Pilaris – Kjerstis blogg

Om fredag hentet jeg Eileif etter jobb. Bilen var pakket med ryggsekker og kløv, og vi dro i retning Vinje i Telemark. Ut på tur, antagelig den eneste ferien vi får sammen i år. Målet var fjellet Vehuskjerringa, og den opprinnelige planen var å ta alle de 72 cachene som ligger der (startcachen). Men planen ble endret allerede før vi dro, vi skulle heller prøve oss på hovedtoppen og skjørtekanten til kjerringa.

Man skal alltid glemme noe når man drar på tur, ikke sant? Ikke lenge etter at vi kjørte inn i Kongsberg kommune, ca 3 timer hjemmefra, ramler en tanke ned i hodet mitt. Turstøvlene mine!!! Jeg har glemt turstøvlene mine!!! Og det hadde jeg. Jeg visste at vi skulle gå over en del myrer, og selv om joggeskoene mine er gode, så tåler de ikke myr. Så da var det bare å finne en sportsbutikk i Kongsberg og kjøpe nye støvler. Topptur i splitter nye støvler er ikke å anbefale, jeg har gnagsår store som tinntallerkner (hvor stor er egentlig en tinntallerken?)! Av alle ting å glemme, så måtte det være støvlene mine liksom! Grrr!

Ved 19-tiden var bilen parkert og vi var klare til å gå:

Det første skiltet sto 3 meter fra parkeringplassen og viste oss vei:

Og vi hadde ikke gått veldig langt før vi fikk det første glimtet av kjerringa. Eller rettere sagt, av hennes to fordeler:

Skulle vi virkelig helt opp dit???

Det var nok av myrer, og selv om de logisk nok er våte, så er de jaggu vakre også:

Gutta mine er glade for å være igang med turen:

Nairo bar maten sin selv, og det gikk superfint! Selv om han har gått en del med kløv før, så har han enda ikke skjønt at han blir litt bredere med den på seg. Så det ble en del dunking inn i ting og Eileifs bein.

Jeg kjente tidlig at de nye støvlene mine ikke satt helt godt, så jeg måtte justere litt. Og Nairo måtte komme bortom og se hva jeg holdt på med:

Det var ikke så bratt stigning på denne første etappen, men stigning var det absolutt. Og et stykke oppe i lia lå det en seter. Jeg aner ikke om den er i bruk på noen måte, men det var fantastisk vakkert der, og med solnedgangen ble det ordentlig nasjonalromantisk:

Tror Nairo hørte noe nedi bakken et sted:

Vi var fremdeles nedi skogen, men av og til åpnet det seg litt og vi kunne se at vi kom nærmere og nærmere. Men tanken “Skal vi helt opp dit???” meldte seg hver gang vi fikk utsikt oppover. Det så langt ut, og det så fryktelig bratt ut.

Ironisk nok er det bare ca 7 km fra parkeringsplassen og opp på toppen, men høydemeterne gjør det til en tung tur for oss som bare er vant med flate Østfold.

Litt før klokka 22 fant vi oss en teltplass for kvelden. Nairo er superenkel å ha med på tur, han slår seg til ro fort. For Eileif og meg ble det en heller ubehagelig natt med ikke så mye søvn. Det ble kaldt, soveposene var ikke så gode som vi trodde, og selv om vi hadde med oss bra med klær, så ble det litt feil klær for en kjølig natt i høyden.

11 cacher ble fasit for fredagen, enkle og fine funn med gode beskrivelser og hjelpende hint. Ca 4,6 km gåing og ca 180 høydemeter.

Lørdagen startet tidlig, og dette var utsikten fra teltet:

Vi lot telt og de store sekkene og kløven stå igjen, og la i vei med liten sekk med litt klær, litt drikke og nistemat til oss og Nairo.

Første cachefunn var klokka 0745, og etterhvert som vi kom oppover, fikk vi sett mer av Hardangervidda:

Vi hadde med oss en del vann hjemmefra da det står i cachebeskrivelsen at man ikke skal stole på bekkene som eneste drikkevannskilde. Men bekker var det nok av, og vi passet på å etterfylle vannflaskene så ofte vi kunne, men bare der det var ordentlig bevegelse i vannet. Kaldt fjellvann er kjempegodt!

På den siste flata før den siste og verste stigningen tok vi en lang pause. Fikk i oss litt mat og fikk ladet beina til den store kraftanstrengelsen. Utsikten opp var imponerende, og nok en gang fikk jeg tanken i hodet: “Skal vi opp der??”:

Den venstre toppen var målet.

Man skal alltid glemme noe når man drar på tur, ikke sant? Her oppdaget vi at energi-snackset vi hadde kjøpt med oss lå igjen i sekkene i teltet. Sjokolade, rosiner og nøtteblanding, nettopp for å hjelpe kroppen opp bratta. Nesten like idiotisk å glemme det som å glemme turstøvler. Urutinerte flatlandsfolk! 😉

På vei opp kom vi over en snøflekk, og da var Nairo fornøyd! Han hadde krefter nok til et skikkelig raptusanfall:

Og hadde det vært opp til han, hadde vi blitt værende akkurat der, med potene og rumpa godt plassert på snøen 🙂

Nå skulle beina våre virkelig settes på prøve. Det var ikke mange meter igjen til toppen, men det var nå de virkelige høydemeterne skulle forseres. Sånn så stien opp ut:

Det ble hyppige pauser. Både for å la beina hvile, for å få i oss vann, og for å nyte utsikten som ble mer og mer magisk for hvert skritt:

Her håper jeg det er lett for dere å se hvor bratt det var. Eileif og Nairo var ikke mange meterne foran meg, men dere ser jo hvor mye høyere oppe de er enn meg:

Like etter denne bratte kneika kunne vi for første gang ordentlig se varden helt oppe på toppen:

For en motivasjon! For nå dirret beina skikkelig, og det tok lengre og lengre tid å få pusten skikkelig tilbake i hver pause vi tok. Fjell er hardt for oss østfoldinger!

Men så, noen minutter før klokka 11, kunne vi jublende strekke armene i været, vi var oppe!!! Jeg må innrømme at jeg ble fryktelig rørt og enormt stolt over oss, vi hadde klart det!

Cachen på toppen ble logget, og så var det å prøve å ta inn over seg den fantastiske utsiken vi hadde, 360 grader rundt oss.

Først: her er utsikten tilbake dit vi kom fra:

Så har vi Hardangervidda i bakgrunnen og innsjøen Totak foran:

I nord-øst lå majestetiske Gaustatoppen:

Og omtrent rett øst for oss, bare noen meter unna, var den andre puppen til Vehuskjerringa:

Vi ble på toppen en god stund. Spiste litt, prøvde å brenne den utrolige utsikten inn på netthinnene, og slappet av litt:

Nairo var faktisk såpass sliten at han sovnet der han lå inntil Eileif.

Så bar det nedover igjen. Det har blitt skrevet både i cachebeskrivelser og i logger at stien opp kunne være utfordrende for de med høydeskrekk. Både Eileif og jeg er høyderedde, men vi merket ikke noe til dette på vei opp. Litt mer ekkelt å gå ned, men langt ifra noe som skapte problemer for oss.

Vi tok oss pauser underveis på vei ned også, men nå gledet vi oss å komme tilbake til teltet for å spise middag, pakke sammen og så komme oss ned til bilen. Teltet sto der vi forlot det, og stormkjøkkenet ble fyrt opp. Middagen var fløtekylling med pasta fra Trek’n Eat, faktisk veldig godt og såpass mye i hver porsjon at vi ikke orket å spise opp.

Nairo fikk selvsagt også mat, og så sovnet han med hodet godt plantet nedi lyngen:

Klokka var rundt 18 da vi kom tilbake til bilen. Da var vi så utgåtte alle tre at vi egenlig bare hadde lyst til å legge oss ned på parkeringsplassen, men det var så mye knott der at det bare var å kaste sekker inn i bilen, få skiftet til mer behagelige klær og komme oss inn i bilen selv. Da hadde vi gått 11 km og lagt bak oss ca 400 høydemeter. Når det gjelder høydeforskjell fra bilen og opp til toppen, vil jeg tro det er ca 570 meter, det ser ihvertfall sånn ut på kartet til ut.no.

Nå hadde vi to valg. Enten finne en plass å sove i bilen eller slå opp telt (hvis knotten var fraværende), eller vi kunne fortsette å finne cacher. Jeg følte at beina ble friskere av å få på seg joggesko istedenfor de gnagende nye turstøvlene, så da fortsatte vi å finne cacher. Eileif kjørte fra cache til cache bortover skjørtekanten til kjerringa, jeg hoppet ut, logget og hoppet inn i bilen igjen. Og på denne måten fikk vi totalt logget 22 cacher til av kjerringa, det vil si at vi har tatt totalt 33 av hennes 72 cacher. De vi mangler er begge armene hennes, hele høyresiden pluss splitten i skjørtekanten. Og en vakker dag skal vi ta de også 🙂

En av cachene i skjørtekanten ble vårt funn nummer 900:

Veldig fornøyd med at en sånn milepæl kom på en så fantastisk tur!

Det var fremdeles tidlig på kvelden, så vi bestemte oss for å kjøre omveien Rv37 om Rjukan tilbake mot E134 for å få med oss nok et stykke Norge ingen av oss hadde sett før. Eileif er over middels interessert i 2. verdenskrig, og det var stort for oss begge å få sett Vemork:

Og veien ned fra fjellet, forbi Vemork og ned til Rjukan var storslagen! At det i det hele tatt er mulig å plassere så mye så inneklemt mellom fjellene er helt utrolig! Rjukan så veldig koselig ut, men siden det var utpå kvelden på en lørdag var det ikke mye liv i gatene. Og så lurte Eileif på om Rjukan kan være Norges tynneste by? 😉

Vi stoppet selvsagt for et par cacher til, og en av de hadde en fantastisk utsikt mot Gaustatoppen. Den ruver godt der oppe!

Så fant vi ut at det egentlig bare var å dra hjem. Et par småstopp underveis for bensin og mat, og så var vi i seng klokka ett natt til søndag. Slitne, 35 cacher rikere, en fantastisk opplevelse rikere, og ekstremt trøtte.

Nairo har sovet mer eller mindre konstant siden vi kom hjem. Men jeg må si jeg er mektig imponert av han. Han bar kløv uten problemer, han klatret oppover uten problemer, han var utrolig flink til å slappe av når han hadde mulighet, og selv om han sikkert er støl så har han ingen synlige tegn på feilbelastning eller annet. Potene er like fine som alltid, men nå var det jo ikke noe særlig ur vi gikk i.

Jeg er også utrolig stolt av oss. Og samtidig er jeg utrolig glad for at vi droppet den opprinnelige planen om å gå hele kjerringa. Hadde vi skulle hatt med oss sekker og telt hele veien, hadde vi brukt veldig mye lengre tid opp til toppen, og kroppene hadde antagelig ikke greid det. Spør meg ikke om når vi får tatt resten av cachene, jeg vet bare at det skal gjøres en eller annen gang 🙂