Jeg er ingen hageperson. Jeg kan godt tilbringe tid i hagen, jeg liker å ha en hage, men jeg hater å jobbe i den. Normalt gjør jeg det mest nødvendige av hagearbeid, men resten holder jeg meg langt unna. Slår du sammen dette med det faktum at regnværet har gjort at vi (les: E) kun har fått klippet halve plenen én gang denne sesongen, så sitter vi igjen med et katastrofalt eksempel på hageforsømmelse på høyt nivå.

Tok en runde i hagen i formiddag, og jeg måtte faktisk lete for å finne den. Og ja, jeg har dårlig samvittighet, men fornuften i meg forteller at jeg rett og slett ikke har hatt tid og/eller mulighet så langt i år. Og bakdelen med det er at når jeg først kommer til å ha tid, så kommer jeg til å måtte bruke vanvittig lang tid på å få ryddet opp i det verste.

Men la meg få ta dere med på en rundtur:

Forglemmegei:

Dere er nå sikkert kjempelei av mine til stadighet gjentakende bilder av forglemmegei. Er det noen trøst at dere hadde fått like mange rosebilder hvis rosene mine hadde blomstret? 😉

Rosa blomst:

Denne har dukket opp sammen med forglemmegei’en, og jeg aner ikke hva det er, hva den heter eller hvordan den har kommet dit. Den står så bortgjemt at hvis jeg husker det, skal jeg prøve å grave den opp når den er avblomstret og flytte den til et litt mer synlig sted. Faren er jo at den da vil mistrives for så å dø. Får gruble litt på det. Men hvis noen av dere vet hva det er og hvordan den vil ha det, er jeg takknemlig for råd!

Eng, åker og skog:

Nærmest kamera: plen. Eh..eng. Og minirabarbra (som sikkert hadde vært en normal rabarbra hvis den hadde trives). Midt i bildet: åker. Bakerst: skog.

De første jordbærene:

Det mest fantastiske med disse er at vi sådde disse plantene fra frø for noen år siden, og de kommer tilbake, år etter år. Nå gjelder det bare å legge seg ned og luke for de, for de er nesten ikke synlige i gresset.

Skråningen:

Huset, innkjørselen, gårdsplassen og garasjen ligger høyere enn hagen. Her er skråningen mellom de to “etasjene”, og den ser ikke ut. Ja, det er pent med både lupiner, hundekjeks og kratt, men det skal da ikke se sånn ut… I forgrunnen ser dere den gamle “steingrillen” som i vinter har ramlet fra hverandre. Vinteren har også sørget for at villvinen jeg hadde plantet i “steingrillen” ikke lever lenger. Så prosjektet her må bli å ta fra hverandre hele “grillen”, utstyre seg med hansker og sement, og mure opp hele greia. For jeg har lyst til å ha den der.

En rose blant ugress:

På bildet over så dere sikkert “klatrestativet” like bak “steingrillen”. Klatrestativet ble laget til min gule rose som skulle være en klatrerose. Men såvidt jeg klarer å se, så har min gule rose tatt kvelden, og klatrestativet står nå bare der. Men i fjor (tror jeg det var) plantet jeg en rød rose ved siden av den gule, og det er den som nå er på vei opp blant ugress. For dere ser vel de rødbrune bladene midt på bildet? Ja, det er en rose. Åh, som jeg gleder meg til å luke…not!

Steintrappa som både er og ikke er der:

Sånn bortsett fra å rulle ned skråningen, er det to måter å komme seg fra øverste til nederste nivå. Den ene er å gå ned den mindre bratte skråningen bak huset, der hvor rabarbraen og jordbærene er. Den andre er å gå ned den rustikke steintrappa som går ned fra gårdsplassen. Den dere ser under alt ugresset og lupinene her. Dere ser den ikke nei? Det gjorde ikke jeg heller når jeg tok bildet…

Mørkerosa blomst:

Veien forbi huset ligger et nivå høyere enn huset. I overgangen mellom veien og huset ligger det et lite “mellomnivå”, hvor jeg har et bed og en del viltvoksende markkrypere og slikt. Og der fant jeg for et par dager siden denne vakre, prestekragelignende blomsten. Solhatt-familien kanskje? Jeg aner ikke. Den står der mutters alene, er sikkert 30 cm høy og får nesten ikke sol. Men vakker er den!

Lupinbedet:

Da var det dette bedet da, som er i “mellomnivået” mellom veien og gårdsplassen. Dere vet det nydelige bedet der jeg på våren visere dere bilder av krokus og påskeliljer og pinseliljer. Nei, jeg tuller ikke, det er bedet på dette bildet. Totalt overtatt av hurtigvoksende og ekstremt forplantningsdyktige lupiner. Ja, jeg liker lupiner. Når. De. Står. I. En. Grøftekant! De har røtter som bare et ugress kan ha, og mister du en frøbelg, ja så får du garantert 10 nye morplanter. Hadde det ikke vært andre planter der, skulle ugressmiddelet virkelig få kose seg, men jeg må istedenfor legge meg på alle fire og klippe og røske og rive. Lucky me!

Hvis det nå er noen som betviler innleggets overskrift, så anbefaler jeg å gå inn her og ta en titt på bildene på nytt. I stort format. Og hvis det er noen som synes hagearbeid er rivende festlig, så ønsker jeg dere hjertelig velkommen på dugnad til det gule huset på landet.

God 2. pinsedag!

{minsignatur}