Naturreservatet Halle-Vagnaren
Den tredje lørdagen i august, er det hvert år den internasjonale geocachingdagen. Og selv om vi kanskje ikke er like ivrige cachere nå som før, så måtte vi jo ut en tur og logge en cache. Man får jo en så fin virtuell souvenir på geocachingprofilen sin 😉
Jeg satt meg ned tidligere i uken og tittet etter potensielle turcacher. Vi har ikke testet den nye GPS’en i Sverige etter at vi kjøpte den, så jeg fant en cache på svensk jord som var et mulig mål. Men vi overførte også noen i Norge, sånn i tilfelle vi ikke skulle finne den i Sverige.
Målet for turen til Sverige, var et naturreservat jeg ikke visste om. Kjører man inn mot Nordby kjøpesenter, men fortsetter ned gjennom Lunneviken camping, opp den bratte bakken til venstre, og så et lite stykke til, kommer man til den ørlille parkeringsplassen til reservatet. Og etter noen hundre meters gåing på grusvei, finner man dette skiltet ved siden av en ganske ny tretrapp:
Trappen hadde gittertrinn, noe Nairo ikke hadde planer om å tråkke på. Men etter litt overtalelse, gikk det fint som bare det, og jeg fikk nok en grunn til å være veldig stolt av reddharen vår 🙂
Fra toppen av trappa var det blåmerket hele den veien vi gikk, dvs til cachen. Fin skogssti med blåbærlyng som raslet mot leggene. Litt dårlig merket her og der, men bare man stopper opp og titter, finner man merkingen fint igjen. Været var ikke på vår side i dag, så det var vått både i lufta og på bakken, pluss at alt av utsikt forsvant i tåka. Og så var det noen bratte stigninger underveis, men turen var så absolutt fin!
En idyllisk liten vik vi gikk forbi på vei oppover:
Nairo trives så absolutt best på skoggstier, og når man er omringet av lyng og blåbær- og tyttebærris, nei da blir ikke livet bedre 🙂
Vel fremme ble cachen lokalisert etter litt leting. Utsikten var som sagt så og si borte i tåka:
Men hvis jeg ikke tar feil, er det Makø (Norge) man kan skimte bak til venstre i bildet over. Og ja, Nairo har på seg regndress 😉
Min kjære mann speider ut i tåka:
Han har forresten bursdag til mandag, og jeg vet han blir glad for begge gavene jeg har kjøpt til han 😉
Turen ble på ca 3,9 km totalt (Endomondoen min ville ikke helt være med hele tiden), og på grunn av stigningene tok det litt mer tid og krefter enn en såpass kort tur ellers ville gjort.
På vei hjemover ble det en kort stopp i en butikk for å handle pålegg (glemte det da jeg ukeshandlet i går), og så innom Gårdsbutiken en tur for å ønske eieren der god ferie. Jeg har ikke fått vært der på lenge, så det var koselig med en liten prat igjen 🙂
{minsignatur}
10 Comments
camilla
det stedet der var også nytt for meg 🙂 Veldig flott bilde avNairo i det grønne. Men mulig jeg er litt dum, (har ikke så god greie på’t)men trenger hunder regntøy?? 😉
Kjersti
camilla: Ikke var det vanskelig å finne frem heller! Men det er ikke barnevognterreng, knapt nok bæreseleterreng i mine øyne 😉
Nei, du er ikke dum 🙂 Hunder trenger absolutt ikke regntøy 🙂 Men jeg synes det er bedre å slippe unna med å tørke poter, hode og hale når vi kommer hjem, enn å måtte tørke hele hunden. Og siden Nairo ikke bryr seg når han har på seg dressen, synes jeg det er veldig greit å slippe at hele han blir gjennomvåt i regnet 🙂
Tove
Hmmm, jeg vet ikke helt om jeg tror noe på dette med at du ikke er like ivrig på geocachingen som tidligere… 😉
Flott bilde av Nairo i lyngen! 🙂
Kjersti
Tove: *ler* Nei, du sier noe, men jeg får ihvertfall ikke de samme abstinensene lenger, hvis jeg ikke har vært ute og cachet på en stund. I dag var jo første funnet siden jeg kom hjem fra Bodø, og det var jo 24. juli. Men jeg prøver selvsagt alltid å se etter cacher når jeg først skal et sted, og legger gjerne skogsturen til et cacheområde 🙂 Har forresten allerede overført noen cacher i Torsnes-området til GPS’en 😉
Tusen takk! Som han koste seg i dag! 🙂
Heidi
Synes det er morsomt å lese om geocaching, selv om jeg knapt nok klarer å skille ordene fra hverandre, men lærer etterhvert 🙂
Flotte bilder 😀
Forstår godt du har på regntøy på Nairo, letter nok hjemkomsten en del, må ta sin tid å få tørket hele hunden.
Kjersti
Heidi: Du må bare spørre hvis det er noe du lurer på. Synes fremdeles det er veldig trist at det er så få cacher i ditt distrikt…
Tusen takk! 🙂
Ja, blir han skikkelig våt, tar det lang tid før han er tørr. Samme var det med Arkas, så regndress er gull verdt på de verste regnværsdagene.
Siv Anita
Åh… så vakkert!!!
… og høydemeter; LYKKE!!! 😉
Eileif har på seg de nye fjellskoene, ser jeg. Hvordan er de? Er han fornøyd?
Jeg kom på noe jeg skulle fortelle deg når jeg ser voffsen med bånd på seg. Naboen har en hund som de er litt skeptisk til å slippe løs. De har kjøpt en “sporline” som de har på han når han løper løs. Den er ganske lang, men den er også veldig glatt sånn at han ikke setter seg fast overalt. Og selvlysende sånn at man finner og får tråkket på båndet når det er behov for det. Kanskje noe for Nairo?
Håper dere har det bra og får til å nyte livet!
Store klemmer fra nord
Kjersti
Siv Anita: Vakkert var det, og det er sikkert ennå mer vakkert når det er finvær 🙂 Høydemeter = lykke? Vel, en gang i ny og ne kan jeg gå med på den konklusjonen 😉
Han er veldig fornøyd med fjellskoene! Støvlene har han ikke testet ennå, satser på at de er like bra 🙂
Vi bruker langline (sporline) på Nairo både titt og ofte, vi har nøyaktig en sånn du beskriver. Tror den er 10 meter lang, og den funker fjell 😉 Men vi tar den bare med på tur hvis vi er sikre på at vi ikke skal gå i tett skog, for den fester seg i ris og lyng når Nairo får ett av sine raptusanfall 😉
Vi nyter så godt vi kan, håper dere gjør det også, selv med all flytting!
Store klemmer tilbake 🙂
Siv Anita
Klart høydemeter er lykke. Du var bra fornøyd når du hadde gått fra 0 til 540 meter over havet, det vet jeg!!! 🙂
Kjersti
Siv Anita: Ja, det var jeg så absolutt! Og stolt over at jeg faktisk klarte det, selv om jeg trodde lungene skulle hoppe ut av meg 🙂 Og jeg har ikke noe imot høydemeter så lenge de er fordelt over litt fler lengdemeter 🙂 Spøk til side: det er veldig vakkert å komme seg opp i høyden, uansett om det er i fjellet eller ved havet!