I påsken tipset innehaveren av Körsbärshöjden meg om en tur jeg kunne gå. Planen var å gå den runden 2. påskedag, men da fikk vi jo ordentlig dårlig vær, så da ble det tur i dag istedenfor. Her har jeg tegnet inn løypa Nairo og jeg gikk:

Klikk på bildet for å få det større 🙂 Jeg tegnet også inn piler, slik at dere ser hvilken retning vi har gått. En del av strekningen gikk vi både frem og tilbake (fra der vi krysset elven og helt opp i øvre venstre bildekant), mens resten ble en rundtur.

Starten gikk ved parkeringsplassen på nedsiden av Berby Herregård. Vi gikk opp mot selve gården, men svingte mot høyre ved låven og fulgte skogsveien innover. Til min store overraskelse lå det fler hus innover her, men ikke mange og veldig spredt. Ved en halvveis sammenrast låve skulle vi over en liten bro, og på andre siden skimtet jeg en liten gapahuk:

Det jeg ikke visste, var at det innover her også er et naturreservat, nemlig Folkå naturreservat.

Når jeg i etterkant har tittet på kartet, så har jeg vel strengt tatt ikke vært inne i reservatet, men siden infoskiltet sto der det gjorde, vil jeg tro jeg ihvertfall har gått litt inn i reservatet.

Like ved dette skiltet sto det en liten fiskebod, så Nairo og jeg tok oss en liten pause her. Nairo var tøff nok til å gå ut på den lille flytebrygga som lå der 🙂 Så skulle vi krysse elven, og her er broen vi skulle over:

Den så ikke helt stødig ut, og når jeg kjente løse planker under beina på vei over, var jeg ikke spesielt høy i hatten! Stri strøm og bred og kald elv under meg gjorde at jeg ikke hadde spesielt lyst til å ramle gjennom, og heldigvis gikk det bra.

Hele veien vi har fulgt i dag er en del av Kyststien. Da vi kom over broen, kunne vi velge å gå til venstre og tilbake til bilen, eller vi kunne gå til høyre for å ta en tur nedom Iddefjorden. Vi valgte høyre, og det er da den ekstra strekningen dere så på kartet øverst i innlegget.

Etter en stund fikk vi en liten lysning i skogen, og der dukket jaggu denne fjordarmen av Iddefjorden opp.

Jeg er ikke 100 % sikker, men jeg tror at de bygningene vi ser litt til venstre for midten av bildet må være Bakke. Er det noen lokalkjente som kan bekrefte eller avkrefte det?

Vi tuslet uansett videre mot grensa, og Nairo var, som vanlig, veldig glad for å være på tur:

Hopp og sprett og springe så fort han bare kan, da blir turen ikke bedre 🙂

Vi passerte også dette byggverket:

Bygget i bare treverk, og den var stor! Kunne se ut som en stor lekter eller noe, noen som vet? Men nå var den ikke brukandes til noe som helst, bortsett fra å skape undring for tilfeldig forbipasserende som ikke har mye greie på ting som tilhører like ved vann eller på vann 🙂

Vi snudde ihvertfall noen få hundre meter før vi kom til Svenskegrensa, og gikk den samme veien tilbake til der skiltene sto. Da fortsatte vi rett frem istedenfor å gå til venstre og tilbake den veien vi kom fra. Og etter en liten stund fant vi gapahuken vi hadde sett litt tidligere, så der tok vi selvsagt en pust i bakken. Olebu heter gapahuken 🙂

Gapahuken ligger helt inntil elvebredden med utsikt til et lite stryk, og Nairo fant selvsagt ut at dette var et perfekt sted for å prøve badetemperaturen!

Som vanlig ble det bare vassing på han, men jeg skal love dere at jeg holdt et godt tak i langlina, for strømmen var sterk! Og når han fant det for godt å komme på land igjen, fikk jeg kjenne på vanntemperaturen også, for riste seg, ja det skal man jo gjøre så nært folk som mulig 😉 Og så avsluttet han med å røske opp noen røtter fra bakken og riste de tørre for jord, også det så nært meg som mulig, så både han og jeg var fulle i sand og jord da vi gikk videre. Pøbelhund! 🙂

Vi tuslet videre, og møtte etter en stund en mann vi har hilst på før. Eileif og Nairo møtte han da Nairo var ganske så liten og veldig mye reddere enn han er i dag, og så møtte vi denne mannen på turen vi hadde til Stenen i november. Hadde en koselig prat med han, og Nairo brukte ikke et minutt engang på å gå fra å bjeffe på mannen til å virkelig ville hilse. Og det varmer et hundemammahjerte når folk som ikke ser Nairo daglig kommenterer at de ser stor forskjell på han! Det som gjorde det ekstra hyggelig, var at Nairo også fint klarte å sette seg ned og være rolig mens mannen og jeg pratet.

Vi sa hadet til mannen og tuslet videre, og så satt regnet inn. Heldigvis kom vi fort over nok en gapahuk, og denne var så ny at den ikke engang hadde fått et navn:

Men den var utrolig fin, og de hadde til og med lagt heller på gulvet inne i den! Litt liten var den kanskje, men stor nok til å ta en pust i bakken og spise en nistepakke i. Og utsikten gikk jo rett ned til elva.

Satt litt på trappa her, og når regnet roet seg, gikk vi tilbake til bilen. Turen tok i underkant av 3 timer inklusive pauser, og dessverre surret GPS’en underveis, så jeg fikk ikke noe nøyaktig antall kilometer, men jeg tror det var ca 7,5 km totalt. En fantastisk fin tur som jeg absolutt kommer til å gå fler ganger, men da dropper jeg den ekstra biten nordover etter at vi krysset brua, og da blir jo turen litt kortere også. Og en liten ryggsekk med litt å drikke og noe å tygge på er absolutt ikke feil på en sånn runde, men det tenkte jeg selvsagt ikke på i dag.

En herlig tur var det ihvertfall, og tusen takk for tipset, Körsbärshöjden!

{minsignatur}

Som nevnt i går, var planen i dag at Nairo og jeg skulle ut i skogen. Været var heldigvis nogenlunde på min side, med sol og skyfri himmel, men det blåste kaldt og jeg var glad jeg tok på meg ullundertøy og en buff som også fungerte som lue.

Hadde det ikke vært for at vi skal andre ting i ettermiddag, hadde jeg lagt ut på en lengre tur, men i dag ble det tur til gapahuken, et sted vi pleier å gå til en gang i ny og ne. Grusvei hele veien bortsett fra de siste 100 meterne inn til gapahuken. På bildet her kan dere også se tydelig at Nairo koste seg med tyggeringen han fikk i går, det ser ut som han har blod både i munnviken og på forlabbene 😉 (det blir tydeligere hvis dere klikker på bildet for en større versjon).

Utsikten fra gapahuken er vakker, og man ser langt når det er klarvær. Men jeg skulle fremdeles ønske at noen kunne kappet ned noen av trærne foran her, slik at man kunne se enda litt mer.

Noen hadde også bygget en “varde” av pinner like foran bålplassen. Sikkert noen unger som har kjedet seg noe veldig på tur 😉

Til min store overraskelse fungerte video-delen av kompaktkameraet mitt i dag, så jeg avslutter med en liten snutt av Nairo og hans kongler. Like før jeg filmet, hadde han en skikkelig springeraptus med kongler, dessverre ville han ikke gjenta det, men at han koser seg er det ingen tvil om 🙂