-
Lapphundspesial på Biri
At hundemennesker er litt gale, er det ingen tvil om. Men jeg synes det går litt langt når jeg frivillig står opp over en time tidligere enn på hverdager for å kjøre 30 mil for å se på lapphunder som stilles ut, selv om jeg ikke stiller ut Nairo selv. Men det var nettopp det jeg gjorde i dag. Nairo og jeg kom oss avgårde litt over kl. 7 i morges, og etter 3 korte stopp, ankom vi Vingrom nesten nøyaktig 4 timer senere.
De Finske Lapphundene var først ut i ringen i dag, så jeg fikk dessverre ikke med meg så mye av hva som skjedde, siden de allerede var godt i gang. Men det viktigste for meg var å snakke med lapphundeiere jeg har blitt kjent med gjennom blogger og på Facebook, og det fikk jeg virkelig gjort.
Nøve og Nalle var de første jeg traff. Dessverre fikk jeg ikke surret meg til å ta bilde av de denne gangen, fy meg!
Så traff jeg eierne til denne kjekke karen, Kero:
Hadde en koselig lang prat med de, alltid moro å bli kjent med nye lappemennesker 🙂
Så fant jeg Leo og hans eiere:
Den skjønne Leo med alle hans ansiktsuttrykk får kos av sin mamma 🙂
Nairos “kjæreste” fra lapphunspesialen på Kongsberg i våres, Molly, var også der:
Nairo fikk selvsagt flørtet litt med henne i dag også, hun er en fantastisk vakker tispe! Litt moro å tenke på at jeg så henne i nabo-valpekassa den dagen vi hentet Nairo, og at hun og hennes dominofargede bror gjorde at jeg falt for den fargevarianten også 🙂
Frost og eiere var også der. Frost fant seg en ørliten lekekamerat:
Har ikke så mye mer å si til dette, enn: hællenuffen! 🙂
Og så ble jeg kjent med Aiko og hans eier:
Det er utrolig hvor liten verden er, for når jeg nå prøvde å finne ut hvem Aiko er, fant jeg jo en blogg, og den bloggen fulgte jeg med stor iver mens det fortsatt ble skrevet noe der. Vakker gutt er det ihvertfall!
I går kveld sendte jeg en mail til Carina Josefine og sa ifra at jeg skulle på spesialen i hennes trakter. Jeg ga henne også mobilnummeret mitt og ba henne si ifra hvis hun tok seg en tur. Det gjorde hun, og det var ordentlig koselig å treffe både henne og vakre Tinka:
Det er litt rart, for man føler jo at man kjenner de man har fulgt bloggene til, og sånn var det med Carina også. Skravla gikk lett, kan du si 🙂 Nairo prøvde på alle måter å innynde seg hos Tinka også, og hun synes det var litt moro, men så måtte hun også sette han godt på plass og si ifra hvem som bestemte. Herlig jente! 🙂
Så hvordan har Nairo taklet dagen? Han satt i bilen den første timen, og med vinduene nede og bakdøra åpen, gikk det veldig fint i varmen. Som vanlig ble det skikkelig “overload” for han når jeg tok han ut, han drar i alle retninger og skal hilse på alt på 4 bein. Man slutter egentlig aldri å sosialisere en hund. Den siste stunden før vi dro, begynte han å “snappe” mot hundene som passerte oss. Jeg aner ikke hvorfor, men teorien er at det ble for mye for han, rett og slett. Men hvis man ser bort ifra det, og at han utallige ganger prøver å dra armen min ut av ledd for å komme seg bort til andre hunder, så synes jeg han takler store mengder hunder og mennesker ganske bra. Og på slutten av dagen fikk jeg faktisk kontakt nok med han til å vise frem et lite triks!
Hvordan takler jeg en sånn dag? Jeg koser meg, jeg! Litt vel langt å kjøre, men en gang eller to i året kan jeg tåle det. Og jeg har helt klart lyst til å se mer av områdene rundt Mjøsa, det er jo så vakkert der!
Tusen takk for praten i dag, alle jeg hilste på!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Årets Grillkløverkveld
I går var dagen her igjen, dagen for årets Grillkløverkveld! Savnet etter disse kveldene starter egentlig dagen etter at vi har hatt de, og forberedelsene starter gjerne noen måneder før avtalt kveld.
Jeg startet de siste forberedelsene i går formiddag. Nairo synes dette var totalt uinteressant, og la seg heller i stolen sammen med Eileif:
Rimelig avslappet hund 😉
En halvtime før normal tid, dukket S og A opp. Veldig klare for årets happening, og med poser fulle av mat og drikke. Da C kom, dro Eileif, D og Nairo hjem til C for å låne hennes stue gjennom kvelden. D var ikke helt i form i går, så deres opprinnelige planer gikk i vasken.
Lemonade ble servert Grillkløveret første gang i fjor, og etter ønske fra jentene laget jeg det i år igjen:
Og etter litt kokkelering, var forretten klar. En forrett helt klart i C og min smak 🙂
Forretten besto av de tradisjonelle scampiene (nåde den som foreslår å kutte ned på antallet scampi eller å kutte det helt ut!) og C’s focaccia. I tillegg overrasket C oss med asparges med spekeskinke (var det parmaskinke, tro?), fantastisk godt!
Etter en liten pause var vi veldig klare for hovedrett:
Og som vanlig var det ikke akkurat mangel på mat… Smørdampede poteter, smørdampet brokkoli, smørdampet blomkål, smørdampet champignon, kyllingfileter med to forskjellige marinader, helstekt svin indrefilet, laks, maiskolber, kryddersmør, hvitløkssmør og potetgull med hjemmelaget dip til. Det som overrasket meg mest i går, var at vi for første gang ikke satt igjen med mat til en halv bataljon, det ble akkurat nok rester til at Eileif fikk seg en god frokost i dag 🙂
Så var tiden kommet for årets nyhet. Dette går på rundgang, og i år var det min tur. Kriteriene for årets nyhet er at det skal være til nytte eller glede for Grillkløveret, og det kan like gjerne være mat som en ting. Fjorårets nyhet var pledd. Vi har fra tidligere en egen eske som alle tingene våre ligger i, men esken ble for liten når pleddene skulle oppi. Så årets nyhet ble derfor poser til pleddene:
Fargene på posene er tilpasset fargen på pleddet til den enkelte (mitt pledd er grått, og de hadde dessverre ikke grå pose), men alle har i tillegg fått navnet sitt på posen. Og etter en liten brainstorming, sitter vi nå med mulige nye ting for flere år fremover, så det skal bli moro å se hva C finner på neste år 🙂
C og jeg gikk så på kjøkkenet for å klargjøre desserten. Det tok et kvarters tid, noe vi ikke synes var kjempelenge, så overraskelsen var stor da vi kom ut på terrassen og oppdaget at S og A var borte. Heldigvis hadde de ikke dratt så langt, de sto jaggu og stablet ved:
Snille jentene!
Årets dessert ble bestemt på et lite minimøte vi hadde tidligere i år. Jordbær og banan med smeltet sjokolade:
C hadde kjøpt med til både mørk og lys sjokolade, og det var virkelig godt! Men jeg tror vi skal gjøre noen justeringer til neste år, slik at konsistensen på sjokoladene blir litt mer samarbeidsvillig. Godt var det ihvertfall!
Av erfaring fra tidligere år, vet vi at vi ikke orker stort av godis etter en sånn matauk. Så vi satt igjen og småspiste jordbær, vi koste oss med mer av potetgullet og den hjemmelagede dip’en, og vi hadde en skål med ren melkesjokolade. Te ble tryllet frem i de fine koppene våre, og skravla gikk ut i de sene nattetimer:
Jeg fikk slukket lyset og lagt hodet på puta like før kl. 2 i natt, mett i magen og strålende fornøyd etter nok en vellykket Grillkløverkveld. Tusen takk, jenter, jeg gleder meg allerede til neste år!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Mandag og tirsdag – Norge på tvers
Det var ren og skjær luksus å sove i en normal seng, og det er ingen tvil om at vi våknet opp mer uthvilte mandags morgen enn hva vi hadde vært gjennom helgen! Planen var egentlig å bli på Turisthytta bare én natt, men Siv Anita snakket med sin kjære som fortalte at det var meldt regn i Bodø både mandag og tirsdag, så da fant vi fort ut at vi ble i Sulitjelma under tak frem til vi dro mot Bodø og flyplassen tirsdag.
Mandag formiddag gikk med til geocaching. Det er ikke kjempemange cacher i Sulitjelma, men vi fikk logget ihvertfall noen. Én ga vi opp, da den rett og slett satt helsefarlig til, og jeg håper inderlig cacheeierne tar til vettet og flytter den!
Sulitjelma er opprinnelig en gruvelandsby, og i tillegg til å se rester av gruver over alt, inkludert i nærheten av turisthytta, så har de også et gruvemuseum. Vi tok oss ikke råd til å gå inn og titte, men det var et falleferdig murhus uten tak helt inntil museet, og siden det var en cache der, ble det til at vi tittet oss litt rundt:
Det var også en cache et stykke opp på fjellet, ikke langt fra turisthytta. Utsikten ned mot Sulitjelma var fabelaktig!
Vi kjørte også ned til noen gjenmurte gruver som vi hadde sett fra hytta. Snøen ligger fremdeles i fjellet:
Faktisk var veien videre opp fra hytta stengt på grunn av manglende brøyting!
Og her er Turistforeningens hytter i Sulitjelma:
Nyhytta bakerst, sikringshytta (og den hytta du får lov til å ta med hund inn i) er foran.
På mandagskvelden kom hytteverten innom turisthytta for å sjekke at alt sto bra til. Det ga oss en gylden mulighet til å høre mer historie om hyttene, gruvedriften og Sulitjelma, og det viste seg også at mannen var født i ett av husene som sto her, da hans far jobbet i gruva. Nok en gang: det er en gullskatt å møte lokalbefolkning, slik at man får masse historie!
Sola og skyene ga oss en spektakulær avslutning på dagen:
På tirsdag morgen pakket vi sammen sakene våre og la i vei mot Bodø. En obligatorisk stopp for å ta bilde av Sulitjelmas bensinstasjon var på sin plass:
La meg også få bemerke at “bensinstasjonen” sto avmerket på bil-GPS’en 😉
Cacher skulle selvsagt finnes i dag også, og på den første stoppen, ved en vakker gammel gård, fikk jeg vårt funn nummer 500:
Geitene tittet nysgjerrig på oss, sola skinte og Nord-Norge viste seg så absolutt fra sin beste side på min siste dag nordpå.
Inn til Bodø kom vi, og vi fikk tittet litt rundt i byen og på havneområdet. Hurtigruta lå til kai, og vi fikk også sett da den la ifra og fortsatte på sin ferd. Enorm båt:
Vi koste oss med lunsj på Egon og fortsatte cachingen en stund til, før det var på tide for meg å komme meg på flyet. Det skulle gå kl. 1810, men på grunn av mangel på flygeledere på Gardermoen, ble vi ca en halvtime forsinket ved avgang. Medvinden gjorde at vi landet bare 10 minutter etter skjema på Gardermoen, og det var ei sliten Kjersti som gikk smilende imot sin kjære mann. Nairo fikk totalt raptusanfall da jeg kom hjem, han trodde vel ikke helt sine egne øyne da han så at mamma var kommet hjem 🙂
Så hva vil jeg huske fra denne turen? Jeg vil huske gleden over å være lengre nord enn jeg har vært før. Jeg vil huske fjell og hav og dramatisk natur. Jeg vil huske de fantastiske øyeblikkene: gå ut på Kanonen, varme oss i ei torvgamme, vasse i et iskaldt fjellvann, komme frem til svenskegrensa og faktisk kunne si at jeg har gått Norge på tvers. Selv om jeg ikke er sliten lenger, vil jeg nok aldri glemme hvilket slit det var å gå alle disse høydemeterne i et så bratt terreng. Jeg vil huske cacher, jeg vil huske masse om historien til Hellemobotn og Sulitjelma og jeg vil huske stemning.
Og sist, men på ingen som helst måte minst: jeg vil huske reisefølget mitt. Kjære Siv Anita: tusen hjertelig takk for at du hadde en drøm om å gå Norge på tvers. Tusen hjertelig takk for at jeg fikk være med. Tusen hjertelig takk for din kunnskap om turer i fjellet, som du så gladelig delte med en anti-fjellgeit fra østlandet. Tusen hjertelig takk for guiding over alt. Tusen hjertelig takk for samtaler, latter og stille stunder. Tusen hjertelig takk for en opplevelse jeg aldri vil glemme, en opplevelse jeg vil gjemme i hjertet mitt i alle mine dager.
{minsignatur}
Del dette på:
-
Turen hjem
Fredagen startet veldig avslappende, vi satt på brygga stort sett hele dagen og bare slappet av. Pia og Nairo holdt på som vanlig; Nairo gjorde det han kunne for å sjarmere, Pia lekte litt og glefset litt 🙂 Hun fant seg en pinne hun synes var veldig god å tygge på, men det er ikke greit å være syk jente, så hun ble sliten og sovnet:
Vakre jenta! Var ikke moro å dra fra henne, skulle gjerne tatt henne med hjem!
Her er også en videosnutt av Pia og Nairo:
Fredag ettermiddag dro jeg en tur på Oasen kjøpesenter og møtte ei jeg har blitt kjent med på Twitter. Hun er opprinnelig haldenser, men har flyttet til Karmøy, og det var kjempekoselig å treffe henne! Fler felles kjente har vi, og det var en rar følelse å sitte på vestlandet og snakke med noen som kjente til alle plassene jeg nevnte i Halden og Aremark 🙂
SV har jo blitt småhekta på geocaching, og mens jeg var ute og fartet, la han ut sin første cache ikke langt fra naustet sitt. Siden jeg ikke visste hvor boksen var, måtte jeg jo prøve meg på FTF på den, og det fikk jeg jaggu! Moro med FTF så langt hjemmefra 🙂
Så fikk vi besøk av et vennepar av SV, vi hadde noen koselige timer med grillmat og skravling. Fint vær ble det utover kvelden også, det regnet stort sett hele fredagen bortsett fra mens vi grillet.
I går var det tid for hjemreise. Vi hadde jo masseoverført cacher langs veien før vi dro, men noe gikk galt, så vi fant ikke en eneste cache på turen bortover. Førte over noen til GPS’en mens vi var i Haugesund, så vi ihvertfall skulle finne noen på vei hjem.
Fler av de vi stoppet ved måtte vi bare droppe å lete etter pga mye folk. Midt oppe på Haukeli, på grensa mellom Hordaland og Telemark, sto vi og så på en cache, men 50 cm fra den sto en mann på utsiden av bilen sin, så det var bare å dra videre. Men vi stoppet noen hundre meter senere, slik at Nairo skulle få kose seg litt i snøen i dag også:
Men før vi fant den første cachen på turen, kjørte vi gjennom “verdens lengste tunnel”:
Hele 30 meter lang, og jeg ler like godt hver gang vi kjører gjennom den 😉
Langfoss har selvsagt et par cacher. Den første ligger helt inntil fossen, den andre ligger litt lengre inn i fjorden. Og her fikk man et helt annet inntrykk av fossen og hvor stor den faktisk er:
Over 600 meter fall, den 5. høyeste i Norge og den 16. høyeste i Europa. Mektig!
Vi stoppet også i Morgedal – skisportens vugge. Her var det også to cacher, men vi så av loggene på den første at de siste 5-6 som hadde vært her ikke hadde funnet den, så den gadd vi ikke å bruke mye tid på. Den andre ligger helt inntil museet, og rett ved siden av lå noe som gjorde at Eileif fant frem barnet i seg:
Dårlig skiføre, gitt 😉
Ute i en liten innsjø foran museet står en evigbrennende OL-fakkel. Tok selvsagt noen bilder av den, men i vannet mellom fakkelen og meg, fant jeg denne vakre blomsten:
Siste cachestopp var ved Heddal stavkirke. Denne kirken ser man godt fra veien, men vi har aldri tatt oss tid til å stoppe der. Det gjorde vi denne gangen, og jeg angrer ikke et sekund:
Kirken er Norges største stavkirke, og er et mesterverk i byggkunst!
Vi tok oss ikke tid til å gå inn, men pga cachens plassering, fikk vi sett kirken fra alle vinkler utvendig. En finurlig cache som vi holdt på å gi opp, men vi fant til slutt 🙂
Siste stopp var i Kongsbergtraktene for å få i oss litt mat, og så hadde vi en liten strekke-på-beina-pause på Storebaug. Normalt bruker vi 8-9 timer på kjøringen, i går brukte vi 11 timer pga alle stoppene. Men det var det verdt!
Rakk fint å få pakket ut alt i går kveld, og vi sluknet som lys når vi la oss og sov lenge i dag 🙂
Tusen takk til SV for nok en gang å ha huset oss og tatt godt vare på oss mens vi har vært på besøk, som vanlig kommer vi garantert tilbake en eller annen gang!
Nå har jeg noen dager på meg på å pakke, og så legger jeg ut på tur igjen 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Late dager i Haugesund
Vi koser oss på ferie! Dagene går med til å sitte på brygga og skravle og nyte utsikten, og til å kjøre litt rundt og titte på byen. Og selvsagt også å besøke gode venner.
På tirsdag var vi en tur hos K og T. Har ikke sett de på 3 år, så det var kjempekos! I tillegg fant vi en cache ved Amanda, Haugesunds største kjøpesenter.
I går gjorde vi heller ikke stort, litt handling og ellers bare avslapping. Eileif, Nairo og jeg gikk en liten ettermiddagstur, og fikk samtidig logget 3 cacher.
Verten vår skal være hundevakt noen dager for ei nydelig Golden Retriever-tispe som har skadet foten. Nairo går sammen de fleste hunder, men han har en tendens til å være litt ivrig på å være amorøs. Løpetid eller ikke, tispe eller hannhund, han skiller ikke på noen. Pia er ei stødig jente som absolutt blir med på en lek, men hun er stødig som fjell og sier klart ifra når Nairo gjør noe hun ikke vil. Jeg vurderer å stjele med meg Pia hjem! 😉
At Nairo er en masete tenåring, er det ingen tvil om, men han klarer også å legge seg fint ned og titte på henne 🙂
I dag tok Eileif, Nairo og jeg en cacherunde på formiddagen. Første stopp var Haraldshaugen:
Stor og fin cache som var lett å finne. Like ved står dette korset, som ikke akkurat ble reist i går:
I tilknytning til denne var det også en cache, som raskt ble funnet og logget.
Så dro vi videre til Avaldsnes og kirken der. En vakker gammel kirke:
Cachen som ligger nærmest kirken er inaktiv pga arkeologiske utgravinger, så den fikk vi ikke logget. Og cachen som ligger ved parkeringsplassen fikk vi heller ikke logget, siden 3 tyske bobiler hadde parkert 5 meter fra cachen 🙁
Logget en annen cache ikke langt unna, før vi dro hjem. Da hadde D stått opp, og bestemte seg for å teste badevannet:
Han synes det var litt kaldt, men ikke så kaldt, så han hoppet uti flere ganger 🙂
Så dro SV, Eileif, Nairo og jeg en tur til Sveio for å hilse på SV’s mamma. Til bryllupet vårt fikk vi gavekort av henne på å plukke ut et maleri hun har malt, og etter å ha lidd valgets kvaler en stund, plukket vi ut et maleri av noen av naustene her ved naustet vi bor. Skal få tatt bilde av det når vi får det på veggen hjemme.
SV har hørt så lenge på snakk om geocaching, at nå har han satt igang også. Han fant sin første cache tidligere i dag, og når vi først var i Sveio, måtte vi titte etter noen der også. Cachen i tilknytning til Sveio Kirke fant vi dessverre ikke, men vi fant tre andre. Så selv om vi ikke har fått cachet så mye her borte, så har vi ihvertfall noen funn. Og kanskje det blir noen til i morgen?
Vi drar hjemover på lørdag, da har vi søndag hjemme før Eileif skal på kurs på mandag. Blir noe caching på vei hjem også, siden vi nå har fått overført noen cacher manuelt til GPS’en.
Håper mine kjære lesere har det bra, og at dere ikke bare har regn. Vi har hatt varm sol i dag 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Sol, regn, snø og sol
I går tidlig satt vi kursen mot vestlandet og Haugesund. Vi forlot Halden i strålende solskinn, og vi håpet vi skulle ta med oss sola på turen, men vi kom ikke til Oslofjordtunnelen engang, før regnet høljet ned. Og møkkaværet dro vi med oss nesten helt til Haugesund.
Vi hadde fler stopp underveis, men en av de viktigste tingene for meg, var å finne en snøflekk til Nairo. Og det fant vi midt oppe på Haukeli:
Jeg tror ikke Nairo har vært så lykkelig siden vi hentet han, for sist vinter hadde vi jo nesten ikke snø i det hele tatt. Han fikk ett av sine typiske raptusanfall, han satt igang med typisk spisshundoppførsel (=graving), og jeg tror også han smilte 🙂
Det var nok av snø i fjellet, men heldigvis ikke noe på veien:
På vei ned fra Haukeli tok vi den obligatoriske stoppen ved Langfoss. Her sitter gutta og beundrer fossen:
Og det er like fint på andre siden av vannet fossen renner ut i:
Vi hadde planer om å finne noen cacher underveis på turen, men noe hadde gått galt i overføringen av cacher til GPS’en, for den viste bare et par cacher på hele turen, og det vet vi er feil. Så da får vi heller cache litt på vei hjem.
Tidligere enn beregnet ankom vi naustet som er vårt hjem de neste dagene. Og at det er vakkert her, er det ingen tvil om!
D satt nesten umiddelbart igang med å fiske, og det tok ikke lang tid før den første makrellen satt på kroken:
Nairo synes fisken var fantastisk morsom der den sprellet, og han gjorde det han kunne for å innby til lek:
Etter noen timers søvn, sitter nå Eileif, Nairo og jeg på brygga og venter på at D og SV skal stå opp:
Skal en tur inn til by’n i dag, og så skal vi prøve å få besøkt K og T. Sola har ennå ikke stått opp, men jeg er fornøyd så lenge det er opphold 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Et artig møte med lapphundjenter
Tidlig i ettermiddag var jeg en tur på Vassbotten for å møte mamma og A som kom fra Danmark. Mens jeg står og prater med de, får jeg se et par som kom gående med noe som ikke kunne være noe annet enn to Finske Lapphunder. Jeg måtte jo selvsagt spørre, og da de ikke reagerte på “Unnskyld?”, gikk jeg over til “Excuse me?”. Og så var det gjort. Fikk sagt hadet til mamma, men ble stående og prate med disse i tre kvarter. Hundene kom fra oppdretter i Danmark, men de hadde selv bodd i og er fra Holland. For noen år siden flyttet de til Danmark, og var nå på ferie i Sverige og Norge.
Jeg fikk med meg navnet på oppdretter, og satt igang med noen nettsøk med en gang jeg kom hjem. Og til min store glede, fant jeg ut at begge jentene hadde noe av de samme anene som Nairo!
Her er Joy:
(bildet er lånt herfra)
Her er stamtavlen hennes, og hennes farfar Kello Alvi er Nairos tippoldefar på morssiden, Alvi er pappaen til Fjällfarmens Alaska:
(bildet er lånt herfra)
Alaska er Nairos mors morfar, og han var en utrolig vakker gutt!
Joy og Nairo har også fler av de samme hundene bakover.
Her er Xinda:
(bildet er lånt herfra, fant dessverre ikke noe voksent bilde av henne)Xinda er ganske så lik Nairo i tegninger og farger, og hun er den første lapphunden jeg har hørt ule som en ulv 🙂
Her er stamtavlen hennes, og den nærmeste slekta der er hennes farfar Taapanterin Jumbo, som Nairo har som sin tipp-tipp-tipp-oldefar på morssiden (ikke på samme side som Alaska og Alvi). Men også her er det fler av de samme hundene bakover.
Etter å ha sjekket dette nå i ettermiddag, kom lysten på å dra til campingen og finne dette paret og hundene deres igjen, siden jeg ikke kunne finne de på Facebook. Og etter noen oppmuntrende kommentarer på Facebook fra venner og eieren av Nairos bror, dro jeg til campingen. Heldigvis var mannen ute og luftet hundene, så jeg slapp å tråle campingen etter de, og da jeg sa jeg hadde med stamtavlene og at hundene har fler felles aner, lot vi jentene og Nairo hilse på hverandre. Nairo synes det var stas og litt mye med to jenter på én gang, men det gikk nogenlunde bra allikevel. Så ble jeg bedt inn i vogna, hvor vi fortsatte lapphundpraten en liten stund. Utrolig koselig! Og om de nå sitter og tenker at jeg er spik spenna gal, så får de heller gjøre det 🙂 De fikk ihvertfall mailadressen og bloggadressen min 🙂
To Franca and Piet: Thank you so much for the nice talks today, it was so lovely to meet you and your beautiful girls! Hope you’ll have a wonderful vacation in Norway, drive safely 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Berby rundt
15. april gikk Nairo og jeg rundt Berby og såvidt innom Folkå naturreservat. Jeg synes denne turen var så fin at jeg ville vise den til Eileif, og i dag ble dagen. Vi droppet avstikkeren opp til fjorden, gikk bare rundt Berby.
Laksefiskesesongen har startet nå, og det sto folk med fluestengene sine på strategiske steder rundt hele elva. Personlig ser jeg ikke sjarmen med å fiske, men synes det er trivelig at folk har hobbyer som gjør at de kommer seg ut i naturen 🙂
Hvis dere går inn på innlegget jeg linket til øverst her, og ser på det øverste bildet, så kan dere sammenligne med dette bildet:
Tatt på samme sted, men med halvannen måned mellom. Plutselig så det veldig grått og trist ut i april 😉
Stakk nedom en av fiskeplassene på runden. Eileif er opptatt av å se om fisken vaker, Nairo synes det er mer interessant å lukte i sanden:
Veien går over elva like ved parkeringsplassen. Og at folk kan bli fristet til å prøve fiskelykken etter å se denne naturen fra bilen, skjønner jeg godt:
Husk fiskekort! 🙂
Runden er på 4,6 km, vi brukte 1 time og 15 minutter, inklusive pausene pluss at vi møtte kjentfolk vi skravlet litt med. En deilig runde å gå som ikke tar lang tid, helt greit en søndags formiddag 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Nairo og tunnelen
Jeg kjøpte engang for mange år siden en leketunnel for å trene litt med Arkas. Han synes dette var kjempeartig, og i dag tenkte jeg å se hvordan Nairo reagerte på den.
Som forventet synes han dette var skumle greier til å begynne med:
Men han fulgte ihvertfall nøye med mens jeg satt opp tunnelen!
Så kastet jeg en ball inn, og Nairos umiddelbare reaksjon var selvsagt å få tak i den fra utsiden 🙂
Når han først skjønte at han måtte inn i tunnelen, var det viktig å gjøre seg så lang som mulig:
Men han ble tøffere og tøffere for hver gang!
Og etter at vi endret strategi, fikk vi han til å løpe gjennom tunnelen flere ganger 🙂
Annenhver gang sto en av oss og holdt Nairo og den andre lokket i andre enden av tunnelen, og når Nairo så sprang gjennom, ble ballen kastet. Og da ble det faktisk litt fart i Nairo også. Moro!
Og selvsagt var det lek med ballen på plenen også, masse ros og skryt og lek 🙂
Blir alltid så stolt når jeg ser at han takler noe han i utgangspunktet er redd for, så dette var oppløftende å se. Nå er det bare å fortsette den positive trenden og se om det er noe annet vi kan trene på ute, hvor til vanlig alt annet enn oss pleier å være spennende 🙂
God lørdag!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Superkoselig overraskelse!
Tidlig på kvelden i går sto jeg i dusjen og hørte Nairo sette i gang med et forferdelig spetakkel. Det var bjeffing på høyt plan, og jeg visste at Eileif var ute i hagen og klippet gress. Ikke lett å kjefte på en hund når man er i dusjen, så jeg fikk ikke gjort stort. Plutselig banket Eileif på, og sa at jeg hadde besøk. Hvem da? spurte jeg. Gjett én gang, fikk jeg beskjed om, og før jeg fikk gjettet, sa han: “Du har besøk nordfra”. Med tanke på dette innlegget Siv Anita skrev i forrige uke, var det ikke lett å gjette at det var meg hun skulle overraske, men det snodige er at jeg sa til Eileif når jeg leste innlegget at det ikke skulle forundre meg om gale jenta kom hit 😉
Jeg fikk kjappet meg ferdig med dusjen, og kom meg ned i stua til en god klem fra jenta jeg har skrevet med på nett og sms i 2 1/2 år. Skravla gikk i ett på oss begge fra første stund, og jeg kan med hånda på hjertet si at jeg føler det som om vi har kjent hverandre i årevis, og at det ikke virket som om dette var første gangen vi så hverandre ansikt til ansikt. Utrolig moro å ha henne her, selv om det var for en kort stund.
På kvelden i går tok vi oss en runde i nærområdet, slik at hun kunne få logget noen cacher og at hun kunne få se steder jeg har fortalt så mye om i bloggen. Vi besøkte Elgåfossen, der bryllupsbildene ble tatt, vi besøkte kirken vi giftet oss i, og vi besøkte Bøkevangen, der vi hadde bryllupsselskapet. I tillegg var det skravling på høyt nivå hele tiden, masse som skulle snakkes om og forklares.
I dag våknet jeg som vanlig tidlig, og Siv Anita halvsov litt lenger. Så ble det ennå mer skravling, pluss at jeg jo selvsagt måtte vise frem noen bryllupsbilder jeg ikke har publisert, brudekjolen og litt annet rundt i huset. Så tok jeg med meg Nairo i min bil, mens Siv Anita kjørte sin bil inn mot Hafslund i Sarpsborg. Hun hadde funnet en cachetrail hun ville vi skulle gå, og heldigvis fikk vi et supert sommervær!
Trailen er på 27 cacher, men vi fant underveis ut at vi skulle halvere antallet da vi skravlet så mye at tiden løp fra oss. Men det var uansett en kjempefin tur, vi storkoste oss veldig og Nairo var som vanlig lykkelig over å være på tur.
Geocachere er ofte sett i slike stillinger:
Er det noe cache inni her da tro? 😉Nairo er alltid redd når det kommer noen nye inn i vårt hus, men han bruker heldigvis ikke så lang tid på å bli trygg lenger. Ute på tur er han ihvertfall ikke redd den eller de vi går sammen med, og at han ikke er redd her, er veldig synlig på halen hans 🙂
Logging på høyt nivå 😉
Det var et skogsområde vi gikk gjennom i dag, så det var ikke så mye utsikt. Men et jorde inne i skogen har også sin sjarm:
Som nevnt tidligere, har jeg jo såvidt begynt å bruke Endomondo. Satt igang app’en da vi startet å gå i dag, og her er ruta vi gikk:
Det er ikke all statistikken jeg skjønner ennå, men oppe til høyre kan dere ihvertfall se dato, hva klokka var da vi startet, hvor langt vi gikk, hvor lang tid vi brukte (dette var en kosetur på alle måter 🙂 ), gjennomsnittsfart og litt til. Fremdeles synes jeg app’en fungerer bra, så får vi se om jeg er like fornøyd når mobilregninga kommer 🙂
Nå har Siv Anita satt kursen nordover igjen, hun har en god del mil med kjøring foran seg. Trist å si hadet til henne, skulle så gjerne hatt mange fler dager sammen, men nå gleder jeg meg ennå mer til 19. juli, da legger vi ut på Norge på tvers-turen vår.
Tusen takk for en superkoselig overraskelse, Siv Anita! Kjempeherlig å endelig få treffe deg, og jeg er så glad for at jeg fikk vist deg rundt litt her i mine trakter, og for at du sørget for at vi fikk et nydelig vær å skravle i. Vi sees snart! 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
