-
Sløvinger og sultne
I fjor fikk Eileif og jeg støttemedlemskap for 2016 på Nordens Ark. Midt i blink, da vi aldri synes vi er der nok! I går tok vi turen dit, 10 måneder etter forrige gang.
Den sørlige puduen er det minste eksisterende hjortedyret, og for meg ser den nesten ut som en blanding mellom rådyr og hare:
De røde pandaene er veldig trøtte dyr, og hvordan i alle dager de klarer å sove på denne måten, høyt oppe i trærne, er helt uforståelig for meg:
En snøleopard tar livet med ro, og lytter etter om en av de ansatte kommer med mat på en firhjuling:
En persisk leopard har fått maten sin, og koser seg storveis:
Froskehaug:
Tror det er 6 frosker (av for meg ukjent art) på dette bildet.Storkene var i full gang med paringsritualer og bygging av rede:
Vi så to ulver i går. Den ene la seg så langt borte og i noen busker at det var umulig å ta noe bilde av den. Den andre var litt mer villig til å vise seg frem, men noe skikkelig bra bilde fikk jeg ikke:
Da vi kom tilbake til snøleopardene, hadde de endelig fått mat. Den ene var fast bestemt på å få ned maten som var hengt opp i et tre:
Det var litt problematisk å klatre i dette lille treet, men vil man ha mat, så får man det til:
En lykkelig snøleopard på toppen av huset sitt:
En annen snøleopard hadde huket fast maten i tommelkloa si, og gnagde i vei:
En veldig trøtt amurleopard:
Vi fikk sett alle 4 amurtigrene, men mammaen og de to halvvoksne ungene var det umulig å få tatt bilde av. Pappaen koste seg med noen matrester inne blant trær og busker:
Vi fikk sett mange flere dyr enn dette, men bildene ble ikke noe å skryte av. 4 timers deilig tur, og ikke altfor mye folk, så vi slapp å stå i kø for å få sett dyrene. En dag på Nordens Ark er aldri feil, og vi må huske å dra ned på vinteren en gang.
Del dette på:
-
Lukk opp øynene!
Nei, jeg har ikke begynt å gå med øynene lukket selv om jeg har nye briller, overskriften henspeiler på noe helt annet.
Det er ingen hemmelighet at jeg er glad i planlegge. Heldigvis får jeg en sjelden gang en innskytelse som gjør at jeg ikke følger planen, og dermed opplever noe jeg ellers ikke ville ha opplevd. Dagens tur kommer inn under den kategorien.
Planen i dag var den lille, ganske kjedelige og veldig bratte runden rundt Elgåfossen. Sol fra nesten skyfri himmel og bare litt vind gjorde været til et perfekt påskevær, og flere enn meg hadde lagt turen til Elgåfossen i dag. Ingen bladet på trærne ennå, men vakkert er det uansett:
Den gamle møllesteinen som ligger like ved fossen:
Jeg har sett fossen større, men det var absolutt mye vann i dag:
Når jeg kom over brua i bunnen av fossen, tenkte jeg at jeg for en gangs skyld skulle lese infoskiltene som står der. Og da oppdaget jeg at det er laget til en natursti med opplysningsskilt om dyr og vekster. Jeg har sett en god del av disse skiltene før, men aldri tenkt på at de kunne være en del av en natursti, så da ville jeg selvsagt følge denne. Jeg gikk ikke mange skrittene før jeg ble oppmerksom på noe i vannkanten et godt stykke foran meg. Beklager et forferdelig utydelig bilde, men sånn måtte det bli for at disse to i det hele tatt skulle bli synlige:
Fossekall! Tror det er første gang jeg ser denne søte fuglen, og jaggu så jeg enda en litt senere på turen.Så fikk jeg bare gått 50 meter til før det var full stopp. Her var det litt for bløtt for meg, gitt:
Så vi snudde, gikk videre på den vanlige veien, og fikk så tatt inn på naturstien igjen. Gikk hele veien tilbake til det våte partiet over, snudde og gikk samme vei tilbake, og så videre på stien. Kom helt ned til elva, og fikk gått lange strekker på steder jeg aldri har gått før, moro!Nairo fant hjemmet til ett eller annet dyr, grevling eller rev kanskje?
Å gå med briller på skogsstier fikk jeg virkelig testet i dag. Veldig smalt, rett ned i elva og bratt opp på andre siden:
Men det gikk fint å gå med briller selv når jeg måtte se ned hele tiden. Litt knotete blir det jo, men så lenge jeg hverken snublet eller ramlet, vil jeg kalle det en suksess.Etter en stund tok naturstien brått slutt, jeg klarte ikke se flere rødmerkede trær eller røde stolper, som var anvisningene på hvor den skulle fortsette. Så da gikk vi bare i retning fossen igjen. Og der kom jeg over denne bygningen:
Det lille lyset dere ser midt i døråpningen er fra en glugge på motsatt side. Skulle vært interessant å vite om dette er rester etter en krig, eller om det har fungert som noe helt annet.Så hva mener jeg med innleggets overskrift: “Lukk opp øynene!”. Jo, selv om det selvsagt er bra å planlegge, bra å vite hvor man skal, og ha kontroll på turen, så må man allikevel lukke opp øynene for det som er rett foran seg. Hadde jeg ikke bråbestemt meg for å lese på infoskiltene, hadde jeg gått glipp av en nydelig tur på 4 km, vakker natur, to skjønne fugler (pluss en haug med ender), et spennende hi og en interessant bygning. Selve naturstien er visstnok ikke mer enn 2,5 km når man får gått hele i den retningen man skal, men det var bare godt å gå masse frem og tilbake i dag. Og turen skal gåes flere ganger!
Del dette på:
-
Brillebruker på heltid
Jeg begynte med briller for ca 30 år siden. Den første tiden brukte jeg de bare på skolen, og jeg kan fremdeles huske det lyserosa etuiet som jeg dekorerte med navn på band og artister jeg likte.
Da jeg begynte å kjøre moped, var det helt logisk for meg å bruke brillene når jeg kjørte, og det tok jeg med meg da jeg fikk lappen på bil. Så i alle disse årene har det vært like naturlig for meg å ta på meg brillene når jeg setter meg i bilen som det er å starte bilen for å komme noe sted.
Brillebruken har med årene utvidet seg til å også gjelde kinobesøk, konsert- og show-besøk, og andre situasjoner hvor jeg har vært nødt til å se klart på lang avstand.
For et par år siden fikk jeg meg pc-briller. Disse har jeg ikke helt klart å bli fortrolig med, da jeg føler at jeg blir like sliten med de som uten de. Men jeg har jo merket at selv om jeg fremdeles ser relativt bra (er ikke mye jeg har hverken på pluss eller minus), så går det ikke akkurat den rette veien. Teksten på tv’en har blitt mer og mer utydelig, og det har vært klin umulig å bruke kjørebrillene mine når jeg både skal se på tv og strikke. Så da var det bare å bite i det sure eplet og skaffe seg progressive briller.
De fikk jeg hentet om mandag, og jeg har ennå ikke ramlet ned noen trapper, snublet i dørterskler eller gått på noen vegger eller trær. Men jeg merker jo at det er en ekstrem tilvenningsprosess.
I dag var første tur med Nairo med brillene på, og det gikk overraskende bra. Vi koste oss i solsteken langs Berbyelva:
Jeg så fint hvor jeg skulle gå og hvor jeg skulle sette beina, men det blir sikkert annerledes når det er smale stier med mye røtter man skal gå over.Etter en liten stund gikk vi opp på en bitteliten kolle og fikk en nydelig utsikt over Røssvannet:
Nairo måtte se om han klarte å finne ut hvor kvekk-kvekk-lyden kom fra, det var både kanadagjess og ender nede på vannet:
Han hadde god oversikt der oppe, tror han ville likt å ha et sånt utkikkssted her hjemme også 🙂
Det blåste bittelitt, men sola varmet godt i dag, og jeg storkoste meg den lille stunden vi (les: jeg) satt stille:
Ser dere forresten linselusa på bildet over? 😉På vei tilbake til bilen gikk vi helt nedom elva. Cachen som i sin tid var vårt funn nummer 2, og som den gangen var kjempevanskelig å finne, klarte jeg i dag å finne uten GPS. Rart hva 6 års erfaring gjør med evnen til å på lang avstand gjenkjenne et gjemmested 😉
Og når vi kom hjem, fant jeg årets første krokus i hagen:
Naboens krokus har lyst i hvitt, gult og lilla i noen dager allerede, men der har de sola i større deler av dagen enn hva mine har, derfor henger mine litt etter.Jeg bruker brillene stort sett hele tiden nå, med unntak av når jeg sitter ved pc’en. Jeg klarer ikke helt å venne meg til hvor i glasset jeg må se for at teksten skal bli klar og i fokus, så derfor er det enklere å la de ligge de stundene. I tillegg ser jeg teksten fint uten å måtte myse, og jeg blir ikke sliten i øynene, ihvertfall ikke her hjemme. Det jeg vil si er aller mest uvant, er å IKKE ta av meg brillene når jeg går ut av bilen, for DET har jeg jo gjort i 24 år 😉
Del dette på:
-
Et par miniturer
I går hadde jeg store planer for turen med Nairo, men de ble hindret av altfor mye snø i skogen. Ikke noen spor som var skikkelig gått opp, så det ble litt gåing på kryss og tvers, bare så Nairo fikk litt tur. Og jeg skal love dere at han koste seg!
Han er ikke dum, den lille pelsballen, for av og til er det faktisk smart å ikke ligge først i løypa:
Mot slutten av den lille turen brøt sola såvidt gjennom skydekket:
Det ble en kort tur i dag også, men litt lengre enn i går. I dag satset jeg på grusvei i skogen, men også der var det snø som hindret oss i en lengre tur. Masse dyp slaps med is i bunnen gjorde det til en slitsom tur, ihvertfall for meg med bare to bein. Men jeg visste at det hadde gått hunder der i går, så Nairo hadde en fin snusetur.Mitt forsøk på 100 turdager i 2016 er nå oppe i 19, noe som betyr at jeg er litt bak skjema, men med fridagene som kommer fremover og forhåpentligvis mindre snø i skogen, tror jeg at jeg skal komme ajour ganske raskt.
Hvordan går det med deres 100 turdager?
Del dette på:
-
5 nye middager
Det har vært Originalkassa igjen den siste uka. Stort sett mye smak i alle rettene, men rettene i sin helhet har vært midt på treet i våre smaksløker.
Onsdag sto skrei på menyen. Alt i alt en god rett:
Torsdag var det wok:
Denne var det litt lite smak i, ihvertfall i forhold til hva vi er vant til. Eileif synes også det var mye å forberede.Om lørdag spiste vi kylling:
Også en midt på treet-rett. Veldig godt med sprøtt skinn på kyllingbrystene.Sei sto på menyen i går:
Her fikk jeg hele porsjonen da Eileif ikke er noe glad i sei. Jeg har blitt veldig glad i stekt grønnkål, men kokt grønnkål er ikke noe å stå etter. Eplekremen var veldig god, syrlig og frisk på smak.Og i dag ble det suppe:
Veldig mektig, vi kunne absolutt spedd ut suppa litt da den ble veldig tykk. Ellers også en helt ok rett.Det har vært veldig koselig med alle tilbakemeldingene deres på disse matkasseinnleggene, tusen takk! Men nå er jeg så lei av å skrive om kassene at jeg ikke gidder det noe mer. Kanskje det kommer ett og annet innlegg om enkeltretter, men ikke samme type innlegg som dette.
Skulle dere ha spørsmål, må dere gjerne stille de i et hvilket som helst innlegg eller sende meg en mail. For selv om jeg ikke skriver om kassene noe mer, så kommer vi til å fortsette å ha kassene, om kanskje ikke hver uke.
Del dette på:
-
Tanker en ukes tid etter Personal shopper
Det er ingen hemmelighet at jeg ikke har følt meg vel i noe annet enn turklær og koseklær de siste årene. Det er mange årsaker til det, en av de er bilringene som kommer veldig tydelig frem her:
Nå skal jeg ikke skryte på meg at jeg prøver å gjøre noe med de bilringene, jeg sitter tross alt å spiser potetgull og drikker litt av en gjenglemt julebrus mens jeg skriver dette innlegget. Men uansett hvor fraværende viljen til å gjøre noe med de er, så betyr ikke det at jeg liker at de er der.En annen årsak til den manglende følelsen av velvære er nok at jeg ikke er det minste interessert i mote og at jeg ikke aner hva som kler meg, hva som fremhever mine positive sider og skjuler mine negative sider.
Og en medvirkende årsak er nok også at jeg har fått et par vonde tær og dermed ikke lenger klarer å gå i de høye hælene jeg bodde i i mange år. For man føler seg unektelig litt mer fin når man kommer seg litt opp i høyden og får strukket litt på beina.
Den siste uka har jeg brukt noen av plaggene jeg kjøpte på shoppingdagen mamma og jeg hadde, og plaggene har helt klart gjort noe med meg. For det første, så ser jeg selv hvorfor snittet på akkurat disse plaggene passer på meg, hva det fremhever og hva det skjuler.
For det andre, så har jeg faktisk fått noen komplimenter gjennom uka. Sprek, tøff, fin og stilig er fire ord jeg har fått høre, og det er ingen tvil om at man vokser litt da, altså! Og det igjen gjør at jeg faktisk har lyst til å finne flere klær i samme stil, jeg har faktisk lyst til å prøve å oppgradere garderoben litt, jeg har faktisk lyst til å utfordre meg selv mer når det gjelder stil og snitt og farger.Det jeg i utgangspunktet så på som en artig ting å gjøre sammen med mamma, har gitt meg mer enn jeg trodde det ville gjøre. Og sannsynligheten for at jeg kommer til å ta turen inn til Siv på Ski storsenter flere ganger er mer enn ganske stor. For selv om jeg har plukket med meg masse tips, er jeg ikke trygg nok på meg selv og egne shoppingevner til å stå helt på egne bein riktig ennå. Men jeg er milevis nærmere en trygghet nå enn jeg var for 10 dager siden!
Del dette på:
-
Februarbøkene
Det ble to bøker i februar også. Begge to er i kategorien “kiosklitteratur”, og begge er krimbøker.
Den første er skrevet av Erica Spindler, og heter En morders bekjennelse:
Da den opprørske syttenåringen Katherine McCall våkner og finner sin søster Sara drept, blir livet hennes brått forandret. Kat blir utpekt som hovedmistenkt – og funnet uskyldig. Det er det ikke alle som liker, og Kat har ikke noe annet valg enn å forlate hjemstedet. Men hun bærer på en mørk hemmelighet, en som får henne til å lure på om hun faktisk kan ha hatt noe med Saras død å gjøre.Til tross for at Kat går videre med livet sitt, plager det uløste mordet henne, og på tiårsdagen for Saras død får hun et anonymt brev som gjør det umulig å ignorere fortiden: “Hva med rettferdighet for Sara?” Kat forstår at den eneste måten å komme videre på, er å dra tilbake til Liberty i Louisiana. En hel by tror at at hun har drept søsteren – men den skyldige går fortsatt fri.
Hun begynner å grave i fortiden og forstår snart at prisen for rettferdighet er høy. Men i en by full av hemmeligheter har hun en forbundsfelle: politibetjent Luke Tanner. Uten noen andre å stole på, og med en drapsmann etter seg, må Kat nå bestemme seg for om rettferdigheten er verdt å slåss – og dø – for.
En overraskende god “billigroman”, her er omtalen:
Som vanlig er ikke mine forventninger særlig høye når jeg setter igang med “kiosklitteratur”. Denne overrasket positivt helt frem mot slutten. God historie, gode beskrivelser, troverdige karakterer. Jeg gjettet midtveis hvem som var den skyldige, derfor dalte boka mot slutten, men allikevel et terningkast 4.
Bok nummer 2 i februar heter De egenmektige, og er skrevet av Carla Neggers:
Ei idyllisk hytte. Et usannsynlig selvmord. En sammensvergelse som truer med å avsløre mørke hemmeligheter i Justisdepartementet. Det har gått tre måneder siden Quinn Harlowe sluttet i en stressende jobb i Justisdepartementet for å starte for seg selv som uavhengig konsulent, og få mer kontroll over livet sitt – kanskje til og med få et liv. Men gleden over det nye livet tar brått slutt da hun finner sin venninne og tidligere kollega Alicia Miller død i sjøen like utenfor hytta si. Selvmord? Quinn tviler sterkt på det. Hun begynner å undersøke saken på egen hånd og oppdager raskt at noen skygger henne. Huck McCabe påstår at han er livvakt på Breakwater Security, et privat sikkerhetsselskap som ligger på et inngjerdet område i nærheten av Quinns hytte. Quinn har en mistanke om at han lyver, men hun har ikke den fjerneste anelse om sannheten: McCabe er undercoveragent og prøver å infiltrere et nettverk bestående av voldelige borgervernere – de samme menneskene som Quinn har identifisert. Quinn og McCabe blir forent i kampen mot et felles mål og må gjennom en kamp på liv og død…en kamp de vet kan føre til katastrofe.Dette var nei, nei og atter nei. Fysj!
Jeg har ingenting imot en innviklet og komplisert story med et stort persongalleri. Men når jeg ikke klarer å følge med på hvem som er hvem (for det er flere navn enn det er personer i boka), når personene blir for tynt beskrevet, og selve storyen er tynn i seg selv, da havner boka nederst på min resultatliste. Terningkast 1.
Holder på med en tykk bok nå, så det spørs om det blir flere enn én bok i mars. Og så har jeg i skrivende stund 10 bøker som venter på å bli lest, og jeg har ennå ikke skaffet meg flere bokhyller.
Del dette på:
-
Middagsopptur
Nå kan vi helt klart si at konklusjonen vi har dratt tidligere stemmer, Ekspresskassene inneholder gjennomsnittlig flere smakløse retter enn Originalkassene. Foregående uke var nemlig første uke med Originalkasse på en stund, og der var det mye godt i forhold til hvordan det har vært de siste ukene. Det må også nevnes at det er litt mer jobb å lage maten i Ekspresskassene, men heller det enn smakløs mat.
Vi startet med Bratwurst om onsdag:
Knallgodt! Ingenting å klage på i det hele tatt, selv varme tomater smakte godt i denne kombinasjonen.På torsdag ble det flyndre:
Knallgodt dette også! Jeg blir mer og mer glad i grønnkål for hver gang jeg spiser det, og den sausen grønnkålen kokte i var også nydelig! Flyndra var forresten rødspette.På lørdag lagde jeg meg ørret:
Det var da jeg oppdaget at vi ikke hadde fått med fennikel i kassa, og retten mistet nok en del smak på grunn av det. Potetene sto inne 10 minutter lengre enn oppskriften tilsa, og de ble allikevel ikke gjennom”bakt”. Ellers en helt ok rett, tzatzikidressingen var god, som alltid.I går ble det pai:
Dette er vel første gang vi med hånden på hjertet kan si at vi husker å ha spist dette tidligere, og litt leting i arkivet beviste at vi husket rett. Det var gjort mikroskopiske endringer i oppskriften, men det var like godt nå som sist.Og i dag spiste vi wok:
Nå hadde Eileif fått kjøpt fennikel, så denne retten ble komplett. En veldig annerledes smak på wok enn vi er vant med, men veldig godt! Og ikke spesielt hot.En ekstrem opptur, og nå kommer vel denne ukas kasse på døra ganske snart.
Del dette på:
-
For et vinterferievær!
Det været som har vært nå i vinterferien har vært helt fantastisk! Sol fra morgen til kveld, kjølig på kvelden, natta og morgenen, men nydelig midt på dagen. Hadde det ikke vært for all is og skare, skulle jeg vært på et par ordentlig langturer.
Men, det har blitt tre småturer som alle har fått telle med i 100 turdager i 2016, noe som betyr at jeg har 17 tellende turdager i år. Og mange flere skal det bli!
I dag fikk jeg med meg Eileif, og da gikk turen til et lite vann på Prestebakke. Nairo og jeg har gått her før, men det har kommet en treklatrecache der i etterkant, og siden jeg ikke visste hvor høyt man måtte klatre, var det greit å ha med Eileif, som har litt mindre høydeskrekk enn meg 😉
Vi startet i krysset ved Prestebakke kirke. Ørsjøen er vakker nå:
Så tok vi inn på naturstien like ovenfor Bøkevangen, og da måtte vi passere stabburet hvor vi tilbragte bryllupsnatta vår i 2. etasje:
Det var en del snø og is i stien, men i dag hadde jeg broddene på meg, så det gikk så fint, så.Vi fant bevis på at Doffen virkelig har daua:
(vi snakker laaaangt fra tjernet, så den har ikke klart å svømme hit for egen finne).Neste bilde har jeg lyst til å kalle “Mann som logger i soloppgang” 😉
Jeg hadde helt fint klart å logge denne selv, det var ikke så høyt. Men det er alltid koselig å være to på tur 🙂Så kom vi ned til tjernet. Ikke en lyd å høre bortsett fra isen som var veldig snakkesalig.
Nairo synes lydene fra isen var litt skumle, men han holdt seg i ro:
En innholdsrik vinterferie går nå mot slutten, og jeg er strålende fornøyd med feriedagene mine. 3 korte turer, 17 cacher logget, en veldig overrasket og glad mamma, og en glad Kjersti som har fått gjort masse VIL-ting og noen MÅ-ting. Kan det bli bedre?Del dette på:
-
Hos Personal shopper med mamma
Før jul ble jeg oppmerksom på at Ski storsenter har Personal shopper. Jeg prøvde å få til en dag der når jentene og jeg skulle på juleshopping, men det fikk jeg ikke til. Så slo det meg for noen uker siden at jeg kunne gi det i morsdags- og bursdagsgave til mamma, og også en konsultasjon til meg selv, og i går var dagen.
Mamma visste ingenting annet enn at jeg skulle hente henne kl. 0830, hva hun skulle ha på seg, at det ble lunsj ca kl. 1300, og at hun var hjemme tidlig på kvelden. Jeg hentet henne som avtalt, og vi satt kursen nordover på E6. Jeg hadde beregnet god tid, og godt var det, for vi fikk noen ulyder i bilen ved Sarpsborg. Etter to kjappe stopp forsvant lyden, og vi fortsatte i retning Ås.
Mamma prøvde å gjette hva vi skulle, men hun klarte ikke engang å komme i nærheten. Det nærmeste hun kom, var når vi nærmet oss Ski og hun sa at vi skulle på Ski storsenter. Og det var jo helt rett, men hun visste jo ikke hva vi skulle!Veldig bak skjema, men allikevel ikke for sent ute kom vi oss inn på senteret og fant damen vi skulle finne. Etter å ha presentert oss, ga jeg mamma et ark som informerte om hva vi skulle:
Skal love dere at hun lurte veldig, og det tok litt tid før hun fikk summet seg.Konsultasjonen startet med en farge- og behovsanalyse.
Mamma hadde jo ikke rukket å tenke etter hva slags klesbehov hun hadde, så det ble mest fokus på hverdagsklær.Når de hadde pratet ferdig, tok mamma og jeg en titterunde rundt på senteret imens Siv sprang rundt til butikkene og hentet klær. Og så var det tid for prøving.
Jeg synes denne toppen var veldig fin på mamma, men hun var ikke enig:
Og så likte jeg veldig godt denne jakka, men mamma var heller ikke enig med meg i det:
Hun prøvde mye mer, og endte opp med å kjøpe buksa hun har på seg på bildene, pluss to topper i blått. Klærne var selvsagt en del av gaven.Nå var vi sultne, så det var absolutt på tide med litt mat. Omelett på mamma:
Og Cæsarsalat på meg:
Nam!Så var det min tur, og selv om jeg nå visste hva jeg gikk til, så var jeg ganske spent. Fargeanalysen overrasket meg litt, da jeg fikk beskjed om at jeg fint kan bruke kalde farger. Joda, med den økende mengden av grå hår forstår jeg jo hvorfor. Men det er jo de varme fargene som ligger mitt hjerte nærmest, så det blir nok en tilvenningsprosess å faktisk titte på de kalde fargene når jeg shopper. Og som Siv sa, alle farger er lov, når man vet litt om hvordan man kan bruke de 🙂
Behovsanalysen min var kort og grei: jobbklær. Så Siv gikk på shopping, mamma og jeg gikk igjen litt hit og dit på senteret, og jeg ble ordentlig glad når jeg fant noen nye vispeboller til kjøkkenet, da alle vi hadde var sprukket i bunnen.
Etter ca 45 minutter var det prøving av klær, og jeg så allerede før jeg begynte at dette kunne bli både spennende og utfordrende. Først prøvde jeg noen bukser, alle i modell skinny. Jeg har aldri eid så trange bukser, så dette var absolutt noe nytt! Her med en cardigan over:
Så et antrekk som jeg likte godt, men som ikke ville fungert i min hverdag:
Variasjonsmulighetene er jo uendelige når det gjelder topp i dette antrekket, men jeg føler meg ikke tøff nok til skinnjakke, uansett om det er ekte eller fake skinn.Så over på disse kalde fargene:
Denne hadde en bred stripe i utringningen og ned på midten som jeg ikke helt klarte å bli fortrolig med. Og fargene er jo så lite typisk meg.Nok en topp i “feil” farger:
Så hva ble med meg hjem? Jo, buksa, cardiganen fra det første bildet, skjerfet fra det andre bildet, toppen fra det siste bildet og en topp til. Så nå gjelder det å være tøff nok til å bruke dette på jobb, overbevise meg selv om at det er komfortabelt, og forstå at det kler meg. Ingen har noensinne påstått at jeg liker forandringer, men ingen kan påstå at jeg ikke gjør et forsøk 🙂Så hva synes jeg om en tur hos Personal shopper? Jo, det var absolutt en opplevelse som frister til gjentakelse. Siv er ei hyggelig dame som det er lett å prate med. Hun er lidenskapelig opptatt av jobben sin, hun har full oversikt over hva butikkene har inne, og hun følger med i motebildet. Første konsultasjon koster kr. 600,- pr person, påfølgende konsultasjoner koster kr. 300,- pr person. Siv fører kartotek over størrelser, farger, hva du eventuelt kjøper (det er ingen kjøpeplikt), snitt og slike ting, sånn at neste gang du tar turen, er det enklere å finne noe, og man kan også bygge videre på det man har kjøpt tidligere. I tillegg er det jo luksus å slippe å gå rundt i butikkene og lete selv, man slipper å kle av og på seg ørti ganger fordi man har tatt med seg feil størrelse eller feil farge i prøverommet, og jeg følte meg veldig godt tatt vare på fra start til slutt.
Jeg kan med glede anbefale en tur til Siv på Ski shoppingsenter! Jeg hadde låst meg i klesveien, ante egentlig ikke hvordan jeg skulle kle meg for å fremheve det som burde fremheves og skjule det som burde skjules, og trengte rett og slett hjelp. Og det fikk jeg! Ta det som en venninnedag, en mor- og datter-dag, en kjærestedag (ja, hun hjelper også menn), eller kanskje en dag helt for deg selv. Det er hektisk, det er mange inntrykk som skal fordøyes og det er også litt slitsomt, men det er fryktelig moro og veldig lærerikt!
Del dette på:
