-
Puh!
I formiddag fikk jeg følgende sms fra Eileif:
Da er alt i orden her. Han brukte rundt 30 minutter og byttet en mutter, så dette kommer nok ikke til å bli så alt for dyrt 🙂
Min første reaksjon var Puh! og et stort smil. Takk til dere alle som krysset fingrene for oss!
I tillegg har jeg fått tatt en dusj i dag, og selv om jeg synes det er dønn kjedelig å dusje, så var det godt å ha muligheten.
Dette er tidenes kortest blogginnlegg, og til og med helt uten bilder, men jeg ville bare holde dere oppdatert 🙂
-
Vann, igjen…
Jeg trodde virkelig vi var ferdige med vår del av vann hvor det ikke skal være vann og ikke vann der det skal være vann. La meg oppsummere: massiv vannlekkasje på hytta, ødelagt vannpumpe i brønnen, 3 lekkasjer gjennom yttertak, 2 lekkasjer mellom etasjer og 1 lekkasje i rør. Nå har vi pådratt oss nummer to av sistnevnte.
Jeg var i dusjen i går. Når noen her i huset dusjer kan ingen andre bruke vann, ellers vil den som er i dusjen få en iskald eller glovarm opplevelse, og det er vi veldig flinke til å overholde. I går fikk jeg meg en glovarm opplevelse og spurte så Eileif etterpå om han hadde brukt vann, noe han ikke hadde. Jeg oppdaget også at det var mer vann på gulvet enn det pleier å være etter en dusj, så jeg ba han prøve å sjekke dette ut i dag.
Joda, jeg fikk en sms fra han på jobb i dag: lekkasje ett eller annet sted i nærheten av blandebatteriet. Sukk. Jeg vet at det innebærer mye utgifter å eie et gammelt hus, men jeg er altså så lei av alt som har med vann å gjøre.
Se nå bort ifra at vi har et fryktelig stygt bad, det kan være så stygt det vil så lenge det fungerer sånn noenlunde som det skal.
Rørleggeren kommer i morgen tidlig, og jeg krysser fingrene for at de kan fikse alt uten store problemer, at regningen holder seg på et firesifret tall, og at jeg kan ta en dusj i morgen kveld. Vil dere være så snille og krysse fingrene sammen med meg?
-
Geocaching uuuuuut mot havet
I dag kjente jeg at jeg måtte komme meg ut på tur, og da ett eller annet sted hvor vi ikke normalt går tur. Med den vinden vi har her for tiden, fristet det ekstremt å komme seg ut mot havet, det er noe spesielt å være i nærheten av havet når det blåser som bare det. Nötholmen i Strömstad ble målet, men på vei dit testet jeg noe nytt.
Jeg har hørt om Munzee før, men ikke festet meg så mye ved det. For et par dager siden ble det stilt spørsmål om hva det er i en geocachinggruppe på FB, og da ble jeg litt nysgjerrig også, så jeg registrerte meg for å få tatt en titt på kartet i nærheten. Det var ikke mange Munzees å finne her i Halden, men noen er det jo, og siden det er en på den veien vi uansett skulle kjøre, ville jeg se om jeg fant den. Ikke minst fordi den ble lagt ut for 3 år siden, og ingen hadde funnet den ennå.
Kort fortalt går Munzee ut på å finne et lite merke med en QR-kode som du så skal scanne ved hjelp av app’en på telefonen din. Jeg har ikke satt meg mer inn i dette enn som så. Men jeg fant den lille saken, og det var jo absolutt stas. Jeg kommer ikke til å kaste meg helhjertet inn i dette, for jeg synes det er dumt at man er helt avhengig av mobilen. Men, det kan være et godt supplement til geocachingen.
Vi kjørte til Strömstad og parkerte like ved Spahotellet. Tuslet den korte strekningen bort til der turstien på Nötholmen begynner:
Det var 5 cacher vi var på jakt etter. Noen helt i nærheten av stier, andre litt på utsiden. Den første måtte vi klatre opp denne lille ravinen for å komme til. Fullt mulig at det finnes andre måter å komme seg opp på.
Nötholmen ligger ikke helt ytterst mot havet, så vi hadde aldri den helt formidable utsikten. Men, når man kommer opp i høyden, så får man følelsen av åpent hav allikevel:
Gutta mine poserer:
Neste stopp var en gapahuk, og hvilken gapahuk det var! Har aldri sett noen gapahuker med denne fasongen før, utrolig fin!
Her måtte vi lete en stund før den lille boksen åpenbarte seg. Egentlig veldig enkel, men allikevel så vanskelig 🙂
Så skulle vi helt ned til havet. Man skulle tro at vinden tok mer i høyden, men akkurat i dag fikk jeg føle mer på kreftene helt i vannkanten. Det var flere ganger jeg måtte stålsette meg når jeg skulle ta bilder, for vinden ville på ingen måte sørge for at jeg fikk bilder i fokus i dag.
Jeg tok godt over 100 bilder i dag, motivene sto i kø. Ikke alle ble like vellykket, mye på grunn av den nevnte vinden. I tillegg tror jeg at speilrefleksen min begynner å bli litt sliten. Vet ikke om jeg skal koste på det en rens, eller om jeg skal starte sparingen til et nytt kamera.
Gutta mine løser verdensproblemer og koser litt samtidig:
Og Nairo geiper til vinden, for han fikk hele tiden pels i øynene 😉
Sola brøt i ny og ne gjennom skydekket, og da ble det enda mer vakkert:
Den fjerde cachen lå i nærheten av denne trappen. Jeg vil tro at man normalt kan gå ned trappa og videre fremover på stranda, men det var ikke mulig i dag på grunn av høyvann og vind:
Legg også merke til hvor grå underulla til Nairo er!
Jeg er ikke veldig kjent i Strömstad, men det var moro å se litt av byen fra en helt annen vinkel:
Siden den naturlige veien videre var oversvømmet, måtte vi gå litt inn på øya og så litt hit og dit for å komme oss til den siste cachen. Nötholmen er et naturreservat, og et særdeles vakkert et siden det både har tilknytning til havet, og også kan by på lett skogsterreng:
Nok et nydelig motiv:
Vi tok en liten pause etter å ha funnet den siste cachen. Nairo var ikke helt fornøyd med vinden, her ser han nesten flat ut i ansiktet:
Men det er så fint når alle de forskjellige fargene hans virkelig blir synlige! Sort, brunt, beige og hvitt.
Jeg aner ikke hva dette huset blir brukt til, men det ser unektelig merkelig ut når det ligger midt ute i vannet, uten noen tilknytning til fastlandet:
Veldig fornøyd med dagens tur! Det var helt klart et riktig valg å komme seg uuuuuut mot havet, jeg trengte det i dag. Nok en turdag i 2016 er unnagjort (dette var tur nr. 10 i år), 5 nye cacher er logget, jeg har fått testet Munzee, og vi har fått sett et område vi aldri hadde dratt til uten geocachingen.
Et par timer etter at vi kom hjem, oppdaget vi at Nairo halter litt på det ene forbeinet. Jeg har tittet og klemt, men han sier ikke at noe gjør vondt, og jeg kan ikke se noe. Så jeg ser det an, men regner med at han kanskje bare har vrikket beinet på turen i dag.
Hvordan går det med deres turdager? Benytter dere muligheten nå når snøen er borte, eller tar dere turdagene på ski kanskje? Eller blåser det så mye hos dere at det er uforsvarlig å oppholde seg utendørs?
-
Det tok 4 1/2 år
Okay, jeg innser at å si til dere at det skulle komme noen gode nyheter en av dagene kanskje var å være litt slem, men for oss er nyhetene jeg kommer med nå virkelig gode! Så jeg håper jeg ikke skuffer dere nå 🙂
Dere som har fulgt meg lenge vet at jeg har et ganske anstrengt forhold til vann. Hovedårsaken til det er den massive vannlekkasjen vi hadde på hytta i mars 2010. Siden jeg ikke fikk dekket skadene 100 % fra forsikringsselskapet måtte vi ta jobben med restaurering selv, og selv om både Eileif og jeg er flinke til å jobbe, så har vi ikke kunnskapen som skal til for å gjøre en sånn jobb alene. Derfor har vi hele veien vært avhengige av hjelp, og derfor har også alt der ute tatt tid.
I juli i fjor fikk vi gjort oss ferdige med siste rest av dekking av gulv, da var det kjøkkenet som fikk linoleum. Etter det har det ikke skjedd stort bortsett fra litt rydding, Eileif var jo borte noen måneder og i sommer har han jo jobbet. Det som sto igjen av store ting nå var å få bygget en kjøkkenbenk. Jeg kunne selvsagt valgt den lettvinte løsningen og kjøpt kjøkkenskapmoduler, men for å få utnyttet den lille plassen som er ville jeg ha plassbygget kjøkkenbenk igjen, slik som vi hadde før. For å få til det var vi helt avhengige av hjelp, og om helgen var en kompis og hans kompis igjen ute på hytta og bygget benken helt ferdig! I dag var jeg der ute og tittet, og SE SÅ FINT DET BLE!
Jeg har ikke ord for hvor fornøyd jeg er! Selve skapet ser likt ut som det gjorde før, og dørene er de samme som var der før. Den gamle benkeplata ble ødelagt da vi måtte rive, så den nye er splitter ny. I tillegg er hele skapet hevet noen cm da det gamle ble laget lavt med vilje siden jeg ikke er så høy, men det ble litt for lavt. Nå har høyden blitt bra, og vi har også dermed fått noen cm mer lagringsplass inne i skapet.
I dag har det vært en elektriker der ute som har fikset de ledningene der ser der pluss noen mangler vi fikk på forrige kontroll. Neste steg nå er å få en rørlegger ut dit for å koble på springen og rørene inne i benkeskapet, og når det er gjort kan vi faktisk være der ute! Det kommer til å ta tid å få vasket alt og få alt på plass i skuffer og skap, men det er jo bare småplukk i forhold til det som har blitt gjort. Og så gjenstår det selvsagt litt listing og få på plass noen terskler og slikt, men det blir jo nesten bare kosejobber 🙂
Jeg håper jeg ikke har skuffet dere altfor mye med å holde dere på pinebenken med denne nyheten, men for oss, og spesielt for meg, så er dette så store og så gode nyheter at jeg nesten ikke har ord, og jeg tror at de som kjenner meg skjønner hvor mye denne kjøkkenbenken betyr. Jeg er happy! 😀
-
Vann er ukult
Jeg synes vi har fått vår dose av vann der vann ikke skal være og manglende vann der vann skal være. For litt over 4 år siden hadde vi en massiv vannlekkasje på hytta som resulterte i at alt av gulv måtte rives og byttes. Restaureringa pågår enda siden vi gjør jobben selv, men nå er det virkelig ikke mye igjen. Samtidig mistet vi vannet her hjemme da pumpa i brønnen sa takk for seg, og vi levde da uten brukbart vann i springen i ca 3 uker. Og samtidig fikk vi en liten taklekkasje pga mye snø, så vi hadde “dusj” på kontoret. I den perioden hatet jeg vann som pesten.
I dag var jeg flink husmor og vasket på badet i 2. etasje. Jeg var akkurat ferdig, og skrudde av dusjhodet etter å ha skylt over badekaret. Så hører jeg at det suser i vannrørene på en måte det normalt aldri suser her i huset. Jeg blir stående og lytte, og blir så oppmerksom på at det siger litt vann fra under badekaret og mot meg. Be meg aldri om å fjerne fronten på et badekar, for jeg vet ikke hvordan. Men på en eller annen merkelig måte klarte jeg å få det av, og får så tatt tak i de nærmeste håndklærne for å starte med opptørking. Jeg ringer Eileif på jobb for å spørre hvor stoppekrana er, og får forklaring på det. Krana er selvsagt i råkjelleren, et rom jeg normalt aldri går inn i, men nå måtte jeg jo bare. Springer opp på badet igjen, og vannet fortsetter å piple, og jeg blir da oppmerksom på at det er varmtvann som renner. Så jeg fortsetter å pakke rundt med håndklær samtidig som jeg skrur på vasken på badet for å lette trykket.
Neste stopp var å ringe forsikringsselskapet. De hadde ingen foretrukne rørleggere, så jeg valgte enkelt og greit å ringe den rørleggeren jeg husket navnet på. De skulle sende opp en rørlegger og tipset meg samtidig om å dra ut sikringene til varmtvannsberederen, noe jeg gjorde. Samtidig satt jeg på krana på kjøkkenet og slo av krana på badet. Da tok det ikke lang tid før det sluttet å piple vann, men jeg rakk å ta et bilde av skaden først:
Ja, det er møkkete under der, jeg vasker ikke ofte nok under badekaret…
Rørleggeren kom, og han fant fort ut at det var brudd i en kobling (jeg gjettet på en gåen pakning). Så etter 30-40 minutter var problemet fikset, og vi har nå vann igjen, kun på de stedene det skal være vann. Vannet er riktignok litt grumsete, men det er helt normalt når man har brønnvann og det skjer noe utenom det vanlige. Heldigvis har jeg gode naboer, så jeg har fått hentet et par 10 liters kanner sånn at vi har til Nairo, til matlaging og til tannpuss.
Dagens huskestue gjorde meg oppmerksom på tre ting, ting jeg egentlig var klar over, men som jeg av og til glemmer:
Jeg blir ekstremt lett stressa. Ikke sånn at jeg springer rundt meg selv og ikke helt vet hva jeg skal gjøre, men mer sånn at jeg springer og tenker og handler. Jeg tror at jeg legger steg for steg-planer mens jeg tenker, men det skjer så ubevisst at jeg ikke er sikker.
Jeg klarer faktisk å ta kontroll og fikse det som må fikses. Det tror jeg kommer av disse planene jeg antar at jeg legger, og at jeg på en eller annen måte klarer å tenke logisk, fornuftig og praktisk. Så det å skrive nettopp dette her håper jeg skal gjøre at jeg husker det i fremtiden og dermed har mer tro på meg selv at jeg faktisk kan, jeg også!
Jeg bruker lang tid på å roe meg ned etter å ha stressa og vært full av adrenalin. Først da vi spiste middag og jeg tittet på ettermiddagens reprise av en gammel Grey’s Anatomy-episode følte jeg at jeg var rolig igjen, at skuldrene senket seg, at pusten ble normal, at pulsen gikk ned og at hodet sluttet å gå på høygir.Og dere: NÅ vil vi ikke ha noe mer trøbbel med vann!
-
Easy does it
Hvis jeg skal tenke tilbake på barndommen min og dra frem noe jeg husker spesielt godt, så er det lange deilige somre på hytta. Hytta har vært en sentral del av livet mitt siden jeg var noen måneder gammel, og selv om jeg en periode før jeg kjøpte huset var dritt lei hele hytta, så har det aldri kommet på tale om å kvitte meg med den. Den betyr uhorvelig mye for meg!
Etter vannlekkasjen for noe over 3 år siden har vi jo ikke fått brukt hytta slik den er ment å brukes. De gangene vi har vært der ute har det vært for å jobbe, og det er jo ikke akkurat det man forbinder med avslappende hytteliv. I dag tok vi turen ut for å fortsette denne jobbingen, og nå kan jeg endelig si at jeg ser lys i enden av tunnelen. Det har tatt lang tid (derav tittelen på blogginnlegget), og det er et stykke igjen. Men først, noe helt annet.
Vi har to morelltrær på hytta. Ett med mørke moreller og ett med lyse. Selvsagt er det umulig for meg å finne like gode moreller noe annet sted, og til min store glede hadde de begynt å modnes nå. De lyse er mine absolutte favoritter:
Nairo har jo heller ikke vært så mye på hytta, men han stortrives ute i kjettingen. Veldig varmt for han i dag, så det var bra at ikke alt av gresset var klippet, han trakk inn i det og fikk kjølt seg ned litt:
Her hjemme føler Nairo eiertrang over store deler av områdene rundt vår tomt, og sier høylydt i fra når noen beveger seg på hans område. På hytta har han enn så lenge ikke den eiertrangen, og godt er det siden det er hytter nesten over alt rundt oss. Ikke en lyd fra han i det hele tatt de timene vi var der!
Så over til dagens jobb. Det er kjøkkenet som gjenstår (pluss småjobber ellers i hytta). I dag skulle vi tømme kjøkkenet og legge linoleum der. For noen uker siden var jeg der ute og fikk ryddet alt jeg orket å løfte på, så det var stort sett bare hvitevarer igjen til oss i dag:
Og etter litt jobbing, litt banning over feilkutting og litt fintilskjæring, ble det seende slik ut:
Nå har vi lagt plater over linoleumen for å få trykket ned noen bulker, og så blir det å få på plass lister, hvitevarer og et gryteskap neste gang vi er der ute. Neste stopp da er å få hjelp til å bygge kjøkkenbenken, pluss at vi også da kan begynne å rydde på plass alt i resten av hytta. Og da går det faktisk an å bo der! For første gang på 3 år ser jeg faktisk lyst på situasjonen, og jeg er superstolt av oss for den jobben vi amatører faktisk har gjort!
-
En bortgjemt perle
Jeg har gått til Drøftetrauet fler ganger før, men etter å ha tittet litt i det ene kartet jeg har, ser jeg at det skal være et utkikkspunkt på den andre siden av vannet i forhold til hvor jeg har gått før. Derfor ble dette målet for dagens tur.
Når jeg kom så langt som jeg har gått tidligere, så jeg jo at stien fortsatte videre, så jeg fulgte den. Og helt riktig, her dukket det opp litt usikt mellom trærne. Bare mobilbilder i dag.
Jeg tror utsikten er mot både mot Norge og Sverige, antagelig i retning Håvedals-Langevann, dit vi også går en del turer.
Jeg aner ikke om man kan si at myrull blomstrer, men den er ihvertfall hvit og fin nå:
Det var utrolig vakkert her i dag. Blikkstille, varmt og idyllisk:
Nairo er jo ingen badeengel, men han er storfornøyd hvis han får grave istykker og filleriste mose og lyng. Hvis dette i tillegg vokser ved vannkanten, sånn at alt i nærheten av han blir gjennomvått når han rister, ja da er lykken komplett:
Jeg fikk han uti vannet så han hadde vann opp til magen, men da er det full stopp. Svaberget ut i vannet var så glatt at jeg ikke hadde lyst til å gå noe særlig uti selv, men tærne mine fikk ihvertfall kjent på vannet 🙂
-
Godt nytt år!
Så var 2013 i gang! Jeg har aldri noen nyttårsforsett, men jeg har en hel haug med ønsker for det nye året, så gjenstår det bare å se om noen av de blir oppfylt 🙂
Gårsdagen ble veldig stille og rolig. D dro til en kompis, så det var bare Eileif, Nairo og meg hjemme etter middagen. Var veldig spent på hvordan det skulle gå med Nairo, da han var ukomfortabel med smellingen forrige nyttårsaften. Heldigvis bor vi på landet, og det er ikke mye fyrverkeri her. Klokka 2350 ville han leke, men fem minutter senere smalt det såpass at han glemte hele tennisballen (favorittleka) og gikk hvileløst frem og tilbake et kvarters tid. Ikke noe sikling eller skjelving, bare litt ekstra pesing og urolighet. Sammenlignet med Arkas er Nairo veldig lite redd, men han blir uansett påvirket. Halv ett sov han godt, så det gikk fort over 🙂
Et nydelig vær ventet oss da vi sto opp i dag, så vi har tatt en liten runde rundt Elgåfossen nå på formiddagen. Elva ved parkeringsplassen hadde gått over sine bredder, så vi fikk ikke gått inn på norsk side. Istedenfor kjørte vi over grensa og opp til toppen av fossen, gikk over fossen, inn på norsk side og ned ved siden av fossen, så over bunnen av fossen og inn på svensk side igjen, og så opp og tilbake til bilen. En liten runde på 1,3 km, men det var godt å strekke litt på beina.
Ekstremt mye vann i fossen i dag, mildværet har gjort at ingenting er frosset.
Hvis dere ser på bildet over, helt i venstre billedkant litt over midten, så ser dere en grønn flekk med gress. Det er parkeringsplassen/rasteplassen på norsk side. Bildet er tatt fra Sverige 🙂
Sola er lav på denne tiden av året, noe som gjør at det er lett å få til motlysbilder. Ser dere Eileif og Nairo her? 🙂
Da jeg så Saltstraumen i sommer, klarte jeg ikke helt å ta inn over meg hvor store vannmengder som går i strømmen. Den samme følelsen fikk jeg i dag, da jeg sto ved siden av fossen og så på mengdene med vann som ble kastet utfor kanten og ned mot elva:
På bunnen av fossen, ved brua som går over elva, står dette skiltet:
Kan jo ikke annet enn å si meg enig i dette, selv om jeg kan bli flinkere på utrolig mange måter. Men jeg prøver ihvertfall 🙂
Når man går over brua i bunnen av fossen, får man vannspruten midt i ansiktet. Men man får også en fantastisk utsikt rett på fossen:
Det var rimelig greit å gå i skogen i dag også. Jeg har fått kjøpt brodder, og jeg tror jeg har blitt litt forelsket i de, for de gjør det jo så mye lettere å gå på isen som danner seg på stiene nå når det er mildvær. Eileif, som ikke har brodder og som går med Nairo, slet litt mer, så jeg tror nok at vi skal få kjøpt brodder til han en eller annen gang også 🙂
Ønsker dere et riktig godt nytt år! Håper dere får et år fyllt av positivitet, gode opplevelser, snille mennesker og alt annet dere ønsker dere. Og så håper jeg selvsagt at dere fortsetter å stikke innom her hos meg 🙂
-
Det går fremover på hytta!
Det er ikke alle planer som blir gjennomført. Min plan var at hytta skulle være klar til bruk fra i våres, men sånn ble det ikke, vi har rett og slett vært for dårlige på å dra dit og jobbe. Men i dag har vi gjort en innsats, og jeg er så utrolig stolt av oss!
Stua er formet som en speilvendt L, hvor “halsen” på L’en er den største delen av stua. Der la vi jo teppe for en stund siden, og vi var kjempefornøyde med at vi klarte å kutte oss rundt en bærebjelke uten å ødelegge hele teppet. I dag har vi listet hele denne delen av stua:
Vel, nesten alt av lister der er ferdig, det mangler en vegglist mot brannmuren og en “terskel”-list fra bærebjelken dere ser nesten bakerst i bildet og ut mot høyre, mot den frittstående bjelken. Samarbeidet Eileif og jeg har på denne jobbingen er helt fantastisk, han måler og kapper, og jeg spikrer. Fungerer som ei kule, og jobben går unna fort som bare det!
I tillegg har vi lagt teppe i den lille delen av stua også:
Hvis dere klikker på bildet for større versjon, kan dere såvidt se at skjøten går ved bærebjelken helt til venstre i bildet og mot høyre. Der legger vi en bred planke over, som en slags terskel der også. Listingen i den delen tar vi muligens til søndag.
Mamma skal være hjemme et par-tre uker nå, og hennes plan er da å være litt på hytta for å vaske over vegger og møbler. En del av møblene har stått lagret i åpen kjeller hos en hyttenabo, så det trenger så absolutt en vask. Vi var og hentet møblene for et par uker siden, så nå ser det slik ut i den store delen av stua:
Soveromsdøra står lent mot sofaen, vitrineskapet står i to deler, og så og si ingenting står lent mot vegg, slik at mamma skal komme lett til.
Så hva gjenstår? Jo, listing i den lille stua, pluss smålister her og der nesten over alt. Pussing inne i garderobeskapet på vaskerommet, i håp om at vi slipper å bytte den panelen. Og så hele kjøkkenet. Absolutt hele kjøkkenet. Nå er ikke kjøkkenet særlig stort, bare ca 7,5 kvadratmeter, men vi må uansett tømme det for kjøleskap, fryser, komfyr og alt annet som har blitt lagret der, så legge linoleum, og så bygge opp kjøkkenbenken. Ser for meg at det kan bli en intensiv langhelg med jobbing, ikke minst fordi vi må ta hensyn til rørene.
Men! Sammenlignet med i høst, har vi kommet kjempelangt, og vi vet nå at det ikke er mye igjen før det går an å sove der ute igjen! Og ikke minst skal det bli en sann glede å få tømt de to rommene her i huset som er fulle av hytteting 🙂
{minsignatur}
-
2011 i bilder – del 4
Oktober
Jeg feiret 29-årsdagen min for tiende gang, og koste meg derfor med tartar:
Vi klatret stadig høyere på geocachingturene våre, denne gang til Skårefjell:
Vi fant cacher i idylliske Sponvika:
Jeg prøvde meg på scrapping, og ble nogenlunde fornøyd med resultatet:
Og vi ble så og si ferdige med restaureringen av soverommet på hytta:
November
Vi spanderte på oss apotekerdisk på kjøkkenet og fikk mye “god” hjelp av Nairo til monteringen:
Jeg bakte rundstykker, men fant ut etter et par dager at magen min ikke helt tålte de:
Vi dro på boksalg i Skjeberg og kom hjem med denne stabelen:
Vi dro på en tur vi ikke visste hvor lang var, men som viste seg å være 9,5 km:
Nairo lå på ryggen på gulvet og vinket:
Vi klarte målet vi hadde satt for antall geocachingfunn i 2011 da vi var på tur like nord for Moss:
C, S og jeg dro på årets jentejuleshoppingtur, denne gang til Ski:
Og årets nye nisse var denne søte karen:
Desember
Nairo fylte 1 år og fikk hundekake:
Vi gikk tur i Aspedammen lysløype for første gang:Sesongens første snø falt den 5., og det kom også litt den 6.:
Jeg bakte krumkaker for første gang, og de ble kjempegode!
Vi fikk pyntet årets juletre (og nå i ettertid kan vi konkludere med at Nairo har vært meget interessert i treet, men har ikke dratt det over ende eller spist opp noe pynt):
Vi var 3 voksne, 1 tenåring og 1 firbeint som koste oss med god mat og masse gaver på julaften:
Og Eileif, Nairo og jeg brukte formiddagen på nyttårsaften til å gå tur i Prestebakke lysløype i et vidunderlig vær:
Da var 2011 ferdig oppsummert. Jeg har hatt det veldig moro med å gå gjennom alle bildene jeg har postet tidligere her i bloggen, håper dette var et artig gjensyn for de av dere som har sett det før, og en hurtigoppsummering for nye lesere 🙂 Fortsatt godt nytt år!
{minsignatur}