-
Toppturer
Jeg må ha et mål når jeg går tur. Det verste jeg vet er å gå fra A til B uten at det venter meg noe ved B, og så gå nøyaktig den samme veien tilbake igjen til A. Jeg går gjerne en runde uten at det trenger å vente noe på meg underveis, da er målet for turen å fullføre runden. Jeg går også gjerne fra A til B og den samme veien tilbake til A hvis det ligger en cache ved B.
Men nå begynner det å bli få cacher igjen i Halden som vi ikke har funnet. Vel, en del er det jo, men noen cacher sparer vi fordi vi skal ta de sammen med andre, noen cacher bør/må tas på litt udda tidspunkt på døgnet, og noen lar vi rett og slett bare ligge i tilfelle vi ved årsslutt bare trenger en cache eller to for å nå årets mål.
Og da satt jeg her om dagen og tenkte at det må jo gå an å finne turer som ikke inneholder cacher, men som kan være en fin gåtur for to voksne tobeinte og en tenåringspelsdott. Og da ramlet ordet topptur ned i hodet mitt. Da var veien kort til å google “topptur”, og til min store glede var et av de første treffene siden Toppomania. Her får man oversikt over de høyeste toppene i Norge, i fylker og i kommuner, pluss en hel masse annet jeg ikke helt forstår. Men jeg forstår at den høyeste toppen i Halden er Geiteryggen på 258 m.o.h., og den høyeste toppen i Østfold er Slavasshøgda på 336 m.o.h.
Herremin for et flatt fylke jeg bor i. Men jeg bryr meg egentlig ikke så mye om at det er flatt, for målet for meg er ikke å komme så høyt som mulig, målet er å ha et mål for turen. Og denne siden hjelper meg med det. Noe jeg likte veldig godt med siden, er at det ligger direktelinker til kart der, så man kan finne ut nøyaktig hvor toppen ligger, og dermed også om man kommer seg dit og eventuelt hvordan.
Jeg kan selvsagt ikke gå god for at all informasjon på siden er riktig. Men jeg håper det. Og så håper jeg at siden kan være til hjelp både for dere og for meg, så vi kan komme oss ut på toppturer. God tur!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Et steg i riktig retning
Og så kan jeg endelig fortelle det. Min kjære har ikke villet være så veldig offentlig om dette før nå, men om torsdag klarte han kjentmannsprøva og i går kveld hadde han sin første vakt som taxisjåfør. Så da har vi tatt et steg i riktig retning, én av oss har jobb!
Nå skal det sies at det innebærer noen praktiske utfordringer, men pessimisten meg prøver alt hun kan å være optimist, og skal ikke sutre for mye over at middagen må spises senest kl. 15 de dagene han jobber kveld, skal ikke sutre over lange vakter, skal ikke sutre over helgejobbing, og skal ikke sutre over å bli vekket til udda klokkeslett.
Eileif dro avgårde i går ettermiddag, og selv om Nairo og jeg så absolutt har vært hjemme alene før, så var det snodig å ha hele kvelden for seg selv. Nettet var “brukt opp”, tv’n bød ikke på de mest interessante programmene. Allikevel klarte jeg å glemme å ta det lille som ikke går i oppvaskmaskinen, og jeg fant senga relativt tidlig. I tillegg spiller jeg jo Wordfeud på Eileifs mobil, og den tok han jo med seg på jobb, så jeg hadde ikke det å fordrive tiden med heller. Det skal for ordens skyld nevnes at han sa han kunne ta reservemobilen sin med seg, men jeg måtte for min egen del bevise for meg selv at jeg ikke har blitt avhengig av WF. Jadda.
Jeg slet med å sovne, og litt etter klokka halv tre i natt våknet jeg av at Nairo bjeffet. Nairo ligger på soverommet sammen med oss, døra står åpen ut i gangen, og så har vi en lukket grind på toppen av trappa så han ikke kommer seg ned i 1. etg og gjør ugang der. Jeg hørte Eileif parkerte bilen og kom inn, og bjeffingen til Nairo avtok ikke. Eileif gikk opp trappa for å åpne grinda for Nairo, Nairo kjente ikke igjen Eileif og ble redd et lite øyeblikk. Men til slutt kom de begge inn på soverommet igjen, og Nairo hoppet opp i senga for å legge seg mellom oss. Og da kom beviset på at det ble for mye stress for en liten kropp midt på natta, han bestemte seg for å kaste opp. Selvsagt midt i senga før jeg fikk han ned på gulvet. Så da var det bare å tørke opp så godt vi kunne, bytte ut ei dyne og dekke til lakenet med et håndkle. Ikke tale om at jeg gadd å bytte på senga midt på natta. Den jobben har jeg tatt i dag.
Når jeg først våkner midt på natta og er våken i lengre tid enn det tar å gå til det lille rommet med hjerte i døra, så sliter jeg med å sovne igjen. I natt var ikke noe unntak, og etter 4 timers dårlig søvn var det bare å stå opp. Eileif fikk heller ikke sove noe særlig lenger, så det er tydelig at det tar tid å komme seg inn i en ny rutine for oss alle. Han kjører igjen nå i kveld, håper han klarer å holde seg våken!
Sånn, da har jeg endelig fått fortalt de gode nyhetene, så håper jeg at jeg får masse fler gode nyheter å fortelle fremover 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
God morgen
Hei alle sammen!
Jeg vet…jeg har vært en dårlig blogger denne uka. Men helt ærlig så skjer det så lite her ute på landet om dagen at det ikke er stort å fortelle om. Det er kaldt, og nå på morgenkvisten snør og blåser det. Ja, jeg er glad i vinteren, men ikke når det fryser is på øyenvippene i det sekundet du går ut, og det stikker i huden 30 sekunder senere.
Til tross for dette dro Nairo og jeg til Gårdsbutiken i går. Hadde reservert innhegningen de har der slik at Nairo kunne få springe litt løs og jeg kunne få trent litt innkalling på han. Sistnevnte var ikke veldig lett, da det var så mange spennende lukter etter andre hunder der inne. Nairo kommer nesten alltid når jeg roper på han, men han kommer ikke inn til meg. Jeg vet jeg ikke har gjort en god nok jobb på dette fra starten av, så da får jeg bare jobbe mer med det. Prøve å gjøre meg selv mer interessant enn alle lukter som finnes. Tips tas imot med stor takk, da jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre. Godbiter frister han ikke, kos og lek med meg er ikke motivasjon stor nok. Neste gang skal jeg prøve med en kong i tau, da er han nødt til å komme til meg for å få leke med den.
Det er alltid et sjokk når noen dør uventet. For en uke siden døde en slektning brått, og om fredag var jeg i begravelsen. En vakker og verdig begravelse med fine, personlige innslag. Men huff, så trist.
Ellers er det som sagt ikke mye som skjer. Men jeg vil avslutte med å minne dere på give away’en min, dere finner innlegget rett under dette. Det er mulig å melde seg på frem til midnatt i kveld, trekningen foretar jeg i morgen.
En riktig god søndag til dere alle!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Jettegryte
Så lenge det er opphold, er det godt å komme seg ut litt, og i dag dro vi avgårde med 3 cacher på planen. To av de ved Ertehytta, den tredje litt i ingenmannsland. På grunn av oppkjørte skispor på Erte, ble det bare til at vi tok én cache der, og den tredje droppet vi da vi synes vi hadde gått nok.
Jettegryte var navnet på cachen vi skulle finne, og jeg husker fra et besøk på Erte tidligere at jeg har hatt lyst til å gå hit. Vi var tidlig ute, men jaggu var det allerede folk i skiløypa, så vi var glade for at vi kunne gå på grusveien først, og så inn på små skogsstier. Midt i blinken både for Nairo og for meg! Og selv om naturen nå stort sett er i hvitt, sort og gråtoner, er det da vakkert utover Lille Erte.
Dette må da være brudesløret trollbruden har hengt fra seg?
Til sist kom vi frem til grytene. To mindre og en så stor at man kan gå ned i den. Nå var det selvsagt mye vann oppi den store, så jeg turte ikke gå ned, men jeg skal tilbake til sommeren og ta en titt. Noen har til og med bygget tak over og et lite gjerde rundt gryta, forhåpentligvis forhindrer det at både folk og dyr ramler nedi der.
Cachen ble funnet etter litt leting, man må gjerne se både 3 og 4 ganger på samme sted før man faktisk finner cachen 😉
Snøen ligger godt inne i skogen, og rett over hodene våre kunne vi til stadighet se slike ting:
3-4 km før vi var hjemme, møtte vi på disse tre på et jorde:
Like ved veien sto de, og de var ikke spesielt interesserte i oss. De stoppet opp og tittet litt, men de viste ikke noe tegn til stress i det hele tatt.
Nå er det bare å finne ut hvor vi skal dra neste gang 🙂 God lørdag!
{minsignatur}
Del dette på:
-
I grenseland
D skulle som vanlig kjøres på skolen i dag tidlig, og siden Eileif og jeg begge trengte røyk, bestemte vi oss for å kombinere turen i grenseland (eller rettere sagt: turen over grensa) med litt cacheleting. Blinket oss ut tre cacher og la i vei.
Første stopp var Nordby shoppingsenter. Cachen der heter Harryland, og ligger på en høyde bak senteret. Med snø på bakken fikk vi oppleve soloppgangen over Nordby samtidig som vi logget cachen. Soloppganger er normalt veldig pene, men tusenvis med tonn av betong og stål ødela liksom stemningen litt.
Så dro vi videre for å finne to cacher i et turområde på utsiden av Strömstad sentrum. Fant til slutt parkeringsplassen og tuslet i vei på smale skogsstier, min favoritt! Og som vanlig koste Nairo seg glugg ihjel av å få springe i snø, lyng, mose og granbar:
Den første cachen, “Kollen” och “Kämpen” krevde litt klatring av undertegnede. Ikke at det var så himla vanskelig, men det gir det et ekstra spenningsmoment å klatre i snø, for man aner jo ikke hva man setter beina på. Men cachen ble funnet og logget:
Så tuslet vi videre mot siste cache for dagen, The Fighter. Her ble vi møtt av en flott og stor gapahuk med denne utsikten:
Gutta mine tok seg en velfortjent pust i bakken:
Men noe cache fant vi ikke. Like ved nullpunktet ligger det nå en haug med kvister og greiner, mistenker at cachen ligger pent og gjemmer seg under der. Jaja, bedre lykke neste gang. Heldigvis var det ikke så langt å gå. Men en deilig tur var det, og selv om det blåste litt ute på utkikkspunktene, så var det godt med sol og ikke aller verst temperatur. Og en DNF tåler vi i blant 🙂
Vel hjemme igjen inntok Nairo sin sedvanlige sovestilling. Slik ligger han så og si alltid når både Eileif og jeg sitter ved pc’ene våre:
Ja, han ligger i kroken mellom to stolbein, med hodet oppe på stolbeinene. Vi har heldigvis blitt veldig vant til at han ligger sånn, så vi sjekker alltid før vi ruller på stolene 🙂
En stund etterpå flyttet jeg meg til sofaen for litt tv-glaning. Det hadde ikke blitt varmt her ennå, så jeg pakket pleddet rundt meg, og dit kom jaggu Nairo også:
Jeg hadde aldri i verden trodd han skulle orke å bli liggende under der og sove, han har tross alt en ganske så tykk pels, men han ble liggende ganske så lenge. Helt til han våknet, åpnet munnen, begynte å pese og hoppet ned 🙂
Må bare få sagt at jeg nyter vinterdagene for tiden! Vi er jo så heldige med at når snøen først kom, så har vi fått noen kalde dager med sol, og det er få ting som kan måle seg med å gå tur en vinterdag med sola i ansiktet og snøen knakende under beina. Lykke!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Badedag
Nairo hater å bli badet. Vi har bare fått badet han én gang tidligere, men den opplevelsen sitter godt i minnet til både han og oss. Meningen var å bade han før jul også, men siden det har vært mildt her hele vinteren, og dermed veldig sølete ute, har jeg latt det være. Nå synes jeg han var så blass i pelsen at nå måtte vi bare.Pulsen til Nairo steg til ca 180 i det sekundet Eileif satt han ned i badekaret. Et nanosekund etterpå startet skjelvingen, og pesingen satt igang like etterpå. Jeg har ordentlig vondt av han når han har det så ille, og av den grunn burde vi kanskje badet han oftere, for å venne han til det. Men så skal man jo ikke bade de for ofte heller, for det skader jo det naturlige fettlaget i pelsen. Og han blir jo liksom aldri ordentlig møkkete.
Men etter to shamponeringer og en reell runde med tørking i mitt fang, var han klar til å slippes ut fra badet. Alltid like moro å se en våt hund tørke seg ved å legge seg ned og gni seg på gulvet 🙂 Og bare for å sørge for at han ikke var potte sur på oss, måtte han selvsagt få noen godbiter. “Gi begge” har aldri vært noe problem 🙂Nå har han sovet litt, han har lekt litt, og jeg har gredd gjennom pelsen hans med karden. I kveld, når han forhåpentligvis er så og si tørr, blir det en skikkelig gjennomgang med kammen, noe som tar sin tid. Men jeg ser allerede nå at han blir fin og fluffy bare han får tørket helt 🙂
Det er forresten utrolig vanskelig å ta bilder som viser at han faktisk er våt, men jeg lover, han er nybadet altså 🙂Og så er han mester i å se uskyldig ut, selv om han er langt fra uskyldig. Ikke noe synd på han her i gården, bortsett fra den halvtimen i badekaret da… Men jeg tror han har skjønt at han gjerne får noe ekstra hvis han setter opp sitt søteste uttrykk, og dumme meg går jo gjerne på den, gang etter gang. Men! Aldri en godbit uten å gjøre noe for det 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Forkastede bilder
Som skrevet i konkurranseinnlegget under her, satt jeg igjen med 7 bilder som jeg mente kunne være aktuelle å delta i konkurransen med. Etter ønske, legger jeg nå ut de 6 bildene jeg “forkastet”. Men jeg synes jo allikevel at de er blinkskudd da 🙂
Et blinkskudd for meg kan være så mangt. Det kan være å fange en morsom situasjon, det kan være å ta det vakreste bildet, og det kan være et bilde som teknisk, komposisjonsmessig og uttrykksmessig er totalt mislykket, men som allikevel blir bra. Og med disse kriteriene i bakhodet, hadde jeg veldig mange fler bilder å velge mellom, blant annet av Arkas. Men de fleste bildene jeg har av han er bilder tatt med “analogt” kamera hvor bildene er scannet inn, og de blir dessverre veldig kornete og matte. Så da endte jeg opp med bare bilder av Nairo.
Liten lykkelig gutt på tur i snøen:
En tankefull gutt som nyter sommeren:
Et ristebilde:
Vakker gutt på høsttur:
Rasetypisk stilling:
Og vintertur med sola i ansiktet og rim i skjegget:
Hvis jeg en annen gang skulle komme i den situasjonen at jeg har fler bilder å velge mellom til en konkurranse, skal jeg gjøre som Osstrepaalandet foreslo, la dere stemme over de 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Konkurranse hos Borti Svingen
I samarbeid med Bristols.no har Borti Svingen en fotokonkurranse nå, og det må jeg jo være med på! Premien er et gavekort verdt kr. 250,- hos Bristols.no, og i tillegg betaler de frakt! Bristols.no har noe for de fleste dyr, og jeg er sikker på at det blir lett å bruke opp gavekortet hvis jeg skulle være så heldig og vinne.
Jeg har i løpet av årene tatt en haug med bilder av hundene mine. Når jeg nå gikk kritisk gjennom bildene for å finne et som virkelig kunne betegnes som et blinkskudd, satt jeg igjen med 7 bilder. Og så lenge man bare kan delta med ett bilde, lot jeg min kjære bedømme hvilket av de det skulle bli. Og da endte vi opp med dette:
Nairo må bare av og til (ganske ofte, når jeg tenker meg om) få ut litt overskuddenergi, og da ender det med springeraptuser. Her i det grønne, og etter deilig avkjølende bading 🙂 Full fart og stor lykke!
Man kan delta i konkurransen frem til lørdag 21. januar, så det er bare å bli med! Eller nei, da er det jo mindre sjanse for at jeg vinner… 😉
{minsignatur}
Del dette på:
-
Turlykke
I morges satt vi oss i bilen og dro ut på tur. Ufattelig deilig å komme seg ut litt igjen!
Vi satt kursen sørover mot Hällevadsholm og så vestover mot Hamburgsund. 9 cacher var på lista, hvorav ihvertfall én vi visste på forhånd at det ville ta en stund å gå til.
Første stopp var cachen Stenehed, og så videre til Alnässjön. Begge disse var greie funn. Så dro vi til Rabbalshede Marknadsplats. Her har vi vært og tittet etter cachen tidligere uten å finne den, så det var veldig deilig å endelig finne den i dag. GPS’en vår var litt på en snurr i hele dag, men koordinatene til denne cachen var ca 10 meter off, og sånt er bare irriterende.
Så kom vi til Öneskymtan, Kville, og det var denne cachen vi visste det tok litt tid å gå til. Ikke tenkte vi på at det bar oppover og oppover og oppover, så vi la i vei med godt mot. Eileif med Nairo i beltet, jeg med ryggsekken full av kaffe, kakao, vann og matpakke, og selvsagt godis til Nairo.At jeg ikke er i god form, er ingen hemmelighet. Men at beina mine skulle protestere så høylydt på å gå oppover med sekk på ryggen, nei det trodde jeg ikke. Så det ble hyppige pauser 😉
Været i dag var helt fantastisk. Selvsagt kaldt i lufta, men knallblå himmel og sol fra skyfri himmel. Tungt var det å gå oppover, men utsikten hadde vi nesten hele veien. Helt til havet så vi, og da var det bare en bagatell at det blåste godt på toppen.Vi fikk testet ut de nye turbuksene i dag, og varmemessig er vi absolutt fornøyde. Lengdemessig er de for lange, men vi hadde på oss fjellgamasjene vi fikk til jul, og da merket vi ikke noe til de litt lange buksebeina.
Vel oppe ble cachen lokalisert etter litt leting i busk og kratt, og så var vi oppom utsiktstårnet en tur, før vi satt oss til en velfortjent pause. Nairo blir litt utålmodig når vi ikke beveger på oss, men så lenge han finner en kongle eller en pinne, sysselsetter han seg selv for en stund ihvertfall. Og så tar han seg jo såvidt det er tid til å kose bittelitt av og til 🙂 Det skal innrømmes at jeg måtte holde han litt fast akkurat på dette bildet, for han hadde ikke lyst til å sitte på krakken sammen med meg 🙂
Det var en del is her og der på fjellet, så det var litt utrygt å gå. Og når vi gikk nedover igjen og så hvor langt ned det faktisk var, tittet vi ekstra nøye etter hvor vi satt beina. Bilen står gjemt bak trærne nesten midt i bildet, det er langt ned!Men ned kom vi, takk og pris for at det ikke er like tungt å gå nedover som å gå oppover! Denne cachen anbefales til alle som er i området. Det er tungt å gå, men det er så verdt det!
Neste stopp var Jore Bro, og her måtte min kjære til pers. Ikke tale om at jeg kryper inn på slike steder! Men han fant cachen, han 🙂Alle bildene på dagens tur er forresten tatt med kompaktkameraet. Dessverre velger jeg det mer og mer når vi skal på tur, for jeg synes speilrefleksen blir for tung å drasse på. Heldigvis fungerer fremdeles kompaktkameraet, og det blir jo greie bilder med det.
Er det noe vi får sett mye av når vi leter etter cacher, så er det helleristninger. Jeg tror nesten alle steder med helleristninger har en cache, og det er ikke alltid like interessant å se disse ristningene, men Hällristningar #3: “Torsbo” var helt fantastisk. Et nydelig område å gå i med masse spor etter gamle bosetninger over alt. Og det hjelper selvsagt på inntrykket at sola skinner og det nesten er vårvær 🙂
Cachen ble funnet etter litt leting, og da like i nærheten av denne helleristningen. På akkurat denne lille fjellbiten var det ristninger av 100 båter, og denne båten (bildet er tatt sidelengs) er 4,5 meter lang! Moro å lese på infotavlene med teorier om hvorfor ditt og datt er risset, hva de forskjellige strekene betyr, og hva slags skikker og vaner de hadde i riktig gamle dager.
Siste stopp for dagen var Cave in the woods. Her trodde vi en stund at vi måtte høyere opp i fjellsiden, men Eileif krøp inn i grotten og fant cachen. Dette bildet klarte jeg å ta i det sekundet han slår ryggen opp i fjellet over seg, så han ser ikke spesielt fornøyd ut stakkars. Heldigvis har ryggvondten gått over, ingen permanent skade.7 funn ble det i dag, 2 cacher hoppet vi rett og slett over. En deilig dag på tur ble avsluttet med hurtigshopping på Nordby og en tur innom Gårdsbutiken. Nå i kveld sitter vi mette etter middagen og fyrer som besatt i vedovnen, kun 14 grader i stua når vi kom hjem, dere kan jo bare tenke dere hvor kaldt det er oppe på soverommet, hvor vi ikke har noe varme i det hele tatt.
God helg, alle sammen! Ønsker dere godt turvær, eller godt innevær, helt avhengig av hva dere foretrekker 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Og så kom vinteren
I går våknet vi opp til grader ned mot -10 og snøvær. Det fortsatte å snø mer eller mindre hele dagen, og selv om det ikke var store mengder som kom, var det veldig koselig å se at det ble hvitt på bakken.Nå ligger det vel 3-4 cm på gårdsplassen, og under der er det is. Moro! Nei. Men Nairo koste seg ihvertfall glugg ihjel i går kveld, da vi tok han med ut i langline og lot han herje. Det var nesten ikke nødvendig med ballen vi tok med, han var mer enn nok fornøyd med snøen.
Nå er ikke snøen kram, ellers skulle jeg brukt dagen i dag på å lage en ørliten snømann eller en snølykt. Men jeg synes uansett det er deilig med litt snø. Det gjør at jeg føler det er vinter, istedenfor å bare se det på kalenderen, og i tillegg slipper man all søle.
Er det bare noe jeg inbilder meg, eller blir lydene litt mer dempet med en gang det legger seg litt snø? Vi bor jo bare et par-tre meter fra en riksvei med 80-sone, og hører normalt bilene som suser forbi veldig godt. Men nå hører vi de nesten ikke, vi bare ser de. Spesielt på kvelden, når de lyser opp de snøkledde trærne.Bildene er tatt ved soloppgang i morges. Et vakkert skue i gul-, rosa- og lilla-toner. Nå har sola forsvunnet bak skydekket, og alt ser egentlig bare hvitt, grått og sort ut. Sånn det skal være på vinteren.
{minsignatur}
Del dette på:
