Det blir ikke mye turgåing for tiden. Eileif jobber mye, og i det siste har været vært så dårlig at det ikke har fristet å bevege seg ute. Nettopp derfor burde jeg tenkt at selv om sola skinner, så er det ikke dermed sagt at det er en fornøyelse å gå tur i skog og mark for tiden, og sola er faktisk med på å gjøre føret verre. Men jeg tok allikevel med meg Nairo ned til Elgåfossen for å gå en tur der nå på formiddagen, og når parkeringsplassen var omgjort til skøytebane, så var det like ille på stiene innover mot fossen, noe dere forhåpentligvis ser på det første bildet her.

Jeg tror ikke jeg har vært her siden vi tok bryllupsbildene her (herlighet så dårlig hukommelse man har noen ganger!), og det er nesten så man ikke kjenner seg igjen. Sist var det grønt og varmt og vakkert, nå var det grått og hvitt med innslag av grønt, ikke så veldig varmt (selv om sola faktisk har begynt å varme litt), men fremdeles vakkert. Fossen var stort sett bare is nå, men med et par åpne hull her og der.

Men en av de tingene som var likt under bryllupsfotograferingen og nå, var mygg. Ja, du leste riktig, mygg! Jeg holdt på å få sjokk da jeg satt meg ned i sola og oppdaget at det svermet mygg rundt meg! Altså, vi er bare i februar, og jeg har ihvertfall ikke noe behov for å bli omsvermet allerede nå.

Men uansett; Nairo og jeg krysset brua som går over elven i bunnen av fossen, og fortsatte bortover stien derfra. Kom så til en reell klatrebakke full av is, før vi kom opp på veien på den svenske siden. Veien var også full av is, og det var ikke spesielt lett å gå, men heldigvis lå det litt snø helt ute i veikanten, så jeg kom meg opp. Av og til er det også praktisk at Nairo drar litt vel mye når vi går tur, for da får jeg litt drahjelp på de verste stigningene 🙂

Opp på toppen kom vi, og gikk så inn i skogen igjen for å komme frem til toppen av fossen. Is, is og atter is. Glatte broer over elva. Ikke en spesielt hyggelig gåtur, men vi fikk ihvertfall brukt kroppen, både Nairo og jeg.

Til høyre her ser dere broen som går over toppen av fossen. Her kan man bokstavelig talt stå med et bein ihvert land, og grensekontroll er det ikke mye av 🙂

Så var det på tide å komme seg ned igjen. Jeg kunne nå gå tilbake samme vei jeg gikk opp, men jeg liker som kjent ikke å gå den samme veien både frem og tilbake, så jeg dristet meg til å ta trappa ned fra fossen. Lurt? Nei. Trappetrinnene var glatte, og det er fremdeles mye bakke igjen der trappa slutter, og hva var det i stien i den bakken? Jo, is.

Så jeg satt meg rett og slett ned i bunnen av trappa for å legge en plan. Nairo sto og tittet ut over det store området, vi har nå fossen på venstre hånd.

Nairo er som nevnt en trekkhund, ikke spesielt positivt i alle situasjoner, så jeg skjønte at å gå ned stien var utelukket. Så da måtte vi heller bane oss vei gjennom busker og kratt, sånn at jeg hadde litt fotfeste. Heldigvis har jeg halvveis inne kommandoen “gå bak” på Nairo, og da ble det litt enklere å komme seg ned uten å brekke både armer og bein.

Tilbake til bilen en times tid etter at vi forlot den, og konklusjonen etter dagens tur er at man holder seg langt unna skogsstier når været er som det har vært de siste dagene. Vil tro det er mye bedre de stedene snøen ikke er nedtråkket, men jeg vet ikke om noen steder som ikke blir ofte brukt på denne tiden av året, så det kan bli en utfordring. Men! Det var veldig deilig å tusle en tur i det som faktisk ikke kan betegnes som noe annet enn vårsol! 🙂

{minsignatur}