-
Hundetur med mening
I år som i fjor arrangerte Gårdsbutiken hundetur med mening, det vil si til inntekt for brystkreftforskningen i Sverige. I år som i fjor ble jeg med, og turen gikk i formiddag. Nøyaktig den samme ruta som i fjor, men jeg tror det var med litt andre hunder i år.
Nairo og jeg dannet baktroppen så og si hele veien. Jeg så på dette som god trening for hans del, siden han har en tendens til å være en mannlig bitch mot andre hunder.
Til tider lå vi et godt stykke bak de andre, andre ganger lå vi ganske nært. Og hele tiden oppførte Nairo seg bra, bortsett fra at han kunne gå godt trente trekkhunder i næringa. Men ikke noe knurring og tulling, og da var hensikten oppnådd for meg.En liten periode ble vi liggende midt i gjengen på 8 (tror jeg) andre hunder av varierende raser og størrelser. Da merket jeg at stressnivået hans økte betraktelig, så vi fant fort plassen vår bakerst igjen, og hadde det bra der.
Vi fikk et nydelig vær i dag, og det var godt å se sola igjen etter noen regnværsdager i det siste. Det blåste ganske godt, og Nairo fikk sideskill på de åpne områdene:
Men vi hadde en ordentlig fin tur, alle respekterte hverandre og tok hensyn til de hundene som ikke ville ha så mye nærkontakt.
Den eneste gangen Nairo brumlet, var da vi skulle ta et gruppebilde etter turen. De andre hundene klarte fint å stille seg ved siden av hverandre, men Nairo måtte ha en meters mellomrom. Ser sikkert kjempedumt ut på bildet (som jeg ikke har sett enda), men det bryr jeg meg ytterst lite om. Som sagt, jeg ville at dagen skulle bli en positiv opplevelse for Nairo, og da var dét viktigere enn å få tatt et bra bilde.Nå er det jaggu natta igjen om noen timer, og en ny uke ligger klar og venter på oss i morgen tidlig.
Del dette på:
-
Takknemlighet
For 1 måned og 13 dager siden var det 2 år siden jeg startet i praksisplass på verdens beste jobb, takket være artikkelen i Halden Arbeiderblad som jeg linket til i dette innlegget. Jeg husker godt hvor usikker jeg var på om jeg skulle stille opp i reportasjen eller ikke, men nå i etterkant er jeg jo veldig glad for at jeg gjorde det.
Etter å ha vært ca 5 måneder i praksis, fikk jeg en midlertidig ansettelse der på et halvt år. Og så fikk jeg en 50 % midlertidig ansettelse i ytterligere et halvt år. Og det var nettopp i den siste perioden jeg ble oppmerksom på en stilling utlyst internt i kommunen, en stilling jeg altså aldri ville ha visst om hvis jeg ikke hadde hatt den midlertidige ansettelsen.
På dette tidspunktet var økonomien her hjemme nesten på bunnen, og det var kort tid igjen til vi hadde blitt tvunget til å ta noen drastiske og alvorlige avgjørelser. Avgjørelser vi absolutt ikke hadde lyst til å ta, men som vi hadde vært tvunget til. Men så, en vakker dag (for det må den ha vært, selv om regnet øste ned og det var orkan ute. Det husker jeg jo ikke, men jeg husker det var en vakker dag), så fikk jeg en telefon hvor jeg ble tilbudt den faste stillingen på det som også har blitt verdens beste jobb. Og for 2 dager siden var det ett år siden jeg begynte der. Og når jeg da i tillegg fikk fast jobb på det første stedet også, da kunne man jo ikke bli mer glad.
Den takknemligheten jeg følte og føler ovenfor de som har kjempet for meg, snakket varmt om meg, stolt på meg, sett meg og hva jeg kan, sett potensialet mitt og gitt meg en sjanse, den takknemligheten klarer jeg ikke å uttrykke i ord. Jeg forsøker å si det til de, men ordene stokker seg og jeg får tårer i øynene. Ingen god kombinasjon når man prøver å si noe som kommer fra det aller innerste i hjertet.
I tillegg kjenner jeg en stor takknemlighet ovenfor venner og kjente, inklusive dere som stikker innom her både titt og ofte, at dere krysset fingrene for meg og heiet på meg, og at dere trøstet meg når det så som mørkest ut.
Tusen takk!
Del dette på:
-
En ørliten formiddagstur
Helt inntil riksveien som blant annet går mellom oss og Halden sentrum, ligger et lite tjern. Kjært tjern har mange navn, jeg har lest Bordtjern og Bortjern, men vi sier Boltjern. Et kjempefint sted for en liten stopp, for det ligger en liten rasteplass der. En gang i tiden var det vel også fisk der, men vi tror kanskje det var flyvefisk og at de har flydd sin vei.
Uansett; siden jakta fremdeles er i gang og jeg ikke aner hvilke skogsområder her i traktene som er trygge, fant jeg ut at jeg skulle prøve å gå rundt Boltjern i dag. Jeg har fulgt en liten sti et stykke for en stund siden, men i dag ville jeg gå hele runden, uansett om det var sti eller ikke der. Nå er det vel jakt i de traktene også, men det eneste levende vesenet jeg så på hele turen (bortsett fra bilene på riksveien, som man har utsikt til hele tiden) var et ekorn som helt tydelig ikke ville ha oss der.
Det var åh så stille på vannet i formiddag. Nesten så vannet så ut som et blått gulv man kunne gå på. Jeg prøvde ikke å gå på det altså 😉
På dette tidspunktet visste ikke Nairo (og heller ikke jeg) hvor kort dagens tur skulle bli, så han var fortsatt glad og fornøyd over å få en skogstur:
Stien var sti innimellom, dyretråkk for det meste og av og til borte. Men vi kom oss rundt hele tjernet, halvannen kilometer ble fasit. Egentlig altfor lite. Men nok til at Nairo ble tørst. Fluffbutt! 😀
Den observante leser klarer sikkert å se at jeg har fått tilbake mitt elskede kobbel! Superfornøyd med jobben min tidligere kollega salmakeren har gjort, og å bruke dette igjen er som å på en måte komme hjem etter lang tid borte. Det er trygt og godt og kjent og kjært.Formiddagssola er lav på denne tiden av året, og morgendisen ligger lenge i skyggen. Titt nøye, så ser du den på andre siden av vannet:
For en fantastisk fin høst vi har!Del dette på:
-
Kameratesting
Som nevnt tidligere, så har jeg med meg det nye kompaktkameraet over alt. Det betyr at jeg har mulighet til å stoppe og ta noen bilder på vei hjem fra jobb, for da har det enda ikke blitt mørkt. Det er nemlig bekmørkt når jeg kjører til jobb på morgenen, og da er det ikke stort å ta bilder av, gitt.
Her fra en ettermiddag tidligere denne uka:
Og her på vei hjem fra jobb i dag:
Jeg er slettes ikke misfornøyd med kameraet på noen som helst måte, men jeg merker at jeg må tenke litt anderledes med dette når jeg tar biler enn jeg må med speilrefleksen. Klarer ikke helt å sette fingeren på nøyaktig hva jeg må tenke på, men jeg finner nok ut av det etterhvert.I går dro jeg tidlig fra jobb, var ikke i form i det hele tatt. Heldigvis var jeg betraktelig bedre i dag, og når jeg kom på jobb sto det en pakke til meg på kontoret mitt. Spurte en kollega om hvem som hadde vært der, men hun visste ikke hvem vedkommende var og kunne derfor ikke hjelpe meg. Pakket opp, og der fant jeg en stor krukke med smågodt (nam!) og to lyslykter, en med reinsdyrmotiv og en med ulvemotiv:
Etter at hjernen hadde jobbet på høygir, slo det meg hvem denne gaven kunne være fra, og det stemte. En veldig koselig bursdagsgave var dette!God helg, folkens! Jeg grubler på hvor jeg kan komme meg ut i skogen i løpet av helgen, uten å risikere å bli skutt eller å forstyrre jegere. Noen lokalkjente som har noen tips?
Del dette på:
-
Noen er glad i deg
Se for deg at noen du er glad i blir påkjørt. De knekker en arm, et bein, får skrubbsår, en hodeskade eller kanskje de til og med dør. Nå håper jeg for alle guders skyld at det ikke skjer, hverken deg eller meg eller noen vi er glade i. Men det skjer.
Jeg har ingen statistikk på hvor, når og hvordan påkjørsler skjer, men jeg tenker at alle har et ansvar for at det ikke skal skje. Og når jeg da går turer gatelangs med Nairo etter mørkets frembrudd, sørger jeg for at vi er så synlige vi bare kan. Derfor ser vi sånn ut nå for tiden:
Refleksjakke eller refleksvest og hodelykt på meg. Refleksvest og sele med reflekstråder på Nairo. Det som ikke ble synlig på bildene er en blinkende lampe midt på kobbelet, pluss refleksbånd rundt forbeina til Nairo.Det er spesielt viktig her på landet, hvor det er mange hundre meter mellom hvert gatelys, og ingen fortau. Men jeg synes det er like viktig i sentrum og sentrumsnære områder. Mange kler seg i mørke farger i de mørke månedene, og selv om det begynner å lysne når rushtrafikken i Halden setter igang på morgenen, så er det skremmende mange som er veldig usynlige.
Du ønsker ikke å miste noen du er glad i, og jeg skal love deg at de som er glade i deg ikke ønsker å miste deg heller. Vær synlig – bruk refleks!
Del dette på:
-
Man endrer seg etterhvert som man blir eldre
Her om dagen postet jeg et bilde av Nairo på Instagram (følg meg, er ganske så aktiv der, @pilariskjersti2) fra da han var ca 6 måneder gammel. Idet jeg går inn i galleriet på mobilen for å slette bildet etter posting, oppdager jeg et annet bilde av han fra da han var litt over 4 år, og ble overrasket over hvor mye han hadde forandret seg på 3 1/2 år. Jeg vet det jo, men det ble så veldig tydelig, så jeg måtte sette bildene sammen og poste det også. Her ser dere:
Skikkelig slyngelalder på det første bildet, med store ører, uproposjonert kropp (jeg husker det selv om det ikke er synlig på bildet), full i f dagen lang, fremdeles litt valpepels, og pøbel til tusen og tilbake.På det andre bildet ser han jo nesten litt majestetisk ut med stor og fin manke, litt mindre ører, rolig og fornøyd med en pinne.
Okay, jeg glorifiserer vel egentlig litt nå, for han kan fremdeles være full i f og pøbel, men han har absolutt blitt mer voksen. Én ting er uansett helt sikkert: han var vakker da og han er vakker nå!
Del dette på:
-
Nytt kamera
Til bursdagen min ønsket jeg meg penger så jeg kunne kjøpe meg et kompaktkamera. Jeg hadde lenge et Canon Ixus, og selv om det var veldig hendig og lite, så tok det sakte men sikkert kvelden. Speilrefleksen er jeg selvsagt veldig glad i, men det er tungt å dra med på de dagligdagse turene. Selvsagt blir det med på alle større turer for å være sikker på at jeg får best mulige bilder, men sånn i hverdagen har lomma mi nå fått noe nytt å bære på, nemlig dette (bare at mitt er i sølvfarge, ikke sort):
Bilde lånt herfra, linken tar deg til Lyd&Bildes test av kameraet Fikk hentet det om torsdag, så jeg har ikke fått testet det noe skikkelig enda. Hadde planer om en skogstur i dag, men elgjakta er i gang, og jeg har tydeligvis blitt pysete etter bursdagen min, for jeg har virkelig ikke lyst til å gå i skogen nå, selv med ny rosa fleecejakke.
Så jeg tok en liten tur i hagen i dag, bare for å teste det bittelitt. Macrofunksjonen på det er virkelig bra, jeg kommer mye nærmere motivet med dette enn jeg gjør med speilrefleksen. Uklarheten på blomsten under skyldes vinden:
Det finnes programmer i bøtter og spann på kameraet. Ett av de er et landskapsprogram som fremhever de grønne og blå fargene. Testet det på utsikten fra hagen, og her er resultatet:
Nå har dere selvsagt ikke noe å sammenligne med, men jeg tok et bilde av samme utsikt med vanlig auto-program, og det var ikke like klart i fargene som dette ble.Det store treet som står helt inntil verandaen er et lønnetre, og bladene får fantastiske farger nå på høsten. Her ett som har lagt seg til ro i gresset:
Hosta er en plante som er vakker når den står i blomst, men den er virkelig vakker nå også. Mye annet er blassere i fargene og litt sånn trist, men den gule fargen hostaen har fått lyser virkelig opp!
Som sagt, jeg har ikke fått testet ut kameraet mye enda. Men én ting her helt sikkert, det er utrolig brukervennlig! Ja, det er masse programmer, men det er lett å finne frem i de, knappene er intuitive, og jeg slapp å sette meg ned med en lang bruksanvisning for å finne ut av hva som var hva og hvor.Tror dette blir en fin turkamerat, og det er allerede med meg i veska sånn i hverdagen også. Kameraet på mobilen er jo også veldig bra, men jeg synes det er vanskeligere å ta bilder med en mobil enn det er med et ordentlig kamera på grunn av hvordan jeg holder en mobil kontra et kamera. Men jeg satser uansett på at jeg blir strålende fornøyd med min nye duppeditt 🙂
Del dette på:
-
Det ble nye personlige rekorder!
I dag ble endelig statistikken min på Project-gc oppdatert, og det ble nye personlige rekorder på oss! Egentlig har jeg visst det siden i går, da en geocachingkompis sjekket GSAK, et program jeg ikke har hatt store planer om å sette meg inn i. Kanskje en vakker dag?
Men her kan jeg altså presentere vår nye personlige statistikk når det gjelder antall fylker på én dag og antall kommuner på én dag:
De står ikke i korrekt rekkefølge, jeg aner ikke hvorfor de kommer i denne rekkefølgen i det hele tatt. Men det er jo bare en bagatell 🙂 For 5 fylker (mot 3 tidligere) og 13 kommuner (mot 6 tidligere) er altså ny fasit, wohooo! 😀Det jeg nå gjerne skulle hatt, var et godt kart over Sverige som viser både kommunegrenser og veier, sånn at jeg kan se om noen av cachene vi hoppet over lå i kommuner vi egentlig burde tatt. Eller om de vi hoppet over ligger i kommuner vi allikevel fikk tatt. Si gjerne ifra hvis du vet om et sånt kart 🙂
Fortsatt god mandagskveld til dere alle!
Del dette på:
-
Rundt på Signebøenfjellet
Vi har gått mange ganger til vannet Drøftetrauet som ligger på Signebøenfjellet, åsen vi har utsikt til hjemmefra. Jeg vet at Eileif har utforsket litt av de andre veiene som går der oppe, men stier har vi ikke beveget oss så mye inn på.
For noen dager siden postet FB-siden Turer i Halden og omegn bilder fra en rundtur der oppe, og den runden bestemte vi oss for å gå i går.
Istedenfor å kjøre helt inn til der veien slutter, som det står i beskrivelsen i albumet jeg linket til, så parkerte vi ved grillbua/”gapahuken” og gikk grusveien til der veien slutter. Videre derfra var målet å følge gulmerkinga.
De første kilometerne gikk det helt fint å følge merkinga. Stien var også såpass oppgått at vi egentlig ikke trengte å se etter merking.
Vi hørte stemmer og hundebjeff underveis, men ante ikke om det var flere ute i samme ærend som oss, eller om det var jegere. Elgjakta starter ikke før i morgen, men jeg tror det kanskje er jakt på noe annet allerede? Rådyr? Hare? Rev?Naturen i dette området er veldig kupert. Mye opp og ned, alt fra tett skog til åpne topper uten trær. Og så er det disse vannene da, som gjør at det er så himla mye mer koselig å gå tur:
Da vi var noen hundre meter fra Drøftetrauet mistet vi gulmerkingen totalt. Ikke var det noen synlig sti å følge heller, så vi virret rundt litt og prøvde å finne ut hvor vi skulle. Jeg har et nogenlunde greit fungerende kompass både i hodet mitt og i magefølelsen min, og jeg er også flink til å huske både kart og løype etter å ha tittet på det på nett. Så jeg visste i hvilken retning vi skulle, men det hadde jo vært greit å ha en sti å følge.Da hører vi stemmer igjen, og ikke langt fra oss var det et par med to hunder som lurte på om vi også prøvde å finne gulmerkingen. Snakket litt med de, og i fellesskap klarte vi å finne ut hvor vi skulle. De hadde tydeligvis ikke gått her før, de heller, men siden jeg har gått til og fra Drøftetrauet fra den letteste siden mange ganger, forklarte jeg de veien videre når vi kom oss frem til gapahuken.
Resten av turen tilbake til bilen er da på kjent område, og den gikk lett som en plett.Jeg tror nok ikke jeg kommer til å gå denne runden flere ganger, til det var den altfor kronglete og vanskelig å følge. Men blir den merket bedre og mer oppgått, er det en fin runde på 6,5 km, og for oss tar det bare 7-8 minutter å kjøre for å komme dit.
I dag er siste dagen i min minihøstferie, og det er også MIN dag i dag 😀 Dagen blir nok ikke brukt på noen annen måte enn andre, vanlige søndager, men jeg er allerede overveldet over alle hilsner jeg får på SMS, telefon, FB, Twitter og Instagram. Jeg blir jo litt barnslig når jeg har bursdag, det er jo stas 😀
Del dette på:
-
Geocaching roadtrip
NB! Overskriften må ikke forveksles med Roadtrip’en Groundspeak sto bak i sommer, men jeg fant ikke på noen annen passende overskrift i farta 🙂
Det var meningen at Eileif, Nairo og jeg skulle ta en natt i telt i løpet av høstferien. Sånn ble det ikke på grunn av litt dårlig planlegging (ja, faktisk så hadde jeg ikke helt kontroll. Skjer ikke ofte, skylder på alderen). Men jeg hadde allikevel lyst til å komme meg bort littegrann, se noe annet, oppleve noe. Dermed falt valget på en roadtrip, og de siste dagene har jeg studert kart og cacher til øyet ble både stort og vått.
Jeg hadde lyst til å gjøre litt mer ut av det enn bare å kjøre en runde og ta cacher. Selv om jeg er opptatt av statistikk, så er jeg stort sett alltid bare ute etter å sette personlige rekorder. Jeg bryr meg ikke så mye om de forskjellige challengecachene, men tar det som en bonus hvis jeg kvalifiserer for noen.
Målet for turen ble derfor å sette nye personlige rekorder i funn i flest antall fylker på én dag og flest antall kommuner på én dag. Fra før var rekordene 3 fylker og 6 kommuner, begge rekordene ble satt 17. august 2010.
Det var stort sett greit å holde styr på kommunene nordover fra Halden, langs svenskegrensa. Men å holde styr på de nedover i Sverige og tilbake til Halden var litt verre, da jeg slet med å finne gode nok kart som viste meg kommunegrensene OG veiene. Så om vi har klart ny rekord har jeg ingen anelse om før project-gc oppdaterer seg, kanskje i morgen. Men antall fylker er jeg 99 % sikker på at vi har klart.
I går var dagen, og vi startet ihvertfall nordover mot Aremark, og rasteplassen på Fjell bru er vel en av de fineste jeg vet:
Rasteplassen har ikke stor og flott parkeringplass, ikke fasiliteter i bøtter og spann og ingen kiosk eller gatekjøkken. Men den har vakker natur!Nordover bar det. Innimellom var det få kilometer mellom cachene, andre ganger var det flere mil mellom de. Og noen la vi ikke mye energi ned i å finne, sånn som den ved Rømskog kirke. Nullpunktet vi fikk stemte ikke overens med hintet, så derfor var det bedre å dra videre enn å bruke lang tid på å lete. Men vakkert var det der også:
Vi fulgte Rv21 helt opp til Skotterud, og så gikk det sørover og inn i Sverige. Ingen av oss hadde vært på senteret på Charlottenberg før, så selvsagt stoppet vi der. Stakk innom sportsbutikkene, men ingenting fristet. Så var det innom Outlet’en til Sportshopen rett over gata for det store senteret, og der kom jeg ut fra med en rosa fleecejakke. Rosa! Joda, jeg vil være synlig i skogen fremover. Elgjakta er utvidet med en måned her nede, så i hele oktober og november vil jeg at folk skal se at jeg er et menneske og ikke en elg. Derfor rosa. Lys rosa uten å være babyrosa. Er det noen som vet hvem jeg er og hva jeg har gjort med Kjersti? :pNedover i Sverige fulgte vi noen store veier og noen mindre veier. I noen kilometer var vi til og med innom grusvei. Heldigvis hadde jeg overført såpass mange cacher til GPS’en at det var lett å følge de, og etter å ha vært innom både større byer og mindre tettsteder, havnet vi i nærheten av kjente trakter. Men først stoppet vi innom Värmlands vikingacenter for å finne cachen her. Selve senteret var stengt for sesongen, men det var mulig å gå rundt på området, og det var ordentlig interessant. Kunne faktisk vært moro å tatt turen tilbake dit for å se når det er liv og røre der.
På en av husveggene hang det visdomsord fra det vi antar er Håvamål:
Og ikke langt unna var det en steinlabyrint som jeg klarte å finne midten av uten å jukse 🙂
Når vi nærmet oss Ed, stoppet vi for å ta første cache i en liten trail. På andre siden av veien lå et gatekjøkken, så Eileif gikk dit og kjøpte mat mens jeg logget cache. Mens jeg ventet på maten, ble jeg nærmere kjent med en liten flokk ender som holdt til i vannet ved rasteplassen. Snill som jeg er tok jeg frem ett av de usmurte rundstykkene våre så disse fuglene kunne få i seg litt mat. De så ikke spesielt utsultet ut, men det er rart med det, man vil liksom bidra litt. Og imens jeg var opptatt med å gi et par ender på min høyre side noen smuler, så kom det ender på min venstre side for å smake på fingeren min. Ikke det minste vondt, bare moro 🙂Siste stopp ble i Ed. Først en tur innom en alt-mulig-butikk, hvor Eileif kom ut med vinterstøvler (mer i gata base-i-snøen-med-Nairo-støvler enn tur-støvler) og sjokolade, og jeg kom ut med et tynt skjerf og en stor klype for huskelapper. I tillegg kjøpte vi den billigste lommelykta de hadde, for vi hadde én cache igjen og det begynte å bli mørkt.
Heldigvis slapp vi å bruke lommelykta, og 45 minutters kjøring etter den siste cachen kunne vi parkere hjemme, 12 timer og 21 funn etter at vi dro.
Så nå venter jeg bare spent på at statistikken oppdaterer seg og jeg ser om vi klarte det eller ikke 🙂
Del dette på:
