-
Vedlikehold i høyden
Jeg har 3 cacher som trenger vedlikehold. To av de er på en av trailene mine, den siste ligger ikke langt hjemmefra, men den er ille nok å komme til uansett. Planen var å fikse alle disse tre i løpet av ferien, men jeg er jaggu usikker på om det blir gjort. En av de fikk vi tatt i dag, og det er den som ligger i høyden, over Berby, og da tittet vi innom de to andre som også ligger oppe i høyden der samtidig.
Den første vi stakk innom er ved en bitteliten bålplass, godt bortgjemt fra allfarvei. Da hadde vi gått bittelitt over 1 km fra parkeringen, og vi hadde unnagjort omtrent halvparten av en grusom stigning (grusom for oss som ikke på noen som helst måte innehar kondis eller utholdenhet). Jeg satt regelen om å gå sakte veldig tidlig, ikke bare for min egen del, men også for Nairo sin del, han er jo ikke noen ungfole lenger.
Men vi kom oss opp, og ble belønnet med denne utsikten mot nord:
Og denne utsikten mot sør:
Vi klarte også å få til en team-selfie:
Her var det ingen problemer med cachen, og vi tuslet videre til neste cache. Da måtte vi opp den siste bratte kneika, og igjen var jeg dreggen som holdt farta nede. Det var heldigvis ikke kjempevarmt, men det ble varmt nok inne i skogen uansett.
Det er noen få skilt her, slik som dette:
I tillegg er det hengt ut rød-gule merkebånd her og der både til denne cachen og den siste, men jeg vet ikke om det er meninga at de skal være der permanent.
Vi fant frem til rett sted, og også her var alt i orden med cachen.
Så var det siste cache, den som jeg visste ikke hadde det bra. Nå er det mange år siden jeg var her sist, og nå som da ble det å gå litt på feelingen for å komme frem til rett sted. Heldigvis husket jeg nogenlunde rett, og restene av cachen ble funnet med en gang: loggboka var kilt fast i et tre, boksen og deler av lokket ble funnet på bakken. Så da var det bare å rigge klar ny cache og få den på plassen sin, samtidig som utsikten ble beundret:
Man ser ikke så mye der oppe, for det er mange trær rundt, men man ser langt og man ser hvor høyt oppe man er. I tillegg kan man se hovedveien mellom Ende/Berby og grensa, og man kan se grusveien som fører ned til Stenen i Enningdalselva. Og så bittelitt av Rødsvannet, da.
Da vi skulle gå tilbake, gikk vi rett på en sti vi ikke hadde sett på vei inn. Overgrodd sti, ja, men likevel lettere enn å bushe i halvmetershøyt blåbærris. For blåbær var det mye av på hele turen!
Det ble ca 3,5 km totalt, så det er ikke lange turen, men den tar på siden det er så bratt. Og en stor ulempe med å gå der på denne tiden av året, er all flåtten man drar med seg hjem. Nei, Eileif og jeg har ikke fått noen med oss, men vi har plukket rundt 40 flått av Nairo de siste 6 timene, og fremdeles dukker det opp en og annen som har gjemt seg i pelsen hans. Kan ikke huske sist det var så ille!
Men jeg skal ikke skremme bort noen fra å gå turen, uansett om du driver med caching eller ikke. Det er en superfin tur, og den bratte bakken er ikke så ille, bare litt ille. Belønninga du får på toppen med utsikt er vel verdt det!
Del dette på:
-
Langs Trollstien med lillemor
I dag fikk vi endelig til et treff med det eldste barnebarnet! Planen var å gå Trollstien på Ormtjern, og vi møtte de ved parkeringsplassen. Tok ikke lang tid før farfar måtte trå til og vise frem bittesmå babyfrosker, som hoppet alle veier rundt beina våre på vei opp mot Ormtjernhytta:
Vi måtte bruke litt tid på lekeplassen før vi gikk inn på selve Trollstien. Klart at ei sklie er mer spennende enn noe man ikke ennå kan se:
Hun klatret opp og sklei ned helt på egen hånd, tøffe lille jenta ❤
Det var masse troll å se på, og heldigvis var ingen av de skumle. Men så fort hun hadde sett ett troll, så skulle hun videre og se neste. De tre bukkene bruse var litt skumle til å begynne med, men da mammaen hadde satt seg på det første, var de ikke skumle lenger:
For ja, både lillemors mamma og pappa var med, og skravla gikk på oss kvinnfolk hele veien 😜
Vi spiste ved gapahuken som står halvveis på turen. Lillemor ville ikke ha stort med mat, og hun synes sjokoladekjeksene var teite fordi det ikke var ren sjokolade, men humøret og energinivået dalte ikke av den grunn 😆
Da vi var omtrent halvveis på den siste halvdelen, fant hun ut at å kaste stein var moro. Ekstra moro ble det da farfar bisto i å kaste stein i vannet, det sa jo plopp hele tiden:
Legg merke til korketrekkerkrøllene, jeg smelter! 😍
Tilbake ved Ormtjernhytta, og da var det sklie som var stas igjen:
Solbrillene på halv tolv hadde ingenting å si 😂 I tillegg ble det mer kasting av stein i vann sammen med farfar, før vi tuslet tilbake til bilene. 3 timers tur, et par kilometer, og da var både lillemor og jeg trøtte. Men fytte grisen for noen superkoselige timer! For ei trygg og skravlete lita jente, som det bare var moro å være sammen med ❤
Del dette på:
-
Enda en runde med knæsje sommernegler
5 uker har gått siden jeg fikk disse neglene:
Dere kan såvidt skimte at det har skallet av litt lakk på tommelen, og så knakk neglen på høyre pekefinger for et par uker siden, men begge deler er min feil.
I dag sa jeg til Maria at hun fikk frie tøyler, jeg ville ha knæsje negler denne gangen også, sommeren er jo ikke over! Dermed ble det disse:
(Beklager dårlig bilde)
Fun tip med glitter i selve acrylen og geleen. Og så rosa da 😍 Kan jo ikke si annet enn at jeg fikk ønsket mitt oppfylt, og jeg er v.e.l.d.i.g fornøyd!
Del dette på:
-
Et skikkelig skippertak i garasjen
Da Eileif og jeg giftet oss, sa min forlover masse fint i sin tale til oss. En av de tingene hun sa, som er veldig sant, er at jeg gjerne gjør ting etter skippertakmetoden. Jeg er ikke noe flink til å ta småting underveis, jeg “sparer” heller til jeg har en sabla jobb foran meg, og tar alt på en gang. Det gjelder ikke absolutt alt, men ganske mye 😉 Og det gjelder ihvertfall garasjen. Der har Eileif og jeg samlet søppel i nesten 17 år (de 3 første av de årene samlet jeg helt alene), men nå var jeg dritt lei. Derfor fikk vi levert en container om fredag, og da var det bare å gå inn og sette igang her:
Høyre side bruker jeg til min bil, så der var det ikke noe rot. Blomstene og lyktene ble satt inn for at de ikke skulle stå i veien ute. Dørene på venstre side tror jeg ikke har vært åpnet så lenge jeg har bodd her, og her ser dere hvorfor:
De uåpnede dørene er nå helt til venstre i bildet, og jeg står på “min” side og tar bildet. Er det mulig å samle så mye dritt? Greit, vi har ikke hengerfeste på noen av bilene, så det gjør det litt mer komplisert å få fraktet søppel til Rokkesøpla, men allikevel.
Vi tok mesteparten fredag kveld, litt småpusling lørdag, og siste rest i går. Og etter det så det slik ut fra samme vinkel:
Milevis forskjell! Alt som står til venstre for trillebåren er elektronisk avfall som vi skal ta litt pø om pø, bortsett fra den store snøskuffa, den skal ikke kastes.
Her kommer et bilde fra det venstre hjørnet fra før vi startet å kaste:
Og her er det samme hjørnet etter rydding:
Jeg er stolt, jeg!
Siste sammenligninger kommer her. Her står jeg med de uåpnede dørene i ryggen og tar bilde nesten rett inn:
Og sånn ble det til slutt:
Sykkelen har jeg ikke brukt på mange år, og jeg kommer nok ikke til å bruke den heller, men jeg klarte ikke kvitte meg med den. 3 av settene med hjul tilhører 2 biler vi ikke lenger har. Alt er piggdekk, men ett av settene har ikke lenger pigger, men der er felgene ganske bra. På de 2 andre settene er piggene ganske bra, så vi gir gjerne bort alle 3 sett hvis noen er interessert. Gi en lyd fra dere, så kan jeg sjekke dimensjoner og sånt, men de har tilhørt en ’98 Toyota Corolla og en ’02 Peugeot 307SW.
Her er containeren:
Kunne fått plass til mer, men hadde ikke mer å kaste. Eller, det er vel å lyve, men vi hadde ikke gjort klart mer å kaste 😜 Men jeg er altså så stolt av jobben vi har gjort, og når vi blir kvitt det elektroniske avfallet og får hengt ting opp på veggene, så er det faktisk mulig for Eileif å parkere sin bil i garasjen også. Hvis han vil 😊
Del dette på:
-
Tilbake på Kjøkøy igjen + en FTF
For litt over et år siden gjorde jeg meg ferdig med cachene på Kjøkøy, og var fornøyd med det. Jeg hadde ikke fått med meg at de fleste hadde blitt arkivert, derfor var overraskelsen stor da det for 14 dager siden ble publisert en ny trail der ute. Jeg er jo glad i å la gamle og fungerende cacher bli værende, men jeg er også glad for nye cacher å logge, og da Raymond måtte holde seg noenlunde i nærheten av jobb, falt valget på å dra dit i går. Det er jo så vakkert der ute, så det er vel verdt å dra dit flere ganger.
Det blir mye bilder av hav i dag, men dere kjenner jo meg, jeg elsker jo å gå langs havet!
Det er 18 tradisjonelle og 1 bonus mystery i trailen, og stort sett alle var enkle å finne. Noen lå litt langt utenfor stien, men ikke så langt at det ble altfor dumt.
Nydelig vær i går, og jeg må si at jeg så langt er veldig fornøyd med årets sommervær: sol og rundt 20 grader. Men det blir uansett varmt å gå:
Mer hav:
Jeg gidder stort sett aldri å ha på meg brillene når jeg er ute og går tur. Jeg ser det jeg trenger uten de, de er i veien, de blir møkkete, bare irriterende. Så hadde det ikke vært for Raymond, så hadde jeg ikke fått med meg at vi kunne se Høiåstårnet:
Du ser det ikke du heller, nei? Men jeg lover at jeg faktisk så det når jeg ble gjort oppmerksom på hvor det var. I luftlinje er det ca 28 km mellom Kjøkøy og Høiåstårnet.
Raymond leker gjemsel:
Rimelig respektløst av tyskerne å bygge en kanonstilling (eller hva det nå er) på en gravrøys, men så var vel ikke tyskerne kjent for å være så hyggelige på den tiden.
Vi gikk også over Skams klove:
Dette er rett og slett en sprekk i fjellet, men det går an å gå ned i den, og den strekker seg ganske langt i begge retninger, uten at jeg kan si noe som helst om hvor langt.
Mer hav, og utsikt til tårnene på Hvalerbrua:
Og så en bunkers, da, som Raymond var veldig glad for at han fikk gått inn i:
Jeg er bare glad for at jeg slapp! 😂
Da jeg er på vei hjemover, får jeg en melding fra Raymond om at jeg har FTF-mulighet ikke veldig langt hjemmefra. Jeg har varsling på mobilen, men det fungerer ikke alltid, så jeg var glad for tipset! Titter så på cachen, og da det er en wherigo, slår jeg den egentlig fra meg da jeg aldri har lært meg hvordan jeg løser de imens jeg er på farten. Men med litt hjelp fra Raymond fant jeg ut at jeg skulle prøve.
Cachen ligger ved Ende skanse, og helt siden skansen ble “åpnet” for nesten 4 år siden, har jeg hatt lyst til å legge ut en cache her selv. Men det er veldig begrensede parkeringsmuligheter, og jeg vet at mange cachere ikke tar hensyn til omgivelsene og lokalbefolkningen når de skal finne en cache, så jeg har vært litt tvilende til å legge ut noe. Nå slipper jeg å tenke på det.
Parkerte på det eneste mulige stedet, så langt ut til siden jeg kunne for å ikke å stå i veien, og gikk inn på stien. Jeg visste at det var bratt opp, men siden jeg allerede hadde gått nesten 7 km og var sliten i beina fra Kjøkøy-turen, tok det ikke lang tid før jeg måtte ha en pause. Og flere pauser. Umulig å vise på bilde hvor bratt det faktisk var:
Fikk med meg informasjonen jeg trengte på vei opp og fant resten av informasjonen oppe, på et infoskilt like ved skansen:
Dette er virkelig et spennende sted, selv om det ikke er veldig mye å se på. Her er selve skansen:
Og her er restene etter det jeg antar har vært en bygning av noe slag:
Jeg kom frem til noen koordinater som var riv ruskende gale, men jeg så fort hva som var feil og fikk korrigert manuelt. Hadde hele tiden kontakt med Raymond på messenger, og vi var enige i hva som måtte bli riktig, selv om vi ikke helt skjønner hvordan oppgaven skal løses for å komme frem til riktige koordinater. Men jeg gikk ihvertfall mot GZ og satt igang letinga. Fant ingenting. GPS’en lå i bilen, så jeg surra rundt med mobilen, noe jeg hater. Tok av magnetetuiet på mobilen, utvidet letinga til 10 meter rundt GZ, fant ingenting. Utvidet søket enda mer, begynte å bli dritt lei, og middagen var snart ferdig hjemme, så lysten til å gi opp begynte å melde seg. Men det er noe med en FTF som alltid frister, så jeg fortsatte litt til. Og etter rundt 25 minutters leting fant jeg den lille rakkeren, på et ikke vanskelig gjemmested, og rundt 4-5 meter fra der jeg fikk GZ. Blank logg, hurra!
Dermed endte jeg på 20 funn i går: 18 tradisjonelle, 1 mystery og 1 wherigo. Masse tid ved havet og 1 FTF. Perfekt lørdag!
Del dette på:
-
Ett tre til + litt hagearbeid
Dere husker sikkert dette innlegget, med treet som ble tatt av lynet. Her om dagen fortalte naboen vår meg at vi hadde enda et tre som var tatt av lynet. Eileif hadde sett det at det treet hadde mistet litt av toppen sin, men jeg hadde ikke sett det. Men da har vi altså enda et tre som må ned:
Nei, vi MÅ ikke ta det ned, men alle trærne på tomta begynner å bli fryktelig store, så det er like greit å ta det når vi først må i gang uansett.
Etter en tur på jobb i går, var det på tide å gjøre noe fornuftig her hjemme i dag. Vi har en klatreplante langs verandaen, og den var begynt å bli fryktelig stor, så den måtte vi gjøre noe med:
Jeg aner ikke hva slags plante det er. Det er ikke kaprifol, og den vi har klatrer med små “bein” istedenfor å slynge seg rundt, slik f.eks. klematis gjør.
Noe plante ville jeg ha igjen, så da endte vi opp slik:
Titter dere nøye på rekkverket, kan dere se sporene etter “beina” til planten, der den har tviholdt seg fast i malinga og treverket.
På høyre side av verandaen hadde vi en gang en trapp. Den gikk i oppløsning, så vi erstattet den med paller. Ikke på noen som helst måte pent, og nå hadde klatreplanta og en busk tatt over hele det området også:
Så da var det bare å fjerne det i tillegg:
Stor forskjell, og veldig mye bedre!
Pallene er også i ferd med å gå i oppløsning, så jeg ønsker meg en ny trapp der, men siden vi ikke har fått utdelt noen handy gener, så må vi bare vente til vi har råd til å betale noen for å snekre. Men jeg er uansett kjempefornøyd med jobben vi har gjort i dag, og vi tok gressklipping i innkjørselen og rundt gårdsplassen samtidig. Bra jobba av oss!
Og som et lite tillegg, så må jeg bare nevne at handleposene på bildene fra bilen i innlegget om tirsdag ikke var bare mine, det var alt vi hadde kjøpt til sammen 😊
Del dette på:
-
Shopping på Tanum med kollegaer
Like etter at skoleferien var et faktum, ble to kollegaer og jeg enige om at vi måtte ta en shoppingtur til Tanum sammen i løpet av ferien, og i dag møttes vi ved en pendlerparkering på svensk side. Jeg var som vanlig litt tidlig ute, så jeg nøt sola imens jeg ventet:
Hovedmålet for meg for dagen var DollarStore, jeg var ikke klar over at de har butikk på Tanum. Jeg hadde en liste over ting jeg ville ha, men selv om butikken var gigantisk, så hadde de ikke alt på lista mi. Men at de har mye der, er det ingen tvil om, og vi brukte laaang tid på å gå gjennom hele butikken. Da dette bildet ble tatt, hadde vi knapt startet handlingen, bare kjøpt noe småtterier på Cubus:
Ramona fant seg nytt kosedyr:
🤣😂🤣😂 Synd hun ikke kjøpte den, kanskje det blir bursdagsgave neste gang hun fyller rundt tall? 😉
Etter å ha funnet veien ut fra DollarStore, var det på høy tid med litt mat, og billig buffet var både billig og godt:
Jeg holdt meg til det asiatiske utvalget, men det var også typisk norsk/svensk husmannskost der.
Vi fant ikke noe mer interessant inne på Tanum shoppingcenter, så da var det ut og stable i bilen:
Foto: Ramona Vi fant også ut at vi måtte innom Happy Price, og selv om det ligger rett bak kjøpesenteret, tok vi så klart bilen rundt 😉 Fant nesten like mye der, og da vi sto i kassa for å betale, oppdaget jeg at Marit hadde funnet noe jeg også kunne tenke meg/trengte, så da overlot jeg bilen til jentene og sprang inn en tur til. Selvsagt var akkurat dét nesten innerst i butikken 😆
Kjørte tilbake til pendlerparkeringen, og både baksetet:
og bagasjen/buret var rimelig fullt:
Prismessig var det ikke dyrt i det hele tatt, men jeg forventer ikke at kvaliteten er tipp topp på alt jeg har kjøpt, og det er helt greit.
Tusen takk for en super dag, jenter! Tradisjonen er herved startet 🥰
Del dette på:
-
Søndagstur til Hafslundparken
I formiddag skulle det være event i Hafslundparken i Sarpsborg. Jeg hadde logget Will Attend, men jeg bestemte meg ikke før i morges at jeg faktisk skulle dra. Jeg er jo egentlig ikke noe glad i å dra noe sted på søndager, men jeg har ferie, og da må selv firkantede jeg klare å legge bort noen av rutinene mine 😉
Jeg hadde tatt det meste av cacher i området rundt Hafslund hovedgård tidligere, det lå bare noen Earthcacher igjen, og de sparer jeg på til Earthcachedager. Derfor forventet jeg ikke noe mer enn et event i dag, men det var til gjengjeld et veldig trivelig event! Masse folk helt fra starten, og så fikk jeg masse hundekos, blant annet av Karma:
Det var nydelig servering, og så hadde EO’ene satt sammen en quiz som jeg hanket inn 2. plass på, sammen med en haug andre. Moro!
Ved eventslutt ble det også sluppet 5 nye cacher i området, så Raymond og jeg tok turen rundt sammen, men det var jo sammen med alle andre også. Det danner seg gjerne grupper, og så møtes man ved de forskjellige cachene, noe som bare er moro. Og event-FTF’er er aldri feil, siden det stort sett er eneste måten for meg å få FTF’er på.
Alleen på Hafslund var fin i dag, som alltid:
Helt til slutt endte Raymond, en annen cacher og jeg opp med å gå til en arkivert, så da endte jeg med 7 funn i dag: 2 multier, 1 community celebration event, 1 letterbox, 1 tradisjonell, 1 mystery og 1 wherigo. Slettes ikke dårlig på en dag jeg egentlig bare regnet med ett funn!
Del dette på:
-
Morfar og barnebarn
I går var det nyeste barnebarnet 2 uker og 4 dager gammel, og vi tok turen til litt utenfor Oslo for å hilse på. Åh, som vi gledet oss! Det gikk stort sett radig innover, bortsett fra en omkjøring i nærheten av Rygge. En stopp innom et senter for å handle litt, og så fant vi frem til den nybakte mammaen og det lille vidunderet. Og hun er helt klart verdens vakreste baby akkurat nå! ❤
Morfar fikk æren av å holde henne først, mest fordi jeg visste at jeg ikke kom til å slippe henne når det ble min tur:
Se på de to, da! ❤
Hun var veldig våken den første tiden vi var der, og så sovnet hun i armene mine etterpå, imens hun holdt rundt fingeren min. Sukk! ❤ Har noen bilder fra det også, men da var hun i bare bleia, og jeg legger ikke ut bilder av det.
Vi storkoste oss i nesten 3 timer før vi måtte dra hjemover til Nairo igjen, men det var SÅ godt å få hilst på!
Del dette på:
-
Klatring på grensen – bucketlist
4. juni i år fikk jeg følgende sms fra Solveig:
Jeg klarte ikke bestemme meg for om jeg var glad for gaven (tilbringe tid sammen-gavene som vi ga hverandre til jul i fjor) eller ikke, men jeg måtte jo prøve. Ikke minst fordi jeg hadde satt det opp på bucketlista mi. Så vi ble enige om 7. juli, og så har jeg faktisk klart å skyve det bak i hodet mesteparten av tiden. Men i går begynte nervene å komme, og jeg kan ikke på noen måte si at jeg gledet meg. Vel, jeg gledet meg til å tilbringe tid sammen med Solveig!
Det er jo høydeskrekken min som er hovedproblemet, for meg er det totalt naturstridig å befinne seg over bakkenivå. Men jeg backet ikke ut, selv ikke da vi kom til innkjørselen:
Og heller ikke da vi hadde fått på oss seler og hjelmer:
Vi startet med en øvelsesløype, der en instruktør skulle se at vi hadde fått med oss alt rundt sikring. Solveig demonstrerer nyervervet kunnskap:
Og selv om øvelsesløypa ikke var mer enn en meter eller så over bakken, så er det høyt nok når man ikke har noe stabilt å gå på:
Jeg tviholdt meg fast etter beste evne:
Instruktøren holdt vel på å kjede seg i hjel der han ventet på at vi skulle bli ferdige…
I enden av omtrent alle løypene, også øvelsesløypa, var det zipline. Og det er altså så feil i hodet mitt å skulle gå ut fra en helt fin og trygg plattform, for så å henge og dingle i løse lufta. Så selv om det ikke var hverken høyt eller langt, brukte jeg tid på å klare å komme meg av gårde:
Og ikke synes jeg zipline var så fryktelig festlig heller. Kanskje i de få sekundene fra jeg turte å slippe meg ned til like før jeg traff enden, men ikke noe mer enn det.
Vi spurte instruktøren hvilken løype som var den letteste, og det var Grønn-. Så da gikk vi for Grønn-:
Et par meter over bakken, og dermed desto mer utfordrende.
Dette var første hinder:
Og denne “brua” sitter stramt, så vi valgte å gå på wiren på høyre side til å begynne med, og så byttet vi over til venstre side midt på:
Men vi så flere som gikk over på stokkene også.
Dette var ett av hindrene vi slet veldig med, begge to:
Wiren krysset på en måte tømmerstokken, så uansett hvilken side du valgte å gå på, så ble du på et tidspunkt dyttet litt bakover. Og det å få følelsen av å falle bakover er ikke det minste moro.
I tillegg var det et hinder hvor det var et gap mellom plattformen du sto på og neste plattform. I mellom plattformene hang det et tau ned fra en wire høyt over, og du skulle da sikre deg i tauet og svinge deg over. Dette var den absolutt verste opplevelsen for meg, men jeg klarte til slutt å få holdt meg fast der jeg sto, holde i tauet og flytte det ene beinet over til neste plattform, og så få et godt tak i noe på den andre siden, før jeg fikk med meg “bakbeinet”. For normalt høye mennesker er nok ikke dette hinderet like ille.
Ziplinen her var noe få meter lengre enn den på øvelsesbanen, og her er Solveig i svevet:
Og vi var veldig stolte av oss selv for å ha gjennomført en hel løype:
Vi tok oss en pause før vi valgte å ta den samme løypa en gang til. Kanskje teit, men det var veldig godt med en større mestringsfølelse, og litt følelsen av at noe var litt lett. Da vi var ferdige med den, var klokka allerede 12 og tid for lunsj, som jeg helt glemte å ta bilde av.
Så kom spørsmålet om vi skulle driste oss videre til Grønn løype, altså den som er hakket vanskeligere enn Grønn-, og som også er høyere oppe i trærne, nemlig på 3 meter over bakken. Vi tittet litt på løypa fra bakken, prøvde en annen øvelsesløype som hadde noen av de samme hindrene som vi kom til å møte, og så bestemte vi oss for å prøve. Jeg gikk via et hinder som Solveig ikke hadde noe lyst til å prøve, hun gikk direkte opp en trapp, og så møttes vi på plattformen i det treet hun kom opp i. Da var det ei dame som ville ned, hun turte rett og slett ikke mer. Men Solveig spurte om hun ville prøve sammen med oss, da vi var like redde som henne, og dermed endte det opp med at hun gikk foran meg og Solveig gikk etter meg. Og jeg tror det ble en stor fordel for meg, for jeg fikk flyttet litt av mitt fokus fra min egen redsel og over på å hjelpe hun foran meg videre fremover og å hjelpe Solveig til å fortsette etter meg. Joda, jeg var skikkelig redd ved flere anledninger, men jeg tror faktisk jeg hadde vært mer redd hvis jeg ikke hadde måttet snakke med og oppmuntre de, men bare kjent på utfordringene for meg selv. For det var det mange av der oppe, spesielt da det kom et nytt gap, tilsvarende det vi møtte på Grønn-. Ziplinen på slutten av denne løypa var også lengre, og her deiset man inn i et nett, noe som var en skikkelig bråstopp og ganske ubehagelig. Men vi kom oss gjennom, og ikke bare kan jeg si at jeg har klart den letteste løypa i en klatrepark, som jeg har skrevet på bucketlista mi, men jeg har også klart den nest letteste løypa! Er pokker så stolt av oss, for Solveig slet like mye som meg!
Da vi kom oss ned på bakken, ble vi stående og prate med damen en stund. Hun var ikke klar over Grønn- løypa, så da avsluttet vi dagen med å ta den, alle tre. For Solveig og meg ble det da en lett gjennomgang (bortsett fra tømmerstokken og gapet, de var fortsatt like ille), og for damen ble det en god mestring da den jo er en god del lavere enn Grønn.
Som dere skjønner, ble det ikke tatt noen bilder i Grønn. Jeg hadde mer enn nok med å holde meg fast, og å begynne å styre med mobilen var ikke aktuelt. Ikke minst var jeg redd for å miste den i bakken. Men skulle jeg mot formodning driste meg til å prøve en gang til i fremtiden, får jeg ta med meg noen som ikke skal klatre, så jeg får noen bilder fra den løypa også. Sannsynligheten for at jeg kommer meg til noen mer vanskelige løyper er minimal!
For å toppe det hele, så hadde Solveig en ekstragave til meg, som hun fant på sommerferie i Danmark:
Appelsinsjokolade! Jeg er jo illsint over at Freia sluttet å produsere sin variant av denne, så jeg gleder meg til å prøve denne, og kommer antagelig til å nyte hver eneste bit!
Nå i kveld kjenner jeg på en god mestringsfølelse over at vi klarte å gjennomføre disse to løypene, selv med mye frykt. Jeg er totalt utladet i hodet, det var nok mer psykisk krevende enn fysisk krevende for meg, men det er noen blåmerker som har begynt å dukke opp her og der også, så kroppen har fått kjørt seg litt (les: niholdt seg fast i alt man kan holde seg fast i). Høydeskrekken har på ingen måte blitt kurert, og jeg er usikker på om jeg har lyst til å prøve igjen. Kanskje når jeg får dagen i dag på litt avstand?
Del dette på:
