-
Mislykket leting etter gapahuk
For selv om vi ikke fant gapahuken denne gangen heller, fant vi en annen perle!
Det er en gapahuk jeg gjerne vil finne. I dag var tredje forsøk, og nok en gang feilet vi. De to forrige gangene har vi gått for langt nord, i dag gikk vi langt nok sør, men ikke langt nok og dermed ikke til riktig vann. Men vannet vi fant var åh så vakkert, og med et vær som kunne ligne på skikkelig vår- og påskestemning (bortsett fra en kald vind), så kunne ikke turen bli mer perfekt.
Først kom vi over dette byggverket. Jeg bare måtte gjøre det om til sort-hvitt:
Det ser rett og slett ut som om noen har hatt det moro med å bygge dette, for jeg kunne ikke se noen andre rester etter bygninger av noen slag. I tillegg kan jeg ikke si jeg har lagt merke til disse steinene de andre gangene jeg har gått her.Solstrålene fant veien ned mellom furuer og grantrær, og mosen og vannet tok takknemlige imot lyset:
Etter å ha fulgt en gammel traktorvei og så bushet litt, kom vi frem til en liten odde ut i Korstjern. Isen lå fremdeles, men det tar nok ikke mange soldagene før isen er helt borte:
Nairo + pinne = sant. Uansett om det er vassing som må til for å få tak i pinnen 😉
Her tror jeg han har hørt noe på andre siden av vannet, eller eventuelt så har han hørt isen prate. Den hadde en god del å si i dag nemlig.
Og slik ser Nairo ut når han ikke får tak i det han vil ha:
Det kom noen skikkelige vindkuler i dag, noe som er veldig synlig på Nairo her:
Bad hairday :pSå snudde han ansiktet mot vinden så han kunne snuse inn alle gode lukter. Se gutten koser seg!
Men, det tar aldri lang tid før han vil leke igjen. Kast pinnen da!!!
Joda, pinnen fikk han. Herlighet så vakker han er i de rette øyeblikkene!
Så tok han seg en siste stille stund på isen før vi gikk tilbake til bilen:
Jeg klarte selvsagt ikke å vente med å montere noe av gårsdagens innkjøp fra Ikea, og den jobben kombinert med bæringen i går har gjort at jeg er rimelig støl i dag. Derfor var det ekstra godt med dagens tur, selv om den ikke endte ved ønsket sted. Da har vi nok en god grunn til å gå tur i dette området, for den gapahuken skal jeg finne!Håper dere har hatt en god helg også!
Del dette på:
-
Vinterglede
Når jeg først snakker om vinterfølelser (les Vinterredsel), så må jeg jo ha med vinterglede også. Det har snødd siden jeg sto opp, og siden jeg ikke er altfor glad i å gå tur i snøvær og vind ble det heller til at Eileif, Nairo og jeg stakk ut i hagen og hadde det litt moro. Og bare sånn for å ha sagt ifra på forhånd: dette blir et bilderas uten like av min lille vakre 🙂
Look, I can fly! 😀
Hvor ble det av den fordømrade ballen da???
Fant den! 😀
Den vakreste på denne jord <3
Eileif bygger snømann…
…og Nairo river ned.
Eileif bygger ny snømann…
…og Nairo bruker ny taktikk og ødelegger fra undersiden:
Sa du noe, mamma?
How you doin’? 😉
God helg!PS! Nå drypper det fra taket, så hvis det ikke blir kuldegrader i natt, er nok snøen borte i morgen…
Del dette på:
-
Vinterredsel
Nei, jeg er på ingen måte redd for vinteren. Jeg er egentlig ganske glad i vinteren på alle måter, bortsett fra én.
For en haug med år siden dro jeg av veien i min første bil, en rød VW Polo ’78. Jeg kjørte på slapseføre på vinteren, var ung, uredd og uerfaren, fiklet med kassettspilleren(!), og plutselig kom hjulene ut av sporene og inn i slapsen, bilen fikk sleng, så en kontra, og på den siste kontraen sto jeg til slutt godt plantet inn i en massiv stein/fjellknaus. Det gikk bra med meg, men bilen ble rammeskjev og ordentlig festlig å kjøre med etterpå. Stakkars Polo’n min!
Etter dette har jeg blitt redd for å kjøre på vinteren, og redselen blir bare verre og verre etterhvert som årene går. Jeg trenger ikke følge med på gradestokken eller værvarselet, hodet mitt forteller meg at det potensielt er glatt fra oktober til april, og da kjører jeg ekstremt forsiktig hele denne perioden. Så forsiktig at hvis det hadde vært på sommerføre, så hadde jeg vært en av de som hadde blitt illsint av å ligge bak meg selv, så nå på vinteren kjører jeg til side så ofte jeg kan for å slippe forbi de som kommer bak. Jeg blir antagelig like stressa av å ha noen bak meg som de bak blir av å ligge bak meg.
Jeg er klar over at det meste av redselen ligger i hodet mitt, at det er jeg som innbilder meg at det er glatt. Hvis jeg glemmer meg bort litt og tenker på noe annet, og så plutselig får tanken om “Glatt!” tilbake i hodet, så kan jeg få halvpanikk og være bombesikker på at jeg kommer til å dra ut av veien i alle de sekundene det tar å komme ned fra 70 km/t til 40 km/t. Hvis jeg i tillegg er i nedoverbakke med en eller flere svinger, ser jeg for meg rundkast nedover skråninger eller side- mot front-kollisjoner med møtende traktorer, biler eller trailere. Mye av denne frykten er altså irrasjonell, men den er nå der.
Denne vinteren har egentlig ikke vært noen vinter så langt. Været har vært en blanding av høst og vår, med de temperatursvingningene det medfører. Noen dager har det vært helt synlig bare veier, men de fleste dagene har vært i kategorien “Er det bare vann på veien, eller har vannet frosset til is?”. Og dermed har de nesten 3 milene jeg har til jobb ikke tatt de normale 25 sommerminuttene, men heller 40-55 vinterminutter. Og jeg skal love dere at det er slitsomt (og ikke særlig lurt reaksjonstidmessig) å være så anspent når man kjører bil, så når jeg først kommer frem på jobb, føles det jo som om jeg allerede har jobbet 5 timer.
Her for en uke eller to siden fant jeg ut at jeg ikke kan ha det sånn lenger, så jeg fant ut at jeg måtte prøve å stille om tankegangen min. Så en morgen jeg var ganske sikker på at det ikke var glatt, så satt jeg og sa til meg selv: “Det er ikke glatt! Det er ikke glatt! Det er ikke glatt!” mens jeg kjørte. Dette fungerte faktisk fint, jeg klarte å overbevise meg selv om at det ikke var så glatt som jeg fryktet, og selv om noen skarpe svinger fremdeles ble tatt i 20-30 km/t, så turte jeg å øke hastigheten på de rette strekkene. Så, helt plutselig, møter jeg….saltbilen! “Å f! Det ER glatt!” sa jeg høyt og tydelig til meg selv mens jeg pumpebremset (har ikke ABS eller noen andre fancy ting i bilen til mamma) og kjente panikken ta meg igjen. Og når jeg så hadde kommet meg ned i trygg marsjfart, måtte jeg le av meg selv. Nesten synd jeg ikke hadde dæsjcam vendt mot meg selv da, for det synet tror jeg må ha vært ubetalelig 😉
I natt kom det snø, og det gir jo min redsel en ekstra dimensjon.
Potensiell is på asfalten toppet med sporete vei i enten slapsesnø eller frossen slaps, nei da koser ikke jeg meg noe på veien. Så jeg får heller bare fortsette å si “Det er ikke glatt!” til meg selv, og håpe jeg ikke møter saltbilen igjen 😉Del dette på:
-
Er det vinter nå?
Nei, jeg tror ikke det, det er meldt 4-9 grader på langtidsvarselet. Men den første snøen kom i dag, selv om jeg ikke har bildebevis. Fnuggene var så små og snøværet var så kortvarig at det ikke engang var synlig på bakken. Men vi kan ihvertfall slå fast at mine værspådommer fra i fjor ikke slo inn, for jeg tippet at den skulle komme mellom 21. og 25. oktober, og det er jo 2 uker siden.
Men selv om vinteren ikke er helt på plass enda, så er det så absolutt på tide å tenke på småfuglene. De gamle fuglematerene var elendige, så Eileif kjøpte noen søte hus på Nordby sist han var der:
I dag hang han de opp, og han fortalte at fuglene var på plass allerede mens han holdt på der ute. Så det er tydelig at pippipene har ventet på oss, selv om det fremdeles er møll og mygg på vinduene våre på kvelden.Se denne nydelige fuglemateren da! Skulle nesten ønske det var lys i vinduene 😉
Denne helgen blir full av gjøremål for mitt vedkommende. Alt jeg ikke får tid til etter jobb skal skvises inn og gjøres i løpet av to dager, men jeg vet at jeg også skal rekke å gå et par ordentlige turer med Nairo, da får jeg ladet batteriene mine også.God helg! Har dere noen planer for helgen?
Del dette på:
-
Siden sist
Siden sist føles det som om det eneste jeg har gjort er å jobbe, spise, bære ved, sysselsette Nairo og sove. Det er nettopp derfor det blir så lite blogging, for hvem gidder å lese om det, liksom? Det er egentlig et under om noen fremdeles stikker innom her, så nå kommer jeg til å juble for hvert besøk her og hver kommentar. Yay! \o/
Siden sist har jeg:
– tatt en selfie av Nairo og meg. Nairo ser vettaskremt ut, men han ble liggende på fanget mitt for å kose ganske lenge etterpå, så jeg tror ikke han hadde det så ille:
– måkt snø i innkjørselen:
– måkt snø av hyttetaket:
-og måkt snø på gårdsplassen:
Nå er all snøen borte, det er plussgrader og regn, og selv om noen påstår det ser ut som vårvær, mener jeg at det er mer høstvær. Hvor ble det av vinteren???– hengt opp familiebilder på veggen. Bildene av mamma og meg hang der fra før, resten er nyopphengte:
Øverst: pappa, pappa og hans bror, og min farfars mor.
I midten: meg, mamma, bryllupsbildet til farmor og farfar, og min farmors mor.
Nederst: pappa.
Fun fact: jeg har farfars giftering på meg, så bryllupsbildet er tatt 4. september 1926.– gått tur for å legge ut nye cacher:
Men jeg fikk ikke lagt ut en eneste cache, for jeg hadde ikke med meg noe å henge opp cachene med, og de må opp i høyden i disse traktene.– ved hjelp av en snill nabo reddet en katt som virkelig satt fast i treet ved verandaen:
Var ute og luftet Nairo i går kveld, og så at det satt en katt i treet og tittet på oss. Gikk ut på verandaen en halvtime senere og så da at bakbeina bare hang og dinglet nedover stammen, slik dere ser på bildet, ca 3 meter over bakken. Fikk satt opp stigen og klatret opp til en illsint og rimelig stor hannkatt som gjorde det han kunne for å skremme meg bort, både ved hjelp av klør, tenner og stemme. Jeg prøvde å dytte stumpen hans oppover, men han satt dønn fast, og jeg skjønte fort at jeg ikke klarte dette alene, jeg var nok nesten like redd som det han var. Fikk heldigvis hjelp fra en god nabo, og etter en halvtimes tid med lirking, forsøk på å pakke inn den sinte delen av katten i et håndkle for å få bedre tak og vurderinger om å sage ned den minste greina ville være et godt alternativ, så klarte vi i fellesskap å få dyttet katten såpass høyt opp at han kom seg løs. Gudene vet hvordan han hadde klart å sette seg fast der, men han måtte opp ca 30 cm før spriket mellom greinene ble stort nok. Takk og pris for at jeg gikk ut igjen og tittet etter han!God helg til dere alle, jeg lover å blogge igjen så snart jeg har noe jeg synes er verdt å dele. Savner å kommunisere med dere! 🙂
Del dette på:
-
Vår julaften
I år var vi 12 bein her på julaften. Eileif, D, mamma, Nairo og jeg. Mamma hentet D og kom hit tidlig på ettermiddagen, og snart var Eileif og mamma i gang med kalkunmiddagen på kjøkkenet. Og fytterakkern så sulten man blir av å kjenne kalkunlukt fra stekeovnen i nesten 3 timer! Nairo synes også det luktet veldig godt, og selv om han fremdeles ikke er 100 % venner med mamma, så satt han like i nærheten og så så søt ut som bare han kan i håp om å få en smakebit 🙂
Selvsagt fikk han smake 😉
Vi kan ikke legge gavene under treet før like før vi skal dele de ut, rett og slett fordi vi har en supernysgjerrig hund som ikke går av veien for å ta seg selv til rette under treet. Og når det er mange gaver til han som lukter veldig godt (for han!), er det egentlig ikke noe rart at han vil ha tak i pakkene.
Som vanlig var det en haug med pakker her. Skulle tro vi var mange fler enn tre voksne, en tenåring og en hund, men jeg må nå si at jeg fremdeles synes det er kjempemoro med masse gaver selv om jeg ikke er noe barn lenger 🙂
Nairo begynner å bli mer og mer flink til å pakke opp gavene sine selv. Her er det en tennisball som befris fra papiret sitt:
Det skal også sies at stort sett er papiret like moro som innholdet 😉Normalt kjøper vi ikke leker av stoff eller tau til Nairo, da han virkelig er demolition-dog hvis han får noe sånt. Men jeg håper hele tiden på at han kanskje kan ha skjerpet seg, så jeg kjøpte en tøyleke til han. Og på typisk Nairo-vis måtte denne saken undersøkes ved å “trykke” på den. Det gjør han når vi holder i en ting, og så vil jeg tro han prøver å sjekke konsistensen på tingen ved å trykke snuta på hva det nå er vi holder. Sånn har han alltid gjort, og jeg aner ikke om det er en greie Nairo har, eller om det er typisk lapphundoppførsel. Hvis dere ser nøye på neste bilde, så ser dere at han har litt oppstoppernese, og det får han automatisk når han trykker:
Men nei, Nairo har enda ikke lagt fra seg demolition-tendensene, det ene øret på leka henger allerede på halv tolv.
Vi brukte et par timer på gaveoppakking, og vi var strålende fornøyde alle 5. Nok en gang blir jeg helt satt ut over hvor mye fint jeg får, og det er like stas å titte over gavene i fred og ro i dag som det var å pakke de ut i går 🙂
Kom meg i seng en liten stund etter midnatt og sov faktisk helt til halv åtte i dag, det skjer ikke altfor ofte! 🙂
Selv om dette innlegget skulle handle om vår julaften, så er det tre ting til jeg må ta med. Meisefirkantene har virkelig blitt populære! Det er hovedsaklig meisefuglene som spiser av de, og da kjøttmeisen spesielt. Skjæra har selvsagt også vært innom, og det er også greit.
Neste gang jeg lager disse skal jeg ha i mer nøtter, og så må jeg finne en annen opphengsvariant da fuglene nå sitter på karusell så snart det blåser bittelitt eller hvis de kommer inn for landing sideveis. De fleste fuglene synes det er greit, men av og til ser jeg en og annen fugl som helt tydelig ikke synes karuseller er noe moro og derfor hopper av.Da jeg var ute for å inspisere meisefirkantene i formiddag, kom jeg over denne gule saken 4 meter fra inngangsdøra:
Altså hallo! Det er 1. juledag!Og her ser dere resten av det som var i gavekalenderen fra mamma:
To pakker med servietter, årets glassbjelle fra Holmegaard (nå har jeg 12!), magnetnisse, to neglelakker, nisse og til-og-fra-lapper. I tillegg har jeg fått enda mer godis, og så vant jeg kr. 50,- på skrapekalenderen 🙂Fortsatt god jul til dere alle sammen, håper dere hadde en koselig feiring i går og at dere tar livet helt med ro i dag 🙂
Del dette på:
-
Våte fnugg
I 2010 kom sesongens første snø 21. oktober. I 2011 kom den 5. desember. I fjor kom den 25. oktober. Og i år kom den i dag. Da vil jeg tro at den kommer en eller annen gang mellom 21. og 25. oktober neste år, sånn statistisk sett :p
Det blåser som fytterakkern ute, og gradestokken er over null, så det som kommer ned er søkk våte fnugg som omtrent smelter før de treffer bakken. Siden det i tillegg er bekmørkt ute, måtte jeg ta bilde mot bilen for i det hele tatt å få dokumentert at det faktisk snør:
Av og til lurer jeg på om meteorologene i det hele tatt er i stand til å forutsi hvordan været kommer til å bli, men i dag spådde de snø fra kl. 19, så de bommet bare med en times tid. Og det kan man ikke klage på 🙂Hvis jeg kan få legge inn et værønske, så ville det vært at vinden skulle gitt seg, at det skulle bli jevnt -5 grader, og at det daler ned nok fnugg til at vi får en hvit og fin jul og vinter. Da ville både Nairo og jeg blitt veldig glade 🙂
Del dette på:
-
Sånn var mars
For tiden sitter jeg fast her hjemme. Eileif har fått praksisplass og har derfor bilen hver dag, og jeg kommer meg ikke noe sted. Og siden det ikke skjer nevneverdig mye i et gult hus ute på landet, så blir det ikke mye å fortelle om i bloggen. Derfor tenkte jeg at jeg kunne vise dere hvordan min mars har vært de siste årene 🙂
Vi begynner i 2003, altså 10 år siden! Da var jeg på hytta, og hadde masse besøk av fugler på fuglebrettet rett på utsiden av et vindu:
Hvis jeg ikke tar helt feil, er busken en kaprifol, og den hadde allerede i mars kommet med skudd.
Så flytter vi oss til mars 2004. Store ting skjedde i nabolaget, vi var i ferd med å få en ny E6 og en ny Svinesundbro:
I juni dette året fikk jeg mulighet til å gå opp på buen, og selv om høydeskrekken min stoppet meg fra å komme meg helt på toppen, var det allikevel en storslagen opplevelse! Og i juli heiste de opp midtseksjonen av veien. Da kjørte jeg utom hver morgen før jobb for å ta bilde av hvor langt de hadde kommet, de brukte 3 dager på den prosessen.
I mars i 2005 var jeg på Nordens Ark:
Nå er det altfor lenge siden jeg var der sist, og jeg savner å gå rundt der nede og titte etter dyrene.
Mars 2006 var tydeligvis kald, ihvertfall hvis vi skal dømme utifra hvordan Elgåfossen så ut:
Det er tomt i bildemappa mi for mars 2007, men 22. mars 2008 hadde vi en fabelaktig solnedgang her:
Av og til skulle jeg ønske at jeg virkelig klarte å ta bilder av hvordan naturen nøyaktig ser ut, for jeg synes alltid det går noe tapt på veien mellom virkelighet og minnebrikke.
28. mars 2009 var det vår her. Krokusen prøvde så godt den kunne å komme seg opp, og dette er fra det bedet med mest skygge:
Rundt denne dato i 2010 var løkblomstene i bedet langs veien på god vei opp:
Nå har jeg faktisk ikke vært ute og tittet i dette bedet enda i år, men det er snøfritt der, og solen varmer også godt der, så kanskje der er noe på gang?
I 2011 hadde fokuset skiftet tilbake til hund, og her er et bilde fra den andre dagen vår på valpekurs. Se den bittelille halen! 🙂
Og i fjor hadde vi en staselig hund som nøt vårsolen ute på nedsiden av verandaen:
Nå er det straks helg, og den skal, hvis jeg får bestemme, fylles med litt shopping (mamma har snart bursdag), helst to lange gåturer, og kanskje et cachefunn 🙂
Del dette på:
-
Trestikkehuken
Når det er mye skiskyting og langrenn på tv, sliter jeg med å bestemme meg for hva jeg skal gjøre. Skal jeg la sofaen sluke meg og følge våre flinke utøvere, eller skal jeg komme meg ut på tur selv, og kose meg med natur og snø og en lykkelig hund? I dag klarte vi å kombinere begge deler, og ingenting er bedre enn det!
Det har snødd jevnt og trutt her denne uka. Det er ikke så mye som ligger, men nok til at det sikkert er skispor både her og der (og jeg er ikke noe glad i gå på beina der der er skispor, jeg går heller ikke på ski), og det er heller ikke spesielt moro å gå tur i 10-15 cm snø. Jeg satt derfor i går og tittet på kart og prøvde å finne ett eller annet aktuelt sted, og øynene mine fant et tjern som heter Trestikket, som ligger ikke langt fra lysløypa på Prestebakke. Etter en prat med R og C på formiddagen i dag, hvor de bekreftet at det burde gå fint å gå her, satt vi kursen i den retningen. Kjørte inn fra hovedveien, og parkerte i et kryss der veien gikk både videre rett frem og mot høyre, dit vi skulle gå. Veien var brøytet så langt vi kjørte, men ikke i retning tjernet, men det var kjørt med bil der, så vi hadde spor å gå i:
Vi kom etterhvert til en slette med god oversikt, og da lot vi Nairo springe løs litt. Da veksler han mellom å løpe fort-fort-fort:
og å gå og snuse litt i skogen langs veien:
Vi så ekstremt mye dyrespor her, klarte ihvertfall å identifisere elg og rådyr, og så tror vi at vi så revespor. Og med tanke på at Nairo gikk med nesa i bakken mesteparten av veien, tror jeg det kan love godt for videre sportrening.
Det tok ikke lang tid før vi kom frem til Trestikket, og med ei sol som såvidt brøt gjennom det tynne skylaget, var det virkelig vakkert her i dag!
Vi visste at det skulle finnes en gapahuk her, men vi fant ingen naturlig sti, så vi tuslet rett gjennom den åpne skogen og mot vannet, og fikk fort øye på gapahuken. En koselig liten gapahuk som har fått navnet Trestikkehuken, og som ifølge skiltet vedlikeholdes av Bøkevangen (der vi hadde bryllupet):
Og med denne utsikten fra åpningen i gapahuken, er det ikke rart at den blir brukt ofte:
Det var til og med en liten utedo med hjerte i døra der 🙂
Dette var ikke en lang tur, bare ca 3,1 km fra bilen og tilbake. Men det var virkelig fint her, og selv om det var kaldt (-10), var det nydelig å bevege litt på seg i den forsiktige vintersola. I tillegg var vi hjemme i tide til å se skiskyting, og mer perfekt lørdag skal man lete lenge etter 🙂
Del dette på:
-
Fra vinter til blæh
I en stund har vi hatt ordentlig vinterkulde her, med temperaturer under -10. Riktignok har det vært lite snø, men så lenge bakken er frossen, er det greit allikevel. Det snødde jo litt da jeg la ut ukens utsiktsbilde i går ettermiddag, og utover snødde det bare mer og mer. Så i går kveld gikk vi ut for å leke litt i snøen 🙂
Det var skikkelig bløt og kram snø som kom ned i mildværet, men det var fremdeles minusgrader og nydelig ute.
Hvis Nairo får beskjed om å finne Eileif, må det i Nairos hode som regel graving til:
Eileif skulle ut og kjøre i dag tidlig, så vi var litt bekymrede for om det ville komme så mye snø at han ville slite med å få ut bilen av garasjen. Men det trengte vi ikke å bekymre oss for, for i løpet av natta har det blitt plussgrader og vind. Og da ser det dessverre sånn ut her:
Vi er fremdeles i januar, og jeg kan ikke fatte og begripe hva plussgradene gjør her! Det kunne jo blitt kaldere igjen etter snøfallet, så det hadde sett ut som vinter en liten stund ihvertfall! Men, ifølge værmeldinga skal vi nå leve med slaps frem til helgen, så skal det fryse på et par dager, sånn at vi får skikkelig holkeføre, og så blir det mildere igjen. Jippi for norsk “vinter”!
Del dette på:
