-
Men altså…
I forrige uke var jeg lettere sjokkert over at flere av buskene på den ene jobben min hadde kommet med skudd. Joda, vi har hatt en ekstremt mild vinter denne sesongen, men det er noe riv ruskende galt når busker kommer med skudd allerede i januar.
I dag så det sånn ut da jeg skulle kjøre til jobb:
Joda, det var meldt snø, så jeg var forberedt. Men altså…nå er vi i februar, det finnes busker med skudd på, da skal det vel ikke komme snø?
Joda, februar er en vintermåned. Men altså…vi har jo så å si ikke hatt snø i det hele tatt i vinter, så hvorfor i alle dager skal det komme nå?
Joda, det er meldt noen minusgrader fremover, men ikke mer enn at det går over til plussgrader på dagtid, så snøen blir selvsagt (forhåpentligvis!) ikke liggende. Men altså…snø vil jeg ha i november og desember, og kanskje til nød i januar, men ikke i februar!
Del dette på:
-
Litt av Vitingeleden
Fram til for halvannet år siden visste jeg ikke at det fantes noe som het Vitingeleden. Men da ble det sluppet 6 cacher langs denne leden (stien), og i går tok jeg med meg Nairo dit for å ta noen av cachene.
Vi parkerte ved oppgitte parkeringskoordinater mellom #5 og 6, og så bestemte jeg meg for å gå opp til #4 og så ta #5 på vei tilbake. Og for en tur! Skikkelig vill natur hvor stien følger tett inntil elven (og til tider nesten uti elven) hele veien. Godt merket og det er lagt ut togskinner på de våteste stedene, men med den milde og til tider våte vinteren vi har hatt og har, var det flere steder elven gikk over stien.
Dette er altså ingen “søndagstur” på stier du finner i lysløyper og andre populære turområder, men allikevel en tur jeg anbefaler, selv om jeg bare har gått litt av den. Det er masse å se på hele veien, samtidig som du må konsentrere deg om hvor du setter beina. Det er selvsagt en bonus for meg at det er cacher der, ellers hadde jeg vel aldri gått der, men du finner uansett frem selv uten cacher.
Et aldri så lite stryk:
Nairo var fornøyd med å være på tur i går, men jeg tror han synes elva bråkte noe forferdelig:
Noen strekninger var ganske rette, og da fikk vi god oversikt nedover:
Her er et eksempel på togskinner:
Alt vannet gjorde også store deler av stien ganske gjørmete, så jeg anbefaler gode støvler på denne turen.
Fluffbutt’en i kjent stil:
Bak i bildet over ser dere litt av rekkverkene som var satt opp her og der. Jeg ville ikke stole 100 % på de, noen var ganske lealøse, men det er jo greit å vite hvor man skal være ekstra forsiktig med hvor man setter beina.
Nok et eksempel på rekkverk/sperrebånd og togskinner:
Ett sted skulle vi forbi et “levende” hinder:
Treet hadde falt over stien, og toppen av treet gynget i strømningene i vannet. Litt skummelt og veldig spennende!
Tilbake til bilen, og da var det bare noe over 400 meter i luftlinje til #6, men jeg kjente at jeg ikke hadde det minste lyst til å gå. Så vi kjørte så nært vi kunne komme, og jeg lot Nairo sitte igjen i bilen og gikk de litt over 100 meterne. Her gikk ikke stien helt inntil elva, men det var bratt nedover og mye gjørme, så jeg var glad Nairo ikke var med. Fant cachen der, og fikk opp pulsen til maks på vei opp igjen :p
En veldig interessant tur, og jeg gleder meg faktisk til å ta de 3 andre i trailen.
Del dette på:
-
Januar 2020
Jeg har endret litt på kategoriene i månedsoppsummeringene, enjoy 🙂
Månedens høydepunkt:
Først var det å få ligge en stund i et badekar med varmt vann:
For fremtiden ønsker jeg meg enten å utvide brønnen og fikse rørene til badet i dette huset, eller å flytte til et hus med et fungerende bad og offentlig vann og kloakk, for jeg savner så ekstremt å kunne løse opp muskelknuter i et varmt bad.
Det andre høydepunktet denne måneden var å holde lillemor:
Og det er egentlig ingenting som kan måle seg med det <3
Månedens bøker:
Jeg er ikke ferdig med mursteinen på nesten 1100 sider som jeg begynte på tidlig i desember, men nå har jeg ikke mange sidene igjen, så den blir med i februaroppsummeringen.Månedens Nairo:
Nairo har ikke gjort mye vesen ut av seg denne måneden (heldigvis!). Men han har vært med på tur:
Jeg kjøpte ny vannskål til han i dag, den i plast som står på soverommet var ikke noe pen lenger. Men jeg er ikke god nok blogger til å ta bilde av vannskåla, derfor slenger jeg inn en link istedenfor 😉 Bare at skåla på bildet ikke er helt lik den jeg kjøpte, for på den jeg kjøpte står det Water, og den er sort inni, ikke grå.
Månedens geocaching:
Det har vært mye god geocaching i januar, men det ultimate høydepunktet var trippeljubileet mitt 18. januar:
Det er egentlig ikke så stort å ha cachet i 10 år. Det er egentlig ikke så stort å fylle datomatrisen. Det er litt stort å ha 4000 funn. Men det store for meg er å ha klart å gjennomføre dette og få det til å klaffe til én dato. Og det er jeg stolt over!
Månedens strikketøy:
Jeg har ikke rørt strikkepinnene siden skjørtet ble ferdig. Jeg har lyst til å strikke, men hver gang jeg setter meg ned i sofaen for å se noe på tv og dermed kunne jeg tatt frem et strikketøy samtidig, så er det et uoverkommelig ork å løfte på lokket til boksen der strikketøyet ligger. Derfor gjør jeg det ikke. Men en vakker dag!Månedens naturbilde:
Uten tvil ett av bildene tatt på turen forrige helg:
Del dette på:
-
9 år med Nairo
I dag er det 9 år siden vi dro til Malung i Sverige og hentet hjem denne lille pelsdotten:
Januar 2011 Han lærte seg tidlig å vinke:
Januar 2012 Faktisk fikk jeg en gang tilsnakk fra ei fremmed dame i byen som påsto at Nairo måtte ha stått ekstremt mye alene ute i kjetting siden han gikk opp på to bein og vinket, han som så å si aldri har stått ute alene i hele sitt liv. Besserwisser-kjerring som skulle hatt så øra flagra!
Han har fått smake milkshake:
Januar 2013 Vi har tatt noen dårlige selfier:
Januar 2014 Og Nairo har ødelagt utallige snøhauger:
Januar 2015 Herlighet, så mye snø vi hadde da!
Jeg har tatt flere bilder av Eileif og Nairo som har blitt noen av mine favorittbilder:
Januar 2016 Vi har vært på massevis av turer, både korte og lange:
Januar 2017 Vi har opplevd både soloppganger, solnedganger og lav vintersol:
Januar 2018 Og i fjor opplevde vi vår største krise sammen, da Nairo hadde smerter i ukesvis:
Januar 2019 Da jeg skrev tilsvarende innlegg i fjor, var jeg oppriktig redd for at vi kom til å miste han. Kort tid etterpå forsvant smertene han hadde hatt i brystbeinet og vi fikk tatt røntgen og bekreftet forkalkninger i hofta. Selvsagt ikke en god beskjed, men fasit et år senere er at han har det veldig fint. Han fikk tilskudd i form av olje (omega-3 og glukosamin) en god stund etterpå, men det stoppet vi med da han sluttet å spise. Og pr i dag ser det ikke ut som han trenger det. Ingen halting eller stivhet i det hele tatt, uansett om han har gått langt eller om han har ligget lenge. Det eneste lille jeg av og til kan merke det på, er at han velger å legge seg når han venter på noe, istedenfor å sitte eller stå. Ellers er han seg selv, bortsett fra at han er en sur, “gammel” gubbe i større grad enn han var da han var yngre. Alt skal kjeftes på. Og jo, han har også blitt ekstremt matglad, noe han aldri har vært. For første gang i livet må jeg passe på at hunden min ikke blir overvektig, og det er uvant! Derfor gikk vi for en stund siden over på seniorfôr, og det fungerer bra.
Januar 2020 Jeg har aldri trodd at Nairo kommer til å bli en gammel hund, men fortsetter det sånn som det er nå, tror og håper jeg vi får ha han hos oss en god stund til. For helt ærlig, selv om kalenderen sier at det er 9 år siden vi hentet han, så føles det bare som her om dagen <3
Del dette på:
-
Kos med lillemor
Den opprinnelige planen i går var at Eileif, Nairo og jeg skulle ta vedlikehold på en av mine cacher på Aspedammen. Utover det skulle dagen tilbringes sånn som jeg helst tilbringer søndager: ta livet med ro hjemme. Men tidligere i uka ble det bestemt at vi skulle besøke lillemor med foreldre, og ikke 1000 ville hester kunne holde meg unna! Dermed ble det tur, så et raskt besøk hos mamma for å hente lapskaus (namnam!), og så: barnebarn-kos! Hun sov godt da vi kom, og jeg satt en halvtime ved siden av vugga og bare strøk på henne:
Jeg skal ikke påstå at jeg er vant med babyer, tvert imot. Egentlig synes jeg det er tryggest å sitte komfortabelt og få så små barn plassert i armene mine, da er det liksom ikke stort jeg kan gjøre galt selv. Men ærlig talt, det var bare å gi meg selv en stille pep-talk, og dermed var hun i armene mine <3
Helt sikkert O Sole Mio-som synges, alle babyer synger O Sole Mio :p
Slutt med fotograferingen!
Litt motvillig ga jeg henne videre til den stolte farfaren:
Og han fikk et smil!
For nei, det er ikke mageknip eller noe som helst sånt, det er et smil! 😀
Eileif fikk gitt henne mat, og selv om det er mange år siden han har hatt noe med babyer å gjøre, så falt det så naturlig for han, og det var så fint å se farfar og barnebarn sammen <3
Del dette på:
-
Høysand og Kvastebyen
Søndag for en uke siden dro Raymond og Lisa til Høysand for å cache, jeg var ikke med. I går skulle vi ut på tur sammen, og de ville gjøre seg ferdig i Høysand. Ikke meg imot siden jeg stort sett ikke har cachet der i det hele tatt. Og de var så snille at de stoppet på de jeg ikke hadde tatt!
Store deler av dagen var vi i nærheten av havet, og er det noe jeg aldri blir lei, så er det å være i nærheten av havet:
Klare for tur var vi!
Jeg er dårlig på å titte ordentlig på kartet på forhånd når vi tre er på tur, jeg vet at de har kontroll. Derfor var jeg usikker på hvor mye gåing det skulle bli og dermed også på hvordan diverse vondter i kroppen min skulle oppføre seg. Det ble over 9 km gåing, og de verste vondtene holdt seg unna! Hurra! Beina føltes som bly, en opplevelse jeg stort sett bare har hatt på veldig lange gåturer ellers, så jeg vet ikke helt hvorfor det dukket opp i går.
Vi gikk forbi en campingplass med tilhørende aktivitetssenter, blant annet minigolf:
Jeg kan ikke huske sist jeg spilte minigolf, kanskje man skulle tatt en tur hit til sommeren?
Lisa har beholdt barnet i seg på en utmerket måte, og da hun oppdaget et hull i rota på et trevelt, måtte hun bare prøve å krype gjennom:
Det som ikke kommer godt fram på bildet, er formen dette hullet hadde. La meg si det sånn at det lignet noe bare menn har :p
Sola dukket opp utover formiddagen, og selv om bildene lyver litt og gjør det mer gyllent enn det var, så var det utrolig vakkert:
I Kvastebyen gikk vi for noen cacher Raymond allerede hadde tatt. Da tar han seg tid til å være fotograf:
Når man liker å ligge på stranda på sommeren, liker man kanskje å ligge på stranda på vinteren også? :p
Ble vel litt kjølig, vel 😉
Igjen: se så vakkert!
Og så avslutter jeg med enda et bilde av vakker natur:
Hadde forventet 14-16 funn i går, det ble 28! Nå tror jeg ikke det blir noe mer caching i januar, men januar har gitt meg 91 funn (inklusive noen locationless adventure lab-cacher), så det er jeg veldig fornøyd med.
Del dette på:
-
Årets første neglbytte
Nå var det på høy tid for noen nye negler. De gamle har jeg hatt siden uka før jul, og selv om det bare er 4 1/2 uke siden, så føles det så lenge siden. Men de har virkelig fått kjørt seg, og så ikke pene ut lenger:
Og her har jeg tatt bilde av den peneste hånda…
Jeg ante ikke hva jeg ville ha denne gangen, så jeg sa at det var fritt frem så lenge hun ikke tok noe gult. Og gult ble det ikke:
Foto: Neglrommet Grønn cat eye på tre negler på hver hånd (som ser ut som nordlys i mine øyne <3 ), grønt blomstermønster i chrome på to. Kjempestilig! Og det er nettopp sånne negler som gjør at jeg synes det er så morsomt å gi henne frie tøyler, for jeg aner jo ikke at sånt går an (cat eye har jeg hatt i sort før), og dermed er det lettere for meg å få ideer til en annen gang.
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: bor du i nærheten av Halden og vil fikse neglene dine, bestill time hos Neglrommet/Slow Down Spa & Velværesenter <- linker til begge Facebook-sidene. Jeg har gått dit i halvannet år nå, så jeg trenger vel ikke utbrodere noe mer for å forklare hvor fornøyd jeg er.
Del dette på:
-
10+366+4000
Helt siden tirsdag har jeg sett dette på profilsiden min:
Og det har altså vært så utrolig deilig! Jeg har i halvannet år sett frem til å logge nummer 4000, men å komme opp i 3999 var ekstremt tilfredsstillende, fordi da visste jeg at målet var nådd.
Jeg spurte mamma om hun kunne bake sjokoladekake for meg, og det kunne hun, så den hentet jeg etter jobb om fredag. Og fredag kveld ble det pynting av kaka:
Kaka var større enn på bildet, for jeg har klippet bort en TB-kode som jeg skrev nederst. Den er jeg ikke interessert i å ha bilde av liggende ute på det store internettet. Og la meg være den første til å si: mine evner som kakepynter med nonstop var dårligere enn jeg hadde trodd på forhånd. Fint om dere ikke ler av meg. Takk.
Da jeg sendte eventet til publisering, skrev jeg at alternativ eventplass ved oversvømmelse ville være på parkeringen. Det fikk jeg ikke lov til å ha i teksten, og det er greit nok. Da jeg kom frem til eventplassen en halvtimes tid før start, var to cachevenner allerede på plass, og de lurte på om det var en alternativ vei inn til eventplassen, for stien var oversvømt. Typisk. Prøvde i 20 minutter å komme meg inn for å legge ut en announcement i eventet, men fikk bare dekning på Edge (4G var totalt fraværende), og dermed fikk jeg ikke lagt ut noe som helst, dessverre.
Og dermed var dette den utsikten vi fikk til fossen i går:
Uansett; jeg hadde ikke ventet noe storinnrykk. Jeg ville bare feire trippeljubileet mitt med et event (for det finnes en challenge hvor du må ha forskjellige cachetyper på 5 av milepælene dine, noe jeg nå har oppnådd), og jeg håpet det ville dukke opp et par-tre folk. Men det ramlet inn mennesker fra før eventstart og helt til 10 minutter før slutt, og det var så hyggelig! 16 nick i loggboka, hvorav flere team-nick, så vi var ihvertfall 20 personer. Og helt seriøst: jeg er SÅ takknemlig! For at folk tar seg tid til å dra til et, for de, totalt ubetydelig lite event langt borte fra sivilisasjonen helt i sørenden av Halden. Jeg er SÅ takknemlig for at de ville feire sammen med meg. Og jeg er SÅ takknemlig for det miljøet jeg er del av, som, sånn som jeg ser det og opplever det, stiller opp, støtter, hjelper og heier på hverandre. Jeg må ærlig si at jeg er litt satt ut, men jeg håper de som kom i går forstår hvor mye det betydde for meg.
Jeg fikk publisert en cache ved eventslutt, så imens folket dro for å finne den, ble jeg stående igjen på parkeringsplassen, bare for å fordøye litt. Kom i snakk med flere som hadde tenkt å gå inn til fossen, og fikk sagt ifra til de at det var klin umulig. Noen få cachere kom tilbake, og vi ble stående litt og skravle før vi dro hvert til vårt. Men det stopper ikke helt der…
Jeg kom meg hjem, hentet ved og fikk fyrt opp, fikk laget meg en kopp te og skiftet til kosebuksa og hoodien, så ringte Lisa meg. “Skal du være med på FTF-jakt på toppen av Elgåfossen?”, spurte hun. Jammen i alle dager, tenkte jeg, det er jo jeg som akkurat har lagt ut en cache der som du allerede har logget og jeg kan jo ikke logge mitt eget utlegg, men det eneste jeg klarte å si var “Hæ?”. Joda, det hadde akkurat blitt publisert enda en cache på toppen av fossen, så jeg sa ja til å være med. FTF-mulighet, jo! Imens jeg fikk dratt på meg noe klær på utsiden av inneklærne, hørte jeg en bil tute idet den kjørte forbi, så jeg mistenkte det var noen før oss i løypa. Men jeg gikk til toppen av innkjørselen for å vente på Lisa og rakk hverken å overføre cachen til GPS’en eller å lagre den på mobilen før hun var på plass. På vei til riktig parkeringsplass hørte vi med tre cachevenner om de var på vei, to av de sa nei, så vi mistenkte den tredje. Men da vi kom til parkeringsplassen var det ingen der, så da vet jeg ikke hvem som tutet.
Dårlig dekning gjorde at vi gikk litt på måfå først, men heldigvis tok det ikke lang tid før Lisa hadde god nok dekning til å både se hint og spoilerbilde, og da tok det ikke lang tid før vi fant cachen, og vi var først! Så utrolig moro å få en FTF på jubileumsdagen min, totalt ikke planlagt på noen som helst måte!
Vel hjemme igjen ble vi sittende og skravle litt i bilen før jeg gikk inn og Lisa kjørte hjemover. Det var fortsatt fyr i ovnen og teen min var fremdeles helt grei å drikke. Og da jeg først satt meg ned, ble jeg totalt utladet. Følte meg mørbanket i kroppen selv om jeg ikke hadde gjort noe som helst, pluss en hodepine fra en annen verden. Det er helt tydelig at kroppen hadde vært mer i helspenn for dette jubileet enn jeg var klar over, for at jeg fikk en reaksjon etterpå er det ingen tvil om. Men, når det er sagt, se på dette deilig tallet:
Dette har altså vært planlagt og jobbet hardt mot i halvannet år, og jeg er så lykkelig! I tillegg er det nå ikke en eneste enslig 0 å finne her:
Det har vært nitidig planlegging og mye frustrasjon, men jeg er så stolt over å ha klart det! 10 år som geocacher (førstkommende torsdag er den reelle jubileumsdatoen). 366 fylte datoer i datomatrisen. 4000 funn. Og for moro skyld: 0-1000 på 2044 dager, 1000-2000 på 854 dager, 2000-3000 på 337 dager, og 3000-4000 på 412 dager. Helt sykt. Og så takknemlig <3
Del dette på:
-
Pappasavn
Jeg savner pappa hver eneste dag, men av og til dukker det opp ting som gjør at jeg tenker litt ekstra på han og savner han litt ekstra. Jeg var jo ikke gamle jenta da han døde, så jeg har ikke så mange konkrete minner av han, men ett av de handler om de gode gamle flaskekorkene:
Selvfølgelig var pappa verdens sterkeste, det mener jo de fleste barn, vil jeg tro. Og jeg husker så inderlig godt at han tok korken av flaska og så klemte han sammen korken. Og jeg prøvde så godt jeg bare klarte, tok i med all min kraft, men jeg klarte det ikke.
Etter at pappa døde og etter at jeg ble større og sterk nok til å klare det selv, har jeg ikke vært i stand til å ta av en slik kork av en flaske uten å klemme sammen korken. Jeg bare må gjøre det, som et minne om og en heder til pappa. Dermed blir det til at det gjøres hver jul, for det er egentlig bare da jeg har sånne flasker:
De sekundene, fra jeg tar flaska ut av kjøleskapet til jeg kaster den flatklemte korken, tenker jeg litt ekstra på den sterke pappaen min <3
Del dette på:
-
Resultatet av 19 geocachingforsetter
15. januar i fjor postet jeg innlegget 19 geocachingforsetter, og nå er det på tide å se om jeg klarte å oppfylle noen av de:
- Gjort. Jeg holdt 3 eventer i 2019.
- Kun publisert én cache i 2019, men den har jo fått favorittpoeng.
- Gjort. Jeg kom opp i 917 funn.
- Gjort. Det ble 67 på et døgn.
- Nja, vil ikke si jeg gjorde det.
- Gjort. FAD i Lidköping var et Mega.
- Jeg logger alltid DNF når det er påkrevet, og fikk funn på noen av de i 2019.
- Nei, ble ikke sånn siden sommerens ferieplaner gikk i vasken.
- Ble mindre enn i 2018, dessverre.
- Nei. Jeg sender nok ikke ut flere TB’er, de blir bare borte.
- Gjort tidligere, har ingen planer om å toppe den.
- Så ofte jeg kan 🙂
- Nei, det blir i 2020.
- Jeg har ikke statistikken på det, men er sikker på at det har skjedd.
- 13 stk FTF’er ble det i 2019.
- Jeg vet faktisk ikke om jeg tok noen av de i 2019, finnes det noen enkel måte å finne ut av det på?
- Mangler 7.
- Nei, det klarte jeg ikke.
- Har det stort sett alltid moro på cachetur, 2019 var ikke noe unntak.
Det ser ut som det ble 11, og jeg skrev i fjor at jeg skulle prøve meg på 14. Det gikk ikke, men 11 er slettes ikke verst, vel?
Del dette på:
