-
Adjø april
Hvor fort forsvant april, da? Sikkert fordi sola kom, snøen forsvant og det plutselig ble vår!
Månedens høydepunkt:
Uten tvil dagsturen til Läckö-Kinnekulle-eventet og gåturen på Hindens rev. En lang dag, så absolutt, men fullpakket med fine opplevelser var det verdt det fra ende til annen.
Månedens nedtur:
Du vet når du har planlagt noe og gledet deg til det en stund? Og så må du avbryte, kanskje allerede før du har startet eller når du ikke har kommet så langt. Sånn følte jeg det da Eileif, Nairo og jeg skulle gå en ny runde ved Ulveholtet. Den myra og den elva tok helt knekken på meg, og jeg var så skuffa over at det ikke ble en lang skogstur i vårværet.
I ettertid har jeg tenkt at vi kunne jo ha fortsatt på turen når vi kom bort til den blåmerkede løypa, men jeg var altfor sliten til å gå 6-7 km til. Så jeg får heller trøste meg med at vi har en fin tur i vente.
Månedens bøker:
Det ble en bok i april også, Clive Cusslers Medusa:
Omtalen finner du her.
Månedens hverdagsøyeblikk:
Nå er det vel ikke hverdagslig å skade seg på cachetur, jeg vil ikke skremme bort dere som vurderer å begynne med geocaching. Men når det er varmt og man har tatt av seg fleecejakka eller dratt opp ermene, og man skal finne den å så vanlige pet i gran, er det lett å bli seendes slik ut:
Det går mer på å tenke seg om før man stuper med armene først inn i et nåletre 😀
Månedens Nairo:
Det er ikke lett å ta bilder av Nairo når han først har bestemt seg for å ikke se i min retning. Han har også blitt altfor vant til alle de rare lydene jeg lager for å få oppmerksomheten hans, så de gjør ingen nytte lenger. Da får man for eksempel slike bilder:
Nei, vil ikke se på deg såh!
Månedens shopping:
Egentlig gidder jeg ikke lenger å gå på klesshopping, det sparer jeg til neste tur til Personal Shopper på Ski storsenter. Men jeg gikk forbi KappAhl, fikk øye på denne buksa oppe på veggen, og falt pladask. Og den er like komfortabel å ha på seg som den er vakker å se på!
Og ikke er den dyr heller, løp og kjøp!
Månedens strikketøy:
Jeg har jo hatt lyst til å strikke noe i lengre tid, men jeg har ikke klart å bestemme meg for hva. Jeg holder forsåvidt på med et håndkle, men jeg er dritt lei mønsteret og dritt lei tynne pinner. Jeg har også egentlig gitt meg selv shoppestopp på garn, for jeg har mer enn nok liggende. Bomullsgarn til kluter og håndklær, ullgarn til skjørt, Nairo-garn jeg ikke aner hva jeg skal strikke av, angorakaningarn jeg skal strikke pulsvarmere av. Men ingenting har fristet.Tidlig forrige uke så jeg garnius.no hadde tilbud på en strikkepakke på noe jeg umiddelbart forelsket meg i, men jeg hadde jo gitt meg selv shoppestopp! Sukk… Spurte Eileif om han synes det var greit at jeg brukte noen hundrelapper, og han sa ja. Spurte ei venninne om fargevalget jeg vurderte, og hun sa ja. Så nå er jeg i gang, og jeg storkoser meg!
Jeg kommer til å trenge monteringshjelp når jeg er ferdig, heldigvis kjenner jeg mange flinke strikkere.
Og sånn bare for å ha sagt det: Eileif bestemmer ikke over pengene våre, men vi har felles økonomi, og da er det greit å være enige 🙂
Månedens naturbilde:
Det bare MÅ bli et bilde fra Hindens rev, og det var vanskelig å velge bare ett. Men det ble dette:
I morgen er det mai! Fire uker med kortere arbeidsuker står foran oss, og mange planer jeg gleder meg til!
Del dette på:
-
Vedlikehold
En av ulempene med å legge ut cacher er at man må ha vedlikehold på de. Nå er ikke jeg en av de flinkeste på vedlikehold, jeg drar aldri ut og sjekker cachene mine før jeg får NM-logg på de. Til gjengjeld prøver jeg å være rimelig kjapt ute når jeg først får en NM-logg, men denne gangen har jeg sviktet litt.
For ca 3 uker siden fikk jeg en slik logg på en cache på Aspedammen-trailen min. Selvsagt en av cachene aller lengst vekk fra parkeringsplassen, er ikke det typisk da? Jeg har kviet meg litt for å dra ut, både fordi denne forkjølelsen ikke har villet slippe taket, men også fordi vi er i sinna tiur-sesong. Men i dag fikk jeg med meg Eileif og Nairo, og da føler jeg meg straks litt tryggere.
Det var mye bløtt i området i dag, men det vet jeg jo om, det er jo partier på denne runden som er bløte hele året. Men vi kom oss frem til cachen og fikk lagt på plass en ny.
Det mest frustrerende med akkurat dette vedlikeholdet er at det ikke var det minste galt med boksen. Ikke noen sprekker, ikke noen dårlige “flapper” på lokket til lock&lock-boksen. Allikevel var den full i vann, uten å ha ligget i vann. Men, det betyr bare at jeg kan tørke den og bruke den på nytt.
Ikke veldig lett å ta en selfie med pelsdotten i dag:
Har forresten plukket 6 flått av han siden vi kom hjem 🙁 Jeg trodde kulda vi fikk hadde tatt knekken på flåtten, men neida, de tåler jo omtrent alt fra sibirvintre til flammekastere, de ekle krypene. Nå biter de seg ikke fast på han, og skulle de gjøre det, dør de, men det er ikke noe moro å ha de kravlende rundt heller.
Jeg har helt glemt å vise dere påskeliljen som kom i blomst noe seint, men har stått ihvertfall i en uke:
Og markkryperen langs innkjørselen har også begynt å blomstre:
Blomstermessig har jeg en typisk vår-hage, det er ikke stort annet enn lupiner og annet viltvoksende som blomstrer utover sommeren. Så jeg får nyte de peneste så lenge jeg har de 🙂
Del dette på:
-
Läckö-Kinnekulle-event og fantastiske Hindens rev!
Tror dere ikke jeg har blitt dårlig igjen! Eller, egentlig ble jeg jo aldri frisk fra den runden som startet fredagen før påskeuka, så det er vel mer riktig å si at jeg har blitt dårligere. Om fredag ble jeg tettere enn vanlig, med dotter i både nesa og ørene og hodet. MEN! Det skulle ikke få legge noen demper på lørdagen, for denne lørdagen har jeg gledet meg til lenge!
Det var nemlig tid for det årlige eventet Läckö-Kinnekulle i Lidköping, på sørenden av innsjøen Vänerns bredd. Og dit skulle Lisa og jeg, det var bestemt og skrevet i stein for mange uker siden. Så med febernedsettende innabords kjørte jeg hjemmefra halv syv, og ramlet rett inn i et tåkehav som sola snart skulle fjerne:
For vi fikk et fantastisk vær i går, det kommer dere ikke til å ha noen problemer med å se på bilderaset som kommer i dette innlegget 🙂
Mesteparten av kjøreturen til Lidköping var transportetappe, men noen stopp ble det selvsagt 😉 Blant annet på en rasteplass som kan skilte med intet mindre enn et fly som severdighet:
Og at man får se mye rart og pussig når man cacher, er det ingen tvil om. For eksempel en plog, av alle ting:
Det ble en del kirker i går, og jeg må si at dette var en av de mer snodige og ikke minst vakre kirkene jeg noen sinne har sett, nemlig Håle Tängs kyrka:
Eventplassen var en skole, og vi hadde ingen problemer med å finne frem:
Det var godt skiltet både ute og inne, lett registrere seg og hente forhåndsbestilte ting, lett å finne cachebutikken, forelesningsrommene hvis man hadde meldt seg på slikt, og lett å finne loggboka. For er man på en skole, er det logisk hva som skal brukes som loggbok:
Vi fikk også en goodiebag, veldig koselig!
Vi ble ikke så lenge på eventet, Lisa hadde sett seg ut en trail hun hadde veldig lyst til å gå. Og siden jeg hadde bestemt meg for å ikke la forkjølelsen være til hinder for noe, ble jeg selvsagt med. På vei dit ble det noen stopp til, blant annet ved en gammel og utrolig vakker vindmølle:
Og noen kirker til, men så var vi fremme ved Hindens rev:
Og er det noe jeg anbefaler dere, så er det å ta en nærmere titt på dette området/denne cachetrailen og dra dit hvis dere har mulighet. For dette kommer helt klart opp på min topp 10 liste over cacheopplevelser!
Vi gikk hele veien ut uten å logge en eneste cache, vi ville cache oss tilbake til bilen. Derfor ble det enklere å ta bilder på vei ut, og for en utsikt!
Det var flere ganger jeg glemte at det var en innsjø vi gikk langs og faktisk var på vei ut i, for Vänern er så stor at det er lett å innbille seg at det er hav.
Stien var stort sett fin skogssti, med noen partier med småstein:
Denne spesielle bygningen måtte vi også forbi:
Jeg tok meg ikke tid til å lese så mye om den, men vi måtte jo signere gjesteboka:
Og etter ca 4 km var vi der ute. Helt ytterst ved det som virket som verdens ende:
Altså, jeg har sett land ende i vann før, men siden denne biten land vi gikk på var så smal, så ble det helt spesielt. Og jeg vet ikke om dere klarer å se det på neste bilde, men bølgene rullet inn mot land fra hver sin side:
Så i likhet med at land dannet en trekant eller en spiss ytterst, så dannet også bølgene det. Helt fantastisk fascinerende!
Lykkelig Lisa:
Og vi kunne som sagt ikke bedt om bedre vær. Angret veldig på at jeg ikke hadde tatt med speilreflekskameraet, men jeg skal ta med meg Eileif og Nairo hit en vakker dag, og da blir det enda mer bilder. Men noen bra bilder får jeg til med kompaktkameraet også:
Det ble noen pauser her og der mens vi cachet oss tilbake mot bilen, og jeg rakk knapt å legge kameraet ned i lomma:
Fremdeles veldig lykkelig Lisa:
Dette er et naturreservat, og da lar man jo alt av vegetasjon være i fred. Dette treet så like mye dødt ut som levende, og jeg synes det var veldig vakkert!
Det var helt klart på tide med middag når vi var ferdige med turen, så vi kjørte rett tilbake til Lidköping sentrum og fant fort en BurgerKing. Nam!!!
Vi bestemte oss så for å sette kursen hjemover, med noen få stopp der det passet seg. Det passet seg veldig godt med S:t Nicolai kyrka i sentrum, en vakker og stor kirke med en veldig finurlig cache:
Til og med steinleggingen på fortauene var vakker her!
Sola fulgte oss hjemover også, og to trøtte, slitne, fornøyde og fnisete jenter hadde sola midt i ansiktet i lengre tid:
Og Uddevallabron var også vakker i solnedgang:
16 timer etter at jeg forlot gårdsplassen var jeg tilbake i den. Dønn sliten, men ekstremt fornøyd etter en fantastisk og nesten ubeskrivelig dag. Selvsagt veldig, veldig fornøyd med 44 nye funn, men turen ut på Hindens rev kommer uten tvil til å stå igjen som den mest fantastiske cacheopplevelsen på lenge. Og hvis man ser bort ifra at jeg var tettere enn det jeg normalt er, så var hele dagen på alle måter helt perfekt, med nydelig vær, herlig selskap med skravling og latter, så og si bare godt vedlikeholdte cacher, og koselige møter med andre cachere både på eventet og ute ved cacher. Snakk om å få ladet batteriene!
Del dette på:
-
Dagen som bare blir verre for hvert år
Denne datoen bringer med seg en berg- og dalbane ut av en annen verden. For 10 år siden ble ei lita snuppe født, og jeg er så glad i den jenta! For 50 år siden ble ei fantastisk fin dame født, og jeg er like glad i henne! Og det er ikke noen av disse to som er årsaken til at dagen blir verre å takle.
For 35 år siden i dag ble min mor enke og jeg mistet min pappa. Det er 35 år og 1 dag siden jeg sist så pappaen min, og selv om jeg savner han hver eneste dag, hele året, så merket jeg allerede tidligere denne uka at 35 år var en milepæl, et halvrundt tall som helt klart har gjort mer inntrykk på meg.
Sist jeg ikke klarte å holde tårene tilbake på pappas grav, var da Eileif og jeg var der for å legge ned blomster to dager etter at vi giftet oss. I dag rant tårene igjen.
Kjære gode, snille pappaen min, jeg savner deg så inderlig <3
Del dette på:
-
Barnslig shoppingglede
Om søndag tok hårføneren min kvelden. Ikke noe katastrofe, ikke noen stor krise, ikke noe hyl og gråt. Men litt trist var det, for det var en god føner som jeg var veldig fornøyd med. Ikke at jeg har så høye krav til en føner akkurat, men den passet perfekt til mitt bruk.
Om mandag måtte jeg derfor ut på shopping, og jeg hadde tittet litt på nett på forhånd. De billigste alternativene styrer jeg alltid unna, men jeg var heller ikke interessert i å bruke hauger av hundrelapper på en ny føner. Som sagt, jeg er ikke kravstor. Men på Elkjøp hadde de en som var lilla! <- et godt eksempel på hvor kravstor jeg er, fargen teller! 😀 Så da jeg troppet opp på Elkjøp etter jobb, var det den lilla jeg var på jakt etter.
Til min store skuffelse hadde de ikke den i butikk, så da måtte jeg gå for det nest beste, nemlig en som er rød! Og jo, selvsagt hadde jeg lest om denne også på forhånd, og den virket like bra som den lilla 🙂
Så da ble denne med hjem:
Lekker, ikke sant? 😉 Det fulgte med to munnstykker med forskjellig størrelse på åpningen, pluss en sånn stor rund flat dings med store tagger som skal være bra for krøllete hår. Det har jo ikke jeg, men at den fulgte med gjør jo ingen verdens ting.
Har bare brukt den én gang så langt, og den gjør absolutt jobben sin, men i en ekstremt mye høyere hastighet enn den gamle. Var nesten så jeg fikk whiplash da jeg skrudde den på! :p Joda, jeg overdriver. Men det var stor forskjell, helt klart.
Og jeg fikk en sånn barnslig glede av den fine røde føneren på knaggen på badet. Det sies jo at man ikke kan kjøpe lykke, men av og til blir man litt ekstra glad av en ny ting 🙂
Del dette på:
-
Mission aborted – Ulveholtet
To ganger tidligere har jeg vært på Ulveholtet, den samme runden begge gangene. Ikke lenge etter at jeg var der sist, kom det en ny runde med cacher på utsiden av den opprinnelige runden, og dit ville Eileif, Nairo og jeg i dag. I et vakkert vårvær med fuglekvitter og skyfri himmel.
Jeg hadde selvsagt lest cachebeskrivelsen og visste at den første delen av runde var myr. Det jeg ikke hadde tatt med i betraktning, er årstiden vi er i. Joda, det var frosne tuer å gå på, men ikke alle tuer var frosne, og da gikk det som det måtte gå, Eileif tråkket gjennom like etter den første cachen, og var allerede da gjennomvåt i beina. For selv med vanntette støvler, blir man våt i beina når vannet trenger inn fra over støvleskaftene.
Men vi fortsatte. Selv om jeg ikke visste hvor stor myra var, så visste jeg jo at den skulle ta slutt. Og Eileif sa selv at det var det samme for han om vi fortsatte eller snudde, så da ville jeg fortsette.
Vi fant 5 cacher og kom til en elv som helt klart var i vårstemning. En fin elv på alle måter, men ikke like fin å ta seg over. Her gikk stien/traktorveien:
Og der hadde ikke jeg lyst til å gå over, da hadde jeg også garantert blitt våt på beina. Vasse var selvsagt en mulighet, jeg har vasset over elver før, jeg, men det var strøm her, og om jeg er livredd for å falle på land, så er jeg enda mer livredd for å falle i vann.
Vi forsøkte å se både oppstrøms og nedstrøms, om det var noen andre mulige steder å krysse, men vi fant ingenting. Så vi satt oss rett og slett ned akkurat der, og grublet litt. Nairo sa blæh til hele elva:
For han ville over, og han kom seg over uten problemer! Men siden vi da hadde bestemt oss for å snu, måtte han over en gang til:
Men det å snu bød også på problemer, for vi hadde på ingen måte lyst til å gå samme veien tilbake, over myra. Så jeg tittet litt på kartet og litt på terrenget rundt oss, og fant ut at vi kunne gå opp på åskammen bakerst i bildet over, og følge elva bakover mot høyre, da ville vi komme ut på den blåmerkede stien som den eldste cacherunden følger. Og som tenkt, så gjort. Det ble jo litt bushing ut av det, men heldigvis var det åpen skog med bare lav vegetasjon, og det er mye bedre enn myr.
Ikke lenge etterpå får vi øye på blåmerkingen et stykke foran oss. Tilfeldigvis sto vi da ved en bitteliten bålplass, og så lenge vi hadde med oss mat (riktignok bare baguett og purke, ikke noe bålmat), så satt vi oss rett ned der for å spise. Og selvsagt hadde vi med mat til Nairo også:
Jeg har vært dårlig på å ta bilder av Nairo i det siste, men i dag hadde jeg med meg speilrefleksen, så her kommer et lite bilderas av han. Er det mulig å få noe av din mat, Eileif?
Ikke forstyrr imens jeg tigger, mamma!
Lukter jeg tiur?
(vi hørte flere tiurer!!!)
Jeg ser ingen skumle fugler, heldigvis!
Rett der borte er blåmerkingen, den vannrette stokken dere ser midt i bildet er rekkverket på en liten bro:
Men vi hadde det ikke travelt, nå som vi visste at det bare var et par kilometer tilbake til bilen, og i godt og tørt terreng. Så vi satt litt til.
5 funn, noe over 3 km, og veldig lang tid. Men vi skal tilbake! Enten gå den samme veien midt på vinteren, når det er en halv kilometer tele i bakken, eller gå motsatt retning, og når vi kommer til den siste cachen vi ikke har logget, kan vi skrå i samme retning som vi gjorde i dag, men på andre siden av elva. Da kommer vi til samme sti som vi gikk til i dag.
Ikke helt den cachedagen i skogen som jeg ønsket meg, og som Nairo hadde fortjent etter lang tid med veldig få skogsturer og enda færre langturer. Men det kommer garantert flere muligheter, og det er ikke lenge til all snø og is er borte, selv i skyggepartiene i skogen. Hurra!
Del dette på:
-
Nå er den her!
Nå nekter jeg å tro at det kommer mer vinter, så nå erklærer jeg våren for åpnet! Det har vært noen nydelige dager i det siste, med opp mot og til og med såvidt over 10 grader på dagen, og selv om det er kaldt i lufta, er det helt nydelig å kjenne at sola varmer og å se at snø og is forsvinner!
Som nevnt tidligere, tror jeg at jeg fikk et snev av værsyke i mars, og det merker jeg godt nå som våren er her. Humøret har steget betraktelig! Selv om forkjølelsen ikke helt har sluppet taket, men det er lettere å hanskes med den i dette været kontra i det skikkelige vinterværet vi hadde i mars.
I skråningen hos naboen lyser det allerede gult og lilla av krokus, og hvitt av en liten bukett snøklokker. Her hos meg har krokusen kommet opp i det ene bedet ved døra, men de hadde lagt seg til å sove når jeg gikk ut for å ta bilder tidligere i kveld:
Og i bedet mitt langs veien prøver en enslig påskelilje å blomstre. Om en ukes tid, kanskje?
Jeg hadde mye mer påskeliljer i det bedet, og også mye krokus, men det ser ikke ut som de lever lenger. I tillegg må det gjøres en jobb der, da det tidligere i år ble kappet ned en del greiner fra trær på vår tomt. Greinene hang ut over veien og også i nærheten av strømledning, så jeg har full forståelse for at det måtte ned, men alt av greiner ligger igjen diverse steder på vår tomt, blant annet i dette bedet, og det ser fryktelig stygt ut. Okay, vi har ikke noen pen hage, det er jeg den første til å innrømme, men den ser ihvertfall bedre ut uten masse greiner fra både gran og bjørk.
Men, akkurat nå skal jeg bare nyte at våren har kommet, og kanskje det kan bli en skogstur til helgen, hvis det regnet som foreløpig er meldt holder seg unna 🙂
Del dette på:
-
14 dager med blæh
Fredag før påskeuka ble jeg syk. Ikke så rart egentlig, siden Eileif tidligere den uka hadde sovet 48 timer i strekk, bare avbrutt av hosting og inntak av febernedsettende.
Jeg kom meg greit igjennom den helgen, rimelig sliten etter cachedagen med Lisa, men ikke verre enn at arbeidsdagene i påskeuka gikk forholdsvis bra. Fikk gjort det jeg måtte, og det var jeg veldig fornøyd med.
Helligdagene i påska hanglet jeg litt, mye hosting, men jeg koste meg på tur både på skjærtorsdag og påskeaften. Og første påskedag følte jeg det virkelig som om jeg var på tur oppover igjen. Men så våknet jeg med feber andre påskedag, og jeg ankom mammas bursdagsfeiring med tidenes hostekule.
Første dag tilbake på jobb tirsdag var jeg i god form, men ikke helt klar for å jobbe igjen:
Og feberen kom jaggu tilbake utover dagen.
Dagen etter var været slik jeg følte det, grått:
Og i dag toppet det seg igjen. Dro på jobb for å få unna noe som egentlig ikke kunne vente, men fikk ikke logget inn på pc’en på grunn av en fellesfeil, og endte opp med å kaste inn håndkleet relativt tidlig. Kom hjem meg en verkende og skjelvende kropp, og la meg faktisk til å sove før middag, etter å ha tatt nok en tablett.
Jeg skjønner at jeg kanskje ikke har hørt nok på kroppen og ikke latt meg selv få slappe av nok til at denne runden med forkjølelse skulle få blomstre skikkelig og dermed bli borte. Men hodet mitt takler ikke helt det å være borte fra jobb, og da sliter jeg med å slappe av nok også. Nå skal Eileif jobbe hele helgen, så jeg må ut med Nairo, men jeg håper jeg klarer å gire ned nok til at jeg blir meg selv igjen, for nå er jeg lei. Og sliten.
Del dette på:
-
Trompetene er tilbake
Med den blåserekka som har tatt midlertidig bopel på nabotomta vår, kan vi vel på alle måter si at våren er her?
Bildene ble tatt for to dager siden, i en vakker, gylden solnedgang, og viser en hel haug med kanadagjess og noen traner. Tranene er helt klart trompetene i orkesteret, men de er litt ustemte.
På bildet over kan dere også såvidt skimte 2 rådyr helt bakerst mot venstre. I tillegg var det 7-8 svaner her, men de sto så dumt til i forhold til verandaen, så jeg fikk ingen gode bilder av de.
Det er utrolig morsomt å stå og se på alle disse fuglene, og prøve å få fanget noen bevegelser på bilde:
Det er ikke like moro å bli vekket av alle disse lydene hver morgen, men jeg vet det er for en kortere periode.
Videoen under tok jeg i dag. Som dere ser, er det vesentlig mange flere fugler i dag, jeg tror jeg kan telle meg frem til rundt 50 svaner, rundt det samme antallet kanadagjess, og kanskje 20 traner. Det er så gøy at de velger å stoppe her i noen dager!
Hadde en katt på besøk her også, måtte bare ta den med 🙂 Og ja, det er naboens kyr dere også kan høre i bakgrunnen 🙂
Del dette på:
-
Fra Hogdal til Dynekilen og tilbake
Mellom Hogdal og Dynekilen (mellom Strömstad og Nordby) ligger det en liten cachetrail. Jeg har lest litt logger siden de kom ut, og har sett at selv garvede cachere har hatt problemer med noen av cachene, så jeg har ikke hatt den runden høyt oppe på min må ta-liste. Men i går hadde Eileif og jeg lyst til å gå en tur sammen, og fordi vi fremdeles hoster på oss både magemuskler og brokk, ville vi ikke gå noen tung og lang runde. I tillegg var gårsdagen en tom dato i cachekalenderen min, så jeg fant ut at vi kunne gå denne runden, og om jeg bare fant én cache, så var det helt greit.
Den første delen av turen var ikke stort å skryte av. Fin skogsvei, ja så absolutt, men den ligger få meter fra E6, så bråket fra trafikken sto for det meste av underholdningen. Men cacher fant jeg, så jeg var fornøyd uansett.
Fra Dynekilen og opp igjen til Hogdal var det en drøm å gå. Bare se her:
Heldigvis trengte vi ikke å gå over denne brua, og ikke hadde noen av oss gått over den nå heller, da den mangler planker på midten:
Men jeg håper noen reparerer den en vakker dag, for det hadde vært moro å sett hvordan det ser ut på den lille øya. Hvis jeg tør å gå over, da…
Nairo koste seg i finværet:
Og det gjorde jaggu vi tobeinte også, selv om de to små bakkene vi måtte opp nesten tok knekken på oss.
Infoskilt er alltid moro å lese:
Herlighet så vakkert det er, selv med is på fjorden!
Jeg er ikke helt sikker på hva de ser etter, men fine er de der de står <3
Nairo var tørst, så han gnagde i vei på isen:
Kan ikke tenke meg det var veldig godt, blanding av snø og brakkvann 😉
Selv om vi fulgte cacher, så er det også kjekt med skilt:
Trailen besto av 13 cacher, hvor jeg fant 9, DNF’et 3 og hoppet over 1 som ingen hadde funnet på veldig lenge. I tillegg lå det en annen cache like ved parkeringen, så det ble 10 funn i går. Veldig fornøyd! Det betyr at jeg for første gang siden jeg startet med caching hadde over 100 funn i løpet av en måned, i min lille verden er det helt vanvittig!
I tillegg har jeg så langt i år funnet flere cacher enn jeg fant noen av de 5 første årene, så ikke vet jeg hvordan resten av året kommer til å gå, men det virker som om det kan bli et rekordår på mange måter. Moro!Del dette på:
