-
God formiddag
Hei alle sammen! Jeg vet det er stille fra min kant for tiden, en uke siden forrige innlegg. Det er ikke det at jeg ikke har tid til å skrive, for det har jeg jo, men det skjer liksom ikke så mye som det er verdt å skrive om. Hverdagene går med til jobb, lufte Nairo, fyre i ovnen (ligger på 10-12 grader i stua når jeg kommer hjem), spise, holde meg oppdatert på sosiale medier (jupp, det prioriterer jeg fordi det er en måte å slappe av på for meg) og å følge med på MasterChef Australia på TLC, som jo går hver dag bortsett fra lørdag. Og sove da, jeg gjør jo det også 🙂
Helgene går med til det jeg ikke rekker/prioriterer på ukedagene. For hver gang jeg fjerner en ting på ToDo-lista mi, kommer det to nye ting på den. Så arbeidsledig blir jeg liksom aldri. Skulle bare ønske jeg var litt flinkere til å ta tak i de tingene jeg gruer meg mest til å gjøre, for jeg vet jo hvilken deilig følelse det er når jeg kan fjerne sånne ting fra lista.
Og så savner jeg jo mannen min noe veldig. Dagene går jo forbi, det er ikke sånn at jeg ligger i fosterstilling i en krok og hyler av fortvilelse dagen lang. Men hvis vi ser bort ifra de praktiske utfordringene som følger med å være 1800 km fra hverandre (som å måtte bytte lyspærer i ei taklampe hvor jeg må stå på tærne på toppen av gardintrappa for å rekke opp, og jeg som har høydeskrekk! Eller å måtte bære ved ørti ganger om dagen. Eller å lage middag selv (ja, jeg vet jeg er bortskjemt). Eller å måtte fikse alle mulige småting selv.), så er det ensomheten og mangelen på nærhet som er verst å hanskes med. Alltid tomt hus å komme hjem til, ingen å ligge inntil i senga, ingen å prate med om sportsresultater, artikler man leser, tv-program man ser på. Men det går jo på et vis.
Dagen i dag skal brukes til å prøve å få fjernet noen ting på ToDo-lista (uten å føye på nye ting! *krysser fingrene*). Avslutter med et bilde av en happy-lapp tatt i januar i fjor 🙂
God søndag, alle sammen!
Del dette på:
-
Så vakkert det er i nord!
Nå er det 15 dager siden Eileif dro nordover, og det føles som 15 måneder. Dagene går jo forsåvidt greit unna, jeg har jo stort sett nok å gjøre til å ikke sitte stille og kjede meg. Men fytterakkern som jeg savner han! Ingen å komme hjem til, ingen å prate med og få respons fra (joda, jeg får respons fra Nairo, men det blir ikke på samme måte), ingen å gi en klem, ingen å ligge ved siden av i senga, ingen å dele alt med. Måtte de neste ukene fly unna slik at vi kan få fjernet de 1800 kilometerne som skiller oss!
Eileif sendte meg noen bilder her om dagen. Veldig fint for meg å få et lite inntrykk av hvordan han bor og hvordan det ser ut i nærområdet, og det er jo ingen tvil om at det er vakkert der oppe! Jeg har jo ikke vært så langt nord, og jeg vet jo at landet vårt ser fantastisk ut over alt, men det blir nesten litt uvirkelig å se disse bildene og det er veldig vanskelig å forestille seg at det er der han er, der han bor og der han jobber.
På det nederste bildet her ser dere litt av fiskebruket til venstre og nærbutikken rett frem. Kjekt å ha bare noen meter å gå til begge deler.
En vakker dag skal jeg oppover også. Ikke nå i denne perioden Eileif er der oppe, men på ferie sammen med Eileif og D og Nairo. Og jeg må oppover både på sommeren og på vinteren for å oppleve begge årstidene med alt vidunderlig de bringer med seg. Men nå skal jeg glede meg til torskesesongen er over og jeg får mannen min hjem igjen!
Del dette på:
-
Mitt fotominne 2013
Det er en konkurranse nå på Borti Svingen hvor vi skal vise vårt fotominne for 2013. Jeg har grublet en god stund på hvilket bilde jeg skulle delta med, da jeg har mange bilder jeg så absolutt ville dele. Men jeg har landet på dette:
Bildet er tatt da Eileif, Nairo og jeg var på telttur i Tresticklan nasjonalpark i juli. Egentlig er vel bildet ganske intetsigende, men det betyr utrolig masse for meg. Vi hadde kommet frem til der vi skulle telte, Nairo sto bundet fast i et tre, og vi satt egentlig bare å slappet av før vi skulle i gang med matlaging. Selv om vi ikke hadde gått kjempelangt, så var det varmt og Nairo var trøtt og sliten, så han krøllet seg sammen i lyngen for å sove. Jeg satt og koste litt med han, og plutselig la han hodet i hånda mi og sovnet der. Jeg vet jo at Nairo stoler på meg, men allikvel var den følelsen av tillit fra han så overveldende at jeg egentlig ikke har ord for å beskrive det. Mammas lille vakre! <3Det er noen få dager igjen til fristen for å delta går ut, så stikk innom Borti Svingen og les mer der 🙂
Del dette på:
-
Et helt nytt år
Godt nytt år! Et helt nytt år ligger nå foran oss, det er bare noen timer gammelt. Nye dager og nye muligheter har man jo hver dag, uansett om det er et nytt år eller ikke, men det er noe med det å nullstille dato og måned og å skrive et nytt siffer på enden av årstallet. Det føles litt som å få lov til å starte på nytt.
Gårsdagen ble feiret av Eileif, Nairo og meg i koseklær. Nairo hadde forsåvidt ikke så mye klær på seg, men dere skjønner tegninga 🙂 Siden vi spiser kalkun på julaften har det blitt tradisjon å spise ribbe med tilbehør på nyttårsaften. Stappmette ble det nye året ønsket velkommen fra hver vår horisontale posisjon mens vi så på en av de utallige reprisene av Harry Potter-filmene som har gått hele jula. Det var (takk og pris!) ytterst lite fyrverkeri her i natt, Nairo var småsur og bittelitt stressa akkurat rundt midnatt, ellers tok han livet med ro og sov størsteparten av kvelden.
Etter litt for få timers søvn våknet vi til en nydelig soloppgang i det nye året:
Nå, noen timer senere, har sola forsvunnet bak et tynt skylag, og det kom akkurat en 30-sekunders skur med noe som lignet en blanding mellom regn, hagl og snø.De første månedene av dette året blir veldig rare for oss. Jeg har jo vært superheldig og fått jobb i 6 måneder, noe jeg er ubeskrivelig takknemlig for, og jeg gleder meg til å sette igang! Det få av dere vet er at Eileif også har fått seg jobb for noen måneder! Det gjør at vi kan senke skuldrene enda litt mer og vite at økonomien holder seg på plussiden en stund til. Det negative med denne jobben er at den er på et fiskebruk noen mil på utsiden av Tromsø, noe som gjør at vi antagelig ikke får sett hverandre før han er ferdig med jobben. Men vi gjør så godt vi kan i å se det positive i dette, og håper at vi begge to kan ende med å få faste jobber her i Halden eller omegn i løpet av året. Så om ikke mange dagene setter vi kursen mot Gardermoen, og når jeg kommer hjem derfra blir det til et veldig mye tommere og stillere hus. Godt jeg har jobben å gå til og Nairo til å holde meg med selskap!
Jeg ønsker så inderlig at hver og en av dere får et vidunderlig deilig 2014! At dere blir skånet for sorger og at dere får så mange som mulig av deres drømmer og ønsker i oppfyllelse. At dere og alle deres kjære er friske og glade, og at dere om et år kan se tilbake på et lykkelig 2014.
Del dette på:
-
Topp 5 geocachingopplevelser i 2013
I fjor hadde jeg jo favorittcachekalender her på bloggen. Til min store overraskelse fikk jeg for en liten stund tilbake en kommentar på FB om at noe tilsvarende var savnet i år, utrolig koselig! Siden jeg nesten ikke har cachet i år (kun 127 funn), har det ikke vært noe grunnlag for å lage en ny kalender. Men jeg har allikevel hatt mange gode geocachingopplevelser, og tenkte jeg skulle dele 5 av de med dere i kronologisk rekkefølge.
19. og 26. januar forsøkte Eileif, Nairo og jeg å gå inn til Fridtjof Nansens hotell. Det ligger en lang cachetrail som følger stien inn til “hotellet”, og godt er det ellers hadde vi ikke funnet frem da merkingen av stien er elendig. Den første lørdagen kom vi oss til Sandsjø. Kaldt var det, så det var utrolig godt å tenne bål, grille pølser og drikke kakao.
Den andre lørdagen kom vi oss litt lenger, men stien ble borte for oss og vi valgte derfor å snu. Det var mildere denne dagen, men også mer grått.
Starten på geocachingtrailen finner du på GC39M9C.
24. mars tok vi turen nordover i Østfold for å gå opp til Linnekleppen. En utfordrende tur fordi det var is på stien, men en veldig fin tur og jeg skjønner godt hvorfor denne høyden er et populært turmål. Det var utrolig deilig med noen stråler fra vårsola:
Cachen på Linnekleppen finner du på GCPNG5.19. mai ble for meg to milepæler når det gjelder geocaching. Jeg deltok for første gang på et event, og jeg fant også min første wherigocache. Masse folk på festningen i nydelig vårvær gjorde dette til en stor opplevelse for meg.
Det ligger hauger av andre cacher også på festningen, men wherigo’en finner du på GC4A59F.I slutten av juli dro Nairo og jeg på en liten ferie. Vi hadde flere stopp underveis, blant annet hilste vi på Marte i Lillehammer og det ble selvsagt en del cachestopp også. Hovedmålet for turen var å besøke Heidi i Skjåk. Jeg har ikke tall på hvor mange timer jeg har tittet på hennes innlegg fra turer i deres område og også studert turkart, så jeg følte det nesten som om jeg hadde vært der før da jeg kom dit. Det var flere fine cacher i nydelige omgivelser der, men skal jeg trekke fram kun én cache, må det være det som også ble Heidis første funn:
Cachen finner du på GC1WZA9.Den siste opplevelsen var en hel måned med caching. Utfordringen fra geocachingmiljøet lød: finn minst en cache hver dag i august. Jeg startet med godt mot, men jo lengre ut i august vi kom, jo mer slitsomt og stressende synes jeg hele opplevelsen var. Allikevel er jeg storfornøyd med at jeg klarte å gjennomføre alle 31 dagene, og kjenner jeg meg selv rett er det nok ikke umulig at jeg tar på meg en sånn utfordring nok en gang. Men da tror jeg at en av forutsetningene må være at jeg er i jobb og naturlig skal til mer cacherike områder hver dag. Det ble tatt fler fine cacher denne perioden, blant annet på Saltö.
Men den jeg vil fremheve er GC40ATP.
Det hadde vært veldig moro å høre om deres cacheopplevelser i år! Kanskje du har rundet et magisk antall funn? Kanskje du startet med caching i år og synes alle er spennende? Kanskje du har stått frustrert og ønsket at alle mugglere bare kunne stikke av? Kanskje du har funnet en veldig forseggjort boks? Hva skal til for at du synes et funn har gitt deg noe utenom det vanlige? Og så ønsker jeg dere alle selvsagt et godt 2014-cacheår 🙂
Samtidig vil jeg benytte anledningen til å takke for det gamle året. Tusen takk for at dere fortsetter å stikke innom her, for alle kommentarer og tilbakemeldinger. Hadde det ikke vært for dere, hadde det blitt utrolig ensomt og kjedelig å blogge! <3
Del dette på:
-
Vei på tur
Vi bor helt inntil riksvei 22, på et relativt øde område. Noe biltrafikk er det selvsagt, og også en del tømmertransport og selvsagt traktorer og annet utstyr som brukes på gård. Men de er alle ting vi er vant til å både se og høre, så vi legger ikke så veldig merke til det.
Onsdag ettermiddag la Eileif merke til at det var noe uvanlig trafikk på veien “vår”, et par hundre meter fra huset. En mann gikk hit og dit på veien, og han kom i en bil med orange blinkere på taket. Så selvsagt måtte vi ut og sjekke hva som foregikk.
I dag rakk jeg å komme meg ut i dagslys for å ta bilder av det denne mannen holdt på med. Og selv om det ikke er så ille, så synes jeg det er litt skummelt. På det første bildet her står jeg oppe på veien, like ved huset vårt. Bildet er tatt mot Halden sentrum, og på denne strekningen er det normalt 80 km/t:
Som dere ser er det nå nedsatt fart til 50. Litt lengre bak ser dere et trekantskilt, og kanskje dere såvidt det er kan skimte noen kjegler langt der borte?Ved kjeglene ser det slik ut:
Like bak “traktoreggene” på høyre side og langst trærne på venstre side går det en elv (som da selvsagt går under veien). Og det er nok den høye vannføringen i den pluss all nedbøren de siste ukene som har gjort at det ser slik ut her:
Jeg tok turen ned i skråningen også, og der synes det veldig godt at veien er på tur:
Vi håper selvsagt at veien ikke blir stengt. Men hvis den skulle bli det uten at vi rekker å flytte bilen til den andre siden av “raset”, så får vi minst en times kjøring for å komme til sentrum, uansett hvilken omvei vi velger å kjøre (vi har i dag ca 25 minutter til by’n). Nå er det heller ikke mengder med parkeringsmuligheter sånn bortsett fra i noens innkjørsel, men jeg skal love dere at jeg kommer til å banke på dører og spørre pent hvis det skulle bli aktuelt.Del dette på:
-
Vår julaften
I år var vi 12 bein her på julaften. Eileif, D, mamma, Nairo og jeg. Mamma hentet D og kom hit tidlig på ettermiddagen, og snart var Eileif og mamma i gang med kalkunmiddagen på kjøkkenet. Og fytterakkern så sulten man blir av å kjenne kalkunlukt fra stekeovnen i nesten 3 timer! Nairo synes også det luktet veldig godt, og selv om han fremdeles ikke er 100 % venner med mamma, så satt han like i nærheten og så så søt ut som bare han kan i håp om å få en smakebit 🙂
Selvsagt fikk han smake 😉
Vi kan ikke legge gavene under treet før like før vi skal dele de ut, rett og slett fordi vi har en supernysgjerrig hund som ikke går av veien for å ta seg selv til rette under treet. Og når det er mange gaver til han som lukter veldig godt (for han!), er det egentlig ikke noe rart at han vil ha tak i pakkene.
Som vanlig var det en haug med pakker her. Skulle tro vi var mange fler enn tre voksne, en tenåring og en hund, men jeg må nå si at jeg fremdeles synes det er kjempemoro med masse gaver selv om jeg ikke er noe barn lenger 🙂
Nairo begynner å bli mer og mer flink til å pakke opp gavene sine selv. Her er det en tennisball som befris fra papiret sitt:
Det skal også sies at stort sett er papiret like moro som innholdet 😉Normalt kjøper vi ikke leker av stoff eller tau til Nairo, da han virkelig er demolition-dog hvis han får noe sånt. Men jeg håper hele tiden på at han kanskje kan ha skjerpet seg, så jeg kjøpte en tøyleke til han. Og på typisk Nairo-vis måtte denne saken undersøkes ved å “trykke” på den. Det gjør han når vi holder i en ting, og så vil jeg tro han prøver å sjekke konsistensen på tingen ved å trykke snuta på hva det nå er vi holder. Sånn har han alltid gjort, og jeg aner ikke om det er en greie Nairo har, eller om det er typisk lapphundoppførsel. Hvis dere ser nøye på neste bilde, så ser dere at han har litt oppstoppernese, og det får han automatisk når han trykker:
Men nei, Nairo har enda ikke lagt fra seg demolition-tendensene, det ene øret på leka henger allerede på halv tolv.
Vi brukte et par timer på gaveoppakking, og vi var strålende fornøyde alle 5. Nok en gang blir jeg helt satt ut over hvor mye fint jeg får, og det er like stas å titte over gavene i fred og ro i dag som det var å pakke de ut i går 🙂
Kom meg i seng en liten stund etter midnatt og sov faktisk helt til halv åtte i dag, det skjer ikke altfor ofte! 🙂
Selv om dette innlegget skulle handle om vår julaften, så er det tre ting til jeg må ta med. Meisefirkantene har virkelig blitt populære! Det er hovedsaklig meisefuglene som spiser av de, og da kjøttmeisen spesielt. Skjæra har selvsagt også vært innom, og det er også greit.
Neste gang jeg lager disse skal jeg ha i mer nøtter, og så må jeg finne en annen opphengsvariant da fuglene nå sitter på karusell så snart det blåser bittelitt eller hvis de kommer inn for landing sideveis. De fleste fuglene synes det er greit, men av og til ser jeg en og annen fugl som helt tydelig ikke synes karuseller er noe moro og derfor hopper av.Da jeg var ute for å inspisere meisefirkantene i formiddag, kom jeg over denne gule saken 4 meter fra inngangsdøra:
Altså hallo! Det er 1. juledag!Og her ser dere resten av det som var i gavekalenderen fra mamma:
To pakker med servietter, årets glassbjelle fra Holmegaard (nå har jeg 12!), magnetnisse, to neglelakker, nisse og til-og-fra-lapper. I tillegg har jeg fått enda mer godis, og så vant jeg kr. 50,- på skrapekalenderen 🙂Fortsatt god jul til dere alle sammen, håper dere hadde en koselig feiring i går og at dere tar livet helt med ro i dag 🙂
Del dette på:
-
Gratulerer med dagen, mammas lille vakre!
I dag fyller mammas lille vakre, vår lille pøbel, lillegutt, vår alles kjære Nairo 3 år! Stor gutt er han nå, og samtidig som jeg ikke fatter hvor disse 3 årene har blitt av, så føles det også som om han alltid har vært her.
Det blir ikke noen stor feiring. Nairo har fått vært med Eileif på en del ærender i by’n i dag, og i kveld må jeg i et møte, så da får gutta være alene hjemme en stund. Men Nairo fikk en ekstra god middag i dag, til ære for dagen:
Dere ser 3-tallet eller? 😉Middagsmaten besto av vanlige fôrkuler, noen skiver våtfôr og 3-tallet er laget av frysetørket villsvin.
Nairo startet litt skeptisk, noe han alltid gjør når han blir servert noe nytt:
Men selv jeg synes det luktet godt at våtfôret (luktet paté/leverpostei), og Nairo fant fort ut at dette virkelig kunne spises:
Og han søler, akkurat som 3-åringer flest 😉
Han pleier ikke å få maten sin på frokosttallerken altså, det var kun i anledning dagen 🙂Del dette på:
-
Tåketur
Det har blitt få skikkelige turer i det siste. Stort sett har det bare blitt rusleturer langs riksveien eller de enkle turene som ikke er så lange. Det har jeg ordentlig dårlig samvittighet for ovenfor Nairo, så i dag skulle vi ut og gå. Valget falt på turen fra Aspedammen til Skårefjell og tilbake. Denne turen har jeg gått to ganger før, og vet at det er en fin tur på ca 8,9 km i fint skogsterreng. Nå var det ikke meldt veldig bra vær i dag (det skal visstnok komme i morgen), men så lenge det ikke regner sidelengs er det helt greit for meg.
De siste dagene har vi hatt frost og noe som kan ligne høst-/vintervær her. Og barfrosten hjalp oss litt i dag, da de små partiene med myr var såpass frosne at vi klarte å gå over de uten å bli våte på beina. I tillegg synes jeg jo det er så pent når lyngen ikler seg hvitt:
Årsaken til tittelen på innlegget ser du på neste bilde, som er tatt der det gamle tårnet på Skårefjell sto:
Det var altså ikke noe vits i å gå opp i det nye tårnet da vi rastet, vi hadde ikke sett noe utsikt i det hele tatt. På den andre side forandrer denne utsikten seg ikke stort, og jeg har jo sett den før 😉Nairo har spist litt dårlig de siste dagene. Helt sikkert fordi han har vært mye i ro, så derfor fikk han halvparten av frokosten sin som nistemat i dag. Han, som aldri pleier å gi uttrykk for at han er sulten, kastet seg over posen så snart han hørte at jeg tok den opp av sekken 🙂 Eileif og jeg koste oss med Kvikklunsj og kakao, og de nydelige og supervarme fingervantene mine er aldri langt unna. Godt å bli varmet av både Santo, Arkas og Nairo, selv om bare en av de fremdeles er her <3
Jeg er ute av trening når det gjelder å pakke til tur i den kjølige halvdelen av året. Ikke tok jeg med vannskåla til Nairo (jeg er jo vant med at han finner vann selv når vi er på tur, nå hadde jo alle de små dammene frosset) og ikke tok jeg med sitteunderlag til oss tobeinte. Eileif synes det ble litt vel kaldt på sitte direkte på fjellet, så han nøt både sjokolade og noe varmt i koppen stående:
Og når Nairo var ferdig med å spise maten sin og få vann fra koppen på termosen min, måtte han selvsagt finne akkurat den pinnen som satt mest fast nedi lyng og is og så sette igang en skikkelig graveraptus for å få den løs. Om han greide det? Klart det 🙂
Jeg må innrømme at trær ikke er spesielt spennende. Siden alt er så flatt her i Østfold, er det stort sett bare trær vi ser når vi går tur. Men akkurat dette treet fanget oppmerksomheten min, ene og alene fordi barken var så ekstremt grov og sprukket:
Nå sitter Eileif og jeg ved hver vår pc og er deilig slitne, og Nairo har kollapset på gulvet og ser ikke ut til å flytte på seg mer enn for å bytte liggestilling for en stund.
I kveld er det finale i Skal vi danse, gleder meg! I morgen blir det en tur på julemarkedet på Fredriksten festning. I fjor var vi der på dagtid, i morgen tar vi turen litt utpå ettermiddagen i håp om at det skal lokke frem en koselig stemning. Kanskje jeg klarer å få tatt noen bilder jeg kan få lagt ut også?
Ha en riktig god lørdag, kjære dere 🙂
Del dette på:
-
Vi titter i andre fylker
Først og fremst må jeg få lov til å takke hjerteligst til alle som har delt innlegget “Er det noen som trenger oss?“. Jeg er overveldet over at så mange tok seg tid til å dele det videre med sine venner og kjente!
Enn så lenge har det ikke ført til noen jobb for noen av oss dessverre. Tiden er i ferd med å løpe ut, og vi har innsett at vi kanskje blir nødt til å flytte. Så derfor lurer jeg på om noen av mine lesere som bor i andre fylker kanskje vet om noe som passer oss? Fortrinnsvis i Aust-Agder, Telemark, Vestfold, Buskerud, Oppland, Hedmark eller Akershus. Det vi hadde håpet var at om Eileif først hadde fått seg en jobb et sted, så kunne han fått seg en hybel der mens vi leter etter jobb til meg i samme område, et permanent sted å bo og salg av huset her. Her har dere litt om Eileif og hva han kan:
Eileif er 42 år og en mann som aldri sier nei. Han er ikke redd for å ta i et tak, han lærer fort og han er lojal og pliktoppfyllende. Han har jobbet innen kundeservice og har generelt stor IT-forståelse. Han har også jobbet både som taxisjåfør og truckfører (T1-T4), og er glad i å kjøre bil (klasse B). Han kan takke ja til en jobb som innebærer å bo borte i perioder (anleggsarbeid/offshore og lignende). Eileif kan kontaktes på mailadresse eileif at gurbas dot net.
Hvis vi ender opp med å måtte flytte, hadde det jo vært veldig koselig å bo i nærheten av noen av dere jeg kjenner litt fra før.
Del dette på:
