på mange vakre steder. Den får meg også til å gå over vinglete broer:
Som kjent er ikke Østfold det mest kuperte fylket, det ligner jo mest på Danmark her. Derfor er det utrolig fascinerende å se fjellsider, for ikke å snakke om hvor høyt oppe folk har valgt å bygge gårdene sine:
Og fjell med snø på, nei sånt har vi ikke her. Men fytte rakkern så vakkert det er!
I Lom måtte jeg bare stoppe og ta bilder av disse utrolig søte traktorene:
Jeg ser forskjellige ansikter i fronten på alle traktorene, men jeg synes jo litt synd på han blå helt til høyre her, han er jo enøyd stakkars 😉Målet for å dra til Skjåk var å besøke Heidi, og ved 12-tiden tirsdag svingte jeg jeg inn på gårdsplassen hennes. Dagen ble brukt til skravling og grilling i finværet, og jeg klarte jo ikke å slutte å se meg rundt på den storslagne utsikten. Høye fjell på alle kanter, og sånt er jo som sagt ikke jeg vant til.
Helt siden jeg ble kjent med Heidi på nett har jeg tittet mye på kart over Skjåk, og ett av områdene hun går mye tur i er området rundt Aursjoen, som ligger på et fjell nord for der hun bor. Så på onsdagen kjørte vi opp den heller bratte og svingete veien for å gå runden Aursjoen kultursti. Og for et område! Det var helt surrealistisk for meg å gå der oppe, for for det første har jeg sett så mange bilder derfra at jeg på én måte føler at jeg har vært der før, og for det andre så er dette en type natur som nesten er helt fremmed for meg. Men å så vakkert!
Jeg tok utallige bilder og skal ikke kjede dere med alle, men jeg vet at jeg kommer til å se på de gang på gang og drømme meg tilbake opp på fjellet, med utsikt til alle kanter, ikke et tre i sikte og et helt fantastisk turområde.Å ta bilde av noen som tar bilde av deg er obligatorisk 😉
Nairo storkoste seg på tur i det nydelige sommerværet. Det var egentlig veldig varmt, men det luftet bittelitt heldigvis:
Heidi har jo hørt om geocaching så lenge hun har fulgt bloggen min, men det er dessverre ikke så mange cacher i hennes område. Men når hun først hadde meg i nærheten hadde hun egentlig ikke noe valg, og cachen som er lagt ut i forbindelse med kulturstien ble hennes første funn:
Nairo ble rimelig kjapt trygg på Heidi, og da er det koselig å kunne ta slike bilder av de. Dette er foran steinbua som ligger ved kulturstien:
Og her ser dere et kart over området:
Midt på kartet heldt nederst ser dere Aursjoen som vi gikk ved, nasjonalparken strekker seg jo milevis både nordover, vestover og østover.På vei nedover måtte jeg bare trosse litt høydeskrekk og ta et bilde av utsikten mot Bismo:
Etter litt nydelig mat satt vi oss i bilen igjen for å finne et par cacher til. Den første av de var en nano, og som vanlig er ikke de lette å få øye på 😉 Den andre lå langs en tursti i Bismo sentrum, og selv om dette bare var Heidis tredje cache, gikk hun rett på gjemmestedet og plukket fram cachen som om hun ikke hadde gjort noe annet de siste årene. Flinke jenta!Vi våknet opp til et like nydelig vær torsdag, og i dag skulle vi gå en lengre tur. Etter å ha tittet på kartet fant vi ut at vi skulle kjøre inn til Sota sæter for å finne en cache der, og den var en enkel og fin cache ved en nydelig elv:
Så kjørte vi inn og parkerte i et område som heter Mysubytta. Her skulle vi følge en umerket sti innover mot Mysuvatnet, hvis dere ser på bildet under her, skulle vi gå rett bakover i bildet og så skrå mot venstre, inn mellom fjellsidene, parallelt med elven Mysubytta:
Men siden dette området ligger nede i en dal ble det ulidelig varmt for oss, og det tok ikke lang tid før vi ble enige om å snu. Men først gikk vi ned til et sted der elven nesten var en foss for å ta en pust i bakken og selvsagt for å knipse litt bilder:
Å ha med meg Heidi og Nairo på tur gjør jeg gjerne mange fler ganger:
Det var fler små bekker vi måtte krysse underveis, heldigvis var det lagt planker over noen av de:
Vi satt resten av dagen i skyggen og skravlet, og utpå kvelden tok mannen til Heidi ut Amanda på plenen så jeg kunne få tatt noen bilder av den vakre jenta. Nå er hun jo ikke noen valp lenger, men at hun kan sette opp valpefjes enda er det ingen tvil om:
Og hun er ei kompakt og nydelig jente!
Fredag morgen satt Nairo og jeg kursen hjemover. Det var ekstremt varmt, men med airconditionen på 14 grader gikk det nogenlunde greit. Hadde én cachestopp på veien pluss noen pauser for å lufte Nairo. I tillegg ble vi stående bom stille en halvtimes tid på grunn av en ulykke i nærheten av Biri, men allikevel gikk de 52 milene hjem unna på 8,5 time.Jeg har storkost meg fra ende til annen denne uka, og siden Nairo har spist opp hvert eneste måltid og ikke hatt stressmage, vet jeg at han har hatt det bra også. Jeg klarer ikke helt å forstå enda at jeg har gått tur i den samme fjellskråningen som hoppbakkene fra LillehammerOL ligger i, og jeg klarer heller ikke helt å forstå at jeg har gått tur i Aursjoen-området som jeg har sett så mye på kart og bilder, men jeg vet at jeg har lyst til å dra tilbake til begge steder for å se mer og for å gå mer tur.
Marte: tusen takk for at du tok deg tid til å møte Nairo og meg! Kjempekoselig å treffe deg, håper vi kan gjenta det 🙂
Heidi: tusen takk for at dere ville ha oss på besøk, for gjestfriheten, for tur- og geocachingselskap, og for mange mange timer med koselig skravling! Håper vi også kan gjenta dette, og da helst uten å sende en 200-lapp frem og tilbake :p
Del dette på:
-
Telttur i Tresticklans Nationalpark
Teltturen var jo planlagt til forrige helg, men smertene jeg hadde da gjorde at vi utsatte turen på ubestemt tid. Værvarselet var like bra denne helgen, så i går formiddag kjørte vi mot Ed i Sverige og Tresticklans Nationalpark. Vi har gått i dette området før, da har vi gått til DNT-hytta Budalsvika på norsk side. Denne gangen bestemte vi oss for å gå en merket runde i nasjonalparken pluss et lite stykke ekstra.
Etter å ha stoppet og funnet en cache på vei mot parkeringsplassen til parken, la vi i vei med fulle sekker:
Ikke langt etter parkeringsplassen står det informasjonstavler om området:
Hver gang vi går her må vi nedom en bitteliten odde i vannet Stora Tresticklan sånn at Nairo får drikke:
Og man er ikke Finsk Lapphund på skogstur uten å få et raptusanfall i lyngen:
I tillegg til å kunne gå til Budalsvika, så går det en merket rundtur i nasjonalparken. Det var denne runden vi fulgte i går, og etter en stund tok vi av og inn på en merket løype som går videre sørover og ut av parken. Vi skulle ikke fullt så langt dog, men et lite stykke. En stund etter at vi tok av kom vi til Bråtane. I Kulturminneboka mi står det blant annet dette om Bråtane: Bråtane nämns första gången 1739 i samband med att gruvdriften ved Orshöjden startade. En skrift från 1750-talet berättar att när gruvfolket kom hit så fanns det endast en “sparrestuga” (ryggåstuga) med jordgolv samt ett grovt tillyxat bord gjort av soldaten Rävendal. Otto Andersson med familj blev de sista som var bosatta här året om och de flyttade 1904.
Stort sett er det fine stier og mye flatmark i parken, men av og til dukker det opp bakker som virker som om de aldri tar slutt:
Neste stopp var Orshöjden. Dette er Dals-Eds kommunes høyeste punkt med sine 275 m.o.h, og det har tidligere stått et utkikkstårn her. Nå så vi bare jernfestene i fjellet og utsikten er borte blant trær, men det har kommet opp en stor og fin varde der:
Og når man er ved en varde må man jo legge på stein. Denne gangen ble det en stein for Eileif, en stein for meg og en kongle for konglomanen Nairo:
Etter et par kilometer til kom vi til overgangen mellom vannene Orstjärnet og Kleningen. Dette var målet vårt, og vi fant en brukbar teltplass på en liten odde ut i Kleningen:
Vi hadde ikke gått noe særlig lengre enn vi gjør på en normal skogstur, men Nairo var sliten og sovnet i lyngen:
Det var fin utsikt i området vi lå:
Etter å ha kost oss med Bergstrøms Haldenpølser og Bergstrøms potetsalat var vi vitne til en tidlig solnedgang bak åsen foran oss:
Nairo våknet litt og var iherdig med å rydde opp i kvister og røtter på leirplassen vår:
Men etter en stund tok trøttheten overhånd igjen og han sovnet faktisk med hodet i hånda mi:
Her ser dere kartet for turen vi gikk fra parkeringplassen og inn til der vi slo leir:
Ikke mer enn noe over 6 km, men det var fryktelig varmt i går, og med tunge lass på ryggene våre var det en god trimøkt.Vi slet veldig med å sovne, både Eileif og jeg. Ikke lå vi særlig godt, og vi la oss såpass tidlig at vi egentlig ikke var kjempetrøtte. Så vi var litt redde for at vi skulle våkne midt i natta, men når vi først sovnet, sov vi faktisk til klokka var 0530 i morges. Da sto vi opp til en nydelig soloppgang over vannet:
Etter litt frokost pakket vi sammen og la i vei tilbake mot bilen ved 0730-tiden. Vi skulle da gå tilbake til den merkede rundturen og fullføre den. Det er en del våte områder i parken, heldigvis er det noen som legger ut planker og bygger “broer” over disse:
Man skal jo ikke fjerne noe i nasjonalparker, så nedfallstrær blir liggende stort sett der de ramler. Ramler de over stien blir de enten delt opp akkurat der stien går, eller så lager man en ny sti utenom treet. Dette treet lå helt inntil stien og det har absolutt “rørt på seg” etterhvert som det har tørket:
Store deler av tilbaketuren i dag gikk langs vannet Store Tresticklan. På en fjellknaus ved vannet står det en haug med “baby-varder”. De var altså så søte der de sto 🙂
Og litt tilbake til dette med trær igjen, det er ikke alle trær som har hatt en lett eller en rett “oppvekst”:
Her er kartet for dagens tur fra teltplassen og tilbake til bilen. Sammenligner dere dette med kartet over, ser dere at vi har gått lengre mot øst i dag, men nesten like langt som i går:
Vi var hjemme så tidlig som ved 11-tiden i formiddag, og har hatt nok av tid til å kjenne at muskler og ledd har vært i bruk. Men vi har hatt en utrolig fin tur, og det frister så absolutt til gjentakelse!Det som har overrasket meg mest, og som jeg kommer til å leve lenge på, er hvordan Nairo har reagert på å være på telttur. Jeg er overbevist om at hvis han har levd før, så har han vært ekstremt mye på telttur, for det virket som om han var i sitt rette element på denne turen. Nairo pleier ALDRI å slappe av når vi tar pauser ute på skogsturer, i går sovnet han jo nesten med en gang vi hadde slått leir. Og i natt sov han hele natten i “forteltet” (vi hadde det åpent mellom oss og “forteltet” og lukket ut av teltet), det kom ikke en eneste lyd fra han gjennom hele natten. I tillegg har han spist alle måltidene sine, og han har ikke hatt stressmage i det hele tatt. Jeg er så imponert over han at jeg har ikke ord!
Nå er jeg lysten på å planlegge neste telttur 🙂
Del dette på:
-
Vi feiret oss selv i går
Jeg har alltid et ønske om å på en eller annen måte markere merkedager, både store og små. Med 2 års bryllupsdag ble gårsdagen intet unntak, men økonomisk sett tok det nok litt mer av enn planlagt…det blir gjerne sånn når vi er glade i hverandre og vil gi hverandre hele verden.
Til jul i fjor ønsket jeg meg et charmsarmbånd fra Eileif. Jeg bruker normalt bare gullsmykker, men jeg synes det var så mange fine charms i akkurat denne serien fra Thomas Sabo, og derfor var det helt greit at det var i sølv. Jeg fikk armbåndet og tre charms til jul, så fikk jeg en charm når vi hadde vært sammen i 5 år, og da jeg sto opp i går morges sto det en pakke til meg med denne i:
(bildet er lånt herfra)Fordi Eileif mener jeg er hans engel og fordi jeg er så glad i bamser. Skjønne mannen min!
Til bryllupet fikk vi et kjempefint 4-mannstelt som vi dessverre ikke har fått testet mer enn å sette det opp i hagen:
Supergod plass og stor takhøyde gjør at dette er det perfekte campingteltet. Men, det veier 9,4 kg, og er derfor altfor tungt til å ha med på gåturer, og fungerer absolutt best når man kan slå opp teltet like ved bilen. Og det gleder vi oss til å teste!Men siden vi er en del ute og går, og godt kunne tenke oss å utvide dagsturene til overnattingsturer, har vi i lengre tid vært på jakt etter et lettere telt som passer i tursekken. På mandag hørte jeg en radioreklame hvor Sport1 fortalte at de hadde kampanjepris på et Bergans 3-mannstelt til kun kr. 999,-. Og da begynte en ringerunde som tok lengre tid enn den burde… Sport1-butikken i Halden spesialiserer seg på sykler og ski, og hadde derfor ikke dette teltet. Sport1-butikken på Borgenhaugen hadde telefonnummeret sitt ikke i bruk. Sport1-butikken i Fredrikstad hadde ikke fått inn dette teltet. Så ringte jeg hovedkontoret til Sport1, fikk snakke med ei på markedsavdelingen, og fra henne fikk jeg både info om vannsøylen på teltet og et mobilnummer til butikken på Borgenhaugen. Ringte dit, han hadde ett telt igjen, og i går dro jeg inn for å titte nærmere på det. Og det ble med hjem!
God nok plass for to voksne og en hund, og superenkelt å sette opp! Jeg har vel aldri satt opp et telt alene før, men brukte 15 minutter på dette (da satt jeg ikke kroker i snorene). Teltet veier 3,2 kg, noe som i mine øyne er bittelitt for mye, men skulle vi ventet til vi fikk råd til å kjøpe et enda lettere telt i samme størrelse, hadde vi antagelig måttet vente til vi ble pensjonister.Det overrasket meg igjen hvor trygg Nairo er i nærheten av og i et telt, så jeg gruer meg ikke til å ta med han på telttur. Og så hadde han i tillegg tid til å sitte litt hos meg etter at teltet var pakket ned igjen:
Planen nå er å få dratt på en liten telttur en helg i løpet av sommeren. Om det så bare blir til et av vannene i Halden-distriktet, så gjør det ingenting. Hovedsaken er å komme seg ut!Til Eileif hadde jeg kjøpt et par bomullssokker (2 års bryllupsdag er bomull, av alle mulige kjedelige ting), men da jeg var på Sport1 klarte jeg ikke helt å styre meg. Eileif har ingen stor god tursekk, og da de også hadde kampanje på 60 liters sekker fra Bergans, ble en slik også med hjem:
(bildet er lånt herfra)Og for å toppe det hele, så stakk jeg innom Bergstrøm kjøtt og delikatesse og kjøpte gyros til oss. Gyros fra Bergstrøm er noe av det beste vi vet, men det er så dyrt at det går både vinter og votter mellom hver gang vi tar oss råd til det. (vi skulle jo egentlig lage oss en tradisjon med å lage middagen fra bryllupet til hver bryllupsdag, men vi glemte det helt i år. Nye tradisjoner må tydeligvis læres, man husker de ikke helt uten videre…)
Det er sikkert noen som reagerer på at vi som ofte klager over stram økonomi har brukt så mye penger på en bryllupsdag, og det var ikke vår plan å bruke så mye i år heller. Men, vi har en sparebøsse hvor vi hele året putter på noen kroner i ny og ne, og de pengene er myntet på nettopp bryllupsdagene våre. Greit at vi tok litt vel av i år, men da er det bare å begynne å spare igjen.
Del dette på:
-
En bortgjemt perle
Jeg har gått til Drøftetrauet fler ganger før, men etter å ha tittet litt i det ene kartet jeg har, ser jeg at det skal være et utkikkspunkt på den andre siden av vannet i forhold til hvor jeg har gått før. Derfor ble dette målet for dagens tur.
Når jeg kom så langt som jeg har gått tidligere, så jeg jo at stien fortsatte videre, så jeg fulgte den. Og helt riktig, her dukket det opp litt usikt mellom trærne. Bare mobilbilder i dag.
Jeg tror utsikten er mot både mot Norge og Sverige, antagelig i retning Håvedals-Langevann, dit vi også går en del turer.Jeg aner ikke om man kan si at myrull blomstrer, men den er ihvertfall hvit og fin nå:
Det var utrolig vakkert her i dag. Blikkstille, varmt og idyllisk:
Nairo er jo ingen badeengel, men han er storfornøyd hvis han får grave istykker og filleriste mose og lyng. Hvis dette i tillegg vokser ved vannkanten, sånn at alt i nærheten av han blir gjennomvått når han rister, ja da er lykken komplett:
Jeg fikk han uti vannet så han hadde vann opp til magen, men da er det full stopp. Svaberget ut i vannet var så glatt at jeg ikke hadde lyst til å gå noe særlig uti selv, men tærne mine fikk ihvertfall kjent på vannet 🙂Del dette på:
-
Kunsten å følge en sti
De fleste som driver med geocaching, vet at det å finne stier ikke alltid er like enkelt. Man står ved utgangspunktet og vil gjerne ta den strakeste veien mot cachen, og da er det ikke nødvendigvis logisk at man ser til sidene for å se etter en sti. Stier finner vi gjerne på vei tilbake mot bilen 😉
Nå har ikke vi drevet med geocaching i dag, og ikke har vi ikke funnet en sti, vi har bare ikke klart å følge de store orange merkene som viser at vi går på Bohusleden i Sverige. Helt utrolig, men vi klarte faktisk å gå omtrent 500 meter før det gikk opp for oss at vi ikke så noen merker. Da gikk vi et par hundre meter til, bare sånn for sikkerhets skyld, før vi ble helt sikre på at vi hadde gått feil. Det positive i dette var at turen da ble lenger enn den egentlig skulle ha vært 😉
Vi har jo gått til Snarsmon flere ganger før. I dag valgte vi å gå en annen rute inn dit, og denne ruten følger altså Bohusleden. Vi gikk for langt mot nord der vi gikk feil, og der møtte vi på dette skiltet:
Jeg visste at vi skulle gå nært grensa, men dette ble altfor nært.Vel fremme ved Snarsmon tok Eileif og Nairo seg en bitteliten pause i restene av ett av husene:
“Hva er det for en lyd du lager, mamma???”
Nå er jo ikke Nairo noen utstillingshund, og her står han også i oppoverbakke, så proporsjonene blir ikke helt riktige, men han står ihvertfall pent 🙂
Eileif og jeg diskuterte dette med utsikt når vi gikk tilbake mot bilen. Han vil helst ha utsikt over havet eller til mektige fjell når han går tur (han er jo nordlending 🙂 ), mens jeg er fornøyd så lenge vi kommer litt opp i høyden og kan se litt lengre enn til trærne vi passerer. Vi fikk litt sånn utsikt på turen i dag:
Og så lurer jeg på hva i alle dager som får folk til å tenne et bål midt på skogsveien:
Jeg forstår at det er mindre brannfare akkurat der enn det er ut mot grøftekantene, men det er litt snodig å komme over et bål midt på en vei.Nå blåser det som bare dét her, så resten av dagen holder vi oss innendørs 🙂
Del dette på:
-
Nært hytta, men likevel ukjent
I Sponvika, ikke langt fra hytta mi, ligger Kjeøya. Dette er egentlig ikke en øy, da den såvidt henger fast i fastlandet, men den heter nå engang Kjeøya. Her burde jeg være kjent, men det var tydeligvis nok å finne på i området helt nært hytta da jeg var liten, for vi tok liksom aldri turen til Sponvika, og derfor er nesten hele Kjeøya uutforsket område for meg. Det eneste stedet jeg kjenner til her, er badestranda Pina.
Selvsagt er det cacher på Kjeøya. Vi har vært her ute før og funnet et par, men det har med tiden dukket opp fler, og i dag passet det bra å stikke utom og se om vi fant noen. Vi fant én cache på vei ut mot Sponvika, og så hadde jeg notert meg 4 cacher på selve øya, men vi endte opp med å se etter to av de.
På Kjeøya er det flere gamle skyteskår og små fort. Nå har jeg ikke noe annet enn infoen fra cachene å gå etter, men visstnok stammer disse forsvarsverkene fra Karl XIIs tid, men de ble også brukt under 2. verdenskrig. Her ser dere inngangen til et skyteskår:
Nå skjønner jeg ikke helt vitsen med dette skåret, for det ligger i en liten dal i terrenget, uten utsikt noen vei. Men kanskje det var bedre utsikt den gangen det ble bygget?Her er utsikten fra et annet skår:
Trærne var helt sikkert ikke der den gangen 🙂Det er ingen merkede stier på øya, så det blir mye gåing i busker og kratt for å finne frem. Heldigvis kommer man før eller senere over en sti som fører oss i nogenlunde riktig retning, men i god geocachingånd finner vi aldri stier før det nesten er for sent 😉 Vi kom oss uansett over til den andre siden av øya, og her fikk vi utsikt utover havet:
Og her fikk jeg virkelig smake på savnet etter havet. Ikke å være på sjøen, for det liker jeg ikke, men å se vannet, ha utsikt langt utover, høre bølgeskvulp og måkeskrik…åh, som jeg håper vi kan bli ferdige med hytta snart!Eileif og Nairo har ofte samtaler når vi tar oss pauser. Jeg hører aldri etter hva de snakker om, men det virker som om de diskuterer alt fra utsikt til verdensproblemer:
Seilbåten dere ser til høyre der så vi ganske lenge. Og vi hørte den. Eller, vi hørte ikke så mye av motoren i båten, men vedkommende som var ombord spilte salmen “O bli hos meg” på trompet. Så har man opplevd det også 😉Nairo koser seg som alltid på tur, og for en gangs skyld klarte jeg å få knipset et bilde hvor han smiler litt, og hvor de fine mandelformede øynene hans virkelig kommer til sin rett:
Og kort tid etterpå blir han utålmodig igjen, og det er akkurat som han sier: “Skal vi ikke gå videre snart??? Nå da??? Nå da??? Jammen, NÅ DA???” 😉
Turen i dag ble ikke særlig lang, men det er ikke lengden som teller. Og på toppen av det hele klarte Nairo å passere tre voksne mennesker og en barnevogn uten å hverken bjeffe eller å gjøre noe som helst annet, han bare kastet et blikk på de og tuslet videre uten å stoppe. Kanskje min lille vakre endelig begynner å bli litt voksen i hodet? 🙂Del dette på:
-
Merkedager og turer
I går var det 30 år siden pappa døde. En merkedag jeg helst ville vært foruten, og selv om jeg husker den dagen som om den skulle vært i går, så har jeg jo levd størstedelen av livet mitt uten pappa, og vet liksom ikke om noe annet. Det ble uansett en tur på kirkegården med en bukett røde roser.
Nairo og jeg gikk så en tur i lysløypa på Høyås. Målet var å finne en cache, og selv om den lå ganske langt borte fra oppgitte koordinater, så fant vi den ettersom noen hadde vært greie og skrevet mer riktige koordinater i sin logg. Denne cachen ble vårt funn nummer 600 og runden var på 7,16 km, så jeg var alt i alt storfornøyd med turen.
I går fylte den yngste datteren til et vennepar 5 år og i tillegg fyller mannen i huset der år i morgen, så vi startet dagen i dag med å dra på besøk til de. Og Busterine sier sjeldent nei til kos når man kommer dit:
De satt opp trampolina i dag, og det synes jentene var toppers! De hoppet og hoppet, og til slutt lo de så mye at de knapt klarte å stå på beina:
Kalvingen er i full gang hos de, og her har to av kalvene brutt seg løs, og ligger i låvedøra og nyter sola:
De har også høns på gården, og ikke lenge etter at jeg tok bildet over av kalvene, så kom den ene kalven rundt hjørnet på låven og “jaget” hønene mens den danset litt, slik bare kalver kan. Veldig synd at jeg ikke fikk knipset bilde akkurat da!Da jeg gikk langtur sammen med E om tirsdag, nevnte hun at det skulle gå en merket sti fra Aspedammen til Skårefjell. Jeg har jo vært en del ganger på Skårefjell, men da har jeg gått fra Klepper, noe som innebærer 30 minutters kjøring hjemmefra. Til Aspedammen tar det bare 15-20 minutter, så Eileif og jeg bestemte oss for å se om vi fant denne stien i dag, og det gjorde vi:
Veldig enkelt å finne frem til utgangspunktet, vi parkerte rett over jernbanesporet i krysset mellom Aspedammenveien og Ørveien, fulgte så veien bort til venstre og opp den bratte bakken, det er faktisk blåmerket helt fra jernbanen.Dette var en kjempefin tur! Blåmerkingen var tidvis veldig bra og tidvis litt dårlig, men stien er så godt oppgått at det var lett å følge den hele veien. Noen bløte partier, men stort sett greit å gå rundt.
Vi var ikke kommet så langt inn i skogen før vi kom over dette treet:
Hvem har laget disse hullene? Som dere ser på kartet, er det langt til nærmeste vann, så bever er det vel ikke? Holder hakkespetten på så nært bakken?Hele turen går gjennom stort sett åpne partier, med litt skog her og der. Veldig deilig å slippe å krangle med trærne om plassen!
Stien vi fulgte er en del av Olavsleden:
Jeg har jo gått deler av Olavsleden fler ganger og på forskjellige steder, jeg bare tenker ikke over at jeg faktisk følger den.Vel fremme på Skårefjell måtte jeg som vanlig opp i tårnet for å ta et utsiktsbilde:
Nesten helt i venstre bildekant, kan dere skimte Nexanstårnet (en liten gråhvit prikk), som utifra ryktene er Norges høyeste bygning, med sine 123,5 meter.Utkikkstårnet på Skårefjell har 3 avsatser med bratte tretrapper hele veien opp. Jeg er stolt over at jeg kommer meg til den midterste avsatsen, i dag ble jeg enda mer stolt over at Nairo kom seg opp til den nederste avsatsen og også at han kom seg like hel ned igjen:
Dette tårnet er relativt nytt. Det gamle tårnet sto på en fjelltopp i nærheten av det nye tårnet, men det er bare morken ved og noen gamle fester i fjellet igjen av det gamle:
Jeg synes selv at jeg har blitt mer og mer dårlig på å ta interessante bilder på tur. Det blir for det meste bilder av Nairo og av utsikt. Dette tenkte jeg på da vi gikk hjemover, noe som resulterte i at jeg ble litt mer oppmerksom på de mindre tingene vi gikk forbi. Sånn som dette “skjegget”:
Og disse snodige “blomstene” jeg antar er rester fra i fjor:
Turen i dag ble på 8,3 km. Og jeg må bare avslutte dagen med å skryte litt av meg selv, for jeg er superstolt over å kunne si at jeg denne uken har gått 34,6 km! Så langt har jeg ikke gått på én uke siden jeg startet å bruke Endomondo i mai i fjor! Og i tillegg har jeg gått 72,87 km så langt i april, noe som innebærer at denne måneden blir min beste måned noensinne! Nå går jeg ikke tur for å gå lengst mulig, og jeg bruker heller ikke Endomondo for å passe på at jeg får gått lengst mulig, men når jeg først har tilgang til den type informasjon via Endomondo, så må jeg si at jeg blir supermotivert og superstolt over å se sånne resultater 🙂 Nå har jeg bil igjen i noen dager, så da kan det kanskje bli noen fine turer til uka også 🙂Del dette på:
-
Langtur til Bastedalen
I dag har jeg gått lengre på én dag enn jeg noen sinne har gjort før, hvis vi ser bort ifra den ene etappen av Norge på tvers i fjor. Men la meg starte med begynnelsen, det pleier å være et fint sted å starte 🙂
Var innom butikken en tur i går, og møtte E der. Hun og jeg har gått turer sammen før, men nå var det lenge siden sist. Hun hadde fri fra jobb i dag, og var villig til å ha Nairo inn i sin bil (jeg er billøs for en lengre periode nå), så da bestemte vi oss for å gå tur i dag, nærmere bestemt til Bastedalen. Jeg hadde ikke hørt om stedet før, men jeg gjorde meg klar med ryggsekk og turklær, og ble hentet klokka 9 i morges. Vi kjørte inn i Sverige via Kornsjø, et lite stykke mot Ed, og så videre inn på gjørmete grusveier frem til to bomveier. Bilen ble parkert, og en skjelvende Nairo ble tatt ut av bilen (han liker ikke å sitte bak i stasjonsvogn uten bur). Og nå skal jeg gjøre motsatt av hva jeg pleier. Normalt forteller jeg og viser bilder fra turen inn til målet, i dag tok jeg bare bilder på vei tilbake til bilen, så da starter jeg derfor med målet og jobber meg tilbake.
Her er kartutsnittet fra Endomondo:
Jupp, vi gikk totalt 12,45 km! Effektiv gåtid var 3 timer, dvs en gjennomsnittsfart på ca 4,2 km/t. Fra bilen og frem til såvidt over 4 km gikk vi på grusvei, resten av veien inn til målet var hovedsaklig myr og noen korte strekninger med skogssti. Veien inn til Bastedalen er bare sporadisk merket, og jeg er jaggu ikke sikker på om jeg ville finne frem igjen, selv om jeg nå har vært der.Vel fremme ved Bastedalen var det absolutt på sin plass med litt å bite i. Og Nairo får selvsagt sin Dentastix:
E og jeg hadde med hver vår matpakke, men etter å ha sett matpakka til E, vet jeg at jeg skal bli mer kreativ selv, for mine brødskiver med svett gulost var ikke fristende i forhold til hennes kokte egg:
E sitter foran den “nye” hytta, som er åpen for alle. Som dere ser, er det noen ildsjeler som nå legger nytt tak, bytter vinduer og antagelig bytter kledning. Utrolig bra at noen tar vare på sånt!Men plassen her er eldre enn denne hytta, og det er tydelig å se hvis man snur seg rundt og titter på restene av den gamle hytta:
Jeg har ei kartmappe som heter “Fritidskart og kulturminner grenseområdet Dals-Ed, Aremark og Halden”. I den er det 4 kart over disse områdene, og så er det også ei bok med kartreferanser til severdigheter, gamle plasser og masse annet. Og i den boka står blant annet dette å lese om Bastedalen:Bastedalen är ett av de äldsta torpen i Klevmarken och har varit bebott från slutet av 1600-talet till 1946. I mitten av 1700-talet bodde här en man som hette Bryngel men allmänt kallad för “Bastedalsgubben”. Han var en mångkunnig människa och behärskade flera hantverk. Han var även en klok gubbe og betraktad som trollkunnig. På ålderdomen började Bryngel att grubbla över sitt trolldomsleverne och trodde att han skulle hamna på fel sida i himmelriket. Han fick då hjälp och en prest döpte om Bryngel och gav honom Guds förlåtelse. Dopet skedde i den källa som ännu i dag finns kvar og ligger intill stigen när man kommer från söder.
Vi så den brønnen som Bryngel ble døpt i, eller brønn og brønn, det er jo forsåvidt bare et stort hull i bakken.
Vi var stort sett heldige med været i dag, og selv om det var litt kjølig i vinden, så varmet sola nok til at vi gikk uten jakker.
På vei mellom hytta og myrområdet, fant vi dette:
Dette kan da ikke være annet en avføring fra ulv? Med litt beinrester og litt elgpels.Og så kom vi til den første delen av myra:
Det var nok bra at vi ikke ventet en uke eller fler med å gå her, for da hadde det vært totalt umulig å komme seg over uten å bli bløt opp til knærne. Nå var det bare om å gjøre å tråkke på de høyeste gresstustene og håpe at de holdt.Mer myr:
Helt over på andre siden, laaaaangt der borte, skulle vi. Jeg hadde med meg gummistøvler i sekken, men jeg klarte meg uten å plumpe. Riktignok må jeg bare se fakta i øynene og innse at turstøvlene mine synger på siste verset, for de tar inn vann 🙁Vel over myra, så ventet 4 km med grusvei på oss:
Og selv om grusvei egentlig er ganske kjedelig, så var det veldig åpent og fint på sidene, så det var noe å titte på hele tiden. Blant annet denne gamle “kjelleren”:
Ganske så stor, og med døra vid åpen, kunne vi fint ha gått inn og tittet. Men jeg er ikke så glad i å gå inn i mørke, ukjente rom, så jeg holdt meg på utsiden.Jeg sa til E at hadde jeg visst at turen var såpass lang, så hadde jeg nok ikke sagt ja til å være med. Men det var en veldig fin tur, og det er så utrolig moro å få sett nye steder! Ikke tale om at jeg hadde funnet frem hit på egen hånd, så tusen takk for turen, gleder meg allerede til neste gang! Føttene mine må bare slutte å verke først 😉
Del dette på:
