-
En sangfugl i skogen
Siden Eileif tok gårsdagens skogstur med Nairo (jeg var og handlet på Nordby, æsj og fysj!), var det min tur i dag. Heldigvis slapp jeg regnværet de måtte gå i i går, tjihi :p
Valget falt på en liten men nydelig tur langs vannene i Trollskogen, like ved svenskegrensa. Første gang jeg gikk her var i mai i fjor, da en cachekollega og jeg fikk FTF på en nypublisering. Jeg har også gått her etterpå, men i dag valgte jeg den samme turen som første gang.
Det var helt stille i formiddag, bare noen fugler som kvitret i trekronene. Vannene lå blikk stille:
Det tok ikke lang tid før jeg fant ut at området huser noen dyr jeg ikke er spesielt glad i:
Spor etter villsvin! Over alt!
Og det var da ønsket om å delta i fuglenes kvitring slo inn. Jeg pleier sjelden å gå inn for å lage lyd når jeg er ute og går i skogen, jeg synes det er mye mer moro å høre på naturen enn å overdøve den. Men er det noe jeg IKKE vil møte på, så er det villsvin. Så da ble jeg en sangfugl i skogen, og jeg pratet unormalt mye til Nairo underveis også. For disse ekle dyrene vil jeg helst skremme bort!Men vi kom oss frem til det innerste vannet uten å se snurten til en eneste gris, heldigvis:
Her satt vi oss ned og hadde en stille stund, for nå ville jeg høre om jeg hørte noen dyr. Det eneste jeg er sikker på at jeg hørte, var en storfugl.Nairo tittet utover vannet for å se om han kunne se noe interessant:
På vei tilbake fortsatte jeg syngingen, og plutselig hørte jeg noe inne i skogen. Dette er en ganske åpen skog, så det er lett å se langt, men jeg klarte ikke se hva det var som laget lyd. Så det var bare å øke syngevolumet og å gå så fort det var mulig å gå på denne smale stien som buktet seg opp og ned over koller og ned i små myrer.Midt på stien fant jeg dette:
Noen som vet hvilket dyr dette kommer fra? Det er ikke villsvin, det er jeg ganske sikker på. Mistenker at det er en eller annen storfugl.Selv om jeg hadde det rimelig travelt med å komme meg tilbake til bilen, så kunne jeg ikke bare gå fra disse kanadagjessene uten å ha tatt bilde av de:
De svømmer på vannet, midt på bildet. Og de sa klart og tydelig ifra at de ikke ville ha oss der, så det var ikke lenge jeg forstyrret de.Jeg liker ikke at det er så mye villsvin i turområdene her omkring, å føle seg utrygg når man vil ut i skogen og kose seg er bare pyton. Så nå får jeg finne ut hva slags oppførsel som er den beste hvis jeg mot formodning skulle møte på de en gang, skrekk og gru.
Del dette på:
-
Bøkene som ble lest i mars
En ny måned ligger bak oss, og her er bøkene jeg leste i mars.
Jenta på klippen av Lucinda Riley:
Grania Ryan har forlatt samboeren i New York etter at hun mistet sitt ufødte barn. Nå søker hun trøst hos familien hjemme i Irland. En dag hun er ute og går, får hun øye på en liten jente helt ytterst ute på klippen. På det tidspunktet vet hun ikke at Aurora Lisle skal komme til å forandre livet hennes. Det viser seg at familien Ryan og familien Lisle har en lang felles historie, men dramatiske hendelser i fortiden har ført til at det er ondt blod mellom dem. Det er til slutt Aurora og hennes bemerkelsesverdige vesen som sørger for å forene de to familiene. I mellomtiden får vi være med på en spennende reise gjennom historien, der et hittebarn i London spiller en avgjørende rolle. En stor fortelling om sorg og tap, men også om kjærlighet og håp. Jenta på klippen er en handlingsmettet og gripende «good read» med handling fra England, Irland og New York, og med flere parallelle historier som spenner fra 1914 og fram til i dag.Og her er min dom:
Alt ligger til rette for en god bok: et rikt og godt beskrevet persongalleri hvor man føler at man kjenner hver enkelt person, vakre omgivelser, og kjærlighet. Litt historie, litt nåtid. Men for meg blir boka litt for full av klisjeer, svake unnskyldninger og forutsigbarhet, bortsett fra et par overraskende vendinger underveis. En sterk 3’er på terningen.
Det ble to bøker i mars også, og Jaget av ilden av Alex Kava er den siste:
En kald vinternatt begynner en lagerbygning i Washington, D.C. å brenne. Etterforskerne ser umiddelbart likheter med en rekke andre branner som har funnet sted i området i det siste. Det er imidlertid én stor forskjell: Nå dreier det seg om en mordbrann. Det lokale politiet hevder at den skyldige er en ung, hvit mann, en som trenger å få utløp for sinne eller seksuell frustrasjon. Men da profilereren Maggie O´Dell blir kalt inn, kan hun bare trekke én konklusjon av alt hun ser – dette er verket til en langt farligere person, en iskald, kalkulerende forbryter.
Jeffery Cole, en journalist som er på jakt etter sitt store gjennombrudd, er også på brannstedet. Han får øye på Maggie og bestemmer seg for å la henne bli en del av reportasjen hans. Og han begynner med å grave opp saker fra fortiden som hun helst vil glemme.
Etter hvert som brannstifteren blir mer og mer modig, begynner Maggies yrkes- og privatliv å kollidere på en urovekkende måte. Drapsmannen er kanskje mye nærmere enn hun noen gang kunne ha forestilt seg…
Jeg var veldig splittet når jeg leste denne:
Gjennom hele boka har jeg lurt på om jeg liker den eller ikke. Forfatteren skriver at dette er den tiende boka om denne hovedpersonen, og selv om jeg kanskje hadde blitt litt glupere av å ha lest de ni foregående bøkene, føler jeg ikke at det egentlig trengs. Men cliffhangeren på slutten av denne boka inviterer jo til å lese neste i serien. Men det tror jeg ikke at jeg kommer til å gjøre.
En helt grei bok, er vel den eneste konklusjonen jeg klarer å dra. Terningkast 3.Nå er jeg i gang med en turbok, og det er befriende deilig å lese noe konkret og reelt. I tillegg har jeg totalt 11 bøker som venter, og ingen nye bokhyller.
Del dette på:
-
Påsken går mot slutten
Så var denne påsken straks over. Selv om været ikke har vært av det beste, har vi fått gjort en hel haug allikevel.
Jeg jobbet de tre arbeidsdagene i forrige uke. Stille og rolig på begge skolene, fikk gjort masse av sånne ting man ellers ikke får gjort. Deilig!
På torsdag ble det en kombinert tur med Nairo og planlegging av nye cacheutlegg. I tillegg fikk jeg byttet fra julegardiner til sommergardiner på kjøkkenet. Ja, her i huset varer faktisk jula helt til påske, hvert år 😉
Jeg kjøpte ny kjøkkengardin for et par måneder siden, og jeg vet ikke helt om jeg er fornøyd med at den henger så mye ned i midten og buer seg så mye nederst i hjørnene:
Ser dere på denne linken, ser dere jo at den henger rett. Men det kan jo være photoshoppet, og det kan være at jeg har heist gardinen for høyt opp. Men siden vi ikke har så store problemer med at folk titter inn til oss, har jeg ikke lyst til å senke gardinen noe særlig heller. Jaja, jeg får se om jeg venner meg til den.Strikking har det blitt en del av i påsken, nå er genseren min klar for montering. Men jeg har gjort noe galt, så jeg har bedt den ene sjefen min om hjelp, så får vi se om det blir en genser til slutt.
Jeg er jo A-menneske uansett om det er hverdager, fridager eller ferie, og det innebærer at jeg stort sett aldri får sett en eneste film på tv. Alle de filmene jeg har lyst til å se går jo så sent på kvelden! Men denne påska har det gått Harry Potter-filmer på ettermiddagene, og jeg har fått sett alle sammen! I tillegg har jeg kost meg med MasterChef Australia på TLC.
Om fredag var det ikke noe koselig vær her, så det ble en sløv dag. Må ha noen sånne innimellom også!
Lørdag var vi jo på Nordens Ark, og turene ned dit lever jeg lenge på. Mange timer i frisk luft, og mange herlige inntrykk å kose seg med i lange tider.
I går var det heller ikke noe koselig vær, det bøttet ned vann nesten kontinuerlig fra morgen til kveld.
I dag startet dagen med regn, men så fort det ble opphold i formiddag, pakket jeg sekken og dro med meg Eileif og Nairo til Aspedammen lysløype for å gjøre ferdig cacheutleggene jeg startet med om torsdag. 11 cacher (10 tradisjonelle og 1 mystery(!)) ble plassert ut, og i skrivende stund tikker FTF-loggene inn. Vi møtte også årets første huggorm på turen:
Nå blir det ikke gjort stort resten av denne dagen, og i morgen er det tilbake til normale tilstander for noen uker.Har dere fått gjort alt dere ville i påsken?
Del dette på:
-
Sløvinger og sultne
I fjor fikk Eileif og jeg støttemedlemskap for 2016 på Nordens Ark. Midt i blink, da vi aldri synes vi er der nok! I går tok vi turen dit, 10 måneder etter forrige gang.
Den sørlige puduen er det minste eksisterende hjortedyret, og for meg ser den nesten ut som en blanding mellom rådyr og hare:
De røde pandaene er veldig trøtte dyr, og hvordan i alle dager de klarer å sove på denne måten, høyt oppe i trærne, er helt uforståelig for meg:
En snøleopard tar livet med ro, og lytter etter om en av de ansatte kommer med mat på en firhjuling:
En persisk leopard har fått maten sin, og koser seg storveis:
Froskehaug:
Tror det er 6 frosker (av for meg ukjent art) på dette bildet.Storkene var i full gang med paringsritualer og bygging av rede:
Vi så to ulver i går. Den ene la seg så langt borte og i noen busker at det var umulig å ta noe bilde av den. Den andre var litt mer villig til å vise seg frem, men noe skikkelig bra bilde fikk jeg ikke:
Da vi kom tilbake til snøleopardene, hadde de endelig fått mat. Den ene var fast bestemt på å få ned maten som var hengt opp i et tre:
Det var litt problematisk å klatre i dette lille treet, men vil man ha mat, så får man det til:
En lykkelig snøleopard på toppen av huset sitt:
En annen snøleopard hadde huket fast maten i tommelkloa si, og gnagde i vei:
En veldig trøtt amurleopard:
Vi fikk sett alle 4 amurtigrene, men mammaen og de to halvvoksne ungene var det umulig å få tatt bilde av. Pappaen koste seg med noen matrester inne blant trær og busker:
Vi fikk sett mange flere dyr enn dette, men bildene ble ikke noe å skryte av. 4 timers deilig tur, og ikke altfor mye folk, så vi slapp å stå i kø for å få sett dyrene. En dag på Nordens Ark er aldri feil, og vi må huske å dra ned på vinteren en gang.Del dette på:
-
Lukk opp øynene!
Nei, jeg har ikke begynt å gå med øynene lukket selv om jeg har nye briller, overskriften henspeiler på noe helt annet.
Det er ingen hemmelighet at jeg er glad i planlegge. Heldigvis får jeg en sjelden gang en innskytelse som gjør at jeg ikke følger planen, og dermed opplever noe jeg ellers ikke ville ha opplevd. Dagens tur kommer inn under den kategorien.
Planen i dag var den lille, ganske kjedelige og veldig bratte runden rundt Elgåfossen. Sol fra nesten skyfri himmel og bare litt vind gjorde været til et perfekt påskevær, og flere enn meg hadde lagt turen til Elgåfossen i dag. Ingen bladet på trærne ennå, men vakkert er det uansett:
Den gamle møllesteinen som ligger like ved fossen:
Jeg har sett fossen større, men det var absolutt mye vann i dag:
Når jeg kom over brua i bunnen av fossen, tenkte jeg at jeg for en gangs skyld skulle lese infoskiltene som står der. Og da oppdaget jeg at det er laget til en natursti med opplysningsskilt om dyr og vekster. Jeg har sett en god del av disse skiltene før, men aldri tenkt på at de kunne være en del av en natursti, så da ville jeg selvsagt følge denne. Jeg gikk ikke mange skrittene før jeg ble oppmerksom på noe i vannkanten et godt stykke foran meg. Beklager et forferdelig utydelig bilde, men sånn måtte det bli for at disse to i det hele tatt skulle bli synlige:
Fossekall! Tror det er første gang jeg ser denne søte fuglen, og jaggu så jeg enda en litt senere på turen.Så fikk jeg bare gått 50 meter til før det var full stopp. Her var det litt for bløtt for meg, gitt:
Så vi snudde, gikk videre på den vanlige veien, og fikk så tatt inn på naturstien igjen. Gikk hele veien tilbake til det våte partiet over, snudde og gikk samme vei tilbake, og så videre på stien. Kom helt ned til elva, og fikk gått lange strekker på steder jeg aldri har gått før, moro!Nairo fant hjemmet til ett eller annet dyr, grevling eller rev kanskje?
Å gå med briller på skogsstier fikk jeg virkelig testet i dag. Veldig smalt, rett ned i elva og bratt opp på andre siden:
Men det gikk fint å gå med briller selv når jeg måtte se ned hele tiden. Litt knotete blir det jo, men så lenge jeg hverken snublet eller ramlet, vil jeg kalle det en suksess.Etter en stund tok naturstien brått slutt, jeg klarte ikke se flere rødmerkede trær eller røde stolper, som var anvisningene på hvor den skulle fortsette. Så da gikk vi bare i retning fossen igjen. Og der kom jeg over denne bygningen:
Det lille lyset dere ser midt i døråpningen er fra en glugge på motsatt side. Skulle vært interessant å vite om dette er rester etter en krig, eller om det har fungert som noe helt annet.Så hva mener jeg med innleggets overskrift: “Lukk opp øynene!”. Jo, selv om det selvsagt er bra å planlegge, bra å vite hvor man skal, og ha kontroll på turen, så må man allikevel lukke opp øynene for det som er rett foran seg. Hadde jeg ikke bråbestemt meg for å lese på infoskiltene, hadde jeg gått glipp av en nydelig tur på 4 km, vakker natur, to skjønne fugler (pluss en haug med ender), et spennende hi og en interessant bygning. Selve naturstien er visstnok ikke mer enn 2,5 km når man får gått hele i den retningen man skal, men det var bare godt å gå masse frem og tilbake i dag. Og turen skal gåes flere ganger!
Del dette på:
-
Brillebruker på heltid
Jeg begynte med briller for ca 30 år siden. Den første tiden brukte jeg de bare på skolen, og jeg kan fremdeles huske det lyserosa etuiet som jeg dekorerte med navn på band og artister jeg likte.
Da jeg begynte å kjøre moped, var det helt logisk for meg å bruke brillene når jeg kjørte, og det tok jeg med meg da jeg fikk lappen på bil. Så i alle disse årene har det vært like naturlig for meg å ta på meg brillene når jeg setter meg i bilen som det er å starte bilen for å komme noe sted.
Brillebruken har med årene utvidet seg til å også gjelde kinobesøk, konsert- og show-besøk, og andre situasjoner hvor jeg har vært nødt til å se klart på lang avstand.
For et par år siden fikk jeg meg pc-briller. Disse har jeg ikke helt klart å bli fortrolig med, da jeg føler at jeg blir like sliten med de som uten de. Men jeg har jo merket at selv om jeg fremdeles ser relativt bra (er ikke mye jeg har hverken på pluss eller minus), så går det ikke akkurat den rette veien. Teksten på tv’en har blitt mer og mer utydelig, og det har vært klin umulig å bruke kjørebrillene mine når jeg både skal se på tv og strikke. Så da var det bare å bite i det sure eplet og skaffe seg progressive briller.
De fikk jeg hentet om mandag, og jeg har ennå ikke ramlet ned noen trapper, snublet i dørterskler eller gått på noen vegger eller trær. Men jeg merker jo at det er en ekstrem tilvenningsprosess.
I dag var første tur med Nairo med brillene på, og det gikk overraskende bra. Vi koste oss i solsteken langs Berbyelva:
Jeg så fint hvor jeg skulle gå og hvor jeg skulle sette beina, men det blir sikkert annerledes når det er smale stier med mye røtter man skal gå over.Etter en liten stund gikk vi opp på en bitteliten kolle og fikk en nydelig utsikt over Røssvannet:
Nairo måtte se om han klarte å finne ut hvor kvekk-kvekk-lyden kom fra, det var både kanadagjess og ender nede på vannet:
Han hadde god oversikt der oppe, tror han ville likt å ha et sånt utkikkssted her hjemme også 🙂
Det blåste bittelitt, men sola varmet godt i dag, og jeg storkoste meg den lille stunden vi (les: jeg) satt stille:
Ser dere forresten linselusa på bildet over? 😉På vei tilbake til bilen gikk vi helt nedom elva. Cachen som i sin tid var vårt funn nummer 2, og som den gangen var kjempevanskelig å finne, klarte jeg i dag å finne uten GPS. Rart hva 6 års erfaring gjør med evnen til å på lang avstand gjenkjenne et gjemmested 😉
Og når vi kom hjem, fant jeg årets første krokus i hagen:
Naboens krokus har lyst i hvitt, gult og lilla i noen dager allerede, men der har de sola i større deler av dagen enn hva mine har, derfor henger mine litt etter.Jeg bruker brillene stort sett hele tiden nå, med unntak av når jeg sitter ved pc’en. Jeg klarer ikke helt å venne meg til hvor i glasset jeg må se for at teksten skal bli klar og i fokus, så derfor er det enklere å la de ligge de stundene. I tillegg ser jeg teksten fint uten å måtte myse, og jeg blir ikke sliten i øynene, ihvertfall ikke her hjemme. Det jeg vil si er aller mest uvant, er å IKKE ta av meg brillene når jeg går ut av bilen, for DET har jeg jo gjort i 24 år 😉
Del dette på:
-
Et par miniturer
I går hadde jeg store planer for turen med Nairo, men de ble hindret av altfor mye snø i skogen. Ikke noen spor som var skikkelig gått opp, så det ble litt gåing på kryss og tvers, bare så Nairo fikk litt tur. Og jeg skal love dere at han koste seg!
Han er ikke dum, den lille pelsballen, for av og til er det faktisk smart å ikke ligge først i løypa:
Mot slutten av den lille turen brøt sola såvidt gjennom skydekket:
Det ble en kort tur i dag også, men litt lengre enn i går. I dag satset jeg på grusvei i skogen, men også der var det snø som hindret oss i en lengre tur. Masse dyp slaps med is i bunnen gjorde det til en slitsom tur, ihvertfall for meg med bare to bein. Men jeg visste at det hadde gått hunder der i går, så Nairo hadde en fin snusetur.Mitt forsøk på 100 turdager i 2016 er nå oppe i 19, noe som betyr at jeg er litt bak skjema, men med fridagene som kommer fremover og forhåpentligvis mindre snø i skogen, tror jeg at jeg skal komme ajour ganske raskt.
Hvordan går det med deres 100 turdager?
Del dette på:
-
5 nye middager
Det har vært Originalkassa igjen den siste uka. Stort sett mye smak i alle rettene, men rettene i sin helhet har vært midt på treet i våre smaksløker.
Onsdag sto skrei på menyen. Alt i alt en god rett:
Torsdag var det wok:
Denne var det litt lite smak i, ihvertfall i forhold til hva vi er vant til. Eileif synes også det var mye å forberede.Om lørdag spiste vi kylling:
Også en midt på treet-rett. Veldig godt med sprøtt skinn på kyllingbrystene.Sei sto på menyen i går:
Her fikk jeg hele porsjonen da Eileif ikke er noe glad i sei. Jeg har blitt veldig glad i stekt grønnkål, men kokt grønnkål er ikke noe å stå etter. Eplekremen var veldig god, syrlig og frisk på smak.Og i dag ble det suppe:
Veldig mektig, vi kunne absolutt spedd ut suppa litt da den ble veldig tykk. Ellers også en helt ok rett.Det har vært veldig koselig med alle tilbakemeldingene deres på disse matkasseinnleggene, tusen takk! Men nå er jeg så lei av å skrive om kassene at jeg ikke gidder det noe mer. Kanskje det kommer ett og annet innlegg om enkeltretter, men ikke samme type innlegg som dette.
Skulle dere ha spørsmål, må dere gjerne stille de i et hvilket som helst innlegg eller sende meg en mail. For selv om jeg ikke skriver om kassene noe mer, så kommer vi til å fortsette å ha kassene, om kanskje ikke hver uke.
Del dette på:
-
Tanker en ukes tid etter Personal shopper
Det er ingen hemmelighet at jeg ikke har følt meg vel i noe annet enn turklær og koseklær de siste årene. Det er mange årsaker til det, en av de er bilringene som kommer veldig tydelig frem her:
Nå skal jeg ikke skryte på meg at jeg prøver å gjøre noe med de bilringene, jeg sitter tross alt å spiser potetgull og drikker litt av en gjenglemt julebrus mens jeg skriver dette innlegget. Men uansett hvor fraværende viljen til å gjøre noe med de er, så betyr ikke det at jeg liker at de er der.En annen årsak til den manglende følelsen av velvære er nok at jeg ikke er det minste interessert i mote og at jeg ikke aner hva som kler meg, hva som fremhever mine positive sider og skjuler mine negative sider.
Og en medvirkende årsak er nok også at jeg har fått et par vonde tær og dermed ikke lenger klarer å gå i de høye hælene jeg bodde i i mange år. For man føler seg unektelig litt mer fin når man kommer seg litt opp i høyden og får strukket litt på beina.
Den siste uka har jeg brukt noen av plaggene jeg kjøpte på shoppingdagen mamma og jeg hadde, og plaggene har helt klart gjort noe med meg. For det første, så ser jeg selv hvorfor snittet på akkurat disse plaggene passer på meg, hva det fremhever og hva det skjuler.
For det andre, så har jeg faktisk fått noen komplimenter gjennom uka. Sprek, tøff, fin og stilig er fire ord jeg har fått høre, og det er ingen tvil om at man vokser litt da, altså! Og det igjen gjør at jeg faktisk har lyst til å finne flere klær i samme stil, jeg har faktisk lyst til å prøve å oppgradere garderoben litt, jeg har faktisk lyst til å utfordre meg selv mer når det gjelder stil og snitt og farger.Det jeg i utgangspunktet så på som en artig ting å gjøre sammen med mamma, har gitt meg mer enn jeg trodde det ville gjøre. Og sannsynligheten for at jeg kommer til å ta turen inn til Siv på Ski storsenter flere ganger er mer enn ganske stor. For selv om jeg har plukket med meg masse tips, er jeg ikke trygg nok på meg selv og egne shoppingevner til å stå helt på egne bein riktig ennå. Men jeg er milevis nærmere en trygghet nå enn jeg var for 10 dager siden!
Del dette på:
-
Februarbøkene
Det ble to bøker i februar også. Begge to er i kategorien “kiosklitteratur”, og begge er krimbøker.
Den første er skrevet av Erica Spindler, og heter En morders bekjennelse:
Da den opprørske syttenåringen Katherine McCall våkner og finner sin søster Sara drept, blir livet hennes brått forandret. Kat blir utpekt som hovedmistenkt – og funnet uskyldig. Det er det ikke alle som liker, og Kat har ikke noe annet valg enn å forlate hjemstedet. Men hun bærer på en mørk hemmelighet, en som får henne til å lure på om hun faktisk kan ha hatt noe med Saras død å gjøre.Til tross for at Kat går videre med livet sitt, plager det uløste mordet henne, og på tiårsdagen for Saras død får hun et anonymt brev som gjør det umulig å ignorere fortiden: “Hva med rettferdighet for Sara?” Kat forstår at den eneste måten å komme videre på, er å dra tilbake til Liberty i Louisiana. En hel by tror at at hun har drept søsteren – men den skyldige går fortsatt fri.
Hun begynner å grave i fortiden og forstår snart at prisen for rettferdighet er høy. Men i en by full av hemmeligheter har hun en forbundsfelle: politibetjent Luke Tanner. Uten noen andre å stole på, og med en drapsmann etter seg, må Kat nå bestemme seg for om rettferdigheten er verdt å slåss – og dø – for.
En overraskende god “billigroman”, her er omtalen:
Som vanlig er ikke mine forventninger særlig høye når jeg setter igang med “kiosklitteratur”. Denne overrasket positivt helt frem mot slutten. God historie, gode beskrivelser, troverdige karakterer. Jeg gjettet midtveis hvem som var den skyldige, derfor dalte boka mot slutten, men allikevel et terningkast 4.
Bok nummer 2 i februar heter De egenmektige, og er skrevet av Carla Neggers:
Ei idyllisk hytte. Et usannsynlig selvmord. En sammensvergelse som truer med å avsløre mørke hemmeligheter i Justisdepartementet. Det har gått tre måneder siden Quinn Harlowe sluttet i en stressende jobb i Justisdepartementet for å starte for seg selv som uavhengig konsulent, og få mer kontroll over livet sitt – kanskje til og med få et liv. Men gleden over det nye livet tar brått slutt da hun finner sin venninne og tidligere kollega Alicia Miller død i sjøen like utenfor hytta si. Selvmord? Quinn tviler sterkt på det. Hun begynner å undersøke saken på egen hånd og oppdager raskt at noen skygger henne. Huck McCabe påstår at han er livvakt på Breakwater Security, et privat sikkerhetsselskap som ligger på et inngjerdet område i nærheten av Quinns hytte. Quinn har en mistanke om at han lyver, men hun har ikke den fjerneste anelse om sannheten: McCabe er undercoveragent og prøver å infiltrere et nettverk bestående av voldelige borgervernere – de samme menneskene som Quinn har identifisert. Quinn og McCabe blir forent i kampen mot et felles mål og må gjennom en kamp på liv og død…en kamp de vet kan føre til katastrofe.Dette var nei, nei og atter nei. Fysj!
Jeg har ingenting imot en innviklet og komplisert story med et stort persongalleri. Men når jeg ikke klarer å følge med på hvem som er hvem (for det er flere navn enn det er personer i boka), når personene blir for tynt beskrevet, og selve storyen er tynn i seg selv, da havner boka nederst på min resultatliste. Terningkast 1.
Holder på med en tykk bok nå, så det spørs om det blir flere enn én bok i mars. Og så har jeg i skrivende stund 10 bøker som venter på å bli lest, og jeg har ennå ikke skaffet meg flere bokhyller.
Del dette på:
