Om å feige ut

10/08/2017 /

Den opprinnelige timen hos tannlegespesialisten var til tirsdag. Om tirsdag ringte de og sa at de måtte flytte den timen, og jeg kunne få en time førstkommende torsdag, det vil si i dag. Hodet mitt er ikke laget for endringer som gir meg kortere tid, forstå det den som kan, for akkurat denne turen til tannlegen er jo forsåvidt frivillig, og jeg burde jo tenkte at det var bedre å få det unnagjort. Jeg sa jo ja til timen, jeg hadde jo egentlig ikke noe valg, men samtidig skrek hver eneste hjernecelle at jeg ikke ville godta dette. 7 dagers mental forberedelse skulle plutselig puttes inn i under 48 timer.

Jeg har, bank i bordet og kryss i taket, ikke hatt det minste vondt etter at jeg satt igang med penicillinkuren, selv ikke etter at jeg tok den siste tabletten om tirsdag. Så egentlig var det en stemme i meg som sa at vi kunne droppe hele greia. Men jeg kjenner jo at det er noe rart inni der, så det var bare å dra innover i dag.

Og der jeg satt på venterommet, litt tidlig ute men allikevel ventende på overtid (sånn går det når man får en halvveis akuttime hos en spesialist som egentlig har full avtalebok det neste halve året), så tenkte jeg at okay, hvis han sier at han er enig i at tanna må trekkes, så skal jeg jaggu gjøre det. Bli ferdig med det. Jeg hadde høy puls, vondt i magen, dundrende hodepine og svette håndflater, men jeg klarte å bestemme meg for at dette skulle jeg bare klare, selv når beroligende tabletter ikke var aktuelt.

Så ble det min tur. Jeg forklarte hele hendelsesforløpet, hvor det gjorde vondt, hvordan det gjorde vondt, hva den andre tannlegen sa, at jeg hadde to netter så og si uten søvn, at jeg har gått på penicillin, og at jeg nå klarer meg uten smertestillende, men jeg kjenner at det er noe som ikke er helt riktig. Han tittet, tok bilder og tittet på de og tittet litt til i munnen min, og kunne så bekrefte at han var enig i den andre tannlegens konklusjon, tanna bør trekkes, og det kunne han gjøre med det samme. Og da rant det over for meg. Hikstegråten satt igang der jeg lå rett ut i den forhatte torturstolen, og jeg klarte bare å hulke frem at det klarer jeg ikke. Jeg feiga ut. Og ikke klarte jeg å slutte å gråte heller. Han ba meg ta kontakt hvis/når jeg får kvinnet meg opp, sa at jeg kunne få beroligende, og at vi også kan prøve lystgass, noe jeg aldri har prøvd før. Jeg hikstet takk og ja, og gikk.

Fader, så nedverdigende det er og så liten man føler seg når man ligger rett ut i en tannlegestol og gråter. Og fader så mislykket man føler seg når man er så redd at man ikke klarer å gjennomføre. Jeg vet jo at jeg må gjøre dette på ett eller annet tidspunkt, hadde jeg gjort det i dag, så hadde jeg vært ferdig med det. Men jeg vet at akkurat der og da, hadde ikke ti ville hester fått meg til å trekke den tanna. Kanskje en garanti om ti millioner kroner inn på konto hadde gjort susen, men det er jo utopi.

Alle fornuftige fibre i meg vet at det hadde gått bra, ingen trenger å fortelle meg hverken det eller at jeg må slutte å være så redd for noe det egentlig ikke er nødvendig å være redd for. Jeg er ganske sikker på at de fleste av oss er redd for ett eller annet. Tenk deg at du MÅ gjøre det du er redd. Ville ikke du også prøvd å unngå det i det lengste, selv om du vet at det hadde vært bedre å bli ferdig med det? Jeg kan ikke tenke meg at jeg er den eneste som tenker sånn. Nei, det er ikke logisk. Nei, det er ikke fornuftig. Men sånn er det å være redd, ihvertfall for meg.

Så nå er det bare å vente og se hva som kommer først: 1. At tanna ramler ut helt av seg selv. 2. At jeg kvinner meg opp nok til å få gjort det. 3. At jeg får så vondt at jeg skjønner at jeg må gjøre det, uansett hvor redd jeg er. 4. At noen forbarmer seg over meg og gir meg narkose.

8 Comments

  • boerboelheidi

    10/08/2017 at 21:29

    Jeg hadde en sterk mistanke til at dagen var veldig nærme pga måten du skrev det på fb, men tenkte det var best å ikke spørre mer.
    Men nå tenker jeg bare “å nei”, ikke fordi du ikke klarte det, men fordi det var så ille, og at du må gå i det enda lenger.
    Kan så veldig godt sett meg inn i situasjonen din, selv om jeg sannsynligvis hadde trekt den, men det har nok veldig mye med tannlegen jeg har. Pluss at jeg har ikke helt samme “bagasje” som deg ang tannbehandling, du har jammen meg vært borti nok nå 🙁 Og det er nok sikkert noe av grunnen til at redselen sitter så godt.
    Jeg har prøvd lystgass tre ganger, ikke hos tannlegen riktignok, men for en fantastisk følelse når det fungerer, helt annerledes enn beroligende. Om du velger å prøve lystgass,så kan du fremdeles si nei til trekking, bare føle hvordan det går.
    Håper det gå greit framover, at ikke smertene blir verre før du “kvinner” deg opp, tror du klarer det når du føler det er riktig tid <3
    Men et lite ps, har du spurt om narkose? Du må da komme under den kategorien som får det, om du vil.

    • Kjersti

      11/08/2017 at 06:22

      Heidi: Det var et gigantisk nederlag å gå fra å ha bestemt meg til å knekke sammen, jeg trodde faktisk at jeg skulle klare det. Føler meg så himla mislykket, selv om jeg vet at jeg gjorde det riktige, jeg angrer ikke på at jeg sa nei.
      Jeg håper også at smertene ikke kommer tilbake før jeg får trukket denne dritten.
      Nei, har ikke spurt om narkose, men hvis alt annet feiler, må jeg jo bare spørre om det også.

    • Kjersti

      11/08/2017 at 06:23

      Lillian: Nå vet jeg ikke helt om jeg synes det er et godt alternativ å være full, da det er en følelse jeg misliker sterkt. Men hvis det er det som må til, så må jeg jo bare. Tusen takk!

  • Røllander

    10/08/2017 at 22:52

    Å kjære Kjersti . Fikk skikkelig vondt av deg nå . Sitter med tårer i øyne for deg . For deg i sympati ville jeg holdt en tarantella i hånden for å stå med deg i din frykt ! Kan du sjekke om det er mulig å få narkose for å få gjort dette ? Må da være mulig det el ? Tenker på deg ❤️

    • Kjersti

      11/08/2017 at 06:24

      Røllander: Du skal så absolutt slippe å holde en tarantella altså, de er jo enda mer skumle enn tannlegen!
      Jeg har ikke spurt om narkose, men som jeg sier til Heidi, så blir vel det siste alternativ. Takk! <3

  • Tove

    11/08/2017 at 22:26

    Uff jeg syns så synd på deg. Men for å finne noen lyspunkter så er det jo veldig positivt at smertene er borte. At betennelsen sannsynligvis er kurert og at du dermed kan vente lenge før du må gjøre noe du ikke vil / tør. Håper du får en god og flott helg 🙂

    • Kjersti

      12/08/2017 at 06:06

      Tove: Jeg synes synd på meg selv også… Jeg er helt klart veldig glad for at det ikke gjør vondt! Og så håper jeg at det holder seg sånn også.
      Takk det samme 🙂