Litt om det meste
-
Hva gjør dere der ute?
En av tingene jeg falt for ved dette huset, var verandaen. God plass, utsikt både mot veien, innkjørselen, hagen og jordet, og halvparten har tak over seg. Jeg så for meg å sitte der ute både på varme sommerkvelder og kjøligere vår- og høstkvelder, i en god stol og med et pledd rundt meg hvis det ble litt kjølig. Hvor mange ganger har jeg gjort det på de snart 16 årene jeg har bodd her? Jo, omtrent like mange ganger som jeg har hatt besøk hvor vi har sittet der ute.
Så, spørsmålet mitt er derfor, uansett om dere har en veranda:
Bildet er tatt av Gretta Blankenship fra Pixabay
en balkong:
Bildet er tatt av Free-Photos fra Pixabay
en platting, en altan, en krakk under et tre i hagen, ja uansett hva slags uteplass dere enn har:
Hva gjør dere der ute???
Sitter dere bare å glaner (og skrur av tankene på en eller annen måte)? Titter dere på en eller annen skjerm (mobil, nettbrett, laptop, tv)? Har dere håndarbeid med dere ut? Skravler dere med de dere bor sammen med? Går dere inn for å sole dere? Hva gjør dere?
For jeg synes det er så inderlig kjedelig å bare sitte der ute at jeg gidder rett og slett ikke. Jeg har ikke tålmodighet til å bare sitte der. Og siden jeg synes det er så kjedelig, har jeg heller ikke investert i gode hagemøbler. Ja, stolene er gode nok å sitte i, men ikke like gode som sofaen eller kontorstolen inne. Og da foretrekker jeg å se på mobil, nettbrett, pc og tv inne.
Samtidig går jeg glipp av de deilige sommerkveldene ute på verandaen som jeg hver eneste vinter drømmer om, for i hodet mitt ser det jo så koselig ut. I-landsproblem og luksusproblem, jeg vet, men fortell meg hva DU gjør når du sitter ute!!!
Del dette på:
-
Isesjøstien og litt shopping
Først og fremst: det går bra med Nairo. Har får tablettkuren sin, og ingen symptomer har kommet tilbake 🙂
Tidligere i uka spurte jeg Raymond om han ville være med på en gå-sakte-tur i går. Siden han hadde vakt, måtte det bli en tur som var nært nok jobb for han, og han foreslo en liten cachetur på 5 cacher pluss 1 til langs Isesjøstien i Sarpsborg. Som tenkt, så gjort!
Jeg dro tidlig hjemmefra i håp om å rekke noen cacher først, og det gjorde jeg. Først en ved en undergang, så en ved en butikk og så en ved en idrettshall. Så kjørte jeg til avtalt møtested, og rakk jaggu en der også, som jeg visste Raymond hadde tatt tidligere. Raymond hadde funnet en annen parkeringsplass, så vi kjørte bilene dit og startet turen ved dette infoskiltet:
Vi tok ikke den lille trailen på 5 cacher i stigende rekkefølge siden vi skulle utenom den for å ta den ekstra cachen. Så etter å ha tatt #1, 2 og 5 fulgte vi veien gjennom deler av golfbanen et stykke, og da fikk vi denne utsikten:
Raymond var helt klar over ståa med leggen min, så det gikk ikke fort i går. Og av og til en en benk veldig kjærkomment:
Etter å ha tatt den ekstra cachen, stakk vi utom en rasteplass like ved. Jeg er rimelig sikker på at jeg har vært der før, men jeg kan ikke huske dette artige skiltet:
Obligatorisk selfie ved spesiell stein:
Og litt av utsikten fra rasteplassen (som også hadde egen grill, dere ser den såvidt til høyre for meg i bildet over):
Så avsluttet vi med #4 og 3, og tilbake ved bilene fant vi ut at vi hadde brukt 2 timer på ca 7 km i veldig lettgått terreng, jeg anslår at det er omtrent en halvtime mer enn hva som hadde vært normalt. Men det var en fin tur, og det var utrolig koselig å ha cacheselskap igjen! Jeg droppet å ta flere cacher, så det ble med 10 funn.
Satt kursen hjemover. Stakk innom Tistasenteret da det var et par ting jeg ville se etter. Som nevnt tidligere trenger jeg et par sandaler som ikke ødelegger føtter og tær og som jeg kan bruke på jobb. Fant ingenting på hverken Shoeday eller Eurosko, men fant et par “fritidssandaler” på Shoeday som jeg ikke kjøpte, men som jeg bestilte på klikk og hent da jeg kom hjem (tilbud). Så skulle jeg ha noe de på Vita sa i forrige uke at de skulle få inn denne uka, men det hadde ikke skjedd. Videre til Ark der jeg visste det var salg på en haug med pocketbøker. Jeg har egentlig nok bøker til resten av året, men jeg klarte ikke dy meg, det ble med 4 hjem 😉 (bilde kommer straks). Siste stopp på senteret var bYoung, der jeg gikk rimelig nøye gjennom hele butikken, men til tross for at jeg synes de viser frem så mye fint på sine sosiale medier, fant jeg ingenting jeg engang hadde lyst til å prøve.
Jeg ville ha med meg sushi hjem til middag, så jeg dro til Sakura sushi. Kom knapt på innsiden av døra før jeg ble hilst velkommen av de alltid så hyggelige folkene, og i likhet med når jeg ringer og bestiller, så fikk jeg høre: “Du skal vel ha det vanlige?”. Det er utrolig hyggelig at de kjenner meg igjen og vet hva jeg vil ha, men det er også en aldri så liten smule pinlig 😉 Men ja, jeg skulle ha det vanlige, og jeg tok turen ut i gågata imens jeg ventet på maten. Det var Haldendagen i går, så det var liv og røre i både gata og i parken (og skremmende mange folk som ikke brukte munnbind og ikke overholdt 1-meteren…). Da jeg kom opp til Strikkeholdeplassen, oppdaget jeg at de hadde salg på en del garn, så tre nøster ble med hjem:
(legg merke til linselusa!)
De tre nøstene har jeg tenkt å strikke ansiktskluter av.
Usikker på om jeg kommer til å skjønne noe av Hawking-boka, men jeg gjør et forsøk. Cilkas reise gleder jeg meg til, den er fortsettelsen på Tatovøren i Auschwitz. Datter savnet ble med fordi den virket som noe helt annet enn de typene bøker jeg har lest litt for mye av i det siste (lettleste, klisjéaktige bøker), og Forventning var på Ark-venn-rabatt.I dag er det en helt normal sløve-søndag. Gikk en liten luftetur med Nairo før kl. 7 i morges for å slippe unna varmen, men det har luftet bra i dag så det ble ikke så varmt som fryktet. Har puslet litt hjemme, begynt på flere kommende blogginnlegg, vasket noen maskiner med klær og ellers bare tatt livet helt med ro. Akkurat sånn jeg vil ha det 🙂
Del dette på:
-
Man blir jo bekymret
Jeg har aldri hatt gammel hund før. Arkas ble nesten 11 år, men han oppførte seg aldri som en gammel hund og det var aldri noe alvorlig galt med han. Det eneste jeg kan huske, var at han hadde tørre albuer nesten hele livet, og det er ikke spesielt farlig.
Nairo er fremdeles veldig ung til å være 10 1/2 år, men samtidig merker vi at han begynner å bli gammel. Vil ikke leke like lenge om gangen, blir gjerne med på turer men synes det er mer ok å slappe av nå enn det han gjorde før. Litt mer “gretten gammel gubbe”, kjefter på det meste 😉
Om helgen oppdaget vi at han plutselig brukte lang tid på å tisse, og etter å titte etter så nøye vi klarte, kunne det se ut som om det kom mindre ut om gangen. Han drakk ikke noe mer enn normalt (han drikker jo mer nå i varmen enn ellers, men ikke unormalt mye), han kviet seg ikke for å tisse og vi kunne ikke se noe galt. Dette fortsatte gjennom hele helgen, men begynte å gå tilbake til normalen på søndag kveld. Allikevel ringte jeg veterinæren på mandag, og fikk time i går. Mandag ettermiddag dro jeg nedom veterinæren og hentet utstyr til urinprøvetaking.
I går morges var det tid for å ta urinprøven, og jeg trodde det skulle gå smertefritt, det er jo tross alt en hannhund vi har :p Det viste seg at Nairo var møkkredd for begeret, så det ble litt mer komplisert enn jeg håpet. Men jeg fikk tak i noen dråper, og etter å ha vært noen timer på jobb dro jeg hjem og hentet både Nairo og prøven.
I disse koronatider foregår mye ute i friluft, også den første samtalen med veterinæren. Så ventet Nairo og jeg ute imens de tittet på prøven, og det viste seg at det var utslag på både blod og infeksjon. Da var det inn på undersøkelsesrommet og en fysisk gjennomgang. Nairo gjorde (som vanlig) sitt for å gjøre seg like flat som bordet og samtidig riste som et aspeløv, men med felles innsats fikk veterinæren kjent på det hun ville kjenne på. Ikke noe tegn til noe galt i mageregionen, men en sjekk bak avslørte at han har forstørret prostata. Visstnok ikke noe farlig for hunder, men bør behandles med tablettkur. Og for første gang fikk jeg se Nairo logre hos veterinæren, han ble SÅ glad da hun var ferdig der bak!
Vi ble enige om at de skulle dyrke urinprøven, og så ta neste avgjørelse utifra hva den viste. Det ville ta et døgn, så det var bare for meg å smøre meg med tålmodighet og vente til i dag. Gleden var stor da hun ringte i dag og sa at det ikke hadde vokst noe frem i den dyrkingen!
Vi vet jo fremdeles ikke hvorfor han hadde disse symptomene om helgen, men siden han nå stort sett er tilbake til normalen, ble vi enige om følgende: han får kur for prostataen. Kommer symptomene tilbake, bærer det rett inn for neddoping og undersøkelser med røntgen og ultralyd. Kommer ikke symptomene tilbake, vil vi allikevel vurdere de samme undersøkelsene til høsten, mest for å være på den sikre siden.
Man blir jo bekymret for disse firbeinte, og det å ha en gammel hund er såpass nytt og ukjent for meg at jeg kanskje bekymrer meg for mye. Men jeg ville ikke klart å tilgi meg selv hvis jeg overså noe åpenbart, og som kunne vært fikset uten problemer. For selv om jeg aldri vil miste han, så vil jeg heller ikke at han ikke skal ha et godt liv. Jeg vet at alle som har eller har hatt hund kan relatere til det jeg tenker og føler, så jeg vet at jeg ikke er alene. Samtidig er det ingen som har hatt min Nairo, og det gjør at jeg føler meg litt alene allikevel.
Del dette på:
-
En lørdag i hagen
Hverken Eileif eller jeg er noe glad i hagearbeid, men av og til er det ting man bare må gjøre. Derfor tok vi oss selv i nakken i går (egentlig var det vel jeg som billedlig talt tok Eileif i nakken, men han var heldigvis samarbeidsvillig 😉 ) og fikk gjort noen høyst nødvendige ting og bittelitt av ting jeg ville ha gjort.
Jeg tok en hel haug med før- og etter-bilder, men det ble veldig vanskelig å se hva som var blitt gjort, så jeg tar bare med fra to steder.
Det første vi gjorde, var å kappe ned en haug med greiner som hang ned i innkjørselen og noen som hindret sikt ut på veien. Her et før-bilde fra helt oppe ved veien:
Jeg tok en runde med saga her i fjor også, men greiner vokser, så det måtte gjøres mer.
Sånn så det ut etterpå:
Kanskje ikke så lett å se hva som har blitt gjort, men greinene som hang ned på søppelbøttene er borte, greina som hang ned til venstre for garasjetaket er borte (på det første bildet dekket den for deler av bjørkestammen helt inntil garasjen), pluss en haug med flere døde og små greiner.
Jeg oppdaget at vi har et “pinnsvin” i hagen:
Skulle så ønske det var ekte! <3
Etter å ha sagt ned flere greiner nedover innkjørselen, var det å sette igang med hagens fiende nummer 1: lupinene. Jeg hater altså det ugresset så intenst, og jeg vet det er sabla vanskelig å bli kvitt de. Og siden vi ikke har mulighet til å grave opp hele hagen og fjerne alt av røtter, er det nest beste å rykke opp så mye som mulig før de rekker å frø seg. I tillegg var det noen kommende trær vi ville bli kvitt. Sånn så det ut mot inngangsdøra før vi satt igang:
Og sånn så det ut etterpå:
Jada, vi må røske lupiner gjennom hele sommeren, og vi tok en god del mer enn hva som synes på bildet Men som dere kanskje ser, så tok vi noen blivende trær sånn ca midt i bildet, og helt til høyre, bak hundekjeksen omtrent, fjernet vi en busk som var mer død enn levende.
Det var ikke mange timene vi holdt på, vi har noen kropper vi må ta hensyn til også, men jeg er fornøyd med det vi fikk gjort.
Eileif disket opp med grillings til middag:
Og Nairo lurer veldig på om ikke han kan få noe grillmat også:
(nei, han fikk ikke noen ting)
I mange år har Nairo prøvd å få oppmerksomhet fra oss ved å løpe etter oss imens vi går gjennom et rom, for så å stikke hodet mellom beina våre. Treffer han skikkelig “galt”, gjør det at knærne våre “knekker” og vi holder på å ramle. Fortsetter vi å gå fremover, går han fremover sammen med oss, og jeg synes dette er så søtt, så han får jo oppmerksomhet hver eneste gang. Jeg tror faktisk det er lettere for dyra å trene oss enn vi synes det er å trene de enkelte ganger 😉
Sånn ser det ut når jeg stopper opp for å gi han den oppmerksomheten han vil ha <3
Det har vært ille varmt her i det siste, og Nairo er ikke det minste glad i den varmen (ikke jeg heller, for den saks skyld). Vi har verandadøra åpen omtrent hele dagen og takvifta i stua går fra vi står opp til vi legger oss. Men Nairo er ikke noe glad i å være på verandaen alene, så tidlig i formiddag, etter å ha gått en tur med han i morges, ble jeg med han ut på verandaen. Vi synes begge det var deilig med litt luft i pelsen/håret, og han la seg til og med ned for å kose litt:
Okay, han ser gigantisk ut på dette bildet. Det er vinkelen sin skyld, og at han burde gå ned et par kilo.
Og okay, han har ennå ikke fått sitt årlige bad i badekaret. Jeg kvier meg for å gjøre det siden han hater det, men det er lett å se på bildet at det trengs.
Men poenget med bildet var å vise at han faktisk kan ligge inntil og ta livet med ro innimellom, men tennisballen må med 😉Del dette på:
-
Sommerklipp
Nå klipper jeg meg stort sett bare én gang i året (må bli flinkere og ta det to ganger i året!), så jeg kan vel egentlig ikke si at dette er sommerklippen. Men nå er det sommer og jeg har vært hos frisøren i dag, så litt sommerklipp er det 😉
Her et bilde fra i går kveld, nyvasket og vått hår:
Permanenten henger igjen i de ytterste cm, men det er slitt og tørt. Jeg ville ha av alt som var slitt og tørt, men jeg ville ikke klippe alt i samme lengde ennå, da hadde det blitt veldig kort. Og etter først å ha blitt enige om hvordan jeg skulle ha det, for så at jeg ombestemte meg (og frisøren, som jeg har kjent i veeeeldig mange år, bare ler av meg), så ble det sånn:
Kanskje ikke best sammenligning siden håret er gjennomgredd og tørt på det nederste bildet, men dere ser jo på lengden hvor mye som ble tatt. Og jeg får fortsatt satt opp alt i hestehale, noe som er livsviktig for meg i sommervarmen.
Så nei, ikke noen store utskeielser denne gangen, jeg tror jeg gjorde nok sprell med håret for en stund når jeg først klippet det kort og så tok permanent 😉
Del dette på:
-
Mai 2021
Månedens høydepunkt:
Å gå på tur på Ulveholtet sammen med gutta mine:
Og at forglemmegeien har kommet:
Månedens bok:
Det lille pianohuset av Erica James:
Starten på boka var tung, da det var altfor mange navn å holde styr på. Når én person i tillegg blir omtalt med to forskjellige navn, ble det enda mer komplisert. Men det gikk seg til etter hvert, og dette er en lun bok om hverdagen til en familie på et lite sted, og hvordan dynamikken i familien endrer seg utifra hvilke personer som er til stede eller ikke til stede.
Lettlest, litt klisjéaktig, litt for lang.
Terningkast 3.Månedens Nairo:
Lille vakre som gir begge og vinker:
Se på de vakre fanene på forbeina hans! <3
Månedens geocaching:
Jeg storkoste meg den dagen jeg var på Jeløy og cachet alene:
Okay, jeg hadde kost meg mer med selskap, men den ellers så negative jeg prøver å se det positive så ofte jeg kan.
Månedens strikketøy:
Jeg trodde ikke jeg hadde strikket stort i mai i det hele tatt, men når jeg tok dette bildet i går og sammenlignet med forrige måneds bilde, ble jeg ordentlig overrasket. Alt på dette bildet pluss noen få pinner til har jeg strikket i mai:
Har “bare” 21 riller igjen, så er det trådfesting og så ferdig. Og da tror jeg at jeg begynner på et skjørt til meg selv.
Månedens naturbilde:
Drar tilbake til Jeløy en gang til, jeg:
I morgen begynner sommeren, og det er under 5 uker til jeg går i ferie. Hurra!
Del dette på:
-
Kjøkøy i går, vedlikehold i dag
Jeg dro like godt tilbake til Kjøkøy i går, målet var å gjøre meg ferdig med de 8 cachene jeg hadde igjen der. Jeg startet med den på marinaen som jeg ikke fikk tatt forrige helg, i går var jeg heldig og kom idet noen dro og før noen nye fikk lagt til med båtene sine.
Så var det opp til parkeringen for de siste 7 i trailen som jeg ikke orket å ta for en uke siden. Det var varmt, så jeg var glad mesteparten av turen gikk i skogen:
Fine stier og lettgått terreng, egentlig hadde jeg nok fint klart denne lille runden forrige helg, men men.
Cachene gikk stort sett greit å finne, og litt over halvveis fikk jeg utsikt til sjøen også:
Ikke så mange båter på bildet, men det var mye trafikk og det forstår jeg godt med tanke på sommerværet som kom nå helt på tampen av våren.
Mer utsikt:
Så var det bare å gå noen hundre meter tilbake samme vei, før de siste cachene ble funnet og jeg kom meg inn i bilen.
Jeg hadde planer om å ta noen cacher til i går, men etter å ha kjørt både hit og dit uten å finne gode parkeringsplasser, var det bare å gi opp og komme seg hjem.
Like varmt i dag, så det var aldri meningen at Nairo skulle få noen langtur. Så i formiddag tok jeg med han i bilen og kjørte til en av grensecachene mine som trengte vedlikehold, fikk byttet ut boks og logg, og så stoppet vi ved Elgåfossen på vei hjemover. Der var det mange biler, så det ble litt tusling langs veien så han fikk lest noen nye aviser. Mye pesing var det på han, så det var helt greit å komme hjem og inn i skyggen.
Av annet vedlikehold i dag, så har jeg fått vasket flere maskiner med klær, og jeg har byttet ut skoletter med sandaler i yttergangen og olabukser med skjørt på klesstativet. Jeg ser at de sorte sandalene mine antagelig ikke holder hele sommeren, så jeg må ta jobben med å prøve å finne noen fine sandaler som er gode å gå i OG som har strikk foran over tærne OG som ikke har høy hæl med ikke er helt flate (til bruk på jobb). Det er ikke den letteste jobben jeg gjør, så kom gjerne med tips!
Del dette på:
-
Jubileumsnegler
Av og til skulle jeg ønske det var mer vanlig å bruke bindestrek i norske ord, for det ser sannelig bedre ut med jubileums-negler enn jubileumsnegler 😉 Men, uansett! Gamle negler måtte bort i dag:
I lang tid har jeg vært ekstremt dårlig til å smøre inn neglbånd og fingertupper med olje, jeg ser jeg må bli flinkere til det…
Om ikke lenge har Eileif og jeg bryllupsdag. Fargene i bryllupet gikk i burgunder og sølv, og derfor ville jeg ha de fargene på neglene denne gangen (selv om jeg ikke hadde de fargene på selve bryllupsdagen, da hadde jeg french tip). Så det eneste jeg sa til Maria var burgunder, sølv og et hjerte eller noe sånt, og da ble de slik:
Hjerte på ringfinger, sølvstrek på langfinger og svakt sølvglitter på tommel, pekefinger og lillefinger. Er ikke dette romlemantisk, så vet jaggu ikke jeg 😉 Men fornøyd er jeg!
Del dette på:
-
Ikke ferdig med Kjøkøy ennå
For litt over 3 år siden var jeg på Kjøkøy for første gang, da var det fellestur i regi av Geocaching Østfold. Den gangen gjorde jeg meg ferdig med cachene sør på øya, men jeg lot de i nord bli liggende. Jeg har flere ganger tenkt å gjøre de grønne symbolene om til fine smilefjes på cachekartet mitt, og i går trosset jeg en heller laber værmelding og dro dit. Det har kommet en lab-runde sør på øya, så jeg startet med den og tilhørende bonus, og jeg fikk sett masse nydelig natur og spennende løpegraver. Se bare på denne utsikten:
Åh, dette fascinerende havet <3
Fant en liten klynge kommende markjordbær:
Og storkoste meg med å gå midt i historien:
Selv om været ikke var av det aller beste, så slapp jeg unna de verste regnbygene, og da er jeg blid:
Jeg fikk til og med noen glimt av sol innimellom!
Jeg kom aldri over noen bygninger på denne runden, egentlig stort sett bare kanonstillinger og løpegraver. Pluss denne tingen, som kanskje kan beskrives som bygning?
Og mer utsikt:
På ett tidspunkt hadde det vært enklest å komme meg videre ved å bare gå over en løpegrav. Det er ikke mer enn et langt steg over (for meg med mine korte bein), men høydeskrekken slo inn og jeg klarte rett og slett ikke, selv om jeg sto i 10 minutters tid og prøvde å kvinne meg opp. Hadde jeg hatt et tre eller ei hånd å holde i på andre siden, hadde det vært easy peasy. Men da ble det en liten omvei på meg istedenfor.
Det var ikke lange runden å gå, men etter å ha tatt lab’ene og bonusen, kjente jeg at leggen ikke var særlig samarbeidsvillig. Så jeg droppet cachene nord på øya, og gikk for noen park & grabs og små avstikkere istedenfor, så jeg skulle få noen flere funn. Den første var en tradisjonell ved en marina som jeg antagelig var 10 cm unna, men det lå en båt fortøyd altfor nærme til at jeg kunne lete ordentlig. Så var det en mystery med D 3,5 som jeg har løst helt alene. Ikke så rent lite stolt av det! 😉 Den neste var en tradisjonell som fikk meg til å le skikkelig, det er ikke ofte dét skjer 😀 Så var det en enkel multi med litt skråning å forsere for å komme til boksen, og til sist en veldig enkel tradisjonell. 10 funn på en grå dag, men med mye historie og herlig utsikt. Da gjør det ikke så mye at jeg ikke ble ferdig med Kjøkøy, tar nok ikke så lang tid før jeg drar tilbake.
Del dette på:
-
17. mai 2021
Hadde vi visst for et år siden at vi skulle få nok en 17. mai med korona-restriksjoner, tror jeg vi alle hadde klikket litt. Men nå er korona-17. mai #2 snart over, og jeg håper dere alle har fått feiret litt.
Eileifs 17. mai har vært som en helt vanlig dag, han har vært på jobb.
Min 17. mai startet som en helt vanlig fridag, med sløving foran pc’en og en aldri så liten tur ut med Nairo i styrtregnet. Jeg fulgte med på NRKs sending, og fikk med meg det meste fra slottsplassen, og jeg ble så rørt når hele Norge sang Ja, vi elsker sammen med kongefamilien at jeg ikke helt klarte å synge selv:
En time før jeg måtte sette meg i bilen, satt jeg igang med å få på meg festdrakten. Jeg begynner å få litt mer teken på det, men jeg må uansett beregne god tid. Og så dro jeg i retning hytta og mamma, men aller først ville jeg finne en cache. Det kom en ny cache i byen for ikke mange dagene siden, men i går fikk jeg greie på at den ikke var lurt å gå til i penklær. Jeg har jo spart noen i en trail som blant annet går langs veien jeg kjører hver dag, og vurderte den lengst hjemmefra. Men så slo det meg plutselig at en litt nærmere hjemme kanskje var plassert sånn at jeg kunne stå tørt og logge, og sånn ble det heldigvis:
Stoppet på stranda og tok et bilde da jeg kom ut i Svalerødkilen; er det noe rart at jeg synes dette er den vakreste plassen på jord?
Mamma er fullvaksinert og jeg er ikke i risikogruppen, så i dag fikk vi gitt hverandre den første klemmen siden før mars i fjor. Det var godt, det! <3
Og så var det klart for den sedvanlige maten. Jeg tok bilde før all maten var på bordet:
Så i tillegg til dette var det hjemmelagede karbonader med stekt løk, det var loff, røkelaks og spekeskinke. Jeg ble stapp mett som vanlig, og jeg fikk med meg restene hjem, også som vanlig.
I likhet med i fjor, så har vår 17. mai i år egentlig ikke vært noe annerledes enn sånn vi pleier å feire. Sånn bortsett fra at det ikke ble noen klemming i fjor, da. Og jeg må si at jeg er glad for at ihvertfall én dag oppfører seg som normalt for oss.
Del dette på:
