-
Man blir jo bekymret
Jeg har aldri hatt gammel hund før. Arkas ble nesten 11 år, men han oppførte seg aldri som en gammel hund og det var aldri noe alvorlig galt med han. Det eneste jeg kan huske, var at han hadde tørre albuer nesten hele livet, og det er ikke spesielt farlig.
Nairo er fremdeles veldig ung til å være 10 1/2 år, men samtidig merker vi at han begynner å bli gammel. Vil ikke leke like lenge om gangen, blir gjerne med på turer men synes det er mer ok å slappe av nå enn det han gjorde før. Litt mer “gretten gammel gubbe”, kjefter på det meste 😉
Om helgen oppdaget vi at han plutselig brukte lang tid på å tisse, og etter å titte etter så nøye vi klarte, kunne det se ut som om det kom mindre ut om gangen. Han drakk ikke noe mer enn normalt (han drikker jo mer nå i varmen enn ellers, men ikke unormalt mye), han kviet seg ikke for å tisse og vi kunne ikke se noe galt. Dette fortsatte gjennom hele helgen, men begynte å gå tilbake til normalen på søndag kveld. Allikevel ringte jeg veterinæren på mandag, og fikk time i går. Mandag ettermiddag dro jeg nedom veterinæren og hentet utstyr til urinprøvetaking.
I går morges var det tid for å ta urinprøven, og jeg trodde det skulle gå smertefritt, det er jo tross alt en hannhund vi har :p Det viste seg at Nairo var møkkredd for begeret, så det ble litt mer komplisert enn jeg håpet. Men jeg fikk tak i noen dråper, og etter å ha vært noen timer på jobb dro jeg hjem og hentet både Nairo og prøven.
I disse koronatider foregår mye ute i friluft, også den første samtalen med veterinæren. Så ventet Nairo og jeg ute imens de tittet på prøven, og det viste seg at det var utslag på både blod og infeksjon. Da var det inn på undersøkelsesrommet og en fysisk gjennomgang. Nairo gjorde (som vanlig) sitt for å gjøre seg like flat som bordet og samtidig riste som et aspeløv, men med felles innsats fikk veterinæren kjent på det hun ville kjenne på. Ikke noe tegn til noe galt i mageregionen, men en sjekk bak avslørte at han har forstørret prostata. Visstnok ikke noe farlig for hunder, men bør behandles med tablettkur. Og for første gang fikk jeg se Nairo logre hos veterinæren, han ble SÅ glad da hun var ferdig der bak!
Vi ble enige om at de skulle dyrke urinprøven, og så ta neste avgjørelse utifra hva den viste. Det ville ta et døgn, så det var bare for meg å smøre meg med tålmodighet og vente til i dag. Gleden var stor da hun ringte i dag og sa at det ikke hadde vokst noe frem i den dyrkingen!
Vi vet jo fremdeles ikke hvorfor han hadde disse symptomene om helgen, men siden han nå stort sett er tilbake til normalen, ble vi enige om følgende: han får kur for prostataen. Kommer symptomene tilbake, bærer det rett inn for neddoping og undersøkelser med røntgen og ultralyd. Kommer ikke symptomene tilbake, vil vi allikevel vurdere de samme undersøkelsene til høsten, mest for å være på den sikre siden.
Man blir jo bekymret for disse firbeinte, og det å ha en gammel hund er såpass nytt og ukjent for meg at jeg kanskje bekymrer meg for mye. Men jeg ville ikke klart å tilgi meg selv hvis jeg overså noe åpenbart, og som kunne vært fikset uten problemer. For selv om jeg aldri vil miste han, så vil jeg heller ikke at han ikke skal ha et godt liv. Jeg vet at alle som har eller har hatt hund kan relatere til det jeg tenker og føler, så jeg vet at jeg ikke er alene. Samtidig er det ingen som har hatt min Nairo, og det gjør at jeg føler meg litt alene allikevel.
Del dette på:
-
10 år med Nairo
Dette lille nurket er ikke like liten lenger, men han var vakker da, og han er vakker nå:
Januar 2011 Bildet over ble tatt dagen etter at vi hentet han, og det var trygt og godt å være i nærheten av en av oss hele tiden. Nå har han blitt vesentlig mer selvstendig, han har faktisk blitt fornuftig nok til å legge seg i gangen når han synes det blir for varmt i stua. Men fremdeles vil han helst være i nærheten av oss <3
Han synes det var helt forferdelig å kjøre bil da han var liten, men han var veldig glad i snøen:
Februar 2011 Ekstremt glad i snøen:
Mars 2011 Han er glad i snøen nå også, men ikke helt på samme måte 😉
Om onsdag var det tid for den årlige vaksinen og helsesjekken. Eileif har hatt friuke, så han tok turen med Nairo, jeg satt på jobb og voktet telefonen min i tilfelle det var noe spesielt. Det var det heldigvis ikke, alt sto bra til med 10 åringen vår <3
Han viser fremdeles ikke noe tegn på at han blir plaget av forkalkningene, men det er kaldt her nede for tiden, så i går bestemte jeg meg for å kjøpe dekken til han. Det ble dette fra Musti:
Bilde fra Musti.no Nå går vi ikke lange turene med han i denne kulda, men det er greit å ha hvis vi skulle gå noen kilometer, ikke minst hvis vi tar oss pauser. Har prøvd det på, og 45 cm passet perfekt på han (samme størrelse som han har i regndressen sin). Får akkurat kneppet knappene bak under halen (men de kan ikke være kneppet hele tiden, for da gjør han fra seg inne i det), og han nekter å ha den sorte delen opp over nakken og ørene, men det forstår jeg egentlig godt 😀 Sånn så det ut i går kveld:
Her har jeg kneppet bakdelen inn i dekkenet, og da dekker det ikke hoftene ordentlig. Men jeg har ikke tenkt at han skal ha det på seg når vi er i bevegelse over lengre tid, så jeg tror dette blir veldig bra.
Etter at Nairo ble ordentlig matglad for rundt halvannet år siden, har vi prøvd å følge med på vekta hans og regulere litt utifra det. Jeg har aldri hatt en matglad hund før, så det var nesten så jeg ble litt glad da jeg fikk høre at veterinæren hadde sagt at vi må slanke han litt. Men det forstår jeg, han er oppe i ca 22 kg nå. Veldig rart å tenke på, siden vi brukte de første leveårene hans på å få han opp i kilo, og jublet da han som syvåring kom seg opp i 19 kg for første gang. Så Eileif har fått beskjed om å ikke gi han så mange smaksprøver når han lager mat, og jeg skal bli flinkere til å gi Nairo mindre tørrfôr når han har fått smaksprøver og godbiter. I tillegg går det an å gi han middagen på en litt annen måte for at han skal bruke litt energi på det, så i det siste har jeg innimellom gitt han middagen i ett av hjernetrimbrettene hans. Brettet i seg selv er easy peasy for han, men han får jo litt hjernetrim samtidig. Og i går kjøpte jeg også snusematte til han hos Musti:
Bilde fra Musti.no Har allerede testet den, og den var en stor suksess!
Tenk, 10 år med Nairo, Fjällfarmens Zarri. Skulle ønske det ble 10 år til! <3
Del dette på:
-
Gammel hund glemmer ikke kunster
Nairo viser fremdeles ingen tegn på at han blir plaget av forkalkningene. Ingen stivhet etter hverken soving eller turer, og vi tar de forholdsreglene vi kan. Når det gjelder kunster, bestemmer han selv hva han vil gjøre, og i går ville han veldig gjerne opp på ryggen min (ja, alle bildene er dårlige):
Jeg har prøvd å lære han at han skal snu seg riktig vei, og det klarte han:
Og så vil jeg ha han til å legge seg, og det gjør han også uoppfordret:
Jeg har på meg hetta for å slippe å få klørne hans i nakken, men når jeg drar vekk hetta pleier jeg å få en nuss når han ligger sånn. Skjønne godgutten min <3
Del dette på:
-
Nairo 10 år!
I dag fyller den vakreste av de alle 10 år. 10 år! Fatter ikke hvor tiden har blitt av…
Som seg hør og bør, fikk han den tradisjonelle bursdagsmiddagen i dag:
Han har blitt veldig matglad på sine eldre dager, så han bare satt og peip imens jeg gjorde klar maten, og så kastet han seg over det:
Han fikk ikke full porsjon middag, for det ventet såklart dessert:
Vet ikke om dere klarer å se det, men på bildet over er han fremdeles våt rundt munnen etter middagen 😉
Bursdagsbarnet pakket opp presangen selv:
Og det var et sånt tyggebein som han er så glad i, tørket hud med fyll av noe slag:
Jeg passet på å få tatt en selfie med han:
Før han forsvant inn på stua med beinet, og der har han ligget siden. Rydde etter seg gidder han jo ikke:
Men bursdagsbarn skal vel ikke rydde, vel? 😉
Del dette på:
-
Vondt i en labb
Da Nairo og jeg gikk tur om søndag, var det bittelitt regn i lufta. Og da skjer det samme hver eneste gang: når vi kommer inn, får Nairo et raptusanfall. Total spinnvill løping rundt seg selv og hopp og sprett og bein i alle retninger 😀 Jeg tittet ikke på han, jeg sto i gangen og tok av meg skoene. Plutselig hører jeg at han skriker, så jeg går de to skrittene til innergangen og ser at han står med den ene forlabben i lufta, helt tydelig vondt.
Jeg begynte å kjenne og klemme og finner ingenting galt, hverken i beinet, i poten eller i klørne, og han ga ikke uttrykk for at det gjorde vondt noe sted når jeg kjente. Okay, han får slappe av en stund, så får vi se.
Han begynner jo å bli en godt voksen gutt, så han sover/hviler en god del, og akkurat nå er jo det bra. For han er fremdeles veldig leken, og nå ville jeg ikke at han skulle begynne å herje.
Han haltet litt resten av søndagen, men tro mer og mer ned på beinet, så da regnet jeg ikke med at det var noe alvorlig. Og jeg kjente på han med jevne mellomrom, fant ikke noe forskjell på de to forbeina, og han ga fremdeles ikke uttrykk for at det gjorde vondt noe sted. Ble allikevel enig med Eileif om at min bil skulle være hjemme i går (Eileif har friuke), i tilfelle Nairo ble dårligere over natta og de trengte å dra til veterinæren.
Hønemor som jeg er, så måtte jeg sende en sms hjem i går for å høre hvordan det gikk, og da var han mye bedre enn på søndag, men fremdeles litt halting. Og jeg la merke til da vi gikk kveldsturen at han haltet litt når han gikk fort, men ikke når han hadde et lavere tempo. Jaja, bare å fortsette å holde han i ro.
I dag hadde Eileif og Nairo gått en liten tur igjen, og de hadde avbrutt den da Nairo hadde haltet igjen. Men ikke noe tegn til halting etter at jeg kom hjem, og jeg kjenner fremdeles ikke noe galt. Så vi fortsetter å holde han i ro, og jeg er ganske sikker på at han bare har vrikket beinet. Vi vet jo alle hvor vondt det kan være.
Begge bildene er forøvrig fra i dag, legg merke til tidenes sløveste tryne på det nederste bildet 😀
Del dette på:
-
Dekk, konfirmasjon og medhjelper
Som vanlig blir det litt om det meste når jeg skal skrive et innlegg om en hel helg. Jeg kunne selvfølgelig delt det opp i flere kortere innlegg og fordelt det utover flere dager, det kommer egentlig an på hva dere liker. Ett langt med forskjellige ting eller flere korte med én ting om gangen?
Fredag
Jeg hadde et ørlite håp om at sommerdekkene skulle holde ut denne sesongen, men sånn gikk det ikke. Derfor satt jeg her i 15-20 minutter etter jobb om fredag:
Kr. 7.500,- for 4 nye Goodyear sommerdekk, og superkjappe folk som gjorde jobben.
Dessverre siste episode av Med Monsen på villspor på fredagskvelden, har storkost meg med hver episode (bortsett fra den episoden som var viet 100 % til fisking).
Lørdag
Formiddagen var stille og rolig, Nairo var enig med meg:
Så kom helgens høydepunkt, jeg var bedt i konfirmasjon til ei snuppe jeg er veldig glad i! Eileif var også bedt, men han takket nei siden han er i risikogruppa når det gjelder korona. En times tid før jeg skulle dra til selskapet, satt jeg igang med å få på meg festdrakten med alt tilbehør. Eileif sov etter nattjobbing, så jeg måtte klare meg helt selv, og utrolig nok gikk det bra, selv den slitsomme biten med å få snørene til forkleet gjemt under beltet. Så jeg fikk god tid til å ta et par runder med Candy Crush før jeg gikk ut og tok denne elendige selfien, bare for å få vist dere hvordan drakten ser ut med brystkjedet:
Det synes jo ikke godt her heller, og hadde jeg tenkt lengre, skulle jeg brukt selfiestanga mi, men men.
Det flagges for konfirmanten:
Selskapet var på Gamle Prestebakke, og de har en imponerende taklampe:
Etter maten var det tid for fotografering. Jeg tok masse bilder av både den stolte jenta og alle hennes gjester, men siden jeg ikke har bedt om lov til å legge ut annet enn dette bildet, legger jeg ikke ut flere. Men se så fin hun er!
Romeriksbunad etter sin avdøde farmor.
Jeg er altså så utrolig rørt og takknemlig over å bli bedt i konfirmasjon til ei jeg teknisk sett ikke er det minste i slekt med. At de betrakter meg like mye som familie som jeg anser de som familie er så stort for meg at jeg sliter med å setter ord på det. Det var en ære å få være med og feire den store dagen, og jeg storkoste meg fra første til siste sekund <3
Kvelden ble stille og rolig, med Stjernekamp og strikking. Nairo ligger ikke ofte i sofaen hos meg lenger, men i går la han seg til sånn at han hadde snuta helt nede i pleddet:
Skjønner ikke hvordan han fikk puste!
Søndag
Alle mine dager starter grytidlig (våkner tidlig av meg selv, uansett om jeg skal på jobb eller ikke), og normalt sitter jeg foran pc’en i noen timer. I dag ville jeg ha med meg reprisen av gårsdagens Skal vi danse, og den startet kl. 0725. Altfor tidlig for tv-titting, men da ble det et par timer med sløvings og strikking.Nairo er medhjelper hver gang jeg skal skifte på senga:
Han selv synes han er kjempeflink, jeg vil ikke si meg helt enig 😉 Men det er veldig koselig å ha han der imens jeg holder på, selv om jeg må si “Gå ned!” opptil mange ganger i løpet av de få minuttene det tar å skifte sengetøy :p
Vi tok oss en liten tur langs veien i formiddag:
Og ellers har det vært en stille og rolig dag, akkurat som det pleier å være på søndager.
Om det blir rolig på jobb de kommende tre dagene er jeg rimelig usikker på (eller rettere sagt: jeg er ganske sikker på at det ikke blir rolig på jobb), men stille blir det. Ingen på den ene jobben bortsett fra SFO og et par i administrasjonen, noen få deltakere og administrasjonen på den andre jobben. Bra blir det uansett!
Del dette på:
-
To små kjøreturer
Denne helgen hadde jeg ingen planer i det hele tatt, og det var forsåvidt planlagt (no pun intended). I tillegg til å se på Monsen om fredag, fikk jeg denne mms’en fra mamma:
Vi kjøpte og fikk installert ny vedovn på hytta i våres, siden mamma må bo der ute et stykke utover høsten. Og nå har hun fyrt opp for første gang. Og sånn bare for å ha sagt det: muren skal pusses og males.
I går dro jeg til byen på formiddagen. Ei venninne hadde bursdag tidligere denne uka og den ene datteren hennes har bursdag kommende uke, så jeg hadde noen gaver jeg ville gi de. Det ble en times koselig besøk med mye skravling, og jeg fikk supergode muffins pyntet av den andre datteren:
Så dro jeg helt ned i sentrum for å ta Halden-cachen som har blitt publisert i forbindelse med Østfoldmesterskapet. Jeg hadde tittet på kartet og visste nøyaktig hvor jeg skulle, så jeg overførte ikke cachen til GPS’en og jeg tok ikke opp c:geo, det var bare å gå til rett sted ved Tista:
(elva heter Tista).
Gjemmestedet til cachen ble lokalisert umiddelbart, men mine 158 cm var ikke nok. Heldigvis klarte jeg å klatre bittelitt, så jeg fikk signert. Og på vei tilbake til bilen (som jeg hadde parkert merkverdig langt unna) passerte jeg denne anda som tok seg en liten formiddagslur:
Kvelden gikk med til Stjernekamp og strikking, pluss at vi fikk ryddet bort utemøbler og grillen.
I dag skulle jeg se reprisen av gårsdagens Skal vi danse, så jeg står ved sofaen for å slå på tv’en. Og da kommer Nairo og legger seg sånn:
Det er kanskje vanskelig å se, men han har hodet og venstre forlabb på utsiden av og helt inntil mitt venstre bein, og sin høyre forlabb mellom mine bein. Hællenuffen, så herlig han er <3
Rett etter reprisen og litt strikking, dro Nairo og jeg til Prestebakke for å gå en bitteliten tur på et sted jeg vet det går mye hunder, så det blir mye nye aviser for han å lese. Jeg visste at det kom til å bli regn, så det var ikke lange turen, men nok til at han fikk stimulert hodet og luktesansen litt, og til at jeg fikk logget en cache.
Det er så fin og åpen skog i akkurat dette området:
Jeg prøvde meg på en mor og hund-selfie, men Nairo bare lo av meg:
(eventuelt prøver han å ta en liten lur imens han venter på at vi skal gå videre)
Og ikke bare er det åpen skog, det er høy skog:
Og så har resten av dagen som vanlig gått med til sløvings (og litt klesvask).
Til lørdag har jeg planer om å ta meg en liten cachetur igjen, og jeg vurderer en lengre kjøretur for å plukke med meg en del av Østfoldmesterskapscachene. Jeg får prøve å lage meg en rute og se om det er mulig å gjennomføre.
Del dette på:
-
Dagstur til Gvarv
Noen venner bor så nært at man aldri ser de fordi det er så enkelt å møtes at man glemmer å ta seg tid til det. Noen venner bor så langt unna at man trenger minst en hel dag for å komme seg dit, og dermed må man ha mer enn en helg til rådighet. Noen venner bor sånn til at man rekker å dra frem og tilbake på én dag og samtidig ha nok tid til å få skravlet (ikke skravlet nok, for det skjer aldri). Sånn er det med Annikken, det tar meg noe over 4 timer å kjøre til henne, og selv om det er fullt mulig å gjøre oftere, blir det dessverre ikke til at jeg drar så ofte som jeg har lyst til. Derfor hadde jeg faktisk skrevet på to do-lista mi for sommerferien at jeg skulle besøke Annikken, og dit dro jeg i går.
Å stå opp grytidlig er ikke noe problem for meg, men det er litt verre å komme seg tidlig ut døra. Er så behagelig å bli sittende i denne stolen foran pc’en 😉 Men jeg kjørte hjemmefra litt etter kl. 7 og dro strake veien til Moss. Kom noen minutter for seint til ferga, heldigvis går de hver halvtime, så det ble ikke lenge å vente.
Jeg kan liksom ikke dra noe sted uten å ta noen cacher underveis, og i går var intet unntak. Så jeg fulgte med på GPS’en etter å ha kommet meg ut av Horten, og etter en stund så jeg at det bare var 6 km igjen. Så ble jeg opptatt av å kjøre forbi en tankbil, og vips, så kjørte jeg forbi avkjørselen til cachen. Jaja.
Neste stopp var en virtuell i Porsgrunn. Fant parkering og tuslet de få hundre meterne ned til nullpunkt. Tok bildet som måtte tas:
Jeg må også vise frem trappene som var mellom disse to bygningen, har du sett noe så fint?
Jeg har en cachekompis som jeg spiller Wordfeud med, og selv om jeg har logget en av hans cacher før, så har jeg ikke logget noen av hans cacher etter at vi begynte å skravle. Siden han holder til i dette området, gikk jeg inn for å finne en av hans cacher, og det ble Riddergården i Skien:
Jeg fikk også stoppet på Herkules-senteret og kjøpt nye tursko til meg selv (du vet at de du har er utgåtte når du får vannblemmer av de…) pluss litt annet smått og godt, og så var det å finne veien videre oppover mot Gvarv. Jeg skulle stoppe ved en adventscache, men oppdager at begge innkjørslene til rasteplassen var stengt med bom, så jeg turte ikke stoppe. Derfor ble siste stopp på vei opp Melum kirke:
Her gikk jeg i samme fella som en del av cacherne før meg har gjort, men jeg fant cachen til slutt 🙂
Så var jeg endelig fremme hos Annikken. Det er 3 år siden sist vi møttes, og siden sist har dessverre den ene hunden hennes gått bort <3 Men hun har fått seg en ny hund, og det var stor stas å endelig få hilst på han. Møt Khan, en ett år gammel Siberian Husky:
Jeg har ikke noe forhold til Huskyer fra før sånn egentlig, men som dere skal få se litt lengre nede, fikk vi et veldig godt forhold.
Så Nova da, vakre lille jenta “mi”:
Jeg tror ikke jeg hadde mer enn 2-minutters pauser fra å kose med Khan fra jeg kom til jeg dro (bortsett fra når far i huset tok hundene med på tur), og til slutt fant jeg ut at jeg skulle sette meg på gulvet. Da skjedde dette:
Huskyer er ikke av de største rasene, men jaggu ikke av de minste heller. men sitte å fanget, skulle han. Og han lente seg inntil meg og la hodet inne i halsgropen min. Herlighet, så sjarmert jeg ble <3
Vi fikk 5 herlige timer med skravling før jeg måtte sette kursen hjemover. Tusen takk for en kjempefin dag, Annikken! Vi burde prøve å få til dette ihvertfall én gang hvert år <3
Jeg fant ut at jeg skulle prøve å stoppe på rasteplassen med bommer, og det gikk heldigvis fint. Ble belønnet med funn av en veldig forseggjort adventscache! Og jaggu klarte jeg å treffe avkjørselen til den første cachen jeg måtte hoppe over på morgenen, så da ble det totalt 5 funn på meg.
Kom nok en gang noen minutter for sent til ferga, men ventetiden gikk kjapt denne gangen også. Og det ble en fin overfart med lite vind og en fin solnedgang:
Var hjemme litt før kl. 23, dønn sliten og veldig trøtt, men utrolig glad for å ha hatt en så fin dag <3
Del dette på:
-
Snøtur
Eileif, Nairo og jeg dro ned til Berby i går for å gå en liten tur. Det var meldt drittvær hele dagen og det regnet ganske bra da vi dro hjemmefra, så Eileif garderte seg med regnbukser over turbuksene. Jeg stolte på impregneringen, og det holdt faktisk ganske bra.
Vi hadde ikke gått særlig lenge før regnet gikk over til skikkelig våt og tung snø:
Vi har jo en hund som i utgangspunktet er veldig glad i snø, men han så til å begynne med ikke spesielt fornøyd ut i går:
Men da han skjønte at han ikke kom seg unna, ble han mer og mer fornøyd. Og til slutt, i de siste sekundene før hver gang han ristet seg, så han mer og mer ut som en snøhund:
Et par raptusanfall her og der, og han koste seg veldig!
Okay, jeg skulle gjerne hatt stående ører på han på bildet over her, men har du sett noe så nydelig? Vakre gutten til mamma <3
Del dette på:
-
9 år med Nairo
I dag er det 9 år siden vi dro til Malung i Sverige og hentet hjem denne lille pelsdotten:
Januar 2011 Han lærte seg tidlig å vinke:
Januar 2012 Faktisk fikk jeg en gang tilsnakk fra ei fremmed dame i byen som påsto at Nairo måtte ha stått ekstremt mye alene ute i kjetting siden han gikk opp på to bein og vinket, han som så å si aldri har stått ute alene i hele sitt liv. Besserwisser-kjerring som skulle hatt så øra flagra!
Han har fått smake milkshake:
Januar 2013 Vi har tatt noen dårlige selfier:
Januar 2014 Og Nairo har ødelagt utallige snøhauger:
Januar 2015 Herlighet, så mye snø vi hadde da!
Jeg har tatt flere bilder av Eileif og Nairo som har blitt noen av mine favorittbilder:
Januar 2016 Vi har vært på massevis av turer, både korte og lange:
Januar 2017 Vi har opplevd både soloppganger, solnedganger og lav vintersol:
Januar 2018 Og i fjor opplevde vi vår største krise sammen, da Nairo hadde smerter i ukesvis:
Januar 2019 Da jeg skrev tilsvarende innlegg i fjor, var jeg oppriktig redd for at vi kom til å miste han. Kort tid etterpå forsvant smertene han hadde hatt i brystbeinet og vi fikk tatt røntgen og bekreftet forkalkninger i hofta. Selvsagt ikke en god beskjed, men fasit et år senere er at han har det veldig fint. Han fikk tilskudd i form av olje (omega-3 og glukosamin) en god stund etterpå, men det stoppet vi med da han sluttet å spise. Og pr i dag ser det ikke ut som han trenger det. Ingen halting eller stivhet i det hele tatt, uansett om han har gått langt eller om han har ligget lenge. Det eneste lille jeg av og til kan merke det på, er at han velger å legge seg når han venter på noe, istedenfor å sitte eller stå. Ellers er han seg selv, bortsett fra at han er en sur, “gammel” gubbe i større grad enn han var da han var yngre. Alt skal kjeftes på. Og jo, han har også blitt ekstremt matglad, noe han aldri har vært. For første gang i livet må jeg passe på at hunden min ikke blir overvektig, og det er uvant! Derfor gikk vi for en stund siden over på seniorfôr, og det fungerer bra.
Januar 2020 Jeg har aldri trodd at Nairo kommer til å bli en gammel hund, men fortsetter det sånn som det er nå, tror og håper jeg vi får ha han hos oss en god stund til. For helt ærlig, selv om kalenderen sier at det er 9 år siden vi hentet han, så føles det bare som her om dagen <3
Del dette på:
