Jeg feiga nesten ut…

I dag var det nok en operasjon som sto på planen. Eileif hentet meg to timer før jeg hadde time, da det tar en stund å kjøre til Moss, og jeg må være der inne en time før for å ta en beroligende tablett.

I bilen på vei innover tok redselen totalt over og tårene trillet uavbrutt. Hadde jeg kjørt selv akkurat der og da, så hadde jeg snudd bilen og kjørt hjem, rett og slett feiget ut. Jeg klarte ikke på noen som helst måte å si til meg selv at jeg skulle klare det, og jeg hadde ferdig i hodet mitt det jeg skulle si når jeg kom inn på tannlegekontoret. At vi bare måtte droppe det.

Nå klarte jeg allikevel å gjennomføre det. Tabletten hjalp ingenting, adrenalinet mitt var altfor høyt for at den skulle ha noen effekt. Men for første gang prøvde jeg i dag å ha musikk på ørene, og det hjalp bittelitt. Ikke så mye at jeg nå ikke gruer meg til neste uke, men en mikroskopisk bedring er bedre enn ingenting.

Tannlegen ville ikke ta ut stingene han sydde for to uker siden, så nå har jeg sting i hele overkjeven. Jeg har også fått beskjed om å tygge litt på den siden som ble operert for to uker siden, så da får jeg jo prøve på det da. Jeg har jo ikke tygget der på to uker fordi det har gjort vondt, men nå gjør det jo mer vondt på den andre siden. Og får jeg mat mellom tennene, så får jeg være forsiktig med å få det løs uten å dra i stingene.

Jeg føler meg på ingen måte stolt over meg selv for at jeg klarte å gjennomføre dette til tross for at jeg var så redd som jeg var. Jeg synes egentlig bare synd på meg selv, og har lyst til å pakke meg litt inn i den følelsen en liten stund. Trøste meg selv, sutre og klage litt.

18 Comments

    • Kjersti

      Heidi: Takk for det. Er ikke så mye man kan si i sånne situasjoner egentlig.

      • boerboelheidi

        Men med tanke på den beroligende tabletten, er det ikke mulig at du får den før du skal dit? Slik at du kan ta den tidsnok om morgenen? Om det ikke er mulig fra tannlegen, så kanskje du kunne fått det hos legen, så du hadde det liggende hjemme.

        • Kjersti

          Heidi: Jeg skal få to tabletter til uka som jeg tar når jeg kommer inn dit en time før jeg har time. Så satser vi på at det funker bedre.

  • Torillhrv

    Uff, det må være veldig tøft å gjennomgå slike operasjoner og i tillegg ha tannlegeskrekk! Jeg synes godt du kan være stolt av deg selv for å ha fullført, det er mye lettere å feige ut. God bedring og lykke til med neste steg ❤
    Klem, Torill

    • Kjersti

      Torill: Det er ikke det letteste jeg gjør, ingen tvil om det. Men jeg klarer ikke helt å være stolt av meg selv akkurat i dette tilfellet. Tusen takk!
      Klem!

  • Tove

    Er ikke så mye annet å si enn: God bedring!
    Og at du kan være både stolt av og glad for at du gjennomførte. Det blir vel tross alt bedre etter hvert enn om du ikke hadde gjort det?

    • Kjersti

      Tove: Tusen takk!
      Så lenge jeg ikke har noe plager av dette i hverdagen, er det vanskelig for meg å kjenne at det blir bedre etter disse operasjonene. Men, målet er jo at jeg ikke skal miste tennene mine, og det er absolutt bedre enn å faktisk miste de. Men det er litt vanskelig å se det positive i det når man står midt oppe i noe som forringer livskvaliteten så mye.

  • Lillian Flaskerud-Lillegård

    God bedring, skjønner deg godt jeg. Ingen fan av tannleger jeg heller. Når jeg var yngre kastet jeg timeinnkallingen jeg fikk i posten, da det var jeg som tok med posten hjem fra skolen. Hjalp bare en liten stund, for tannlegen ringte mamma… Du får kose deg med supper, så er det ikke noe som setter seg fast.

    • Kjersti

      Lillian: Tusen takk! Det var en periode på 7-8 år som jeg ikke var hos tannlegen en eneste gang, jeg ringte og avlyste hver eneste innkalling. Så jeg skjønner hva du mener.
      Å bare spise flytende 3 ganger om dagen er ekstremt kjedelig, så jeg må nok prøve meg på litt mer.