Delvis erobring av kjerringa

Delvis erobring av kjerringa

Om fredag hentet jeg Eileif etter jobb. Bilen var pakket med ryggsekker og kløv, og vi dro i retning Vinje i Telemark. Ut på tur, antagelig den eneste ferien vi får sammen i år. Målet var fjellet Vehuskjerringa, og den opprinnelige planen var å ta alle de 72 cachene som ligger der (startcachen). Men planen ble endret allerede før vi dro, vi skulle heller prøve oss på hovedtoppen og skjørtekanten til kjerringa.

Man skal alltid glemme noe når man drar på tur, ikke sant? Ikke lenge etter at vi kjørte inn i Kongsberg kommune, ca 3 timer hjemmefra, ramler en tanke ned i hodet mitt. Turstøvlene mine!!! Jeg har glemt turstøvlene mine!!! Og det hadde jeg. Jeg visste at vi skulle gå over en del myrer, og selv om joggeskoene mine er gode, så tåler de ikke myr. Så da var det bare å finne en sportsbutikk i Kongsberg og kjøpe nye støvler. Topptur i splitter nye støvler er ikke å anbefale, jeg har gnagsår store som tinntallerkner (hvor stor er egentlig en tinntallerken?)! Av alle ting å glemme, så måtte det være støvlene mine liksom! Grrr!

Ved 19-tiden var bilen parkert og vi var klare til å gå:

1 130715 100715 Vehuskjerringa GeocachingDet første skiltet sto 3 meter fra parkeringplassen og viste oss vei:

2 130715 100715 Vehuskjerringa GeocachingOg vi hadde ikke gått veldig langt før vi fikk det første glimtet av kjerringa. Eller rettere sagt, av hennes to fordeler:

3 130715 100715 Vehuskjerringa GeocachingSkulle vi virkelig helt opp dit???

Det var nok av myrer, og selv om de logisk nok er våte, så er de jaggu vakre også:

4 130715 100715 Vehuskjerringa GeocachingGutta mine er glade for å være igang med turen:

5 130715 100715 Vehuskjerringa GeocachingNairo bar maten sin selv, og det gikk superfint! Selv om han har gått en del med kløv før, så har han enda ikke skjønt at han blir litt bredere med den på seg. Så det ble en del dunking inn i ting og Eileifs bein.

Jeg kjente tidlig at de nye støvlene mine ikke satt helt godt, så jeg måtte justere litt. Og Nairo måtte komme bortom og se hva jeg holdt på med:

6 130715 100715 Vehuskjerringa GeocachingDet var ikke så bratt stigning på denne første etappen, men stigning var det absolutt. Og et stykke oppe i lia lå det en seter. Jeg aner ikke om den er i bruk på noen måte, men det var fantastisk vakkert der, og med solnedgangen ble det ordentlig nasjonalromantisk:

7 130715 100715 Vehuskjerringa GeocachingTror Nairo hørte noe nedi bakken et sted:

8 130715 100715 Vehuskjerringa GeocachingVi var fremdeles nedi skogen, men av og til åpnet det seg litt og vi kunne se at vi kom nærmere og nærmere. Men tanken “Skal vi helt opp dit???” meldte seg hver gang vi fikk utsikt oppover. Det så langt ut, og det så fryktelig bratt ut.

9 130715 100715 Vehuskjerringa GeocachingIronisk nok er det bare ca 7 km fra parkeringsplassen og opp på toppen, men høydemeterne gjør det til en tung tur for oss som bare er vant med flate Østfold.

Litt før klokka 22 fant vi oss en teltplass for kvelden. Nairo er superenkel å ha med på tur, han slår seg til ro fort. For Eileif og meg ble det en heller ubehagelig natt med ikke så mye søvn. Det ble kaldt, soveposene var ikke så gode som vi trodde, og selv om vi hadde med oss bra med klær, så ble det litt feil klær for en kjølig natt i høyden.

11 cacher ble fasit for fredagen, enkle og fine funn med gode beskrivelser og hjelpende hint. Ca 4,6 km gåing og ca 180 høydemeter.

Lørdagen startet tidlig, og dette var utsikten fra teltet:

10 130715 110715 Vehuskjerringa GeocachingVi lot telt og de store sekkene og kløven stå igjen, og la i vei med liten sekk med litt klær, litt drikke og nistemat til oss og Nairo.

Første cachefunn var klokka 0745, og etterhvert som vi kom oppover, fikk vi sett mer av Hardangervidda:

11 130715 110715 Vehuskjerringa GeocachingVi hadde med oss en del vann hjemmefra da det står i cachebeskrivelsen at man ikke skal stole på bekkene som eneste drikkevannskilde. Men bekker var det nok av, og vi passet på å etterfylle vannflaskene så ofte vi kunne, men bare der det var ordentlig bevegelse i vannet. Kaldt fjellvann er kjempegodt!

12 130715 110715 Vehuskjerringa GeocachingPå den siste flata før den siste og verste stigningen tok vi en lang pause. Fikk i oss litt mat og fikk ladet beina til den store kraftanstrengelsen. Utsikten opp var imponerende, og nok en gang fikk jeg tanken i hodet: “Skal vi opp der??”:

13 130715 110715 Vehuskjerringa GeocachingDen venstre toppen var målet.

Man skal alltid glemme noe når man drar på tur, ikke sant? Her oppdaget vi at energi-snackset vi hadde kjøpt med oss lå igjen i sekkene i teltet. Sjokolade, rosiner og nøtteblanding, nettopp for å hjelpe kroppen opp bratta. Nesten like idiotisk å glemme det som å glemme turstøvler. Urutinerte flatlandsfolk! ;)

På vei opp kom vi over en snøflekk, og da var Nairo fornøyd! Han hadde krefter nok til et skikkelig raptusanfall:

14 130715 110715 Vehuskjerringa GeocachingOg hadde det vært opp til han, hadde vi blitt værende akkurat der, med potene og rumpa godt plassert på snøen :)

15 130715 110715 Vehuskjerringa GeocachingNå skulle beina våre virkelig settes på prøve. Det var ikke mange meter igjen til toppen, men det var nå de virkelige høydemeterne skulle forseres. Sånn så stien opp ut:

16 130715 110715 Vehuskjerringa GeocachingDet ble hyppige pauser. Både for å la beina hvile, for å få i oss vann, og for å nyte utsikten som ble mer og mer magisk for hvert skritt:

17 130715 110715 Vehuskjerringa GeocachingHer håper jeg det er lett for dere å se hvor bratt det var. Eileif og Nairo var ikke mange meterne foran meg, men dere ser jo hvor mye høyere oppe de er enn meg:

18 130715 110715 Vehuskjerringa GeocachingLike etter denne bratte kneika kunne vi for første gang ordentlig se varden helt oppe på toppen:

19 130715 110715 Vehuskjerringa GeocachingFor en motivasjon! For nå dirret beina skikkelig, og det tok lengre og lengre tid å få pusten skikkelig tilbake i hver pause vi tok. Fjell er hardt for oss østfoldinger!

Men så, noen minutter før klokka 11, kunne vi jublende strekke armene i været, vi var oppe!!! Jeg må innrømme at jeg ble fryktelig rørt og enormt stolt over oss, vi hadde klart det!

20 130715 110715 Vehuskjerringa GeocachingCachen på toppen ble logget, og så var det å prøve å ta inn over seg den fantastiske utsiken vi hadde, 360 grader rundt oss.

Først: her er utsikten tilbake dit vi kom fra:

21 130715 110715 Vehuskjerringa GeocachingSå har vi Hardangervidda i bakgrunnen og innsjøen Totak foran:

22 130715 110715 Vehuskjerringa GeocachingI nord-øst lå majestetiske Gaustatoppen:

23 130715 110715 Vehuskjerringa GeocachingOg omtrent rett øst for oss, bare noen meter unna, var den andre puppen til Vehuskjerringa:

24 130715 110715 Vehuskjerringa GeocachingVi ble på toppen en god stund. Spiste litt, prøvde å brenne den utrolige utsikten inn på netthinnene, og slappet av litt:

25 130715 110715 Vehuskjerringa GeocachingNairo var faktisk såpass sliten at han sovnet der han lå inntil Eileif.

Så bar det nedover igjen. Det har blitt skrevet både i cachebeskrivelser og i logger at stien opp kunne være utfordrende for de med høydeskrekk. Både Eileif og jeg er høyderedde, men vi merket ikke noe til dette på vei opp. Litt mer ekkelt å gå ned, men langt ifra noe som skapte problemer for oss.

Vi tok oss pauser underveis på vei ned også, men nå gledet vi oss å komme tilbake til teltet for å spise middag, pakke sammen og så komme oss ned til bilen. Teltet sto der vi forlot det, og stormkjøkkenet ble fyrt opp. Middagen var fløtekylling med pasta fra Trek’n Eat, faktisk veldig godt og såpass mye i hver porsjon at vi ikke orket å spise opp.

26 130715 110715 Vehuskjerringa GeocachingNairo fikk selvsagt også mat, og så sovnet han med hodet godt plantet nedi lyngen:

27 130715 110715 Vehuskjerringa GeocachingKlokka var rundt 18 da vi kom tilbake til bilen. Da var vi så utgåtte alle tre at vi egenlig bare hadde lyst til å legge oss ned på parkeringsplassen, men det var så mye knott der at det bare var å kaste sekker inn i bilen, få skiftet til mer behagelige klær og komme oss inn i bilen selv. Da hadde vi gått 11 km og lagt bak oss ca 400 høydemeter. Når det gjelder høydeforskjell fra bilen og opp til toppen, vil jeg tro det er ca 570 meter, det ser ihvertfall sånn ut på kartet til ut.no.

Nå hadde vi to valg. Enten finne en plass å sove i bilen eller slå opp telt (hvis knotten var fraværende), eller vi kunne fortsette å finne cacher. Jeg følte at beina ble friskere av å få på seg joggesko istedenfor de gnagende nye turstøvlene, så da fortsatte vi å finne cacher. Eileif kjørte fra cache til cache bortover skjørtekanten til kjerringa, jeg hoppet ut, logget og hoppet inn i bilen igjen. Og på denne måten fikk vi totalt logget 22 cacher til av kjerringa, det vil si at vi har tatt totalt 33 av hennes 72 cacher. De vi mangler er begge armene hennes, hele høyresiden pluss splitten i skjørtekanten. Og en vakker dag skal vi ta de også :)

En av cachene i skjørtekanten ble vårt funn nummer 900:

28 130715 110715 Vehuskjerringa GeocachingVeldig fornøyd med at en sånn milepæl kom på en så fantastisk tur!

Det var fremdeles tidlig på kvelden, så vi bestemte oss for å kjøre omveien Rv37 om Rjukan tilbake mot E134 for å få med oss nok et stykke Norge ingen av oss hadde sett før. Eileif er over middels interessert i 2. verdenskrig, og det var stort for oss begge å få sett Vemork:

29 130715 110715 VemorkOg veien ned fra fjellet, forbi Vemork og ned til Rjukan var storslagen! At det i det hele tatt er mulig å plassere så mye så inneklemt mellom fjellene er helt utrolig! Rjukan så veldig koselig ut, men siden det var utpå kvelden på en lørdag var det ikke mye liv i gatene. Og så lurte Eileif på om Rjukan kan være Norges tynneste by? ;)

Vi stoppet selvsagt for et par cacher til, og en av de hadde en fantastisk utsikt mot Gaustatoppen. Den ruver godt der oppe!

30 130715 110715 GaustatoppenSå fant vi ut at det egentlig bare var å dra hjem. Et par småstopp underveis for bensin og mat, og så var vi i seng klokka ett natt til søndag. Slitne, 35 cacher rikere, en fantastisk opplevelse rikere, og ekstremt trøtte.

Nairo har sovet mer eller mindre konstant siden vi kom hjem. Men jeg må si jeg er mektig imponert av han. Han bar kløv uten problemer, han klatret oppover uten problemer, han var utrolig flink til å slappe av når han hadde mulighet, og selv om han sikkert er støl så har han ingen synlige tegn på feilbelastning eller annet. Potene er like fine som alltid, men nå var det jo ikke noe særlig ur vi gikk i.

Jeg er også utrolig stolt av oss. Og samtidig er jeg utrolig glad for at vi droppet den opprinnelige planen om å gå hele kjerringa. Hadde vi skulle hatt med oss sekker og telt hele veien, hadde vi brukt veldig mye lengre tid opp til toppen, og kroppene hadde antagelig ikke greid det. Spør meg ikke om når vi får tatt resten av cachene, jeg vet bare at det skal gjøres en eller annen gang :)

23 Replies to “Delvis erobring av kjerringa”

  1. Så flott en tur dere har hatt! Beskrivelsen og bildene var bare så utrolig bra :)
    Noen ganger må planer endres, og da er det godt å gjøre det beste utav det, turen hadde jo ikke blitt slik om dere ikke hadde endret den.

    Ja tursko er litt irriterende å glemme på en slik tur.. nå når gnagsårene forhåpentligvis begynner å komme seg får du trøste deg med at det kan være greit å ha et par reserve tursko (som kan oppbevares i bilen :p)
    Det “verste” jeg har glemt bort (som egentlig ikke var slik viktig men “viktig” var lighter/fyrstikker på en fjelltur, den gangen jeg røykte..) Tore vil sikkert si kaffe, til en annen tur vi var på, jeg lærer ikke heller.

    Gratulerer med 900! Nesten tusen det jo.

    Første gang jeg så bildet av cachene på denne turen tenkte jeg at den hadde vært morsom å ta, men så oppdaget jeg at den er så “feil” plass i landet.. Av en eller annen grunn føles det feil å dra den retningen, sikkert fordi jeg knapt nok har vært den kanten. Men man skal aldri si aldri..

    Håret ditt ble egentlig en del annerledes foran også, etter klippen, og det ser veldig kledelig ut :)

    1. Heidi: Tusen takk :) Ja, turen var veldig flott og veldig slitsom, men veldig verdt det :)

      Gnagsårene lever i beste velgående, de gjør så vondt at det er nesten latterlig. De har blitt forvandlet til åpne vannblemmer, og jeg har gjemt de under gnagsårplaster, men de verker allikevel. Kjøpte turstøvlene på G-Sport, og mannen sa at jeg har 30 dagers fornøydgaranti selv om jeg har brukt varen, så jeg tror jeg skal stikke utom G-Sport her i by’n i morgen og høre om jeg kan få bytta. Men ja, oppbevaring i bilen er nok ikke så dumt :p
      Helt enig, å glemme lighter eller lignende når man røyker må være helt forferdelig, tror vi hadde med 5 eller 6 lightre på denne turen ;)

      Takk! Tenker at jeg må begynne å se meg om etter en passende cache for nummer 1000 :)

      Nei, jeg synes ikke du skal si aldri til å dra til Telemarkområdet. Nå har dere jo fantastisk natur, dere også, så fjellene der vi var er nok ikke like spektakulære for dere som det var for oss. Men de er absolutt verdt et besøk!

      Takk! Nå har jeg fått vent meg til det litt, og det er 5 cm for kort. “Luggen” blir ikke med i hestehalen, og det gjør meg koko!

      1. Uff, de vannblemmene høres ikke gode ut, jeg har heldigvis knapt nok hatt vannblemmer i voksen alder.
        Hvordan gikk det med skoene, fått byttet de?
        Går fort til 1000 nå ja :D Og med det antallet innenfor rekkevidde går det nok fort? 1000 er liksom en av de store synes jeg, morsomt med de andre runde tallene også, men 1000 er likevel veldig rundt tall :p
        Fjell har vi nok av ja og utsikt, men er jo morsomt med “annen” utsikt, så plutselig er vi der, en gang. Alt er ihvertfall mye enklere igjen nå, med kjørende Mystery.
        Hårklyper er et must :)

        1. Heidi: Jeg får vannblemmer av alt. Gummistøvler, slipperser, sandaler, joggesko, you name it. Det eneste fottøyet jeg ikke har fått vannblemmer av er Crispi-turstøvlene jeg kjøpte for halvannet år siden. Knallgode!
          Innlegg om sko kommer i morgen tenker jeg :)
          Tja, jeg har ikke noen store planer om masse caching fremover. Skal gjøre alt jeg kan for å klare årets challenge, det er vel de eneste planene jeg har. Men ja, jeg gleder meg til å runde 1000, det blir skikkelig stas!
          Klart det blir enklere når dere har hus på hjul igjen. Da står man jo mye friere. Og jeg må si jeg anbefaler kjerringa, da får du ihvertfall panoramautsikt til noen andre fjell enn de du ser hjemme :)
          Er ikke noe glad i hårklyper/hårspenner dessverre. Strikken er min venn :p Men blir den luggen for plagsom frem til den har vokst litt, så får jeg jo bare prøve meg på klyper eller noe sånt :)

  2. For en hyggelig fortelling, nesten som om vi var med selv. Flotte bilder som viser hvor vakkert Norges fjellverden er. Selv har vi vært på Knivveckan i Ludvika i Sverige i helgen, langt å kjøre, men også glimt av vakker natur, men utrolig mye skog.

    1. Wenche: Så koselig med en kommentar fra deg! Og takk for hyggelige ord :) Det var absolutt vakkert der, og noe helt annet enn hva vi er vant med her nede. Så lenge man tar turen til målet som en del av reisen, så kan lange strekninger være koselig å kjøre også. Det var derfor vi valgte omveien om Rjukan, for å få sett litt mer enn bare E134, som vi har kjørt en rekke ganger før.

  3. Ser ut til å ha vært en flott tur, ja – og så mange Cacher, da gitt! Blir jo ekstra spennende da.
    Håper vi får til en lignende tur her, Kjersti – UTEN telt ;-)

    1. Nøve: Det var det så absolutt! Og cachene gir en ekstra motivasjon pluss ekstra pauser som er gode å ha underveis :)
      Så lenge jeg ligger nogenlunde flatt og har det varmt nok, har jeg ingen problemer med telt. Men en seng er alltid å foretrekke fremfor telt altså :p

  4. Wow, jeg får lyst til å stappe Barfi og teltet (som forøvrig junior har stukket av med) inn i bilen og dra av sted. Mange fine bilder og morsomt å se og lese. Må jo bare si takk for turen! :) Hørtes veldig fornuftig ut å la teltet og det meste av opppakningen stå igjen. Utrolig kjedelig med de turskooene som lå igjen hjemme og påfølgende gnagsår :( Det ser skrekkkelig langt ut bort til “kjerringa” Fin utsikt fra toppen der må jeg si.
    rjukan er et spesielt sted ingen tvil om det. Nå er det bare å planlegge neste tur :)

    1. Tove: Jeg synes absolutt du skal erobre kjerringa en eller annen gang, men du må beregne flere dager på henne. Det finnes garantert de som har kondis til å ta hele på én dag, men da tror jeg ikke de får tid til å nyte naturen og utsikten underveis.
      Jeg bare lo da jeg oppdaget at jeg hadde glemt de, det ble jo bare så altfor dumt! Men gnagsårene/vannblemmene ler jeg ikke av.
      Men det var helt fantastisk og fryktelig slitsomt, og utsikten og det å faktisk være på 1356 moh gjorde alt slitet verdt det.
      Ja, jeg vrir hjernen for å se om jeg får til neste tur :)

      1. Glemte å gratulere med funn nr 900 og sikkert enda flere. Morsomt at milepælen kom på denne minneverdige turen. Har en mistanke om at dere har oppnådd ganske mange funn i år :)
        Utsikten er vel ikke så ulik Gaustatoppens. Jeg får litt sånn “orker ikke!” -følelse så fort jeg ser antall cacher. Jeg er og blir en 1-10/dag-cacher. Vi får se om det blir noe av denne turen med oss en gang om ikke annet så for å sjekke om den er så slitsom som du påstår ;) ;) Hilsen “trur det ikke før jeg får se det Tove” Hahaha også jeg med min kondis hahaha. Det er i hvert fall veldig moro å få oppleve turen gjennom deg :)

        1. Tove: Takk! 908 totalt, 147 så langt i år. Og flere blir det :)
          Nei, jeg tror nok man ser det samme og enda ganske mye mer fra Gaustatoppen.
          Vel, da får du ta 10 cacher og så slå opp teltet. Neste dag: 10 cacher, så slå opp teltet. Og så videre. Da må du beregne 8 dager på Vehuskjerringa, men det er sikkert trivelig det også *ler* Du som har gått Romsdalseggen to ganger klarer Vehuskjerringa fint! Klart du også kommer til å kjenne de hardeste stigningene, det tror jeg alle gjør.
          Takk :)

          1. hehe, det å signere mange cacher på en dag er ikke noe problem, det er forberedelsene som er et tiltak. Jeg kommer til å være knekt allerede i den 1. stigningen jeg :(

            1. Tove: Er ikke så mange forberedelser som trengs til Vehuskjerringa. Overføring til GPS er vel det eneste. Den verste stigningen vi hadde på fredagen var stigningen opp til setra. Utover det var det jevne små stigninger, ikke noe som man merket nevneverdig. Men fra cache nummer 18 og opp er det tøft.

  5. Nå måtte jeg sjekke kartet litt. Jeg så nemlig at den enen cachen henspeilet på eksosdødar og det virket veldig kjent. Den veien har vi kjørt, det er jeg ganske sikker på. Hvordan kjørte dere for å komme fram på fredag? kjørte dere til Åmot og så opp mot Rauland og så Hylland 854? Eller tok dere av før Åmot?

    1. Tove: Ja, vi kjørte til Åmot, inn på Rv37 og så inn til høyre. Husker ikke nummeret på vegen, men den het noe sånt som Fiskestigveien eller noe i den dur. Kan også ta av før Åmot og inn på den samme “Fiskeveien”. Hele den veien jeg ikke husker navn eller nummer på er jo skjørtekanten til kjerringa.

  6. Du må legge ut bilde av smilefjesene deres :) Nå skal jeg slutte å kommentere – trur eg ;)

    1. Tove: Hvilke smilefjes? Fjesene våre på toppen? Ble ikke tatt noe bilde av oss da, jeg er dårlig på det med selvutløser og sånt. Bare koselig med kommentarer :)

        1. Tove: Åja, de tenkte jeg ikke på :) Skal slenge med et bilde i neste bloggpost :)

  7. Bare en kommentar til; den stien opp på Vehuskjerringa går jo der det er som brattest! All grunn til å bli sliten der.

    1. Tove: Tror ikke det er så mange alternative ruter opp til den høyeste toppen. Ihvertfall ikke mellom cache nummer 18 og 19. Fra 19 og opp er det kanskje mulig å gå mer sikksakk, men da må man på utsiden av stien.

Comments are closed.