-
Vinterglede
Når jeg først snakker om vinterfølelser (les Vinterredsel), så må jeg jo ha med vinterglede også. Det har snødd siden jeg sto opp, og siden jeg ikke er altfor glad i å gå tur i snøvær og vind ble det heller til at Eileif, Nairo og jeg stakk ut i hagen og hadde det litt moro. Og bare sånn for å ha sagt ifra på forhånd: dette blir et bilderas uten like av min lille vakre 🙂
Look, I can fly! 😀
Hvor ble det av den fordømrade ballen da???
Fant den! 😀
Den vakreste på denne jord <3
Eileif bygger snømann…
…og Nairo river ned.
Eileif bygger ny snømann…
…og Nairo bruker ny taktikk og ødelegger fra undersiden:
Sa du noe, mamma?
How you doin’? 😉
God helg!PS! Nå drypper det fra taket, så hvis det ikke blir kuldegrader i natt, er nok snøen borte i morgen…
Del dette på:
-
Søtpotetmos
I det siste har jeg bladret gjennom en haug med ukebladet Hjemmet fra før jul, og i ett av de kom jeg over en oppskrift på søtpotetmos. Jeg har aldri smakt søtpotet før men har vært veldig nysgjerrig, og siden denne oppskriften var superenkel spurte jeg Eileif om ikke han kunne lage til oss. I dag gjorde han det, og det ble suksess!
Søtpotetmos med stekt flesk
4 porsjoner600 g lettsaltet sideflesk (vi brukte skogsbacon istedenfor)
smør til stekingSøtpotetmos:
4 søtpoteter
4 ss smør
1 dl matfløte
1/2 ts salt
1/2 ts pepperSkjær svoren av flesket og skjær det i tynne skiver. Stek skivene på begge sider.
Skrell søtpotetene, del dem i biter og kok dem møre. Hell av vannet og mos søtpotetene grovt sammen med smør og fløte. Smak til med salt og pepper. Servér flesket sammen med søtpotetmosen, bruk stekesjyen som saus.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg vil beskrive smaken av søtpotet, men en søt variant av kålrabi er vel det beste jeg kommer på. Supergodt og superenkelt, og jeg vet at jeg kommer til å være på utkikk etter flere oppskrifter med søtpotet!Del dette på:
-
Vinterredsel
Nei, jeg er på ingen måte redd for vinteren. Jeg er egentlig ganske glad i vinteren på alle måter, bortsett fra én.
For en haug med år siden dro jeg av veien i min første bil, en rød VW Polo ’78. Jeg kjørte på slapseføre på vinteren, var ung, uredd og uerfaren, fiklet med kassettspilleren(!), og plutselig kom hjulene ut av sporene og inn i slapsen, bilen fikk sleng, så en kontra, og på den siste kontraen sto jeg til slutt godt plantet inn i en massiv stein/fjellknaus. Det gikk bra med meg, men bilen ble rammeskjev og ordentlig festlig å kjøre med etterpå. Stakkars Polo’n min!
Etter dette har jeg blitt redd for å kjøre på vinteren, og redselen blir bare verre og verre etterhvert som årene går. Jeg trenger ikke følge med på gradestokken eller værvarselet, hodet mitt forteller meg at det potensielt er glatt fra oktober til april, og da kjører jeg ekstremt forsiktig hele denne perioden. Så forsiktig at hvis det hadde vært på sommerføre, så hadde jeg vært en av de som hadde blitt illsint av å ligge bak meg selv, så nå på vinteren kjører jeg til side så ofte jeg kan for å slippe forbi de som kommer bak. Jeg blir antagelig like stressa av å ha noen bak meg som de bak blir av å ligge bak meg.
Jeg er klar over at det meste av redselen ligger i hodet mitt, at det er jeg som innbilder meg at det er glatt. Hvis jeg glemmer meg bort litt og tenker på noe annet, og så plutselig får tanken om “Glatt!” tilbake i hodet, så kan jeg få halvpanikk og være bombesikker på at jeg kommer til å dra ut av veien i alle de sekundene det tar å komme ned fra 70 km/t til 40 km/t. Hvis jeg i tillegg er i nedoverbakke med en eller flere svinger, ser jeg for meg rundkast nedover skråninger eller side- mot front-kollisjoner med møtende traktorer, biler eller trailere. Mye av denne frykten er altså irrasjonell, men den er nå der.
Denne vinteren har egentlig ikke vært noen vinter så langt. Været har vært en blanding av høst og vår, med de temperatursvingningene det medfører. Noen dager har det vært helt synlig bare veier, men de fleste dagene har vært i kategorien “Er det bare vann på veien, eller har vannet frosset til is?”. Og dermed har de nesten 3 milene jeg har til jobb ikke tatt de normale 25 sommerminuttene, men heller 40-55 vinterminutter. Og jeg skal love dere at det er slitsomt (og ikke særlig lurt reaksjonstidmessig) å være så anspent når man kjører bil, så når jeg først kommer frem på jobb, føles det jo som om jeg allerede har jobbet 5 timer.
Her for en uke eller to siden fant jeg ut at jeg ikke kan ha det sånn lenger, så jeg fant ut at jeg måtte prøve å stille om tankegangen min. Så en morgen jeg var ganske sikker på at det ikke var glatt, så satt jeg og sa til meg selv: “Det er ikke glatt! Det er ikke glatt! Det er ikke glatt!” mens jeg kjørte. Dette fungerte faktisk fint, jeg klarte å overbevise meg selv om at det ikke var så glatt som jeg fryktet, og selv om noen skarpe svinger fremdeles ble tatt i 20-30 km/t, så turte jeg å øke hastigheten på de rette strekkene. Så, helt plutselig, møter jeg….saltbilen! “Å f! Det ER glatt!” sa jeg høyt og tydelig til meg selv mens jeg pumpebremset (har ikke ABS eller noen andre fancy ting i bilen til mamma) og kjente panikken ta meg igjen. Og når jeg så hadde kommet meg ned i trygg marsjfart, måtte jeg le av meg selv. Nesten synd jeg ikke hadde dæsjcam vendt mot meg selv da, for det synet tror jeg må ha vært ubetalelig 😉
I natt kom det snø, og det gir jo min redsel en ekstra dimensjon.
Potensiell is på asfalten toppet med sporete vei i enten slapsesnø eller frossen slaps, nei da koser ikke jeg meg noe på veien. Så jeg får heller bare fortsette å si “Det er ikke glatt!” til meg selv, og håpe jeg ikke møter saltbilen igjen 😉Del dette på:
-
Føljetongen om Nairo og vinden
Jeg har flere ganger fortalt dere om Nairo og vinden. Nairo liker ikke å være på soverommet i 2. etasje når det blåser mer enn 4-5 m/s, han er ikke direkte redd, men han er ukomfortabel. Klarer ikke slå seg til ro, står ved døra og småboffer og trives ikke. Vi har forsøkt å la døra være åpen, men da står han i gangen og småboffer istedenfor. Vi har forsøkt at Eileif og Nairo ligger på gjesterommet i kjelleren, men der trives han heller ikke. Så løsningen har vært at Eileif har lagt seg på sofaen i 1. etasje, for i 1. etasje er ikke vinden noe problem.
En stund før jul kjøpte jeg Adaptil til å ha i stikkontakten. Jeg synes ikke den har fungert noe i det hele tatt, og jeg tror forklaringen er todelt. På den ene siden er Nairo generelt en engstelig fyr, og ting som kanskje hjelper for gjennomsnittlig redde/engstelige hunder er antagelig ikke like virkningsfullt på han. I tillegg tror jeg at Adaptilen kanskje kunne hatt bedre virkning hvis jeg hadde hatt en i en kontakt i stua i tillegg, for på den måten å gi en mer jevn påvirkning.
Like etter nyttårsaften ble jeg tipset om at lavendelolje kan ha en beroligende effekt, så vi gikk til innkjøp av en liten flaske. Den første natta vi skulle prøve ut dette hadde jeg på a.l.t.f.o.r mye olje på buffen vi skulle bruke, noe som endte med at Nairo så kvalm ut, og både Eileif og jeg synes det var rett ut ubehagelig. Den natta gikk Eileif og Nairo ned i stua igjen og sov.
I tillegg har jeg funnet ut at Nairo føler seg litt mer komfortabel så lenge lyset står på på soverommet, så det kan hjelpe de gangene det ikke blåser altfor mye.
Natt til søndag skulle det blåse noe veldig her, 12-14 m/s. Selvsagt er det da lettere for Eileif å legge seg rett på sofaen istedenfor å prøve på soverommet, men vi kan jo ikke ha det sånn resten av Nairos liv. Så jeg ba pent om han ikke kunne forsøke oppe, noe han gjorde. Noen få dråper lavendelolje på buffen, buffen liggende på gulvet i nærheten av der Nairo pleier å sove, og en nattbordlampe tent. Utrolig nok fikk vi sove 3-4 timer før Nairo begynte å boffe, og da han ikke gikk og la seg da jeg ba han om det, vekket jeg Eileif og de la seg nede. En halv natt på soverommet i såpass sterk vind er absolutt et fremskritt, og jeg var superstolt!
Natt til i dag skulle det også blåse ganske kraftig, rundt 10 m/s. Eileif gikk med på å legge seg oppe, jeg tok ikke noe mer lavendelolje på buffen da det fortsatt luktet ganske mye av den, men vi lot lyset stå på. Nairo boffet én gang og gikk et par runder på gulvet, så la han seg ned, og jeg våknet ikke noe mer før jeg faktisk skulle stå opp! Enda mer stolt! 😀 Jeg aner ikke om det er lavendeloljen, lyset, Adaptil’en eller noe helt annet, eller en kombinasjon av alt sammen, men nå ser det endelig ut som vi er på rett vei (bank i bordet!), og jeg håper inderlig at det fortsetter sånn!
Og sånn på generell basis kan jeg vel si at Nairo virker mer voksen og litt mer trygg nå etter at han fylte 4 år, så det kan sikkert også ha en innvirkning på vindproblemet.
Sove med hodet på beinet mitt i den trange 2-seteren i stua klarer han veldig fint, uansett om det blåser eller ikke 😉
Del dette på:
-
Terapi
Det er få ting som gjør meg så lykkelig som valper, og det å tilbringe noen timer sammen med valper er terapi for sjelen, uten tvil! Like før jul fikk Pufflingens sitt første kull, og siden innehaveren av denne kennelen er ei venninne av meg, siden det er Finsk Lapphund vi snakker om, og siden de bor bare en times kjøretur unna, tok jeg i dag turen for å hilse på disse 3 uker gamle vidundrene. Og om jeg ikke på forhånd hadde smeltet av bildene jeg har sett av de, så smeltet jeg ihvertfall i dag. Det skulle vært ulovlig å være så søte!
Mamma Muffy fylte 3 år i dag, og det ble selvsagt behørig feiret med både partyhatt og bursdagskake med lys:
Muffy er ei utrolig herlig og trygg jente, så da jeg satt meg opp i valpekassa, kom hun og la seg helt inntil meg og ville ha kos. Og jeg må ærlig innrømme at jeg er veldig lykkelig når jeg kan sitte med en valp i fanget og samtidig få nuss av mammaen til valpen! Fia knipset dette blinkskuddet:
Men nå over til overload av bilder av supersøte valper! Jeg aner ikke hvem som er hvem, men hvis Fia gir meg beskjed, så kan jeg legge inn navnene i etterkant 🙂En liten trøtting som gjør akkurat som min Nairo, nemlig sover med øynene litt åpne:
Aconitum En annen liten trøtting som har en nydelig kort snute:
Arctostapylos Litt våkne er de jo også, og her er det to små nysgjerrige. Se de herlige blikkene som har hele livet foran seg, og som enn så lenge bare vet om den trygge verden i valpekassa:
Adonis til venstre og Anthriscus til høyre De har akkurat begynt å få tenner, og da må det selvsagt utforskes hvordan det er å tygge på hverandre:
Lilla Alchemilla og Arctostapylos Den typiske sovestilen til lapphunden er allerede på plass:
Aquilegia Se denne skjønne lille tassen!
Anthriscus Her ligger det to søsken og sover godt:
Og da tenker selvsagt en av de andre valpene at her vil jeg også sove, så da legger jeg meg oppå de:
Det er noe med disse helt nye potene, helt myke og fantastisk gode å ta på:
Og til sist, en som har funnet ut at sin egen labb kan fungere som pute:
Adonis Du kan følge valpene i Pufflingens blogg, og også på Pufflingens hjemmeside.
Tusen takk for at jeg fikk komme og hilse på i dag, jeg kommer tilbake før disse vakre skapningene flytter ut!
Del dette på:
-
Den beste julegaven
Jeg fikk veldig mye fint til jul, både harde pakker, myke pakker og papirpakker (les: gavekort og penger). Jeg håper allikevel at alle dere som har gitt meg gaver ikke blir fornærmet når jeg nå forteller hva som var den aller beste julegaven jeg fikk. For tro meg, jeg er veldig takknemlig for alle gavene, men det var én gave som skilte seg ut, og som jeg fikk noen dager før jul.
Jeg har nemlig fått fast 25 % ansettelse på Halden kommunale kompetansesenter, altså den jobben jeg har vært i siden høsten 2013! Det betyr at jeg har 100 % fast totalt, og jeg er så superhappy at jeg ikke helt finner ord! Men nå har jeg jo omtrent 60 lærere jeg forholder meg til på daglig basis, så jeg får høre om de kan lære meg noen ord 😉
Nok en gang må jeg si takk til alle dere som har oppmuntret meg, sagt “Det ordner seg for snille jenter”, krysset fingre, armer og bein for meg, og trøstet meg når jeg har synes at alt har sett litt håpløst ut. For det har til tider føltes veldig håpløst, og vi har til tider vært veldig nært drastiske avgjørelser. Én full inntekt løser ikke alle problemer, men dæven døtte som det hjelper!
Så nå skal jeg forhåpentligvis i lang tid fremover få nyte denne nydelige utsikten hver dag jeg kommer på jobb:
Jeg forventer ikke samme spektakulære soloppgang hver dag, men den vakre festningen vår vil ihvertfall alltid ligge der.Del dette på:
-
Topp 5 geocachingopplevelser i 2014
Godt nytt år, alle sammen!
2014 var så langt mitt dårligste cacheår. Jeg har ikke noen god forklaring på hvorfor det ble sånn, men jeg tror det kom av en kombinasjon av dårlig råd, jobbing og mangel på motivasjon. Lysten til å cache er alltid der, men statistikken sier at det ble totalt 77 funn, det dårligste resultatet i hele min cachekarriere.
Allikevel er det selvsagt noen cacher som skiller seg ut, noen man husker bedre enn andre, og 5 av de vil jeg nå dele med dere. Rekkefølgen er kronologisk og har ikke noe med favorisering å gjøre.
Juli 2014 var ekstremt varm, så det å dra på cachetur da var egentlig galskap. Men det er nettopp derfor jeg husker den delen av Bakveien PT som vi tok den dagen. Eileif kjørte med airconditionen på full guffe, jeg hoppet inn og ut av bilen for å finne PET-rør, og vekslet mellom å være glovarm på utsiden av bilen og iskald på innsiden av bilen. Vi tok bare halve PT’en den dagen, og har enda ikke somlet oss til å ta resten.
En dag i august hadde Eileif og jeg lyst til å gå en skikkelig tur, og valget falt da på å gå fra Håvedalen og inn til Sandvatten (ligger rett over grensa i Sverige). Vi hadde en fantastisk fin tur og vannet og gapahuken var et veldig fint mål:
Om tirsdag var jeg jo hos Tove, og derfra kommer de tre siste som får plass på denne oversikten.Den første av disse er Duck River International Bug Hotel. Cachen ligger fint til ved en rasteplass ved Andelva, men det er selve boksen som gjør at den får være med på topp 5-lista. Dra dit og se!
Så vil jeg fremheve to cacher under ett fordi de har samme type løsning. Jeg har aldri sett slike cacher før, og den første jeg fant, En Cache til, fikk meg til å få latterkrampe, mens den andre, Raumerjul¤24 Juleaften i skogen, fikk meg til å si “Ååååå!”. Begge to anbefales!
Den siste som får plass på oversikten for 2014 er Toves julecache Raumerjul #18/2014 – Nissestreker?. Dra dit så fort som overhode mulig for å få med deg den utrolig forseggjorte cachen og den herlige julestemningen den gir!Da ønsker jeg dere alle et godt cacheår, og håper for min egen del at jeg kommer meg over 100 funn i år.
Del dette på:
-
Årets siste cachetur på nye trakter
I går tok Nairo og jeg turen til for oss nye trakter. Tove og jeg hadde avtalt en dag med skravling og caching, og selv om jeg har vært på Gardermoen før, så har jeg aldri cachet i hennes område, som jo er i traktene rundt Gardermoen.
Det var glatt å kjøre, så jeg tok det med ro og parkerte på Toves tun 3 timer etter avreise. Gradene krøp nedover jo lengre nord jeg kom, så det var et idyllisk vinterlandskap som møtte meg med ca -10 grader, sol fra nesten skyfri himmel, et fint lag med snø og tykk rimfrost på trærne. Barfi og Nairo måtte jo få hilse, og Tove knipset dette blinkskuddet hvor Barfi gjør det hun kan for å invitere til lek mens Nairo ser lettere vettaskremt ut og lurer på hva i alle dager som skjer. Digger uttrykkene til de begge! 🙂
Deler av tomta til Tove er inngjerdet, så vi slapp hundene der så de kunne løpe fritt. Jeg er alltid skeptisk til hvor amorøs og testosteronpåvirket Nairo blir, men akkurat her ser det ut som de begge er opptatt med andre ting:
Jaggu ble det litt nussing også!
Nairo ble med på leken til slutt, og Barfi var så flink og sa ifra før han utifra det jeg kunne se rakk å prøve seg på ufine ting, så jeg synes denne korte lekestunden gikk utrolig bra, og det gjør et mammahjerte stolt å se hvor godt gutten min kan oppføre seg når han får klare og tydelige beskjeder fra den andre hunden! Dette er jo også en av grunnene til at jeg ikke blir med på store lapphundtreff/-turer, Nairo har best av å være sammen med få hunder om gangen.Vakre er de ihvertfall i den lave vintersola (og ellers også altså!):
Og skjønneste Barfi da:
Nok hundebilder for denne gang!Jeg ga Tove frie tøyler på hvilke cacher vi skulle besøke, og ba henne bare fortelle meg hvor jeg skulle kjøre. Etter en liten stopp var vi ved Eidsvollbygningen, og det var stor stas for meg å få se den for første gang! Utrolig vakkert rundt der også:
Mellom Andelva og Eidsvollbygningen står en minnestøtte etter Utøya:
I nærheten av Eidsvollbygningen fikk jeg logget min første cache i serien Norgesboksen, da mangler jeg bare 49 :p Cachen som ligger ved Eidsvollbygningen fant vi dessverre ikke, vi får skylde på snøen.
Jeg tok ikke så mange bilder i går, jeg har gått litt lei av å dra med meg den tunge speilrefleksen. Men vi fartet videre på cachetur, og jeg fikk totalt 1 DNF og 13 funn, noe jeg er strålende fornøyd med. Fikk tatt noen i Raumerjul-serien, og makan til oppfinnsomhet og kreativitet skal man lete lenge etter! Fikk totalt latterkrampe på en av de, og Toves bidrag i serien var altså så forseggjort og nydelig at det var en fryd for øyet! Nå har ikke jeg tatt noen av julecachene i Østfold, men hvis de er halvparten så bra som de jeg tok i Raumerjul-serien, så er de også jaggu bra!Tove serverte nydelig middag, og så avsluttet vi cacheturen med deler av en trail like under innflygninga til Gardermoen. Nairo var med og ble overraskende lite stresset av flystøyen, selv om han helt klart har hatt mer rolige turer i skogen.
På vei hjemover fikk jeg et par skurer med isregn i kuldegrader, så det gikk ikke fort hverken på E6 eller på riksveien. Og vel hjemme tok det ikke lang tid før både Nairo og jeg sov godt.
Tusen takk igjen for en herlig dag, Tove! Nå har vi definitivt bestemt oss for at dette skal gjentas både hos deg og hos meg, og jeg gleder meg allerede!Så vil jeg takke for det gamle året til dere alle. Tusen takk for at dere fremdeles stikker innom her og leser, selv om det til tider går veldig langt mellom hvert innlegg! Jeg lover ingenting, men jeg har lyst til å bli en flinkere blogger i 2015.
Del dette på:
-
Late dager
Julaften forløp som en helt normal julaften her i huset. Mamma og Eileif kokkelerte på kjøkkenet og ga oss en nydelig kalkunmiddag, og utpå kveldinga la jeg pakkene under treet. Her i huset bor nemlig en ekstremt pakkeglad 4-åring, så pakkene må ligge bortgjemt frem til like før de skal deles ut, ellers er de pakket opp og spist opp lenge før den tid. Se bare hvor nøye han sjekker alt jeg legger under treet:
Selvsagt fikk han pakke opp noen pakker selv også, men ikke alle. Da hadde vi hatt en magesyk hund, for han fikk masse godt! Her pakker han opp en leke fra oss, den var morsom i 47 sekunder…
Både mamma, Eileif og jeg var storfornøyde med gavene vi fikk. Noen gaver fikk oss i “Åååååå”-stemning, noen i “Så praktisk”-stemning, noen i “Så godt”-stemning og noen ga oss en god latter.1. juledag er jo en naturlig sløvedag, og vi er ikke noe unntak. Nairo var sliten etter å ha passet på pakker på julaften, og Eileif og jeg var fortsatt mette etter julemiddagen. Men utpå dagen tikket det inn en ny cache bare 7 km hjemmefra, og siden det ikke er ofte vi har sjansen på en FTF, var vi ikke seine med å få på oss turklærne og sette oss i bilen. Været var nydelig med noen minusgrader og en rød sol på vei ned, og etter en liten gåtur på i underkant av 1 km fra parkeringsplassen kunne vi logge FTF. Cacheeieren hadde lagt et Griseflax-lodd som FTF-premie, og jaggu vant vi kr. 20,-! 🙂
Været var ikke noe dårligere i dag. -10 grader og skyfri himmel, og selv om vi var rimelig sløve i morges, bestemte vi oss for å prøve å finne et utkikkspunkt over Røssvannet ved Berby. Jeg fikk for et par uker siden forklart veien dit av en mann jeg ofte møter på tur ved Berbytraktene, men vi var uansett spente på om vi kom til å finne frem til rett sted. Etter å ha gått turen er jeg fortsatt usikker på om vi var på rett sted, men vi fant både utsikt og bålplassen jeg visste skulle være der. Men, det kan jo være flere bålplasser høyere opp i lia, jeg får høre med mannen neste gang jeg møter han.
Utsikten var formidabel, her er overgangen mellom Røssvannet og Berbyelva. Berby gård ligger akkurat bak toppen av stammen på furua til høyre:
Vi har fortsatt ikke noe snø, men frosten som har lagt seg på løvtrærne og på bakken skaper en magisk vinterstemning sammen med sola:
Flyttet jeg meg litt lenger ut på kanten fikk jeg også se store deler av Røssvannet. Umulig å få med hele vannet på bildet:
Det er ikke så lett å få Nairo til å sitte i ro lenge nok til å ta et fint bilde av han sammen med Eileif eller meg. Men her hadde jeg flaks, og gutta mine er så fine der de sitter (selv om Nairo må holdes litt fast):
Han satt litt fint hos meg også, men dessverre ble bildet uklart:
Og ja, jeg har “mordvåpen” på beina, broddene er aldri langt unna nå for tiden. Bedre å være på den sikre siden!Nå skal snart siste rest av kalkunmiddagen settes til livs, og så blir det nok videre sløvings resten av kvelden. Det går visstnok en Harry Potter-film kl. 2000 i kveld, og da kan A-mennesket Kjersti (som sovner tidlig og våkner tilsvarende tidlig) kanskje klare å se hele filmen før gjespinga tar overhånd og øyelokkene blir tunge.
Fortsatt god jul alle sammen, håper dere koser dere en hel masse!
Del dette på:
-
Nesten klar til i morgen
I morgen er det julaften! Julestemningen uteblir, julesnøen kommer tydeligvis ikke, men nissen har allerede vært her, det ser jeg på havet med gaver som ligger i 2. etasje og venter på gaveutdeling i morgen. Siden vi har en nysgjerrig hund i hus blir ikke gavene lagt under treet før like før de skal deles ut og pakkes opp.
Men siden jeg er en så elendig blogger for tiden, vil jeg gå tilbake noen dager og fortelle litt om hva som har skjedd i det siste.
Selv om sola nå har snudd, er det fremdeles mørkt når jeg kommer på jobb om morgenen. Men av og til er det riktige lyset til stede, og selv om bildet ikke yter virkeligheten rettferdighet, så har jeg ofte en vakker utsikt mot festningen fra parkeringsplassen:
Istedenfor at det lille plastikkjuletreet mitt skulle stå og støve ned i kjelleren nok en jul, tok jeg det med på jobb og satt det i vinduskarmen på kontoret mitt. Her en dag fikk det midlertidig selskap av et muffinsjuletre, bakt av en av lærerne på skolen. Nam!
Det var personalavslutning på jobb i går, noen kjempekoselige timer med gode kollegaer, god mat og god kake. I tillegg ble jeg overrasket med en nydelig bukett blomster, noe jeg satt veldig pris på!
Her hjemme har vi i år et veldig avslappet forhold til jula. Min bedre halvdel har vært utrolig flink og tatt mesteparten av rengjøringen før i morgen, og vi har pyntet bittelitt. Veldig mye mindre enn vi pleier, men jeg satt meg ned med julepynteskene og fant frem de tingene jeg aller helst vil ha frem, og det var ikke stort egentlig.
På bokhylla nærmest sofagruppen har de fleste av favorittnissene mine kommet opp:
Ser dere årets nye nisser helt i front? De fant jeg på shoppingturen sammen med C og S om lørdag, og de kostet bare kr. 14,- pr stk. Kunne ikke la de være igjen i butikken!
De er så små og søte, bare et par centimeter høye 🙂Og så har vi surpompnissen og en av mange leke-gjemsel-nisser:
Nå gjenstår juletrepynting og “Grevinnen og hovmesteren” i kveld, og i morgen er det bare den siste finpussen før kalkunmiddag og riskremdessert og pakkeoppakking.Helt til sist må jeg bare fortelle at jeg har gjort noe jeg ikke kan. Jeg fant dette strikkemønsteret til en lue for en liten stund siden, og de siste dagene har jeg strikket og strikket og strikket. Jeg har ikke brukt garnet som står i oppskriften, men ellers har jeg fulgt den til punkt og prikke, og resultatet ble…..stort:
Men det burde jeg jo vært forberedt på, siden dette skal være en sånn henge-bak-lue. Bretter jeg opp vrangborden blir den nesten akkurat passe, så på neste forsøk skal jeg ta en runde mindre med rødt-grått.Ønsker dere alle en riktig god julefeiring og fredelige og deilig avslappende romjulsdager. Håper dere får feiret akkurat slik dere ønsker!
Del dette på:
