• Roland bastion

    Det blir logisk nok ikke så mye turer i skog og mark nå som Eileif har fått seg jobb. Så da må vi benytte de mulighetene vi har, og i dag skulle vi uansett til by’n for noen ærender og ukeshandling. Og da var det veldig logisk å legge turen til noe av det jeg mener er det flotteste Halden by har å by på, nemlig Fredriksten festning.

    Jeg bodde ved foten av festningen i noen år, og da gikk mine turer med Arkas selvsagt i festningsområdet. Men jeg har alltid vært veldig glad i festningen, og derfor er det litt dumt at jeg ikke er der oftere. Og når det i tillegg befinner seg cacher der vi ikke har tittet etter, var valget veldig lett i dag.

    Roland bastion er et område av festningen som ikke blir mye brukt, de fleste som besøker festningen holder seg til indre festning og til området rundt støtta til Karl XII. Jeg må innrømme at jeg heller ikke hadde vært på Roland bastion, før i dag.

    Cachen var et lett funn, det er alltid utsikten som fascinerer meg når jeg befinner meg på festningen.

    På bildet over ser dere de to mest besøkte stedene på festningen, nemlig klokketårnet (den hvite firkanten helt til høyre i bildet) og Dronningens bastion (der flaggstangen står, midt i røyken). I tillegg ser dere den nordøstlige delen av de bynære områdene, og røyken som har lagt seg rundt flaggstangen kommer fra Norske Skog Saugbrugs, Haldens største (?) arbeidsplass. Legg også merke til broen dere såvidt skimter helt til venstre i bildet.

    På bildet under her finner dere igjen broen midt i bildet. Helt til høyre ser dere Halden havn, bittelitt til venstre for midten av bildet, helt bakerst, finner dere et lys gult firkantet bygg, det er Halden sykehus (som knapt er et sykehus lenger siden alt blir flyttet til Fredrikstad). Og sånn nesten midt gjennom bysentrum renner elven Tista.

    Jeg er glad i byen min, jeg. Selv om jeg opprinnelig ikke er herfra, så har jeg nå bodd her så lenge (nesten 2/3 av livet) at jeg anser meg selv for å være haldenser. Og at vi er stolte av festningen vår er det ingen tvil om. Vi er, som eneste by, nevnt i nasjonalsangen, og se bare på publikumsmengden på Allsang på grensen. Annenhvert år blir det satt opp en stor operaforestilling på festningen, og i juni kommer Andrea Bocelli til festningen for å holde konsert. Ikke mange byer med et innbyggertall på under 30.000 som kan skryte på seg det!

    Så går dine veier til disse trakter, er en tur i historiske omgivelser på Fredriksten festning et must! Si gjerne ifra, jeg blir med jeg 🙂

    {minsignatur}

  • Jettegryte

    Så lenge det er opphold, er det godt å komme seg ut litt, og i dag dro vi avgårde med 3 cacher på planen. To av de ved Ertehytta, den tredje litt i ingenmannsland. På grunn av oppkjørte skispor på Erte, ble det bare til at vi tok én cache der, og den tredje droppet vi da vi synes vi hadde gått nok.

    Jettegryte var navnet på cachen vi skulle finne, og jeg husker fra et besøk på Erte tidligere at jeg har hatt lyst til å gå hit. Vi var tidlig ute, men jaggu var det allerede folk i skiløypa, så vi var glade for at vi kunne gå på grusveien først, og så inn på små skogsstier. Midt i blinken både for Nairo og for meg! Og selv om naturen nå stort sett er i hvitt, sort og gråtoner, er det da vakkert utover Lille Erte.

    Dette må da være brudesløret trollbruden har hengt fra seg?

    Til sist kom vi frem til grytene. To mindre og en så stor at man kan gå ned i den. Nå var det selvsagt mye vann oppi den store, så jeg turte ikke gå ned, men jeg skal tilbake til sommeren og ta en titt. Noen har til og med bygget tak over og et lite gjerde rundt gryta, forhåpentligvis forhindrer det at både folk og dyr ramler nedi der.

    Cachen ble funnet etter litt leting, man må gjerne se både 3 og 4 ganger på samme sted før man faktisk finner cachen 😉

    Snøen ligger godt inne i skogen, og rett over hodene våre kunne vi til stadighet se slike ting:

    3-4 km før vi var hjemme, møtte vi på disse tre på et jorde:

    Like ved veien sto de, og de var ikke spesielt interesserte i oss. De stoppet opp og tittet litt, men de viste ikke noe tegn til stress i det hele tatt.

    Nå er det bare å finne ut hvor vi skal dra neste gang 🙂 God lørdag!

    {minsignatur}

  • Nettreg

    Jeg er veldig glad i radio P4. For meg blir ikke kjøreturen det samme uten, og nåde den som bytter kanal uten å bytte tilbake eller setter i en cd uten å ta den ut når jeg ikke er med i bilen. P4 er det som skal stå på når jeg setter meg i bilen.

    Mitt første minne som omhandler P4 er fra 1993. Tydeligvis en eller annen gang mellom midten av september og utgangen av året, siden P4 startet opp i september dette året. Jeg vet hvor jeg var da jeg hørte P4 første gang, og jeg husker de spilte country. Jeg vet også at Even Rognlien har vært programleder antagelig siden tidenes P4s morgen.

    Kjøreturen mellom Halden og Haugesund (og tilbake for den saks skyld) byr på frustrasjon i et par timers tid, da min kjære radiokanal ikke har dekning midt oppe på Haukeli (eller der omkring). Da utstyrer jeg meg med et par cd’er jeg ikke har hørt på evigheter, eller eventuelt et par hjemmebrente(!) cd’er med masse yndlingsmusikk (og da selvsagt ikke den samme musikken som blir spilt på P4), og så overlever jeg de timene også.

    Her hjemme har vi en halvveis fungerende radio. Den står på kjøkkenet, og siden jeg kun er på kjøkkenet 4 ganger á 4 minutter hver dag (det tar 4 minutter å lage en kopp te, og jeg drikker 4 kopper te hver dag), er det liksom ikke noe vits å sette på radioen for denne korte tiden. Og ikke er det nok guff i radioen til å ha den på når jeg sitter foran pc’en.

    Jeg er som kjent arbeidsledig. Frem til før i går har vi kjørt både hit og dit, både for shopping, geocachingturer, besøksturer og jobbe-på-hytta-turer, så jeg har fått min nesten daglige dose med P4 uansett. Men i går startet min kjære i praksisplass (krysser selvsagt fingrene for fast jobb!), og jeg er nå strandet på en øde øy i det gule huset på landet uten tilgang på radio. Trodde jeg!

    Og her kommer overskriften inn i bildet. Nettreg. Leser du nett-reg, leser du feil. Jeg husker ikke mye fra barneskolen, det er jo snart en manns(kvinnes)alder siden jeg gikk der, men jeg husker at man ikke skal ha 3 eller fler av samme bokstav rett etter hverandre. Netttreg. Nei, det er hverken pent eller riktig. Men meningen er riktig. Jeg er nett-treg. For selvsagt har P4 et lyttesenter på nettsiden sin, og der kan man høre nøyaktig det samme som kommer ut av radioen i bilen. Oh lykke! Jeg skylder på alderen for at jeg ikke har kommet på denne løsningen tidligere, noe må man jo bruke det faktum at man fyller 40 om et par år til.

    Er det mer man kan bruke denne pc’en til?

    {minsignatur}

    PS! Husk konkurransen min! Dere kan delta frem til midnatt i kveld, og det er ikke mange som har meldt seg på, så det er store vinnersjanser!

  • Hvor vil du bo?

    Når jeg skulle kjøpe meg hus var det viktig for meg å finne et hus på landet. Jeg visste at jeg ikke ville trives hverken midt i by’n eller på et boligfelt med naboer på alle kanter. Jeg ville ha det stille og rolig, og helst med skog, vann eller åkre tett på. Budsjettet mitt var ikke av de største, så jeg kunne ikke være for kravstor og gikk derfor for akkurat dette huset hvor jeg bor nå, til tross for at det ligger så kloss inntil veien. Og de eneste gangene jeg irriterer meg over den veien, er hvis jeg står ute og prater. Men da kan jeg jo heller gå ned i hagen eller inn, så jeg har ingen grunn til å klage.

    Derimot virker det for meg som om ikke alle tenker gjennom hvor huset de kjøper ligger i forhold til hvordan de ønsker å bo. Har man barn og ønsker å bo på et barnevennlig område, ja da synes jeg at man skal vurdere hus på et boligfelt, gjerne med en blindvei, slik at ungene har lekekamerater og er skjermet for trafikk. Ønsker man å ha gangavstand til alle butikker, restauranter, kino og utesteder, ja så bosetter man seg i sentrum og tar trafikken med på kjøpet.

    La meg vise dere et kart over Halden sentrum:

     

    Trykk på bildet for større versjon.

    Fra venstre i bildet kommer hovedfartsåren inn til Halden, Riksvei 21 Rødsveien som går over i Marcus Thranesgate. Så kommer man inn på Riksvei 22, hvor man kan velge å kjøre nordover og ut av byen via Brødløs, eller ned til sentrum. Der kan man så kjøre over på 21 igjen og mot Tistedal og videre mot Aremark og indre Østfold eller eventuelt mot svenskegrensa, eller man kan fortsette på 22 over Risum og mot Idd. Sistnevnte er den eneste logiske veien for alle oss som bor på denne siden, uansett om man bor bynært som på Risum, Øberg og Idd, eller om man bor lengre unna, slik som oss. Alle andre veier blir bare omveier for å komme hit.

    Og legg da merke til veien i sentrum som heter Elvegata. Dette er en liten gate som er full av gamle hus som står skulder mot skulder, og de står også mer eller mindre ute i veien, bare adskilt med et smalt fortau på hver side. Her er det eneboliger, utleiehus med flere leiligheter og også noen kjellerlokaler som med ujevne mellomrom inneholder butikker av ymse slag. Haldens største kirke, Immanuelskirken, grenser også til Elvegata, og toglinjen fra Halden og mot det store utland går også her.

    Elvegata er hovedveien for å komme seg videre mot nevnte Risum, Øberg, Idd og videre ut på landet. Det finnes rett og slett ingen andre veier å kjøre uten å måtte kjøre relativt store omveier, og da også gjennom boligområder. Og jeg vil si meg rimelig sikker på at hvis man er på vising i en leilighet eller et hus i Elvegata, så legger man merke til trafikken. Man kan ikke unngå å legge merke til trafikken. Og da er det for meg totalt ufattelig at noen kan finne på å klage på trafikken. Men se bare her. Og her.

    Jeg har full forståelse for at beboerne opplever støyen som slitsom og trafikken som farlig. Jeg tenker på det hver eneste dag siden jeg kjører der hver eneste dag, og jeg holder fartsgrensa og kjører så stille jeg bare klarer. Men det jeg ikke klarer å fatte og begripe, er hvorfor de har bosatt seg i en av de mest trafikkerte veiene i Halden sentrum når de føler det blir en så stor plage? Ja, trafikken øker sikkert fra år til år, og det var helt sikkert ikke like ille for 20 år siden, men allikevel har denne veien vært en gjennomfartsåre i mange år og kommer fortsatt til å være det frem til denne tunnelen blir bygget.

    Jeg kan ikke påstå at jeg er så fryktelig glad i tunneler. Jeg liker å se verden rundt meg og dagslys når jeg kjører. Men jeg gleder meg virkelig til akkurat denne tunnelen står ferdig (hvis den blir bygget), for da slipper jeg å være redd for å kjøre på barn og dyr som kommer hoppende ut av et portrom bare en knapp meter fra veien. Og jeg slipper å bli stående fast på grunn av at beboerne aksjonerer ved å gå frem og tilbake i overgangsfeltet. Og jeg slipper også å irritere meg over at folk klager på området de har valgt å bosette seg i helt frivillig. For det finnes faktisk mindre trafikkerte veier i Halden sentrum.

    {minsignatur}

  • En effektiv, deilig og slitsom dag

    Vi startet dagen med å bare sløve foran hver vår pc. Bortsett fra at jeg satt igang første maskin med klesvask kl. 0830 i dag da 🙂 Men så fort sola kom rundt noen trær, gikk vi ut og satt igang. Jeg startet med å forflytte deler av vedhaugen, slik at det ikke blir så langt for E å gå når han skal stable. E kom ut like etter meg, og han satt igang med å klippe plenen, det trengtes nå.

    Ryggen og beina mine er ikke bygget for å stå halvbøyd i særlig lang tid om gangen, så jeg fortsatt med å klippe en del død kvist på diverse busker rundtomkring på tomta. Er masse igjen, men det får bare vente, jeg gidder ikke gjøre meg til krøpling bare for noen busker sin skyld.

    Vi ga oss ute litt før klokka ett, og da fant vi ut at vi måtte belønne oss selv fordi vi hadde vært så flinke, så da ble det en tur ut på geocaching. Siden vi nå må kjøre ganske langt for å finne noen cache, var det greit å ta den nærmeste, og det var Björnerödspiggen. Visste at det var et godt stykke å gå, men lite ante vi at dette ikke skulle bli noen belønning i det hele tatt…

    Vi kjørte ned til stedet som heter Björneröd og fant fort hvor løypa går fra veien. 1 km sto det på skiltet, og det er fullt mulig at det var 1 km også, men det kjentes vesentlig mye lengre ut i kuppert terreng. Varmt var det (shorts og bikinioverdel for mitt vedkommende), drikke hadde vi ikke med oss (lite erfarne mennesker på tur), og det eneste vi hadde å gå etter var rødmerkinga av løypa, siden GPS’en mente at vi sto på veien uansett hvor langt inne i skogen vi kom. Etter ca 50 minutter kom vi endelig frem til toppen, og først da ville GPS’en være med på at vi ikke lenger befant oss på veien. Cachen fant vi ganske lett.



    Logget kl. 1415.

    Björnerödspiggen er det høyeste punktet i Bohuslän, og da står det selvsagt et utkikkstårn der. Her er E på vei opp:



    Vi kom bare opp til første avsats, høydeskrekken stoppet oss begge. Men det var bra utsikt derfra også. Her i retning Sandefjord:



    Gudene vet hvor langt borte i tåkeheimen Sandefjord er, men det er ihvertfall i riktig retning 🙂 Her i retning..ja, det ser dere jo på skiltet 🙂



    Det er også bygd en hytte/avansert gapahuk der.



    Veldig koselig og sikkert et utmerket sted å overnatte. Mengder med ved tilgjengelig i sekker inne i hytta, slik at man kan fyre opp og grille litt.

    Turen tilbake til bilen tok oss ca 30 minutter, det var vesentlig lettere ned igjen ja 🙂 Totalt utslitte etterpå, formen vår er ikke akkurat på topp. Men en koselig tur å gå gjennom skog, myr, steinbrudd og masse varder underveis.

    Alle bildene kan også sees i denne mappen.

  • Mimrestund

    Har gått og tygd på denne ideen en liten stund, og har nå funnet ut at jeg skal sette den ut i livet. Fra tid til annen kommer jeg til å ha mimrestund her på bloggen, hvor jeg tenker litt tilbake på det glade 80-tallet 🙂

    Jeg hadde det jeg vil kalle ungdomstiden min på 80-tallet. Kanskje ikke de første par-tre årene, men jeg husker mye musikk fra ca ’84 og fremover. Siden jeg bodde i Oslo på den tiden (frem til ’88), hadde vi kabel-tv og fikk dermed inn Sky Channel. Det gikk vel ikke en eneste dag uten at jeg slang meg ned foran tv’n når jeg kom hjem fra skolen og tittet på musikkvideoer med blant andre Pat Sharp som programleder. Husker det som det skulle vært i går, og jeg savner det faktisk også. MTV er liksom ikke det samme.

    I 1984 kom en låt fra Reo Speedwagon som i ’86-’87 festet seg i hodet mitt. Nyt! 🙂



    De fleste jenter har vel en eller annen kjæreste eller uoppnåelig kjæreste i tankene når de mimrer etter denne låta, men det har faktisk ikke jeg. På den tiden hadde jeg allerede fått en del venner i Halden, og minnene jeg får av å høre på denne låta tar meg tilbake til utallige råneturer i by’n, kjøre streeten rundt og rundt (jeg kjørte ikke selv da, dette var noen år før jeg fikk lappen), sitte parkert på torvet og skravle med folk i biler på rekke og rad. Følge med på de som kjørte forbi, for å se hvem som satt på med hvem, hvem som var blitt kjæreste med hvem, hvem som hadde slått opp.

    Ett av de sterkeste minnene til Can’t Fight This Feeling er en kveld en kompis og jeg kjørte hjem ei venninne av han. Han hadde en eldre sølvgrå Volvo som akkurat den kvelden hadde lyst til å krangle litt, så min kompis stoppet midt i veien med forhjulene oppe på en fartsdump, slik at han kom seg under bilen. Jeg klarer ikke å huske hva som var galt med bilen, men jeg husker som om det skjedde for 5 minutter siden at han ligger under bilen, døra på hans side står åpen, jeg sitter i passasjersetet og Can’t Fight This Feeling kom på stereoen. Eller rettere sagt kassettspilleren. Stupmørkt ute, og jeg var livende redd for at det skulle komme en annen bil og kjøre over beina på kompisen min. Sære minner å ha til en egentlig veldig romantisk låt, men det er uansett gode minner 🙂 Og bare for å ha sagt det: det kom ingen bil 🙂

    Har dere noen minner fra denne låta? Hadde vært moro å høre om de 🙂