Hadet bra, august og sommer, velkommen september og høst. Hvor i alle verdens dager ble august av? De 31 dagene forsvant veldig fort, altså. Nå blir det tidligere mørkt, kjøligere på kvelden og natta, og forhåpentligvis fine dager med lite nedbør.

Lesing gjør jeg uansett bare ved leggedags. Igjen har jeg bare klart å lese ferdig én bok på en måned, det er mange tykke bøker i bokstabelen min! Boka jeg leste i august heter Frels oss fra det onde, og er skrevet av David Baldacci:

Evan Waller har skapt en formue på sin vilje til å kjøpe og selge alt – og alle. Nå har Waller startet en ny virksomhet, som kan føre til millioner av dødsfall. Men den mystiske agenten Shaw er i hælene på ham. Shaw skal forhindre at den endelige avtalen går i boks. Plutselig dukker en ukjent agent opp, og hun har sin egen agenda. Uvitende om hverandre blir de dratt inn i en dødelig duell i jakten på samme mann.

Og min omtale og terningkast er som følger:

Dette er absolutt en god bok. Mye spenning, interessant og psykologisk intrikat bakgrunn, gode personskildringer. Blir fysisk kvalm av skurkens tankemåte og tortur-planlegging, og da er det ingen tvil om at det er godt beskrevet.
Det som drar litt ned for meg er at jeg synes det til tider blir litt langtekkelig, og at det er litt for mange mennesker i forskjellige grupperinger å forholde seg til.
Terningkast 4.

Det går tregt med lesingen for tiden. Nå er mange av bøkene jeg leser av den tykke sorten, og det sier seg selv at det tar lengre tid å komme gjennom 500 sider enn 250 sider. Derfor ble det bare én bok i juli, og det var Piken på toget av Paula Hawkins:

Rachel tar det samme toget hver dag. Fra toget ser hun det samme paret spise frokost på verandaen sin. Hun kaller dem Jason og Jess, og de virker så glade. En dag ser hun en annen person i hagen. Kort tid etter er Jess på nyhetene. Hun har forsvunnet. Rachel trekkes mot etterforskningen og prøver å bidra. I stedet blir hun selv mistenkt. Kastet ut i en verden full av svik, hemmeligheter og bedrageri, må hun konfrontere fortiden sin. Tre kvinner, tre menn, knyttet sammen gjennom ekteskap eller utroskap. Hver av dem kan klandres for noe. Men bare en av dem er en morder i denne psykologiske thrilleren om sårbarhet og besettelse. Piken på toget er en illevarslende og sammenfiltret historie om jakten etter sannheten.

Og her er hva jeg synes om boka:

En helt grei bok med en litt overraskende tvist på slutten. Allikevel synes jeg tvisten var spot on på hvordan man skriver en krimbok (ikke at jeg er noen ekspert altså, lang ifra!), så det var ikke så overraskende allikevel.
Gode personskildringer trekker opp til terningkast 4.

Boka jeg holder på med nå er heller ikke noen stor favoritt, så jeg håper det snart dukker opp noe bra i de 26 bøkene jeg har liggende på vent.

Jeg tror ikke jeg noensinne har brukt så lang tid på en bok. Jeg klarte ikke å lese mange sidene hver kveld, og gjennom de første par hundre sidene, lurte jeg daglig på om jeg skulle legge den bort. Men så er jeg så sta at jeg stort sett alltid vil gjennomføre noe når jeg har begynt, derfor ble det til at jeg leste den ferdig.

Boka det er snakk om heter En bønn for Owen Meany, og er skrevet av John Irving:

Sommeren 1953 spiller to elleveåringer baseball i en Little League-kamp i Gravesend, New Hampshire. Den ene av guttene slår en “vill” ball som treffer bestevennens mor i hodet og dreper henne. Gutten som slo, tror ikke på ulykker. Owen Meany tror på å være Guds redskap. Men det som hender med ham etter slaget, er merkelig og gruoppvekkende.

Omtalen min lyder som følgende:

2 måneder og 10 dager har jeg brukt på denne boka, og da har jeg lest litt hver eneste kveld, slik jeg alltid gjør med alle bøker jeg leser. Gjennom hele boka har jeg slitt med å finne ut om jeg liker den eller ikke. Det er ingen tvil om at jeg liker historien. Jeg liker personene. Jeg liker beskrivelsene. Men jeg klarer ikke på noen som helst måte å like måten boka er skrevet på, og det er nok derfor jeg har brukt så himla lang tid på den. Den er et slit å lese med lange og til tider uforståelige setninger, og ikke minst bruken av store bokstaver. Jeg forstår hvorfor forfatteren har brukt nettopp store bokstaver, men når det er brukt så hyppig som her, så blir det bare slitsomt.
Terningkast 2, rett og slett fordi jeg ikke kunne tenke meg å lese den igjen.

Jeg har ikke mange sidene igjen i boka jeg holder på med nå, så kanskje det blir to omtaler igjen når juli er over?

Én bok rakk jeg å komme gjennom i april, og det var Martyrens forbannelse av Scott Mariani:

Den tidligere elitesoldaten Ben Hope har trukket seg tilbake fra sin brutale fortid og har endelig funnet fred og sinnsro i et middelalderkloster i de franske alpene. Men det tar ikke lang tid før brutaliteten innhenter ham. Etter å ha vært borte fra klosteret i et døgn, kommer Ben tilbake til et blodbad. Noen har brutt seg inn i klosteret og henrettet munkene – og da vekkes kamplysten i ham igjen. Han skal finne drapsmennene og ta hevn. Ben drar av sted på en livsfarlig jakt og blir trukket inn i et nett av stjålne skatter, svindel, drap og en sju hundre år gammel forbannelse.

Hva vil egentlig «De forberedte», den nådeløse gruppen som angrep klosteret, oppnå? Etter hvert som Ben finner flere ledetråder, blir det avdekket en grusom plan som truer med å ødelegge hele verden. Katastrofen må avverges – og det finnes bare én mann som kan gjøre det.

Min omtale:

Alt i alt en god bok. En spennende historie som ligner mye på andre tilsvarende bøker, men som allikevel har særpreg og holder på interessen min.
Terningkast 4.

Nå holder jeg på med en bok som jeg ikke klarer å bestemme meg for om jeg elsker eller hater. Hver kveld leser jeg 3-4 sider og lurer jeg på om jeg skal gi opp, og så gjentar det seg neste kveld. I tillegg er det en tykk bok, så jeg kommer jo til å bruke evigheter på å komme gjennom den, hvis jeg ikke gir opp.

To bøker ble det i mars. Er en stund siden sist jeg rakk over to bøker, men egentlig skulle jeg ønske at den første av de to varte mye lenger. Det var nemlig Kivien kaller av Sarah Lark:

Tredje bok i New Zealand-trilogien. 
1907: Gloria, Gwyneiras oldebarn, har vokst opp på idylliske Kiward Station, der hun har fått utfolde seg blant dyr og mennesker. Men nå har foreldrene bestemt at det er på tide at hun blir en lady, og sender henne på kostskole i England. Gloria mistrives fra første stund, og begynner å legge planer for hvordan hun skal komme seg tilbake til sitt elskede New Zealand. Ingenting kan stoppe henne, og hun legger ut på en farlig reise. Det skal forandre henne for alltid.
Kivien kaller er en uforglemmelig historie om mot, kjærlighet, vilje og utholdenhet – på et bakteppe av en verden i forandring, og er tredje og avsluttende bok i Sarah Larks fengslende familiesaga fra New Zealand.

Min omtale:

Så var jeg ferdig med siste bok i denne trilogien. En liten nedtur i forhold til de to første bøkene, men absolutt en god bok.
I denne boka virker det som om forfatteren har fått litt hastverk innimellom. Noen deler er like gode, detaljerte og godt beskrevet som de to andre bøkene, andre deler haster avgårde og man får ikke helt tak i hvem og hva og når.
Det kommer til å ta litt tid å få denne trilogien ut av blodet, for den har virkelig festet seg og satt spor. Og jeg blir ikke lei meg om det kommer flere bøker, hvis de holder samme standard som de tre første.
Terningkast 4.

Den andre boka var Bak lukkede dører av Maggie Shayne:

Den siste tiden har Triple Cities blitt rammet av en rekke uforklarlige kidnappinger. Unge kvinner i attenårsalderen som nettopp har forlatt fosterhjemmene sine og står uten nær familie, forsvinner sporløst. Da datteren til den prominente dommeren Mattheson forsvinner på samme måte, står politiet uten spor. Hvordan kan en privilegert overklassejente, som dessuten er blind, ha noe til felles med de vanskeligstilte jentene som har måttet klare seg selv i livet?

Politietterforsker Mason Brown er sikker på at det finnes en forbindelse mellom de forsvunne kvinnene og dommerens datter. Partneren hans, Rachel de Luca, er om mulig enda mer overbevist om det. I drømmene sine ser hun bilder av kvinner i fangenskap og menn med finlandshetter. Men Rachels syner leder dem inn på en farlig vei. Vil de klare å ta de skyldige før Rachel blir det neste offeret?

Og her er min omtale:

Jeg liker historien og plottet, men jeg liker ikke måten boka er skrevet på. Får meg til å tro at det ihvertfall finnes en forløper, for både hovedpersonene og deres historie er dårlig og tynt beskrevet.
Terningkast 3.

For en stund siden leste jeg Den lange hvite skyens land av Sarah Lark. Det var første bok i en trilogi, og jeg storkoste meg med den. Nå i februar har jeg lest ferdig bok nummer to, nemlig Maorienes sang:

1893: New Zealand er en magnet for alle som søker lykken. Blant dem er den unge og kjekke William Martyn, som er av irsk landadel og skiller seg ut blant gulljegerne. Elaine, Helen Davenports og Gwyneira Silkhams temperamentsfulle barnebarn, forelsker seg i ham, og Will virker ikke avvisende. Men så kommer Kura-Maro-Tini på besøk. Hun er Elaines kusine og halvt maori, og hennes eksotiske skjønnhet og sjarme vipper Will av pinnen. Rivaliseringen mellom kusinene setter i gang en kjede av begivenheter som skal sette dem begge på prøve. Etter hvert oppdager begge to sin indre styrke – og til slutt finner de lykken på nye, uventede steder.
Maorienes sang er en frittstående oppfølger til Den lange, hvite skyens land – en uforglemmelig familiesaga fra det eksotiske New Zealand.

Jeg synes ikke bokomtalen yter boka rettferdighet. Bokomtalen beskriver boka som en kjedelig kjærlighetsroman, men det er den så absolutt ikke! Her er min omtale:

Det er langt mellom de gode bøkene her hos meg for tiden, men denne bryter den dårlige rekka. Bok nummer 1 i trilogien fikk terningkast 5, og det gjør jaggu denne også. Nydelige skildringer av både steder og personer, personene er troverdige og lett å bli glad i, språket er både forståelig og godt, og ingenting av dette dras ut i det kjedsommelige.
Det som gjør at boka ikke får terningkast 6, er bruken av klisjeer og at boka til tider er forutsigbar. Anbefales uansett!

Jeg er i gang med den siste boka nå, og har egentlig ikke lyst til å legge den fra meg. Er så spennende å lese hva som skjer!

Så var januar over, og her er de to bøkene jeg leste:

En av mine favorittforfattere er John Grisham, og nå er det veldig lenge siden jeg har lest noe av han. Men i januar leste jeg Svindleren:

Malcolm Bannisters situasjon innenfor murene ser ikke spesiell lys ut, men han har et ess i ermet. Han vet hvem som drepte dommer Fawcett, og han vet hvorfor. FBI ønsker å vite det, og Malcolm ønsker å fortelle. Men alt har en pris. Spesielt så eksplosiv og farlig informasjon som Malcolm innehar…

Min omtale:

Det er lenge siden sist jeg leste noe av Grisham, så det var godt å komme “hjem” til hans verden igjen.
Denne boka ble ikke en favoritt, da jeg synes historien blir tung og til tider vanskelig å henge med i, men jeg synes både beskrivelser, språk og personer er både gode og troverdige. Terningkast 4.

Den andre boka er skrevet av Clive Cussler, og heter På dypt vann:

En mektig og grådig kinesisk forretningsmann tjener en formue på menneskesmugling. Jakten på mannen fører Dirk Pitt til Louisiana. Dette er den 14. romanen om Dirk Pitt.

Jeg har ikke lest noen av bøkene om Dirk Pitt før, men det tror jeg heller ikke er nødvendig. Det virker som om hver bok er avsluttende.

Min omtale:

Dette er en spennende bok med gode beskrivelser, og jeg føler absolutt at jeg blir dratt inn i boka og blir kjent med personene. Jeg har ingen formening om dette kunne vært tatt fra virkeligheten, men jeg håper da inderlig ikke det.
Boka er litt langdrøy, derfor får den terningkast 3.

Nå er jeg i gang med en tykk bok så jeg er faktisk usikker på om jeg rekker å lese den ferdig før februar er over, selv om den så langt (etter å ha lest under 100 sider) er så bra at jeg ikke har lyst til å slukke lyse og legge meg til å sove på kveldene.

Så er november over, og det er på tide med bokomtaler igjen.

Den første boka var Uten et spor av Rick Mofina:

En kjærlighetsfull familie under hardt press faller fra hverandre… Bilmekanikeren Jeff Griffin og hans kone Sarah reiser fra Montana til Manhattan for å gi sin ni år gamle sønn Cole en drømmeferie – samtidig som de i all hemmelighet forsøker å takle de hjerteskjærende tumultene som risikerer å føre til skilsmisse.

Akkurat idet de er i ferd med å forsones, forsvinner mor og sønn sporløst… Under sightseeingturen til Times Square går Jeff inn i en butikk for å kjøpe batterier til kameraet sitt, og da han kommer tilbake til stedet der han gikk fra Sarah og Cole, er de borte.

Den panikkslagne faren søker ledetråder, og klokken tikker… Jeff kjemper mot angsten og er kritisk til politiets arbeid, og vil selv gjøre alt for å redde Sarah og Cole. Han vet at hans og Sarahs kjærlighet er verdt å kjempe for. Men han kan ha mistet sjansen til å fortelle henne det. Han frykter nemlig at de har havnet midt i en farlig floke med globale følger.

Min omtale:

En spennende bok som til tider griper meg og gjør at jeg ikke har lyst til å legge den fra meg. Men det går i bølgedaler, og nedturene med blant annet dårlig språk (kan være på grunn av oversettelsen) og tynn handling er så store at helhetsinntrykket trekkes langt ned. Terningkast 3(+).

Helt til i går kveld trodde jeg det skulle bli med den ene boken i november, men jeg klarte jaggu å lese ferdig Hemmeligheter av Kate Morton i går kveld:

1961: Det er en varm sommerdag. Mens familien er på fødselsdagsutflukt ved elva som renner like ved gården deres i Suffolk, gjemmer seksten år gamle Laurel seg i en trehytte. Hun tenker på en gutt som heter Billy, en reise til London, og den lysende fremtiden hun ikke kan vente med å komme i gang med. Men før den idylliske ettermiddagen er over, har Laurel blitt vitne til en grufull forbrytelse som endrer alt. 2011: Laurel, som nå er en kjent skuespillerinne, overveldes av skygger fra fortiden. Hun plages av minnene og mysteriet rundt hva hun så den dagen i 1961, og returnerer til barndomshjemmet. Et bilde begynner å avtegne seg idet hun graver i familiehistorien. Tre fremmede fra forskjellige verdener – Dorothy, Vivien og Jimmy – som tilfeldigvis møttes i London i krigens dager, blir knyttet til hverandre for alltid.

Og her er min rykende ferske omtale:

På forsiden av boka står det “Kate Morton skuffer aldri!”. Klarer ikke si meg enig der, for med denne boka skuffet hun meg.
Boka prøver å balansere på et punkt mellom drama, krim og historie. Jeg synes dramabiten er bra, krimbiten blir for søkt og lite troverdig, og historiebiten er både bra og rotete. Jeg skulle ønske at rekkefølgen på det som blir avslørt kontra det det blir spurt etter og lurt på var motsatt. Og jeg tror ikke på avslutningen.
Samtidig skriver hun bra, og jeg lever meg inn i boka, spesielt historiebiten.
Terningkast 4.

Nå er det bare én måned igjen av dette året, og jeg ønsker deres tilbakemelding på om dere vil ha disse innleggene neste år også. Jeg synes det er moro å skrive de, men jeg vil også at dere skal synes det er nyttig å lese de. Så legg gjerne igjen en kommentar uansett om det er ris eller ros, så ser vi om desemberbøkene blir det siste innlegget av dette slaget, eller om det blir flere 🙂