-
Fôrbytte
Helt siden vi fikk Nairo har han fått Royal Canin. Kroppen hans bruker en del energi siden han er litt stressa og engstelig, så han har i voksen alder fått Energy 4800, noe som har fungert bra. Vi har fått han opp i vekt, han har spist greit nok, og han har hatt en vakker pels.
Jeg har gjort forsøk på å gå over til Vom & Hundemat til han, men det blir han ordentlig løs i magen av, så det har vi rett og slett kuttet ut.
Da han for et års tid siden begynte å få litt problemer med analkjertlene, begynte jeg å tenke at jeg måtte bytte fôr til han. Siden 4800 inneholder mye fett (som han har trengt for å legge på seg), blir jo også avføringen ganske løs, noe som igjen kan resultere i at kjertlene ikke får tømt seg skikkelig.
Tidlig i høst begynte jeg å forhøre meg om hva slags fôr jeg burde gå over til. Det er ikke få krav jeg stiller til et fôr, for selv om jeg ikke vil kalle Nairo en problemhund, så er det noen utfordringer å finne noe som skal tilfredsstille følgende kriterier:
- Mye smak, siden Nairo ikke er spesielt matglad.
- Noe som gjør at han legger på seg og holder vekta, siden han alltid har vært noe undervektig.
- Noe som er skånsomt mot magen, siden han har lett for å få stressmage.
- Noe som gir hardere avføring, slik at analkjertlene tømmer seg.
To av tre dyrebutikker vi var innom anbefalte Acana, så jeg kjøpte/fikk prøveposer på Acana Grasslands og Acana Pacifica. Vi gikk vitenskapelig til verks, og lot Nairo få ti kuler av hvert fôr i hver sin bolle én gang pr dag i en uke, og noterte så hvilken av typene han spiste opp først. Det var egentlig close race, men det var Grasslands som vant, og 5. september startet vi overgangen til det fôret.
Jeg tar ingen sjanser med Nairos sarte mage, så vi brukte veldig lang tid på tilvenningen. Og hvis jeg ikke husker helt feil, så var vi over på kun denne maten for et par uker siden, noe som vil si at vi har brukt to måneder på overgangen. Og det har gått over all forventning!Nairo har for første gang siden han var liten valp bedt om å få mat! I tillegg spiser han opp så og si hvert eneste måltid (han får mat to ganger pr dag), det kan være at det ligger igjen noen få kuler. Tidligere kunne han hoppe over måltider både titt og ofte, nå tilhører det sjeldenhetene selv om han ikke har vært i høy aktivitet.
Vektmessig vil jeg at han skal holde seg over 15 kg, og helst også over 16 kg, og det har han gjort:
Som dere ser, har han svingt mellom 16 og 17 siden vi startet overgangen, og det er helt akseptabelt for meg. Kan være at vi prøver å øke porsjonene litt, men hvis vi ser at han da lar det være igjen enda mer i skåla, så går vi tilbake til 140 gram pr måltid, som han får nå.Bank i bordet, Nairo har kun hatt et par dager med løs mage siden september, og det tror jeg er helt normalt for han uansett hva han går på. Han har ikke vært utsatt for noe mer stressende enn normalt, så dette kan vi leve med. Alle har jo dager hvor magen er litt i ulage.
Avføringen har også blitt vesentlig fastere, og mengden har også minket.
Alt i alt er jeg altså veldig fornøyd med Acana Grasslands. Det eneste jeg har lagt merke til, er at pelsen hans ikke er like fin som den var, logisk nok siden han nå får mindre fett. Jeg har ikke noe lyst til å gi han olje over maten da jeg er redd det fører til løsere avføring på sikt, men han er veldig glad i laks, så planen er å gi han det en gang eller to i uka. I tillegg får han også en og annen kyllingklubbe, men det er mer for tannhygienens skyld enn noe annet.
Ikke misforstå, jeg har ingenting vondt å si om Royal Canin. Men nå fungerte det ikke lenger for Nairo, og jeg er superglad for at vi har funnet et fôr som han fungerer på, og som han uten tvil synes er veldig godt.
Del dette på:
-
Kyststien fra Elgåfossen til Ejgdesjön
Helgene går unna i en rasende fart, jeg synes knapt jeg går ut av døra fra jobb nummer 2 på fredags ettermiddag og sier “Helg!” før det er søndag ettermiddag og helgen nesten er over. Det er uvant å jobbe 100 % selv om jeg gjorde det i våres, jeg tror forskjellen ligger i at jeg nå bruker størstedelen av dagene på å lære nye ting.
I går var jeg effektiviteten selv. Var en tur på Gårdsbutiken og fikk kjøpt fôr og litt knask til Nairo, gikk en tur på 4,5 km på vei hjem, og fikk gjort en god del husarbeid (inklusive 5 maskiner med klesvask) og en god del papirarbeid. På kvelden satt jeg limt fast til TV’en, hipp hurra og jippi for seieren til Agnete og Egor!
I dag sa hele kroppen at jeg skulle ut på langtur. Planen for hvor jeg skulle gå var allerede lagt, jeg var bare nødt til å se an været litt for å se om det faktisk ble en langtur, og det ble det. Som nevnt før har jeg fått litt dilla på Kyststien, og i dag gikk turen fra Elgåfossen på norsk side til Ejgdesjön på svensk side. Her ser dere løypa:
Bilde fra Endomondo. Eileif kjørte Nairo og meg til punktet på høyre side, få meter fra svenskegrensa, og han hentet oss igjen da vi var fremme.
Bohusleden går på de samme stiene og veiene som Kyststien stort sett hele denne etappen, så jeg fulgte både blå og orange merker i dag:
I tillegg var også store deler av løypa merket også med rødt, men jeg har ingen peiling på hvilken tur rødmerkinga viser. Noen som vet?Jeg fant også ut at jeg har gått store deler av denne turen før, men hver for seg. Den første biten fra start og inn til ca 3 kilometersmerket gikk jeg i romjula i fjor, da jeg var på cachetur sammen en gjeng andre cachere. Den siste biten fra ca 6 kilometersmerket har jeg gått mange ganger, det skal jeg vise litt senere i innlegget.
I dag skriver vi 9. november, og til min ekstremt store overraskelse fant jeg skogens gull i dag:
Den var ganske så bløt, og noen av de hadde allerede begynt å råtne, men jeg kunne ikke bare la de stå, så jeg tror jeg får en overrasket mamma i morgen (ikke fortell henne noe nå da!). Jeg fant litt mer senere på turen også, så hun får ihvertfall en liten smakebit 🙂Her står jeg der man kan ta en avstikker til gapahuken cacherne og jeg gikk til i fjor. Jeg droppet å gå bortom der i dag, men fortsatte rett frem, rett inn i tykkeste skogen:
Gapahuken ligger nord i Søndre Hogsjøen, og her er utsikt fra stien og utover vannet, nesten samme utsikt som man har fra gapahuken:
På vei nordover mot Nordre Hogsjøen gikk vi langs elva som binder disse to vannene sammen. Og der det er elv kan det også være små fossefall, og selv om dette fossefallet ikke har noe fritt fall, så var det fint allikevel:
Det var ikke mye sopp igjen i skogen bortsett fra det jeg fant av kantareller. Men sopp som vokser på trær er det alltid mye av, og jeg synes de har så fine farger og mønstre:
Treet ligger på bakken. Der stien svinger vestover kom vi til et hogstfelt. Jeg måtte le for meg selv, for trærne med blå-, rød- og orangemerking hadde sluppet unna hogstmaskinene, eller ihvertfall deler av stammene til trærne. De så ut som trafikklys der de sto på rekke og rad over hele feltet:
Selv om stien var godt bevart over hogstfeltet, så var dette strekningen med mest vann og gjørme. Det var ikke få ganger det sa schwupp når jeg løftet opp føttene for å ta neste steg!Like etter at vi kom inn i skogen igjen skimtet jeg noe gult et stykke foran oss. Skogsmaskin var det første jeg tenkte (jeg har jo aldri brillene på meg på tur), men etterhvert som vi kom nærmere skjønte jeg hva det var: en riksrøys!
Jeg blir alltid så glad når jeg kommer over disse, for de står ikke avmerket på kartene jeg bruker for å planlegge turer, og de er så fine der de står! Her står vi altså bokstavelig talt midt på grensa mellom Norge og Sverige. Ser du helt bakerst i bildet, på andre siden av det lille vannet (som heter Svenstjernet), så kan du skimte et lite skilt som helt sikkert sier at grensa går akkurat her. Og bak ryggen min var det også kappet ned trær for å markere grensegaten.Jeg er ikke noe god på gammel kongehistorie, så jeg aner ikke hvilken/hvilke konge/konger hvis initialer har blitt meislet inn i denne steinen. Kan det være Carl Johan den fjortende? Og hva står K’en for?
Et par hundre meter etter grensa var vi fremme ved Snarsmon, restene etter en gammel taterlandsby. Her har vi vært mange ganger før, og resten av turen gikk på nettopp den veien vi oftest har gått for å komme hit. Det er synd at det ikke er mer igjen av den gamle byen, men det er utrolig spennende at de har fått tatt vare på såpass mye som de har gjort, selv om det bare er veggene etter noen hus:
Den siste biten av denne etappen av Kyststien (som jo her heter Kuststigen) går langs vannet Ejgdesjön. Været i dag var egentlig skyet opphold med litt vind, men her brøt sola ordentlig gjennom og jeg måtte kaste jakka. Nydelig!
Nairo fikk vasset og var deilig full av vann og sand da Eileif hentet oss 😉 Jeg har den godt sliten-følelsen i kroppen etter å ha gått ca 8,5 km, og er også veldig fornøyd med å ha tilbakelagt nok en etappe av Kyststien. Forøvrig en veldig fin etappe, anbefales!Del dette på:
-
Min lørdag
Helg! Jeg er glad i jobbene mine, men det er alltid godt med helg uansett 🙂
Dagen startet med den sedvanlige sløvingen foran pc’en, noe som inkluderer to store kopper med te og et par knekkebrød. Ved 10-tiden satt Eileif, Nairo og jeg oss i bilen og kjørte i retning Björnerödspiggen like over grensa. Det ble publisert en ny cache der for noen dager siden, og selv om FTF-muligheten forsvant natt til i går, så er det et fint område å gå tur i, og Eileif hadde ikke gått akkurat den veien vi valgte i dag. Været var tåkete og regntungt, og selv om vi slapp noe skikkelig regnvær, så var det vått i marka, på steinene og på trærne. Vel oppe på toppen tok Eileif og Nairo en pust i bakken i gapahuken mens jeg gikk de siste 200 meterne og fikk logget cachen. Så var det 10 minutters pause på meg også, selv om Nairo var utålmodig og helst ville gå mer med en gang:
Totalt ble det i underkant av 6 km, en god lørdagstur. Og cachen finner du her.Nok en kopp te og litt avslapping da vi kom hjem, men så var det bare å sette igang med huslige sysler. Jeg ble ikke helt ferdig, men disse to var mine følgesvenner en god stund:
Jeg er god på avslapping, så nå etter middag har det blitt litt av det igjen. Angry Birds og Wordfeud veksler mellom å underholde meg, sammen med (u)interessante diskusjoner i gruppene på Facebook. Med andre ord: en genial lørdag så langt 😉Om halvannen time flytter jeg meg over til sofaen for lørdagens høydepunkt, nemlig:
Og kjenner jeg meg selv rett, så blir det å tusle opp i 2. etasje og krype under dyna kort tid etter at Skal vi danse er ferdig.Hva gjør dere på den første lørdagen i november i år?
PS! I dag er det 9 år siden jeg ble huseier! 😀
Del dette på:
-
Oppsummering av uka
Jeg er ikke noe glad i å skrive sånne oppsummeringsinnlegg, men akkurat denne uka må det bare bli sånn 🙂
Den første uka i ny jobb er over, og det ville vært å lyve hvis jeg påsto at jeg ikke var sliten. For sliten har jeg så absolutt vært, så og si hver eneste dag. Det er mye å sette seg inn i, mange inntrykk å fordøye og mye å lære seg. Men jeg har blitt tatt imot med åpne armer og mange velkomster, og jeg føler meg oppriktig velkommen! Alle er kjempekoselige og tar seg godt av meg, og det setter jeg utrolig stor pris på! Jeg skal ikke sette noe tidsperspektiv, men jeg håper at jeg snart har en viss oversikt over rutiner og oppgaver, og at læring av nye systemer ikke tar lang tid. Denne uka har jeg vært på opplæring i et par timer pluss en samling i 4 timer, og kommende uke skal jeg på mer opplæring/kursing både i ny og gammel jobb ihvertfall to dager, og antagelig blir det noen timer i tillegg også.
Det er ikke ofte vi her på sørøstlandet kan skryte på oss vind i storm styrke, og det er langt fra storm nå også. Men det føles som høststorm når vinden tar tak i huset og gjør at ting som står inntil ytterveggen flytter på seg, selv om tingene står inne. Sånn har det vært noen dager nå, og Eileif testet derfor å ligge på gjesterommet i kjelleren en natt, for å se om Nairo taklet det. Det gjorde han dessverre ikke, derfor er vi tilbake til at en av oss må sove på sofaen siden det å ha på et lys på soverommet bare hjelper når det ikke blåser så mye som det gjør nå. Jeg vurderer sterkt å teste Adaptil (det som tidligere het D.A.P.), for selv om Eileif sover godt uansett hvor han sover, så synes jeg det er en uholdbar situasjon. I tillegg synes jeg jo også synd på Nairo, for selv om han ikke er direkte redd, så er det ubehagelig nok til at han ikke klarer å finne roen, og det kan ikke være noe godt for han.
I tillegg til all vinden i det siste så har det også kommet mye regn. Veldig mye regn. Så når Nairo og jeg skulle gå tur i går, måtte vi først vade over denne lille innsjøen:
Det var ikke spesielt dypt, men området som lå under vann var ganske stort. Senere på turen måtte vi over en bekk som totalt hadde gått over sine bredder, og jeg fikk da virkelig testet at turstøvlene mine er nogenlunde vanntette, for da hadde jeg vann opp til anklene. Det er Enningdalselva som går over sine bredder, og i dag har det steget enda mer, selv om det ikke har regnet mer. På dette neste bildet skal det egentlig bare være dyrket mark, men nå har vi “sjøutsikt” og min kjære mener at hvis dette fortsetter noen dager til kan han fiske laks fra verandaen 😉
I dag har jeg vært i 4-årsbursdagsfeiring til en skjønn liten gutt som absolutt begynner å bli stor gutt, og fikk samtidig logget en cache. Jeg tenkte å prøve ut offlinefunksjonen på c:geo på nettbrettet mitt, men jeg skjønte såpass lite av funksjonene rundt kompasset og kartet at det var lettere å bare gå dit jeg skjønte cachen var og lete litt. Helt tydelig at jeg må sette meg mer inn i hvordan c:geo funker ute i praksis.Nå er det total avslapping i et par timer før det er snorketid og en ny uke setter igang i morgen, forhåpentligvis med litt mindre vær 🙂
Del dette på:
-
Mørkredd når det blåser moderat på toppen
Jeg har flere ganger skrevet om at Nairo ikke er noe glad i vind på natta. Av en eller annen ukjent grunn er han ukomfortabel med å være på soverommet i 2. etasje når det blåser, da går han hvileløst rundt og bjeffer. Ikke sånn varslings-/nå-kommer-det-noen-bjeffing (som høres omtrent sånn ut: VOFF-VOFF-VOFF-VOFF-VOFF), men mer oppmerksomhetsbjeffing (boff…..boff…syt-pip-syt…boff…pip-syt-syt…boff). Jeg klarer uansett ikke å sove gjennom det, så løsningen har vært at Eileif eller jeg har lagt oss på sofaen i stua i 1. etasje, da har Nairo slått seg til ro.
For et par uker siden hadde vi et par netter med litt vind, og da gikk det plutselig opp et lys for meg. Nairo slår seg til ro og legger seg til å sove selv om det blåser ute…så lenge jeg leser på senga og lyset derfor står på. AHA! Gutten er mørkredd i 2. etasje når det blåser! Etter det har vi testet ut å sove med lyset på de nettene det har vært vind, og det har funket som bare dét, Nairo har holdt tyst og sovet gjennom hele natta!
Natt til mandag som var ble det nok en gang vind på kvelden. Vi la oss, leste litt i bøkene våre og lot ett av lysene stå på. Men nei, Nairo ville ikke slå seg til ro. Fillern! Eileif tok med seg sengetøy og hund og la seg i stua igjen. Jeg ble liggende og gruble litt på hva som hadde gått galt med det jeg trodde var en vanntett løsning, og svaret kunne bare være vindstyrken. For akkurat den natta blåste det mer enn det har gjort i det siste, og derfor må jeg bare konkludere med at Nairo er mørkredd i 2. etasje når det blåser litt og veldig mørkredd i 2. etasje når det blåser mye.
Eileif klarer egentlig å sove nesten over alt, men sofaen er ikke spesielt god å ligge på. Så nå blir neste steg å re opp gjestesenga i kjelleren slik at den av oss som må bort fra 2. etasje ihvertfall kan ligge litt godt. Spørsmålet nå er bare hvordan Nairo takler å sove i kjelleren, det har han aldri gjort før selv om han gjerne blir med ned dit når jeg vasker klær (vaskerommet er i naborommet til gjesterommet).
Nairo sover fremdeles ofte med øynene åpne eller halvåpne, men jeg skulle ønske han hadde samme sovehjerte nå som han hadde den gangen for snart 4 år siden, det vil si et sovehjerte som ikke bryr seg om vind 😉
I natt er det heldigvis ikke meldt så mye vind!Del dette på:
-
Søndagscache
Jeg vet ikke om noen cacher som bare kan tas på spesielle ukedager, men siden det er søndag i dag og Nairo og jeg har vært på cachetur, så ble det logisk å skrive overskriften “Søndagscache”.
Egentlig var jeg veldig tung i stumpen i dag og hadde ikke så lyst til å gå tur. Men Nairo må jo selvsagt ut, og det er mer morsomt å gå tur når man kan finne en cache samtidig, så da gjorde vi det. Kjørte en mil hjemmefra, parkerte i et område vi har gått litt før og la i vei. Grusvei hele veien frem til cachen, ikke noe beina mine egentlig er så veldig glad i, men når det er såpass vått som det er for tiden er det bedre å gå på grusveier enn å gå på halvveis gjengrodde stier i skogen.
Møtte denne søten karen et stykke inn på veien, jeg synes det er så artig når kjøretøy har et tydelig ansikt og et artig uttrykk 🙂
Vel fremme ved cachen oppdaget vi tre parkerte biler hvorav en av de sto med åpen bakluke. Det er veldig mange jakttårn innover langs denne grusveien, så jeg forventet nesten å møte på jegere, men jeg så ingen med rifle og heller ingen i nærheten av bilene, så Nairo og jeg kunne gå de få meterne inn i skogen og logge cachen:
I cachebeskrivelsen står det at det skal være en liten rasteplass ved cachen, jeg gjetter på at det var der bilene sto. Så istedenfor å titte oss litt rundt i området, så snudde vi og gikk tilbake den veien vi hadde kommet, og endte med en fin søndagstur på 5,2 km. Og flaks hadde vi også, vi hadde bare lett yr på hele turen mens det plasket ned 5 minutter etter at vi kom hjem 🙂Det var godt å få litt cacheabstinenser ut av kroppen, jaggu har det gått 3 uker siden forrige funn. Skjerpings, Kjersti!
Del dette på:
-
Kyststien fra Elgåfossen til Svingen og Rv22 hjem
Jeg har fått litt dilla på Kyststien, og så lenge Eileif ikke skal være med å gå, kan han kjøre meg til startsted og eventuelt hente meg der jeg gir meg. Veldig mye mer lettvint enn å måtte kjøre til stoppested og sette igjen en av bilene for så å kjøre til startsted, og så måtte hente bilen ved startstedet igjen når vi har kommet til stoppested. Bare å forklare det er jo like tungvint som å gjøre det! 😉
I dag ble det en kort etappe av Kyststien, nemlig fra Elgåfossen til Svingen. Ta en titt på denne linken, så kan dere finne hele Kyststien fra Mollön utenfor Uddevalla i Sverige til ytterst på Nesoddtangen i Oslofjorden.
Brua over Enningdalselva var første skritt på etappen:
Det var mye vann i fossen i dag:
Mellom fossen og det falleferdige huset Eileif og jeg tok noen av bryllupsbildene ved ligger restene av et annet gammelt hus:
På skiltet står det: Saugen (Dahlinsaga – Gribsrødsaga). Plass under Gribsrød. Her har det vært både sag og mølle. Bebodd fra begynnelsen av 1800 tallet. De siste som bodde her var Lina og Herman Iversen. De flyttet til Iddebo (eldrehjem) i 1960 årene. Se side 118 i “Husmannsplasser i Enningdalen” av R. og S. Buer. Historielaget 1998.Vi hadde ikke gått mange meterne før vi møtte et jaktlag på 3 mannfolk, og jeg spurte om de holdt på innover i skogen nå. Heldigvis var de akkurat ferdig med dagens jakt i det området, så jeg kunne trygt fortsette.
Etter et par kilometer kom jeg til dette skiltet:
Det var umulig å se om blåmerkingen til Kyststien fortsatte ned der pila viser vei til bading eller om den fortsatte oppover, bak der jeg står og tar bilde. Så jeg tok sjansen på å gå nedover mot badeplassen, men skjønte etter et par hundre meter at jeg hadde bommet, så vi snudde igjen. Heldigvis fant vi igjen blåmerkingen, og vi fant også en vakker bil som var blitt parkert for godt:
Det var altfor mye busker og kratt der til at jeg kunne titte nærmere på den og se fronten på den, men den var lyserosa og det gjorde vondt i hjertet mitt å se en så vakker bil bare bli henslengt på denne måten.Jeg visste nå hvor vi var, vi kom opp på Skauskrokveien ved gården som på folkemunne her i Halden bare blir kalt Farmen. Og det er ingen tvil om dette navnet med tanke på skiltet gården har:
Jeg mener å huske at jeg hadde så og si like cowboystøvletter en gang tidlig på 90-tallet, men jeg gikk vel aldri sålene av de 😉Et lite stykke nedi veien sto dette skiltet:
Selvsagt kostet jeg på meg denne ørlille ekstraveien for å finne ut hva dette kulturminnet var, og skiltet ved støtten forklarte det:
Og like ved skiltet var gravplassen og støtten til den falne soldaten:
Teksten på støtten er dessverre vanskelig å tyde, men jeg fikk allikevel en litt andektig følelse der ute, midt i skogen, noen kilometer i luftlinje til Søndre Enningdalen Kirke, og jeg synes det var en fin gest av både de svenske og de norske som gjorde dette for sitt broderfolk, midt under krigen.Vi fortsatte videre mot Svingen på Skauskrokveien, og innimellom åpnet det seg og vi fikk litt utsikt:
Da vi kom ned til Svingen hadde vi bare gått 5 km (inklusive feilgåingen på 400 meter), men da var det asfalt resten av veien hjem, så jeg ba Eileif (som var på Nordby og handlet) om å kjøre oss i møte. Men jeg rakk hjem før han kom, og da ble det totalt 6,5 km på Nairo og meg i dag, og nok en etappe av Kyststien er unnagjort. En helt grei liten tur uten de store naturopplevelsene, selv om det absolutt er fint å se Elgåfossen og det var spennende med gravplassen.Del dette på:
-
Ikke helt i mål med øyet til Nairo
I midten av september oppdaget jeg at Nairo hadde litt puss fra sitt venstre øye, og vi fikk da en 8 dagers kurs med øyedråper av veterinæren. Øyet ble bra, jeg så ikke noe mer puss, og Nairo ga ikke uttrykk for at det var noe vondt eller noe som irriterte.
Om tirsdag oppdaget jeg igjen litt puss fra øyet hans, så i går dro vi igjen innom veterinæren for en sjekk. Jeg nevnte i forrige blogginnlegg dette med at han fikk grønn snute, og i går var jeg derfor forberedt med mobilkameraet. Nå ble bildene helt totalt elendige, men her ser dere at han er gulgrønn på tunga og så kan dere såvidt skimte at han er grønn på snuta:
Veterinæren tittet og sjekket og kunne ikke finne noe som helst galt med noen av øynene, heldigvis. Så jeg satt Nairo ut i bilen og fikk bråknipset nok et elendig bilde før jeg gikk inn for å fortsette å prate med veterinæren:
Veterinæren ville at vi skulle skylle øynene hans med vanlig skyllevann to ganger pr dag i noen dager, forhåpentligvis skulle det hjelpe mot hva det nå er som irriterer. Nairo hater skyllingen, men han er umiddelbart fornøyd når vi er ferdige, og hiver seg da over tennisballen for å leke med oss. Så konklusjonen må jo være at øyet ikke er vondt, og at vi ikke gjør han så vondt at han blir langvarig sur på oss 😉Så nå krysser vi fingrene for at det går over kjapt igjen 🙂
Del dette på:
-
Det var min dag i går
I går fylte jeg trettielleve år, og for første gang i historien hadde jeg ikke invitert til åpent hus eller noen annen form for feiring. Det var bare ikke riktig for meg å gjøre noe ut av dagen i år, men forhåpentligvis kommer jeg sterkere tilbake igjen neste år.
Formiddagen ble brukt til en liten gåtur sammen med Eileif og Nairo og ellers deilig sløving foran pc’en med mengder av gratulasjoner på FB og med koselige telefonsamtaler og sms’er. Ettermiddagen fortsatte i samme stil, og så kom C og A en tur med blomster og gave.
Om torsdag fikk jeg gave av min kjære mann, nemlig billetter til Ingrid Bjørnov og Øystein Sunde på Brygga kultursal i Halden i går, på selveste bursdagen min. Eileif var ikke helt i form i går, så han spurte C om hun ville være med meg istedenfor han, og det ville hun, så jeg hentet henne en time senere og satt kursen mot by’n.
Forestillingen var utsolgt (det er satt opp ekstraforestilling i mars), og vi hadde seter helt på første rad, en meter fra scenekanten. Jeg har vært på alle showene Ingrid har vært på turné med tidligere, og var forberedt på å ikke få gått på denne, så jeg var superglad for billettene og gledet meg som en unge fra jeg fikk gaven! Og selvsagt innfridde Bjørnov og Sunde!
De er begge to mestre med både tekst og instrumenter, og sammen er de på alle måter dynamitt. Den ene latterkula avløste den andre, og jeg føler nå at jeg har et enda tettere forhold til Ingrid fordi hun har et forhold til ripssaft av samme årgang som meg (se showet, så forstår du!) 😉Når de reiste seg for å motta kveldens siste applaus, utbrøt C “NEI!” ved siden av meg, og det var jeg så hjertens enig i, de nesten 2 timene showet varte gikk så altfor fort, og jeg hadde gjerne hørt på de i minst 2 timer til. Heldigvis fikk vi et lite ekstranummer:
Vel hjemme rakk jeg akkurat å se den siste halvtimen av Skal vi danse, før det var tilbake til pc’en for å lese flere koselige bursdagshilsner, og så var det natta, fornøyd og glad. Og Nairo tok seg som vanlig tid til litt kveldskos:
(ja, det er noen orber på bildet, i min verden heter det støv).I dag er det en sånn fin høstdag igjen hvor jeg egentlig burde vært ute og gått lang tur, men det står andre planer på lista istedenfor. Og i morgen er høstferien over og det er back to work.
God søndag, alle sammen, kos dere i høstværet!
PS! Jeg kommer med noen (for oss) gode nyheter en av dagene, så stikk innom igjen 🙂
Del dette på:
-
Jeg burde skamme meg!
Det har vært et fantastisk høstvær her i dag! Vindstille og skyfri himmel med en varmende sol. Så jeg burde skamme meg fordi jeg har sittet inne på en tydeligvis altfor tung stump i dag istedenfor å komme meg ut på tur og nyte den herlige dagen. Fy meg! Nå har jeg jo vært ute en bitteliten tur da, Nairo må jo få gjort fra seg. Og da fikk vi oppleve ikke mindre enn 11 vakre svaner på flygetur over jordene her. Klarte ikke å få alle 11 med på bildet, men det var et nydelig skue:
Akkurat det at det har blitt vindstille burde jeg så absolutt nyte, for det har blåst bra her siden fredag kveld. Såpass mye vind har det vært at Eileif har sovet på sofaen, for Nairo synes jo fremdeles at vinden er skummel i 2. etasje der soverommet er, men han synes ikke den er skummel i 1. etasje. Og jeg sliter litt med å finne en måte å kurere han for dette på, for jeg er ikke spesielt god på å trene hund midt på natta når jeg er stuptrøtt. Det merket jeg godt her en annen natt da det begynte å tordne ved 3-tiden. Jeg fikk stått opp og dratt ut alt av pc’er og modem, og tordnen var ikke så veldig ille egentlig, men nok til at Nairo bjeffet på den. Så da halvlå jeg i sofaen mens jeg matet han med godbiter, og jeg merker jo at det hjelper, at han søker mot meg istedenfor å bjeffe. Jeg kom meg i seng igjen da Eileif sto opp halv fem, og da fikk jeg et par timers søvn. Men det er én ting med torden som jo bare varer en liten stund, det er noe annet med vind som gjerne står på i timesvis.Vi var forresten ferdige med drypping av Nairos øye sist torsdag, og det ser nå helt fint ut. Pusset forsvant etter dag 2 med drypping, og han gir ikke noe uttrykk for at han har vondt eller har det ubehagelig.
Litt flere godnyheter: Eileif fikk om fredag beskjed om at han har fått forlenget jobbkontrakten ut oktober, yippie! \o/ Dermed har vi enda en måned på å lete etter permanente løsninger, og vi krysser som vanlig fingre, armer, tær, bein og øyne for at noe dukker opp snart. Samtidig som vi begynner å miste blodomløp på grunn av all kryssingen :p
Jeg har forresten høstferie denne uka (men jeg skal en tur på jobb til onsdag for å få unna noen oppgaver), så hvis noen har lyst til å være med ut på tur, så må dere absolutt si ifra! Jeg er ikke så lysten på å kjøre veldig langt for å gå tur, men jeg er sikker på at vi finner et fint sted å gå hvis noen har lyst. Fint vær er det stort sett meldt også 🙂
Del dette på:
