-
Operasjon på Nairo
I går kveld skulle jeg pusse tennene til Nairo. Han er ikke det minste glad i det, men han godtar det og sitter stille mens jeg holder på. I går fikk jeg pusset på den ene siden, og når jeg begynte på den andre siden trakk han hodet tilbake og gikk fra meg. Jeg trodde det bare var nykker, så jeg ropte han tilbake, han kom og satt seg ned og jeg forsøkte igjen. Samme resultat, han rykket tilbake. Og da fikk jeg øye på blod på tannbørsten. Fikk Eileif ut på kjøkkenet til meg og ba han holde Nairo mens jeg tok på meg hodelykta og fikk tittet inn i munnen hans, og der så jeg tydelig tegn på at den ene jekselen oppe hadde knekt. Huff! Jeg har ikke sett noen tegn på at han har hatt vondt i munnen, han har spist som normalt. Det eneste unormale jeg har sett de siste dagene er at han har slikket seg mye på labbene, men der har jeg ikke funnet noe galt uansett hvor mye jeg har kjent og klemt. Antagelig har han slikket fordi han har hatt blod i munnen og har trodd det har kommet fra en labb.
Jeg ringte veterinæren i dag og fikk time klokka 14, så jeg dro hjem fra jobb og hentet Nairo og så tilbake til by’n. Det var ikke mange sekundene veterinæren måtte titte før hun var helt enig i min konklusjon, og hun ville ha han rett på operasjonsbordet for å fjerne tanna. Så da var det sprøyte på Nairo og så satt vi en stund på et lite rom mens vi ventet på at sprøyta skulle virke. Nairo kastet opp like før han la seg ned, og jeg ble sittende og se på pusten hans. Jeg rett og slett hater sånne situasjoner, jeg får assosiasjoner til den siste turen til veterinæren med Arkas, og jeg vet også at noen av mine venner som har Finsk Lapphund har hatt problemer når hundene deres har blitt lagt i narkose/skal våkne opp igjen etter narkose. Så når veterinæren kom innom oss for å sjekke og jeg sa at jeg var bekymret for pusten hans, fikk jeg beskjed om å gå. Og jeg skjønte jo da at min nervøsitet påvirket Nairo, så det var bare å gjøre som damen sa.
Det var ikke godt å sette seg i bilen og se kobbelet ligge ved siden av meg…
Jeg dro på jobb igjen, men oppdager mens jeg sitter i bilen at jeg jo ikke har med meg jobbnøklene. Gikk allikevel opp og fikk en kollega til å låse opp kontoret mitt. Jeg visste at jeg ikke fikk gjort noe som krevde konsentrasjon, men jeg fikk ihvertfall ryddet litt og kastet en del papirer. Så hadde jeg ikke lenger ro på meg til å sitte der, så jeg dro på butikken og kjøpte meg litt mat. Dyreklinikken skulle ringe meg når jeg kunne få hente han, men det kom ikke til å skje før tidligst klokka 16 og antagelig ikke før ved 17-tiden, så jeg måtte prøve å få i meg noe mat.
Så jeg kjørte tilbake til Dyreklinikken, spiste litt, tittet på klokka, spiste litt til og lurte på hva jeg skulle gjøre for å få tiden til å gå uten å bekymre meg halvt ihjel. Akkurat i dag hadde Dyreklinikken besøk av en representant fra Royal Canin, så jeg endte med å skravle hund med henne i over en time. Veldig hyggelig, og veldig takknemlig for selskapet!
Jeg trodde jeg skulle hente en fortsatt neddopet hund da de ropte meg inn klokka fem, men han var rimelig våken der han satt i buret, full av blod:
Stressa var han også, det er han jo alltid hos veterinæren, men det varmet langt inn i hjerterota da han logret da han så meg! Jeg fikk med meg tabletter fra veterinæren pluss resept på andre medisiner. Tanna var ute, det hadde gått helt fint, og såret var sydd igjen med selvoppløsende tråd. Så da var det en kjapp tur innom apoteket for å hente ut resepten, og så var vi hjemme like etter klokka 18.
Nairo er nå i kveld fryktelig sliten, fryktelig stressa og fryktelig urolig. Han synes antagelig det er ekkelt å drikke, for han går til stadighet til vannskåla, men det er ikke mange dråpene han får i seg om gangen. I skrivende stund har han faktisk lagt seg ned, men han har altså gått frem og tilbake og pepet frem til nå. Og jeg har så vondt av han!
Nå blir det myk mat en ukes tid, og så får vi bare ta resten som det kommer og tilpasse medisinene så godt vi kan. Stakkars lille gutten min, jeg håper så inderlig at han ikke har gått med denne tanna særlig lenge. Helt utrolig hvor flinke de er til å skjule smerte!
Del dette på:
-
Strikkeduppeditt
For en stund siden fikk jeg en liten duppeditt av mamma. Jeg har ikke brukt denne duppeditten ennå, men jeg vet nøyaktig hva det er. Vet du?
Det veldig fine med akkurat denne duppeditten er at det er pappa som har laget den. Så selv om jeg kanskje ikke kommer til å bruke den så mye, så er det veldig koselig å ha den! Og hvis du ikke vet hva det er, så er jeg ganske sikker på at det kommer noen korrekte forslag i kommentarfeltet ganske snart, så se etter løsningen der 🙂
Jeg holder fremdeles på med versjon to av den første julepresangen. Strikker i ull, og det er rimelig varmt å holde på med for tiden, men jeg må jo bare strikke så mye jeg har tid til for å være sikker på å bli ferdig.
Sånn innimellom, for å få litt avveksling, strikker jeg på et håndkle i bomull:
Jeg har allerede strikket klut i samme mønster, så dette ender med å bli et sett. Egentlig et ganske kjedelig mønster å strikke, og det tar tid siden det er tynne pinner, men det blir veldig dekorativt når det er ferdig.
Har dere lagt bort strikkepinnene for sommeren, eller er dere flittige hele året?
Del dette på:
-
Risikabel børsting
Om torsdag fikk Nairo sitt årlige bad i badekaret. Ikke det morsomste vi gjør, og på ingen måte det morsomste han vet, men det må gjøres, og jeg er glad det ikke trengs å gjøres mer enn en gang i året.
Etter bading må det børstes. Jeg pleier å gjøre det i flere omganger, den første når han er litt tørr, men før han tørker helt. Føler at jeg får ut flere floker på den måten.
Vi satt oss på verandaen og børstet i vei. Hode, bryst, ører, rygg, bein, mage, lår, rumpe og til slutt: hale. Over hele kroppen hans børster jeg bort fra meg selv, men på undersiden av halen er det lettere å børste mot meg, det er sånn jeg alltid har gjort det. Og da skjedde det som aldri har skjedd før, og som plutselig gjorde børsteseansen risikabel. Børsten glapp, jeg klarte ikke å stoppe min egen hånd, og skaftet på børsten traff underleppa mi med full kraft:
Jupp, en skikkelig verandaleppe. Okay, jeg lager ekstra trutmunn på bildet for at blåveisen skal synes best mulig, men det var en skikkelig kul altså. Nå, tre dager etterpå, er det bare litt blått igjen, heldigvis.
Hva slags børste jeg brukte? Jo, for at dere skal være klar over at den potensielt kan være farlig, så tar jeg med et bilde av den også:
Godt brukt over mange år på to hunder, begynner altså å bli voldelig på sine eldre dager. Vær forsiktige, folkens!
Del dette på:
-
Tvetervann
Rett over grensa til Sarpsborg fra Halden ligger det flere geocachingtrailer. Det er ikke lenge siden vi var i dette området og tok en fin trail, i dag dro vi tilbake for å ta en annen trail, nemlig trailen ved Tvetervann. Vi kunne tatt noen andre cacher som det er naturlig å ta samtidig, men i dag konsentrerte vi oss bare om trailen, og så kan vi dra tilbake en annen gang og ta de som gjenstår.
Og jeg drar så gjerne tilbake, for dette var en fin tur! Den første delen av trailen følger vannet, med åpen og fin skog:
Egentlig er ikke runden så lang at man trenger å ta matpauser (nesten nøyaktig 7 km), men vi ville nyte været i dag, og dermed tok vi oss opptil flere pauser langs vannet, det vil si i løpet av de første 7-8 cachene.
Sånn ser det ut når gutta mine later som om de er uvenner:
Og selv om maten var enkel, så var den veldig god i disse omgivelsene:
Familieselfie!
Når vi tok av fra vannet, fulgte vi grusvei tilbake til bilen. Ikke det beste jeg vet å gå på, men veldig enkelt å forflytte seg på:
Det er 19 cacher i trailen, og alle ble funnet. I tillegg fikk vi sett mengder av fugl i nesten alle størrelser, og en hel haug med små buormer. En deilig tur som absolutt anbefales! Jeg hadde forventet å møte på folk underveis, men vi møtte to damer med hver sin hund (den ene på parkeringsplassen, den andre like etter at vi begynte å gå), og ellers var det folketomt og helt stille. Nydelig! Beinet fungerte også bra, og sånne bekreftelser er godt å få.
Del dette på:
-
Ødelagt, borte og funnet
Gårsdagen var satt av til plenklipping. Jeg har egentlig en regel på at gresset skal klippes før 17. mai, men i år kom vi ikke så langt, så i går var det på høy tid. Jeg fikk tatt på hver side av nedkjørselen, på begge sider av gårdsplassen, ved inngangsdøra og langs “bedet” ved veien, og så satt jeg igang med selve hagen. Etter et par striper ville ikke klipperen mer. Den startet og gikk, men ville ikke dra bladet skikkelig rundt, da bare døde den. Selvsagt var det både bensin og olje på den, og det var ikke fullt av gress rundt bladet. Ødelagt klipper. Nå skal det sies at den er 11 år gammel og har måttet slite mye, så vi skal kanskje si oss fornøyde?
En halvtimes tid etter at jeg kom inn fra den ødelagte klipperen, ble nettet borte. Vi fant etterhvert ut at det hadde vært et fiberbrudd som påvirket vårt bredbånd, så det endte opp med 7 timers kjedsommelighet i sofaen, tittende på repriser av “Say yes to the dress” som jeg allerede har sett sikkert 5 ganger før. Ikke den morsomste lørdagen jeg har hatt, for å si det sånn.
I dag hadde vi ikke lyst til å hverken kjøre langt eller gå langt, så da endte vi opp med å ta en cachetrail i Berg. En fin runde på ca 4 km, og takket være vinden ble det heller ikke altfor varmt.
Det er tydelig at dette er et område som blir brukt mye, for det var ikke mindre enn tre gapahuker der, satt opp som et tun:
Vi møtte også villdyr:
Gravrøyser er alltid interessant, denne hadde sunket sammen i midten, men var ganske stor i diameter:
Gamle nedfallstrær kan gi næring til litt av hvert:
Det ble altså funnet 12 cacher i dag, hvorav 11 av de var denne runden vi gikk. Slettes ikke dårlig på en søndag, og dagens tur dro opp gjennomsnittsinntrykket for denne helgen betraktelig.
Og dere: husk at det er finale i 71 grader nord kjendis i kveld!
Del dette på:
-
Det ble stille i år også
Gratulerer med dagen, alle sammen!
Som vanlig har vi hatt en stille feiring av 17. mai. Jeg hadde en ekstremt rolig og trøtt morgen hvor kroppen liksom ikke ville igang, den var tung der den satt i stolen. Eileif rakk å kjøre både til Nordby og tilbake før jeg kom meg på beina og ut døra med Nairo. Ingen skogstur i dag, men en litt lengre tur enn vanlig langs asfalten. Og han var den eneste som hadde på seg rødt, hvitt og blått i dag:
Men dette har han jo på seg hver dag 😉
Vi kom over en nydelig bukett hvitveis langs veien:
Riktignok rimelig avblomstret og veldig slapp i fisken på grunn av det våte været de siste dagene, men like vakker!
Idet Haldens befolkning stablet seg til hvor de nå skulle etter at barnetog og russetog var ferdig, kjørte vi gjennom sentrum for å plukke opp mamma. Hun ville en tur på kirkegården for å pynte, og det ble riktig så fint:
Her ligger min grandonkel og grandtante, min morfar og mormor, min oldefar og oldemor, og pappa.
Jeg snek meg en ørliten tur bortom barneskolen jeg jobber på bare for å se at det var godt med folk der til arrangementet på ettermiddagen. Koselig å se, spesielt så lenge været var utrygt.
Så var det opp til mamma for lunsj/middag:
Jeg kaller det lunsj/middag siden vi spiser den for sent til å kalle den lunsj, for tidlig til å kalle den middag, og fordi vi alle blir så mette at å spise noe senere på kvelden er utelukket. For tro meg, det ble ikke bare med den porsjonen dere ser på bildet 😉
Nå i kveld er det stillesitting og avslapping på høyt nivå før to nye dager med jobb. I morgen skal hele barneskolen på 7. klassingenes avslutningsforestilling, de setter opp Grease og jeg gleder meg som en liten unge!
Del dette på:
-
Cachehelg
I går tok vi turen til Ullerøy i Sarpsborg for å gå to trailer der. Ryggen og beinet fungerte bra, men det blåste opp og ble utrygt for regn, så vi avbrøt etter første trail og gikk direkte til bilen. Idet Nairo hopper inn i bilen kommer de første regndråpene, snakk om flaks! Jeg tok ikke et eneste bilde på hele turen, så derfor ikke noe eget innlegg. Men runden Høst-tur og de andre cachene man kommer innom på denne runden anbefales så absolutt! Så får vi heller dra tilbake og ta den andre runden en annen gang. 23 nye smil på kartet 🙂
I dag var også planen å gå tur, men det regnet hele formiddagen, så vi gjorde det om til kjøretur. Nå må man jo ut av bilen for å logge cacher, men det er uansett mindre vått enn å gå flere kilometer. Noen små gåturer ble det allikevel, Nairo må jo få bevege på seg. Det første stedet han fikk bli med ut var i Ertekroken:
Idyllisk og fint, lett tilgjengelig, og en interessant demning rett bak ryggen min.
Vi kjørte videre, og cachene ble plukket som perler på en snor. De fleste i dag var ganske lette, noen måtte vi surre litt etter, og så var det denne ved Lindtjern i Aremark:
En imponerende gapahuk med gigantisk bålplass. Noen burde avholde event her! Cachen her var ordentlig finurlig og artig, så den anbefales også!
Vi hadde håpet å få logget noen flere cacher, men klokka begynte å nærme seg event i Tistedal, så da kjørte vi direkte dit. Selv om vi kom akkurat ved eventstart, så var det allerede godt med folk der. Og det ble også servert kake!
Dette eventet var også ved en gapahuk, og den ligger ordentlig idyllisk til ved Femsjøen:
Vi koste oss, skravla, spiste kake, og konstaterte at vi ikke hadde flaksa med oss i loddtrekningen.
Så satt vi kursen hjem, 11 smilefjes rikere og totalt har jeg nå kommet meg over 1600 funn. En deilig helg, selv med til dels dårlig vær. Hovedsaken er jo at man gjør noe man liker, uansett vær 🙂
Del dette på:
-
Mistanken ble bekreftet
I formiddag tok jeg en telefon til legekontoret for å høre om når jeg kunne forvente å få resultatet fra MR’en i forrige uke. Legesekretæren kunne ikke gi meg noe tidsperspektiv, men hun skulle be legen ringe meg opp når resultatene var klare. Jeg ble derfor rimelig overrasket når legen ringte meg da jeg var på vei hjem fra jobb, heldigvis fant jeg kjapt et sted jeg kunne stoppe bilen.
Som overskriften sier, så fikk jeg bekreftet mistanken min. Jeg har fått en ny prolaps, og det er den som skaper trøbbel nedover i beinet. Prolapsen sitter mellom virvlene L5 og S1, det vil si helt nede ved halebeinet (S5 er den aller siste virvelen). I tillegg har den forrige prolapsen min (altså prolaps nummer 2) flyttet litt på seg, så den kan også skape litt trøbbel. Den sitter rett over den nye, det vil si mellom L4 og L5. Og ikke spør meg om hvor prolaps nummer 1 sitter, det husker jeg ikke, men den er også nedi der, antagelig over nummer 2.
Så hva gjør vi med dette? I utgangspunktet ingenting medisinsk. Hvis det ikke er det minste tegn til bedring over sommeren, kan det kanskje være aktuelt å vurdere operasjon. Med trykk på kanskje og vurdere. Dette er ikke noe som bekymrer meg pr i dag, da jeg er trygg på at dette fikser seg av seg selv. Ikke spør meg om hvor jeg får denne optimismen fra, jeg er jo ikke akkurat kjent for å se lyst på ting 😉 Jeg spurte legen om hva hans andre pasienter har av erfaring med fysioterapi og/eller naprapat i lignende tilfeller, og der hadde han vært borti alt fra bedring til forverring. Derfor bestemte jeg meg ganske umiddelbart for å droppe de planene akkurat nå, og heller se an. “Behandlingen” blir derfor å fortsette å gå så mye turer som mulig på mykt underlag, jeg husker jo fra forrige gang at det hjalp der og da, og det hjelper jo nå også. I tillegg hjelper det for å opprettholde muskulatur og stabilisere ryggen. Det jeg skal være oppmerksom på, er muskelsvinn i det vonde beinet, da må jeg ringe legen umiddelbart (det vil si at jeg må følge med på om det vonde beinet blir tynnere enn det gode, dette blogginnlegget kommer til å fungere som huskelapp for meg, merker jeg 😉 ).
Hva tenker jeg om denne diagnosen? Jeg rakk å reflektere mye rundt dette de 20 minuttene det tok meg å kjøre hjem. Joda, det er jo forsåvidt alvorlig å ha 3 prolapser.
Det betyr jo at ryggen er svak, at det fortsatt begrenser hva jeg kan gjøre. Men sånn har jeg hatt det i mange år, så jeg er vant med det og det bryr meg ikke så mye at jeg må fortsette å ta hensyn til ryggen. Det har jeg jo allerede vært klar over at jeg må gjøre resten av livet. Det betyr også at jeg er disponert for å få flere prolapser. Det er jo ikke like hyggelig å tenke på, for det er jo vondt som fy når det står på.
MEN! Til tross for smerter, så er jeg egentlig ganske glad etter å ha fått denne diagnosen:
Nå vet jeg hva jeg har å forholde meg til, jeg vet hva som er galt baki der, jeg velger som sagt å tro at dette går over av seg selv. Det er egentlig litt rart, for jeg har like vondt i dag som når jeg skrev innlegget i går, men jeg føler meg 100 ganger bedre allikevel, for nå vet jeg så mye mer enn jeg gjorde i går.
Vi har ikke lagt planer om noen store og tunge turer i sommer, og det tror jeg uansett at jeg bare kan glemme, ihvertfall så lenge jeg har såpass vondt som jeg har nå. Jeg får holde meg til småturene og heller prøve meg frem når jeg har retrettmuligheter, det vil si ikke legge ut på en langtur uten å ha mulighet til å gå en kort vei tilbake til bilen eller til kjørevei.
Det er psykisk tungt å ha vondt så lenge, men nå har humøret fått en oppsving igjen. Om jeg smiler like stort i morgen når jeg sliter med å reise meg igjen er et helt annet spørsmål, men jeg får ta med meg de lyspunktene jeg kan 🙂
Del dette på:
-
Unødvendig oppdatering
Egentlig er det helt unødvendig av meg å skrive dette innlegget. Jeg kan ikke kalle det en ukesoppdatering, jeg har ikke nok å skrive om til at det ville være rettferdig. Og dere som har lyst til å lese om fine turer eller cacheopplevelser vil også bli skuffet. Hvis det er noen strikkeglade (eller heter det kanskje strikkegale?) som stikker innom her, er det heller ikke mye å melde om. Jeg er ferdig med den julegaven jeg holdt på med, men den ble altfor stor, så jeg må starte på nytt. Når jeg en eller annen gang kan strikke igjen.
For der kommer vi egentlig til kjernen av problematikken, nemlig denne lite fungerende kroppen. Og det er vel i all hovedsak det dette innlegget kommer til å handle om. For i skrivende stund har jeg gått med daglige smerter minst ett sted i kroppen hver eneste dag i 4 måneder og 3 dager. Først bare i munnen etter operasjonene, så kom beinet med smerter de siste ukene før munnen ble bra, og nå er det beinet. Hele tiden, hver dag.
Se for deg at du våkner uthvilt og i fin form på morgenen. Du blir liggende i så mange sekunder det tar deg å forstå at du må komme deg opp, uansett om det er fordi du er tørst, fordi du må på do eller fordi du skal på jobb. Og idet du prøver å bevege på deg, kommer smertene.
Se for deg at du kommer hjem fra jobb og vil sette/legge deg lettere henslengt i sofaen for å slappe av. Niks, helt umulig, da det ikke finnes en eneste sitte-/liggestilling i verden som ikke gjør vondt.
Men se allikevel for deg at du har fått satt deg ned og funnet den stillingen som gjør minst vondt. Du har kanskje fått en ørliten pustepause, sett på et favorittprogram på TV eller oppdatert deg på Facebook, Instagram, Snapchat, Twitter eller spilt et spill. Så må du opp igjen, og innen du har fått satt begge beina i gulvet, skjærer smertene gjennom beinet, fra rumpa og ned til under fotsålen. Å rette deg opp må du gjøre mens du går fremover, samtidig som du må gå så sakte at de imaginære nålene inne i låret ditt ikke tar overhånd. I tillegg føles det som om alle store muskler i lår og legg blir revet i fillebiter, og sener og nerver blir dratt både nedover og oppover samtidig.
Det er dette jeg lever med hver eneste dag. Å ja, jeg er fullstendig klar over at det er mange som har det veldig mye verre enn meg. Veldig mange lever med kroniske smerter de aldri blir kvitt, og de har min fulle medfølelse. Men jeg kan bare sammenligne med mine egne, tidligere erfaringer og opplevelser, og for meg er dette ganske langt ned mot bunnen i den berømmelige bøtta. Hvis de verste smertene jeg noensinne har opplevd er en 10’er på skalaen, så vil jeg si at den konstante smerten jeg har gjennom dagen, og som bare forsvinner når jeg sover eller når jeg går en passe lang tur, er på en 4’er. Smertene når jeg skal reise meg opp er en 8’er. Ikke noe rart at jeg har lyst til å bli sittende i den relativt ubekvemme stillingen og leve med 4’er-smertene.
Jeg var på MR om tirsdag, og venter nå i spenning på resultatene. Siden jeg denne gangen ikke har vondt i ryggen, så ligner det på ingen måte på smertene jeg hadde da jeg hadde prolaps for 13-14 år siden. Men smertene nedover i beinet, 4’er-smertene, er veldig like isjias-smertene jeg er vant til å ha, og derfor er det nærliggende å tro at jeg har en ny prolaps eller at det er en av de gamle prolapsene har flyttet mer på seg. Men, jeg er ingen lege, så derfor venter jeg på å høre fra nettopp en som er utdannet til å tolke MR-bilder.
Hva jeg skal gjøre med svaret jeg får avhenger jo selvsagt av nettopp svaret jeg får. Ved forrige prolaps ble det ikke gjort noe som helst annet enn at jeg fikk muskelavslappende tabletter, og så måtte det gå over av seg selv. Jeg har fortrengt hvor lang tid det tok, og det irriterer meg litt nå, jeg skulle gjerne hatt en pekepinn om hvor lenge jeg kan forvente å ha det på denne måten, selv om det selvsagt er individuelt og forskjellig fra gang til gang. Kiropraktor har jeg ikke lyst til å gå til, jeg synes alt de gjør bare høres skummelt ut. Fysioterapeut kanskje? Eller naprapat? Jeg får jo noen “følgefeil” på grunn av disse smertene også, skuldrene og skulderbladene er fulle av knuter fordi jeg sjelden får slappet av.
Okay, dette ble sutring på høyt nivå. Eller som jeg liker å kalle det (for å ikke høres ut som en sutrekjerring), informasjon om tingenes tilstand. Eileif har hatt god bruk for bullshitfilteret sitt i disse månedene, jeg tror ikke han lenger hører når jeg skriker i en smerteri. Jeg er ikke ute etter hverken medlidenhet eller tips, selv om jeg selvsagt tar imot begge deler 😉 Jeg vil bare at dere skal vite at jeg er her, selv om det ikke skjer stort som er bloggverdig.
Og så kan jeg jo avslutte med noe som går an å kalles for Ukens Nairo:
Nairo har alltid vært glad i å ligge med hodet høyt. Han har kant på begge sengene sine som han gjerne har hodet oppe på når han sover, og da vi hadde den gamle sofaen lå han gjerne med hodet på armlenet eller oppe på mine bein. Han har også alltid vært glad i å ligge mellom/under kontorstolene våre når vi begge sitter foran hver vår pc, og der er det stor mulighet for å hvile hodet på stolbeinene. I dag dro han det enda lenger, se bare her:
Han har hodestøtte, han har lagt begge forlabbene i spenn mot hjulet på stolen, den ene baklabben ligger i spenn mot den andre stolen og den andre baklabben ligger under beinet på den andre stolen. Og SOM han koste seg! 😀
Del dette på:
-
Boka i april
Én bok rakk jeg å komme gjennom i april, og det var Martyrens forbannelse av Scott Mariani:
Den tidligere elitesoldaten Ben Hope har trukket seg tilbake fra sin brutale fortid og har endelig funnet fred og sinnsro i et middelalderkloster i de franske alpene. Men det tar ikke lang tid før brutaliteten innhenter ham. Etter å ha vært borte fra klosteret i et døgn, kommer Ben tilbake til et blodbad. Noen har brutt seg inn i klosteret og henrettet munkene – og da vekkes kamplysten i ham igjen. Han skal finne drapsmennene og ta hevn. Ben drar av sted på en livsfarlig jakt og blir trukket inn i et nett av stjålne skatter, svindel, drap og en sju hundre år gammel forbannelse.
Hva vil egentlig «De forberedte», den nådeløse gruppen som angrep klosteret, oppnå? Etter hvert som Ben finner flere ledetråder, blir det avdekket en grusom plan som truer med å ødelegge hele verden. Katastrofen må avverges – og det finnes bare én mann som kan gjøre det.
Min omtale:
Alt i alt en god bok. En spennende historie som ligner mye på andre tilsvarende bøker, men som allikevel har særpreg og holder på interessen min.
Terningkast 4.Nå holder jeg på med en bok som jeg ikke klarer å bestemme meg for om jeg elsker eller hater. Hver kveld leser jeg 3-4 sider og lurer jeg på om jeg skal gi opp, og så gjentar det seg neste kveld. I tillegg er det en tykk bok, så jeg kommer jo til å bruke evigheter på å komme gjennom den, hvis jeg ikke gir opp.
Del dette på:
