• Nairo har det bra

    30/07/2023 /

    Om fredag var det 2 uker siden Nairos operasjon/kastrering, og selv om jeg ga dere en liten oppdatering 2 dager etter, er det vel på tide med en ny oppdatering nå.

    Det har gått veldig fint hele tiden! Vi fortsatte å bruke den oppblåsbare kragen, for den var han trygg på, og den hindret han i å komme til såret. Han er ikke vant til å bruke halsbånd eller sele hele tiden, så han har klødd mye (les: vi har hjulpet han med å klø mye), men det hadde han gjort uansett hvilken type krage han hadde brukt.

    En annen fordel med den oppblåsbare kragen, er, som jeg skrev i oppdateringen, at han har brukt den som hodepute. Men når det nærmet seg 2 uker, begynte jeg å tenke at det måtte bli slitsomt for nakken hans, så da syntes jeg synd på han for dét også.

    Torsdag kveld tok vi av han kragen, og jeg sa til Eileif at han måtte følge med, og så ta på kragen når han skulle legge seg. Da jeg sto opp om fredag satt Eileif i stolen i stua og sov, for han hadde ikke villet vekke Nairo for å ta på kragen, så da ville han heller sitte der og følge med (vanskelig å følge med når man sover, men Nairo sov også godt). Snille mannen min ❤️ Etter det har vi faktisk ikke hatt på kragen på Nairo. Vi følger så klart med, og det har vel kun vært et par ganger han har villet slikke bak der, noe vi så klart stopper. Ellers er det vanlig vasking av understellet det går i, og det må han jo til en viss grad få lov til.

    Tigge har han gjort hele tiden, “begge” (sitte bamse) tilbyr han på eget initiativ:

    Merker at han røyter mye rundt halsen nå, og det kommer helt sikkert fra kragen. Vet at pelskvaliteten kan endre seg etter en kastrering, men det er nok altfor kort tid til at det skal gjøre seg gjeldende allerede nå.

    Har ikke hatt noe inntrykk av at han har hatt vondt etter at vi sluttet med de foreskrevne smertestillende, og det er veldig bra! Vi har så klart også fulgt med på såret hele tiden, og det har sett helt perfekt ut. Ikke noe rødt, ikke noe varmt, ikke noe væske av noe slag. Han liker ikke når vi skal løfte opp beinet og holde på bak der, selv om vi ikke kjenner og trykker, så vi gjør det så sjeldent som mulig, samtidig som vi ser så ofte vi synes vi bør.

    Så alt i alt så har Nairo det så bra som en nylig kastrert/operert 12 1/2 åring kan ha det. Han ser dårlig og han hører dårlig, han vil ikke gå så langt, men han inviterer stadig til lek, han er interessert i hva som skjer ute, og han kjefter hvis Eileif forsvinner ut av syne ❤️

    read more

  • Det går bra med pasienten

    16/07/2023 /

    Fredag kveld gikk helt greit. Nairo var ikke veldig fornøyd med livet, men han klarte til slutt å slappe av og sovne. Eileif satt oppe til bare en times tid før jeg sto opp, så han fikk fulgt med på om Nairo kom seg ut av kragen, eller om han klarte å slikke på såret. Heldigvis gikk alt fint.

    I går var Nairo mye mer seg selv. Så klart han var sliten og sov mye, men han hadde hentet tennisballen sin for å invitere til lek da jeg var i byen på formiddagen, og det er et godt tegn. Og ta det helt med ro, vi leker så klart ikke med han nå.

    Nairo har alltid vært glad i å ligge med hodet høyt når han sover, og nå som han går med krage, har han innebygget hodepute:

    Jeg synes jo synd på han, men samtidig synes jeg jo at han er fryktelig søt 💙

    Fredag kveld ville han ikke spise noe særlig, men i går var appetitten tilbake. Siden han hadde dårlig mage i nesten halvannen uke før operasjonen er vi litt forsiktige med hva vi gir han, og utifra det som har kommet ut i dag, ser det ut som han virkelig er på bedringens vei der også. Fortsetter å være forsiktige en stund til fremover, tar ikke noen unødvendige sjanser ennå.

    Han var litt irritert over kragen det første døgnet, men nå bryr han seg lite om den. Men den klør, og han får ikke klødd, så da kommer han til oss for å få hjelp til å klø:

    Og så blir han forfjamset når han prøver å gå for eksempel mellom sofaen og stuebordet, for der får han ikke plass med kragen. Så da stopper han, titter på åpningen han vil gjennom, sukker tungt, og legger seg foran bordet istedenfor under 😂

    Vi har tittet på såret noen ganger, og det ser bra ut. Kan nesten ikke se at det har vært åpnet der i det hele tatt. Men han liker ikke når vi titter der, det er antagelig veldig ømt når han ligger på siden og vi løfter det øverste bakbeinet. Så vi lar han være så mye som mulig, men følger allikevel med. Ser at han strekker seg uten å avbryte strekken, og det er et godt tegn.

    Igjen; innebygget hodepute:

    Så langt ser dette veldig bra ut, og det er jeg utrolig takknemlig for! Krysser fingrene for at det fortsetter i samme retning 💙

    read more

  • Det ble operasjon på Nairo

    14/07/2023 /

    Siden tirsdag i forrige uke har Nairo vært dårlig i magen. Nå er ikke det noe unormalt for han, men jo eldre han blir, jo mer bekymret blir jeg når det er noe galt. Han har spist som normalt, også da vi gikk over på kokt torsk og ris pluss Zoolac torsdag i forrige uke, men det som har kommet ut har ikke vært i fast form.

    Om mandag valgte jeg å ringe veterinæren da det ikke var betydelig tegn til bedring, og vi fikk time om onsdag. Jeg dro på jobb en tur, Eileif dro til veterinæren, og han passet på å nevne at mageproblemene kanskje kunne ha noe med antibiotikaen Nairo fikk for forhudbetennelsen. Etter en undersøkelse av to veterinærer, kom de frem til at testikkelen som aldri har falt ned har vokst, og at den måtte ut.

    Da Nairo var ung og vi skjønte at testikkelen ikke kom ned, hadde jeg valget mellom å la den være og å operere den ut/kastrere. Jeg vet det er delte meninger om testikkel i buken gir økt fare for kreft, men siden Nairo alltid har vært en engstelig og redd hund, valgte jeg å la han beholde begge testiklene for at han skulle dra nytte av testosteronet. Jeg husker jeg sa at jeg heller vil ha en mindre redd hund som potensielt kan få kreft enn en mer redd hund, og den avgjørelsen står jeg 100 % ved, selv om vi nå muligens har endt opp med nettopp kreft.

    Operasjonen skulle være i dag tidlig, og jeg dro ned med Nairo. Jeg skal være så ærlig og si at jeg var livredd for at han skulle dø av narkosen, og jeg ville aldri ha tilgitt meg selv hvis jeg ikke var hos han til han sovnet av det beroligende hvis det skulle vise seg at det gikk galt etterpå, så selv om det er helt fryktelig, så måtte jeg bare være med han. Tok dette bildet utenfor veterinæren:

    Allerede her er han superstressa, for han vet godt hvor han er.

    Så var det inn, og det tok ikke lang tid før han sovnet, etter å ha kastet opp 3 ganger først. Måtte ta et bilde da også:

    Jeg gikk gråtende ut i bilen og ble sittende i en time. Klarte ikke bestemme meg for om jeg skulle bli sittende (det skulle ta 2-3 timer), eller om jeg skulle dra hjem. Men jeg bestemte meg til slutt for å dra hjem, og jeg rakk kun å lage meg en kopp te før de ringte fra veterinæren. Jeg var da overbevist om at det hadde gått galt siden det bare hadde gått halvannen time, men nei, da var han våken og klar til henting. Kastet meg i bilen og kjørte tilbake til byen med en gang.

    Det viste seg at testikkelen hadde sittet i kanalen, ikke i buken, og den hadde vokst til en stor svulst som nå er sendt til analyse. De tok den andre samtidig, så nå er han kastrert, og de tok en kjapp runde med fjerning av tannstein samtidig, så jeg slipper å legge han i narkose igjen.

    Fikk på han krage, men det ble problematisk da jeg skulle ha han inn i bilen. For jeg måtte ha han inn baklengs på grunn av kragen, samtidig ville jeg ikke løfte rett i såret. Ei dame som skulle dra fra veterinæren spurte snilt om hun skulle hjelpe meg, men jeg så at Nairo ble ekstra stressa da hun nærmet seg, så jeg takket nei, men er uendelig takknemlig for at hun spurte!

    Fikk han til slutt inn i bilen, og vi kom oss hjem. Eileif var da i Sverige og kjøpte oppblåsbar krage da vi har dårlig erfaring fra tidligere med Nairo og den typiske lampeskjermkragen. Nairo klarte ikke å slå seg til ro, så jeg gikk på utsiden med han, men der ville han heller ikke være. Inn igjen, og han ville bare være på kjøkkenet:

    Stressa, pipete og sutrete, veldig mye sikling, vondt for å holde bakparten oppe, men nektet å legge seg. Sikkert uvel etter narkosen, men vondt skal han ikke ha da han fikk smertestillende før vi dro fra veterinæren.

    Eileif og jeg byttet på å sitte sammen med Nairo på gulvet, og til slutt sovnet han 2 minutter her og 5 minutter der:

    Men det var først rundt 6 timer etter operasjonen at han virkelig klarte å slå seg til ro og sove ordentlig, om ikke lenge om gangen, så mer enn noen minutter i strekk. Fortsatt sutrer han, og går hvileløst omkring når han er våken, men det er godt å se at han sakte men sikkert blir mer seg selv og får slappet av. Nå nettopp spiste han også noen små biter våtfôr, og det varmer mammahjertet.

    Det blir smertestillende i kveld, og så drar jeg på apoteket i morgen tidlig og får hentet ut mer smertestillende og antibiotika. Så krysser jeg fingrene for at han kommer til seg selv ganske snart igjen, og at den svulsten var alt som var av ulumskheter inni der 💙

    read more

  • Kontroll på sykehuset

    13/04/2023 /

    Jeg skulle hatt ettårskontroll på sykehuset i mars, etter operasjonen i mars i fjor og kontrollen i april i fjor, men de var litt på etterskudd, så kontrollen ble i dag:

    Det var akkurat som kontrollen i fjor; først sjekke blodtrykk i bein og armer, så på tredemølla i 10 minutter, og så sjekke blodtrykk igjen. Alle verdier var fine, det var ikke noe endring i trykket etter anstrengelsen på mølla, og jeg har ikke noe vondt ved anstrengelse (og det visste jeg jo). Så alt står bra til, alt fungerer som det skal, og hvis jeg bare kunne kuttet ut noen uvaner og blitt litt mer sunn, hadde det vært perfekt 😉 Men jeg er fornøyd, jeg, altså, selv om jeg forstår alvoret i situasjonen også.

    read more

  • Operasjon for å fikse leggen

    15/03/2022 /

    Om det kalles operasjon eller inngrep (eller noe helt annet) er jeg jaggu ikke sikker på, men mer om det senere.

    Jeg har jo snakket om denne vonde leggen min i evigheter, at jeg ikke kan gå i normalt tempo uten å få vondt, at jeg må gå i krabbefart og ta hyppige pauser. I april i fjor postet jeg dette innlegget, hvor vi trodde at vi hadde funnet løsningen, men det stemte jo ikke. I august i fjor postet jeg dette innlegget, da jeg hadde vært hos legen og blitt henvist til to undersøkelser. Den første var en kontrastvæskeundersøkelse i september:

    Og da resultatet fra den undersøkelsen kom tilbake, var det ikke noe vits i å gjennomføre den andre undersøkelsen, for svaret var helt klart og tydelig, jeg hadde åreforkalkning i pulsåren i lysken på høyre side. Årsaken er umulig å vite 100 % sikkert, men arv/gener og usunn livsstil er nok synderne uansett hvordan vi vrir og vender på det.

    Dermed ble jeg henvist til sykehuset Østfold Kalnes for forundersøkelse 7. februar:

    Her var det først måling av puls og blodtrykk i beinet (både min lege ved en tidligere anledning og sykepleieren hadde problemer med å finne pulsen i foten min), så var det opp på tredemølle i 10 minutter (det tok 400 meter før jeg hadde skikkelig vondt, og det var uten noe særlig helling på mølla, og også i et helt greit tempo), og så ny måling av puls og blodtrykk. Overlegen kom inn og tittet på resultatene, og hennes konklusjon var at det måtte inn en stent i pulsåren. Mulig også en støttestent mot venstre, men det måtte tas “på sparket” under operasjonen/inngrepet. Blodfortynnende må jeg gå på resten av livet i tillegg.

    To dager senere var det tid for en fastende blodprøve hos min fastlege:

    Og så var det bare å vente på innkalling til operasjon/inngrep. Den kom overraskende fort, og om fredag måtte jeg på Haldenklinikken for å ta en ny blodprøve:

    Det sto ingenting i brevet om at jeg måtte være fastende til den blodprøven, men ifølge sykepleieren skulle jeg ha vært det. Men det var ikke tid til å gjøre noe med det, så blodprøven ble tatt og det ble notert at jeg ikke var fastende.

    Helgen gikk med til å prøve å roe meg selv ned, for jeg må være ærlig og si at jeg gruet meg. Jeg er ganske flink til å krisemaksimere, så det var mange scenarioer som fløy gjennom hodet mitt, men skogsturen med Eileif og Nairo om lørdag hjalp godt til å få tankene over på noe annet.

    I går morges var det bare å holde seg unna alt som kan spises og drikkes, komme seg i dusjen, og så dro vi innover til Kalnes. Eileif dro hjem igjen da det var unødvendig at han skulle sitte på parkeringsplassen i 6-8 timer, jeg tuslet inn og satt meg til å vente. Det tok ikke lang tid før en veldig koselig sykepleier hentet meg, og jeg fikk egen seng på overvåkningsrommet:

    Hun gjorde meg klar, og så ble det litt venting før jeg ble kjørt til operasjonsrommet. Der ble det lokalbedøvelse, og så var selve operasjonen/inngrepet unnagjort på veldig kort tid, og det eneste jeg merket var bedøvelsessprøyta og de to gangene jeg fikk kontrastvæske. Utover det var det ikke noe vondt eller ubehagelig, takk og pris! Og de trengte heller ikke legge inn støttestent, det greide seg med en stent på 3,5 cm.

    Ble så kjørt ned til overvåkningsrommet igjen, der jeg skulle ligge flatt i 2 timer uten å løfte hodet eller beina, sånn at blødningen i pulsåra skulle stoppe. Litt sliten her:

    De to timene gikk rimelig sakte av gårde, med jevnlige sjekk av blodtrykk og blødning, men da klokka var 13, kunne jeg få sette meg opp med litt assistanse og så endelig spise litt. Og dette var et herremåltid:

    Så var det opp og gå litt, litt flere sjekk av blodtrykk og blødninger, og etter nesten to timer til ble legen ringt på for å skrive meg ut. Da ramlet datasystemene ned, så hun fikk ikke skrevet meg ut, men jeg fikk lov til å dra hjem allikevel 😀 Og jeg må også si at den hvitkledde engelen som passet på meg i disse 4 timene var verdt sin vekt i gull og enda litt mer. Rolig og behagelig, veldig koselig å prate med (og vi var innom mange temaer!), og veldig oppmerksom på hver lille ting.

    Kvelden i går gikk helt fint, tok livet med ro og gikk og la meg ganske tidlig. Var mer sliten enn jeg egentlig ville innse, men det var nok mye anspenthet som forsvant ut av kroppen. Eileif er hjemme og passer på meg, og lar meg nesten ikke gjøre noe som helst på egen hånd <3 Men i dag har gått veldig bra, ikke noe blødninger siden i går kveld (og da var det bare et par dråper), men jeg har tatt det rolig i dag også. Går litt rundt omkring, har tatt en dusj, og ellers bare slapper av.

    I morgen skal jeg til fastlegen for en ny blodprøve, så blir jeg innkalt til sykehuset for en kontroll om 4 uker, og så igjen om 1 år. Og forhåpentligvis er det ikke lenge til jeg kan begynne å gå ordentlige turer igjen, og bygge opp litt kondis sånn at jeg kan få gjort mitt store mål for året: gå en mil uten å krepere underveis. Som jeg gleder meg!

    read more

  • Pasienten har det bra

    01/06/2017 /

    Etter en del sutring i går kveld, fikk vi en god natt. Nairo har sovet på gangen utenfor soverommet mitt, det er der han stort sett alltid sover, selv om han har tilgang til så og si hele huset. Jeg var oppe en tur i natt, da sutret han litt etterpå, men sovnet veldig fort igjen. Så det virker som om både morfinen og det smertestillende/betennelsesdempende gjør jobben sin, og bra er det!

    Det kom ikke på tale at han skulle være alene hjemme i dag, så jeg har vært hjemme fra jobb. Nairo har stort sett sovet, han er nok sliten, og så blir han nok litt sløv av morfinen. Men han har spist all maten han har fått, og vi har selvsagt også vært ute en liten tur:

    Han fikk gjort fra seg, og alt var normalt der også. I tillegg kom vi over en ihjelkjørt hare, Nairo måtte jo få lukte på den.

    Her ser det ut som om han gir uttrykk for hvor kjedelig han synes operasjoner er 😉

    Nå i kveld har han invitert til lek ved å hente sin elskede tennisball, så jeg tror det går veldig fint med han. Takk og pris!

    I morgen har Eileif fri fra kurs, så da får jeg dratt på jobb.

    Og som et lite PS! må jeg nevne til dere som venter på bokomtale for mai at det kommer ikke. Jeg strever fremdeles med boka jeg begynte på i april, den er virkelig tunglest!

    read more

  • Operasjon på Nairo

    31/05/2017 /

    I går kveld skulle jeg pusse tennene til Nairo. Han er ikke det minste glad i det, men han godtar det og sitter stille mens jeg holder på. I går fikk jeg pusset på den ene siden, og når jeg begynte på den andre siden trakk han hodet tilbake og gikk fra meg. Jeg trodde det bare var nykker, så jeg ropte han tilbake, han kom og satt seg ned og jeg forsøkte igjen. Samme resultat, han rykket tilbake. Og da fikk jeg øye på blod på tannbørsten. Fikk Eileif ut på kjøkkenet til meg og ba han holde Nairo mens jeg tok på meg hodelykta og fikk tittet inn i munnen hans, og der så jeg tydelig tegn på at den ene jekselen oppe hadde knekt. Huff! Jeg har ikke sett noen tegn på at han har hatt vondt i munnen, han har spist som normalt. Det eneste unormale jeg har sett de siste dagene er at han har slikket seg mye på labbene, men der har jeg ikke funnet noe galt uansett hvor mye jeg har kjent og klemt. Antagelig har han slikket fordi han har hatt blod i munnen og har trodd det har kommet fra en labb.

    Jeg ringte veterinæren i dag og fikk time klokka 14, så jeg dro hjem fra jobb og hentet Nairo og så tilbake til by’n. Det var ikke mange sekundene veterinæren måtte titte før hun var helt enig i min konklusjon, og hun ville ha han rett på operasjonsbordet for å fjerne tanna. Så da var det sprøyte på Nairo og så satt vi en stund på et lite rom mens vi ventet på at sprøyta skulle virke. Nairo kastet opp like før han la seg ned, og jeg ble sittende og se på pusten hans. Jeg rett og slett hater sånne situasjoner, jeg får assosiasjoner til den siste turen til veterinæren med Arkas, og jeg vet også at noen av mine venner som har Finsk Lapphund har hatt problemer når hundene deres har blitt lagt i narkose/skal våkne opp igjen etter narkose. Så når veterinæren kom innom oss for å sjekke og jeg sa at jeg var bekymret for pusten hans, fikk jeg beskjed om å gå. Og jeg skjønte jo da at min nervøsitet påvirket Nairo, så det var bare å gjøre som damen sa.

    Det var ikke godt å sette seg i bilen og se kobbelet ligge ved siden av meg…

    Jeg dro på jobb igjen, men oppdager mens jeg sitter i bilen at jeg jo ikke har med meg jobbnøklene. Gikk allikevel opp og fikk en kollega til å låse opp kontoret mitt. Jeg visste at jeg ikke fikk gjort noe som krevde konsentrasjon, men jeg fikk ihvertfall ryddet litt og kastet en del papirer. Så hadde jeg ikke lenger ro på meg til å sitte der, så jeg dro på butikken og kjøpte meg litt mat. Dyreklinikken skulle ringe meg når jeg kunne få hente han, men det kom ikke til å skje før tidligst klokka 16 og antagelig ikke før ved 17-tiden, så jeg måtte prøve å få i meg noe mat.

    Så jeg kjørte tilbake til Dyreklinikken, spiste litt, tittet på klokka, spiste litt til og lurte på hva jeg skulle gjøre for å få tiden til å gå uten å bekymre meg halvt ihjel. Akkurat i dag hadde Dyreklinikken besøk av en representant fra Royal Canin, så jeg endte med å skravle hund med henne i over en time. Veldig hyggelig, og veldig takknemlig for selskapet!

    Jeg trodde jeg skulle hente en fortsatt neddopet hund da de ropte meg inn klokka fem, men han var rimelig våken der han satt i buret, full av blod:

    Stressa var han også, det er han jo alltid hos veterinæren, men det varmet langt inn i hjerterota da han logret da han så meg! Jeg fikk med meg tabletter fra veterinæren pluss resept på andre medisiner. Tanna var ute, det hadde gått helt fint, og såret var sydd igjen med selvoppløsende tråd. Så da var det en kjapp tur innom apoteket for å hente ut resepten, og så var vi hjemme like etter klokka 18.

    Nairo er nå i kveld fryktelig sliten, fryktelig stressa og fryktelig urolig. Han synes antagelig det er ekkelt å drikke, for han går til stadighet til vannskåla, men det er ikke mange dråpene han får i seg om gangen. I skrivende stund har han faktisk lagt seg ned, men han har altså gått frem og tilbake og pepet frem til nå. Og jeg har så vondt av han!

    Nå blir det myk mat en ukes tid, og så får vi bare ta resten som det kommer og tilpasse medisinene så godt vi kan. Stakkars lille gutten min, jeg håper så inderlig at han ikke har gått med denne tanna særlig lenge. Helt utrolig hvor flinke de er til å skjule smerte!

    read more