• Nesten ufrivillig langtur

    29/10/2017 /

    Overskriften henspeiler på gårsdagens tur på Nairo og meg, som nesten ble en langtur, men det var litt ufrivillig at så mye av den ble på asfalt. Forklaring følger 🙂

    Eileif og jeg var bedt i bursdagsfeiring til den skjønneste 7-åringen vi kjenner. Mamma trengte sjåfør til noen ærender, og siden Eileif har litt vondt i en fot for tiden, fant vi ut at vi skulle ta med Nairo, og etter feiringen skulle Nairo og jeg gå cachetur samtidig som Eileif var privatsjåfør, og så skulle Eileif plukke opp Nairo og meg ett eller annet sted på vei hjem.

    Jeg hadde egentlig tenkt å gå tur på Erte, det er to cacher der oppe som jeg ikke har tatt, og nå på denne tiden av året er det ikke noen fare for vårkåte tiurer. Men det er en fare for jakt, og siden jeg ikke har lyst til å forstyrre, fant jeg ut at det var tryggere å finne et annet sted å gå tur hvor sjansen for jakt var mye mindre.

    Det åpenbarte seg et område ikke langt fra der vi skulle i bursdag, og med litt studering av stier, fant jeg ut hvilke cacher jeg skulle gå etter. Første stopp var Slavekirkegården. Her var vi for mange år siden og fant cachen som var her da, men den har i ettertid blitt borte og arkivert, og en ny har blitt lagt ut:

    Så gikk vi inn på et mylder av stier og orienterte oss frem til 3 av 4 cacher i en liten serie. Vi var på vei mot det fjerde også, men der mistet jeg den ene stien jeg fant, og siden det var veldig bratt i området, gadd jeg ikke bushe. Men det var veldig fint i skogen i går! Lite vind og sola skinte, en skikkelig fin høstdag:

    Nairo fant en liten bekk med rennende vann, så han fikk slukket tørsten:

    Dum som jeg var, så  hadde jeg selvsagt ikke tatt med vann til meg selv. Urutinert!

    For å komme oss ut av denne skogen, tok jeg sikte på det stedet der ett av adventseventene skal holdes i desember. Her har jeg aldri vært før, men her var det skikkelig fint! Se på gapahukene!

    Om vi fant den beste og enkleste veien fra gapahukene og ut på veien er jeg rimelig usikker på, men vi kom oss ut og fortsatte i retning neste cache. Men det var så himla mye hus der jeg trodde jeg kunne gå inn og komme til en sti, så jeg var redd for å gå rett inn i en hage. Derfor droppet jeg den, og gikk videre på asfalten.

    Etter ikke så veldig lenge var jeg plutselig på baksiden av den ene jobben, det er ganske fint her altså!

    Jordhaugen rett foran meg er på grunn av at de rett bak ryggen min bygger ny barneskole. Der er det to nåværende skoler som skal flytte inn om et års tid, da blir det en skole på 500+ elever:

    Helt i bakgrunnen ser dere festningen, og like foran festningen, til høyre i bildet, er brakkene som anleggsarbeiderne bruker, og bakenfor der ligger ungdomsskolen.

    Her fikk jeg igjen en mulighet til å gå etter cachen jeg droppet litt tidligere på turen, men når jeg hadde 90 meter igjen, var det bare bushing. Derfor droppet jeg den også, og fortsatte videre på Kongeveien.

    Når den tok slutt, kunne jeg gått etter to andre cacher. Men nå var jeg bare interessert i å se hvor langt Nairo og jeg kunne komme før Eileif kom etter oss, så da endte det med 4 funn. Og det var 4 flere enn jeg hadde om fredag, så det er jeg fornøyd med!

    Jeg var ikke det minste interessert i å se om det var mulig å finne noen stier eller grusveier, så vi fulgte hovedveien. En veldig lite inspirerende vei, siden jeg kjører her hver eneste dag. Men, som sagt, det var i det minste fint vær 🙂

    Da vi kom til Idd kirke, sendte jeg en sms til Eileif og ba han kjøpe med en Snapple til meg, og at vi straks gikk videre mot gamle Iddevang skole. Han var akkurat da klar for å kjøre fra mamma for å finne meg, så da fikk jeg fart i veldig trøtte bein, jeg SKULLE komme frem til den gamle skolen før han kom! Men først måtte jeg bare ta et bilde av Nairo, han var overbevist om at det var Eileif som kom i bilen som akkurat parkerte:

    Like bak kirken ligger denne søte lille broen, som for øyeblikket var kledd i høstskrud:

    Og videre bar det, heldigvis er det en kilometer med gangsti akkurat her. Eileif ringte og sa at de ikke hadde Snapple i den butikken han var innom…og jeg som hadde SÅ lyst på Snapple! Men noe måtte jeg ha, så jeg ba han kjøpe vann.

    Nå var jeg ekstremt sliten i føttene, å gå på asfalt er ikke det beste jeg vet akkurat. Sikkert derfor (og fordi jeg har sola midt i ansiktet) jeg ser så sur ut her:

    Men vi kom oss frem til den gamle skolen (hvor det var noe hundetrening eller lignende i går, så Nairo ble veldig interessert i alle lyder), og fikk jaggu 5 minutters pustepause før Eileif kom.

    Det ble altså ufrivillig langt på asfalt i går, og det ble nesten en langtur. Manglet 200 meter på 1 mil! Beina mine var ikke helt gode i dag (ikke ryggen heller, egentlig), så heldigvis var foten til Eileif litt bedre, så han tok dagens tur med Nairo. Jeg har gjort en hel del stillesittende arbeid i dag, ting jeg har gruet meg til, men som det er godt å være ferdig med. Hurra 🙂

    read more

  • 20 smileys og en hel haug latter

    21/10/2017 /

    Lisa og jeg ut på tur igjen, i dag var det en trail i Rokke som sto for tur. Pluss noen cacher til, det er jo alltid noen cacher til 😉

    Nairo var med i dag, han trengte sårt å røre på seg og ikke minst komme bort fra hva det nå er som lukter så godt hjemme at hans favorittsyssel på kveldene er å ule. Har ikke fått bekreftet at det er løpetid i nabolaget, men hva ellers kan han ule for? Og slutte å spise for? Nåvel, tilbake til i dag 🙂

    Lisa og jeg planlegger en langtur, men i dag visste vi at vi ikke hadde nok tid, så da ble det en kortere tur. Trailen “Langs Rokkeraet” er på 18 cacher i lettgått terreng, helt perfekt og akkurat det vi trengte i dag.

    Det var ikke meldt regn, men det så jaggu utrygt ut:

    Cachene lå som perler på en snor, og gode hint gjorde de veldig enkle å finne. Nøyaktig sånn jeg vil ha det! Så vi kunne konsentrere oss om å skravle, ta litt bilder:

    skravle litt mer, og skravle enda litt mer. Såpass mye gikk skravla at hadde det ikke vært for pipingen i Lisas GPS når vi nærmet oss en cache, så hadde vi helt sikkert gått forbi flere av de 😉

    Nairo synes ikke den første delen av turen var noe ok. Jeg hadde sjekket på forhånd at jakta var over akkurat i dette området, men ikke langt unna hørtes det smell, så nabolaget hadde fremdeles jakt. Men han klarte å sitte stille til tider, og det er ikke verst når man vil bort derfra:

    Det beste med dette området var at det var flatt. Til tider var det også ganske åpent, og da kan man kose seg med å se langt:

    Så kom vi inn i litt skog, med alt det kan innebære av ablegøyer og morsomheter 😉

    Ved den siste cachen ble vi enige om å fortsette rett frem istedenfor å gå tilbake samme vei. Vi visste fra cachebeskrivelsen at vi da kunne komme ned på hovedveien igjen og så følge den tilbake til bilen. Vi var vel kanskje ikke klar over hvor langt det var… Men regnet holdt seg unna!

    Det ble to funn til på meg, og etter 8,6 km var vi tilbake ved bilen. Litt mer slitne, men veldig fornøyde. En av cachene jeg tok i dag hadde Lisa tatt fra før. Men vi stoppet et par steder til så hun kunne ta cacher jeg allerede har logget. Så min fasit ble 20 cacher, Lisas ble 21. God uttelling på en vindfull lørdag! Og med tanke på at vi skravla fra før vi satt oss i bilen her hjemme og frem til Lisa lukket døren på sin bil når hun dro herfra, så har vi jaggu fått god uttelling på lattermuskulaturen også 😀 Vi er ekstremt gode på å begynne å fortelle noe for å få frem et poeng, men vi snakker oss bort underveis og aner til slutt ikke hvorfor vi fortalte akkurat dette. Og selv det skaper mye latter 😉

    Nairo var også veldig fornøyd med dagen, han holdt på å sovne i bilen, og han har stort sett ligget rett ut siden vi kom hjem (bortsett fra når Eileif laget middag, da satt Nairo som den standhaftige tinnsoldaten han er og håpet at noe skulle komme hans vei). Nå gjenstår det å se om han har planer om å spise middagen han skal få om en liten stund, eller om han gir totalt blanke.

    read more

  • #metoo

    17/10/2017 /

    De siste dagene har folk blitt oppfordret til å skrive #metoo som status i sosiale medier. Hvorfor?

    Hvis alle kvinner som har blitt seksuelt trakassert eller overfalt skrev “Me too” som en status, ville vi kanskje gitt folk en oversikt over størrelsen på problemet.

    Og jeg må dessverre si at jeg er negativt overrasket og fryktelig lei meg over alle de av mine venninner (både nære og mer perifere) som faktisk har skrevet #metoo på sine profiler. Samtidig er jeg også veldig stolt over at de tør å offentliggjøre det, siden et seksuelt overgrep gjerne blir dysset ned og feid under teppet, som noe skamfullt og noe offeret selv har skyld i. DET ER IKKE SANT!!! Den eneste som har skyld i dette er overgriperen!

    I tillegg har jeg noen tøffe kompiser som også har skrevet #metoo, og det at gutter/menn også blir utsatt for overgrep er noe som blir snakket om og belyst enda mindre.

    Samtidig vil jeg si til alle de som ikke ønsker å gå ut offentlig med at de har vært utsatt for overgrep, at det er også helt greit. Det er helt ditt valg om du vil fortelle det til få eller mange, men vær så snille og ikke hold det kun for deg selv. Det har ikke noe å si om det har skjedd nylig eller for mange år siden, men det blir så mye lettere å takle det, å komme videre, hvis du forteller det til noen. Tro meg, jeg vet. Dessverre.

    Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å gå offentlig med det selv, men etterhvert som feed’en min på Facebook fylte seg mer og mer med #metoo, kjente jeg at det var helt riktig å skrive det selv. Jeg skjemmes ikke for det, jeg vet at det ikke var min skyld, og jeg kan ikke si at jeg lider noe under det i dag. Men, som en skrev i sin status, så kan det være at jeg hadde vært en annen person i dag hvis det ikke hadde skjedd.

    Det er mange år siden, jeg tror det var før jeg ble tenåring (jupp, noen ting fortrenger man, i mitt tilfelle har jeg fortrengt alderen min), og jeg fortalte det ikke til noen på flere år. Det hjalp å være åpen om det, men jeg husker også at jeg i flere år etterpå kunne få en kraftig reaksjon hvis jeg var på spesielle steder, fikk øye på en spesiell bilmodell, eller kom over noen spesielle gjenstander.

    Så hvis du har vært eller blir utsatt for seksuelle overgrep, så husk dette: Du er ikke alene! Det er ikke din skyld! Og finn noen du stoler på, noen du føler deg trygg med, og fortell. Vær så snill!

    read more

  • Formiddagstur langs Fv22

    15/10/2017 /

    I dag hadde jeg ikke lyst til å styre med å finne ut hvor jakta er over, og jeg hadde heller ikke lyst til å gå tur i lysløypa på Prestebakke, den har jeg gått så mye i det siste. I tillegg ville jeg gå før reprisen på Stjernekamp, så da ble det formiddagstur langs Fv22. Og istedenfor å gå frem og tilbake, sa jeg til Eileif at han skulle kjøre etter oss når klokka ble 11, så fikk jeg se hvor langt vi kom.

    Vi kom ikke engang utenfor innkjørselen før det første ordentlig gule treet lyste mot oss:

    Litt lengre bort var det gult og grønt i skjønn forening. Og litt rødt, men ikke sånn rødt-på-trær-rødt:

    Like på utsiden av brua i Svingen/Bråtorp, er det lett å se brofestene til den gamle brua:

    Og det var høsttakkegudstjeneste i kirken “vår” i dag:

    Like ved siden av kirken står det en minnestein med denne informasjonen:

    Det står at det er en bauta, og det kan godt være at den riktige terminologien faktisk er bauta, men jeg synes den ser litt for stusselig ut til å være en bauta. Men fin er den!

    Å gå langs asfalt er vel kanskje ikke det mest spennende for en hund. Men siden vi gikk lengre enn vi pleier, var det nok mye nye lukter for han uansett. Og det er jo gress og skog i grøftekanten så og si hele veien:

    Glimt av mer vann fikk vi også, og jeg fant ut at bjørkestammer egentlig er ganske dekorative!

    Før vi gikk ut hadde jeg et håp om at vi skulle komme oss ned til Elgåfossen før Eileif kom etter oss. Jeg somlet litt og kom meg ut av døra et kvarters tid senere enn planlagt, så vi rakk ikke ned til fossen. Men, jeg tror faktisk vi hadde klart det med et kvarter ekstra, så da vet jeg det til neste gang.

    Hvor langt vi kom? Hit:

    Og dit var det ca 4 km 🙂

    read more

  • Hvor blir disse ukene av???

    14/10/2017 /

    Det har skjedd ett eller annet i tidsregningen i hodet mitt denne høsten. Før har ukedagene vært til tider veldig lange, og helgen går svish-svosj unna. Nå synes jeg ukedagene går like fort unna som helgene, det føles i mitt hode som om skoleåret akkurat har begynt, og så er vi faktisk nesten 2 måneder inn i det!

    Planene om å blogge er der hver eneste dag, men vips, så er det kveld og natta. Jeg har vel lovet ørtogfjørti ganger at jeg skal prøve å bli bedre til å blogge, men dere ser jo selv hvor godt det går… Men tro meg, lysten er der!

    Aktiviteten min på Instagram (@pilariskjersti2) har dabbet av litt, mens aktiviteten på Snapchat (@pilariskjersti) har økt bittelitt. Derfor kommer det innimellom til å komme ett og annet Snap-bilde her på bloggen også. Og da kan vi like godt starte med det 🙂

    Nairo har i en lengre periode ikke vært det minste interessert i å ligge i senga på kvelden, noe som helt sikkert har med varmen å gjøre. Nå som det blir litt kjøligere, ligger han gjerne i senga frem til jeg slår av lyset. Og det er koselig, det!

    I dag var det quiz-runde på Gårdsbutiken med innsamling til Cancerfonden (den svenske kreftforeningen). Så etter å ha vært en tur på Nordby og så stoppet for å logge en cache (mer om det litt senere), så gikk vi runden og svarte på spørsmål. Man kunne velge å gå i samlet flokk klokka 1115 eller gå for seg selv, og vi valgte bevisst å gå for oss selv.

    (jeg kunne jo vært litt blidere når jeg tar en selfie, da…)

    Ikke lenge etter at vi startet på vår runde, møtte vi de som gikk samlet, og der var det hunder i omtrent alle varianter. Se gjerne blogginnlegget til Gårdsbutiken her. Nei, vi vant ikke, jeg hadde to feil hvorav det ene spørsmålet burde jeg kunne, og jeg kommer til å være irritert på meg selv lenge. Fysj!

    Det var en del vind på runden, så Nairo var til tider veldig strømlinjeformet 😉

    I geocachingverdnen min prøver jeg i år å fylle en del hull i datomatrisen, det vil si at jeg sjekker hvilke datoer jeg ikke har funnet cacher på tidligere år, og prøver å komme meg ut akkurat de dagene. Jeg er ikke det minste fanatisk rundt dette, men benytter sjansen hvis den byr seg. I dag hadde jeg et hull, og da var det greit å stoppe for en lett en på veien mellom Nordby og Gårdsbutiken. Da var det kanskje passende at jeg hadde på meg denne t-skjorten?

    Og ja, den er så knallrosa som den ser ut til å være 😀 Denne vant jeg i en konkurranse cachetur.no hadde for en liten stund siden, t-skjorten er levert av Spreadshirt, og er av god kvalitet. Det står i beskrivelsen at den er liten i størrelsen, så jeg valgte å gå opp til L, og den sitter som klistret, så hvis du liker litt mer ledig passform, gå opp enda en størrelse.

    Men, tilbake til poenget for dette avsnittet: når jeg fant dagens cache, satt jeg ny personlig rekord i antall funn på ett kalenderår! Så langt i år har jeg 387 funn, ett funn mer enn i fjor! Og jeg har ikke tenkt å gi meg for i år av den grunn, jeg er ganske sikker på at jeg kommer meg opp i over 400 funn i år, for det er lenge igjen til nyttår 🙂

    Ettermiddagen og kvelden har gått med til middag, strikking og Skal vi danse. Og min sedvanlige tekopp:

    Og noe særlig mer har jeg ikke tenkt å gjøre i kveld, bortsett fra å se ferdig Skal vi danse.

    read more

  • I krigens spor og noen andre spor

    07/10/2017 /

    I dag bar det ut på cacheeventyr sammen med Lisa igjen. Jeg har selvsagt cachet sammen med andre før, men for hver gang jeg er ute sammen med noen som er like interessert som meg, slår det meg at dette er en veldig snodig hobby som jeg er utrolig glad for å kunne dele med andre!

    Siden i dag og i morgen er Earth-cache-dager, var det ingen tvil om at vi måtte logge en Earth. Siden det ikke er mengder av de, fant vi oss en klynge med cacher i et område som heter Lur i Sverige, for det er selvsagt mer stas å ta flere enn én cache når vi først er ute på tur.

    Første stopp ble Lur kyrka:

    Så var det Earth-cachen, som var jettegryter. Ikke veldig lett å komme frem til den ene av de, men Lisa ga ikke opp 😉

    Hvor skal vi parkere, tro? Æh, vi parkerer i veikanten, ikke på denne store, fine plassen 😉

    Så fulgte en rekke med cacher som var lagt til spor etter krigen. Ordentlig moro å få se slike steder som man ikke aner eksisterer, og som ligger på steder som nå er helt ulogisk i forhold til hvor veier og bebyggelse er:

    Jeg kaller sånne bygg som dette for Darth Vader, og Lisa har helt klart beseiret akkurat denne utgaven:

    I nærheten av litt toblerone (gamle veisperringer) fant vi jaggu litt kantareller også:

    Er cachen på din side? Nei, er den på din side?

    Siden det var så mye om krig i dag, var det passende (og kanskje også litt upassende?) med en salt patron 😉

    Så tok vi en liten pause fra krigen og gikk lengre tilbake i tid, til noen fantastiske helleristninger:

    Legg spesielt merke til han til venstre, nesten nede i hjørnet, som er i ferd med å hugge en annen i hodet med øks 😉

    Det var utrolig mange flere helleristninger her, fascinerende! Og cachen fant vi 🙂

    Så var det tilbake til krigen, denne gangen en bunkers som vi skulle inn i:

    Men nei, det sa stopp for oss begge når vi oppdaget edderkoppene, gitt…

    Så denne får vi heller vente med til vi kan få med oss noen som ikke er like pysete som oss.

    Vi stoppet også ved noen cacher Eileif og jeg logget for over 7 år siden, men som Lisa ikke hadde logget. Den ved denne nydelige steinbroen var en av de:

    7 1/2 time etter at jeg dro hjemmefra var jeg tilbake på gårdsplassen, 12 funn rikere, noen gode minner rikere, og glad og fornøyd etter en dag med ekstremt mye latter, fine cacher og herlige situasjoner. Takk igjen, Lisa! Gleder meg allerede til neste tur 😀

    read more

  • Dobbelt lykketall!

    04/10/2017 /

    Jeg vet ikke hvordan andre mennesker bestemmer hva deres lykketall er, men mitt lykketall kommer helt klart fra datoen jeg er født, den 4. Og når jeg i dag fyller 44 år, betyr det at jeg skal kose meg i et helt år med å være dobbelt lykketall i alder. Hurra!!! 😀

    Det er ingen hemmelighet at jeg er glad i å ha bursdag, men i forrige uke fikk jeg en påminnelse jeg kanskje kunne vært foruten:

    Nei, jeg er nok ikke dårlig etter i dag, men jeg er heller ikke best etter i dag? Hva er da dette for noe? 44 er da ingen alder, så jeg går ikke med på at dette gjelder for annet enn akkurat denne melkekartongen 😉

    Men, jeg kjenner jo av og til litt på det faktum at jeg ikke er i hverken 20-årene eller 30-årene lenger. Det er absolutt ingenting galt med 40-årene, jeg trives ganske bra her, men kroppen trenger litt ekstra i ny og ne. Så om helgen slo jeg til med den snodigste ansiktsmasken jeg noen sinne har prøvd:

    Ser jo ikke på noen som helst måte bra ut 😉 Masken kommer fra Camilla Pihl, fås kjøpt på Vita, og finnes også i panda-variant. Og i tilfelle du ikke ser det, jeg skal forestille en tiger 😀

    Det ble en minifeiring av bursdagen min om lørdag. Ikke at det var planlagt som noen feiring, men siden det ikke blir noen feiring sånn ordentlig, tar jeg lørdagen med i betraktningen. Ingrid Bjørnov kom til Halden med sitt show Steinway to Heaven, og to venninner og jeg kjøpte billetter allerede tidlig i år. Først spiste vi middag på Bryggerhuset:

    Og så var det 80 minutter med latter, minner, ettertenksomhet og fantastisk pianospill på Brygga kultursal:

    Nope, du vil ikke finne Ingrid Bjørnov på bildet uansett hvor lenge du leter, jeg tok bilde før showet begynte. Men uansett: dama må geniforklares! Jeg kommer aldri til å bli lei av hennes måte å betrakte både verden og hverdagen på.

    Så hva har jeg gjort i dag, på selve dobbelt lykketall-dagen? Jo, jeg har tatt meg ferie ut uka, og jeg har takket alle de snille menneskene som har ringt, sendt meldinger og gratulert meg på Facebook. Etter å ha funnet en cache, gikk Nairo og jeg en tur på Prestebakke:

    Været kunne vært betraktelig bedre, men vi var heldige og slapp unna regnet, det kom når vi kjørte hjem.

    Eileif jobber overtid i dag, jeg er faktisk usikker på om han i det hele tatt kommer hjem før jeg går og legger meg. Jeg er barnslig nok til å si at jeg synes det er pyton å være alene på bursdagen min, det er liksom den ene dagen i året jeg ikke har lyst til å være alene. Det er sikkert noen av dere som nå tenker at jeg skal slutte å klage, Eileif har endelig en jobb å gå til, og jeg er selvsagt helt enig. Men akkurat denne overtiden kunne kommet alle de andre dagene denne uka, bare ikke i dag. Sånn ble det nå ikke, og jeg skal klare å leve med det 🙂

    Nå skal jeg snart fortsette prosjekt hud, jeg har en date på badet med noen av mine favorittprodukter fra Ole Henriksen 😀

    read more

  • Det ble to bøker i september

    01/10/2017 /

    I mange måneder på rad har jeg bare klart én bok i måneden. Nå er det på ingen måte noe mål å lese så mange bøker som mulig i måneden, men for meg kan det være et lite kvalitetsstempel hvis det går fort å lese en bok, da betyr det gjerne at jeg ikke har lyst til å legge den fra meg.

    I september kom jeg meg gjennom to bøker. Den første var Dødsbølgen av Clive Cussler:

    Dirk Pitt fra National Underwater & Marine Agency befinner seg i Antarktis for å finne årsaken til at seler og delfiner forsvinner derfra. Han kommer naturforskeren Maeve Fletcher og hennes gruppe med turister til unnsetning. De befinner seg i en hule hvor de plutselig får fysiske problemer. Pitt aner en forbindelse mellom deres opplevelse og den plutselige sjødyrdøden, og sporene leder til Arthur Dorsett, en eksentrisk mangemillionær og Maeves far. I Dorsett-gruvene benyttes lydbølger for å få tak i diamantene, og disse lydbølgene kan forårsake naturkatastrofer. Etter Pitts beregninger vil den neste bølgen treffe befolkede øyer i Hawaii-gruppen. Dette er den 13. romanen om Dirk Pitt.

    Og dette synes jeg om boka:

    Dette er den andre boka jeg leser av Cussler med samme hovedrolleinnehaver. Om jeg har lest de i rett rekkefølge vet jeg ikke, men jeg tror egentlig ikke det er noen rett rekkefølge.
    Boka er bra. Syk, men bra. Jeg håper ikke dette er et mulig reelt scenario, for da er ikke boka bra lenger, bare syk. Litt langdrøy, litt for utrolig til tider, men bra skrevet, bra beskrivelser og troverdige karakterer. Terningkast 4.

    Så var det over til Sammen til det siste av Anna McPartlin:

    Det er en lys og klar dag i april. Førti år gamle Mia “Rabbit” Hayes er mange ting. Hun er Molly og Jacks elskede datter. Hun er Grace og Daveys søster og tolvåringen Juliets mor. Hun er Marjorie Shaws beste venninne og Johnny Fayes store kjærlighet. Og nå er hun på vei til et hospice for å dø. Mia har vært syk lenge og forsøker å forsone seg med at hun snart vil forlate familien sin. Rundt henne står alle dem hun elsker, og som elsker henne like høyt tilbake. Moren Molly kjemper forgjeves for å finne en kur mot datterens brystkreft, faren sliter med å takle datterens sykdom, og resten av familien sliter med å ta farvel. Og har Juliet egentlig forstått hvor ille det står til med moren? Og hvem skal ta seg av henne når Mia er borte? Sammen til det siste er blitt en sterk og håpefull historie om å møte livets overraskelser med latter og å finne glede i hvert øyeblikk, en historie skildret med en forbausende letthet og varme. Dette er en bok du sent vil glemme.
    Anna McPartlin er en irsk forfatter og stand-up-komiker. Hun har flere suksessrike romaner bak seg, men Sammen til det siste er hennes første tittel oversatt til norsk.

    Og min dom er som følger:

    Jeg har lest så mange krimbøker i det siste at det første jeg tenkte når jeg plukket opp denne, var at dette måtte jo bare bli bra. Og det ble det! Det står “Umulig å legge fra seg” på forsiden, og det stemte nesten for meg, jeg hadde ikke lyst til å slukke lyset og sove de kveldene jeg leste denne.
    Fengende, gripende, godt beskrevne karakterer, sårt, morsomt, innholdsrikt. Dessverre en fryktelig realitet for mange. Terningkast 5.

    Jeg tror kanskje at jeg for tiden er fryktelig lei krimbøker. Derfor er det så synd at jeg holder på med en nå og har rundt 20 uleste i den sjangeren og ikke mer enn 5-6 i andre sjangere, for jeg tror ikke jeg klarer å gi krimbøkene en reell sjanse når jeg er såpass lei. Men hvis jeg nå pløyer gjennom de andre bøkene, ender jeg med 20 krimbøker på rad senere, og det gjør det jo egentlig ikke noe bedre. Jeg får se om jeg finner noen løsning på dette luksusproblemet 😉

    read more

  • Mer om aktivitetsklokka

    28/09/2017 /

    Som nevnt for en stund siden, så fikk jeg aktivitetsklokke i bursdags- og julegave av Eileif. Nå har jeg fått brukt den en stund, og da må jeg oppdatere litt hva jeg synes om den.

    Jeg nevnte at det ikke er mulig å pause en tur. Jeg har fremdeles ikke funnet noen innstillinger som gjør det mulig å pause en gåtur, men jeg har funnet innstilling som gjør det mulig å pause en løpetur. Derfor bruker jeg nå alltid aktiviteten løping når jeg går tur, da kan jeg pause underveis, og så gjør jeg aktiviteten om til en fottur/gåtur på appen når jeg kommer hjem. Bakdelen med dette er at jeg tilegner meg diverse “trofeer” for løpingen, og de forsvinner ikke når jeg endrer til fottur/gåtur, men nå er jeg ikke spesielt opptatt av disse trofeene.

    Jeg nevnte også at jeg kom til å savne Endomondo, men det slipper jeg! Jeg fikk uten problemer koblet sammen klokka/appen og Endomondo, så hver gang jeg har gått en tur, registreres aktiviteten også på Endomondo. Hurra! Men, jeg må jo da også inn på Endomondo og gjøre om aktiviteten fra løping til fottur/gåtur.

    Klokka har en bevegelseslinje som forteller med ujevne mellomrom at jeg må bevege meg. En artig oppdagelse var når jeg skjønte at den registrerer strikking som bevegelse, så jeg kan i prinsippet sitte helt stille og strikke, og samtidig få klokka til å slutte å mase på meg 😉

    Den eneste tingen som fremdeles virkelig irriterer meg, er at den er uhorvelig treg til å koble seg opp mot satellittene når jeg skal ut og gå. Jeg vet jo at det avhenger av en haug med forhold, jeg har jo tross alt en flittig brukt turGPS. Men å måtte stå og vente i 5-10 minutter før jeg kan begynne å gå er utrolig kjedelig, og det drar ned helhetsinntrykket av klokka. Jeg har forsøkt å slå på GPS’en når jeg er på vei dit jeg skal gå tur, men det ser ikke ut som det korter ned ventetiden.

    Vil jeg fortsatt anbefale denne klokka! Absolutt! Det er moro å se at jeg så og si daglig klarer målet på både antall steg og antall trapper. Det er utrolig moro å følge med på søvnmønsteret mitt. Men hvis du er enda litt mer avhengig av GPS-biten enn hva jeg er, så ville jeg nok sett meg om etter en annen klokke. Eileif sin, for eksempel, den koblet seg opp i løpet av et par minutter.

    read more