• Puh…

    Jeg bobler over av bloggelyst for tiden. Jeg har lyst til å skrive, jeg har lyst til å dele, jeg har lyst til å vise bilder. Men, som dere sikkert har skjønt, siden det er over 2 uker siden forrige blogginnlegg, så skjer det null og niks og ingenting som er verdt å blogge om.

    Jeg har fremdeles såpass med smerter etter operasjonene at jeg ikke begir meg ut på noen skikkelige turer. Har kontrolltime hos tannlegen om halvannen uke, så da får jeg forhåpentligvis et svar på hvorfor det fortsatt gjør vondt. Men, jeg fikk for første gang i år gått en tur på over 5 km sist helg. Det gikk bedre enn fryktet, men verre enn jeg håpte. Turområdet var dog av det kjedelige slaget, derfor ikke et eneste bilde.

    I tillegg har jeg hatt smerter i hofte/lår i en måneds tid. Jeg kan ikke huske at jeg har slått meg eller gjort noe annet som skulle gitt sånne smerter, så da blir det en legetime om også halvannen uke for å se om vi kan finne ut av det også.

    Bloggen har også gitt meg litt hodebry. Jeg ble ikke helt fortrolig med temaet med det store headerbildet, og jeg klarte ikke å få det mindre siden temaet krevde stort bilde. Så jeg har brukt noen timer på å gå gjennom temaer, og har nå kommet frem til dette. Fikk en feilmelding i dette, men fikk hjelp av en venn av en venn, og nå ser det bra ut, ihvertfall herfra. Så jeg blir glad for alle tilbakemeldinger fra dere, både positivt og negativt.

    Jeg vet ikke om dere savner meg når det er stille fra meg så lenge, men jeg savner ihvertfall dere. Så nå skal jeg (igjen!) prøve å bli flinkere til å SE hverdagen og fortelle dere om den. For, når jeg tenker meg om, så skjer det jo noe hver eneste dag som det er verdt å blogge om, jeg må bare SE det!

  • Jeg feiga nesten ut…

    I dag var det nok en operasjon som sto på planen. Eileif hentet meg to timer før jeg hadde time, da det tar en stund å kjøre til Moss, og jeg må være der inne en time før for å ta en beroligende tablett.

    I bilen på vei innover tok redselen totalt over og tårene trillet uavbrutt. Hadde jeg kjørt selv akkurat der og da, så hadde jeg snudd bilen og kjørt hjem, rett og slett feiget ut. Jeg klarte ikke på noen som helst måte å si til meg selv at jeg skulle klare det, og jeg hadde ferdig i hodet mitt det jeg skulle si når jeg kom inn på tannlegekontoret. At vi bare måtte droppe det.

    Nå klarte jeg allikevel å gjennomføre det. Tabletten hjalp ingenting, adrenalinet mitt var altfor høyt for at den skulle ha noen effekt. Men for første gang prøvde jeg i dag å ha musikk på ørene, og det hjalp bittelitt. Ikke så mye at jeg nå ikke gruer meg til neste uke, men en mikroskopisk bedring er bedre enn ingenting.

    Tannlegen ville ikke ta ut stingene han sydde for to uker siden, så nå har jeg sting i hele overkjeven. Jeg har også fått beskjed om å tygge litt på den siden som ble operert for to uker siden, så da får jeg jo prøve på det da. Jeg har jo ikke tygget der på to uker fordi det har gjort vondt, men nå gjør det jo mer vondt på den andre siden. Og får jeg mat mellom tennene, så får jeg være forsiktig med å få det løs uten å dra i stingene.

    Jeg føler meg på ingen måte stolt over meg selv for at jeg klarte å gjennomføre dette til tross for at jeg var så redd som jeg var. Jeg synes egentlig bare synd på meg selv, og har lyst til å pakke meg litt inn i den følelsen en liten stund. Trøste meg selv, sutre og klage litt.

  • På’n igjen :(

    Dere som har fulgt meg en stund, husker kanskje at jeg for 4 1/2 år siden hadde tre turer til tannlegespesialist i Moss? Hvis dere mot formodning vil friske opp minnet, kan dere lese om det her, her og her.

    I ett av de innleggene skriver jeg at jeg håper jeg kan se frem imot 10 år med kun vanlige kontroller, men så heldig var jeg ikke. Nå er det på’n igjen, og første operasjon var i dag. Jeg skal innover 4 ganger til i løpet av de kommende ukene, og det ville være å lyve hvis jeg sier at det går bedre denne gangen, eller at det er mindre vondt denne gangen.

    En liten selfie ca en time etter at jeg forlot tannlegestolen. Jeg vil påpeke at jeg først og fremst forsøker å smile (det er det munnen min strever med), mens øynene mine uttrykker overraskelse over manglende smil:

    Lekkert, sier du? Vær glad jeg ikke åpnet munnen så dere fikk en titt på hvordan det ser ut inni der. En rekke sting gjør faktisk fryktelig vondt nå som bedøvelsen har gått ut. Og smertestillende hjelper ikke, ihvertfall ikke i dag.

    Jeg har ikke noe nyttårsforsett om å prøve å bli mer positiv i hverdagen, men jeg kan ihvertfall si: one down, four to go! Og så har jeg fått inntrykk av at jeg slipper “modelleiren” denne gang, og DET er jeg glad for, det! Men akkurat nå er det bare vondt.