Litt om det meste
-
9 år med Nairo
I dag er det 9 år siden vi dro til Malung i Sverige og hentet hjem denne lille pelsdotten:
Januar 2011 Han lærte seg tidlig å vinke:
Januar 2012 Faktisk fikk jeg en gang tilsnakk fra ei fremmed dame i byen som påsto at Nairo måtte ha stått ekstremt mye alene ute i kjetting siden han gikk opp på to bein og vinket, han som så å si aldri har stått ute alene i hele sitt liv. Besserwisser-kjerring som skulle hatt så øra flagra!
Han har fått smake milkshake:
Januar 2013 Vi har tatt noen dårlige selfier:
Januar 2014 Og Nairo har ødelagt utallige snøhauger:
Januar 2015 Herlighet, så mye snø vi hadde da!
Jeg har tatt flere bilder av Eileif og Nairo som har blitt noen av mine favorittbilder:
Januar 2016 Vi har vært på massevis av turer, både korte og lange:
Januar 2017 Vi har opplevd både soloppganger, solnedganger og lav vintersol:
Januar 2018 Og i fjor opplevde vi vår største krise sammen, da Nairo hadde smerter i ukesvis:
Januar 2019 Da jeg skrev tilsvarende innlegg i fjor, var jeg oppriktig redd for at vi kom til å miste han. Kort tid etterpå forsvant smertene han hadde hatt i brystbeinet og vi fikk tatt røntgen og bekreftet forkalkninger i hofta. Selvsagt ikke en god beskjed, men fasit et år senere er at han har det veldig fint. Han fikk tilskudd i form av olje (omega-3 og glukosamin) en god stund etterpå, men det stoppet vi med da han sluttet å spise. Og pr i dag ser det ikke ut som han trenger det. Ingen halting eller stivhet i det hele tatt, uansett om han har gått langt eller om han har ligget lenge. Det eneste lille jeg av og til kan merke det på, er at han velger å legge seg når han venter på noe, istedenfor å sitte eller stå. Ellers er han seg selv, bortsett fra at han er en sur, “gammel” gubbe i større grad enn han var da han var yngre. Alt skal kjeftes på. Og jo, han har også blitt ekstremt matglad, noe han aldri har vært. For første gang i livet må jeg passe på at hunden min ikke blir overvektig, og det er uvant! Derfor gikk vi for en stund siden over på seniorfôr, og det fungerer bra.
Januar 2020 Jeg har aldri trodd at Nairo kommer til å bli en gammel hund, men fortsetter det sånn som det er nå, tror og håper jeg vi får ha han hos oss en god stund til. For helt ærlig, selv om kalenderen sier at det er 9 år siden vi hentet han, så føles det bare som her om dagen <3
Del dette på:
-
Kos med lillemor
Den opprinnelige planen i går var at Eileif, Nairo og jeg skulle ta vedlikehold på en av mine cacher på Aspedammen. Utover det skulle dagen tilbringes sånn som jeg helst tilbringer søndager: ta livet med ro hjemme. Men tidligere i uka ble det bestemt at vi skulle besøke lillemor med foreldre, og ikke 1000 ville hester kunne holde meg unna! Dermed ble det tur, så et raskt besøk hos mamma for å hente lapskaus (namnam!), og så: barnebarn-kos! Hun sov godt da vi kom, og jeg satt en halvtime ved siden av vugga og bare strøk på henne:
Jeg skal ikke påstå at jeg er vant med babyer, tvert imot. Egentlig synes jeg det er tryggest å sitte komfortabelt og få så små barn plassert i armene mine, da er det liksom ikke stort jeg kan gjøre galt selv. Men ærlig talt, det var bare å gi meg selv en stille pep-talk, og dermed var hun i armene mine <3
Helt sikkert O Sole Mio-som synges, alle babyer synger O Sole Mio :p
Slutt med fotograferingen!
Litt motvillig ga jeg henne videre til den stolte farfaren:
Og han fikk et smil!
For nei, det er ikke mageknip eller noe som helst sånt, det er et smil! 😀
Eileif fikk gitt henne mat, og selv om det er mange år siden han har hatt noe med babyer å gjøre, så falt det så naturlig for han, og det var så fint å se farfar og barnebarn sammen <3
Del dette på:
-
Høysand og Kvastebyen
Søndag for en uke siden dro Raymond og Lisa til Høysand for å cache, jeg var ikke med. I går skulle vi ut på tur sammen, og de ville gjøre seg ferdig i Høysand. Ikke meg imot siden jeg stort sett ikke har cachet der i det hele tatt. Og de var så snille at de stoppet på de jeg ikke hadde tatt!
Store deler av dagen var vi i nærheten av havet, og er det noe jeg aldri blir lei, så er det å være i nærheten av havet:
Klare for tur var vi!
Jeg er dårlig på å titte ordentlig på kartet på forhånd når vi tre er på tur, jeg vet at de har kontroll. Derfor var jeg usikker på hvor mye gåing det skulle bli og dermed også på hvordan diverse vondter i kroppen min skulle oppføre seg. Det ble over 9 km gåing, og de verste vondtene holdt seg unna! Hurra! Beina føltes som bly, en opplevelse jeg stort sett bare har hatt på veldig lange gåturer ellers, så jeg vet ikke helt hvorfor det dukket opp i går.
Vi gikk forbi en campingplass med tilhørende aktivitetssenter, blant annet minigolf:
Jeg kan ikke huske sist jeg spilte minigolf, kanskje man skulle tatt en tur hit til sommeren?
Lisa har beholdt barnet i seg på en utmerket måte, og da hun oppdaget et hull i rota på et trevelt, måtte hun bare prøve å krype gjennom:
Det som ikke kommer godt fram på bildet, er formen dette hullet hadde. La meg si det sånn at det lignet noe bare menn har :p
Sola dukket opp utover formiddagen, og selv om bildene lyver litt og gjør det mer gyllent enn det var, så var det utrolig vakkert:
I Kvastebyen gikk vi for noen cacher Raymond allerede hadde tatt. Da tar han seg tid til å være fotograf:
Når man liker å ligge på stranda på sommeren, liker man kanskje å ligge på stranda på vinteren også? :p
Ble vel litt kjølig, vel 😉
Igjen: se så vakkert!
Og så avslutter jeg med enda et bilde av vakker natur:
Hadde forventet 14-16 funn i går, det ble 28! Nå tror jeg ikke det blir noe mer caching i januar, men januar har gitt meg 91 funn (inklusive noen locationless adventure lab-cacher), så det er jeg veldig fornøyd med.
Del dette på:
-
Årets første neglbytte
Nå var det på høy tid for noen nye negler. De gamle har jeg hatt siden uka før jul, og selv om det bare er 4 1/2 uke siden, så føles det så lenge siden. Men de har virkelig fått kjørt seg, og så ikke pene ut lenger:
Og her har jeg tatt bilde av den peneste hånda…
Jeg ante ikke hva jeg ville ha denne gangen, så jeg sa at det var fritt frem så lenge hun ikke tok noe gult. Og gult ble det ikke:
Foto: Neglrommet Grønn cat eye på tre negler på hver hånd (som ser ut som nordlys i mine øyne <3 ), grønt blomstermønster i chrome på to. Kjempestilig! Og det er nettopp sånne negler som gjør at jeg synes det er så morsomt å gi henne frie tøyler, for jeg aner jo ikke at sånt går an (cat eye har jeg hatt i sort før), og dermed er det lettere for meg å få ideer til en annen gang.
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: bor du i nærheten av Halden og vil fikse neglene dine, bestill time hos Neglrommet/Slow Down Spa & Velværesenter <- linker til begge Facebook-sidene. Jeg har gått dit i halvannet år nå, så jeg trenger vel ikke utbrodere noe mer for å forklare hvor fornøyd jeg er.
Del dette på:
-
10+366+4000
Helt siden tirsdag har jeg sett dette på profilsiden min:
Og det har altså vært så utrolig deilig! Jeg har i halvannet år sett frem til å logge nummer 4000, men å komme opp i 3999 var ekstremt tilfredsstillende, fordi da visste jeg at målet var nådd.
Jeg spurte mamma om hun kunne bake sjokoladekake for meg, og det kunne hun, så den hentet jeg etter jobb om fredag. Og fredag kveld ble det pynting av kaka:
Kaka var større enn på bildet, for jeg har klippet bort en TB-kode som jeg skrev nederst. Den er jeg ikke interessert i å ha bilde av liggende ute på det store internettet. Og la meg være den første til å si: mine evner som kakepynter med nonstop var dårligere enn jeg hadde trodd på forhånd. Fint om dere ikke ler av meg. Takk.
Da jeg sendte eventet til publisering, skrev jeg at alternativ eventplass ved oversvømmelse ville være på parkeringen. Det fikk jeg ikke lov til å ha i teksten, og det er greit nok. Da jeg kom frem til eventplassen en halvtimes tid før start, var to cachevenner allerede på plass, og de lurte på om det var en alternativ vei inn til eventplassen, for stien var oversvømt. Typisk. Prøvde i 20 minutter å komme meg inn for å legge ut en announcement i eventet, men fikk bare dekning på Edge (4G var totalt fraværende), og dermed fikk jeg ikke lagt ut noe som helst, dessverre.
Og dermed var dette den utsikten vi fikk til fossen i går:
Uansett; jeg hadde ikke ventet noe storinnrykk. Jeg ville bare feire trippeljubileet mitt med et event (for det finnes en challenge hvor du må ha forskjellige cachetyper på 5 av milepælene dine, noe jeg nå har oppnådd), og jeg håpet det ville dukke opp et par-tre folk. Men det ramlet inn mennesker fra før eventstart og helt til 10 minutter før slutt, og det var så hyggelig! 16 nick i loggboka, hvorav flere team-nick, så vi var ihvertfall 20 personer. Og helt seriøst: jeg er SÅ takknemlig! For at folk tar seg tid til å dra til et, for de, totalt ubetydelig lite event langt borte fra sivilisasjonen helt i sørenden av Halden. Jeg er SÅ takknemlig for at de ville feire sammen med meg. Og jeg er SÅ takknemlig for det miljøet jeg er del av, som, sånn som jeg ser det og opplever det, stiller opp, støtter, hjelper og heier på hverandre. Jeg må ærlig si at jeg er litt satt ut, men jeg håper de som kom i går forstår hvor mye det betydde for meg.
Jeg fikk publisert en cache ved eventslutt, så imens folket dro for å finne den, ble jeg stående igjen på parkeringsplassen, bare for å fordøye litt. Kom i snakk med flere som hadde tenkt å gå inn til fossen, og fikk sagt ifra til de at det var klin umulig. Noen få cachere kom tilbake, og vi ble stående litt og skravle før vi dro hvert til vårt. Men det stopper ikke helt der…
Jeg kom meg hjem, hentet ved og fikk fyrt opp, fikk laget meg en kopp te og skiftet til kosebuksa og hoodien, så ringte Lisa meg. “Skal du være med på FTF-jakt på toppen av Elgåfossen?”, spurte hun. Jammen i alle dager, tenkte jeg, det er jo jeg som akkurat har lagt ut en cache der som du allerede har logget og jeg kan jo ikke logge mitt eget utlegg, men det eneste jeg klarte å si var “Hæ?”. Joda, det hadde akkurat blitt publisert enda en cache på toppen av fossen, så jeg sa ja til å være med. FTF-mulighet, jo! Imens jeg fikk dratt på meg noe klær på utsiden av inneklærne, hørte jeg en bil tute idet den kjørte forbi, så jeg mistenkte det var noen før oss i løypa. Men jeg gikk til toppen av innkjørselen for å vente på Lisa og rakk hverken å overføre cachen til GPS’en eller å lagre den på mobilen før hun var på plass. På vei til riktig parkeringsplass hørte vi med tre cachevenner om de var på vei, to av de sa nei, så vi mistenkte den tredje. Men da vi kom til parkeringsplassen var det ingen der, så da vet jeg ikke hvem som tutet.
Dårlig dekning gjorde at vi gikk litt på måfå først, men heldigvis tok det ikke lang tid før Lisa hadde god nok dekning til å både se hint og spoilerbilde, og da tok det ikke lang tid før vi fant cachen, og vi var først! Så utrolig moro å få en FTF på jubileumsdagen min, totalt ikke planlagt på noen som helst måte!
Vel hjemme igjen ble vi sittende og skravle litt i bilen før jeg gikk inn og Lisa kjørte hjemover. Det var fortsatt fyr i ovnen og teen min var fremdeles helt grei å drikke. Og da jeg først satt meg ned, ble jeg totalt utladet. Følte meg mørbanket i kroppen selv om jeg ikke hadde gjort noe som helst, pluss en hodepine fra en annen verden. Det er helt tydelig at kroppen hadde vært mer i helspenn for dette jubileet enn jeg var klar over, for at jeg fikk en reaksjon etterpå er det ingen tvil om. Men, når det er sagt, se på dette deilig tallet:
Dette har altså vært planlagt og jobbet hardt mot i halvannet år, og jeg er så lykkelig! I tillegg er det nå ikke en eneste enslig 0 å finne her:
Det har vært nitidig planlegging og mye frustrasjon, men jeg er så stolt over å ha klart det! 10 år som geocacher (førstkommende torsdag er den reelle jubileumsdatoen). 366 fylte datoer i datomatrisen. 4000 funn. Og for moro skyld: 0-1000 på 2044 dager, 1000-2000 på 854 dager, 2000-3000 på 337 dager, og 3000-4000 på 412 dager. Helt sykt. Og så takknemlig <3
Del dette på:
-
Pappasavn
Jeg savner pappa hver eneste dag, men av og til dukker det opp ting som gjør at jeg tenker litt ekstra på han og savner han litt ekstra. Jeg var jo ikke gamle jenta da han døde, så jeg har ikke så mange konkrete minner av han, men ett av de handler om de gode gamle flaskekorkene:
Selvfølgelig var pappa verdens sterkeste, det mener jo de fleste barn, vil jeg tro. Og jeg husker så inderlig godt at han tok korken av flaska og så klemte han sammen korken. Og jeg prøvde så godt jeg bare klarte, tok i med all min kraft, men jeg klarte det ikke.
Etter at pappa døde og etter at jeg ble større og sterk nok til å klare det selv, har jeg ikke vært i stand til å ta av en slik kork av en flaske uten å klemme sammen korken. Jeg bare må gjøre det, som et minne om og en heder til pappa. Dermed blir det til at det gjøres hver jul, for det er egentlig bare da jeg har sånne flasker:
De sekundene, fra jeg tar flaska ut av kjøleskapet til jeg kaster den flatklemte korken, tenker jeg litt ekstra på den sterke pappaen min <3
Del dette på:
-
Resultatet av 19 geocachingforsetter
15. januar i fjor postet jeg innlegget 19 geocachingforsetter, og nå er det på tide å se om jeg klarte å oppfylle noen av de:
- Gjort. Jeg holdt 3 eventer i 2019.
- Kun publisert én cache i 2019, men den har jo fått favorittpoeng.
- Gjort. Jeg kom opp i 917 funn.
- Gjort. Det ble 67 på et døgn.
- Nja, vil ikke si jeg gjorde det.
- Gjort. FAD i Lidköping var et Mega.
- Jeg logger alltid DNF når det er påkrevet, og fikk funn på noen av de i 2019.
- Nei, ble ikke sånn siden sommerens ferieplaner gikk i vasken.
- Ble mindre enn i 2018, dessverre.
- Nei. Jeg sender nok ikke ut flere TB’er, de blir bare borte.
- Gjort tidligere, har ingen planer om å toppe den.
- Så ofte jeg kan 🙂
- Nei, det blir i 2020.
- Jeg har ikke statistikken på det, men er sikker på at det har skjedd.
- 13 stk FTF’er ble det i 2019.
- Jeg vet faktisk ikke om jeg tok noen av de i 2019, finnes det noen enkel måte å finne ut av det på?
- Mangler 7.
- Nei, det klarte jeg ikke.
- Har det stort sett alltid moro på cachetur, 2019 var ikke noe unntak.
Det ser ut som det ble 11, og jeg skrev i fjor at jeg skulle prøve meg på 14. Det gikk ikke, men 11 er slettes ikke verst, vel?
Del dette på:
-
Kom jeg i mål?
I lengre tid har det vært planen at jeg i går skulle ut og finne de siste cachene jeg manglet før jeg skal logge nummer 4000 førstkommende lørdag. Jeg manglet 25 funn, og Snefrid og jeg bestemte oss for å dra ut. Jeg tittet kjapt på kartet tidlig denne uka og fant et par gåturer pluss en del ekstra cacher i nærheten av Isesjøen og mot Varteig i Sarpsborg som ingen av oss hadde tatt.
Etter å ha møtt opp hos Snefrid, ble det et par stopp for helt andre ting:
(drivstoff til både Snefrid og bilen hennes 😉 )
Så startet vi med tur til Høgnipa. Trail på 5 cacher pluss en på toppen pluss en multi ved en restene etter et våpenslipp. Turen oppover var mye brattere enn jeg hadde klart å se på kartet, så det ble mye pusting og pesing på oss. I tillegg kom vi til et veldig vått område hvor det kun lå små stokker over, og det er noe jeg ikke på noen måte føler meg trygg på. Snefrid kom seg over uten problemer, jeg brukte litt lengre tid:
Heldigvis gikk det bra begge veier 😀
Et aldri så lite tårn møtte oss på toppen:
PS! Ingen av oss gikk opp.
Vi bevilget oss noen minutters pause før vi gikk til multien:
Her var det ingen problemer å se hverken rester eller lese om det som hadde skjedd:
Cachen ble funnet etter utregningene som måtte til, og vi gikk tilbake samme vei som vi hadde kommet. Måtte ta et bilde av litt av restene vi så også:
Været var ikke på vår side i går. Sterk vind og mye mer regn enn hva prognosen hadde sagt gjorde at det ble en våt opplevelse. Men bare 7 funn hadde vært altfor lite, så vi tok noen park&grabs i området og kjørte videre mot Varteig. En av stoppene var ved Skjebergdalen kapell:
Da vi kom frem til den andre planlagte gåturen hadde vi bare 12 funn. Egentlig hadde jeg ikke det minste lyst til å gå noen kilometer til i det dårlige været, men jeg måtte ha mer funn, og den greieste løypa å gå ville gi 8 til. Og egentlig kunne vi ikke bli mer gjennomvåte enn vi var, så det var bare å komme seg ut.
Olav Digres barneløype i Varteig kan herved anbefales. 7 cacher med så høy kvalitet på boksene er utrolig lenge mellom hver gang man ser, og selv om de nå har ligget ute en stund og begynner å bli litt slitne, er de fremdeles et fantastisk syn.
Klokka var nå såpass mange og selv om det dårlige været hadde sørget for dårlig lys hele dagen, så begynte det å bli mørkt og vi ville begge hjem for å få av oss vått tøy. Derfor droppet vi å gå for de siste 5 cachene jeg trenger, og det er helt greit. Det kom en utvidelse av en trail her hjemme på 30 cacher som jeg bare har tatt 3 av, og de ligger så nært hjemme at jeg kan velge om jeg vil ta de til og fra jobb eller kjøre ut en kveld og ta de 5 siste før lørdag. Så selv om jeg ikke kom i mål i går, så har jeg fremdeles ikke et snev av stress i meg for at jeg ikke skal komme i mål 😉
Del dette på:
-
Topp geocachingopplevelser i 2019
Som vanlig tar jeg et tilbakeblikk på de beste cacheopplevelsene jeg hadde i året som gikk. Som vanlig klarer jeg ikke helt å begrense meg, men jeg håper dere på denne måten finner noen cacher dere har lyst til å ta. Og, som vanlig, kommer cachene/opplevelsene i kronologisk rekkefølge 🙂
Først må jeg bare si at det å ha fylt hele datomatrisen bortsett fra én dag (og den dagen var planlagt å ikke ta) er en bragd/opplevelse jeg er utrolig stolt over å ha klart. Ikke er jeg glad i å dra tidligere hjemmefra om morgenen når jeg skal på jobb, ikke er jeg glad i å gjøre noe annet enn å dra rett hjem etter jobb, og egentlig forsvinner mye av cachegleden for meg når jeg MÅ få et funn. Det var til tider et sabla slit, det var noen ganger jeg sterkt vurderte å gi meg (spesielt når jeg hadde et opphold på noen dager), men jeg klarte det!
I mars dro Lisa, Raymond og jeg til Rådeskogen for å ta den delen som Lisa og jeg manglet. Raymond hadde ikke tatt noe der inne.
En veldig fin tur i godt terreng, enkelt å gå og lett å finne cachene.
I april logget jeg Geocaching Virus (A4). Nå er det sånn at det alltid er mer koselig å dele gode opplevelser med andre, men selv om jeg sto der helt alene, er denne cachen noe av det mest fantastiske jeg har sett, og den fortjener egentlig enda flere favorittpoeng enn den har fått (den har 91 % favorittpoeng i skrivende stund). Jeg legger ikke ut et eneste bilde av denne, den må du ut og logge selv.
Eileif, Nairo og jeg tok oss en gåtur i Torsnes i Fredrikstad i mai. Hvis du liker å gå tur i fin natur med nærhet til havet, anbefaler jeg virkelig trailen Dragontangen.
Selv om vi mistet stien, så er det lett å finne frem, lett å gå og de aller fleste cachene er lette å finne (er ihvertfall én luring på runden).
Dessverre er cachen Svarte Jan arkivert, men denne plassen var så fin at jeg vil ha den med i oversikten allikevel. Kanskje det er noen andre som vil legge ut en ny cache der?
Nok en skogstur sammen med Eileif og Nairo. Igjen i Fredrikstad, men denne gangen var det Sprinkelet som sto for tur.
En koselig tur som gir god skogsfølelse selv om det er kort vei fra Fredrikstad sentrum, og så er det et par steder underveis hvor du får god utsikt.
En cache som ligger ved et historisk sted, men som bør tas ene og alene for cachens skyld er Galärvägen – Leijret Älgsjön. Her logget vi en DNF første gangen vi var der, men andre gangen ble det funn. Jeg skal ikke si så mye mer enn det, men den er også verdt hvert eneste favorittpoeng den har fått og gjerne enda noen flere!
I juli tok jeg meg en kjøretur helt alene. Varmen gjorde at vi stort sett holdt oss inne, og for at jeg ikke skulle gå på veggene, måtte jeg bare ut litt. En av cachene jeg tok den dagen var Varuautomater. Ikke noe spesielt med cachen, men automatene den er ved må bare sees.
I juli fikk jeg også fullført geoarten som bare kalles Halden på kartet (HPK):
Det er så godt å se bare gule smilefjes (de grønne tilhører ikke geoarten), og jeg fullførte ved å ta Ma.E *N6*.
Så dro vi på ferie, bilferie rundt Hardangervidda. Det var mange fine cacher underveis, men tre av de vil jeg ha med i denne oversikten.
Den første var Låtefoss. Nå er jo fossen en turistattraksjon i seg selv, men jeg synes at plasseringen av cachen og det du får se derfra gjorde cacheopplevelsen litt ekstra:
Så vil jeg ha med Leggstan (Burial ground). En helt grei cache, men en veldig fin bakgrunn for cachen:
Takk for at noen har tatt vare på dette stedet, og takk for at cachere viser veien hit.
Til sist vil jeg ha med Numedalsbanen i Veggli:
Dette er et godt eksempel på gjenbruk, ikke av cachen, men av årsaken til at cachen er der. Kanskje jeg en vakker dag får sett hvordan det ser ut inne i vognene også? Hadde vært spennende!
At vi som driver med geocaching får sett mange kirker, er det ingen tvil om. Jeg er mest glad i de litt eldre steinkirkene, som man gjerne finner på små tettsteder. Men to ganger i 2019 har jeg blitt ordentlig tatt på senga av å komme til massive kirker på bortgjemte steder, og den første av de to skal få være med på topp-lista, nemlig Högsäters kyrka:
Et bittelite sted med en kirke totalt overdimensjonert for stedet, men allikevel så vakker.
Den første lørdagen i oktober dro Vatvedt og jeg på tur. To av cachene vi tok den dagen vil jeg ha med, den ene var Setskog Landhandelmuseum. Vi hadde ikke tid til å se oss noe rundt, men at en cache viser vei til en sånn plass er veldig positivt, og at det i tillegg var en litt finurlig installasjon er enda en bonus.
Den andre er “SillyWalk”. En cache jeg hadde gledet meg til å ta, rett og slett fordi jeg synes det er utrolig morsomt at det finnes et slikt overgangsfelt i Norge, og ikke minst fordi kommunen trosser Statens vegvesen og lar skiltet få være der. Ikke at jeg oppfordrer til å trosse staten, men ærlig talt, et skilt som ikke er til noen skade må da få lov til å være.
Kommer ikke over hvordan trynet mitt ser ut :p
I oktober tok Eileif, Nairo og jeg oss igjen en kjørecachetur. Ett av stedene vi da kom til var Kolbjørnsviksjøen:
Nå er ikke jeg det minste glad i områder med mye folk, derfor var det helt perfekt å være her så sent på året, og ikke minst være helt alene. Ikke en lyd å høre, bare nyte naturen og omgivelsene.
Første helg i november var det tid for mitt første FAD. Det ble en helg i cachingens tegn sammen med Raymond og Lisa, og selv om det var en veldig slitsom helg, var det også en veldig fin helg. Og ikke minst så var det utrolig koselig å dra på helgetur sammen med disse to, og jeg tror jeg klarte å holde klagingen over vondter til et minimum, så de ikke ble dritt lei meg.
Med rundt regnet 80 funn på en helg, var det mange fine cacher som ble logget. Både av de som har vært der i lengre tid, men også av de som ble sluppet i løpet av lørdagen. Men den jeg vil dra frem er en som har vært der siden 2013 og den har i skrivende stund 212 favorittpoeng, nemlig Heta Linjen. Det er en multi som ikke er vanskelig, det tar bare litt tid å gå, men den er virkelig verdt det. Ingen bilder av cachen, vil ikke spoile noe, men et bilde fra FAD byr jeg på:
Til sist vil jeg ha med en cache fra nok en kjørecachetur med Eileif og Nairo. Vi tok en tur i romjula og kom til en ørliten trail på 5 cacher pluss en utenom, og selv om det ikke tok lange tiden å gå, så var dette en så utrolig vakker plass og det var så lettgått at de fleste kan klare det. Klopper og bruer over våte steder, og nydelig utsikt til vannet hele veien. I tillegg til flere bålplasser og en gapahuk. Stedet er Stutefosstjern:
Er du på en transportetappe gjennom området, er dette et nydelig sted å få strukket på beina, uansett om du har med deg hund eller ikke.
Sånn, det var mine topp cacheopplevelser i 2019. Fant du noen du har lyst til å besøke?
Del dette på:
-
Min cachestatistikk for 2019 og mål for 2020
Personlig statistikk er supermoro, og dette innlegget er kanskje er mest moro for meg. Men det tar ikke lange tiden å lese gjennom, og kanskje du kan gi meg noen ideer om hva jeg skal trakte etter i 2020? For å kunne sammenligne litt: her er blogginnlegget fra i fjor.
Totalt antall funn ble 917, altså ingen ny personlig rekord. Allikevel er det det nest beste året mitt noen sinne.
Jeg fylte 4 hull i D/T-matrisen, og mangler nå 7. Jeg er helt avhengig av hjelp for å få fylt disse, så jeg har ingen store forhåpninger om å bli ferdig med den.
Jeg fikk fylt alle tomme datoer i datomatrisen bortsett fra en, og den ene fylte jeg ikke med vilje. Jeg vil allikevel si at det å klare den jobben er en av de største bragdene mine innenfor caching, for det var et slit uten like.
Jeg satt ny rekord med antall funn på én dag med 67 (gammel var 62).
Jeg satt ny rekord med antall funn på én helg med 67 (gammel var 62).
Jeg satt ny rekord med antall funn på én uke med 96 (gammel var 81).
Jeg satt ny rekord med antall FTF på én kalendermåned med 11 (gammel var 9).
Jeg er veldig nært å få 9700 funn på mine egne cacher (inklusive eventer), det er helt sykt! Det at jeg var så heldig og fikk tildelt muligheten til å legge ut en virtuell har helt klart dratt opp det tallet betraktelig.
Så til Badges på project-gc. Nå har jeg 3 diamanter, og er veldig nært å doble en av de. Jeg har 18 edelstener totalt, og jeg er rimelig sikker på at jeg klarer å gjøre om de 4 Emerald’ene til diamanter i løpet av 2020. Men jeg tror ikke jeg klarer å få flere edelstener totalt, de er vanskelige de der. Ved årsskiftet har jeg sort belte med 5 røde streker, den skal jeg nok klare å få opp et hakk eller to.
Målene jeg satt meg for 2019 har gått slik:
Fylle datomatrisen: nei. Men allerede da jeg skrev fjorårets innlegg visste jeg at jeg ikke skulle fylle. Jeg bare ville ikke skrive det da, i tilfelle jeg ikke ville klare trippelmålet jeg hadde satt meg for 2020.
Fylle mer av D/T-matrisen: fylte 4 hull.
Få funn i de 3 fylkene jeg mangler i Norge: nei. Men det var bare fordi sommerferien vår gikk i vasken siden vi ikke fikk ferie samtidig. Nå kommer jeg jo bare til å mangle to, siden Troms og Finnmark blir slått sammen.
Få flere län i Sverige: jeg tror ikke jeg fikk flere län. Planen var jo å kjøre om Sverige på vei hjem nordfra, men sånn ble det jo ikke.
Få et nytt land i statistikken: nei. Hadde planer om å svippe innom Finland når vi var nordover, men igjen: vi kom oss ikke nordover.Mål for 2020:
Fylle datomatrisen. Og nå skal jeg virkelig fylle den!
Logge funn nummer 4000 på jubileumseventet mitt 18. januar.
Utover det: ingen mål i det hele tatt. Nå har jeg jobbet mot flere mål i halvannet år, så nå skal jeg gi meg litt med MÅ-caching. Men jeg kommer alltid til å ha kommuner, fylker, land, D/T-matrise og sånt i bakhodet. Jeg er litt for glad i statistikk til å glemme det totalt, jeg kommer bare ikke til å hardnakket gå inn for noe. Trur eg 😉Del dette på:
