-
Lapphundspesial på Biri
At hundemennesker er litt gale, er det ingen tvil om. Men jeg synes det går litt langt når jeg frivillig står opp over en time tidligere enn på hverdager for å kjøre 30 mil for å se på lapphunder som stilles ut, selv om jeg ikke stiller ut Nairo selv. Men det var nettopp det jeg gjorde i dag. Nairo og jeg kom oss avgårde litt over kl. 7 i morges, og etter 3 korte stopp, ankom vi Vingrom nesten nøyaktig 4 timer senere.
De Finske Lapphundene var først ut i ringen i dag, så jeg fikk dessverre ikke med meg så mye av hva som skjedde, siden de allerede var godt i gang. Men det viktigste for meg var å snakke med lapphundeiere jeg har blitt kjent med gjennom blogger og på Facebook, og det fikk jeg virkelig gjort.
Nøve og Nalle var de første jeg traff. Dessverre fikk jeg ikke surret meg til å ta bilde av de denne gangen, fy meg!
Så traff jeg eierne til denne kjekke karen, Kero:
Hadde en koselig lang prat med de, alltid moro å bli kjent med nye lappemennesker 🙂
Så fant jeg Leo og hans eiere:
Den skjønne Leo med alle hans ansiktsuttrykk får kos av sin mamma 🙂
Nairos “kjæreste” fra lapphunspesialen på Kongsberg i våres, Molly, var også der:
Nairo fikk selvsagt flørtet litt med henne i dag også, hun er en fantastisk vakker tispe! Litt moro å tenke på at jeg så henne i nabo-valpekassa den dagen vi hentet Nairo, og at hun og hennes dominofargede bror gjorde at jeg falt for den fargevarianten også 🙂
Frost og eiere var også der. Frost fant seg en ørliten lekekamerat:
Har ikke så mye mer å si til dette, enn: hællenuffen! 🙂
Og så ble jeg kjent med Aiko og hans eier:
Det er utrolig hvor liten verden er, for når jeg nå prøvde å finne ut hvem Aiko er, fant jeg jo en blogg, og den bloggen fulgte jeg med stor iver mens det fortsatt ble skrevet noe der. Vakker gutt er det ihvertfall!
I går kveld sendte jeg en mail til Carina Josefine og sa ifra at jeg skulle på spesialen i hennes trakter. Jeg ga henne også mobilnummeret mitt og ba henne si ifra hvis hun tok seg en tur. Det gjorde hun, og det var ordentlig koselig å treffe både henne og vakre Tinka:
Det er litt rart, for man føler jo at man kjenner de man har fulgt bloggene til, og sånn var det med Carina også. Skravla gikk lett, kan du si 🙂 Nairo prøvde på alle måter å innynde seg hos Tinka også, og hun synes det var litt moro, men så måtte hun også sette han godt på plass og si ifra hvem som bestemte. Herlig jente! 🙂
Så hvordan har Nairo taklet dagen? Han satt i bilen den første timen, og med vinduene nede og bakdøra åpen, gikk det veldig fint i varmen. Som vanlig ble det skikkelig “overload” for han når jeg tok han ut, han drar i alle retninger og skal hilse på alt på 4 bein. Man slutter egentlig aldri å sosialisere en hund. Den siste stunden før vi dro, begynte han å “snappe” mot hundene som passerte oss. Jeg aner ikke hvorfor, men teorien er at det ble for mye for han, rett og slett. Men hvis man ser bort ifra det, og at han utallige ganger prøver å dra armen min ut av ledd for å komme seg bort til andre hunder, så synes jeg han takler store mengder hunder og mennesker ganske bra. Og på slutten av dagen fikk jeg faktisk kontakt nok med han til å vise frem et lite triks!
Hvordan takler jeg en sånn dag? Jeg koser meg, jeg! Litt vel langt å kjøre, men en gang eller to i året kan jeg tåle det. Og jeg har helt klart lyst til å se mer av områdene rundt Mjøsa, det er jo så vakkert der!
Tusen takk for praten i dag, alle jeg hilste på!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Årets Grillkløverkveld
I går var dagen her igjen, dagen for årets Grillkløverkveld! Savnet etter disse kveldene starter egentlig dagen etter at vi har hatt de, og forberedelsene starter gjerne noen måneder før avtalt kveld.
Jeg startet de siste forberedelsene i går formiddag. Nairo synes dette var totalt uinteressant, og la seg heller i stolen sammen med Eileif:
Rimelig avslappet hund 😉
En halvtime før normal tid, dukket S og A opp. Veldig klare for årets happening, og med poser fulle av mat og drikke. Da C kom, dro Eileif, D og Nairo hjem til C for å låne hennes stue gjennom kvelden. D var ikke helt i form i går, så deres opprinnelige planer gikk i vasken.
Lemonade ble servert Grillkløveret første gang i fjor, og etter ønske fra jentene laget jeg det i år igjen:
Og etter litt kokkelering, var forretten klar. En forrett helt klart i C og min smak 🙂
Forretten besto av de tradisjonelle scampiene (nåde den som foreslår å kutte ned på antallet scampi eller å kutte det helt ut!) og C’s focaccia. I tillegg overrasket C oss med asparges med spekeskinke (var det parmaskinke, tro?), fantastisk godt!
Etter en liten pause var vi veldig klare for hovedrett:
Og som vanlig var det ikke akkurat mangel på mat… Smørdampede poteter, smørdampet brokkoli, smørdampet blomkål, smørdampet champignon, kyllingfileter med to forskjellige marinader, helstekt svin indrefilet, laks, maiskolber, kryddersmør, hvitløkssmør og potetgull med hjemmelaget dip til. Det som overrasket meg mest i går, var at vi for første gang ikke satt igjen med mat til en halv bataljon, det ble akkurat nok rester til at Eileif fikk seg en god frokost i dag 🙂
Så var tiden kommet for årets nyhet. Dette går på rundgang, og i år var det min tur. Kriteriene for årets nyhet er at det skal være til nytte eller glede for Grillkløveret, og det kan like gjerne være mat som en ting. Fjorårets nyhet var pledd. Vi har fra tidligere en egen eske som alle tingene våre ligger i, men esken ble for liten når pleddene skulle oppi. Så årets nyhet ble derfor poser til pleddene:
Fargene på posene er tilpasset fargen på pleddet til den enkelte (mitt pledd er grått, og de hadde dessverre ikke grå pose), men alle har i tillegg fått navnet sitt på posen. Og etter en liten brainstorming, sitter vi nå med mulige nye ting for flere år fremover, så det skal bli moro å se hva C finner på neste år 🙂
C og jeg gikk så på kjøkkenet for å klargjøre desserten. Det tok et kvarters tid, noe vi ikke synes var kjempelenge, så overraskelsen var stor da vi kom ut på terrassen og oppdaget at S og A var borte. Heldigvis hadde de ikke dratt så langt, de sto jaggu og stablet ved:
Snille jentene!
Årets dessert ble bestemt på et lite minimøte vi hadde tidligere i år. Jordbær og banan med smeltet sjokolade:
C hadde kjøpt med til både mørk og lys sjokolade, og det var virkelig godt! Men jeg tror vi skal gjøre noen justeringer til neste år, slik at konsistensen på sjokoladene blir litt mer samarbeidsvillig. Godt var det ihvertfall!
Av erfaring fra tidligere år, vet vi at vi ikke orker stort av godis etter en sånn matauk. Så vi satt igjen og småspiste jordbær, vi koste oss med mer av potetgullet og den hjemmelagede dip’en, og vi hadde en skål med ren melkesjokolade. Te ble tryllet frem i de fine koppene våre, og skravla gikk ut i de sene nattetimer:
Jeg fikk slukket lyset og lagt hodet på puta like før kl. 2 i natt, mett i magen og strålende fornøyd etter nok en vellykket Grillkløverkveld. Tusen takk, jenter, jeg gleder meg allerede til neste år!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Hverdagen er tilbake
Etter 4 uker med ferie, var det ikke med god lyst jeg troppet opp til kursstart om mandag. Det å stå opp tidlig er ikke noe problem, jeg står jo opp tidlig uansett. Men det å ikke kunne gjøre akkurat det man har lyst til, akkurat når man har lyst til det, er vel det som er verst å snu om på. Jeg skal ikke klage på lange dager, for det er jo ikke fulle arbeidsdager på kurset, men allikevel er det noe i meg som skriker etter mer ferie. Men nå er det 5 1/2 uke igjen av kurset, og så håper jeg på en praksisplass i 12 uker etterpå.
Som vanlig skjer det ikke stort når dette hjemmet er i hverdagsmodus. Men det er fler merkedager og “happenings” fremover, så det er heldigvis noe å se frem imot et godt stykke utover høsten. Det starter i morgen, da ei snuppe fyller 9 år, så fortsetter det med den årlige Grillkløverkvelden til lørdag, og neste uke fyller D 14 år (han blir fjortis!!! :p) og så er det Lapphundspesial på Biri, som jeg har fryktelig lyst til å dra på. Og sånn fortsetter det jevnt og trutt en stund fremover.
Dere da? Er dere ferdige med ferie, eller har dere slitt dere gjennom “sommeren” for å ta noen uker nå?
{minsignatur}
Del dette på:
-
Mandag og tirsdag – Norge på tvers
Det var ren og skjær luksus å sove i en normal seng, og det er ingen tvil om at vi våknet opp mer uthvilte mandags morgen enn hva vi hadde vært gjennom helgen! Planen var egentlig å bli på Turisthytta bare én natt, men Siv Anita snakket med sin kjære som fortalte at det var meldt regn i Bodø både mandag og tirsdag, så da fant vi fort ut at vi ble i Sulitjelma under tak frem til vi dro mot Bodø og flyplassen tirsdag.
Mandag formiddag gikk med til geocaching. Det er ikke kjempemange cacher i Sulitjelma, men vi fikk logget ihvertfall noen. Én ga vi opp, da den rett og slett satt helsefarlig til, og jeg håper inderlig cacheeierne tar til vettet og flytter den!
Sulitjelma er opprinnelig en gruvelandsby, og i tillegg til å se rester av gruver over alt, inkludert i nærheten av turisthytta, så har de også et gruvemuseum. Vi tok oss ikke råd til å gå inn og titte, men det var et falleferdig murhus uten tak helt inntil museet, og siden det var en cache der, ble det til at vi tittet oss litt rundt:
Det var også en cache et stykke opp på fjellet, ikke langt fra turisthytta. Utsikten ned mot Sulitjelma var fabelaktig!
Vi kjørte også ned til noen gjenmurte gruver som vi hadde sett fra hytta. Snøen ligger fremdeles i fjellet:
Faktisk var veien videre opp fra hytta stengt på grunn av manglende brøyting!
Og her er Turistforeningens hytter i Sulitjelma:
Nyhytta bakerst, sikringshytta (og den hytta du får lov til å ta med hund inn i) er foran.
På mandagskvelden kom hytteverten innom turisthytta for å sjekke at alt sto bra til. Det ga oss en gylden mulighet til å høre mer historie om hyttene, gruvedriften og Sulitjelma, og det viste seg også at mannen var født i ett av husene som sto her, da hans far jobbet i gruva. Nok en gang: det er en gullskatt å møte lokalbefolkning, slik at man får masse historie!
Sola og skyene ga oss en spektakulær avslutning på dagen:
På tirsdag morgen pakket vi sammen sakene våre og la i vei mot Bodø. En obligatorisk stopp for å ta bilde av Sulitjelmas bensinstasjon var på sin plass:
La meg også få bemerke at “bensinstasjonen” sto avmerket på bil-GPS’en 😉
Cacher skulle selvsagt finnes i dag også, og på den første stoppen, ved en vakker gammel gård, fikk jeg vårt funn nummer 500:
Geitene tittet nysgjerrig på oss, sola skinte og Nord-Norge viste seg så absolutt fra sin beste side på min siste dag nordpå.
Inn til Bodø kom vi, og vi fikk tittet litt rundt i byen og på havneområdet. Hurtigruta lå til kai, og vi fikk også sett da den la ifra og fortsatte på sin ferd. Enorm båt:
Vi koste oss med lunsj på Egon og fortsatte cachingen en stund til, før det var på tide for meg å komme meg på flyet. Det skulle gå kl. 1810, men på grunn av mangel på flygeledere på Gardermoen, ble vi ca en halvtime forsinket ved avgang. Medvinden gjorde at vi landet bare 10 minutter etter skjema på Gardermoen, og det var ei sliten Kjersti som gikk smilende imot sin kjære mann. Nairo fikk totalt raptusanfall da jeg kom hjem, han trodde vel ikke helt sine egne øyne da han så at mamma var kommet hjem 🙂
Så hva vil jeg huske fra denne turen? Jeg vil huske gleden over å være lengre nord enn jeg har vært før. Jeg vil huske fjell og hav og dramatisk natur. Jeg vil huske de fantastiske øyeblikkene: gå ut på Kanonen, varme oss i ei torvgamme, vasse i et iskaldt fjellvann, komme frem til svenskegrensa og faktisk kunne si at jeg har gått Norge på tvers. Selv om jeg ikke er sliten lenger, vil jeg nok aldri glemme hvilket slit det var å gå alle disse høydemeterne i et så bratt terreng. Jeg vil huske cacher, jeg vil huske masse om historien til Hellemobotn og Sulitjelma og jeg vil huske stemning.
Og sist, men på ingen som helst måte minst: jeg vil huske reisefølget mitt. Kjære Siv Anita: tusen hjertelig takk for at du hadde en drøm om å gå Norge på tvers. Tusen hjertelig takk for at jeg fikk være med. Tusen hjertelig takk for din kunnskap om turer i fjellet, som du så gladelig delte med en anti-fjellgeit fra østlandet. Tusen hjertelig takk for guiding over alt. Tusen hjertelig takk for samtaler, latter og stille stunder. Tusen hjertelig takk for en opplevelse jeg aldri vil glemme, en opplevelse jeg vil gjemme i hjertet mitt i alle mine dager.
{minsignatur}
Del dette på:
-
Lørdag og søndag – Norge på tvers
Lørdag morgen kom, og vi sto opp etter en ikke altfor god natt. Jeg sov og våknet om hverandre, Siv Anita hadde frosset gjennom hele natta, og det gir ikke akkurat kvalitetssøvn. Vi bestemte oss for å la teltene stå, og også legge igjen noen få ting vi ikke trengte, slik at vi kunne bære litt lettere på turen mot grensa og tilbake.
I vei la vi. Hellemobotn lå stadig lengre og lengre bak oss, og nå kunne vi bare såvidt skimte fjorden:
Oppover gikk det fortsatt, men vi var fortsatt heldige med at det ikke kom stort med nedbør. Noen ørsmå skurer i ny og ne, men ikke noe mer, takk og pris.
Pauser måtte vi også ha, og denne store steinen fungerte perfekt som levegg:
Som dere ser, lå tåka tett på fjellene over oss, men den trakk aldri helt ned til oss.
Hvis dere går inn på det første innlegget jeg skrev om Norge på tvers-turen, kan dere et stykke ned se et bilde fra da den første gjengen i Ingen Grenser var i disse traktene. På bildet står de på en stein som kalles Kanonen, den stikker ut over Hellemojuvet, og det er ca 230 meter rett ned. Det var hit Siv Anita og jeg nå kom, og spenningen var stor på om vi klarte å komme oss ut på Kanonen. Jeg la meg ned på fjellet bortenfor mens Siv Anita gikk i retning Kanonen, og selv der jeg lå, var det fryktelig langt ned!
Ut på Kanonen kom hun!
Og jeg tenkte at høydeskrekk fikk være høydeskrekk, så jeg tok med meg kameraet mitt og prøvde selv. Og jeg kom meg utpå jeg også!
Utrolig stolt av oss som klarte det, men jeg merket høyden godt i beina, og visste godt at jeg ikke kunne ta ett skritt til. Så helt ut kom jeg ikke, men det var absolutt ikke målet.
Ser dere igjen i det første innlegget jeg skrev om turen, så ser dere bilde av en torvgamme. Denne var nå neste stopp, og heldigvis har samene som eier området og som på frivillig basis drifter og vedlikeholder gamma satt opp skilt fra T-merkingen og mot gamma. Og den var lett å finne!
Et fantastisk byggverk som består av ei ramme av trestokker innerst og torvblokker ytterst. Over deler av gamma hadde de lagt et nett for å holde torven på plass. Rundt på utsiden var det to små fiskevann, det var vedstokker (ikke lov å hogge fra den lille skogen som var der, da tilveksten av trær var veldig lav), og det var også en liten utedo.Inni gamma var det veldig hjemmekoselig:
Klokka var nå litt utpå ettermiddagen, så vi fyrte opp i svartovnen og lagde oss mat og noe varmt å drikke. Samtidig fikk vi tørket en del klær og fikk ordentlig varmen i oss. Det hang en gradestokk i gamma, og den viste kun 5 grader ute, så noen sommertemperatur var det absolutt ikke.
En stund etter at vi la i vei igjen, ser vi en liten innsjø, og at T-merkingen fortsatte på andre siden av den. Jeg lurte på hvordan i alle dager vi skulle komme oss over der, og plutselig sa Siv Anita at hun så “broen”…
Hennes fjellstøvler tålte så absolutt å komme noen cm under vann, men mine vinterstøvler ville ikke tåle det. Her var jeg veldig klar for å gi opp…men det hadde blitt et så stort nederlag og en så stor skuffelse at jeg bet tennene sammen, tok av meg støvler og to par sokker, brettet opp regnbukse, fleecebukse og superundertøy, og uti bar det:
Jeg mistet følelsen i føttene etter 3 skritt, men Siv Anita kom like bak meg, og så snart vi kom på land, satt hun igang med å tørke og varme føttene mine mens jeg fikk dratt på meg sokker og støvler igjen. Og jeg må si jeg følte meg ennå mer som ei “villmarksjente” etter å ha klart det! 🙂 10 minutter etterpå var varmen og følelsen tilbake i føttene, takk og pris 🙂
En liten stund senere kom vi til nok et sted vi måtte vasse over. Her var det ikke mer enn halvannen/to meter over, men mye sterkere strøm, og litt dypere til den ene steinen vi kunne trå på. Så her gikk Siv Anita over i sine støvler, kastet de tilbake til meg, og jeg gikk litt lengre bort i elva, hvor det var grunnere vann. Så slapp vi ihvertfall å bli kalde på beina, noen av oss 🙂
Kl. 1855 nådde vi målet, Svenskegrensa!
En helt fantastisk følelse å ha klart det!!! Da hadde vi gått totalt 13,5 km og vi befant oss på 566 meter over havet. Det var helt flatt den siste kilometeren eller to. Jeg aner ikke hvordan jeg regner ut stigningsprosent, men jeg skal love dere at det var bratt i de verste partiene! Men uansett: Gratulerer til oss som klarte det!
Så var det bare å snu og sette kursen tilbake samme vei som vi var kommet. Gamma gikk vi ikke innom på vei tilbake, nå var målet å hente teltene og det som var inne i de, og så komme oss lengre ned mot havet for å få litt bedre nattetemperatur. Teltene sto heldigvis der vi forlot de, men på dette tidspunktet hadde vi fått regn, så det meste var jo vått og fuktig.
Vi pakket sammen. Siden det var overskyet og regn, var det ikke akkurat dagslys på denne tiden av kvelden. Og når vi kom til dette partiet (pluss et tilsvarende like etterpå), var vi ikke særlig høye i hatten (beklager elendig kvalitet på bildet):
Dessverre kommer ikke hellingen på fjellet ordentlig frem på bildet, men fjellet skrånet nedover både foran oss og til høyre. Vi skulle gå direkte på det glatte fjellet til venstre og inntil kjettingen, og aller helst holde oss på beina for å unngå å slå oss ihjel. Disse partiene var tunge å gå opp, men de var mentalt helt forferdelige å gå ned under de forholdene vi hadde. Lykken var stor da vi kom helskinnet ned fra de, og bare hadde “vanlig” nedstigning igjen.
Klokka ble sent, men så fort vi kom til den første av de to elvene, satt vi opp teltene og slo oss til ro. Dette var i myggland (regn, elv, skog), så vi tok i bruk det vi hadde for å holde de unna:
Den siste halvtimen før vi campet, var jeg så sliten at beina mine bare ristet, så selv om jeg ikke lå veldig godt den natta, så sov jeg ihvertfall bedre enn jeg hadde gjort natta før. Totalt gikk vi 18,06 kilometer på lørdagen, og det er det lengste jeg noensinne har gått på én dag!
Søndagen kom, og vi startet dagen med noe varmt i koppen og litt frokost. Været hadde snudd, og vi hadde sol mesteparten av turen ned mot Hellemobotn. Båten skulle ikke gå før kl. 1445, så vi hadde all verdens tid for de siste 2,13 kilometerne, og bare 60 høydemeter ned.
Vi stoppet på en utkikksplass like over Hellemobotn, og der møtte vi en av samene som bor der på sommeren. Han fortalte oss masse om området og gamle tradisjoner, blant annet at fjellene rundt oss var hellige fjell fra gammelt av, og at de ble brukt i forbindelse med offerhandlinger i gamle dager. Utrolig moro og spennende å få høre om alt dette!
På vei ned møtte vi et følge vi hadde møtt tidligere. Nå var de redusert fra 4 til 3, og de fortalte at en av de hadde skadet ankelen, så de hadde fulgt han ned til kaia for at han skulle få tatt båten utover og komme seg til lege. Vi møtte også et annet par som hadde vært på tur i 9 dager, og som nå skulle ta båten ut og dra videre til Fauske.
Vel nede i Hellemobotn hadde vi masse tid til overs, så vi tok oss en rusletur rundt for å titte litt. En utrolig vakker plass!
Vi kom også i prat med han som hadde skadet ankelen sin, han het Charles og kom fra Texas. Turen han var med på var gjennom en organisasjon som tilbyr turer innenfor teamlederskap i villmarken, og de hadde vært ute i 4 uker! Pratet med han helt ut til Drag og sørget for at han kom seg videre med taxien som sto og ventet.
Totalt på selve gåturen gikk vi 24 kilometer. I tillegg er det jo sånn at stigninger ikke bare går oppover, men det går litt opp og ned. Og ifølge GPS’en gikk vi totalt 982 høydemeter, noe som jo nesten er dobbelt så høyt som vi var da vi var ved grensa. Med tanke på at jeg bor i et flatt fylke, er det jaggu ikke noe rart jeg var sliten! 🙂
Vi pakket oss inn i bilen og satt kursen sør- og østover til Sulitjelma. Der finnes det en ny Turistforeninghytte som vi hadde sett oss ut, ikke minst fordi de reklamerte med at det var dusj der! Det var det dessverre ikke, men de hadde varmtvann og panelovnene sto på hele året, så det var en kjærkommen avveksling til telt og fuktige soveposer. Ren luksus, faktisk! 🙂
Hadde ikke fjellene rundt oss vært så høye, hadde jeg kunnet få sett midnattssola denne kvelden:
Men det gjorde ikke så mye at sola forsavnt bak fjellet, jeg var bare glad for at vi hadde fullført målet vårt, og i tillegg både kommet oss ut på Kanonen og fått sett gamma.
Siste del av turen kommer i morgen 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Torsdag og fredag – Norge på tvers
Nå er jeg hjemme igjen! Turen har vært helt fantastisk, og jeg er redd bare ett innlegg fra alle dagene vil bli eviglangt, så jeg deler turen opp i tre deler. Jeg oppdaterte ingenting underveis, rett og slett fordi jeg a) ikke hadde dekning over alt og b) lot internett være internett og bare koste meg på ferie 🙂
Dessverre er en del av bildene tatt på kveldstid og på natten ganske uklare. Hadde jeg slått på blitsen, ville det sett ut som om det var mørkere enn det var, men siden det uansett var litt lite lys, ble lukkertiden så lang at jeg ikke alltid klarte å holde kameraet stødig nok. Men jeg tror dere skal kunne se de fleste motivene uansett 🙂 Jeg legger også ut bildene i litt større versjon enn jeg pleier, så jeg blir veldig glad hvis dere sier ifra om bildene ikke laster, om det tar veldig lang tid å laste de, eller om dere rett og slett foretrekker de mindre utgavene av bildene. Here goes! 🙂
Eileif kjørte meg til Gardermoen torsdag kveld. Flyet gikk ikke før kl. 2140, og som vanlig var vi ute i god tid. Men vi fikk tiden til å gå, og når vi til slutt sa hadet og jeg kom meg gjennom sikkerhetskontrollen, hadde de jaggu begynt boarding. Halvannen time senere satt jeg føttene mine på jord lengre nord enn de noen gang har vært før, og der sto Siv Anita og ventet på meg. Herlig å se henne igjen! Sekken min kom ganske kjapt og så satt vi kursen mot Saltstraumen.
Et mektig skue! Å lese tallene over vannmasser og fart er nesten uvirkelig, det går liksom ikke an å forestille seg det!
Selvsagt er det cacher i nærheten av Saltstraumen, så vi fartet litt hit og dit på begge sider av brua for å finne og logge. Nydelige motiver var det over alt:
Og selv om klokka var passert midnatt, var det folk stort sett over alt. Dessverre var det overskyet, så noe midnattssol ble det ikke på meg (og det gjaldt for hele turen), men fine motiver trenger ikke nødvendigvis sol:
Etter å ha logget oss ferdig og også sett en nise svømme rundt i strømmen, dro vi til campen Siv Anita hadde satt opp et stykke på veien mot Fauske. Kan ikke klage på slikt husly! 🙂
Fredag morgen satt vi kursen mot Drag. Selvsagt var det cacher på veien, og vi benyttet en cachestopp til å også få i oss litt mat og varm drikke:
Jeg skal innrømme at jeg var litt mer opptatt av den storslagne naturen rundt oss enn selve cachene, men det var absolutt moro å få logget mange cacher når jeg først var på tur. Siv Anita var en dyktig cachejeger, både når det gjaldt å peke ut de cachene hun allerede hadde funnet, men også til å finne nye cacher.
Hun startet jo med caching noen måneder etter oss, men har logget mange fler. Så mange fler at dette ble dagen hvor hun fant og logget sin cache nr. 1000, og det ved denne nydelige fossen:
Gratulerer så mye med jubileet, det var ordentlig moro å få være en del av det!
Videre nordover bar det, og når man kommer over slike motiver, må man jo bare stoppe:
Tidlig på ettermiddagen kom vi til Drag. Båten skulle ikke gå før kl. 1855, så vi hadde god tid. Først ble det en runde for å finne cacher, og så pakket vi om sekkene våre. Noe skulle være igjen i bilen og noe var det ikke nødvendig å dra med seg dobbelt av. I tillegg sørget vi for å få nogenlunde likevekt på hver vår sekk, for å slippe belastningsskader.
Og plutselig var hurtigbåten der:
Det så ikke stort ut, det som stakk over bryggekanten, men under dekk var det to salonger og nok plass til at alle (for det var faktisk mange!) fikk være med.
Båtturen inn til Hellemobotn tok 1 time og 20 minutter, og etter å ha pratet med ei av de som bor der på sommeren, la vi i vei. Første stigning var ikke lang, og ikke så fryktelig bratt heller, og plutselig hadde vi denne utsikten mot Hellemobotn:
Et fantastisk stykke norsk natur!
Videre oppover bar det, og fosser var det både her og der i fjellsidene:
Fosser ender som kjent i elver (eller eventuelt rett i fjorden), og tidlig på kvelden var det et par elver vi måtte over:
Og så begynte stigningene. Tok ikke lang tid før jeg var fryktelig anpusten og hadde puls langt over hva som er normalt for meg, så det ble hyppige pauser på meg, mens fjellklatreren Siv Anita fortsatte med jevnt og trutt tempo. Og lengre og lengre vekk fra Hellemobotn kom vi:
Planen for dagen var egentlig å komme oss opp til en gamme vi hadde lest om, men vi skjønte fort at vi måtte gi opp den muligheten, og heller campe i lyngen:
Fredag kveld gikk vi i totalt 2 timer og 40 minutter, vi gikk ikke lenger enn 3,81 km, men til gjengjeld klatret vi 294 høydemeter. Utrolig slitsomt! Veldig godt å legge seg ned, la pulsen og pusten komme ned til et akseptabelt nivå og prøve å sove. Hadde noen 2-minutters regnbyger, men det var så lite at det ikke var plagsomt.
Opplevelsene på lørdag og søndag kommer i neste blogginnlegg 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Nå drar jeg snart!
I dag er dagen kommet! Det føles som en evighet siden Siv Anita og jeg begynte å snakke om denne turen, men nå er vi ved startdatoen! Om ikke mange timene setter jeg kursen mot Gardermoen, og i kveld (litt for sent etter min smak, men men) lander jeg i Bodø og setter dermed beina mine på jord lengre nord enn jeg noen gang har vært før.
De siste par-tre dagene har jeg pakket og pakket og pakket. Jeg er av den typen at jeg liker å ha med meg nok ting til at jeg er sikker på at jeg har alt, men nå må jeg jo tenke anderledes. Jeg skal tross alt bære på dette fra i morgen ettermiddag til søndag ettermiddag, og vi skal gå noen kilometer både rett frem og opp og ned. Men jeg tror nå at jeg har vært fornuftig, og sekken har blitt seende slik ut:
Stappfull og skjevt pakket! Men noe av det som er i den nå skal ikke være med på selve gåturen, så den skal pakkes om før vi legger i vei i morgen. I tillegg skal det stappes nedi noe mat, pluss at jeg skal låne telt av Siv Anita.
Så hva veier nå dette spetakkelet? *trommevirvel* Jo, den veier ca 11 kg! Vil tro den ender opp på ca 13 kg for gåturen, så dette skal bli spennende! Og hvis Siv Anita tropper opp med en sekk som bare veier 5 kg, ja da blir jeg litt furten tror jeg. Ikke fordi jeg mener vi skal bære likt, men fordi jeg synes selv jeg har vært så fornuftig i hva jeg har tatt med 😉 Og så er jeg fornøyd med at den ikke veier 20 kg! 🙂
Ha en strålende helg, alle sammen! Jeg håper jeg kan få oppdatert bloggen bittelitt underveis, og så kommer de store oppdateringene til uka en gang. I tillegg må dere gjerne melde dere inn i gruppa vår på Facebook, Eileif har fått admin-rettigheter der, og kommer til å legge ut litt etterhvert som jeg sender han sms’er 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Maleri i gave
Da vi var i Haugesund, benyttet vi anledningen til å besøke mammaen til han vi bodde hos. Til bryllupet fikk vi et kort av henne, med beskjed om at vi skulle få velge oss ett av hennes malerier i bryllupspresang. Jeg har allerede et trykk av et av maleriene hennes hengende på veggen, pluss at jeg har kjøpt et par trykk og gitt bort i gave.
Jeg slet veldig med å velge kun ett maleri. Hun er utrolig dyktig, og jeg hadde lenge 3-4 klare favoritter. Men til slutt valgte jeg dette:
Disse naustene har man utsikt til fra naustet til SV, og det var nettopp derfor jeg endte opp med dette maleriet. Gjenkjennelsen, å vite at man har vært der (og skal tilbake en eller annen gang) og de vakre fargene.
Jeg vet ikke ennå om jeg er fornøyd med plasseringen av maleriet, eller om det blir til at jeg flytter på det, det får tiden vise 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Værvarsel og pakkeutfordring
De av dere som har fulgt meg en stund, husker sikkert hvor opptatt jeg var av værvarselet i dagene før bryllupet i fjor. Det var det eneste jeg ikke hadde kontroll på, og derfor var det en av de tingene jeg var mest bekymret for. Jeg er nesten like opptatt av været nå, siden Norge på tvers-turen nærmer seg med ikke bare stormskritt, men også med turbofart. Jeg drar nordover til torsdag!
Selvsagt følger jeg med på alle værsidene på nett. Pent.no har ikke Hellemobotn i sin oversikt, men jeg har sjekket for Drag, som er stedet vi tar båt innover i fjorden fra:
Fredag ser jo bra ut, men lørdag og søndag er ikke akkurat noe å skryte av…Storm.no er noe bedre:
De melder ihvertfall ikke veldig mye regn!Og yr.no, som ble min favoritt etter bryllupet siden de var de eneste som meldte slik været ble, svikter meg totalt denne gangen:
Her bøtter det ned hele helgen…Og legg også merke til temperaturene hos alle tre tjenestene. 7-15 grader. Men, vi får bare gjøre det beste ut av det, vi skal klare det uansett, og vi blir jo tørre og varme en eller annen gang etter at vi er ferdige! Ikke kan jeg krympe særlig mer heller tror jeg 😉
Jeg har også begynt å pakke. Noe småtterier gjenstår, som noe klær (som henger til tørk etter gårsdagens vasking), noe toalettsaker og noen andre småting. Allikevel er jeg rimelig usikker på om jeg får med meg alt:
Og jeg sliter med å finne ut hva jeg evt kan la være hjemme. Noe av det jeg har pakket skal ikke være med på selve gåturen til helgen, men størstedelen skal være med. I tillegg skal det kjøpes mat når jeg kommer nordover, og jeg skal også bære telt, som Siv Anita er så snill og låne meg. Kjenner jeg gruer meg litt til å sette sekken på vekta når den er ferdig pakket.
MEN! Jeg gleder meg så masse til turen! Regn eller ikke, det blir jo helt fantastisk å se landskapet i nord, oppleve Saltstraumen, fjell, fjord og forhåpentligvis midnattssol (så sant skyene stikker av). Og ikke minst til å tilbringe 5 døgn sammen med verdens beste Siv Anita!
Oppdatering på pakkingen kommer i morgen eller torsdag, og nå har jeg en app på mobilen som gjør at jeg forhåpentligvis kan få lagt ut et lite blogginnlegg eller to mens jeg er borte 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Turen hjem
Fredagen startet veldig avslappende, vi satt på brygga stort sett hele dagen og bare slappet av. Pia og Nairo holdt på som vanlig; Nairo gjorde det han kunne for å sjarmere, Pia lekte litt og glefset litt 🙂 Hun fant seg en pinne hun synes var veldig god å tygge på, men det er ikke greit å være syk jente, så hun ble sliten og sovnet:
Vakre jenta! Var ikke moro å dra fra henne, skulle gjerne tatt henne med hjem!
Her er også en videosnutt av Pia og Nairo:
Fredag ettermiddag dro jeg en tur på Oasen kjøpesenter og møtte ei jeg har blitt kjent med på Twitter. Hun er opprinnelig haldenser, men har flyttet til Karmøy, og det var kjempekoselig å treffe henne! Fler felles kjente har vi, og det var en rar følelse å sitte på vestlandet og snakke med noen som kjente til alle plassene jeg nevnte i Halden og Aremark 🙂
SV har jo blitt småhekta på geocaching, og mens jeg var ute og fartet, la han ut sin første cache ikke langt fra naustet sitt. Siden jeg ikke visste hvor boksen var, måtte jeg jo prøve meg på FTF på den, og det fikk jeg jaggu! Moro med FTF så langt hjemmefra 🙂
Så fikk vi besøk av et vennepar av SV, vi hadde noen koselige timer med grillmat og skravling. Fint vær ble det utover kvelden også, det regnet stort sett hele fredagen bortsett fra mens vi grillet.
I går var det tid for hjemreise. Vi hadde jo masseoverført cacher langs veien før vi dro, men noe gikk galt, så vi fant ikke en eneste cache på turen bortover. Førte over noen til GPS’en mens vi var i Haugesund, så vi ihvertfall skulle finne noen på vei hjem.
Fler av de vi stoppet ved måtte vi bare droppe å lete etter pga mye folk. Midt oppe på Haukeli, på grensa mellom Hordaland og Telemark, sto vi og så på en cache, men 50 cm fra den sto en mann på utsiden av bilen sin, så det var bare å dra videre. Men vi stoppet noen hundre meter senere, slik at Nairo skulle få kose seg litt i snøen i dag også:
Men før vi fant den første cachen på turen, kjørte vi gjennom “verdens lengste tunnel”:
Hele 30 meter lang, og jeg ler like godt hver gang vi kjører gjennom den 😉
Langfoss har selvsagt et par cacher. Den første ligger helt inntil fossen, den andre ligger litt lengre inn i fjorden. Og her fikk man et helt annet inntrykk av fossen og hvor stor den faktisk er:
Over 600 meter fall, den 5. høyeste i Norge og den 16. høyeste i Europa. Mektig!
Vi stoppet også i Morgedal – skisportens vugge. Her var det også to cacher, men vi så av loggene på den første at de siste 5-6 som hadde vært her ikke hadde funnet den, så den gadd vi ikke å bruke mye tid på. Den andre ligger helt inntil museet, og rett ved siden av lå noe som gjorde at Eileif fant frem barnet i seg:
Dårlig skiføre, gitt 😉
Ute i en liten innsjø foran museet står en evigbrennende OL-fakkel. Tok selvsagt noen bilder av den, men i vannet mellom fakkelen og meg, fant jeg denne vakre blomsten:
Siste cachestopp var ved Heddal stavkirke. Denne kirken ser man godt fra veien, men vi har aldri tatt oss tid til å stoppe der. Det gjorde vi denne gangen, og jeg angrer ikke et sekund:
Kirken er Norges største stavkirke, og er et mesterverk i byggkunst!
Vi tok oss ikke tid til å gå inn, men pga cachens plassering, fikk vi sett kirken fra alle vinkler utvendig. En finurlig cache som vi holdt på å gi opp, men vi fant til slutt 🙂
Siste stopp var i Kongsbergtraktene for å få i oss litt mat, og så hadde vi en liten strekke-på-beina-pause på Storebaug. Normalt bruker vi 8-9 timer på kjøringen, i går brukte vi 11 timer pga alle stoppene. Men det var det verdt!
Rakk fint å få pakket ut alt i går kveld, og vi sluknet som lys når vi la oss og sov lenge i dag 🙂
Tusen takk til SV for nok en gang å ha huset oss og tatt godt vare på oss mens vi har vært på besøk, som vanlig kommer vi garantert tilbake en eller annen gang!
Nå har jeg noen dager på meg på å pakke, og så legger jeg ut på tur igjen 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
