-
En dårlig blogger
Jeg synes selv at jeg er en dårlig blogger, og at jeg har vært det en stund. Det eneste jeg legger ut er et månedlig innlegg med bokomtaler og ett til to turinnlegg, stort sett bare i helgene. Men så er det det med at hverdagen sjeldent inneholder annet enn soving, jobbing, husarbeid, små lufteturer med Nairo, TV-titting og PC-sløvings, og det er begrenset både hvor interessant det er å lese om og hvor interessant det er å skrive.
I dag har jeg allikevel tatt begrepet dårlig blogger til et nytt nivå, da jeg faktisk har gjort noe, tja, ikke akkurat interessant, men noe nyttig og absolutt omtaleverdig, uten å ta et eneste bilde. Og etter mangfoldige år i bloggverdnen, har jeg jo lært at man skal ha med seg kamera over alt.
Mobilen var selvsagt med i dag, men det slo meg ikke en eneste gang å ta noen bilder. Så da får dere få noen 6 1/2 år gamle bilder i reprise samtidig som jeg forteller hva vi har gjort.
Som jeg helt sikkert har fortalt til det kjedsommelige, så hadde vi jo en vannlekkasje på hytta for 6 1/2 år siden. Vann i absolutt hele hytta, her et bilde på kjøkkenet, tatt med badet bak meg og utgangsdøra rett frem:
Alt av gulv måtte brytes opp, og selv om hytta ikke er mer enn 50 kvadratmeter, blir det uhorvelig mye avfall. Her et bilde tatt i samme retning som bildet over:
Alt av det gamle gulvet som ble tatt bort ble bare kastet på utsiden av hytta, i to hauger. Og siden vi ikke har hverken tilhenger eller bil med tilhengerfeste, har det bare blitt liggende. Ikke spesielt pent, og selv om vi ikke har naboer som har hatt utsikt direkte til haugene, så har det jo ikke vært koselig uansett.Her er forresten et bilde fra badet, ikke akkurat i brukbar stand:
Men, og her kommer vi endelig til poenget, i dag stilte ei venninne opp med bil og henger, og de to store haugene jeg jo egentlig skulle tatt bilde av har blitt redusert til en liten haug, resten er kjørt bort! Herlig!Hva som gjenstår der ute, spør du? Vel, hovedsaklig listing. Og jeg har hørt at man egentlig aldri skal bli ferdig med listing, så det bryr meg fint lite at det ikke er ferdig. Litt mer rydding må også til, er noen esker som vi må gå gjennom og se om innholdet skal beholdes eller kastes. Og så må hagen oppdateres, den har blitt helt forsømt i disse årene, bortsett fra litt plenklipping. Og egentlig kan jeg fortsette med masse flere småting, men det er jo sånne normale ting som man alltid må gjøre på en hytte.
Det som er fint, er at det ikke er noe i veien for å være der ute, og mamma benytter seg til stadighet av den muligheten.
Men, tilbake til overskriften: jeg lover å prøve å skjerpe meg. Få dratt litt mer av hverdagen inn i denne bloggen, og ikke la den ende opp som en tur-, geocaching-, hund- og bokblogg med ca 6 innlegg i måneden. Og så håper jeg dere blir med på den ferden også.
Del dette på:
-
Geocaching i Trømborgfjella
I Trømborg ligger en WT på 28 cacher: 27 tradisjonelle og 1 bonus-mystery. De ligger ganske nært WT’en i Rakkestadfjella, men har hovedparkering nordvest for sistnevnte. Deler av Rakkestadfjella tok vi i fjor, det var da jeg rundet 1000 funn.
I dag var planen å egentlig ta hele runden i Trømborgfjella pluss de vi manglet i Rakkestadfjella, men vi endret det underveis og tok bare Trømborgfjella. Starten var ved Igletjern:
Vi fulgte blåmerket løype hele veien, bortsett fra et par steder hvor vi surret litt. Men totalt var det ikke mange hundre meterne vi gikk feil.Været var nydelig i dag, sol og bittelitt vind. Og vi gikk forbi en rekke tjern og vann, tror faktisk vi tok oss pauser av varierende lengde ved nesten hvert eneste av de:
Eileif og Nairo går alltid foran meg på tur. Jeg danner baktroppen og følger med på GPS’en, noe jeg akkurat hadde gjort da jeg blir oppmerksom på en bevegelse på stien, en halvmeter foran meg. Eileif hadde vært uheldig og tråkket på en orm/snok. Jeg rakk ikke å ta bilde av den der den buktet seg haleløs inn i gresset, men den sprellende halen lå igjen:
Vi håper den lille klarer seg, for det var ikke meningen å skade den, altså!Cachene lå som perler på en snor, de fleste ble funnet lett, og det er det aller beste jeg vet når jeg skal gå langt. Orker ikke bruke tid og energi på å lete etter vanskelige bokser.
Det var ikke alle steder blåmerkingen var god, men skilt var det både her og der:
Nairo storkoste seg i dag! Lenge siden forrige langtur, og masse nytt å lukte på og se på:
Denne brua var ikke så veldig mye i vater, men vi kom oss over og tok dagens lunsj på odden rett bak brua:
Maten og drikken smakte nydelig i den vakre utsikten:
Den kom en ung gutt i kano mens vi satt der, og Nairo var illsint! Han har vel aldri sett en kano før, og skjønte ikke hva dette var for noe. Jeg holdt på å le meg ihjel! Gutten slo av en prat, og Nairo roet seg litt, heldigvis. God trening!Og når kanoen var borte, var Nairo klar for å tigge:
Vakreste gutten <3De siste cachene ble logget og bonusen ble funnet. Litt over 1 mil tilbakelagt, og vi er strålende fornøyde med dagen.
Ekstra artig var det å møte på gamle kjente i skogen, et ektepar vi har jobbet sammen med for mange år siden og ikke snakket med siden den gang.
Nå er vi deilig slitne, Nairo har kun beveget på seg for å spise middag, og jeg skal om ikke så altfor lenge flytte meg over i sofaen.
God lørdagskveld, alle sammen!
Del dette på:
-
Augustbøkene
Det ble to bøker i august. Den første boka ble jeg anbefalt av damen i bokhandleren, boka heter Det vokser et tre i Brooklyn og er skrevet av Betty Smith:
Kåret av The New York Public Library til en av de mest leseverdige romanene fra det 20. århundret.
Det vokser et tre i Brooklyn er en av forrige århundres vakreste oppvekstromaner. Gjennom fortellingen om den gatesmarte ungjenta Francie Nolan og hennes arbeiderklassefamilie, portretteres et håpets og drømmenes New York. Med observant humor, glitrende skildringer og et fargerikt persongalleri, trer Brooklyn fram som en pulserende bydel, og verden som noe ganske annet enn den vi lever i i dag. Likevel treffer boken en nerve i oss alle, fordi den berører noen helt grunnleggende temaer: kjærlighet, klassereise, utopier og knuste drømmer. Dette er en bok man ikke forlater uberørt.
Det vokser et tre i Brooklyn er basert på forfatter Betty Smiths egen oppvekst i New York. Den ble utgitt for første gang på norsk i 1946, samme år som filmversjonen av romanen mottok en Oscar. Den refereres stadig til i populærkulturen.
«En svært rørende roman, og en ærlig og ektefølt en. Den treffer selve kjernen i livet … Hvis du ikke leser Det vokser et tre i Brooklyn, blir du én erfaring fattigere.» New York Times.Jeg var skeptisk, og her er min omtale:
Jeg brukte veldig lang tid på å finne en rød tråd, en handling i boka, helt til det gikk opp for meg at det var selve historien, selve livet, som var handlingen. Først da steg boka for mitt vedkommende, og jeg koste meg mer.
Selv om det kan virke som en gammeldags bok, så lever jeg meg godt inn i den, og klarer til en viss grad å følge det dagligdagse livet familien lever. Jeg synes slutten ble litt for mye “happy ending”, men er glad på deres vegne.
Terningkast 4.Det ble som sagt to bøker i august, og nummer to er skrevet av Brenda Novak og heter Døde snakker ikke:
Et lik ligger begravd på en gård i Mississippi. Grace Montgomery vet hvem det er, og hun vet hvordan liket havnet der. Hun var bare tretten år den natten da alt gikk galt. Og nå, akkurat som da, har hun ikke noe annet valg enn å forholde seg taus. Grace forlot Stillwater for tretten år siden, for å prøve å glemme og prøve å gjøre rett og skjell for seg. Som assisterende statsadvokat i Jackson har hun endelig kommet dit hun ville, men fortsatt plages hun av fortiden. Derfor drar hun hjem til Stillwater, til gården som hennes bror nå eier og til de mistenksomme innbyggerne som gjør alt for å finne ut sannheten. Enkemannen Kennedy Archer er en av dem som mener å vite hva som skjedde. Han vil stille til valg som borgermester og burde holde seg så langt unna Grace som mulig. Men hun er en gåte han ikke kan motstå, selv om hennes fiender holder på å finne ut sannheten om hva som skjedde den gangen – noe som kan bety slutten for dem begge.
Å lese denne ble veldig rart for meg, årsaken har jeg skrevet om i omtalen:
Jeg hadde ikke lest mange setninger i denne boka før jeg synes det virket veldig kjent. Begynte å gå gjennom bokhylla for å se om jeg hadde boka fra før, men nei. Så tittet jeg på andre bøker av samme forfatter, og oppdaget plutselig at denne boka er bok 1 i en trilogi, og jeg hadde allerede lest bok 2. Lettelsen var stor når jeg oppdaget at jeg hadde bok 3 ulest.
Jeg tittet på hva jeg hadde skrevet om bok 2, og det var ikke veldig positivt. Men jeg hadde gitt den terningkast 3.
Denne boka likte jeg bedre, jeg fikk en bedre følelse av personene, storyen og innholdet. Og hadde jeg lest bøkene i riktig rekkefølge er det ikke umulig at bok 2 hadde fått en bedre omtale.
Denne boka gir jeg terningkast 4.Nå er jeg snart ferdig med den siste boka, og jeg mener fremdeles at bok nr 2 hadde fått en bedre omtale hvis jeg hadde lest de i riktig rekkefølge.
Har det blitt mye lesing på dere i sommer, eller liker dere bedre å lese nå når høsten er over oss?
Del dette på:
-
Mysterier i skogen
Challengen fra Groundspeak denne helgen er å finne en mystery. Oppgaven vi fikk for å finne ut hva slags cache som skulle logges var en typisk mystery-oppgave, noe jeg skyr som pesten. Men jeg ville gjøre et forsøk, og jeg klarte å løse den oppgaven helt uten hjelp, bare litt googling!
Så kom spørsmålet om hvor vi skulle dra og hvilke(n) mystery vi skulle logge. Jeg hadde 15-16 ferdig løste, hvorav to er i nærmiljøet, noen ligger i Sarpsborg-traktene, og resten er en del av det vi kaller Halden på kartet, en geoart (se her for en av de).
Så for å kombinere tur med Nairo og logging av cacher, valgte vi å ta 3 av de fra Halden på kartet, 3 som lå sånn til at de kunne tas på én tur.
Nå skal jeg selvsagt ikke røpe hvor de ligger, men når vi samtidig var ute og kjørte, valgte vi å ta turen oppom Brekke sluser. Der har vi ikke vært på mange år, og det var moro å være litt turist.
Vi stoppet først ved en liten demning:
Det viste seg at dette var rester av et gammelt sagbruk:
Og tømmerrenna og fundamentene var lette å se:
Nairo fant ut at utløpet fra demningen var et fint sted å slukke tørsten, jeg er veldig glad Eileif holdt godt i kobbelet fra toppen av demningen!
Vi gikk også trappene opp slusene på Brekke, og fyttigrisen så høyt det er! Er jo nesten så man ikke ser den nederste delen langt der borte!
Nairo var litt løs i magen på slutten av turen, så vi stakk nedom Kruseter i håp om at litt vann ville vaske bort det verste. Og i en liten bisetning vil jeg bare bemerke at det er ikke noe unormalt at Nairo er litt løs i magen, han er ikke i ferd med å bli dårlig igjen.Det var vakkert på Kruseter i dag. En del vind, men nydelig sol og masser av ender som fløt rundt oss hele tiden:
Nairo er ikke glad i å bade, det er med nød og neppe vi får han uti vann i det hele tatt. Av og til hjelper det å kaste en pinne, men i dag hjalp det ikke. Så da måtte jeg bare ta av meg skoene og brette opp buksene, for uti skulle han! Og med masse lokking og skryt kom han etter meg:
PS! Dette er første (og antagelig eneste) gang jeg er uti vann i år!
Han var ikke spesielt fornøyd, og benyttet enhver anledning til å sette kursen mot land og Eileif:
Shakin’ Stevens 😉
Han glemte seg litt bort da endene kom svømmende, dette var noe rare greier, men han bjeffet ikke på de en eneste gang!
Så satt vi oss i sola så jeg skulle få tørket litt, koste oss med å se endene svømme rundt i det glitrende vannet:
Alle 3 cachene ble funnet. Det gir meg en ekstra glede å finne mysteryer, fordi jeg er aldri sikker på at jeg har løst oppgavene riktig, og siden jeg ikke gidder å bruke energi på mysteryer, er det ekstra godt å kunne logge en når det trengs. Derfor velger jeg stort sett alltid å spare på de jeg tror jeg har løsningen på, i tilfelle jeg trenger de til en spesiell anledning, som denne helgen.Har dere fått logget helgens mystery ennå, eller sparer dere den til i morgen?
Del dette på:
-
Verdens beste hadde bursdag i går
Min bedre halvdel, min beste venn, verdens beste og mest tålmodige mann, min kjæreste hadde bursdag i går!
Jeg spurte han hva han hadde lyst til å gjøre, om han ville være hjemme, gå tur, kjøre tur eller noe helt annet. Valget falt på å kjøre tur, og dermed tok vi ca halvparten av en geocachingtrail som går i våre trakter. Jeg hadde tatt noen få av de fra før, det var noen vi DNF’et på og det var noen vi måtte hoppe over da det var folk ved de, men det ble 31 funn.
Så var det meningen at vi skulle dra til Strömstad for å spise, men vi hadde rester fra en god middag om fredag, så da ville han heller spise opp det.
Her om dagen var jeg så heldig og vant gavekort på Fredriksten Kro via Fredriksten Festnings Facebook-side. Så i dag tok vi turen dit og koste oss med hamburgertallerken:
Okay, så ser han ikke spesielt fornøyd ut, men han var det altså 🙂Vi kjøpte med oss is og satt oss på høyden over parkeringsplassen:
Egentlig er vi litt dårlige til å gjøre sånne kjæresteting som å spise ute, ta romantiske selfier, holde hender og sånt. Så da ble det en schærste-selfie i dag:
Vi spiller litt pokémon, begge to. Ikke veldig aktivt, men sånn litt i ny og ne. Når vi først var på festningen, hvor det er mengder med pokéstops, måtte vi bare gå en liten runde for å samle litt baller og ta noen pokémons. Så vi tuslet ned til Dronningens bastion og tittet litt på den vakre byen vår. Her kan dere blant annet se Eileifs arbeidsplass, og leiligheten jeg leide da jeg fikk Arkas er også nede blant noen trær:
Nordover kan dere se begge arbeidsplassene mine, kirkegården der store deler av mine familie ligger, to av mine tidligere arbeidsplasser, leiligheten der mamma bor, og selvsagt mye annet:
Så tuslet vi tilbake til bilen og kom oss hjem til Nairo.En fin helg, og jeg håper gårsdagens bursdagsbarn også er fornøyd 🙂
Del dette på:
-
Tilbake i skrekkfuglens rike
De fleste av dere husker sikkert dette innlegget, den aller verste turen jeg noensinne har hatt. Jeg mistet jo min skjønne lille Leatherman på den turen, og jeg har hatt lyst til å gå tilbake for å se om jeg kunne være så heldig å finne den igjen. Men ikke pokker at jeg går tilbake dit alene!
I dag ble Eileif med meg, så etter å ha tatt en multi for helgens geocachingsuvenir, dro vi opp til Lille Erte. Det tok ikke lang tid før vi møtte på denne ufarlige lille saken:
Halvannen cm stor, tenker jeg. Møtte mange flere av disse, og en av de holdt jeg i hånda i noen sekunder. Første gang jeg har hatt en frosk i hånda, men jeg holder meg til disse små altså 😉Vi gikk hovedveien opp til Ertehytta og tok de tre cachene jeg ikke hadde logget der, før vi gikk ned til stien der kampen utspilte seg i våres. Jeg følte meg ikke trygg, så samtidig som jeg prøvde å se etter Leatherman’en, holdt jeg også utkikk etter skrekkfuglen. Etter en halvtimes leting kunne vi konkludere med at vi dessverre ikke fant lommekniven, og fuglen dukket heldigvis ikke opp.
Fluffbutt’en måtte slukke tørsten i varmen:
Og som dere ser har lyngen begynt å blomstre. Men jeg synes ikke dette bildet gir noe inntrykk av høst ennå:
Egentlig var planen å gå rundt Lille Erte, men vi ombestemte oss og gikk samme vei tilbake. En fin tur på litt over 5 km, og Nairo var absolutt fornøyd:
Jeg er aldri fornøyd med bilder av han hvor ørene ligger sånn som på dette, han ser så misfornøyd ut! Men det er allikevel et smil der 🙂Del dette på:
-
Normalen er tilbake
Torsdag for 12 dager siden fikk Nairo diaré. Det er forsåvidt ikke uvanlig for han, da han har litt stressmage i tide og utide, så jeg gikk igang med skånemat i form av kokt ris og kokt torsk, pluss at han fikk Zoolac fra fredag. Ingen bedring gjennom helgen, og natt til mandagen hadde han både kastet opp og gjort fra seg inne. Sistnevnte har ikke skjedd siden han var valp, så da ble jeg bekymret.
Tok en kort dag på jobb den dagen, stakk innom veterinæren og ble enige om at jeg skulle hente han og komme tilbake. Allmenntilstanden hans var generelt god, men han var sliten og trøtt, noe vi alle hadde vært etter en helg med dårlig mage.
Veterinæren tittet, kjente og lyttet, men kunne ikke finne noe spesielt. Så vi ble enige om å fortsette med skånemat, pluss å gi han vann tilsatt elektrolytter og noe greier, brusetabletter som også skulle gjøre nytten sin, pluss en ny variant av Zoolac som heter Promax som i tillegg til de gode bakteriene også inneholder noe som skal hjelpe til med å stoppe diaré.
De neste dagene kom det ikke noe ut av han i det hele tatt, noe som ikke er så rart, han må jo ha vært helt tom i magen. På torsdag var det nok en gang veldig løst, og jeg mistet litt motet. Men så tenkte jeg at det kanskje var på tide å gi han noen få kuler tørrfôr sammen med skånematen, og det fikk han gjennom helgen.
Fremdeles veldig løst på skogsturen om søndag, men jeg mente jeg så en endring i hvordan det så ut, for det er da virkelig forskjell på hvordan det ser ut når det er diaré kontra når det bare er løst?
I går kom det definitive gjennombruddet, da var det første gang på halvannen uke at det lignet normal avføring, og i dag var han helt tilbake til normalen! Hurra! 😀
Vi har nå kuttet ut skånematen, men gir litt mindre og litt oftere porsjoner med tørrfôr, slik at magen får en gradvis tilvenning til normale tilstander. I tillegg ser vi jo helt klart at han formmessig er tilbake til sitt vanlige jeg, hopp og sprett og tennisball 🙂
Det er slitsomt og vondt å ha en hund som ikke er i form, spesielt når det strekker ut i tid og man ikke er sikker på om det er vanlige bakterier eller noe mer gjenstridig. Heldigvis var det ikke noe alvorlig denne gangen heller.
Del dette på:
-
Bok lest i juli
Det blir en del tykke bøker for tiden, og derfor leser jeg stort sett bare én bok pr måned. Den jeg leste ferdig i juli er ikke spesielt tykk riktignok, den heter To uker på vei og er skrevet av Sarah Rayner:
Tenk om alt du lengtet etter og drømte om, sto og falt på to uker?
I Brighton har Lou nettopp fått vite at tiden er i ferd med å renne fra henne hvis hun ønsker å bli mor. Hun kan ikke forestille seg en fremtid uten barn, men partneren hennes er ikke klar for å etablere seg. Lou må ta en vanskelig beslutning: en fremtid med kjæresten, eller få oppfylt drømmen om å bli mamma?
Samtidig, i Yorkshire, lengter Cath etter å stifte familie med mannen sin, Rich. Ingenting vil glede ham mer enn et barn, men Cath har vært gjennom en tøff runde med kreftbehandling og kan ikke bli gravid uten eggdonasjon fra en annen kvinne.
To kvinner som aldri har møtt hverandre, er i ferd med å bli knyttet sammen for livet – i drømmen om et barn.Min omtale:
For meg blir dette en bok som vil belyse forskjellige årsaker til ufrivillig barnløshet og veien mot å forhåpentligvis få et barn. Et fint tema da ikke alle som ønsker seg barn faktisk kan få det. Jeg tok meg selv i å lese “bare ett kapittel til” mot slutten da jeg var spent på hva som skjedde.
Samtidig synes jeg at beskrivelsene til tider blir litt overfladiske, så jeg får ikke den inderlige og hjerteskjærende følelsen en slik bok kunne ha gitt.
Terningkast 4.I skrivende stund har jeg ingen oversikt over hvor mange uleste bøker jeg har liggende, da jeg fikk en bærepose med bøker i sommer. Så, med fare for å gjenta meg selv; jeg trenger flere bokhyller.
Del dette på:
-
Og nå er ferien helt over
Nå går dette årets ferie mot slutten. En lang og helt sikkert innholdsrik høst venter. Ja, jeg kaller det høst, selv om august også er en sommermåned.
Denne ferieuka ble ikke helt som jeg hadde tenkt. Planen var å fylle den med turer og caching, noe i samme stil som det ble om tirsdag da Nairo og jeg tuslet på Høiås.
Men Nairo fikk diaré om torsdag, og da var det bare å skrinlegge de lengre turene og heller ta hensyn til han og hans form. Og han har vært i god form, litt slapp og sliten, men på ingen måte noen nedsatt allmenntilstand. Han er ikke helt bra ennå, men han har god appetitt og skånematen går ned på høykant, så jeg ser det an et par dager til før vi eventuelt ringer veterinæren.Denne helgen er suvenirhelg i geocaching-verdnen, og jeg hadde i god tid sett meg ut hvilken cache jeg skulle ta. Det er ytterst sjeldent jeg drar ut på kvelden for å cache (hvis det ikke dreier seg om en FTF-mulighet), men i går kveld dro jeg for å bli ferdig med oppdraget. Typisk nok var det en bærplukker som hadde slått seg til akkurat der cachen er, så jeg dro heller for å se etter en av mine egne cacher som visstnok skulle være borte. Det var den ikke, men jeg vurderer å flytte den da den ligger litt utsatt til.
Må jo teste ut det nye kameraet litt, så det ble også en kort stopp nedom Ørsjøen:
Dro så tilbake til cachen, men bærplukkeren var der fremdeles, så jeg dro hjem.I dag var det fritt frem for logging, og Nairo og jeg tok også runden i Prestebakke lysløype.
Er det flere enn meg som har første dag på jobb i morgen etter ferien?
Del dette på:
-
Jeg klarte ikke dy meg…
Etter å ha diskutert frem og tilbake med meg selv i omtrent hvert våkne øyeblikk, etter å ha bedt Eileif komme med saklige og konstruktive argumenter, så klarte jeg om søndag ikke å dy meg…det ble lagt inn en bestilling på Nikon D7100. Og tirsdag kveld hentet Eileif det på vei hjem fra jobb!
Til tider har jeg litt for mye samvittighet, så jeg sitter og ser på det nye og det gamle kameraet, som står ved siden av hverandre her ved pc’en, og jeg synes synd på det gamle. Det har vært med på så himla mye, det har vært trofast hele tiden, og faktisk aldri sviktet meg på noen som helst måte. Snufs…
Det er ikke noe kvantesprang å gå over til det nye. Det kjennes ut som jeg har kommet hjem, noe godt og trygt og kjent og kjært. Samtidig er det en del nytt å sette seg inn i, så bruksanvisningen ligger ikke langt unna. Men jeg har funnet ut av det aller viktigste, og så får resten komme etterhvert.
Noen få testbilder har det blitt, og selvsagt blir Nairo “plaget” med å være motiv:
Nei, det er ikke en flått under øyet hans, det er bare bøss 🙂
En liten tur ut på verandaen nå i kveld for å se på fargene i kveldssola:
Slett ikke verst!Det jeg så langt er mest imponert over, er hvor raskt kameraet er til å ta seriebilder. Jeg kastet litt ball med Nairo. Lysforholdene var ikke på vår side, så bildekvaliteten er ikke veldig god, men det tok så mange bilder i løpet av den korte tiden jeg holdt utløseren nede at jeg faktisk skvatt!
Så jeg tror og håper at det nå skal bli litt lettere å ta bilder av Nairo in action 🙂
Nå gleder jeg meg til neste tur jeg kan ha med meg kameraet på, så jeg kan få testet det ut mer 🙂Del dette på:
