-
Se hva jeg har fått!
Som vanlig hentet jeg posten i ettermiddag, og i postkassa lå en pakke jeg ikke ventet. Avsenderen hadde skrevet navn og adresse på baksiden, og jeg var kjempespent da jeg åpnet pakka. Og inni en tom konfekteske lå denne:
Et fantastisk nydelig hjemmelaget sitteunderlag fra snille snuppa Siv Anita i Villmarkshjerte! Hun har laget et slikt til seg selv også, pluss en kurv, se bare her. At jenta er kjempeflink er det ingen tvil om, og at hun er snill er hevet over enhvert tvil! Så nå har vår tursekk fått nytt fast inventar, og jeg trenger ikke lenger være redd for å bli bløt i stumpen hvis jeg vil sette meg ned på tur.
Tusen takk, snille vennen min!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Kongsberg til lørdag
I det siste har det blitt vane for meg å dra til Gårdsbutiken på lørdager, slik at Nairo får sprunget løs i innhegningen, og vi får trent på innkalling. Til lørdag blir det ikke sånn.
Da er det Lapphundutstilling i Kongsberg, noe jeg gleder meg veldig til! Vi skal selvsagt ikke stille Nairo, men det skal bli moro å se mange av ansiktene og hundene bak blogger jeg leser, om jeg i det hele tatt kjenner igjen noen 😉 Og så blir det interessant å sammenligne Nairo med andre lappegutter på samme alder, for å se om han er så tynn vi tror han er. Ikke undervektig, bare ikke særlig kraftig.
Samtidig håper vi på å finne en cache eller tre, skal ta en titt på kartet i dag og se om det er noen enkle langs veien.
Hyl ut om du også skal til Kongsberg! Og skal du dit, ikke vær redd for å komme bort og si hei 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Det våres
Det forundrer meg ikke om det kommer mer snø, men akkurat nå om dagen våres det skikkelig. Krokusen har begynt å komme opp her hos meg, hos naboen er de nesten avblomstret da deres blomster får sol en lengre periode av dagen enn hva våre gjør. Men godt å se de små blomstene er det så absolutt, og jeg håper det kommer opp fler enn de tre lilla ved inngangsdøra og den ene hvite som står midt inne blandt røttene til en syrin, så jeg var nødt til å bane meg vei for å få tatt bilde av den.
Om søndag var mamma og jeg en snartur utom hytta. På baksiden av hytta, på et sted sola nesten ikke rekker frem til, har det i alle år stått en liten tust snøklokker. Og den hadde kommet opp nå, bare én blomst, men allikevel et vakkert syn. Både på hytta og her hjemme har også påske- og pinseliljene begynt å skyte i været også.I dag har jeg vært hjemme fra kurset. Ikke fordi jeg fremdeles er syk, for det er jeg ikke. Kroppen trenger bare et par-tre dager til for å hente seg helt inn igjen. Nei, jeg var hjemme fordi i dag var den første mulige legetimen jeg fikk når jeg var syk i forrige uke, og jeg måtte jo ha en form for erklæring på at jeg var syk i forrige uke. Forstå det den som vil, at det er greit å få en erklæring/sykemelding når man ikke lenger er syk, men sånn er det vel så lenge man ikke får time mens man er syk. En tur ned på Nav etter legetimen, og det er jo som alltid en prøvelse i seg selv. Men jeg kom meg ut derfra igjen! 🙂
Tok med meg Nairo ut i langlina på gårdsplassen tidlig i ettermiddag. Ikke veldig varmt i lufta, men sola varmet godt og Nairo er jo fornøyd så lenge han får vært ute og luktet og lyttet. Og når han i tillegg finner små pinner han kan gjøre om til fyrstikkstørrelse, er jo han bare lykkelig.Som vanlig på denne tiden av året, har de nærliggende jordene besøk av svaner og gjess som kommer tilbake til Norge etter å ha
overvintret i varmere strøk. Dette betyr masse lyd ute, og Nairo må alltid tenke seg om litt før han finner ut om det er hunder eller fugler han hører 🙂 Jeg synes det er irriterende å bli vekket av disse lydene, men de er veldig koselige når sola varmer og man virkelig får vårfølelsen. Har også sett traneparet på sin faste hekkeplass noen kilometer nord for oss, så da venter vi bare på at svaneparet kommer dit og at familieforøkelsene kan følges utover sommeren.God tirsdag, alle sammen!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Stigende form
I dag er jeg hjemme på tredje dagen, og nå virker det som om feberen endelig har sluppet taket. Egentlig burde jeg vel ikke skrive det, for da ender det vel opp med at feberen kommer tilbake i løpet av ettermiddagen, men jeg tar sjansen allikevel 🙂 Må på kurset i morgen uansett hvordan jeg føler meg, så jeg får bare gjøre det beste ut av det.
Dagene hjemme har vært som sykedager pleier å være. Stille og rolige, tilbragt stort sett på sofaen med hjernedød underholdning på tv’n. En time på øyet en gang i ny og ne hjelper også betraktelig.
Nairo synes ikke det er spesielt moro å ha meg hjemme om dagen, siden jeg ikke orker noe som helst. Eileif jobber sent tre kvelder denne uka og sover selvsagt på formiddagen, noe Nairo ikke gjør noe stort ut av. Men så lenge han er rolig på dagen, kommer energien på kvelden, og det merkes godt at Nairo kjeder seg. Så jeg pakker på meg varme klær og varmedressen og går ut i hagen så han kan springe litt og vi får trent litt innkalling samtidig. Jeg trener litt triks inne, og han får prøve seg på hjernetrimleken sin. Så får vi begge bare glede oss til formen min er på topp igjen og vi kan finne oss et sted å gå lang tur på.
Håper dere slipper unna alt som heter forkjølelse og influensa, husk at selv om sola skinner, så er det kaldt i lufta!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Feeling hot!
Nå skulle jeg ønske at jeg, etter denne overskriften, kunne fortsette innlegget med å fortelle at jeg har blitt kvitt bilringen som egentlig skulle kalles en mage, at jeg føler meg fresh nok til å dolle meg opp og virkelig føle meg HOT, men så vel er det dessverre ikke. Egentlig er det totalt motsatt.
Utover ettermiddagen og kvelden i går kjente jeg mer og mer av de typiske tegnene for forkjølelse/influensa. Trykk bak øynene, “dotter” i ørene, småtett i nesa og i hodet, og jevn og trutt nysing. Jeg bestemte meg for å overse symptomene og satse på at en god natts søvn ville fjerne alt, men som vanlig tok jeg helt feil.
Våknet i morges med ennå mer trykk, ennå fler “dotter” og ikke minst ennå mer tett. Men feberen var ikke veldig fremtredende, så jeg satt meg i bilen og kjørte til Kråkerøy. Heldigvis sto Jobbsøking på timeplanen i dag, for jeg hadde ikke maktet noe som krevde mye tankevirksomhet. Og det var faktisk moro å ta de to “personlighetstestene” og få konstantert at jeg faktisk er sånn som jeg tror jeg er 🙂
Men feberen kom jo snikende utover dagen, og som vanlig er den ille nå på kvelden. Har godt over 25 grader i stua, sitter innpakket i klær og med pleddet rundt meg, og småfryser allikevel. Feberkrampene har også kommet snikende, og jeg vet at selv om det ikke er kjempeille ennå, så kommer jeg antagelig til å vri meg i smerter innen kort tid. Oh, what a wonderful life!
Jeg har reservert innhegningen på Gårdsbutiken i morgen, og kommer til å dra dit uansett. Jeg får bare holde meg varm, og så kan Nairo springe det han vil. Han trenger det så sårt etter en lang uke hvor både Eileif og jeg har vært borte på dagtid.
Søndag er planen å dra til Akershus Universitetssykehus. En god venn av meg har fått sin andre hjerneblødning, og jeg har så vondt, så vondt av han. Men, hvis ikke formen er merkbart bedre og feberen er borte innen søndag morgen, vil jeg ikke risikere å smitte han. Han har mer enn nok å stri med, og trenger ihvertfall ikke en forkjølelse i tillegg. Så da får jeg bare se an når jeg våkner på søndag.
Vil samtidig benytte anledningen til å beklage at jeg er dårlig på å legge igjen kommentarer for tiden. Jeg lover at jeg kommer sterkere tilbake!
Ha en riktig god helg, alle sammen!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Tur nesten til Drøftetrauet
Jeg har et turkart for det området av Halden vi bor i, og har tittet mye på det gjennom årenes løp. Ett sted jeg har hatt lyst til å gå til lenge, er Drøftetrauet. Fint avmerket på kartet med utkikkspunkt og at det går traktorvei/sti helt frem.
De tobeinte gutta skulle være harryhandlere i dag, så jeg tok med meg den firbeinte gutten og kjørte avgårde. GPS’en var på, jeg hadde skrevet huskelapp med “1. til høyre, 3. til venstre, hold høyre osv”, og jeg hadde til og med tegnet ned kartet på en liten bit matpapir. Bare sånn for å være helt sikker på at jeg skulle finne frem i mylderet av skogsveier og stier.
Jeg skjønte fort at jeg ikke fikk kjørt inn den siste veibiten jeg hadde planlagt, da den faktisk var mer traktorvei enn kartet tilsa. Så etter litt knoting fant jeg en ørliten plass uten trær og kratt og fikk parkert bilen der.
Så la vi i vei, Nairo og jeg. På nøyaktig slike skogsveier jeg liker å gå på:
Nairo derimot, synes det er mye mer moro offroad:
Stort sett det eneste vi hørte, var susing i tretoppene, knaking i trestammene og en og annen fugl. Ellers var det helt stille, og hadde det ikke vært for at sola ikke tittet frem og at det var litt kald vind, hadde det vært en perfekt tur.Vel fremme dit jeg trodde vi skulle, møtte dette oss:
Her har det foregått steinhugging i tidligere tider, og selv om trær og kratt omkranset det meste, var det tydelige spor etter bruddaktivitet i området.Men utsikten jeg så var ikke spesielt spennende:
Vindmøllene på svensk side var den eneste utsikten jeg fikk med meg, og det kvalifiserer vel egentlig ikke til å bli avmerket i kartet som utkikkspunkt (klikk på bildet for å i det hele tatt se vindmøllene der borte over tretoppene). Så jeg skjønte jo at jeg på en eller annen måte hadde bommet, men jeg visste jo faktisk ikke hva jeg skulle se etter. Dårlig planlegging er ikke akkurat det som normalt beskriver meg, men i dag var altså dagen det skulle skje.At jeg ikke rager høyt over bakken, er et faktum. Og for at jeg ikke skal se totalt merkelig ut, har jeg ikke spesielt lange armer heller. Derfor er det ikke noe særlig lett å ta selvportrett av Nairo og meg. Og av opptil mange forsøk, ble dette det eneste “bra nok” til å vises frem:
Kom også over denne herlige rota der vi stoppet:
Skulle nesten tatt den med hjem og satt den i hagen 😉Vel hjemme fant jeg ut etter litt googling at å drøfte er å rense korn, dvs skille agn og støv fra kornet. Og jeg fant også ut at Drøftetrauet er et vann på toppen av Himmerikskollen, og jeg vil tro at vannet har fått sitt navn fordi det ser ut som et trau. Jeg så en sti som gikk videre fra der Nairo og jeg snudde, så jeg antar at det var der vi skulle ha gått for å få sett vannet og utsikten. Det positive (se, der var jeg positiv igjen!) med dette er at vi må ta turen minst en gang til, og at Nairo og jeg uansett fikk oss en deilig tur på ca 4,5 km i dag.
Kos dere med søndagsettermiddagen og -kvelden!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Ny tv og ny ubåt
På mandagskvelden skulle jeg sette meg ned og se på tv. Tv’n hadde da stått på i et par-tre timer, og alt virket normalt. Plutselig smalt det i tv’n, den ble sort, og så knitret det noe forferdelig. Så ille at Nairo sprang opp på soverommet, og jeg måtte lokke han ned igjen. Men før jeg gjorde det, fikk jeg selvsagt dratt ut stikkontakten fortere enn svint.
Prøvde å sette i kontakten igjen et par ganger, men knitringen kom tilbake med en gang, så jeg skjønte fort at det var tv’n som hadde tatt kvelden. Litt usikker på nøyaktig hvor gammel den var da Eileif kjøpte den brukt, men den var antagelig ikke mer enn 6-7 år.
En tv må man jo ha. Eller, man må jo ikke, men jeg ville følt meg ganske utafor hvis jeg ikke hadde hatt tv. Så etter et lite innhogg i sparekontoen, dro Eileif i dag og shoppet, og kom hjem igjen med denne:
En helt grei 32″ Samsung. Det hadde kanskje lønnet seg å legge mer penger i en tv, men vi er ikke akkurat rike for tiden, så da får vi heller belage oss på at vi har bedre råd den gangen denne ryker.
Nå trenger man heldigvis ikke å være veldig rik for å få tak i en ubåt. Faktisk er vi så heldige at vi har fått en!
En aldeles nydelig liten ubåt til å ha te i! 🙂 Eileif drikker jo helst kaffe, så det er nok jeg som kommer til å bruke den, og tusen takk til bonusbarna mine S og D. Dere er snille, dere!
Siden det er skuddårsdag i dag, hadde folkene bak Groundspeak bestemt seg for å gi en virtuell souvenir til de som logger minst én cache i dag. Vi kunne selvsagt ikke la sjansen gå fra oss, og siden Eileif hadde fri i dag og jeg var ferdig tidlig på kurs, dro vi et lite stykke inn i Sverige og fant cachen “Vad var det här? #5”. Det var to til i nærheten som vi også kunne tatt, men tiden strakk ikke til. Og det viktigste var å finne ihvertfall én.
Håper dere alle har en fin onsdagskveld, er det noen av dere ugifte jenter som har fridd i dag?
{minsignatur}
Del dette på:
-
Det kunne vært verre!
Se, positive Kjersti stikker innom igjen! 😉 Kanskje det er sånn at jeg blir mer positiv jo mer jeg sier det?
Første kursdag er over, og, som overskriften tilsier, så kunne det så absolutt vært verre! Som jeg skrev om lørdag, så blir det mye oppfriskning av emner for meg, men det blir også totalt nye og for meg krevende ting. Så får vi bare håpe at hjernen min ennå ikke er for gammel til å ta inn mye ny informasjon 🙂 Nivået på de forskjellige delene av kurset blir nok ganske variert, for vi er 21 kursdeltakere med totalt forskjellig bakgrunn. Noen med null erfaring og noen med årevis av erfaring.
Kjøringen gikk bedre enn forventet i dag. Brukte såvidt i overkant av en time hver vei, og hvis dagens rushtrafikk var representabel for rushtrafikken hver dag, skal jeg ikke klage. Jeg fant kjapt frem til der kurset avholdes, men er litt usikker på om parkeringen jeg har funnet meg er gratis eller ikke. Ingen bot i dag, og jeg fant ikke noe skilt, så jeg prøver på det samme i morgen 🙂
Kursdagene går fra kl. 9 til kl. 15 hver dag. Det kan jeg også på alle måter leve med, jeg bare synes det er totalt unødvendig med en times lunch. Kunne heller hatt en halvtimes lunch og dratt hjem en halvtime tidligere. Og jeg skal bøye meg i støvet og ta tilbake lørdagens “sutring” over null sommerferie i år, for jaggu får jeg 4 uker ferie! Det hadde jeg aldri i verden trodd!
Det jeg trodde kom til å bli utfordrende, og som blir utfordrende, er at jeg ikke får sett min kjære de dagene han jobber kveld, for selv om jeg slutter kl. 15, så er jeg ikke hjemme før han må dra på jobb. Og de dagene han jobber dagtid blir Nairo alene hjemme i noe over 8 timer. Det var ikke noe bra sted å ta han med seg slik at han kunne sitte i bilen, så han må dessverre være hjemme. Liker ikke den løsningen, men må man, så må man.
God mandagskveld fra en overraskende positiv Kjersti 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Et nytt kapittel
Det er jo ikke lenge siden Eileif startet sin karriere som taxisjåfør, og jeg må ærlig innrømme at det er vanskelig å venne seg til udda arbeidstider og anderledes planlegging av fellestid. Men det har gått fremover dag for dag, og pessimisten Kjersti vet jo at alt går seg til tilslutt uansett 🙂
Til mandag starter et nytt kapittel i vårt liv. Jeg har kommet inn på AMO-kurset Regnskap og kontor via Nav, og det avholdes hos Varehandelakademiet.
Kurset skal gi nødvendig kompetanse innen kontorfag/regnskap. Dette skal kvalifisere til jobber innen enklere saksbehandling, personal lønn, annet kontorarbeid og regnskapsmedarbeider. Deltakerne skal i tillegg få relevant arbeidserfaring gjennom praksis. Kurset skal ellers gi deltakerne kunnskaper om arbeidsmarkedet og om jobbsøking. Hovedmålet er at deltakerne kommer i relevant arbeid etter kurset. Kurset består av en teoridel på 24 uker og en praksisdel på 12 uker.
Jeg gleder meg til kurset! Hvis det er som kursbeskrivelsen sier, burde jeg få en oppfriskning av ting jeg lærte på skolen, en oppfriskning av ting jeg gjorde i mine første jobber, og ny lærdom rundt økonomiske ting. Kunnskaper om arbeidsmarkedet og om jobbsøking føler jeg at jeg ikke trenger så veldig mye av, da jeg nå har gått ledig i 5 måneder, og i løpet av den tiden har fått mye om dette info via et annet Nav-tiltak.
Dette betyr at det blir kurs helt til slutten av november. Nå regner jeg med at det er fri på vanlige helligdager, men utover det ser det dårlig ut med ferie i år. Forhåpentligvis vet jeg mye mer om dette etter første kursdag.
Og så ønsker vi pessimisten Kjersti velkommen igjen: kurset er på Kråkerøy i Fredrikstad… Iberegnet rushtrafikken vil jeg tro jeg kommer til å bruke nærmere halvannen time hver vei, og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke gleder meg til det i det hele tatt. Veldig tidlig opp og relativt sent hjem, noe som også innebærer få timers fritid. Pluss at de dagene Eileif jobber kveld, kommer vi ikke til å se hverandre i det hele tatt. Jeg vet at mange familier har det sånn, men det er ikke dermed sagt at det er min drømmesituasjon.
Men jeg har en usannsynlig snill mamma som låner oss bilen sin hele denne perioden, ellers hadde vi ikke fått det til å gå opp. Buss er mangelvare her på landet, og med Eileifs litt rare skift får vi ingenting annet til å funke. Takk, mamma!
Ønsk meg lykke til, da dere! Som sagt: pessimisten vet at det meste ordner seg etterhvert, og om en måneds tid har jeg nok innfunnet meg med en ny rutine, og jeg har blitt vant til å kjøre en vei jeg pr i dag synes ser fryktelig utfordrende ut.
{minsignatur}
Del dette på:
-
Jeg er heldig, jeg!
Jeg er heldig som har så mange snille mennesker rundt meg! I dag hentet Eileif en pakke på posten som jeg har ventet på. Svigermor har nemlig vært i gang med pinnene sine, og jeg gledet meg masse!
For et par år siden fikk jeg et par heklede strømper av henne som jeg ikke har turt å bruke. Vi har nemlig ubehandlet furugulv i stua, så alt av strikkede og heklede sokker blir jo ødelagt på null komma niks. Når Eileif fortalte dette til sin mor, synes hun det var for ille, så hun heklet rett og slett et par til. Det første paret er i rødt og blått, dette paret er i lilla og hvitt:
Strømpene er altså så deilige og varme, og siden de går nesten opp til knærne, får jeg litt ekstra varme på de kalde dagene.
Strømpene ligger på den andre tingen i pakka, nemlig et stort strikket pledd. Det er så mykt at det eneste jeg kan sammenligne det med, er de mykeste koseklutene man får til babyer. Helt herlig!
Jeg er heldig, jeg! <3
{minsignatur}
Del dette på:
