-
En minitur på 17. mai
17. mai-tradisjonen her i huset er å gjøre minst mulig, så dra til mamma for å spise så mye lunsj at vi ikke orker å spise middag, og så gjøre minst mulig på kvelden. I år er ikke mamma hjemme, så da ble det litt endring i planene.
Siden turene både om lørdag og i går var såpass lange, var det egentlig ikke nødvendig med noen langtur i dag også. Men ut ville jeg, og jeg fant en fin cache et lite stykke ned i Sverige som det kunne være moro å finne. Eileif ble med, og nedover kjørte vi. Litt på lykke og fromme, siden turGPS’en ikke har kart i akkurat dette området, men vi fant frem til parkeringen takket være at Eileif var litt lokalkjent og at det var skiltet fra hovedveien.
Vi ville til Olsborg, restene av en borg fra begynnelsen av 1500-tallet.
I samme område lå det som svenskene kaller en Domarring. Jeg vet ikke hva det korrekte norske ordet er, men det er en ring av store steiner. Ikke stort å ta bilde av egentlig, så vi gikk videre mot Olsborg.En vakker eng i sommerskrud lå inntil stien:
Og like etterpå begynte stigningen:
Få meter etter trappa var vi på toppen, så dette var en skikkelig minitur. Så kort at det egentlig ble altfor kort. Men men, vi brukte god tid til å titte oss rundt når vi først var der. Cachen fant vi fort, så da var det tilbake til enda en infotavle:
På tegningen til høyre på infotavlen kan dere se en skravert firkant. Restene av denne var like ved tavlen:
Og det var egentlig det eneste som var ordentlig synlig. Men det var en nydelig utsikt i begge retninger, og jeg har ingen problemer med å forstå hvorfor noen ville bo der en gang i tiden:
Så gikk vi den korte biten tilbake til bilen, stoppet på en Ica-butikk og handlet litt, og har ellers tatt livet helt med ro her hjemme. Nairo har fått gnage på et skikkelig kjøttbein, Eileif og jeg har kost oss med grillmat, og nå er det egentlig TV resten av kvelden. En nesten perfekt 17. mai, men jeg må innrømme at jeg savner mammas eggerøre og potetsalat. Og jeg savner henne, men jeg vet hun har en bra feiring i utlandet 🙂Håper dere har kost dere denne nydelige 17. mai!
Del dette på:
-
Ut på tur med besøk
I fjor var Tove på besøk hos meg 14. mai, og det ble brått jaggu en tradisjon, for i dag har hun vært her igjen!
I fjor kjørte vi for det meste fra cache til cache, i år hadde vi fokus på å gå tur. Så vi valgte først å gå over Björnerödpiggen, fra vest til øst. Eileif var med og kjørte, sånn at vi hadde stasjonsvogna for Nairo sin del både fra start og når vi kom i mål.
Tove fikk logget den ene cachen etter den andre. Jeg hadde ett hull i rekken i starten, og det fikk jeg heldigvis tettet i dag. Og jeg vil også påstå at været var på vår side, overskyet og ikke for varmt til å gå langt i.
De fleste cachene er av de enkle og vanlige slagene, men noen innimellom er ganske mye mer utfordrende. Kan den være her tro?
Vi tok oss en velfortjent pause på toppen, og tøffe Tove gikk selvsagt helt opp i utkikkstårnet:
Nairo og jeg tok det helt med ro på bakken 🙂
På vei ned på østsiden ligger den en vanskelig cache som Eileif og jeg fant i fjor. Jeg var bombesikker på at jeg skulle finne den igjen i dag, men dessverre klarte jeg ikke det. Veldig dårlig samvittighet, beklager! Heldigvis fant jeg igjen en annen ganske vanskelig cache, så det hjalp jo litt på.Så dro vi videre til mine cacher ved Berby. Jeg synes jo det er plagsomt bratt og veldig slitsomt opp der, det synes heldigvis ikke Tove. Og belønningen når man kommer opp og ser utsikten er jo verdt det, uansett:
Som en siste stopp, inviterte vi på middag på Nellies på Vassbotten. Deilig mat som vanlig, og mette ble vi også, alle tre!Tusen takk for en deilig dag med masse cacher, mye skravling, mye latter og ca 9,5 km. Det er alltid veldig koselig å tilbringe tid sammen med deg, jeg skal skjerpe meg når det kommer til å dra til dine trakter!
Del dette på:
-
Hatt og hule
Dere vet vel nå hvor lite spontan jeg er, men i dag har jeg faktisk vært spontan! Det ble ikke noen skogstur i går av ymse årsaker, så i dag ville jeg ut og gå, og Eileif ble heldigvis med. Vi satt kursen mot to cacher et lite stykke ned i Sverige fra oss. Litt risikabelt, da vi ikke har kart på GPS’en i grenseområdene, men heldigvis kom vi oss inn i kartet, i god tid før vi skulle ta av den veien jeg var trygg på at vi skulle.
Målene var Amund og Rövargrottan – Munkerödshillern, og vi startet med Amund, som egentlig heter Amunds hatt, en topp med et utkikkstårn.
Den første delen av veien var skikkelig autostrada. Vondt å gå på, men på ingen måte vanskelig å følge. Og vi måtte le litt da vi fant dette skiltet:
Vi mistet merkingen da vegarbeidsområdet var slutt, men vi kom etter en liten stund inn på stien igjen, og ikke lenge etterpå kom vi til dette stikrysset:
Så da tok vi til venstre og etter en kort men bratt stigning var vi oppe på toppen og ble møtt av en benk og et utkikkstårn. Jeg prøver alltid å utfordre høydeskrekken, og i dag var jeg ganske stolt av meg selv da jeg kom høyere enn jeg trodde jeg skulle. Utsikten var skog, vindmøller og hav i det fjerne:
Nå kunne jeg lagt ut 3 bilder til av vindmøller etter vindmøller, men det er ikke spesielt fint å se på, så det skal dere få slippe.Jeg dristet meg til å se ned, og fyttegrisen så langt det var ned til Eileif og Nairo!
Ser dere meg der oppe?
Så gikk vi tilbake til stikrysset og mot grotten. Underveis så vi både en firfisle og en stålorm, men heldigvis var ingen av lydene fra skogen tiur. Selv om jeg skvatt et par ganger…Grotten var altså helt fantastisk!
Bålplass både på utsiden og på innsiden. Stor plass innvendig og naturlig røykhull:
Og selv om utsikten fra grotten ikke var majestetisk, så synes jeg den var vakker og koselig:
Men jeg er veldig glad jeg slipper å overnatte der, jeg hadde ikke taklet å ha det massive fjellet over hodet mitt.Så fulgte vi rødmerkingen tilbake til bilen, så vi endte opp med å gå en runde på nesten 6 km. En herlig tur som jeg absolutt anbefaler! Jeg hadde tenkt å legge ved kartutsnitt fra Endomondo, men det virker som om Endomondo sliter litt i dag, så det får jeg heller legge til i kommentarfeltet på Facebook-siden min når alt fungerer som det skal. Så husk å følge meg på Facebook, du kan enten klikke i boksen i høyremenyen her på bloggen, eller trykke på denne linken.
I tillegg legger jeg til tider ut bilder på Instagram som ikke kommer hit til bloggen, så følg meg gjerne der også, jeg heter pilariskjersti2.
Til slutt har jeg lyst til å nevne nettsiden geocachere.no. Dette er en blogg som ikke gjør annet enn å linke til andre geocacheres blogginnlegg, du kan kalle det en samleside for blogger om geocaching. Hvis du blogger om caching, kan du si ifra til drifteren av den siden om at du vil ha med din blogg, og da vil hvert innlegg du tagger med #geocaching i din blogg automatisk bli med på samlesiden. I tillegg er siden veldig praktisk hvis du bare har lyst til å lese om caching, men vil slippe alle andre innlegg i en blogg.
Håper dere har hatt en deilig helg i det nydelige været, i dag har det faktisk vært mer sommer enn vår.
Del dette på:
-
Gammel tur på nytt
Turen Nairo og jeg valgte i dag har vi gått ihvertfall to ganger før. En i samme retning som i dag, og en motsatt vei, og da bare deler av veien.
Jeg sliter med å finne turer i nærmiljøet for tiden, men så lenge Eileif ikke skulle være med, kunne han kjøre oss, og så kunne Nairo og jeg gå hjem. Turen jeg snakker om følger Kyststien fra Elgåfossen og tilbake til riksveien, og så fulgte jeg riksveien hjem. Ca 6 km på stier, grusveier og asfalt. Men jeg ble litt skuffet i dag, da de har felt mye tømmer der det tidligere var sti, noe som har gjort at det nå er autostrada for skogsmaskiner og traktorer der. Ikke like trivelig som før.
Det lyste hvitt i hvitt og litt blått ved Elgåfossen i dag:
Bak trærne kan dere såvidt skimte grunnmuren til huset som en gang i tiden sto her. Tidligere var det helt overgrodd og fylt igjen med jord, men når har noen fått det frem i dagens lys igjen:
Artig med ovnen!Fikk Nairo til å posere foran huset som faktisk står fremdeles. Her sitter han like foran der Eileif og jeg sto på bryllupsdagen vår:
Når det bedrives hogst, regner jeg med at noen trær blir stående igjen fordi de ikke duger til det tømmeret skal brukes til. Men det ser unektelig litt dumt ut når det blir stående ett og annet tre, helt alene:
Samtidig er det noe majestetisk over denne enorme furua, akkurat som den står der og ser ut over sitt kongerike.Jeg klarte ikke la være å leke meg litt med kamerainnstillinger i dag, og nå prøvde jeg tilt-shift-funksjonen på meg selv:
Burde kanskje vært litt lengre i armen for å få noen skikkelig effekt 😉Og ja, i dag var første turen i kortermet genser! Riktignok er det ull, og jeg har både fleecegenser og vindjakke knyttet rundt livet, men det var nydelig i dag!
Da jeg kom ned til Svingen, dvs der grusveien kommer ut på riksveien, var det moro å se hvor langt de har kommet med å fornye campingplassen. Jeg har sett bilder innenfra hyttene, og det blir superfint! Håper mange turister tar seg tid til å stoppe her for en natt eller to:
I morgen starter jeg dagen med en tur til veterinæren med Nairo, han må få “svensketabletten” sin. Har også planer om en tur med han etterpå, men må se an klokka for å se hvor langt vi har mulighet til å gå. For på ettermiddagen setter C og jeg kursen mot Oslo for å dra på Josh Groban-konsert. Skal love dere at jeg gleder meg! 😀Del dette på:
-
Helgens to turer
I går ville jeg sjekke om det var mulig å komme seg over det veldig våte partiet jeg ikke kom meg over da jeg oppdaget runden for en stund siden. Hvitveis møtte oss da vi kom bort til Elgåfossen:
Ikke kjempemye vann i fossen nå, men nok til at den er like vakker som alltid:
Det virket risikabelt å gå over det våte partiet nå også, men jeg prøvde og klarte! Ba Nairo om å holde seg bak meg for å slippe at han skulle dra meg over ende, og det gikk fint. Hørte litt plasking innimellom, så det var tydelig at han ikke bare gikk på plankene:
Kom bort til der naturstien svinger bort fra elva, fant nok en gang ikke ut hvor den går videre (mistenker det er opp på veien på svensk side, da jeg har sett infotavler der oppe også), så vi gikk direkte tilbake mot fossen.Hadde ikke gått mange meter før jeg blir oppmerksom på to løse hunder som kommer mot oss. Siden Nairo er den han er, og jeg prøver å få til så lite stressende hundemøter som mulig, gikk jeg ut av veien og ropte to ganger til personen som kom luntende bak om ikke vedkommende kunne kalle inn hundene sine, men nei. Så det ender med at jeg har en illsint Nairo mellom beina (han gikk dit selv) og to hunder som står helt inntil oss og bjeffer, den ene bare 20-30 cm fra Nairos ansikt. Eieren tusler mot oss og får tilslutt den ene hunden i kobbel, samtidig som vedkommende lurer på hvorfor jeg ikke slipper hunden min. Jeg forklarer at han er en usikker hund som reagerer med sinne, og får tilbake at vedkommende hadde holdt på med hund i mange tiår og aldri har sett en løs hund sint. Noe som er fullt mulig, men når jeg ikke aner hvordan lynnet til fremmede hunder er og det ikke er kontrollerte omgivelser, så slipper jeg ikke Nairo løs. I tillegg, som jeg også påpekte til hundeeieren, er det båndtvang nå. Nei, båndtvang var bare noe tull, fikk jeg til svar, det skulle vært forbudt med båndtvang.
Jeg kjente at jeg ble mer og mer sint, men ville ha Nairo vekk fra situasjonen. Samtidig fikk jeg så mange både direkte og indirekte uttalelser mot meg om at jeg var en dårlig hundeeier, at jeg ikke helt klarte å slippe vedkommende uten å forsvare meg. Jeg prøvde å forklare kort og konsist at vedkommende ikke hadde noen forutsetning for å vite Nairos reaksjonsmønster, da vedkommende ikke har møtt oss før og ikke kjenner hans bakgrunn. Jeg er den første til å si at jeg ikke har gjort alt rett med Nairo, det er det ingen tvil om, men jeg bedriver ikke passeringstrening eller hilsing på vilt fremmede hunder i et område jeg ikke har kontroll.
Mye ble sagt av oss begge. Noe av det siste vedkommende konstaterte var at det måtte være Border Collie i Nairo, hvorpå jeg svarte at det ikke finnes en dråpe Border Collie i han, og sa god helg og gikk videre.
Den siste biten tilbake til bilen var jeg så sint og fortvilet at jeg hadde bare lyst til å gråte. Samtidig lurte (og lurer) jeg veldig på hvor mye dette satt oss tilbake i passeringstreningen, for i det siste har det egentlig gått veldig bra når Nairo har fått den avstanden han har trengt.
I dag ville jeg derfor gå tur i et område hvor det var minst mulig sjanse for å møte på mennesker og hunder, og valgte derfor en tur som går fra inngangsdøra og ned til Stenen i Enningdalselva via private og nesten-private veier.
Det var ytterst blandet vær i dag, og akkurat da jeg tok dette bildet hadde vi både sol og en liten regnskur:
Veien vi valgte går via grusvei, så traktorvei/hogstfelt og så over på sti den siste biten ned til elva:
Selv om jeg visste at det ikke var veldig mye vann i elva siden jeg så i går at det var lite vann i fossen, er det alltid spennende å se hvor høyt elva går i forhold til brua:
Ingen problemer å gå over i dag, men vi skulle ikke den veien, vi skulle tilbake et lite stykke. Men først ville jeg teste ut noen filtre på kompaktkameraet. En stein ute i elva ble motivet, og jeg fikk testet både mykt filter og nøkkelhullfilter og en haug andre. De to som ble mest morsomme/interessante var tilt shift-filteret, som egentlig ikke blir så synlig på dette bildet, men siden jeg vet hvordan det originalt ser ut, er det lettere for meg å se endringen:
og pop-kunst, hvor grønnfargene nesten ser giftige ut:
Og Nairo sitter (nesten alltid) tålmodig ved siden av meg og venter:
Noen meter bortenfor testet jeg effekten som heter dramatic, og det ble da dramatisk nok. Ser dere ansiktet i skyene?
Eileif mente at det ligner på He-Who-Must-Not-Be-Named 🙂En ting som aldri slår feil når våren kommer, er at vi ikke lenger har hund, vi har ku/sau/geit:
Så tuslet vi opp igjen, fulgte Kyststien i retning Berby, og like før vi skulle svinge av og gå i retning hjem, ble jeg oppmerksom på dette i en liten bekk:
Voksenfrosken gjemte seg under eggene da jeg knipset bilder. Tenk så mye frosk det blir snart!Det var deilig å få en god tur i skogen i dag, så ikke hele helgen ble ødelagt av gårsdagen.
Husk å følge meg på Instagram hvis du er der, der legger jeg av og til ut bilder som ikke havner her i bloggen. Trykk på Instagram-ikonet i menyen til høyre, eller trykk her: PilarisKjersti2.
Del dette på:
-
En sangfugl i skogen
Siden Eileif tok gårsdagens skogstur med Nairo (jeg var og handlet på Nordby, æsj og fysj!), var det min tur i dag. Heldigvis slapp jeg regnværet de måtte gå i i går, tjihi :p
Valget falt på en liten men nydelig tur langs vannene i Trollskogen, like ved svenskegrensa. Første gang jeg gikk her var i mai i fjor, da en cachekollega og jeg fikk FTF på en nypublisering. Jeg har også gått her etterpå, men i dag valgte jeg den samme turen som første gang.
Det var helt stille i formiddag, bare noen fugler som kvitret i trekronene. Vannene lå blikk stille:
Det tok ikke lang tid før jeg fant ut at området huser noen dyr jeg ikke er spesielt glad i:
Spor etter villsvin! Over alt!
Og det var da ønsket om å delta i fuglenes kvitring slo inn. Jeg pleier sjelden å gå inn for å lage lyd når jeg er ute og går i skogen, jeg synes det er mye mer moro å høre på naturen enn å overdøve den. Men er det noe jeg IKKE vil møte på, så er det villsvin. Så da ble jeg en sangfugl i skogen, og jeg pratet unormalt mye til Nairo underveis også. For disse ekle dyrene vil jeg helst skremme bort!Men vi kom oss frem til det innerste vannet uten å se snurten til en eneste gris, heldigvis:
Her satt vi oss ned og hadde en stille stund, for nå ville jeg høre om jeg hørte noen dyr. Det eneste jeg er sikker på at jeg hørte, var en storfugl.Nairo tittet utover vannet for å se om han kunne se noe interessant:
På vei tilbake fortsatte jeg syngingen, og plutselig hørte jeg noe inne i skogen. Dette er en ganske åpen skog, så det er lett å se langt, men jeg klarte ikke se hva det var som laget lyd. Så det var bare å øke syngevolumet og å gå så fort det var mulig å gå på denne smale stien som buktet seg opp og ned over koller og ned i små myrer.Midt på stien fant jeg dette:
Noen som vet hvilket dyr dette kommer fra? Det er ikke villsvin, det er jeg ganske sikker på. Mistenker at det er en eller annen storfugl.Selv om jeg hadde det rimelig travelt med å komme meg tilbake til bilen, så kunne jeg ikke bare gå fra disse kanadagjessene uten å ha tatt bilde av de:
De svømmer på vannet, midt på bildet. Og de sa klart og tydelig ifra at de ikke ville ha oss der, så det var ikke lenge jeg forstyrret de.Jeg liker ikke at det er så mye villsvin i turområdene her omkring, å føle seg utrygg når man vil ut i skogen og kose seg er bare pyton. Så nå får jeg finne ut hva slags oppførsel som er den beste hvis jeg mot formodning skulle møte på de en gang, skrekk og gru.
Del dette på:
-
Lukk opp øynene!
Nei, jeg har ikke begynt å gå med øynene lukket selv om jeg har nye briller, overskriften henspeiler på noe helt annet.
Det er ingen hemmelighet at jeg er glad i planlegge. Heldigvis får jeg en sjelden gang en innskytelse som gjør at jeg ikke følger planen, og dermed opplever noe jeg ellers ikke ville ha opplevd. Dagens tur kommer inn under den kategorien.
Planen i dag var den lille, ganske kjedelige og veldig bratte runden rundt Elgåfossen. Sol fra nesten skyfri himmel og bare litt vind gjorde været til et perfekt påskevær, og flere enn meg hadde lagt turen til Elgåfossen i dag. Ingen bladet på trærne ennå, men vakkert er det uansett:
Den gamle møllesteinen som ligger like ved fossen:
Jeg har sett fossen større, men det var absolutt mye vann i dag:
Når jeg kom over brua i bunnen av fossen, tenkte jeg at jeg for en gangs skyld skulle lese infoskiltene som står der. Og da oppdaget jeg at det er laget til en natursti med opplysningsskilt om dyr og vekster. Jeg har sett en god del av disse skiltene før, men aldri tenkt på at de kunne være en del av en natursti, så da ville jeg selvsagt følge denne. Jeg gikk ikke mange skrittene før jeg ble oppmerksom på noe i vannkanten et godt stykke foran meg. Beklager et forferdelig utydelig bilde, men sånn måtte det bli for at disse to i det hele tatt skulle bli synlige:
Fossekall! Tror det er første gang jeg ser denne søte fuglen, og jaggu så jeg enda en litt senere på turen.Så fikk jeg bare gått 50 meter til før det var full stopp. Her var det litt for bløtt for meg, gitt:
Så vi snudde, gikk videre på den vanlige veien, og fikk så tatt inn på naturstien igjen. Gikk hele veien tilbake til det våte partiet over, snudde og gikk samme vei tilbake, og så videre på stien. Kom helt ned til elva, og fikk gått lange strekker på steder jeg aldri har gått før, moro!Nairo fant hjemmet til ett eller annet dyr, grevling eller rev kanskje?
Å gå med briller på skogsstier fikk jeg virkelig testet i dag. Veldig smalt, rett ned i elva og bratt opp på andre siden:
Men det gikk fint å gå med briller selv når jeg måtte se ned hele tiden. Litt knotete blir det jo, men så lenge jeg hverken snublet eller ramlet, vil jeg kalle det en suksess.Etter en stund tok naturstien brått slutt, jeg klarte ikke se flere rødmerkede trær eller røde stolper, som var anvisningene på hvor den skulle fortsette. Så da gikk vi bare i retning fossen igjen. Og der kom jeg over denne bygningen:
Det lille lyset dere ser midt i døråpningen er fra en glugge på motsatt side. Skulle vært interessant å vite om dette er rester etter en krig, eller om det har fungert som noe helt annet.Så hva mener jeg med innleggets overskrift: “Lukk opp øynene!”. Jo, selv om det selvsagt er bra å planlegge, bra å vite hvor man skal, og ha kontroll på turen, så må man allikevel lukke opp øynene for det som er rett foran seg. Hadde jeg ikke bråbestemt meg for å lese på infoskiltene, hadde jeg gått glipp av en nydelig tur på 4 km, vakker natur, to skjønne fugler (pluss en haug med ender), et spennende hi og en interessant bygning. Selve naturstien er visstnok ikke mer enn 2,5 km når man får gått hele i den retningen man skal, men det var bare godt å gå masse frem og tilbake i dag. Og turen skal gåes flere ganger!
Del dette på:
-
Et par miniturer
I går hadde jeg store planer for turen med Nairo, men de ble hindret av altfor mye snø i skogen. Ikke noen spor som var skikkelig gått opp, så det ble litt gåing på kryss og tvers, bare så Nairo fikk litt tur. Og jeg skal love dere at han koste seg!
Han er ikke dum, den lille pelsballen, for av og til er det faktisk smart å ikke ligge først i løypa:
Mot slutten av den lille turen brøt sola såvidt gjennom skydekket:
Det ble en kort tur i dag også, men litt lengre enn i går. I dag satset jeg på grusvei i skogen, men også der var det snø som hindret oss i en lengre tur. Masse dyp slaps med is i bunnen gjorde det til en slitsom tur, ihvertfall for meg med bare to bein. Men jeg visste at det hadde gått hunder der i går, så Nairo hadde en fin snusetur.Mitt forsøk på 100 turdager i 2016 er nå oppe i 19, noe som betyr at jeg er litt bak skjema, men med fridagene som kommer fremover og forhåpentligvis mindre snø i skogen, tror jeg at jeg skal komme ajour ganske raskt.
Hvordan går det med deres 100 turdager?
Del dette på:
-
For et vinterferievær!
Det været som har vært nå i vinterferien har vært helt fantastisk! Sol fra morgen til kveld, kjølig på kvelden, natta og morgenen, men nydelig midt på dagen. Hadde det ikke vært for all is og skare, skulle jeg vært på et par ordentlig langturer.
Men, det har blitt tre småturer som alle har fått telle med i 100 turdager i 2016, noe som betyr at jeg har 17 tellende turdager i år. Og mange flere skal det bli!
I dag fikk jeg med meg Eileif, og da gikk turen til et lite vann på Prestebakke. Nairo og jeg har gått her før, men det har kommet en treklatrecache der i etterkant, og siden jeg ikke visste hvor høyt man måtte klatre, var det greit å ha med Eileif, som har litt mindre høydeskrekk enn meg 😉
Vi startet i krysset ved Prestebakke kirke. Ørsjøen er vakker nå:
Så tok vi inn på naturstien like ovenfor Bøkevangen, og da måtte vi passere stabburet hvor vi tilbragte bryllupsnatta vår i 2. etasje:
Det var en del snø og is i stien, men i dag hadde jeg broddene på meg, så det gikk så fint, så.Vi fant bevis på at Doffen virkelig har daua:
(vi snakker laaaangt fra tjernet, så den har ikke klart å svømme hit for egen finne).Neste bilde har jeg lyst til å kalle “Mann som logger i soloppgang” 😉
Jeg hadde helt fint klart å logge denne selv, det var ikke så høyt. Men det er alltid koselig å være to på tur 🙂Så kom vi ned til tjernet. Ikke en lyd å høre bortsett fra isen som var veldig snakkesalig.
Nairo synes lydene fra isen var litt skumle, men han holdt seg i ro:
En innholdsrik vinterferie går nå mot slutten, og jeg er strålende fornøyd med feriedagene mine. 3 korte turer, 17 cacher logget, en veldig overrasket og glad mamma, og en glad Kjersti som har fått gjort masse VIL-ting og noen MÅ-ting. Kan det bli bedre?Del dette på:
-
Geocaching i vårsol
Jeg har tatt et par feriedager nå som det er vinterferie på skolene, og jeg var fast bestemt på at i dag skulle Nairo og jeg ut og kose oss i skogen, uansett hvordan vær det ble. Været ble perfekt, vindstille, skyfritt og en strålende sol som allerede varmer, så da må det jo være vårsola!
Geocaching har det ikke blitt mye av i det siste, men nå har abstinensene blitt så store at jeg måtte finne noen. Valget falt på en hel MultiPT og deler av en vanlig PT rett over grensa. Jeg har aldri tatt noen MultiPT før, så jeg var spent på hvor lang tid jeg kom til å bruke på oppgavene og letingen, men denne var veldig grei, så jeg brukte ikke mye unødvendig tid.
Begge PT’ene går i nærheten av et grustak, her er litt av det:
Vi fulgte skogsveier hele tiden. Noen områder lå i sol og var derfor helt bare, andre områder lå i skygge og var derfor fulle av is og skare. Men det gikk fint, selv om jeg hadde latt broddene være igjen hjemme.
Nairo storkoste seg! Masse ukjente lukter som måtte undersøkes, og utsikter som måtte sjekkes ut:
Det skulle blitt 17 funn i dag, men jeg endte på 16. Den siste hoppet jeg rett og slett over, da den lå tett inntil en hytte med flere bjeffende hunder, og jeg så Nairo ble utilpass av dette. Så den får vi komme tilbake til en annen gang, jeg har jo mange igjen av den vanlige PT’en.En skikkelig deilig dag! Gleder meg til flere sånne utover våren. I morgen skal mamma og jeg ha en mor-datter-dag. Hun aner ikke hva vi skal, så det skal bli spennende å se reaksjonen hennes. Og jeg lover å blogge om det hvis jeg får lov av henne og de andre som er involvert 🙂
Del dette på:
