Mandag 29. juli: Dyranut/Tinnhølen – Halden

Det blåste greit gjennom natta, men vi blåste ikke bort. Det kom et par skikkelige regnskurer, men vi var tørre inne i teltet. Og det kom et par tordenskrall, men ikke ble vi truffet av lynet og ikke satt Nairo igang med bjeffing, som han pleier å gjøre når det tordner hjemme. Kanskje vi skulle flytte i telt på permanent basis?

Denne mandagen var altså min feriedag nummer 13, og dermed har alle feriedagene blitt dekket av blogginnlegg. Bortsett fra nummer 11 og 12, som jeg kort har skrevet om på Facebook-siden til bloggen.

Vi tok en rolig morgen denne dagen. Eileif har tydelig ikke godt av å ligge i telt, så det var helt innafor å ta frem stormkjøkkenet og lage te og kaffe, få tatt seg litt mer enn en kattevask, og ikke stresse med å pakke sammen. Derfor ble ikke første cache for dagen logget før rundt klokka 11:

Vi kom til Geilo og fant et parkeringshus, og da fant vi ut at det var kjølig nok til at Nairo kunne sitte bittelitt i bilen imens vi tok en kjapp shoppingrunde. Det ble ikke handlet mye, men akkurat denne klarte jeg ikke motstå:

Jeg har ei rumpetaske fra før, men denne er mindre og lilla og kostet bare kr. 150,-, så den var fin å ta med seg 🙂

Så tok vi av veien vi hadde kjørt på en stund og satt nesa i retning Kongsberg. Stoppet ved Geilo Kulturkyrkje:

Alltid spennende med litt annerledes kirkebygg, selv om jeg må si at jeg liker de mer tradisjonelle, selv om de også har stor spennvidde i utseende.

Vi tok en avstikker for å ta to cacher. Den første fant vi ikke noen god parkeringsplass ved, så den hoppet vi over, men den neste er jeg glad vi stoppet ved. Dette var en nedlagt kirkegård hvor de ivaretar en liten flekk av stedet ved hjelp av gjerder, port og en bauta:

Den fikk et favorittpoeng av meg!

Neste avstikker var opp til Imingfjell Turistheim:

Her hadde vi også planer om en gåtur på vidda, men nok en gang satt Eileifs form en stopper for det. Så det ble bare en liten gåtur langs grusveien så Nairo fikk strekke på beina:

Og mamma krevde en selfie av oss, så da fikk hun det:

Som nevnt i et tidligere innlegg ble det en del kirker på denne turen. Uvdal stavkirke måtte vi innom:

Her måtte vi betale for å komme på nært hold, noe vi ikke gadd, men vi fikk da et glimt av den allikevel.

Vi var i Uvdal sentrum sånn cirka i tide for middag, og da vi fant en bensinstasjon som også solgte gatekjøkkenmat, var valget enkelt: fyll bensin og spis hamburger/biffsnadder:

Neste kirke fascinerte mest på grunn av navnet:

Skjønne kirke. Jeg forstår (skjønner :p ) at stedet heter Skjønne, men jeg synes nå det var litt artig allikevel 😉

Nore stavkirke fikk også et besøk:

Og så delte jeg ut nok et favorittpoeng til Numedalsbanen i Veggli:

To togvogner brukt til selskapslokale i et lite sentrum. Moro!

Vi stoppet også ved Flesberg stavkirke. Her så jeg at døra var åpen, så jeg listet meg inn og tok et bilde. Fant ut at jeg skulle liste meg gjennom de innerste dørene for å ta et ordentlig bilde, og plutselig er det noen som sier “Hei!” ved siden av meg. Jeg skvatt så ille at jeg nesten skrek! Men der var det altså ei hyggelig jente som satt og fortalte besøkende om kirken, og jeg ble siste besøk for dagen:

Siste kirke på turen var Svene kirke:

Et litt annerledes kirkebygg dette også, selv om det helt klart er mer tradisjonelt enn Geilo Kulturkyrkje.

Vi nærmet oss Kongsberg, og jeg hadde sett meg ut en trail på 40 cacher pluss en bonus som jeg hadde lyst til å ta. Eileif hadde ikke lyst på en ny natt i telt, og siden klokka nå var over 17, var vi usikre på om vi skulle gå for trailen og komme sent hjem eller droppe trailen og dra rett hjem. Heldigvis for meg er Eileif veldig snill, så det ble trail. To av de ti første cachene hoppet vi over da jeg leste meg frem til at de sannsynligvis var borte og ikke var blitt erstattet av CO på de dagene som hadde gått siden jeg hadde skrevet ut turmalen fra cachetur.no. Og da vi kom til nummer 10 og oppdaget at den lå ved en fin liten rasteplass, bestemte vi oss for å ta en halvtimes pause der for å spise bittelitt og drikke litt kaffe og te:

Og gi Nairo mat, selvsagt, som han ikke ville ha.

Vi tok ti og ti cacher hver oss, og hele trailen gikk overraskende fort. Nummer 40 fant vi ikke, men bonusen ble funnet etter litt leting.

Så hadde jeg lyst til å prøve på Norgesboksen i Kongsberg, men etter litt surring i sentrumsgatene uten å finne ut hvor vi kunne parkere i nærheten, droppet jeg hele boksen og vi satt kursen hjemover:

Vi parkerte hjemme klokka 0030 tirsdag morgen, og hadde dermed vært på tur i 2 døgn og 14 timer. Planen var jo 4-5 dager på tur, men siden det ikke ble noen gåturer på vidda, tok jo hele turen kortere tid også.

Fasit for den siste dagen ble 49 funn og 1 DNF, og hvis jeg ikke har regnet feil, ble det totalt 75 funn og 3 DNF på hele turen. Veldig fornøyd! I tillegg kom jeg i mål med sommerens utfordring: Mystery at the Museum.

Det var godt å komme seg bort litt, og det var veldig spennende å få vært på og sett Hardangervidda. Klart jeg gjerne skulle gått litt oppå der også, men sånn ble det ikke, og det er helt greit. Jeg synes vel det var litt mer stas å være litt lavere i terrenget og se bratte fjellsider, store fosser og fjordarmer, men som en helhet synes jeg årets bilferie var veldig fin. Moro å se en ny del av landet!

Søndag 28. juli: Haukelifjell – Dyranut/Tinnhølen

Etter en ganske god natts søvn våknet vi tidlig (eller; jeg våknet tidlig og vekket Eileif), og dermed var vi tidlig tilbake på veien. Første cache for dagen ble tatt allerede før klokka halv åtte, og det tok heller ikke lang tid før vi svingte av E134 og inn på Rv13 nordover. Og et veldig naturlig stopp ble derfor Låtefoss:

Cachen lå litt oppi lia, og på vei opp ble jeg oppmerksom på en foss på andre siden av veien, like imponerende som Låtefoss:

Nå har jeg ikke tittet veldig nøye på cachekartet etter at vi kom hjem, men hvis jeg ikke husker helt feil har den fossen også en cache.

Cachen til Låtefoss ble funnet, og jeg beveget meg så langt utpå kanten som jeg turte:

Fysj, det var langt ned! Eileif var ikke helt klar over hvor jeg var (han ble igjen i bilen), så jeg måtte ringe han fra toppen der 😉

Det ble flere stopp enn de jeg nevner her i bloggen, men en av stoppene ga oss utsikt til nok en foss:

Og en annen stopp ga oss denne utsikten:

Så stoppet vi ved Norsk vasskraft og industrimuseum. Vi tok oss ikke tid til noe museumsbesøk, i tillegg var det for varmt til å la Nairo sitte i bilen, men vi var innom resepsjonen/suvenirbutikken, og fikk kjøpt oss eplemost:

Har faktisk ikke åpnet noen av de ennå, men jeg gleder meg til å smake.

Vi fikk en DNF denne dagen også, men det gjorde egentlig ingenting for det var selvbetjeningssalg av moreller der. Og er man i Hardanger-traktene, må man jo kjøpe moreller!

Som nevnt, ble det en del kirker på denne turen. Her er utsikt fra Ullensvang kirke, har du sett noe så vakkert?

Det holdt på å bli en DNF i Kinsarvik også, men jeg ga meg ikke og fant den heldigvis:

Måtte ta en stopp ved Hardangerbrua, selv om vi ikke skulle kjøre over den, vi skulle over på Rv7:

Og så kom vi til Eidfjord. Jeg kunne vist et bilde av det staselige hotellet der, eller utsikten fra hotellet, men her bare må jeg vise de håndlagede tre-varmerene:

Vi kjørte forbi de på vei inn i sentrum, så jeg gikk en omvei bare for å få tatt bildet :p

Vøringsfossen var et obligatorisk stopp. Jeg ga opp å finne cachen ved rasteplassen, men jeg gikk ned veien for å få tatt et bilde derfra:

Så kjørte vi opp til hovedplatået, og da ble Eileif også med ut. Cachen ble funnet uten problemer, og så tuslet vi bort for å få panoramautsikt til fossen. Jeg slet noe veldig med høyden, men klarte å få knipset noen få bilder uten å få med gjerdet:

Eileif tok en kjapp titt, og så holdt han seg på trygg grunn 😉

En tur innom suvenirbutikken resulterte i caps til Eileif og kjøleskapsmagnet til meg:

Vi kjørte innom Sysendammen:

En massiv demning vi kunne ha gått over hvis vi ville, men det ville vi ikke :p

Smått om senn kom vi oss til Dyranut, og førsteprioritet var å finne cachen:

Da det var unnagjort, og med vissheten om at vi snart skulle ta av denne veien, bestemte vi oss for å spise middag på Dyranut. Veldig gode kjøttkaker, og veldig mye mat!

Vi kjørte inn til vannet Tinnhølen:

Planen var å gå en time eller to innover vidda herfra, men Eileif hadde såpass med smerter i leddene at han ville droppe det. Derfor kjørte vi sakte tilbake imens vi tittet etter teltplass. For selv om klokka langt ifra var leggedags, så ville vi ha en natt på vidda, og det var mange som tenkte som oss. Telt og bobiler hele veien, men god plass imellom alle. Det tok heldigvis ikke lang tid før vi fant en fin plass:

Og det tok ikke lang tid å sette opp teltet heller:

Vi skal ikke påberope oss å være drevne i telting, men det er jo litt koselig, da:

Det var varmt her også, men det blåste såpass at vi tok oss en liten rundtur i “nabolaget”, så Nairo skulle få strekt litt på beina også:

Og årets nye profilbilde til Facebook ble tatt:

Nairo sover ikke imens vi kjører bil, så han var fryktelig trøtt på dette tidspunktet. Allikevel ville han ikke gå glipp av noe, så han kjempet imot alt han klarte:

Jeg fant meg en recliner:

Jeg burde ha hentet en genser til hodepute, da hadde det vært helt perfekt! 😀

Eileif gikk en tur til bilen for å hente noe, og da våknet Nairo:

Kan.Ikke.Gå.Glipp.Av.Noe.

En liten rusletur til like før solnedgang:

Jeg hadde egentlig ikke noen forventninger til hvordan det skulle være på Hardangervidda. Joda, jeg har sett bilder og hørt hva folk sier, men jeg ble allikevel litt satt ut over hvor flatt det faktisk er. Og hvor åpent. Jeg er ikke akkurat vant til områder uten skog.

Alle tre i ett bilde:

Ikke lenge før vi skulle legge oss, begynte det å komme mørke skyer:

Vi var derfor veldig spente på hvordan natta kom til å bli. Ville vi blåse bort? Ville teltet holde eventuelt regn borte? Ville vi bli truffet av eventuelt lynnedslag? Eller ville det gå veldig fint? Dag 3, og dermed feriedag nummer 13, kommer i neste uke.

Fasit for dag 2 ble 14 funn og 1 DNF.

Lørdag 27. juli: Halden – Haukelifjell

Fredag kveld gikk Eileif ut i ferie, og lørdag klokka 1030 kjørte vi ut fra gårdsplassen. Målet for dagen var Haukelifjell, og planen var å ta Moss-Horten-ferja og så kjøre inn på E134. Men det var altfor varmt til å la Nairo sitte i bilen på dekk i en halvtime, og jeg tar han ikke med opp, derfor valgte vi Oslofjordtunnelen og dermed var vi rett på E134.

Jeg hadde laget en tur på cachetur.no med veldig mange flere cacher enn vi kom til å stoppe ved, men bedre å ha med for mange i GPS’en enn for få 😉 Derfor ble stoppene litt spontane, utifra hvilke jeg faktisk hadde lyst til å ta og hvor lenge det var siden forrige stopp. Hadde vi begge vært like ivrige på cachinga hadde det nok blitt vesentlig flere stopp, men jeg får jo ta litt hensyn når Eileif ikke synes det er like moro som meg.

Den første cachen vi stoppet ved fikk faktisk et favorittpoeng av meg, og det gjorde også denne:

Det var ikke noe spesielt med cachen, men jeg falt totalt for den gamle skolebygningen!

Vi måtte også stoppe i Morgedal, Cradle of modern skiing:

Selv om vi har kjørt E134 flere ganger, oppdager man alltid noe nytt når man skal ta cacher underveis. Noen cacher blir arkivert, nye blir lagt ut. Jeg tror jeg med sikkerhet kan si at vi aldri kommer til å gå tomme for cacher å ta langs den veien.

Det ble veldig mange kirker på denne turen, Vinje kyrkje var en av de første og også en veldig spesiell kirke:

Jeg likte både fargen, de sorte og hvite detaljene og formen på kirken. I tillegg var cachen enkel og grei, sånt liker jeg 🙂

Vi brukte god tid videre, men til slutt kom vi oss opp på fjellet, og da dukker jo det ene motivet opp etter det andre. Dette er tatt ved en cache:

Og dette er tatt ved en annen cache:

Vi endte faktisk opp med å sette opp teltet få meter fra nok en cache, for da var klokka blitt såpass mye at det var helt greit å krype i soveposen:

Tannpuss utenfor teltet:

Selv om veien går ikke mange meterne bak ryggen min, så var vi veldig fornøyde med denne teltplassen:

Natta!

Nairo var også klar for senga:

Det ble 12 funn og 1 DNF den første dagen på tur. Og denne delen av turen var liksom mer som en transportetappe, da det var veien rundt Hardangervidda som var hovedmålet for turen, og også å komme oss ordentlig opp på vidda. Derfor var jeg fornøyd med 12 funn, og sovnet uten de største problemene.