-
Gratulerer der oppe
I dag er bursdagen til min aller første hund, Santo. Han skulle ha fylt 30 år i dag, og det er jo en utenkelig alder på en hund uansett. Men jeg tenker fortsatt ofte på han, og så klart sender jeg gratulasjoner opp til han, mammas lille gull.
Tenk så liten han var:
Og så staselig han ble som voksen:
Bildekvaliteten er så som så på nesten 30 år gamle bilder som ikke ble tatt med noe som kan ligne dagens digitale kvalitet. Men det er godt å ha bildene fortsatt, titte på innimellom og huske de gode minnene 💙
Del dette på:
-
Når det går bra hos veterinæren
Det er ikke til å stikke under en stol at man blir litt ekstra bekymret når det ser ut til å være noe galt med en eldre hund. Nairo er nå 12 1/2 år, og i det siste har han slikket seg masse i underlivet. Jeg har ikke klart å finne noe galt, så jeg har tenkt at det har vært en mani, og her om dagen tok vi på han tissebelte (eller hva det nå heter) for å få han til å slutte å slikke. Det funket som bare dét, men jeg synes han ynket seg litt når jeg klemte på magen hans for å justere beltet, og da ble jeg bekymret. Så i går ringte jeg veterinæren, og i dag dro Eileif dit med Nairo. Jeg satt på jobb og bekymret meg i bøtter og spann, og hadde telefonen innen rekkevidde, men jeg hørte ingenting fra Eileif, så da antok jeg at det ihvertfall ikke var noe alvorlig.
Kom hjem og ble møtt av både mann og hund, og det viser seg at Nairo har en forhudsbetennelse, så det er derfor han har slikket så mye. Så nå blir det skylling pluss en kort antibiotikakur, og så satser vi på at både problem og slikking forsvinner. Takk og pris for at det ikke var noe annet!
Veterinæren hadde i tillegg klemt og strukket og kjent alt hun kunne, og kunne ikke finne noe annet galt, og ikke at han ga uttrykk for vondt i magen, så da er det nok jeg som har feiltolket. Og det er jeg også veldig glad for! Faktisk hadde veterniæren sagt at han er i uforskammet god form med tanke på alder, og ingenting gjør meg mer glad!
Så sur blir Nairo av å måtte dra til veterinæren:
Han er nok litt ekstra sliten i dag, men det skulle da bare mangle. Hovedsaken er at det gikk bra hos veterinæren ❤️
Del dette på:
-
Nairo er 12 år i dag
Tenk at denne vakre gutten, mammas lille vakre, er 12 år i dag! Så klart han fikk den tradisjonelle bursdagsmiddagen sin; våtfôr med alderen skrevet i tørrfôr:
Skal love dere at det var en utålmodig gutt som ventet på å få et “værsågod”:
Maten gikk ned på høykant, og så var det tid for gave. Gammel hund glemmer ikke yndlingskunst: gi begge/sitte bamse:
Rett inn i stua for å pakke opp og tygge opp:
Det vil si, det tar sin tid før han klarer å tygge opp det der 😊
Arkas ble bare 10 år (nesten 11), så jeg har aldri hatt såpass godt voksen hund før. Og det jeg merker det best på, er at han hører dårligere. Både sånn i det daglige, men spesielt når han sover. For når han sover tungt nå, hører han antagelig ingenting eller ihvertfall veldig lite. I går morges sto jeg opp. Han sov på gulvet på soverommet mitt, og han pleier da å være med meg på badet og så ned i 1. etasje. Men i går ble han liggende på soverommet, og han kom ikke etter meg ned. Etter rundt 45 minutter går jeg opp på badet i 2. etasje, og fremdeles ingen Nairo, så jeg ble jo bekymret. Da jeg var ferdig på badet, gikk jeg inn på soverommet, satt meg ned ved siden av han og strøk han litt på ryggen. Og vips, da våknet han, og ble med meg ned. Han skjønte derimot ingenting da jeg gikk rett ut i gangen og tok på meg for å dra på jobb, han trodde jo at jeg akkurat hadde stått opp og skulle sitte ved pc’en litt. Vi merker også den dårlige hørselen hans da vi kommer hjem, for han hører ikke lenger at bilen kjører over grusen på gårdsplassen, og ofte hører han ikke at vi låser oss inn ytterdøra heller. Men hvis dårlig hørsel er alt han skal slite med på sine godt voksne dager, så skal jeg jaggu være glad på hans vegne!
Gratulerer med dagen, mammas lille vakre, jeg er SÅ glad i deg ❤
Del dette på:
-
10 år med Nairo
Dette lille nurket er ikke like liten lenger, men han var vakker da, og han er vakker nå:
Januar 2011 Bildet over ble tatt dagen etter at vi hentet han, og det var trygt og godt å være i nærheten av en av oss hele tiden. Nå har han blitt vesentlig mer selvstendig, han har faktisk blitt fornuftig nok til å legge seg i gangen når han synes det blir for varmt i stua. Men fremdeles vil han helst være i nærheten av oss <3
Han synes det var helt forferdelig å kjøre bil da han var liten, men han var veldig glad i snøen:
Februar 2011 Ekstremt glad i snøen:
Mars 2011 Han er glad i snøen nå også, men ikke helt på samme måte 😉
Om onsdag var det tid for den årlige vaksinen og helsesjekken. Eileif har hatt friuke, så han tok turen med Nairo, jeg satt på jobb og voktet telefonen min i tilfelle det var noe spesielt. Det var det heldigvis ikke, alt sto bra til med 10 åringen vår <3
Han viser fremdeles ikke noe tegn på at han blir plaget av forkalkningene, men det er kaldt her nede for tiden, så i går bestemte jeg meg for å kjøpe dekken til han. Det ble dette fra Musti:
Bilde fra Musti.no Nå går vi ikke lange turene med han i denne kulda, men det er greit å ha hvis vi skulle gå noen kilometer, ikke minst hvis vi tar oss pauser. Har prøvd det på, og 45 cm passet perfekt på han (samme størrelse som han har i regndressen sin). Får akkurat kneppet knappene bak under halen (men de kan ikke være kneppet hele tiden, for da gjør han fra seg inne i det), og han nekter å ha den sorte delen opp over nakken og ørene, men det forstår jeg egentlig godt 😀 Sånn så det ut i går kveld:
Her har jeg kneppet bakdelen inn i dekkenet, og da dekker det ikke hoftene ordentlig. Men jeg har ikke tenkt at han skal ha det på seg når vi er i bevegelse over lengre tid, så jeg tror dette blir veldig bra.
Etter at Nairo ble ordentlig matglad for rundt halvannet år siden, har vi prøvd å følge med på vekta hans og regulere litt utifra det. Jeg har aldri hatt en matglad hund før, så det var nesten så jeg ble litt glad da jeg fikk høre at veterinæren hadde sagt at vi må slanke han litt. Men det forstår jeg, han er oppe i ca 22 kg nå. Veldig rart å tenke på, siden vi brukte de første leveårene hans på å få han opp i kilo, og jublet da han som syvåring kom seg opp i 19 kg for første gang. Så Eileif har fått beskjed om å ikke gi han så mange smaksprøver når han lager mat, og jeg skal bli flinkere til å gi Nairo mindre tørrfôr når han har fått smaksprøver og godbiter. I tillegg går det an å gi han middagen på en litt annen måte for at han skal bruke litt energi på det, så i det siste har jeg innimellom gitt han middagen i ett av hjernetrimbrettene hans. Brettet i seg selv er easy peasy for han, men han får jo litt hjernetrim samtidig. Og i går kjøpte jeg også snusematte til han hos Musti:
Bilde fra Musti.no Har allerede testet den, og den var en stor suksess!
Tenk, 10 år med Nairo, Fjällfarmens Zarri. Skulle ønske det ble 10 år til! <3
Del dette på:
-
Nairo 10 år!
I dag fyller den vakreste av de alle 10 år. 10 år! Fatter ikke hvor tiden har blitt av…
Som seg hør og bør, fikk han den tradisjonelle bursdagsmiddagen i dag:
Han har blitt veldig matglad på sine eldre dager, så han bare satt og peip imens jeg gjorde klar maten, og så kastet han seg over det:
Han fikk ikke full porsjon middag, for det ventet såklart dessert:
Vet ikke om dere klarer å se det, men på bildet over er han fremdeles våt rundt munnen etter middagen 😉
Bursdagsbarnet pakket opp presangen selv:
Og det var et sånt tyggebein som han er så glad i, tørket hud med fyll av noe slag:
Jeg passet på å få tatt en selfie med han:
Før han forsvant inn på stua med beinet, og der har han ligget siden. Rydde etter seg gidder han jo ikke:
Men bursdagsbarn skal vel ikke rydde, vel? 😉
Del dette på:
-
Vondt i en labb
Da Nairo og jeg gikk tur om søndag, var det bittelitt regn i lufta. Og da skjer det samme hver eneste gang: når vi kommer inn, får Nairo et raptusanfall. Total spinnvill løping rundt seg selv og hopp og sprett og bein i alle retninger 😀 Jeg tittet ikke på han, jeg sto i gangen og tok av meg skoene. Plutselig hører jeg at han skriker, så jeg går de to skrittene til innergangen og ser at han står med den ene forlabben i lufta, helt tydelig vondt.
Jeg begynte å kjenne og klemme og finner ingenting galt, hverken i beinet, i poten eller i klørne, og han ga ikke uttrykk for at det gjorde vondt noe sted når jeg kjente. Okay, han får slappe av en stund, så får vi se.
Han begynner jo å bli en godt voksen gutt, så han sover/hviler en god del, og akkurat nå er jo det bra. For han er fremdeles veldig leken, og nå ville jeg ikke at han skulle begynne å herje.
Han haltet litt resten av søndagen, men tro mer og mer ned på beinet, så da regnet jeg ikke med at det var noe alvorlig. Og jeg kjente på han med jevne mellomrom, fant ikke noe forskjell på de to forbeina, og han ga fremdeles ikke uttrykk for at det gjorde vondt noe sted. Ble allikevel enig med Eileif om at min bil skulle være hjemme i går (Eileif har friuke), i tilfelle Nairo ble dårligere over natta og de trengte å dra til veterinæren.
Hønemor som jeg er, så måtte jeg sende en sms hjem i går for å høre hvordan det gikk, og da var han mye bedre enn på søndag, men fremdeles litt halting. Og jeg la merke til da vi gikk kveldsturen at han haltet litt når han gikk fort, men ikke når han hadde et lavere tempo. Jaja, bare å fortsette å holde han i ro.
I dag hadde Eileif og Nairo gått en liten tur igjen, og de hadde avbrutt den da Nairo hadde haltet igjen. Men ikke noe tegn til halting etter at jeg kom hjem, og jeg kjenner fremdeles ikke noe galt. Så vi fortsetter å holde han i ro, og jeg er ganske sikker på at han bare har vrikket beinet. Vi vet jo alle hvor vondt det kan være.
Begge bildene er forøvrig fra i dag, legg merke til tidenes sløveste tryne på det nederste bildet 😀
Del dette på:
-
9 år med Nairo
I dag er det 9 år siden vi dro til Malung i Sverige og hentet hjem denne lille pelsdotten:
Januar 2011 Han lærte seg tidlig å vinke:
Januar 2012 Faktisk fikk jeg en gang tilsnakk fra ei fremmed dame i byen som påsto at Nairo måtte ha stått ekstremt mye alene ute i kjetting siden han gikk opp på to bein og vinket, han som så å si aldri har stått ute alene i hele sitt liv. Besserwisser-kjerring som skulle hatt så øra flagra!
Han har fått smake milkshake:
Januar 2013 Vi har tatt noen dårlige selfier:
Januar 2014 Og Nairo har ødelagt utallige snøhauger:
Januar 2015 Herlighet, så mye snø vi hadde da!
Jeg har tatt flere bilder av Eileif og Nairo som har blitt noen av mine favorittbilder:
Januar 2016 Vi har vært på massevis av turer, både korte og lange:
Januar 2017 Vi har opplevd både soloppganger, solnedganger og lav vintersol:
Januar 2018 Og i fjor opplevde vi vår største krise sammen, da Nairo hadde smerter i ukesvis:
Januar 2019 Da jeg skrev tilsvarende innlegg i fjor, var jeg oppriktig redd for at vi kom til å miste han. Kort tid etterpå forsvant smertene han hadde hatt i brystbeinet og vi fikk tatt røntgen og bekreftet forkalkninger i hofta. Selvsagt ikke en god beskjed, men fasit et år senere er at han har det veldig fint. Han fikk tilskudd i form av olje (omega-3 og glukosamin) en god stund etterpå, men det stoppet vi med da han sluttet å spise. Og pr i dag ser det ikke ut som han trenger det. Ingen halting eller stivhet i det hele tatt, uansett om han har gått langt eller om han har ligget lenge. Det eneste lille jeg av og til kan merke det på, er at han velger å legge seg når han venter på noe, istedenfor å sitte eller stå. Ellers er han seg selv, bortsett fra at han er en sur, “gammel” gubbe i større grad enn han var da han var yngre. Alt skal kjeftes på. Og jo, han har også blitt ekstremt matglad, noe han aldri har vært. For første gang i livet må jeg passe på at hunden min ikke blir overvektig, og det er uvant! Derfor gikk vi for en stund siden over på seniorfôr, og det fungerer bra.
Januar 2020 Jeg har aldri trodd at Nairo kommer til å bli en gammel hund, men fortsetter det sånn som det er nå, tror og håper jeg vi får ha han hos oss en god stund til. For helt ærlig, selv om kalenderen sier at det er 9 år siden vi hentet han, så føles det bare som her om dagen <3
Del dette på:
-
Risikabel børsting
Om torsdag fikk Nairo sitt årlige bad i badekaret. Ikke det morsomste vi gjør, og på ingen måte det morsomste han vet, men det må gjøres, og jeg er glad det ikke trengs å gjøres mer enn en gang i året.
Etter bading må det børstes. Jeg pleier å gjøre det i flere omganger, den første når han er litt tørr, men før han tørker helt. Føler at jeg får ut flere floker på den måten.
Vi satt oss på verandaen og børstet i vei. Hode, bryst, ører, rygg, bein, mage, lår, rumpe og til slutt: hale. Over hele kroppen hans børster jeg bort fra meg selv, men på undersiden av halen er det lettere å børste mot meg, det er sånn jeg alltid har gjort det. Og da skjedde det som aldri har skjedd før, og som plutselig gjorde børsteseansen risikabel. Børsten glapp, jeg klarte ikke å stoppe min egen hånd, og skaftet på børsten traff underleppa mi med full kraft:
Jupp, en skikkelig verandaleppe. Okay, jeg lager ekstra trutmunn på bildet for at blåveisen skal synes best mulig, men det var en skikkelig kul altså. Nå, tre dager etterpå, er det bare litt blått igjen, heldigvis.
Hva slags børste jeg brukte? Jo, for at dere skal være klar over at den potensielt kan være farlig, så tar jeg med et bilde av den også:
Godt brukt over mange år på to hunder, begynner altså å bli voldelig på sine eldre dager. Vær forsiktige, folkens!
Del dette på:
-
Oppsummering av den første apriluka
Nå er det virkelig vår, dere! Greit, det er netter med frost, og jeg vet at det fortsatt kan komme kalde dager (og snø!), men det er april, fuglene kvitrer, trærne grønnes, blomstene titter frem og sola varmer skikkelig når den ikke er gjemt bak skyer. Her kommer en oppsummering av den første uka i april:
Ukens høydepunkt:
Her må jeg ta med to ting.
1. Flere farger. For andre året blir dette prosjektet gjennomført, og mange av barna som er med, går på skolen “min”. Ta en titt på deres Facebook-side, der er det både bilder og videoer fra både i år og i fjor. Jeg var på skoleforestillingen om onsdag, og det var like fantastisk i år som i fjor.
2. Jeg har vært smertefri i munnen hele uka! De siste tablettene tok jeg om søndag, etter det har jeg ikke hatt noe verking i det hele tatt, og det har vært en befrielse og en lettelse!Ukens nedtur:
Hvis man kan kalle smerter for latterlige, så er smertene jeg har i hofta og nedover i beinet latterlige. Ingen problemer med å gå eller å ligge, da er jeg nesten smertefri. Men jeg kan hverken stå eller sitte særlig lenge om gangen, og i tillegg gjør det så infernalsk vondt når jeg skal reise meg opp at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Så jeg gleder meg ekstremt til MR’en og å få resultatene fra den, så jeg deretter kan ta noen grep. Better the devil you know.Ukens savn:
Egentlig ingenting.Ukens hverdagsøyeblikk:
Er nødt til å dele dette i tre:
1. Nairo og jeg dro til Gårdsbutiken i går, og da gikk vi en liten tur på jordene. Nairo fikk springe i langlina, og da koser han seg virkelig:
2. I tillegg fikk jeg endelig hilst på den nye gårdskatten, og hun er SÅ vakker!
3. Det er vel ikke hverdagslig med geocachingevent, men nå i april kan jeg nesten kalle det hverdagslig da det er 5 eventer på 2 uker i nærområdet mitt. Det første var på festningen i dag, og det kom enda flere enn de som er med på dette bildet:
Jeg må også ta med et bilde av denne sjarmerende gutten, som forhåpentligvis skal bli førerhund når han blir stor:
En mer rolig og kosete valp skal man jaggu lete lenge etter!Ukens Nairo:
Det virker som om Nairo gjør det han kan for å se koko ut på bilder for tiden. Denne gangen tror jeg han setter rekord i tunge :p
Ukens shopping:
Jeg har kjøpt ny lystett gardin til verandadøra, den får dere se bilde av når den henger på plass.Ukens strikketøy:
Jeg holder fortsatt på med den første av tre julegaver, og de vil jeg ikke vise frem. Jeg er snart ferdig, og da tror jeg at jeg tar meg en pause og strikker noe lettvint en stund.Ukens naturbilde:
Det ble tatt på festningen i dag:
I kveld venter finalen i MasterChef Australia. Så kommer tre dager med litt jobbing, og så skal jeg ha påskeferie! 😀Del dette på:
-
Valpelukt og pirayatenner
Pufflingens har for tiden sitt C-kull, og jeg er så heldig at jeg har fått komme på besøk! Jeg sier jo aldri nei til å hilse på valper, jeg kunne ærlig talt bodd på et gulv i nærheten av ei valpekasse! Så her kommer et bildedryss, og jeg holder meg til å bruke de navnene som Pufflingens bruker istedenfor de lange, vanskelige stamtavlenavnene 🙂
Mini-Miko:
Godt med melk fra mamma Muffy:
Karhu vasker snuta etter maten:
Mini-Miko er en staselig gutt:
Ser ikke ut som Guldis likte det hun tygde på:
Guldis er jo bare vakker:
(imens jeg sitter her og laster inn bilder, kommer valpelukta tilbake i nesa mi <3 )En målrettet Calluna:
Bakholdsangrep fra Karhu:
Carex er like målrettet som søsteren:
Fluffy valpepels på Carex:
Guldis har fått øye på noe:
At lapphundene har noen snodige sovestillinger, er det ingen tvil om. Her er enten Calluna eller Carex:
Mamma Muffy la seg i gangen, helt inntil ytterdøra, og da ville Mini-Miko være med. Ser dere valpen?
Siden sist jeg var på besøk her, har de fått en ny hund, nemlig Briza:
I tillegg har de katter, og en av de har kattunger nå. Her er en av de vakre skapningene, som pussig nok er en uke eldre enn valpene, men selvsagt mye mindre:
Har du lyst til å lese mer om katteoppdrettet, kan du gå inn til Pixlingens.Og til sist må jeg jo ta med godjenta mi Sally:
Hun satt på fanget mitt størsteparten av dagen, og jeg skulle så gjerne tatt henne med hjem og hatt henne på fanget her også. Jeg er glad i de fleste hundene jeg treffer, og jaggu er jeg glad i noen hunder jeg aldri har truffet også, men noen sniker seg litt lengre inn under huden min enn andre, og Sally er en av de. Men, skal jeg være helt dønn ærlig, kunne jeg fint kommet hjem med 4-5 hunder i dag jeg altså, hvis jeg kunne ha gjort som jeg ville 😉Tusen takk for noen herlige timer, Katharina! Jeg setter stor pris på at jeg får komme på besøk når du har valper, og jeg skulle gjerne sett at vi ble flinkere til å treffes når du ikke har valper også 🙂
Del dette på:
