Litt om det meste
-
Geocaching i Sarpsborgskog
I går kveld sjekket jeg alt av værmeldingstjenester på nett for å finne ut hvordan været skulle bli i dag. De fleste meldte regn til rundt midt på dagen, og så lettskyet hele ettermiddagen. Da jeg sto opp i dag og tittet ut, så jeg bare en grå vegg av regn, og jeg klarte ikke helt å se for meg at den skulle forsvinne. Men det letnet faktisk innen klokka var 10, og da bestemte vi oss for å dra til Sarpsborg for å få logget en trail der. Og for dere som ikke vet hva en trail er: i geocachingverdnen er en trail en rekke av cacher som ligger langs en rute av noe slag. Vi har selv en trail på 8 cacher langs en lysløype her i traktene, og det finnes vel en trail på sørlandet som er på nærmere 1000 cacher.
Jeg aner ikke hva skogen vi dro til heter, men ifølge kartet ligger den like vest for Klavestadhaugen. Trailen er på 15 cacher, og skulle gå i lett skogsterreng. Og det var det jaggu! Et par steder gikk vi oss inn i skikkelig tett skog og måtte tvinge oss frem, men det var nok mer vår skyld enn det var cacheeiernes skyld 😉
Nairo koste seg som vanlig glugg ihjel i skogen:
Cachene fant vi en etter en, og som dere ser på bildet over, stakk også sola frem nesa si. Det ble rimelig varmt å gå, så vi stoppet opp og tok oss en liten pause etter en stund. Jeg forsøkte da å få en nuss av Nairo, men tenåringsgutter nusser vel ikke mødrene sine, vel? 😉
“Gi deg da, muttern!!!”
Men han klarer å være fin gutt også, gitt:
Som sagt var trailen på 15 cacher, men da vi kom til nr. 10, var vi ikke langt unna bilen. Så da fant vi ut at de siste 5 kunne få være, så kan vi heller dra tilbake og ta de en annen gang. Så 10 funn ble det i dag, på en deilig søndagstur. Veldig bløtt i skogen her og der, men man har jo tette sko! Eileif fikk testet ut både turstøvlene og sommerturbuksa i dag, og han var strålende fornøyd! Jeg hadde med den nye jakka mi, men det ble altfor varmt til å bruke den, så da får den heller vente til kaldere dager 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Agilitystevne på Torsnes
Nok en gang lurer jeg på om det har tippet over for meg, for i dag dro jeg frivillig for å se på et agilitystevne i øs pøs regnvær. Jeg satt i bilen og snakket litt med meg selv mens jeg dro på meg regndressen, og bare det beviser vel at noe er riv ruskende galt. Hadde jeg skullet konkurrere selv, hadde det vært noe helt annet, men jeg skulle jo bare se på. Men, når det er sagt, så vil jeg også si at regnet ga seg til slutt, og jeg har hatt noen kjempetrivelige timer blant koselige mennesker og hunder! 🙂
Hovedgrunnen for at jeg dro dit, var jo at Tove skulle konkurrere. Og det er klart jeg vil stå på sidelinjen og heie på lapper på agilitybanen! I dag skulle de debutere i ag2M (som betyr agility klasse 2 Medium), og det gjorde det jo ekstra spennende! Jeg fikk en sms med beskjed om hvor de satt, og der fant jeg både Tove og Barfi.
Som sagt, så ga regnet seg etter en liten stund. Og da kom E fra kurset jeg går på, sammen med sin kjære K og hans hund. Veldig koselig å møte de “på privaten”!
Like etter at de gikk, dukket A fra kurset opp, sammen med sin nydelige jente:
A og jeg tok en tur bort i bilen for å titte til Nairo, og da fikk han jo hilse på denne damen. Som vanlig ble han litt vel ivrig, men hun visste å sette han på plass opptil flere ganger 🙂
Tove fortalte at hun hadde møtt på Barfis pappa og hans eier, og når jeg oppdaget denne skjønne gutten, måtte jeg jo hilse på han også:
Så kraftig og fin, og mye mer kompakt enn Nairo.
Tove og Barfi hadde gått hopp før jeg kom, og tidlig på ettermiddagen ble det tid for deres agilityløp. Som sagt var dette deres debut i 2. klasse. Første “felle” var lagt i hopphindrene helt i begynnelsen av banen, men det klarte de helt strålende! Vippa har aldri vært Barfi sitt favoritthinder, men det gikk rimelig bra i dag:
De hadde også fin fart gjennom slalomen:
Resten av banen gikk også veldig bra, og de gikk feilfritt gjennom hele løpet! Hva Barfi mener om det? Nja, det ser ikke ut som hun brydde seg så mye 😉
(og da henviser jeg til den herlige grimasen hennes 😉 )
Tove var ikke kjempefornøyd selv, men se hvor hun og Barfi står under premieseremonien!
I hennes klasse var det 11 startende, og bare 4 gikk gjennom løpet uten diskvalifisering, så jeg synes hun skal være strålende fornøyd! Tidsfeil var det eneste som skilte de fra en høyere plassering.
Det var meningen at Eileif skulle være med i dag, men han meldte pass da han så det heller våte været. Jeg dro derfor på geocaching alene for aller første gang, og selv om jeg er fornøyd med de fire boksene jeg fant, så må jeg si det var trist å cache alene. Ingen å lete sammen med, ingen å si “jeg fant” til, og ingen å dele opplevelsen med. Men men, funn er funn 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Nye turklær
I fjor kjøpte Eileif seg nye turstøvler. De virket bra til å begynne med, men etterhvert synes han de var vonde å gå i. Det hjalp ikke å prøve å gå de inn mer, og et forsøk på bytting i butikken var ikke mulig, da det var for lenge siden han kjøpte de. Turstøvler må man jo ha, og da han kom over dette tilbudet, slo vi til. Han sjekket selvsagt masse på nett først, og fant bare positive tilbakemeldinger fra tidligere kjøpere.
Nå har han testet ut de lave støvlene noen ganger, og han er fremdeles strålende fornøyd.
De høye støvlene blir nok ikke testet før til vinteren.
Nå kjøpte han seg disse etter at jeg hadde bestilt bursdagsgavene til han, ellers skulle han fått deler av disse som bursdagsgave. Men vi ble enige om at noe av prisen for disse skal gå inn i mine julegaver til han.
Når jeg bestilte sommerturbuksa til Eileif, klarte jeg ikke helt å dy meg. Stormberg har så mye lekkert, og selv om jeg strengt tatt ikke trengte en turjakke til, så hadde jeg veldig lyst på. Så jeg klekket en liten plan og bestilte hjem denne:
Så etter at Eileif fikk gavene sine i går, fortalte jeg han at han hadde kjøpt litt bursdagsgave til meg, og så viste jeg han jakka 😉
Så nå har vi stort sett det meste vi trenger av turklær. Eileif har ikke noen skikkelig turjakke, så det blir vel det neste vi investerer i, pluss at jeg ønsker meg en tynn fleecejakke. Ikke genser, men jakke. Så jeg skal nok tråle Stormbergs nettbutikk litt til 😉
{minsignatur}
Del dette på:
-
Gratulerer med dagen, min kjære ektemann!
I dag har min kjære Eileif bursdag, hurra! Rundt tall var det i fjor, men jeg har vokst opp med at alle bursdager skal markeres på en eller annen måte, og derfor måtte jeg jo gjøre litt stas på mannen min i dag 🙂
Fikk gratulert han på morgenen før jeg dro på kurs. Etter kurs bar det rett hjem, så han kunne få pakke opp gavene sine. En spent mann pakker opp den første:
Og så glad ble han da han så hva som var i pakka:
Gaven er et tursett han har ønsket seg, og det består av multiverktøy (Leatherman-lignende), lomme-sett med kniv, gaffel og skje, lommelykt, fiskekniv, tursag og liten øks.
Og i den andre pakken var dette:
Sommerturbukse fra Stormberg med masse lommer (et must på alle ytterplagg Eileif har) og med avtagbare bein.
Så tok vi turen til by’n og til Café Spisekroken, der vi spiste nydelig pasta. Siden været i ettermiddag var av det bedre slaget, tok vi en tur nedom Grotten på Torvet og spiste is til dessert. En ordentlig trivelig bursdag 🙂
Gratulerer med dagen, kjære mannen min!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Naturreservatet Halle-Vagnaren
Den tredje lørdagen i august, er det hvert år den internasjonale geocachingdagen. Og selv om vi kanskje ikke er like ivrige cachere nå som før, så måtte vi jo ut en tur og logge en cache. Man får jo en så fin virtuell souvenir på geocachingprofilen sin 😉
Jeg satt meg ned tidligere i uken og tittet etter potensielle turcacher. Vi har ikke testet den nye GPS’en i Sverige etter at vi kjøpte den, så jeg fant en cache på svensk jord som var et mulig mål. Men vi overførte også noen i Norge, sånn i tilfelle vi ikke skulle finne den i Sverige.
Målet for turen til Sverige, var et naturreservat jeg ikke visste om. Kjører man inn mot Nordby kjøpesenter, men fortsetter ned gjennom Lunneviken camping, opp den bratte bakken til venstre, og så et lite stykke til, kommer man til den ørlille parkeringsplassen til reservatet. Og etter noen hundre meters gåing på grusvei, finner man dette skiltet ved siden av en ganske ny tretrapp:
Trappen hadde gittertrinn, noe Nairo ikke hadde planer om å tråkke på. Men etter litt overtalelse, gikk det fint som bare det, og jeg fikk nok en grunn til å være veldig stolt av reddharen vår 🙂
Fra toppen av trappa var det blåmerket hele den veien vi gikk, dvs til cachen. Fin skogssti med blåbærlyng som raslet mot leggene. Litt dårlig merket her og der, men bare man stopper opp og titter, finner man merkingen fint igjen. Været var ikke på vår side i dag, så det var vått både i lufta og på bakken, pluss at alt av utsikt forsvant i tåka. Og så var det noen bratte stigninger underveis, men turen var så absolutt fin!
En idyllisk liten vik vi gikk forbi på vei oppover:
Nairo trives så absolutt best på skoggstier, og når man er omringet av lyng og blåbær- og tyttebærris, nei da blir ikke livet bedre 🙂
Vel fremme ble cachen lokalisert etter litt leting. Utsikten var som sagt så og si borte i tåka:
Men hvis jeg ikke tar feil, er det Makø (Norge) man kan skimte bak til venstre i bildet over. Og ja, Nairo har på seg regndress 😉
Min kjære mann speider ut i tåka:
Han har forresten bursdag til mandag, og jeg vet han blir glad for begge gavene jeg har kjøpt til han 😉
Turen ble på ca 3,9 km totalt (Endomondoen min ville ikke helt være med hele tiden), og på grunn av stigningene tok det litt mer tid og krefter enn en såpass kort tur ellers ville gjort.
På vei hjemover ble det en kort stopp i en butikk for å handle pålegg (glemte det da jeg ukeshandlet i går), og så innom Gårdsbutiken en tur for å ønske eieren der god ferie. Jeg har ikke fått vært der på lenge, så det var koselig med en liten prat igjen 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Biri – sett gjennom andres øyne
Mange av de jeg har blitt kjent med som har lapphunder, har også blogger. Og det er kjempemoro å lese hva andre skriver om stevner jeg har vært på selv. Så da tenkte jeg at jeg kunne samle sammen linkene til de innleggene jeg vet om, kanskje det er fler av dere som synes det er moro å lese? 🙂
Carina Josefine tok seg jo en tur sammen med Tinka, og hun har skrevet et artig innlegg om den forelska tenåringen Nairo og den litt mer reserverte, men allikevel lekne, Tinka 🙂
Siden jeg aldri fikk tatt noe bilde av Nøve og Nalle, synes jeg dere kan ta dere en tur innom hos henne og se på den vakre gutten. Jeg er også nevnt, og på bildet av meg står jeg og prater med Carina Josefine i telefonen 🙂
Leo er lappen med utallige ansiktsuttrykk. Men det er ikke nok med det, han er også en mester med ord. Les og le 🙂
Jeg ble jo kjent med Kero og eierne hans på Biri, og de har også oppsummert utstillingen 🙂
Og så har vi Frost da, han jeg tok bilde av sammen med den lille valpen. Her er deres innlegg fra Biri 🙂
Fullt mulig det finnes fler blogginnlegg der ute fra Biri, legg gjerne igjen linker i kommentarfeltet! 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
En kortere tur til Stenen
Dere som har fulgt meg en stund, husker kanskje innlegget Tur til Stenen fra november i fjor. Da hadde vi lest om Stenen i lokalavisa, og kjørte ned til Berby og gikk derfra. Runden ble på 9,5 km, og vi var rimelig slitne etterpå. Men vi fant ut at da vi var ved Stenen, var vi ganske nært hjemme, og jeg har hele tiden etterpå hatt lyst til å gå hjemmefra og til Stenen, for å se hvor langt det var.
Etter å ha studert fler turkart og kartet på GPS’en, fant jeg ut at det skulle gå en sti ned til Stenen fra en grusvei like borti gata her. I dag la vi i vei, og la hus og deilig utsikt bak oss:
Da vi kom til stedet der GPS’en sa at stien skulle gå til venstre, møtte vi en vegg av skog. Så om det har gått en sti der noen gang, er ikke godt å si, men den var ikke mulig å følge nå. Så da gikk vi videre på grusveien, og så over til skogsveier, som igjen ble til traktorvei overlesset i store kvister og greiner pluss myrområder, før den siste biten ned til Steinen, som var en fin skogssti. Størsteparten av denne veien gikk vi også da vi gikk fra Berby.
Det har vært ordentlig sommervær i dag, og Nairo ville selvsagt slukke tørsten da vi kom ned til Enningdalselva:
Samtidig fant han knuppen på en vannlilje. For han så dette antagelig ut som en fin grønn ball, og den skulle han jo ha tak i! Og hvis det betyr at man må leke ubåt-hund, så gjør man det 🙂
Og jaggu fikk han tak i knuppen til slutt 🙂
(trykk på bildet for større versjon, så ser dere den grønne “ballen” han har i munnen)
Her er Stenen:
Arbeidernes jeger- og fiskerforening har laget brua, og siden vi hadde friskt i minnet hvor ekkelt det var å gå over brua, så droppet vi det denne gangen, selv om det står en trebenk på andre siden. Vi satt oss heller ned ved elva på “riktig side” og koste oss med fin natur:
Nairo fortsatte å kose seg i vannkanten, og selv om han ikke legger på svøm, er han ikke spesielt redd for vannet:
Min mamma er veldig glad i kantareller, så vi plukket selvsagt sopp til henne når vi først var i skogen. Etter rensing hjemme, stoppet vekta på 900 gram kantareller (inklusive én piggsopp), og i morgen skal Eileif prøve å forvelle kantareller for første gang. Jeg husker med gru lukta da mamma forvellet kantareller da jeg var lita, så jeg prøver å styre unna 😉
Turen i dag ble på 6,27 km, dvs over 3 km kortere enn å gå runden fra Berby. Jeg husket på å pause Endomondo’en de fleste gangene vi stoppet for sopp, men vi gikk uansett sakte og brukte 2 timer på selve gåingen. Totalt brukte vi vel 3 1/2 time. En helt fin tur, men altfor mange bløte partier og altfor lite sti eller vei å gå på. Ikke en tur jeg kommer til å ta ofte, tror jeg.
Og når jeg først er inne på Endomondo: fremdeles kjempeartig å følge med på app’en og på nettet, men veldig ofte mister jeg kontakten med nettet mens jeg er ute og går, og da får jeg ikke en total statistikk over turen. I dag oppførte den seg heldigvis eksemplarisk 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Lapphundspesial på Biri
At hundemennesker er litt gale, er det ingen tvil om. Men jeg synes det går litt langt når jeg frivillig står opp over en time tidligere enn på hverdager for å kjøre 30 mil for å se på lapphunder som stilles ut, selv om jeg ikke stiller ut Nairo selv. Men det var nettopp det jeg gjorde i dag. Nairo og jeg kom oss avgårde litt over kl. 7 i morges, og etter 3 korte stopp, ankom vi Vingrom nesten nøyaktig 4 timer senere.
De Finske Lapphundene var først ut i ringen i dag, så jeg fikk dessverre ikke med meg så mye av hva som skjedde, siden de allerede var godt i gang. Men det viktigste for meg var å snakke med lapphundeiere jeg har blitt kjent med gjennom blogger og på Facebook, og det fikk jeg virkelig gjort.
Nøve og Nalle var de første jeg traff. Dessverre fikk jeg ikke surret meg til å ta bilde av de denne gangen, fy meg!
Så traff jeg eierne til denne kjekke karen, Kero:
Hadde en koselig lang prat med de, alltid moro å bli kjent med nye lappemennesker 🙂
Så fant jeg Leo og hans eiere:
Den skjønne Leo med alle hans ansiktsuttrykk får kos av sin mamma 🙂
Nairos “kjæreste” fra lapphunspesialen på Kongsberg i våres, Molly, var også der:
Nairo fikk selvsagt flørtet litt med henne i dag også, hun er en fantastisk vakker tispe! Litt moro å tenke på at jeg så henne i nabo-valpekassa den dagen vi hentet Nairo, og at hun og hennes dominofargede bror gjorde at jeg falt for den fargevarianten også 🙂
Frost og eiere var også der. Frost fant seg en ørliten lekekamerat:
Har ikke så mye mer å si til dette, enn: hællenuffen! 🙂
Og så ble jeg kjent med Aiko og hans eier:
Det er utrolig hvor liten verden er, for når jeg nå prøvde å finne ut hvem Aiko er, fant jeg jo en blogg, og den bloggen fulgte jeg med stor iver mens det fortsatt ble skrevet noe der. Vakker gutt er det ihvertfall!
I går kveld sendte jeg en mail til Carina Josefine og sa ifra at jeg skulle på spesialen i hennes trakter. Jeg ga henne også mobilnummeret mitt og ba henne si ifra hvis hun tok seg en tur. Det gjorde hun, og det var ordentlig koselig å treffe både henne og vakre Tinka:
Det er litt rart, for man føler jo at man kjenner de man har fulgt bloggene til, og sånn var det med Carina også. Skravla gikk lett, kan du si 🙂 Nairo prøvde på alle måter å innynde seg hos Tinka også, og hun synes det var litt moro, men så måtte hun også sette han godt på plass og si ifra hvem som bestemte. Herlig jente! 🙂
Så hvordan har Nairo taklet dagen? Han satt i bilen den første timen, og med vinduene nede og bakdøra åpen, gikk det veldig fint i varmen. Som vanlig ble det skikkelig “overload” for han når jeg tok han ut, han drar i alle retninger og skal hilse på alt på 4 bein. Man slutter egentlig aldri å sosialisere en hund. Den siste stunden før vi dro, begynte han å “snappe” mot hundene som passerte oss. Jeg aner ikke hvorfor, men teorien er at det ble for mye for han, rett og slett. Men hvis man ser bort ifra det, og at han utallige ganger prøver å dra armen min ut av ledd for å komme seg bort til andre hunder, så synes jeg han takler store mengder hunder og mennesker ganske bra. Og på slutten av dagen fikk jeg faktisk kontakt nok med han til å vise frem et lite triks!
Hvordan takler jeg en sånn dag? Jeg koser meg, jeg! Litt vel langt å kjøre, men en gang eller to i året kan jeg tåle det. Og jeg har helt klart lyst til å se mer av områdene rundt Mjøsa, det er jo så vakkert der!
Tusen takk for praten i dag, alle jeg hilste på!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Årets Grillkløverkveld
I går var dagen her igjen, dagen for årets Grillkløverkveld! Savnet etter disse kveldene starter egentlig dagen etter at vi har hatt de, og forberedelsene starter gjerne noen måneder før avtalt kveld.
Jeg startet de siste forberedelsene i går formiddag. Nairo synes dette var totalt uinteressant, og la seg heller i stolen sammen med Eileif:
Rimelig avslappet hund 😉
En halvtime før normal tid, dukket S og A opp. Veldig klare for årets happening, og med poser fulle av mat og drikke. Da C kom, dro Eileif, D og Nairo hjem til C for å låne hennes stue gjennom kvelden. D var ikke helt i form i går, så deres opprinnelige planer gikk i vasken.
Lemonade ble servert Grillkløveret første gang i fjor, og etter ønske fra jentene laget jeg det i år igjen:
Og etter litt kokkelering, var forretten klar. En forrett helt klart i C og min smak 🙂
Forretten besto av de tradisjonelle scampiene (nåde den som foreslår å kutte ned på antallet scampi eller å kutte det helt ut!) og C’s focaccia. I tillegg overrasket C oss med asparges med spekeskinke (var det parmaskinke, tro?), fantastisk godt!
Etter en liten pause var vi veldig klare for hovedrett:
Og som vanlig var det ikke akkurat mangel på mat… Smørdampede poteter, smørdampet brokkoli, smørdampet blomkål, smørdampet champignon, kyllingfileter med to forskjellige marinader, helstekt svin indrefilet, laks, maiskolber, kryddersmør, hvitløkssmør og potetgull med hjemmelaget dip til. Det som overrasket meg mest i går, var at vi for første gang ikke satt igjen med mat til en halv bataljon, det ble akkurat nok rester til at Eileif fikk seg en god frokost i dag 🙂
Så var tiden kommet for årets nyhet. Dette går på rundgang, og i år var det min tur. Kriteriene for årets nyhet er at det skal være til nytte eller glede for Grillkløveret, og det kan like gjerne være mat som en ting. Fjorårets nyhet var pledd. Vi har fra tidligere en egen eske som alle tingene våre ligger i, men esken ble for liten når pleddene skulle oppi. Så årets nyhet ble derfor poser til pleddene:
Fargene på posene er tilpasset fargen på pleddet til den enkelte (mitt pledd er grått, og de hadde dessverre ikke grå pose), men alle har i tillegg fått navnet sitt på posen. Og etter en liten brainstorming, sitter vi nå med mulige nye ting for flere år fremover, så det skal bli moro å se hva C finner på neste år 🙂
C og jeg gikk så på kjøkkenet for å klargjøre desserten. Det tok et kvarters tid, noe vi ikke synes var kjempelenge, så overraskelsen var stor da vi kom ut på terrassen og oppdaget at S og A var borte. Heldigvis hadde de ikke dratt så langt, de sto jaggu og stablet ved:
Snille jentene!
Årets dessert ble bestemt på et lite minimøte vi hadde tidligere i år. Jordbær og banan med smeltet sjokolade:
C hadde kjøpt med til både mørk og lys sjokolade, og det var virkelig godt! Men jeg tror vi skal gjøre noen justeringer til neste år, slik at konsistensen på sjokoladene blir litt mer samarbeidsvillig. Godt var det ihvertfall!
Av erfaring fra tidligere år, vet vi at vi ikke orker stort av godis etter en sånn matauk. Så vi satt igjen og småspiste jordbær, vi koste oss med mer av potetgullet og den hjemmelagede dip’en, og vi hadde en skål med ren melkesjokolade. Te ble tryllet frem i de fine koppene våre, og skravla gikk ut i de sene nattetimer:
Jeg fikk slukket lyset og lagt hodet på puta like før kl. 2 i natt, mett i magen og strålende fornøyd etter nok en vellykket Grillkløverkveld. Tusen takk, jenter, jeg gleder meg allerede til neste år!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Hverdagen er tilbake
Etter 4 uker med ferie, var det ikke med god lyst jeg troppet opp til kursstart om mandag. Det å stå opp tidlig er ikke noe problem, jeg står jo opp tidlig uansett. Men det å ikke kunne gjøre akkurat det man har lyst til, akkurat når man har lyst til det, er vel det som er verst å snu om på. Jeg skal ikke klage på lange dager, for det er jo ikke fulle arbeidsdager på kurset, men allikevel er det noe i meg som skriker etter mer ferie. Men nå er det 5 1/2 uke igjen av kurset, og så håper jeg på en praksisplass i 12 uker etterpå.
Som vanlig skjer det ikke stort når dette hjemmet er i hverdagsmodus. Men det er fler merkedager og “happenings” fremover, så det er heldigvis noe å se frem imot et godt stykke utover høsten. Det starter i morgen, da ei snuppe fyller 9 år, så fortsetter det med den årlige Grillkløverkvelden til lørdag, og neste uke fyller D 14 år (han blir fjortis!!! :p) og så er det Lapphundspesial på Biri, som jeg har fryktelig lyst til å dra på. Og sånn fortsetter det jevnt og trutt en stund fremover.
Dere da? Er dere ferdige med ferie, eller har dere slitt dere gjennom “sommeren” for å ta noen uker nå?
{minsignatur}
Del dette på:
